Eirik Blegeberg

#fff

#000

Umiddelbart hektende electro-funk med en hjemmemekka punk-rap-sensibilitet, skraphandler synth og en billig trommemaskinlyd – «Obaa Sima» er virkelig noe for seg selv.

Under «Karpe World» i Oslo neste helg, opptrer en hel haug med artister ukjente for de fleste, men ingen av dem har blitt reddet fra den evige obskuriteten helt som Ata Kak.

Yaw Ata Owusu, som ghaneseren egentlig heter, er 2. juli blant Chirags utvalgte live-gjester på Ekebergsletta. Der skal han blant annet framføre låter fra albumet som gjorde ham til en global kultfavoritt: «Obaa Sima» fra 1994, en merkverdig liten utgivelse med en ditto spesiell forhistorie.

med at amerikaneren Brian Shimkovitz startet opp bloggen Awesome Tapes from Africa i 2006, og den første kassetten han lastet opp og delte var Ata Kaks «Obaa Sima». Den var en av flere afrikanske kassetter som etnomusikologen hadde plukket opp på reiser til Ghana – kassetter som nå var i ferd med å gå tapt for alltid, fordi de aldri var blitt digitalisert og fordi formatet var på vei ut mens mobiltelefonen var på vei inn.

Responsen Shimkovitz fikk var enorm. «Obaa Sima» ble lastet ned millioner av ganger (det offisielle tallet er 40 millioner, som høres vel mye ut). For det er noe smittende, barnlig, sjarmerende, litt frekt, ganske lo-fi og i hvert fall energisk ved Ata Kaks form for 

, en miks av sprudlende ghanesisk highlife og electro-rap framført på dialekten twi og med tekster om … kjærlighet, for eksempel til kona si.

spilt inn Toronto, hvor Ata Kak bodde i 1994, men ble utgitt i Ghana. Artisten selv trodde det var en flopp. Ifølge myten solgte albumet i kun tre eksemplarer, før det på 2010-tallet kom fram at sanger som tittelsporet og «Daa Nyinaa» hadde vært relativt store lokale hits, spilt i både bryllup og begravelser.

Uavhengig av innspillingskvaliteten, er dette nemlig låter som fester seg – og som siden plateselskapet Awesome Tapes from Africa (oppkalt etter bloggen) ga ut «Obaa Sima» i 2015 har sendt Ata Kak til scener og festivaler verden rundt. Nå også i Norge.

Hipt liv

Det slippes plenty med god hiphop, også i album- og mixtape-format. Men lite av det beste, fra Starkers «North Face Nace» til «Ancient History» av Wiki, kommer fra plateselskapstoppen: Sony, Warner eller Universal. Men det er jo der Tierra Whack hører hjemme, selv om hun egentlig ikke passer inn noen steder.

Fra den nå tretti år gamle Philadelphia-rapperen (m.m.) debuterte med det spinnville, visuelle minialbumet «Whack World» i 2018, har hun sett ut som en eksentrisk kubist i en verden av gatesmarte realister. Bildet ble ytterligere komplisert av den deprimerte, men også underlige selvsikre «World Wide Whack» i 2024, før hun her vender tilbake med å definere konseptet allerede i innledningen: 

, halvpsykedeliske beats finner hun flyten umiddelbart, og viser hvorfor 

vil at hun skal rappe mer. Med produksjoner fra råtasser som den tidligere lokomotivføreren Conductor Williams, som har jobbet med alle fra Mach-Hommy til Drake, lar hun uhyggelige, spøkelsesaktige samples og rufsete boom bap-trommer sette stemningen, mens hun beviser at tydelig diksjon og rappete rap har en framtid.

Og så hjelper det at hun har noe å si. Ikke at hun sier det rett fram, dama baler tross alt med moderne kunst og rapper gjerne på MoMA, men hun har uansett et oppdrag her – og rimer 

. Det lar seg nemlig gjøre, hvis kjeften vet hvordan,

Going tit-for-tat, I bet I booby trap ‘em, mhm

 – men lar det være mørkt når det må. 

 gjentar hun gjennom «Godda», der økonomiske bekymringer møter helseutfordringer etter et legebesøk. Eller som hun sier i den Tyler, the Creator-samplende «Candle Wax»: 

Y’all might kill me, but I’ma die myself / I’m too black to get the help I need.

Her er blodig alvor og her er et ertende na na na. Eller som det smeller assosiativt på avsluttende «Flowers»: 

The flow water, you’re damp, this shit get deeper than ants / I bought my sneakers in France, you bought your feature, you tramp.

 Etterfulgt av et vers om Gud og smerter og hat og et 

Found my granny dead and I knew because how stiff she felt

Hiphops datter

Som Ike Turner i sin tid sa om den afroamerikanske musikken, så handler den ikke om virtuositet, men om følelser og atter følelser. Ikke bare kan du høre hvor den beste blues- og soulmusikeren er fra; «you can feel his mother’s labor pains». Og,

, du kan høre fødselssmertene til mora til Taj Mahal.

Fra han debuterte på plate i 1968 har Tajs særpregede blues vært mer enn 

blues. Sanger-gitarist-munnspilleren født Henry St. Claire Fredericks Jr. i Harlem i 1942 lager også soul, rock og folk, samtidig som har han leflet med vestafrikanske grooves og karibiske melodier. Det er liksom ingen overraskelse at faren var pianist i et afrokubansk band, eller at Henry Jr. selv var i en doo-wop-gruppe på high school. I han fyren her bor nemlig en betydelig gren av den afrokaribiskamerikanske musikkarven, og «Time» er plata som beviser det.

