Rart med det, men til tross for at Idles endrer seg fra plate til plate, lander de stort sett samme sted. Den veldig britiske musikkidentiteten deres er kanskje flytende, men hovedregelen er fortsatt at de gjør energiske rockeutblåsninger bedre enn intime ballader. Og de kan fortsatt bli for forkynnende, med sine typisk slagordpregede hooks, av typen: No god, no king / I said love is the thing.
Dansere, pop pop pop og en hel masse takknemlighet.
Sann fryd?
