Leder

Frederiksens fabrikk i stå

Det danske kommune- og regionvalget ble et skremmeskudd for statsminister Mette Frederiksen og Socialdemokratiet bare ett år før hun må skrive ut valg til Folketinget. Sosialdemokratene tapte København etter 122 år ved makta, men også utover i landet gikk partiet kraftig tilbake. Det er tydelig at velgerne ikke har særlig sans for den særdanske modellen med en regjering over blokkgrensene, der Socialdemokratiet har gått sammen med de to borgerlige partiene, Moderaterne og Venstre. Moderaterne, partiet til Lars Løkke Rasmussen, som var selve arkitekten bak prosjektet, er nærmest utradert i kommunene, med en oppslutning på skarve på 1,3 prosent.

«Det ble et nederlag for det blokkoverskridende regjeringsprosjektet»

Socialdemokratiet fikk likevel den største skrellen, med et fall på 5,2 prosentpoeng til 23,2 prosent. Mette Frederiksen innrømmet på valgvaken på Arbejdermuseet i København at samarbeidet med de borgerlige var en medvirkende årsak til tilbakegangen. Venstre, det tradisjonelt største partiet på borgerlig side, tapte også oppslutning, men har styrket seg betydelig etter nedturen i kjølvannet av et partilederbytte og inntredenen i Frederiksen-regjeringen i strid med valgløftene. Venstre ble det store borgermesterpartiet med 40 ordførere, mens Socialdemokratiet, som hadde 44 etter forrige kommunevalg, nå er nede i 25.

SF gjorde et svært godt valg, mens Enhedslisten holdt stillingen. I hovedstaden er Socialdemokratiet detronisert til en tredjeplass, med historisk svake 12,7 prosent. Først på fjerdeplass kommer et borgerlig parti: De konservative. Danmarksdemokratene, med Inger Støjberg i spissen, gjør det skarpt i utkantområder i Jylland og på Lolland. I Lemvig og Ringkøbing-Skjern på Jylland fikk partiet over 20 prosent. Valget ble først og fremst et nederlag for arkitektene bak det blokkoverskridende regjeringsprosjektet, Mette Frederiksen og Lars Løkke Rasmussen, mens SF og Danmarksdemokraterne styrket seg på fløyene. Spørsmålet nå er om Socialdemokratiet og Mette Frederiksen vil løsne trossene til de borgerlige og heller knytte tettere bånd til eget bakland, venstrepartiene og satse på «rød blokk».

Leder

Ytrings­forbud

Da kong Olav V døde i januar 1991, så vi mange liknende scener som de som nå har utspilt seg på gater og torg i Norge. Én ting var likevel annerledes. Selv om kongen var død, stanset ikke det norske politiske ordskiftet opp. Politikerne skrev fortsatt innlegg i avisene, eller de debatterte Gulfkrigen, som var på sitt mest intense akkurat da. Daværende stortingsrepresentant Kristin Clemet (H) diskuterte i Aftenpostens spalter om hun var verdikonservativ nok bare tre dager etter dødsfallet, mens Arbeiderpartiets representant Reiulf Steen to dager etter tok til orde for at Norge i en tid av oppbrudd og krig måtte søke å bli medlem i EF. Ved kong Haralds bortgang har nasjonalforsamlingen derfor innført noe helt nytt: en såkalt borgfred, som innebærer at partiene på Stortinget innstiller all politisk virksomhet til etter begravelsen neste uke. Som vår sak av i dag viser, er det sekretariatslederne for Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sammen utformet retningslinjene for sørgeperioden.

Islands nei

Lørdag var det spent stemning i sentrum av Reykjavík. Bare et steinkast unna hverandre fulgte to ulike valgvaker resultatene fra folkeavstemningen om å gjenoppta forhandlingene om islandsk EU-medlemskap. Målingene har vært jevne, men søndag formiddag var det klart: Folket på Island vil ikke forhandle med den europeiske union om medlemskap. Nei-sida gikk av med seieren med 52,8 mot 47,2 prosent av stemmene. Flest EU-tilhengere finner vi i hovedstadens to valgdistrikt, der det var flertall for å gjenoppta forhandlingene, mens det ellers i landet var flertall for å la være. I motsetning til partiene på borgerlig side i Norge, har høyresida på Island tradisjonelt vært motstandere av EU-medlemskap. EU-iveren drives fram av sosialdemokratene.

En varm humanist

I 1905 valgte et stort flertall av det norske folk danske prins Carl til konge i en folkeavstemning. Dermed fikk vi også monarki som styreform for den nye, selvstendige nasjonen. Også kjente republikanere som Bjørnstjerne Bjørnson, Arne Garborg og Fridtjof Nansen oppfordret folk til å stemme for den danske prinsen, fordi de mente det ville bidra til nasjonalt samhold og ro. Prins Carl hadde familiebånd til datidas stormakter, som var en fordel. Dessuten var det fornuftig med en samlende figur for et purungt land, mente de. Den taktiske monarkismen disse republikanerne sto for, lever fortsatt i beste velgående.