«Room on the Porch» sammen med Keb’ Mo’ – en delvis nydelig sommerskive som fislet litt ut i andre halvdel. Her holder Taj Mahal og hans briljante band koken gjennom samtlige førti minutter, mens han understreker at det også denne gang er plass til både mange og mye på verandaen hans.

Det bisarre med «Time» er at den ble spilt i 2010, utgitt denne forsommeren og egentlig kunne vært fra når som helst de siste seksti årene. Tittelsporet er basert på en tidligere ikke utgitt demo av avdøde Bill Withers, om hvordan man skal ta tida til hjelp. Sammen med det nyskrevne åpningskuttet «Life of Love» definerer den prosjektet.

Som Taj synger med varm og rusten soulstemme i sistnevnte: 

We used to come together / On Sunday evening on street corners / Serenade / African black and French creole / Delta blues and Caribbean soul / Different folks / With different names / The love of the music was all the same.

 dette Taj Mahal argumenterer for: At en gammel tradlåt som «Wild About My Lovin’», her gjort av en både knurrende og smaskende Taj, tilhører det samme låtskriver-treet som Bob Marley-klassikeren «Talkin’ Blues». Faktisk, når du hører dem som her, så passer de perfekt sammen – bluesen og reggaen.

Ellers er hovedsporet klassisk R&B i ulike former, både når Taj nailer Otis Reddings «Sweet Lorene» og når han bringer lidende lengsel og ekstra orgel til Bobby Blands «Ask Me ‘Bout Nothing (But the Blues)».

Til slutt, på avsluttende «Rowdy Blues», tar han med Mississippi-bluesen til obskure Kid Bailey helt ned til New Orleans, der den fetes opp med rullende piano, masse messing og subtil korsang – slik at musikken står til teksten: 

Ain’t gonna marry, neither settle down / I’m gonna stay right here till they tear this barrelhouse down

. Kort sagt: dette både svinger og rocker brakka.

Tajs blues

To tredjedeler ut i Kanye Wests bursdagskonsert i Arnhem i Nederland begynte publikum å tvile. «Oh, no» hørte jeg fra både høyre og venstre, da Ye – som rapper-produsenten kaller seg nå – brått avbrøt flere av låtene sine halvveis. «DJ, play the next one», ropte Mr. West etter et vers eller to fra tre «College Dropout»-klassikere på rekke og rad: «All Falls Down», «Jesus Walks» og «Through the Wire». Med tanke på publikums reaksjoner, og for så vidt med tanke på min egen stigende puls under denne sekvensen, var det tydelig at flere av oss ikke helt stolte på artisten vi hadde reist for å se.

Tilliten mellom scene og sal var i beste fall skjør, som om det var en kollektiv forventning, eller frykt, for enda et 

sammenbrudd. I pausene mellom låtene kunne vi ende opp med en av disse notoriske, maniske raljeringene hans, der han klandrer ekskona Kim Kardashian for at han ikke får se barna sine, eller mener at svarte amerikanere selv var skyld i slaveriet, eller kanskje han igjen ville hevde at Hitler hadde gode ting gående for seg, og at jøder er upålitelige?

Å være fan av musikken til Kanye West har vært og er en prøvelse – også uten å bli direkte rammet av pisspreiket hans, og til tross for at det ganske sikkert er mer masete og kaotisk å være Ye selv.

«Fuck Bipolar» sto på en av T-skjortene som var til salgs i merch-boden under årets amputerte Europe-turné. For det er jo det som er fortellinga nå, ifølge Kanye: Det er hans egne utfordringer med bipolar lidelse som gjør at han har flørtet med både nazisme og antisemittisme. I januar i år rykket han inn en annonse i Wall Street Journal, der han sa unnskyld til det jødiske samfunnet og til det afroamerikanske miljøet. «I am sorry to have let you down».

I annonsen, eller det åpne brevet, avslørte Kanye at han mistet kontakt med virkeligheten og at han måtte nå bunnen for å skjønne at han trengte hjelp. Hva han selv mener med «bunnen» er uklart, men vi får anta at det var slippet av sangen «Heil Hitler» i mai 2025.

Det var kona, den australske designeren Bianca Censori, som fikk Ye på rettere kjøl i fjor sommer, og siden har han vært til behandling, fått mer effektive medisiner og vil nå vise at han har forandret seg. Men til tross for beklagelser har han ikke overbevist alle. Både Storbritannia, Frankrike og Polen nektet Kanye innreise i forbindelse med årets turné.

For den pågående turneen er kortere og mer oppstykket enn planlagt, med flere avlysninger og få konsertarrangører som faktisk vil jobbe med ham. Når det er sagt, selger han godt med billetter: Den første opptredenen i Europa, i Istanbul 30. mai, trakk 118 000 publikummere. Over to kvelder i Arnhem uka etter samlet han cirka 80 000 fans. Vi har med andre ord ingen arenaer eller stadionanlegg i Norge som er store nok for Ye. Men han er fortsatt blant de virkelige gigantene også her til lands: Så sent som i 2024, da West var på sitt mest kontroversielle og bipolare, var han den tredje mest strømmede artisten i Norge.

De siste ti årene har alt blitt så mye mørkere

På toppen av noens verden

går fra internett til avisenes kommentar- og nyhetsspalter, VG og NRK, har de gjerne mistet mye av verdien. Sånn er det. Ting skjer fort på Tiktok, og når verden utenfor klarer å henge med, avtar trendene. Så det er mulig at de beste virale dagene til «Gut Genug» tilhører fortida.

