Leder

Posten skal fram

Et offentlig utvalg har foreslått å legge ned den fysiske ombæringen av post til husstander i Norge. Ingen postbiler skal kjøre rundt i landet eller i byen, ingen håndlevering på døra eller i postkassa, ingen menneskelig kontakt. Postens nettverk er i dag det eneste i landet som fysisk når fram til alle husstander og virksomheter hver eneste uke. Det er et nettverk med unik lokalkunnskap og menneskekunnskap, som er viktig både for samfunnssikkerhet og beredskap.

«Sammenhengskrafta i samfunnet svekkes.»

Posten har sammen med kommunesektorens organisasjon, KS, sett på nye måter å utnytte det unike nettverket på. Flere kommuner har prøvd ut prosjektet «På dørterskelen», der budene personlig leverer post og offentlig informasjon til eldre innbyggere. Haldis Brautaset (84) i Ørsta forteller til Fri fagbevegelse hvor mye dette betyr for henne: «På vinteren når det er snø, er det vanskelig for meg å gå ned til postkassa for å hente post og aviser selv. Og hvis familien min ikke er hjemme, kan det gå både dager og uker før jeg får sett og snakket med noen. Derfor var det ekstra flott med dette tilbudet», sier hun.

Postutvalget, et såkalt uavhengig ekspertutvalg, avviser denne typen utnyttelse av postbudene med at det er fare for at statlig finansiering kan fortrenge andre kommersielle aktører, og at det er problematisk om staten gir en aktør monopol på en slik tjeneste – til tross for at erfaringene er svært gode, med stort potensial for videreutvikling. Spørsmålet er om ikke utvalgets forslag om å nedlegge postombæringen er nok en måte å legge forholdene til rette for kommersielle aktører på, samtidig som sårbare grupper legges igjen i veikanten. I land som Sverige og Storbritannia opprettholdes budombæringen. Jo Moen Bredeveien i Dagsavisen påpeker at forslaget betyr at staten trekker seg enda lenger tilbake fra folks liv. «Når postmannen erstattes av et pushvarsel på telefonen, blir sentralmakta enda fjernere, mer ansiktsløs. Og kanskje enda enklere å hytte neven til». Sammenhengskrafta i samfunnet, det som binder oss sammen, svekkes. Hvilke konsekvenser dette får for befolkningens opplevelse av trygghet og delaktighet i demokratiet, er overhodet ikke berørt.

Leder

Kamp mellom fraksjoner

I gårsdagens avis kritiserer gruppe­leder i Rødt Oslo Siavash Mobasheri egen partiledelse. Han mener Rødt-­ledelsen behandler Mímir Kristjánsson mildere enn Rød Ungdom, som har fått sterk offentlig kritikk for å spøke med politiske drap og terror. Medieomtale av ungdomspartiets landsmøte blir også sett negativt på. I et opprop før landsmøtet ber Mobasheri og en rekke andre Rødt-tillitsvalgte Rødt-ledelsen slutte å kritisere ungdomspartiet offentlig: «Hvorfor kaster folk i partiet stadig sine egne ungdommer til ulvene i mediene og kommentarfeltene», spør oppropet. Det er harde ord, og de dekker delvis over at konflikten i moder- og ungdoms­partiet ikke egentlig går mellom voksne og ungdommer, men handler om ulike politiske fraksjoner med avvikende syn på hva Rødt skal være. Skal partiet være en maktfaktor i dagens Norge, med mål om å flytte posisjonene fram for samfunnsgruppene partiet kjemper for? Eller skal det være et parti som prioriterer grasrot og aktivisme, men skyr posisjoner, makt og samarbeid innenfor det parlamentariske systemet? I moderpartiet er den første forståelsen i dag godt etablert. Fløyen som i dag styrer Rød Ungdom, står for det motsatte synet.

Dyrtid­s­jokket

Det er økende bekymring for det rødgrønne samarbeidet etter at Senterpartiet sikret flertall for midlertidige avgifts­kutt på bensin og diesel rett før påske. Det var et brudd på budsjettavtalen som forplikter partiene til ikke å danne flertall for forslag som har «vesentlige budsjettmessige konsekvenser». Einar Lie skriver i Aftenposten at det mest underlige i saken var regjeringens passivitet og statsminister Jonas Gahr Støres fravær. I stedet ble det Jens Stoltenberg som på sedvanlig vis doserte sosialøkonomi og frykt for rentehevinger hvis Stortinget brukte for mye penger. Maktmiddelet en regjering har, er å stille kabinettsspørsmål for å tvinge uregjerlige partier – les Sp – til å gi etter. Men Trygve Slagsvold Vedum ville ikke ha bøyd seg, selv om trusselen var Støres avgang. Det er en dårlig skjult hemmelighet at Vedum er villig til å slippe til Sylvi Listhaug som statsminister noen måneder, for å få en mer lydhør Støre-regjering tilbake etter kort tid.

Etter­krigstida er over

Uten noen holdbar begrunnelse har Israel og USA gått til en brutal angrepskrig mot Iran. President Donald Trump slår stadig nye rekorder i krigsforbryterske, stormannsgale og mafiøse trusler, som til sammenlikning gjør politiske ledere i Russland, Kina og endog Iran, til nærmest siviliserte, ansvarlige og forutsigbare aktører – ledere som det både går an å forhandle og inngå avtaler med. Trump nådde et nytt bunnpunkt i påskeuka da han skrev: «Åpne det jævla stredet, dere gale jævler, ellers kommer dere til å leve i helvete – BARE VENT! Priset være Allah. President DONALD J. TRUMP». Tidligere har han truet med å bombe Iran tilbake til steinalderen.