Eirik Blegeberg

Magasinredaktøreirikb@klassekampen.no 21 09 30 81

Artikler

Kommentar20. des.

Aldri mer bør «Santa Claus Is Coming to Town» covres

Jeg har hørt på alle årets nye julesingler, så du kan slippe. Eller, jeg har ikke hørt på absolutt alle – langt derifra, det er altfor mange – men jeg har hørt nok. La oss si at det var hundre av dem, med en ikke ubetydelig norsk på norsk andel som var langt bedre for kropp og sjel enn de fleste av sangene jeg plukket opp fra den engelskspråklige musikkverdenen. Som er litt uvant, det bor tross alt bare fem og en halv millioner mennesker i Norge, mens det er et par milliarder der ute som snakker og synger engelsk. Og man skulle jo tro at the more the merrier, særlig på denne tida av året. Men Jesus, her var det mye venstrehåndsarbeid, som forhåpentligvis aldri blir en del av den store julemusikkanon. For disse nye julesangene, av for eksempel Lady Gaga og Ed Sheeran, mangler både snert og medmenneskelighet. Sammenliknet med norske Delara, Susanne Sundfør og Uld (mer om dem på neste side), høres de store internasjonale slippene mest ut som a nonsense christmas, for å si det som Sabrina Carpenter. Gaga tramper og breker i stykker «Santa Claus Is Coming to Town» (som aldri mer burde covres i utgangspunktet), mens Sheeran har skrevet en kjærlighetsballade så klisjéfylt at vi mistenker involvering av kunstig intelligens.

Eirik Blegeberg

Album20. des.

Refrengryttere

Bad Moves finner realismen i den snertne powerpopen.

Eirik Blegeberg

Kommentar13. des.

Det året det var så brat

Den gusjegrønne Brat-fargen til Charli XCX satte sitt preg på popåret vi snart legger bak oss. Men hvordan kler den egentlig festmusikken her hjemme?

Ida Messel og Eirik Blegeberg

Essay6. des.

Yeah yeah yeah

Den nye filmen om Beatles’ gjennombrudd i USA i 1964 fanger bandet mellom råskap og femininitet, med JFK-drapet og rasemotsetninger som levende kulisse.

Eirik Blegeberg

Kommentar6. des.

Tungt nok for Tons?

I popkulturen må visst alt og alle være i bevegelse alltid. Det gjelder prisutdelinger som P3 Gull og Spellemann, akkurat som det gjelder artistene og hele livefeltet, fra klubbnivå til stadionkonserter og festivaler. Forandring er en såpass integrert del av musikklivet at det egentlig virker mer radikalt å sitte stille i båten, og holde seg til sitt. Blant dem som med størst suksess har vært trofaste mot sin opprinnelige idé, er Tons of Rock. Hardrock- og metalfestivalen har siden oppstarten i Halden for ti år tilbake vokst til å bli Norges mest populære, målt i besøkstall. Etter at de flyttet fra Fredriksten festning til Ekebergsletta i Oslo i 2019, har de kunnet skilte med enorme headliner-navn. Med Iron Maiden, Guns N’ Roses og Metallica som ruvende eksempler på at heavy (som vi pleide å kalle det) er det folkeligste som finnes.

Eirik Blegeberg

Album29. nov.

Hundre års ensomhet

Guy Davis' finner nytt liv i gammel folkblues.

Eirik Blegeberg

Musikkfilm29. nov.

Hvor er yachten min?

Ny film leter etter yacht rockens sjel og evige groove.

Eirik Blegeberg

Album15. nov.

Sorgens jammer

Hjemme i Ohio ser Wussy spøkelser på lyse dagen.

Eirik Blegeberg

Smak av honning

Svensk powerpop med hjertet på rett plass.

Eirik Blegeberg

Ved veis ende8. nov.

Quincy Jones (1933-2024)

Noen ganger må det en kalkun til for å skyte gullfuglen. Og det spørs vel om Michael Jackson og Quincy Jones hadde begynt å jobbe så tett sammen hvis ikke det var for Motowns filmversjon av Broadway-musikalen «The Wiz» i 1978. Men det var den som koplet dem på hverandre og åpnet døra, først til Jacksons «Off the Wall» og deretter til «Thriller» i 1982 – tidenes mestselgende album og der MJ, låtskriver Rod Temperton og produsent Jones fant en farbar vei post disco, med det Quincy omtalte som en «white rock & roll groove». Som vel er «Beat It» i et nøtteskall, der dens trampende, headbangende pop-fusion høres ut som den kan romme alt i hele verden, inkludert en Eddie Van Halen-gitarsolo som flekker tenner. Selv fire tiår etter er navnet til Quincy Jones såpass sterkt forbundet med Michael Jacksons karrierehøydepunkt – og «We Are the World» (1985) og «Bad» (1987), for den del – at han stadig omtales som åttitallets mest definerende produsent, mannen som kjente alle. Men faktum er jo at Q, som Sinatra kalte ham, egentlig tilhørte en helt annen tid. Amerikanske Quincy Jones, som døde i velstående Bel Air 91 år gammel søndag, vokste opp i dyp fattigdom i Chicago, som oldebarn og barnebarn av slaver og … slaveeiere. Under depresjonen på trettitallet hang han rundt gjengene og drømte om et liv som gangster, alt for å slippe unna rottematen han ble servert av slektninger.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse25. okt.