Likevel er det verdt å merke seg hva som har skjedd her, nå som en tyskspråklig sang fra et av Europas ypperste produsentkollektiv har blitt en global sensasjon. Den har fått ekstra oppmerksomhet her i Norge – falsettvokalen til sangeren Rayan og refrenget 

 kan til forveksling høres ut som han synger 

, i denne spalta, skrev jeg om hvordan varige fotballhits sjelden kan framtvinges, fordi de lever sitt eget organiske liv – på tribuner, i sosiale medier og i ymse nettfora. En uke senere begynte «Gut Genug», produsert av Kitschkrieg og med gjestene Shirin David samt Rayan og Sammy fra indieduoen Blumengarten, å bli et norsk nettfenomen – fordi en eller annen luring hadde VM-feber og fikk det for seg at Rayan sang om Erling Braut Haaland eller liknende.

Riktignok har ikke denne memen sin opprinnelse i Norge, eller for den del i Tyskland, men som lydsetting av scener fra «The Cleveland Show». I den animerte serien, som gikk fra 2009 til 2013, møter vi blant andre Cleveland Jr., og det er hans runde oppsyn som for et par uker siden først ble kryssklippa med Rayans intenst følsomme falsett. Noe Tiktok tydeligvis synes var hysterisk.

Sangen blir ikke mindre vittig av at de engelskspråklige der ute hører 

 hovedgrunnen til viraliteten en annen, for «Gut Genug» har et usedvanlig fengende, minimalistisk hook. Spill refrenget et par ganger, og jeg skal love deg at du har den på hjernen. Kitschkrieg – bestående av Christoph Erkes (Fizzle), Christian Yun-Song Meyerholz (Fiji Kris) og Nicole Schettler (°awhodat°) – er nemlig ikke hvem som helst.

I mer enn ti år, og helst i samarbeid med rapperen Trettmann, har de lyktes med å lage en internasjonal hybridpop med røtter i erketysk dancehall. Eller som Martin Bjørnersen skrev her i magasinet om albumet «Kitschkrieg» fra 2020: «[Deres] musikalske visjon … tar opp i seg lyden av så vel ravet i fabrikklokalet som reggaefesten i parken, uten å gentrifisere vekk de dype kulturelle røttene til noen av formene.» De folka her, 

, er nemlig det vi pleide å kalle ekte vare – og de har vært bra nok som de er i årevis.

Måtte deres virale øyeblikk bli til noe mer, uavhengig av om Norge scorer flere mål eller ei.

En tyskspråklig sang har blitt en global sensasjon

Gut genug

Hvis du lurer på hvor de unge mennene er og hvem som når fram til dem: De er på Zach Bryan. Han når dem. På et utsolgt Unity Arena var de mannlige noenogtjueåringene fra over alt i Norge i desidert flertall, og sang av full hals mens de sto arm i arm, trakk i baris, klemte hverandre og hytta med neven. Jo, det var guttastemning – og noen ganger er det guttastemning verden trenger mer av, så lenge den er like kameratslig og inkluderende som denne klamme onsdagskvelden på Fornebu i Bærum.

For hva er det egentlig Zach Bryan, stadioncountryens ledestjerne, synger om – og hvem synger han til? Et par hint ligger allerede i settets første låt. Den heter «Overtime» og har en hardtarbeidende forteller som 

, med en bestefar som jobbet doble skift til den dagen han døde. Sangens nøkkellinje vekker kveldens første allsang: 

I wanna hear my father say that he loves me

For hvis det er noe som kjennetegner Zach Bryans låter, så er det en lengsel etter nærhet, en berøring eller et vennlig ord; fra familien, en kjæreste, lokalsamfunnet eller de andre gutta, de som (sant eller ikke) sjelden føler seg verdsatt. 

I’m condemned, I’m condemned / Just like all my worthless friends

 perspektiv utelukkende er det mannlige. I «Oklahoma Smokeshow» er handlingen lagt til Bryans oppvekstmiljø dypt inne i det mest amerikanske 

Them boys are out and they’re angry and they’re lookin’ for blood / In the back of a blue, old pickup truck

. Den unge kvinnen i låta er kledd i en kjole som tiltrekker seg 

, og hun sitter fullstendig fast, uten noen mulighet til å flytte på seg, verken geografisk, kulturelt eller økonomisk.

Springsteen er Zach Bryans største forbilde, men det har skjedd noe med USA siden Bruce tegnet opp karakterer som var 

. Det er lite sånt hos Bryan, snarere er dette erkjennelsen (fra «Fifth of May»): 

Gettin’ high’s easy, gettin’ drunk’s fine / It’s the gettin’ by that’ll get a soul down

Så var er løsningen på denne trøstesløse tilværelsen? Det er de andre: kompisene og kanskje dama, naboen og hvem enn du føler en forbindelse til. Som er grunnen til at Bryan synger så poengtert om

, og at han drasser rundt på et gigantisk backingband.

teller jeg 23 musikere på scenen, med korister, pedal steel, en strykekvartett, irske feler og en massiv meksikanskinspirert blåserrekke. Så får det heller være at gitaren er lavt i miksen og at trommene tidvis er for trampete. Få i Bryan-bandet er eksepsjonelle instrumentalister, men samlet sett høres dette likevel formidabelt ut.

Totalt framfører de 25 låter og gaper over store deler av diskografien: fra Bryan brått slo gjennom med den første sangen han lastet opp på Youtube, «God Speed» fra 2019, til han ga ut solide og heartland-pregede «With Heaven on Top» i januar i år. Fra sistnevnte manglet dessverre 

 «Bad News», men til gjengjeld var Tom Petty-aktige «Slicked Back» et nydelig høydepunkt inn i det siste strekket.

