Leder

Posten skal fram

Et offentlig utvalg har foreslått å legge ned den fysiske ombæringen av post til husstander i Norge. Ingen postbiler skal kjøre rundt i landet eller i byen, ingen håndlevering på døra eller i postkassa, ingen menneskelig kontakt. Postens nettverk er i dag det eneste i landet som fysisk når fram til alle husstander og virksomheter hver eneste uke. Det er et nettverk med unik lokalkunnskap og menneskekunnskap, som er viktig både for samfunnssikkerhet og beredskap.

«Sammenhengskrafta i samfunnet svekkes.»

Posten har sammen med kommunesektorens organisasjon, KS, sett på nye måter å utnytte det unike nettverket på. Flere kommuner har prøvd ut prosjektet «På dørterskelen», der budene personlig leverer post og offentlig informasjon til eldre innbyggere. Haldis Brautaset (84) i Ørsta forteller til Fri fagbevegelse hvor mye dette betyr for henne: «På vinteren når det er snø, er det vanskelig for meg å gå ned til postkassa for å hente post og aviser selv. Og hvis familien min ikke er hjemme, kan det gå både dager og uker før jeg får sett og snakket med noen. Derfor var det ekstra flott med dette tilbudet», sier hun.

Postutvalget, et såkalt uavhengig ekspertutvalg, avviser denne typen utnyttelse av postbudene med at det er fare for at statlig finansiering kan fortrenge andre kommersielle aktører, og at det er problematisk om staten gir en aktør monopol på en slik tjeneste – til tross for at erfaringene er svært gode, med stort potensial for videreutvikling. Spørsmålet er om ikke utvalgets forslag om å nedlegge postombæringen er nok en måte å legge forholdene til rette for kommersielle aktører på, samtidig som sårbare grupper legges igjen i veikanten. I land som Sverige og Storbritannia opprettholdes budombæringen. Jo Moen Bredeveien i Dagsavisen påpeker at forslaget betyr at staten trekker seg enda lenger tilbake fra folks liv. «Når postmannen erstattes av et pushvarsel på telefonen, blir sentralmakta enda fjernere, mer ansiktsløs. Og kanskje enda enklere å hytte neven til». Sammenhengskrafta i samfunnet, det som binder oss sammen, svekkes. Hvilke konsekvenser dette får for befolkningens opplevelse av trygghet og delaktighet i demokratiet, er overhodet ikke berørt.

Leder

Nytale fra krigs­hau­ker

Det er vanskelig ikke å tenke på George Orwells dystopiske roman «1984» når man denne uka hørte USAs president Donald Trump tale til FNs generalforsamling. Orwells begrep nytale beskriver en autoritær omskriving av språket, fulgt av en stadig forandring av historiske fakta for å tilpasse dem de rådende herskeres behov. Trumps siste dille er å omdøpe kunstig intelligens til superintelligens. Han mener det er langt mer presist, ettersom kunstig intelligens ikke er kunstig, men amazing. Derfor har han beordret at alle amerikanske dokumenter framover skal bruke det nye begrepet. Den tåpelige ideen er typisk for Trump, som på sedvanlig vis blander flåsete ideer, selvskryt og trusler om sivilisasjonsutslettelse når han plaprer i vei fra talerstoler.

Fest og frust­rasjon

LOs sjeføkonom Roger Bjørnstad hadde tirsdag en sympatisk kronikk i Dagens Næringsliv, hvor han minnet om at «fest og frustrasjon kan leve side om side». Det er som Charles Dickens skriver, nylig sitert av EU-presidenten: «Det var den beste av alle tider, det var den verste.» Vi kan sjelden lese et samfunns beskaffenhet ut av nasjonale snittberegninger; det er snarere avstanden som betyr noe. Som Bjørnstad påpeker, er medianinntekten i Norge rundt 660.000 kroner i året før skatt. Hvor tett på det tallet alle befinner seg, avgjør om vi har stor grad av likhet eller ulikhet – hvor sammenpresset lønnsstrukturen er, som det heter på fagspråket. At næringslivet går godt og børsene slår nye rekorder, kan være godt nytt for nasjonaløkonomien. Det er likevel ikke alle som nyter godt av gode tider.

Usosialt budsjett

Det kan se ut som hovedstadens borgerlige byråd har lest Bibelen i sommerferien, for budsjettet det la fram i går, legger seg tett opp til Matteusevangeliet: «Den som har, skal få, og det i overflod. Men den som ikke har, skal bli fratatt selv det han har.» De som har, er i dette tilfellet noen av Norges aller rikeste personer, som er bosatt i noen av landets mest lukrative eiendommer. Siden 2016 har de måttet betale skatt på eiendommene sine. Dagens byråd, utgått fra Høyre og Venstre, har allerede redusert skatten, men i det nye budsjettframlegget er den helt fjernet. Med det går Oslos innbyggere glipp av én milliard kroner som kunne gått til velferd eller andre presserende oppgaver. For bydelene innebærer budsjettet store kutt – eller effektiviseringskrav, som byrådet kaller det. En oversikt Aftenposten har gjort, viser at det er Oslos velbemidlede områder som i dag betaler mest i eiendomsskatt.