Leder

Posten skal fram

Et offentlig utvalg har foreslått å legge ned den fysiske ombæringen av post til husstander i Norge. Ingen postbiler skal kjøre rundt i landet eller i byen, ingen håndlevering på døra eller i postkassa, ingen menneskelig kontakt. Postens nettverk er i dag det eneste i landet som fysisk når fram til alle husstander og virksomheter hver eneste uke. Det er et nettverk med unik lokalkunnskap og menneskekunnskap, som er viktig både for samfunnssikkerhet og beredskap.

«Sammenhengskrafta i samfunnet svekkes.»

Posten har sammen med kommunesektorens organisasjon, KS, sett på nye måter å utnytte det unike nettverket på. Flere kommuner har prøvd ut prosjektet «På dørterskelen», der budene personlig leverer post og offentlig informasjon til eldre innbyggere. Haldis Brautaset (84) i Ørsta forteller til Fri fagbevegelse hvor mye dette betyr for henne: «På vinteren når det er snø, er det vanskelig for meg å gå ned til postkassa for å hente post og aviser selv. Og hvis familien min ikke er hjemme, kan det gå både dager og uker før jeg får sett og snakket med noen. Derfor var det ekstra flott med dette tilbudet», sier hun.

Postutvalget, et såkalt uavhengig ekspertutvalg, avviser denne typen utnyttelse av postbudene med at det er fare for at statlig finansiering kan fortrenge andre kommersielle aktører, og at det er problematisk om staten gir en aktør monopol på en slik tjeneste – til tross for at erfaringene er svært gode, med stort potensial for videreutvikling. Spørsmålet er om ikke utvalgets forslag om å nedlegge postombæringen er nok en måte å legge forholdene til rette for kommersielle aktører på, samtidig som sårbare grupper legges igjen i veikanten. I land som Sverige og Storbritannia opprettholdes budombæringen. Jo Moen Bredeveien i Dagsavisen påpeker at forslaget betyr at staten trekker seg enda lenger tilbake fra folks liv. «Når postmannen erstattes av et pushvarsel på telefonen, blir sentralmakta enda fjernere, mer ansiktsløs. Og kanskje enda enklere å hytte neven til». Sammenhengskrafta i samfunnet, det som binder oss sammen, svekkes. Hvilke konsekvenser dette får for befolkningens opplevelse av trygghet og delaktighet i demokratiet, er overhodet ikke berørt.

Leder

Pengemakt

Jens Stoltenbergs skattekommisjon åpner for å kutte i formuesskatten med inntil 20 milliarder kroner. Et slikt kutt vil være smertefritt, ifølge DN. «Formuesskatten er verken avgjørende for små forskjeller eller finansiering av velferdsstaten», skriver avisa på lederplass. Mon det. Jo da, formuesskatt er ikke den eneste skatten vi har for å beskatte landets rikeste, men at den er sentral i å minske økonomisk ulikhet og motvirke maktkonsentrasjon er det ikke tvil om. I juni advarte den franske stjerneøkonomen Thomas Piketty mot at Norge kutter i formuesskatten, og kalte det «et historisk feilgrep».

Fra Troja til Gaza

Christopher Nolans nye film om Odyssevs gir den greske helten noe Homer aldri gjorde: anger over den trojanske hesten og lidelsene den påførte Trojas sivile. Hos Homer er Odyssevs ikke hjemsøkt av skyld over bedraget som felte Troja – hesten var ikke en gave, men et skjult våpen. Tvert imot er hesten krona på verket, beviset på Odyssevs’ klokskap og oppfinnsomhet. Men eposet insisterer på noe annet: Den som trosser gudenes lover, bringer til slutt ødeleggelse over seg selv. Ingen konge, ingen helt og ingen makt står over loven. Også i Nolans film hviler det en uro over en verden på randen av sammenbrudd.

Aldri tie

Silje Stamneshagen skulle egentlig bli hestepasser høsten 2011. Andreas Edvardsen skulle starte på lærerutdanningen, Torjus Jakobsen Blattmann skulle bli barne- og ungdomsarbeider og Andrine Bakkene Espeland skulle fortsette på mat- og restaurantfaglinja i Fredrikstad. Drømmen var å bli konditor. I dag for 15 år siden brast alle framtidsplaner. Den 22. juli 2011 tok en høyreekstrem terrorist livet av Silje, Andreas, Torjus, Andrine og 73 andre mennesker på Utøya og i regjeringskvartalet.