Helt til slutt gjorde de en 17 minutter lang versjon av «Revival», som klarte kunststykket å både lage fest og å introdusere 

bandet. Som for å understreke poenget om at det er fellesskapet som er viktigst. Alle skal med.

Felles referanse

Det er lite sensasjonelt ved at verdens nest eldste Beatle, 83 år gamle Paul McCartney, ser seg i bakspeilet når han lager ny musikk. Sir Paul har tross alt ofte vært rettet mot 

, selv når han var på sitt mest oppfinnsomme på andre halvdel av sekstitallet. Og som det het med yppete lekenhet for snart tjue år siden: 

I hope it isn’t too late / Searching for the time that has gone so fast / The time that I thought would last / My ever present past

For han fyren her kan jo verken gjenskape eller leve opp til sin egen musikalske fortid, sånn er det. Men han kan likevel være sjarmerende, med sitt fortsatt gutteaktige glimt i øyet og sin evige teft for en trivelig trall.

Hør bare «Down South», hvor Paul minnes de gangene han og George Harrison haiket sørover i England, 

 og en aldrende legende som mimrer med malmfull 

rusten røst; sangen har mye gående for seg. Men den feiger ut når det begynner å dra seg til

: We had to find somewhere to stay the night / But we knew that we would be alright

. Det er det, ingenting om hvorfor eller hvordan de vil 

 noe av problemet med Paul McCartneys tjuende soloalbum, der det ofte blir med antydningen. Tittelen plasserer plata tematisk i Dungeon Lane, rett ved dagens John Lennon Airport i Liverpool, mens vi musikalsk går ned kjente McCartney-gater, uten at alt henger sammen av den grunn. Her er det skjønne små partier og litt for brå overganger side om side, sanger som vil mye og gjennomfører mindre, med en produksjon som det må være lov å sette spørsmålstegn ved.

Albumet består enten av utpreget nostalgiske og sentimentale spor eller mer Paul-typiske syttitallsrockere, kanskje med en 

boogie eller glam. Samtlige låter er innspilt av McCartney alene (han spiller selv de fleste instrumenter) i hjemmestudioet i Sussex, før de har blitt «poppa opp» av produsent Andrew Watt i Los Angeles. Og nettopp Watt har jo blitt en 

 for den eldre garde: Ozzy (RIP), Iggy og ikke minst Rolling Stones, der han produserte deres forrige og igjen produserer deres kommende.

Men Watt-lyden er ikke særlig elegant. På «The Boys of Dungeon Lane» er den tettpakket og trang, med malplassert bruk av ekko, altfor mye klang og ulike former for overdrevne 

som sikkert McCartney må ta like store deler av skylda for.

kjente elementer i en retromanisk loop. Ikke at vi skal forvente at McCartney tilfører så mye nytt etter alle disse årene, men det er lov å håpe at låtene hans bringer oss hakket nærmere 

 – for eksempel en eller annen form for livsvisdom.

men samtidig er han lettvint ordknapp og en smule forknytt. For det er jo ikke feil at stemmen sprekker opp, men det er synd at det ikke er mer sårbarhet synlig i sprekkene. Den som heter «Life Is Hard» handler jo ikke egentlig om at livet er vanskelig, og det er vrient å forstå hva som motiverer den ene løsningen etter den andre i sangene her. Men jeg noterer meg at både 

Synd det ikke er mer sårbarhet synlig i sprekkene

Litt for lettvint

På mandag var jeg på Ullevaal stadion, for å se Norge mot Sverige. I mer enn førti år har jeg fulgt fotballandslaget live, i hvert fall siden en blond og langhåra Kjetil Osvold sensasjonelt senket Maradona og Argentina i forkant av VM 1986. Men mye har skjedd siden den gang, og det handler ikke bare om at Norge omsider kan rundspille hvem som helst. Nå skal vi også synge om det, igjen og igjen.

 har det blitt utgitt bøttevis av nye fotballsanger som alle drømmer om å få statusen til «Alt for Norge» og «Bønda fra nord», hitlåtene fra sist Norge spilte VM i fotball, i henholdsvis 1994 og 1998. Samtidig har dagens norske fotballandslag strengt tatt allerede en 

: Petra Marklunds «Händerna mot himlen» fra 2012, skrevet av Kent-frontmann Jocke Berg og sangen Norge spiller i garderoben etter seier.

Marklunds låt finnes på norsk med Madélene fra Uvdal, som konkurrerer på hitlistene mot Oljeberget & Katastrofe, Nicolay Ramm & Markus Neby. I tillegg er det sluppet uendelig mange andre sanger som vil opp og fram, inkludert en skamløs og skranglete punksamleplate fra Fucking North Pole Records som heter «Pønk i Norge til Fotball-VM».

 «Pønk i Norge» fikk skinne i glansen av mandagens landskamp mot Sverige. På Ullevaal var det snarere gjort plass til lansering av en annen og enda nyere norsk VM-sang: Girl in Red & Marsteins «Rødt hvitt blått», ute som sannsynlig hitsingel i dag.

Ikke at vi kunne høre dens hitpotensial på Ullevaal, for noen hadde glemt å skru på lyden rundt det meste av stadion. Men som de synger i duett: blodet vårt er rødt hvitt blått og landskoden vår er +47, og sangen blir sikkert svær – uten at den nødvendigvis har det som kreves for å bli en gjenganger i fotballsammenheng.

, av varige fotballsanger er jo ikke engang skrevet med tanke på fotball: Händel komponerte det vi i dag kjenner som Champions League-hymnen til kroningen av George II i 1727, Jack White tenkte neppe på at Italia skulle vinne VM i 2006 da han skrev riffet til «Seven Nation Army» – mens «You’ll Never Walk Alone» hørte opprinnelig hjemme på Broadway.

