I år er det 30 år siden EØS-avtalen trådte i kraft. I den forbindelse har et utvalg nedsatt av Nei til EU utarbeidet en rapport om konsekvensene av EØS på en rekke samfunnsområder, samt alternativer til dagens avtale. Allerede i 1997 karakteriserte jusprofessor Eivind Smith EØS-avtalen som en «konstitusjonell katastrofe».
Da avtalen ble framforhandlet i 1992, var forutsetningen at den skulle være mellomstatlig og ikke overnasjonal som et EU-medlemskap. Det skulle være to atskilte pilarer. Nasjonal suverenitet og beslutningsprosesser skulle være vernet. Rapporten viser at disse forutsetningene nå har falt. Myndighet er overført til EU-organer, som har fått direkte myndighet i Norge. Tidligere leder for Eftas overvåkingsorgan Esa, Bente Angell-Hansen, har advart mot denne utviklingen, fordi det begrenser muligheten for å bringe en sak inn for Efta-domstolen. Striden om EUs tredje energimarkedspakke og energibyrået Acer har handlet om disse spørsmålene. Acer har fått direkte myndighet i Norge gjennom en ordning med kopivedtak. I EUs fjerde energimarkedspakke, som ennå ikke er tatt inn i norsk lov, blir Acers myndighet ytterligere utvidet. Spørsmålet er om Norge denne gang bør bruke vetoretten, som daværende statsminister Gro Harlem Brundtland (Ap) i 1992 sa var framforhandlet for å brukes.
Et veto mot EUs fjerde energimarkedspakke vil stanse videre norsk integrering i EUs energiunion. Hvis Norge nedlegger veto, kan EU sette den delen av EØS-regelverket som er direkte berørt, ut av kraft. Men muligheten for at EU vil komme til å sette hardt mot hardt i denne saken, er liten. EU vil ikke gjøre noe som kan sette gassforsyningen og energisamarbeidet med Norge i spill. Gassen betyr 100 ganger mer for EUs strømproduksjon enn den forholdsvis beskjedne strømeksporten fra Norge gjennom utenlandskablene, som det heter i rapporten. Norge har derfor særdeles gode forhandlingskort på hånda. De er det all grunn til å ta i bruk i en sak som er helt avgjørende for norsk energipolitikk. Det er heller ingen ulempe at dette vil kunne øke regjeringens popularitet i breie lag av befolkningen foran stortingsvalget om halvannet år.