Leder

Posten skal fram

Bjørgulv Braanen

Et offentlig utvalg har foreslått å legge ned den fysiske ombæringen av post til husstander i Norge. Ingen postbiler skal kjøre rundt i landet eller i byen, ingen håndlevering på døra eller i postkassa, ingen menneskelig kontakt. Postens nettverk er i dag det eneste i landet som fysisk når fram til alle husstander og virksomheter hver eneste uke. Det er et nettverk med unik lokalkunnskap og menneskekunnskap, som er viktig både for samfunnssikkerhet og beredskap.

«Sammenhengskrafta i samfunnet svekkes.»

Posten har sammen med kommunesektorens organisasjon, KS, sett på nye måter å utnytte det unike nettverket på. Flere kommuner har prøvd ut prosjektet «På dørterskelen», der budene personlig leverer post og offentlig informasjon til eldre innbyggere. Haldis Brautaset (84) i Ørsta forteller til Fri fagbevegelse hvor mye dette betyr for henne: «På vinteren når det er snø, er det vanskelig for meg å gå ned til postkassa for å hente post og aviser selv. Og hvis familien min ikke er hjemme, kan det gå både dager og uker før jeg får sett og snakket med noen. Derfor var det ekstra flott med dette tilbudet», sier hun.

Postutvalget, et såkalt uavhengig ekspertutvalg, avviser denne typen utnyttelse av postbudene med at det er fare for at statlig finansiering kan fortrenge andre kommersielle aktører, og at det er problematisk om staten gir en aktør monopol på en slik tjeneste – til tross for at erfaringene er svært gode, med stort potensial for videreutvikling. Spørsmålet er om ikke utvalgets forslag om å nedlegge postombæringen er nok en måte å legge forholdene til rette for kommersielle aktører på, samtidig som sårbare grupper legges igjen i veikanten. I land som Sverige og Storbritannia opprettholdes budombæringen. Jo Moen Bredeveien i Dagsavisen påpeker at forslaget betyr at staten trekker seg enda lenger tilbake fra folks liv. «Når postmannen erstattes av et pushvarsel på telefonen, blir sentralmakta enda fjernere, mer ansiktsløs. Og kanskje enda enklere å hytte neven til». Sammenhengskrafta i samfunnet, det som binder oss sammen, svekkes. Hvilke konsekvenser dette får for befolkningens opplevelse av trygghet og delaktighet i demokratiet, er overhodet ikke berørt.

Leder

Slaget står i Ap

Gjedrem-utvalget, finansminister Jens Stoltenbergs bestillingsverk, foreslår å endre den etiske forvaltingen av Oljefondet. Etikkrådet skal ikke lenger kunne utestenge selskaper, det åpnes for økt hemmelighold, og fondet skal bli del av norsk alliansepolitikk. Dessuten ønsker utvalget at fondet kan investere i atomvåpen, i hvert fall i de atomvåpnene som produseres av Nato-land. Utvalgets forslag møter kritikk fra flere hold, men får støtte hos jerntriangelet i norsk presse: VG, Dagens Næringsliv og Aftenposten. VG mener forslagene utgjør «riktig vei for Oljefondet». Aftenpostens politiske redaktør Kjetil B.

Mari Skurdal

Poli­ti­sering av fondet

I 2003 leverte et utvalg ledet av jussprofessor Hans Petter Graver et forslag til etiske retningslinjer for Oljefondet. Utvalget skriver dette om atomvåpen: «Norge har hatt en klar og entydig kjernevåpenpolitikk helt siden slutten av annen verdenskrig. Den såkalte basepolitikken har hatt forbud mot kjernevåpen på norsk territorium i fredstid som en grunnpilar. Gjennom tilslutning til ikke-spredningsavtalen og andre tilgrensende avtaler har Norge gått inn for atomnedrustning og ikke-spredning i de siste fem tiår. Det må legges til grunn at det er helt spesielle historiske årsaker til at atommaktene har kjernevåpen uten at dette er i strid med gjeldende folkerett. Norge har ikke kjernevåpen, ønsker ikke å ha kjernevåpen og går inn for ikke-spredning og nedrustning av kjernevåpen.

Mari Skurdal

Sprikende karakterer

Går det an å betale seg til bedre karakterer? Det spørsmålet har blitt stilt oftere i takt med at privatskoler dukker opp stadig flere steder i Norge. Ulikt offentlige skoler, må private skoler tiltrekke seg elever. De reklamerer med alternativ pedagogikk, populære linjer eller gode resultater. Derfor kan det være insentiver for skolene til å gi elever bedre karakterer enn de fortjener, fordi det kan bidra til større søknadsbunker. Dette gjelder særlig kommersielle skoler uten tung forankring i et pedagogisk alternativ, slik for eksempel steinerskolene har. En måte å sjekke om offentlige og private skoler setter karakterer ulikt på, er å sammenlikne standpunkt- og eksamenskarakterer for å se om det er systematiske forskjeller. Det er nettopp det forskere ved Universitetet i Oslo nå har gjort.

Mari Skurdal