Og Marklunds «Händerna mot himlen»? Den handler egentlig om et brudd og å løpe fra smerten. Men nå handler ikke sangen om det lenger – ikke her til lands, i hvert fall. Nå handler den snarere om at Norge skal til VM og at en hel nasjon mister de fleste hemninger og en del prinsipper for en stakket stund: 

. For den som ikke liker fotball, er det bare å holde pusten. Snart braker det løs.

De fleste fotballsanger er ikke skrevet med tanke på fotball

Norge skal åpenbart til VM

Samme uka som Miles Davis døde, i september 1991, slapp rapgruppa A Tribe Called Quest albumet «The Low End Theory». Det begynner med en vandrende ståbass samplet av Art Blakey and the Jazz Messengers, før Q-Tip rapper: 

Back in the days when I was a teenager / Before I had status and before I had a pager / You could find the Abstract listenin’ to hip-hop / My pops used to say, it reminded him of bebop

Faren til Q-Tip hadde et poeng – for den vokale rytmen i mye hiphop høres ut som jazzimprovisasjon. Like fullt går det ikke så mange broer direkte fra hiphopens 

 og tilbake til 1940-tallet, da bebopen tok jazzen vekk fra det swingende dansegulvet og inn i et konstant nytenkende kunstmusikalsk spor. Bortsett fra Miles Davis, da – selvsagt – som avsluttet karrieren med å lage jazz-rap, akkurat som han begynte den som 

 markerer vi at det 26. mai er 100 år siden Miles Davis ble født. Trompetist Mathias Eick, pianist Anja Lauvdal, kritiker Chris Monsen og fan og forfatter Martin Revheim skriver hver sin tekst om ulike faser ved Miles’ makeløse karriere som musiker i fortroppen.

Innen jazz spesielt og etterkrigsmusikk generelt er det ingen som Miles Davis, med 

spennet. Riktignok var det ikke Miles som stjal showet da han spilte med Parkers kvintett på 1940-tallet, og jazz-rap-forsøkene hans er heller blasse. Men å famle og feile er jo risikoen som følger med stadig å prøve noe nytt, og være kreativ og rastløs til det siste.

voldelig hjemme, hadde tidvis store utfordringer med rus, og havnet i en hel haug med feider, både privat og i offentligheten. Enten likte Miles Davis deg, eller så gjorde han det ikke. Samtidig er det nær umulig å mislike Miles – musikken hans, altså.

Lista over klassikere og nesten-klassikere fra Davis’ hånd føles endeløs. «Kind of Blue» fra 1959 står i en særstilling, men det finnes sikkert 50–60 plater til som i det minste er interessante, noen av dem smellvakre, andre så vriene og vrange at de aldri slutter å utfordre, sentrert rundt den metalliske Miles-muten – den som gir den intime og hviskende trompet-tonen som kan få selv en Disney-sviske som «Someday My Prince Will Come» til å bli dypt poetisk.

Det hører med til historien at Miles Davis ikke hadde sine egne plater hjemme, ingen, fordi han alltid var opptatt av sitt neste prosjekt. «The New Sounds» (for øvrig med Art Blakey på trommer) var Davis’ debutalbum i 1951. Og 

forble deretter greia hans gjennom fire utrolige tiår. God Miles-lesing, og god lytting.

Å feile er jo risikoen som følger med stadig å prøve noe nytt

De nye lydene

Det investeres i musikkbransjen, men mest av alt i fortida – enten det er snakk om oppkjøp av eldre låtkataloger eller KI som skal utnytte allerede menneskeskapt «innhold». De store pengene er der akkurat nå.

Denne uka ble det annonsert at Sony Music har kjøpt opp Hipgnosis-katalogen (nå kalt Recognition) fra Blackstone – en katalog som inneholder mer enn 45 000 sanger, inkludert Mariah Careys desember-melkeku «All I Want for Christmas Is You». Prisen antas å være på flere milliarder dollar.

Den totale, globale investeringen i KI er på sin side i billion-klassen. Samtidig ser vi at musikkbransjen stadig oftere berører temaet om opphavsrett knyttet til kunstig intelligens.

, som utvikler strømmetjenester for det kinesiske markedet, har tatt ned hundretusenvis av KI-låter den siste uka for mulige brudd på opphavsretten. De gjør dette fordi KI-genererte sanger «underminerer originalskaperne». TME har utviklet verktøy for å kjenne igjen sanger gjennom lyd, stemmer, melodi og tekst.

Dette minner om KI-gjenkjennelsesverktøyet som den franske strømmetjenesten Deezer allerede benytter seg av. For enten vi ser til Frankrike eller Kina, er det mye som tyder på at bransjen 

vil ha KI-genererte sanger, med mindre …

 mellom oppkjøpene av låtkataloger og disse KI-sangene? Det sannsynlige svaret er: De som kjøper opp enorme og enormt kostbare låtkataloger tror at framtidas KI-genererte musikk vil være bygget opp slik at deler av inntektene tilfaller originalskaperen – eller: Den som eier det originalskaperen en gang laget.

Det er grunnen til at Sony kjøper Hipgnosis (og Warner kjøper Chili Peppers-katalogen – se side 3). I tillegg til inntekter fra strømming og annet, ser de for seg en framtid der nye sanger er bygget på de faktiske bestanddelene av gamle sanger. Da trenger man ikke lenger musikere av kjøtt og blod. De dør jo bare likevel, eller så dør de aldri (som er enda verre).

ville summer i kataloger og teknologisk verktøy som skal utnytte fortida. Samtidig ser 

ut til å glemme menneskene og hvordan vi passer inn i miksen.

