Selv ble jeg overbevist om at jeg måtte lese den romerske forfatteren Seneca (cirka 4 f.v.t. – 65 e.v.t.) da jeg var i 20-årene, etter å ha slukt Michel de Montaignes essays. Den franske renessansemannen Montaigne siterte Seneca i annethvert essay. Jeg trålte gjennom Oslos antikvariater, som det fortsatt var mange av, og fant en Seneca-bok utgitt tidlig på 1980-tallet. På Norli bokhandel fikk jeg også tak i en tykk monografi, «Seneca: Humanisten ved Neros hof» (1976), skrevet av den fine danske forfatteren Villy Sørensen. Nylig fant jeg den fram igjen, og den kan fortsatt anbefales: Sørensen levendegjør Seneca, tegner fram et menneske i evig konflikt mellom selvrealiseringstrang, realpolitikkens krav, samfunnsengasjement og humane idealer. Seneca levde i en omtumlende epoke, tett på grenseløse keisere og med gladiatorkamper i nabolaget. Han ble dømt til døden av ukjente grunner, sannsynligvis fordi han ble ansett som farlig. Straffen ble omgjort, han ble forvist til Korsika. Å ta mål av seg til å skrive om humanistiske idealer i en tid med lunefulle herskere, var krevende. Men helt forgjeves var det ikke, det sikret ham en plass i verdenslitteraturen.
Det som gjør originalen unik og vakker, forsvinner når stoisismen får amerikansk filter.
Svaret på alt
