Leder

Frederiksens fabrikk i stå

Bjørgulv Braanen

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent.

«Det ble et nederlag for det blokkoverskridende regjeringsprosjektet»

Socialdemokratiet fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene. Venstre ble det store borgermesterpartiet med 40 ordførere, mens Socialdemokratiet, som hadde 44 etter forrige kommunevalg, nå er nede i 25.

SF gjorde et svært godt valg, mens Enhedslisten holdt stillingen. I hovedstaden er Socialdemokratiet detronisert til en tredjeplass, med historisk svake 12,7 prosent. Først på fjerdeplass kommer et borgerlig parti: De konservative. Danmarksdemokratene, med Inger Støjberg i spissen, gjør det skarpt i utkantområder i Jylland og på Lolland. I Lemvig og Ringkøbing-Skjern på Jylland fikk partiet over 20 prosent. Valget ble først og fremst et nederlag for arkitektene bak det blokkoverskridende regjeringsprosjektet, Mette Frederiksen og Lars Løkke Rasmussen, mens SF og Danmarksdemokraterne styrket seg på fløyene. Spørsmålet nå er om Socialdemokratiet og Mette Frederiksen vil løsne trossene til de borgerlige og heller knytte tettere bånd til eget bakland, venstrepartiene og satse på «rød blokk».

Leder

Et blindspor

Kommunesammenslåinger er satt på dagsordenen igjen. Kommunal- og distriktsminister Bjørnar Skjæran (Ap) har foreslått å gi større gulrøtter til dem som vil slå seg sammen, og Høyre, som har glemt at de tapte regjeringsmakta i 2021 på sentraliseringspolitikken, har begynt å kvesse knivene igjen. Partiet er også for å legge ned fylkeskommunen. Anna Molberg (H) fra Innlandet vil legge eget fylke på slaktebenken først. Det er noe uærlig over debatten om sammenslåinger når det gis inntrykk av enorme stordriftsfordeler ved å legge ned kommuner, noe som ofte viser seg ikke å stemme. Det eneste innsparingspotensialet ligger i å fjerne skoler, tjenester og helsetilbud i utkantene. Men heller ikke det gir nødvendigvis den ønskede effekt.

Bjørgulv Braanen

Holder fast på Holte

Forfatter og tidligere McKinsey-topp Martin Bech Holte selger bøker i bøtter og spann, men påstandene i «Landet som ble for rikt» og «Alternativt statsbudsjett» har fått et hardt møte med virkeligheten. Økonomer har tilbakevist tallgrunnlaget som bygger opp hovedtesen i bøkene, og finanskommentator Terje Erikstad i Dagens Næringsliv skriver at den siste utgivelsen bør trekkes i sin helhet. «Uansett hvordan Holte vrir og vrenger på tallene, er fasiten til Statistisk sentralbyrå at vi er mer produktive i dag, enn det vi var både i 2007 og 2013», skriver han. Holte er likevel ikke uten forsvarere i norsk offentlighet. Sist ute er Civita-leder Kristin Clemet, som i sin faste mandagskommentar i Aftenposten i går siterer Holte og videreformidler hovedpåstanden om at norsk økonomi og produktivitet sliter – eller i det minste vil gjøre det snart. Hvorfor gjør hun det? Clemets politiske prosjekt hviler på at mange slutter seg til de dystre spådommene om norsk økonomi. Hun sier det best selv i en tidligere kommentar, publisert bare dager før Sp gikk ut av regjering og den politiske medvinden til Civitas foretrukne regjeringsalternativ løyet.

Mari Skurdal

Iranernes modige kamp

I en verdenspolitisk mørketid som denne, skinner lyspunktene ekstra klart. Det er umulig ikke å la seg imponere over motet til det iranske folket, som nå reiser seg mot landets prestestyre. Det startet som en protest blant studenter og butikkeiere mot økte priser, men har i løpet av to intense uker spredt seg til byer over hele landet. Demonstrantenes krav handler ikke lenger bare om billigere mat, men om at teokratiets dager må være talte. For oss som fritt kan gå ut i gatene og utbasunere våre politiske drømmer, er det vanskelig å fatte hva dette oppgjøret krever. Iranske myndigheter slår brutalt ned på protester.

Lars Vegstein