I den forbindelse er det på sin plass å minne om hva vi har fått til på vårt beste, for eksempel ved å bygge opp et etterkrigssamfunn som kan sende en arbeiderklassegutt som John Lennon på kunstskole heller enn i militæret. 

har du en investering som ga god avkastning. For skal vi utvikle et 

, altså noe som oppleves overraskende og friskt, må vi faktisk legge til rette for det.

Da trenger man ikke lenger musikere av kjøtt og blod

Store skifter

Karpe legger opp. Om to år. Og i anledning annonseringen av at de gir seg – om to år – har de gitt ut det sju-delte farvelverket «Overtime/Overkill». Det vil si: De har foreløpig gitt ut fire av de sju delene av «Overtime/Overkill»: volum 1, 2, 3 og 7. Volum 4, 5 og 6 slippes underveis i avskjedsturneen deres, som begynner til høsten – etter at de har laget tivoli (eller hva planen er) på Ekebergsletta med «Karpe World» i juli.

Personlig, og jeg tipper Chirag er enig, skulle jeg gjerne hørt et siste skikkelig album fra duoen. Fordi albumformatet er overlegent og fordi det er på overtid at Raggen (41) og Magdi (41) mekker sin «Thriller» eller «Rumours», en plate stappa med 

, smarte og fengende låter med en drivende god beat, førti minutters spilletid og potensial for allemannseie. «Overtime/Overkill», som visstnok blir deres siste utgivelse, er ikke der.

 på hva dette skal være, når duoen blander noe nytt med noe gammelt, noen snutter med noen taler med noen demoer og studiobabbel. Det er litt «Odds & Sods», som The Who kalte det, i en god miks med Neil Youngs «Archives» eller Bob Dylans eller Miles Davis’ «Bootleg Series». Det har vært gjort før, er laget for superfansen og ikke alltid like gøy å høre på for resten – selvfølgelig bortsett fra når Magdi blir kåt av Ellos-katalogen.

«Overtime/Overkill» har sine øyeblikk, og jeg er helt sikker på at det er 

 også på de siste tre volumene. Samtidig trenger ikke internett og strømmetjenestene 

innhold i 2026; det trengs bedre innhold; kuratert og gjennomarbeidet.

«Overtime/Overkill» en slags resignasjon. Muligens er det mer enn Karpes inspirasjon og kreative åre som har tørket ut? For akkurat nå virker det vanskelig å finne en ny vei for både popmusikken generelt og rapmusikken spesielt. Vi er snart halvveis inn i musikkåret, og jeg har hørt lite som føles utpreget 

. Riktignok lages det mye og mye solid, for all del, men de dominerende trendene handler om resirkulasjon enten av hønn- eller halvgamle fenomener, fra folkemusikk til hyperpop. Det minner om en idétørke.

Og hvis det er noe som kler Karpe dårlig, må det være idétørke. Heldigvis har de aldri kommet dit. Selv sjekket jeg Karpes status blant et knippe av nabolagets 14-15-åringer. Og selv om ungdommen i indre Oslo øst gjerne har andre rap-favoritter, oftere fra fjern enn nær, så var de jeg spurte skjønt enige om at Karpe «

er balle». Det skal Norges viktigste gruppe de siste tjue årene med andre ord ha – selv etter fylte førti rakk de aldri å bli balle.

‘Overtime/Overkill’ representerer en slags resignasjon

Karpes farvel

Akkurat som Sonic Youth fant en sølvskimrende skjønnhet i andre halvdel av bandkarrieren sin, sånn cirka fra og med «The Diamond Sea» (1995), så lener nå også veteranen Bill Orcutt seg mot 

 – i den grad piggtråd og knust glass kan være pent. Men man må også huske hvor Orcutts gitarer kommer fra: Harry Pussy, et av de mest atale og atonale støyrockbandene på hele 90-tallet. Og det sier ikke så rent lite.

 2010-tallet har San Francisco-baserte Orcutt (64) funnet en retning som soloartist, der han stort spiller sin egen elgitar opp mot sin egen elgitar. Like primitivt som John Fahey og like minimalistisk som Jon Hassell, men samtidig med fire gitarer oppå hverandre i et uttrykk han beskriver best selv: «Because Sharp Also Smooth».

Årets album er en åndelig oppfølger til «Music for Four Guitars» (2022), og minst like hypnotisk – med rockeriff pakket inn i drømmer, med monotoni avløst av eufori, og med en kjerne som kan være vanskelig å få øye på. Men den er der.

Fire fine gitarer

Storpolitikken har for lengst blitt til et absurd teater – såpass ulogisk og forvirrende at en hel verden klør på seg sår i hodebunnen. Men det absurde passer bedre inn på gateplan, som en feiring av annerledeshet, for eksempel i megabyen Kinshasa, der det nå bor anslagsvis 18 millioner mennesker. Kongos hovedstad har verken teaterscener eller kinoer, men siden 2015 har Eddy Eketes Kinact-festival fargelagt byens arbeiderstrøk – med karnevalsaktige opptrinn og trommesirkler som påkaller alle mulige synlige og usynlige krefter og vesener.

instrumenter av skrot, minner Kinact-bandet om tidligere Kinshasa-fenomener som Konono No. 1 og Kin’Gongolo Kiniata, bare med mer atmosfære og elektronikk i miksen. Og om ikke alt på dette 35 minutter lange albumet fester seg (avsluttende «Les Cloches» er aller mest tam), så er det mye ny lyd her – fra Ekete og hans høyre hånd Spiritus Bongonda finner et hyperaktivt The Knife-groove i «Cercle de Tambour Kinact avec Manza» til vi blir dratt inn i galskapen på «Kinshasa La Nuit». Heftig.

