Eirik Blegeberg

Magasinredaktør
Eirik Blegeberg

Artikler

Album

Kriti­ker­ynd­linger ekspan­derer, for det meste med hell.

Ved veis ende

Sly Dunbar (1952–2026)

Kommentar

En pro­test­sang er ikke alltid bare en pro­test­sang.

Ep

Eviggrønne Green

Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.

Kommentar

Etter Amerika

Album

Country­stjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.

Kommentar

Tallenes uklare tale

Ved veis ende

Joe Ely ­(1947–2025)

Det finnes mange argumenter for at Joe Ely var den første såkalte ku-punker, og samtidig en nøkkelfigur i utviklingen av alternativ country, americana og roots-rock. For texaneren Ely var viktig i å bygge country-broa over til den engelske punkscenen i årene før og etter 1980. Det er han som varmer opp for The Clash på deres «London Calling»-turné, akkurat som det er han som korer på «Should I Stay or Should I Go». Dessuten fikk han følgende skussmål fra Clash-frontmann Joe Strummer på sangen «If Music Could Talk»: Well, there ain’t no better blend than Joe Ely and his Texas Men. Joe Strummer visste hva han snakket om, akkurat som Bruce Springsteen visste hva han snakket om da han tidligere i år hadde følgende å si om Ely, denne sweet, sweet man: «Han hadde alt». Og Ely beholdt mye av alt til det aller siste, selv om han sleit med sviktende helse grunnet Parkinsons og demens. I utgangspunktet forbindes Joe Ely med den progressive countryscenen i Austin, Texas på sytti- og åttitallet, men han ble født i Amarillo og vokste opp i Lubbock, Buddy Hollys hjemby. Uansett var det West Texas – naturen, folka – som var hans hovedinspirasjon, både som veteran og da han tidlig på syttitallet var i startgropa med supergruppa The Flatlanders.

Album

Anmeldelse

Album

Med solo­pro­sjektet This Is Lorelei seiler Nate Amos opp som en av sin gene­ra­sjons fremste ameri­kanske låtskri­vere.

Kommentar

Den siste lagspiller

Retro

Herlig hannuka

For 19 år siden fant The Klezmatics en ny vei inn i en merkverdig fase av Woody Guthries liv og virke.

Album

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Kommentar

Smalere nå

Ved veis ende

Jimmy Cliff (1944–2025)

Det er fullt mulig å argumentere for at Jimmy Cliff var den viktigste enkeltpersonen i reggaens ekspansjon, fra Jamaica og til verden. Ingen vil påstå at han var større enn Bob Marley, som Cliff ble kjent med i oppveksten og hjalp til sin første platekontrakt, men han banet vei – særlig med filmen og soundtracket til «The Harder They Come» fra 1972. Dette var den første jamaikanske spillefilmen, der Cliff – i rollen som den lovløse «rude boy’en» og håpefulle artisten Ivanhoe «Ivan» Martin – setter reggae på kartet. Som det heter i The Clash-klassikeren «Guns of Brixton», utgitt i 1979: You see, he feels like Ivan / Born under the Brixton sun / His game is called survivin’ / At the end of «The Harder They Come». Filmens lydspor viste fram en miks av ska, rocksteady og halvfersk reggae, inkludert tre briljante spor av Cliff selv: det helt nye tittelkuttet samt de noe eldre «You Can Get It If You Really Want» og «Many Rivers to Cross», fra henholdsvis 1970 og 1969. Jimmy Cliff var nemlig allerede en stjerne på Jamaica da han ble med i «The Harder They Come». Han hadde sine første lokale ska-hits helt tilbake i 1962, med «Hurricane Hatty» og «Miss Jamaica», og viste seg tidlig som en sterk tematisk låtskriver. Passende derfor at noe av den første internasjonal oppmerksomheten kom med en protestsang om Vietnamkrigen. «Vietnam» fra 1969, utgitt etter at Cliff flyttet til Storbritannia for en periode og signerte platekontrakt med Island, havnet på listene i flere europeiske land.

Tv-serie

TV-serien «The Beatles Anthology» gir Ringo rett i minst én ting: Dette bandet var ganske sensa­sjo­nelt.

Album

Kai Slater kan vi stole på – som en ung, kreativ rocke­stem­me.

Ved veis ende

Todd Snider (1966-2025)

Kommentar

Mu­sikk­vekst?

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien. I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, swifties). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst. Men hvis det er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess.

Album

Snocaps bringer to gode søstre sammen igjen.

Kommentar

Det nyeste nye

Kommentar

Farvel Spotify?

Essay

Sjefens nei

I Scott Coopers film om Bruce Springsteen løftes både nervesammenbrudd og mytiske «Nebraska» fram i lyset.

Anmeldelse

Patti Smith har alltid utstråling nok til å redde kvelden.

Kommentar

Mer enn en følelse

Album

Taylor Swift tar oss med bak scenen, og gir oss mer infor­masjon enn vi trenger.