Modig alvor na na na

Amyl and the Sniffers’ råtass-punk fester seg som tyggis.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse18. okt.

Mørk materie

Justin Vernon har hatt det bedre.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse27. sep.

Viva gode låter

Madrid-bandet Hinds blir bare bedre som duo.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse20. sep.

Anmeldelse

En aldri så liten skuffelse, når det hemmelige våpenet på Boygenius’ «The Record» skal følge opp sin strålende 2021-skive under artistnavnet Illuminati Hotties. For denne, der Sarah Tudzin innser at hennes ADHD har en produktiv oppside, skulle jo bli enda bedre enn «Let Me Do One More». Men det er den ikke, selv om flesteparten av sporene er fengende indiepunkpop av den sorten som hun har balletak på. Roligere (og akk så trøblete) kjærlighetssanger av den liksom-intime varianten har hun mindre grep om. Det sagt, Tudzin vet hvordan hun skal skru lyd og dette kunne vært en smidig ep: åtte låter, ikke tretten. Som det heter: boom!.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse20. sep.

Anmeldelse

Når band som Julie har platekontrakt med selskaper som Atlantic Records, så tyder det på at noen mener at shoegazen har et betydelig kommersielt potensial. Ja, kanskje på nivå med den gang den forvrengt søtlige feedback-rocken var ny og My Bloody Valentine var best i klassen. Men Julie er jo ikke der, selv om de skulle ønske at de levde på det tidlige nittitallet – med sine referanser til Nirvana, Sonic Youth, Slowdive osv. Riktignok er de en solid nok trio, men de har også misforstått kjernen i den alternative rocken – som ikke var å speile seg i fortida, men å knuse glasset, plukke opp bitene, sette dem sammen på nytt.

Eirik Blegeberg

Kommentar13. sep.

Nye Island

Hvis det er noe musikk- og platebransjen burde diskutert under ukas Bylarm i Oslo, så er det Island Records – det engang viktige plateselskapet som denne sommeren har hatt enorme suksesser. Og selv om ikke dagens Island-artister, som Sabrina Carpenter og Chappell Roan, minner om verken Bob Marley eller annen reggae, engelsk folk eller U2, så ser uansett plateselskapssjefene deres til fortidas ideer for å finne framtidas artister. De to administrerende direktørene, Justin Eshak og Imran Majid, vil nemlig følge i Island-grunnlegger Chris Blackwells spor, og det burde være musikk i de flestes ører. Poenget er å sette artistene først, og å tørre å bygge karrierer – over tid, om nødvendig. Og hvis man skal gjøre som Blackwell, som bare brukte magefølelsen da han satset på Marley, Cat Stevens, Eno, Tom Waits, U2 etc., så handler det om å høre etter musikk med identitet og se etter musikere med pågangsmot. Blackwell ville i sin tid ikke signere Madonna fordi han ikke visste hva han skulle gjøre med henne. Men han gikk for Cat Stevens og U2, selv om ingen av dem var helt hans greie.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse6. sep.

Rocker på randen

I MJ Lendermans veldreide og velformulerte sanger har menneskene lite å tape.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse30. aug.

Funny hehe

Sabrina Carpenters konvensjonelle pop finner ukonvensjonelle veier.

Eirik Blegeberg

Kommentar23. aug.

Det finnes minst én motgift for den skjermbaserte fantasiverdenen

For en del av oss er Kunlun assosiert med fjell – enorme fjell – i en av de lengste fjellkjedene i Asia. Men disse mektige fjellene har også en mindre naturlig konkurrent om Kunlun-navnet. De siste ti årene har nemlig kinesiske Kunlun Tech markert seg i teknologibransjen, blant annet ved å kjøpe det norske selskapet Opera og ved å investere i forløperen til Tiktok: Musical.ly. Akkurat nå er det dog andre grunner til at Kunlun har blitt en snakkis, etter at de lanserte «the world’s first AI-powered music streaming platform». Altså enda en av disse greiene som via kunstig intelligens skal gjøre livene våre bedre. Her med en såkalt tjeneste som tilbyr «energisk musikk for lange bilturer» og «nylagde og spesialtilpassete musikkstrømmer som passer til enhver anledning». Måtte de aldri bli en suksess. For hva er poenget med at kunstig intelligens skal lage ny musikk fra bunn av for folk i farta? Er det ikke nok musikk der ute allerede, et tastetrykk unna, laget av faktiske mennesker med faktiske kropper og med faktiske minner og meninger og følelser man kan kjenne seg igjen i? Ganske mange av disse menneskene – musikerne blant oss – er til og med fortsatt aktive og kreative, til forskjell fra hva tek-selskapene synes å tro. Lenge virket det som om teknologien var til for å gjøre tilværelsen enklere for oss, men stadig oftere jobber den kun for bunnlinja og aksjonærer. Heldigvis, kan man kanskje si, er tek-gigantenes grådighet såpass skamløs at det må komme en motreaksjon.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse23. aug.