Action-pakka

Hvor sprø er for sprø? Det er hevet over enhver tvil at M.I.A. er langt ute. Hun var en respektert antiimperialist, men nå er hun såpass anti-vaksine at ingen konspirasjoner blir store nok. Faktisk er hun noe i nærheten av en 

, som for et par år siden lanserte et «conspiracy friendly» antrekk på InfoWars, kanalen til den enda mer klin kokos Alex Jones.

M.I.A.s poncho Ohmni – som hun her er avbildet med på platecoveret – beskytter mot 5G, Wi-Fi og elektromagnetiske frekvenser, og den kan bli din for skarve 200 dollar. Hvis du lurer: Det har gått nedover med karrieren til Maya Arulpragasam siden hun viste fingeren til kamera under pauseshowet på Super Bowl i 2012. Mon tro om hun har vært utsatt for en konspirasjon? Det er uansett ikke mange på internett, med et mulig unntak av Lena Dunham, som er mindre populær enn henne.

Og forresten, det glemte jeg å si: Tamilske Maya, som vokste opp som hindu, har blitt kristen (som mora hennes før henne), noe hun selv hevder blir oppfattet som hennes mest kontroversielle valg. I den grad det er et valg, i og med at M.I.A. møtte på Jesus i et syn.

fra The Clash-samplende «Paper Planes» og hennes globale electro-hiphop til gospelmusikk, og det er på den veien M.I.A. befinner seg nå. Hun gjør som alle fra Dylan til Ye før henne: vender seg mot Jesus Kristus, også musikalsk. Kanye West er den mest nærliggende parallellen, for det er nemlig hans Sunday Service Choir som står for de tydeligste og nydeligste gospel-innslagene på «M.I.7» – et album som danser rundt de sju basunene i Johannes’ åpenbaring.

, sju hektende trompet-mellomspill, innvarsler tidsriktig nok apokalypsen. Og på sett og vis er det en fordel at albumet sentrerer seg rundt at 

 – da slipper man i det minste å høre på konspi-nonsens. Så vidt jeg oppfatter, er «M.I.7» fritt for den slags. Samtidig var Maya mer interessant når hun sang om flyktninger og sin egen upopularitet enn når hun her messer om Gud og Satan.

 riv ruskende utspill på Twitter, har albumene til M.I.A. 

vært gode – det gjelder «Mata» (2022) som det gjelder «AIM» (2016). Og det gjelder til en viss grad denne gang, særlig når hun legger seg på knærne foran Jesus og blir vasket for sine synder i «Prayer 777», en følsom klubb-ballade som sleper rytmene sine langs gulvet.

Enda bedre er sistelåta «Everything» (før albumets avsluttende «30 Minutes of Silence»), der hun tjener Gud og ikke Mammon – bortsett fra når hun vil selge oss 5G-beskyttende antrekk, får vi anta.

Sju basuner, én Gud

Jeg vet ikke om noen amerikansk artist som det siste året har vært like tydelig propalestinsk og antifascistisk som Carsie Blanton. Det skader heller ikke at hun skriver noen bedårende folkjazza viser inspirert av Nina Simone og John Prine, samtidig som hun ikke likner nevneverdig på noen av dem.

For selv om Blanton har hentet aktivismen fra Simone og humanismen fra Prine, er også hun

 – med nasal røst og glimt i øyet. Som når hun her samarbeider med det kanadiske indie-kollektivet The Burning Hell og de forenes rundt en felles spesialitet: oppløftende låter om apokalypsen, krydret med revyaktig dialog og duettperler som «Price of Eggs». Sistnevnte høres ut som den er hentet fra et hundre år gammel Brecht/Weill-stykke, men handler om akkurat nå, fordi akkurat nå er mer enn ko-ko nok.

 Albumtittelen «Everything Is Great!» er sarkastisk. Det samme er sangene «Fascists Are Good» og «Hoist the Guillotine», selv om de neppe er sarkastiske på den måten du forventer. I de fleste av de beste sporene her kommer nemlig de skarpe betraktningene bardus på, med kjappe vendinger som er standup-komikk verdig. Hvis ikke alvoret tar over – som i «Private Equity» og den som er sunget av en soldat fra framtida om borgerkrigen som blir slutten på alle kriger.

Det får heller være at dette albumet er ujevnt – ikke alle kuttene ledet av The Burning Hell er like påskrudd. På sitt ypperste er plata uansett en ørliten seier for alle som ønsker en restart for samfunnet. 

and dance the merengue in front of the fire

They can’t shoot us / When we’re dancing so fast

, undres du kanskje? Det er de latterlige maktmenneskene, fiktive og ekte, som er avbildet på platecoveret – musikkbransjen representert av Spotifys Daniel Ek. Riktignok står han bak kommunistjeger Joseph McCarthy, men han er foran både Dick Cheney og Donald Rumsfeld.

En tipp topp tid!

Big Thief krever publikums hele og fulle oppmerksomhet. Ikke bare på grunn av frontkvinne, vokalist, gitarist og låtskriver Adrianne Lenkers hyper­følsomhet, men også på grunn valgene deres.

