Ferske tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser til dels store forskjeller mellom hvem som blir sittende hjemme på valgdagen og hvem som går til urnene. Det bekrefter en utvikling over flere tiår, der sosial situasjon, lønnsnivå, utdanning og geografi har en stadig større betydning for i hvilken grad du stemmer. SSBs tall viser at 25 prosent av menn under 45 år med utdanning på grunnskolenivå ikke brukte stemmeretten ved noen av de seks siste valgene.
«Utdanning, inntekt og bosted får stadig større betydning.»
Blant dem med universitets- og høyskoleutdanning er det kun 2–3 prosent som ikke har stemt i noen av de siste seks valgene. I en SSB-artikkel som ble publisert i går, framgår det at blant dem med lang universitetsutdanning, er det 65 prosent som har stemt i alle de seks siste valgene, mot bare 27 prosent for folk med grunnskoleutdanning. Det er en tydelig tendens at utdanningsnivå, inntekt og bosted får stadig mer å si for om folk bruker stemmeretten eller ikke. I Oslo stemmer for eksempel folk i de østlige bydelene i betydelig mindre grad enn i de vestlige. Kontrasten er stor til 1960-tallet, da det knapt var noen forskjell i stemmegivning mellom arbeidere, lavere funksjonærer og høyere funksjonærer.
Det er tendenser til at større grupper av befolkningen føler på et politisk utenforskap. Det å stemme anses ikke som så viktig fordi man opplever at det ikke har noen betydning. Makthaverne gjør det de vil, uansett. Det er en opplevelse av at politikerne og partiene ikke snakker til dem og ikke står på deres side i interessekampen. Det blir en spiral, der partiene i stadig større grad ser verden fra de privilegertes ståsted, mens grupper av befolkningen forblir urepresentert. En kan forestille seg at det var annerledes i den første etterkrigstida, der folk følte politikerne arbeidet for deres interesser. Etter hvert har det spredd seg en avmektighet, der politikk har blitt redusert til administrasjon av et markedssystem med stadig nye EU-regler vi er pålagt å innføre i norsk lov. I denne situasjonen kan høyrepopulismen fort framstå som en stemme for de avmektige, med størst evne til å dra hjemmesitterne opp av sofaen. Det er et uholdbart sted å være.