Bro vil til Nashville

Post Malone «går country» med feil folk og på feil måte.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse16. aug.

Folk flest går på bar

Zach Bryan er countryens nyeste største håp.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse16. aug.

Originale X

L.A.-rockelegender tar farvel.

Eirik Blegeberg

Kommentar9. aug.

Jubilanten

Øyafestivalen jubilerer, fyller 25 og har for lengst blitt en norsk institusjon. Og som institusjoner flest kan den ikke vinne på alle fronter. Hvert år, når vi nærmer oss august, hører jeg den samme kritikken, om at programmet er for gæmlis, om at programmet er for «hvit middelklasse», om at programmet burde vært mer mangfoldig, mer poporientert, mer raporientert, mer klubborientert, mer afrikansk, mer latinamerikansk og så videre. Ja, som Julie Forchhammer skriver lenger bak i dagens avis: «Jeg har elsket festivalen når den har booket band jeg liker og vært irritert på den når det har vært for mye indie eller for lite indie eller for dyr mat eller for mye folk eller hva det kunne være.» Og sånn er det for mange av oss. Øya har nemlig opparbeidet seg en posisjon som gjør at de fleste musikkinteresserte oslofolk føler seg berettiget til å klage, i det minste litt, på festivalen. Selvsagt kunne Øyafestivalen vært bedre, særlig hvis de kunne holde på til klokka ett på natta istedenfor klokka elleve (men stakkars naboer), eller hvis den norske krona ikke var så dustete svak (men sånn er det visst), eller hvis de kunne booke akkurat hva de vil når de vil (men sånn er det visst ikke). Personlig har jeg alltid hatt noen høner å plukke med min desiderte favorittfestival nord for Barcelona: Sirkusteltet er for eksempel sjelden optimalt (annet enn når New Order spiller) og jeg skulle gjerne sett flere unge headlinere (særlig internasjonale) på plakaten. For det er klart at festivalen, som alle festivaler før den, har en utfordring med å fornye seg. Ideelt sett hadde de truffet den trendsensitive spikeren på hodet og fylt programmet med både popeksentriker Charli XCX, folkrocker Waxahatchee, campy Chappell Roan og Sade-kloning Tyla.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse9. aug.

Den uendelige historien

Wembley-avslutningen på Bruce Springsteens Europa-turné var pur magi, fra ende til annen.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse9. aug.

Anmeldelse

Muligens for country for pop og for poprocka for country, samtidig som hun allerede har hatt én gigantisk amerikansk hit med to år gamle «Tennessee Orange». Men for sanger/låtskriver Megan Moroney ligger nok lista høyere enn som så, for snarere enn å være en one-hit-wonder er hun en utpreget albumartist. En som for andre fullengder på rad propper tre kvarter fulle av melodiske hooks og snedige tekstlinjer – om forhold som går i dass til tross for at de ikke hadde trengt å gjøre det, om å miste typen sin til «Miss Universe», om at prom queens også har følelser. Denne veldig blonde eks-cheerleaderen har nemlig hjertet på rett sted – og to fingre på pulsen.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse9. aug.

Anmeldelse

Claire Cottrill er ikke i nærheten av strømmetallene fra fem år tilbake, da hun slo gjennom som en av de introverte stjernene til soveromspopen. Men musikalsk er hun da mer interessant, særlig i låter som førstesingel og low-key banger «Sexy to Someone» – og særlig i produksjonen til Leon Michels, aka El Michels Affair. Clairos høyre hånd tilfører nemlig en touch av sofistikert soul, slik han tidligere har gjort for Sharon Jones, Lee Fields osv. «Charm» er et luftig, men dempet popalbum som gjerne kunne vært hakket mer energisk. Clairo mestrer likevel både psykedelisk folk og intim triphop uanstrengt, og har akkurat nok sjarm.

Eirik Blegeberg

Em i fotball6. juli

Selv ikke England kan kjøpe seg til etterlengtet suksess.

Alle landslag har mangler. Englands er kanskje for store.

Eirik Blegeberg

Dagens avis Ta kontakt Kundeservice Min side Personvernerklæring Åpenhetsloven

Sentralbord21 09 30 00
Kundeservice21 09 30 01
E-postklassekampen@klassekampen.no
AdresseGrønland 4, Oslo
PostadresseBoks 9257 Grønland, 0134 Oslo
Organisasjonsnummer925 350 605

Redaktør

Klassekampen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.