Under to kvelder på Sentrum Scene begynte de begge konsertene med ikke utgitte, flunkende nye sanger. «What I Only Dream Of» ble skrevet av Lenker i Norge to dager før 8. april-konserten. Sangen som åpnet kveld nummer to fortsatt ikke har noen tittel, selv om også den hørtes ut som den var skrevet fra livet på veien, med Lenker som gjentok: 

 var starten på Europa-turneen, amerikanernes første siden november. De spilte totalt sju uutgitte sanger første kveld, og fem uutgitte sanger kveld nummer to – som er en uvanlig løsning for de fleste rockeband. Men Big Thief er ikke som de fleste rockeband.

Lenkers kvartett gjør som de selv vil. De 

 åpenbart på å framføre uprøvd materiale, slik de også gjorde på Øyafestivalen i 2024. Som seg hør og bør for alle ­kunstnere, ville i hvert fall Rick Rubin sagt, tilfredsstiller de først og fremst seg selv. Det er også slik ­konsertene deres får et merkverdig ­dynamisk spenn, fra det haltende til det fjellstø. De liker seg på kanten av stupet, og det er egentlig utrolig at det funker. Men det hjelper selvsagt at sangene, med noen veldig få unntak, er fantastiske i utgangspunktet.

var det særlig tre som festet seg: «Christmas Day», pakket inn i ­høytidssmerte, ble her hektet på halen av Lenkers sololåt «Real House», og utvidet ­fortellingen om en søkende sjel på jakt etter et hjem, eller en følelse av tilhørighet. Det ble til en makeløs medley, som like fullt havnet i skyggen av «Beautiful World» og «Mr. Man», to hardere Big Thief-låter som har noe Neil ­Young-inspirert ved seg – trampende, delvis rasende fordi vi lever i en 

, men med et stort hjerte for andre og et 

Eastbound going 65 / The desert wind is blowing / My dog is sitting by my side / He don’t care where we’re going

Lenker har en vibrerende vokal full av nerve, og det er den som bærer sangene hun synger uten backing. Samtidig er det bandlåtene som er selve poenget, med høydepunkter som «Vampire, Empire», «Not» og «Spud Infinity» fra første kveld, og «Los Angeles», «Simulation Swarm» og «Masterpiece» fra andre kveld.

 legges til at det har skjedd noe med Big Thief siden originalbassisten Max Oleartchik sluttet for to år siden. Bandet har mindre av enn The Band-gyng nå, og har i stedet en hakket mer flinkis-melodisk-atmosfærisk sidelengs 

gående. Den nye bassisten Joshua Crumbly ligger lavere i miksen enn Oleartchik hadde for vane, der han følger trommis James Krivchenia og gitarist Buck Meek mens de to følger Lenker.

. Og om ikke dagens versjonen av Big Thief nødvendigvis er å foretrekke over hvem de var, så er forandring alltid greia med denne gjengen. Det er det neste øyeblikket som teller, ikke øyeblikket som var.

Forandring fryder

Under avslutningen av Sex Pistols’ siste konsert i San Francisco i 1978 lirte Johnny Rotten av seg følgende berømte 

, før han slapp mikrofonen og stakk: «Ever get the feeling you’ve been cheated?» Gesten handlet på sett og vis om musikkbransjens skamløst pengejagende utnyttelse av publikum. Og om 

var grådig og sleip på slutten av syttitallet, så preges den enda mer av lureri i disse dager: med falske strømmetall, falske artister på strømmetjenestene og 

Legg så til falske fans, og dette begynner virkelig å lukte av smelta plastikk – eller direkte giftig.

Eirik Blegeberg

Artikler

Ata Kak tar med en singulær hiplife-klassiker til «Karpe World».

Tierra Whack rapper mer, og bedre.

På «Time» kobler Taj Mahal de amerikanske sørstatene til Karibien.

På toppen av noens verden

Gut genug

Zach Bryan treffer de unge mennene som få andre musikere i dag.

Paul McCartney er ikke så åpen som han tror.

Norge skal åpenbart til VM

De nye lydene

Store skifter

Karpes farvel

Fire fine gitarer

Kinshasas heftige trommesirkler.

For kontroversielle M.I.A. er det nå Jesus som er kongen.

Verdensvant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

Forandring fryder

Alt er fake!

Tinariwens ørkenblues varer evig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Courtney Barnett fanger øyeblikkene.

Raye gaper over for mye på sitt ambisiøse andrealbum.

Spellemann inn i varmen

Harrys nye hus

Metall & død

Bruno Mars er klar for saktedansegulvet.

De uredelige

Ata Kak tar med en singulær hiplife-klassiker til «Karpe World».

Tierra Whack rapper mer, og bedre.

På «Time» kobler Taj Mahal de ameri­kanske sørstatene til Karibien.

På toppen av noens verden

Gut genug

Zach Bryan treffer de unge mennene som få andre musikere i dag.

Paul McCartney er ikke så åpen som han tror.

Norge skal åpenbart til VM

De nye lydene

Store skifter

Karpes farvel

Fire fine gitarer

Kinshasas heftige tromme­sirkler.

For kontro­ver­si­elle M.I.A. er det nå Jesus som er kongen.

Ver­dens­vant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

Forandring fryder

Alt er fake!

Tinariwens ørkenblues varer evig.

Anmeldelse

Anmeldelse

Courtney Barnett fanger øyeblik­kene.

Raye gaper over for mye på sitt ambisiøse andrealbum.

Spellemann inn i varmen

Harrys nye hus

Metall & død

Bruno Mars er klar for sakte­danse­gulvet.

De uredelige

På «Time» kobler Taj Mahal de amerikanske sørstatene til Karibien.

Kinshasas heftige trommesirkler.

For kontroversielle M.I.A. er det nå Jesus som er kongen.

Verdensvant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

Courtney Barnett fanger øyeblikkene.

Bruno Mars er klar for saktedansegulvet.