Om man sidestiller filmklipp med den unge og den gamle Stig Larsson, er det vanskelig å tro at det er samme person. 1980-tallets versjon har noe lynraskt og farlig barberbladglimtende over seg. Dagens Stig Larsson er tung i kroppen, hvithåret, knapt sammenhengende i sine lange, langsomme, assosiative monologer.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
