Artikler
Antifascistene i Mekons ber oss løfte blikket, se på historien og slå tilbake.
Anmeldelse
Jeffrey Lewis er mer freewheelin’ enn Bob Dylan.
Anmeldelse
91-årige Bobby Rush har egentlig vært i flytsonen hele dette tiåret, men får ny giv og nytt driv via den 44 år yngre Kenny Wayne Shepherd – med sistnevnte en bringer av ekstra flesk til førstnevnte veterans allerede kjøttfulle blåtoner. Det er nemlig lite tam plankekjøring her, men mer av den garasjepregede villskapen som den elektriske bluesformen pleide å livnære seg på. Hør bare det flerrende «Dust My Broom»-riffet som åpner «You So Fine», Muddy Waters-coveren som følger eller noen av de nyskrevne Rush/Shepherd-originalene, der Bobby drar fram munnspillet på «Hey Baby» og fantaserer om sex på «Make Love to You». Sprekt.
Uimotsagt snakk
Telefonlinja
Pent og statisk med Japanese Breakfast.
Følelser er for alltid
Lucy Dacus hopper etter Boygenius.
Radikal trad
Han er fri
Ex-Vöid og The Tubs ser lyset i mørket.
David Johansen (1950-2025)
Festen er over, jeg er helt alene, sang nylig avdøde David Johansen da hans New York Dolls gjorde et sprell levende platecomeback etter 32 års fravær med «One Day It Will Please Us to Remember Even This» i 2006. Men han var ikke alene, langt derifra. I tillegg til Dolls-kompis Sylvain Sylvain, som var blitt en stødigere gitarist siden 1974, var han omgitt av beundrere. Blant dem Morrissey, initiativtaker til comebacket og grunnlegger av den britiske Dolls-fanklubben, og gjestevokalister som Michael Stipe fra R.E.M. og trans rock rebel Laura Jane Grace – som bare for å illustrere noe av den musikalske og kulturelle innflytelsen til det egentlig marginale bandet til Johansen. For i enda større grad enn forløperne i Velvet Underground, er New York Dolls et av disse fenomenene som har blitt mer kjent for alt de inspirerte enn sine egne sanger – og det selv om «Personality Crisis» har auraen til en faktisk verdenshit (den heter «Personlighedskrisa» i Føkkefjords norske oversettelse). Tirsdagskveldene deres tidlig på syttitallet på Mercer Arts Center på Manhattan og albumene «New York Dolls» (1973) og den perfekt titulerte «Too Much Too Soon» (1974) la, berømt og sant nok, grunnlaget for punken som skulle komme, fra miljøet rundt CBGB og videre over dammen til Sex Pistols. Pistols-manager Malcolm McLaren prøvde seg dessuten som Dolls-kvasimanager først, i et av rockehistoriens mest spektakulære mageplask.
Anmeldelse
Anmeldelse
Anmeldelse
Har vi ham nå?
De fleste biografiske musikkfilmer, fra «Amadeus» til «Bohemian Rhapsody», tar gjerne form som visuelle jukebokser som bruker samme grep som såkalte reaction videoes – internettets filmer av folk som reagerer på en sang, helst når de hører den for første gang. I fantasien speiler deres umiddelbare og ofte voldsomme reaksjon vår egen opplevelse, kanskje fra en eller annen gang i fortida, før sangen ble farget av gjentakelser og omstendigheter, levd liv og annet snusk. Tenk liksom å høre en ubesudlet «Blowin’ in the Wind» eller «The Times They Are A-Changin’»? Samtidig er det jo sjeldent sånn at det nyskapende og egenartede nødvendigvis treffer ved første møte, selv når det musikalske uttrykket har noe kjent og fortrolig ved seg. Hollywood står likevel på sitt, og lar reaksjons-grepet forbli en prioritet. Det gjør noe med troverdigheten til spillefilmer som kinoaktuelle «A Complete Unknown», der de måper av den unge og uferdige Bob Dylan alle sammen: Woody Guthrie, Pete Seeger, Joan Baez, Albert Grossman og så videre. Slik skal vi også måpe, som om sangene ikke kan stå på egne bein. Store, amerikanske biopics om store musikere er på mange måter det stikk motsatte av hva Bob Dylan har vært gjennom i mer enn seksti år som artist: De er helt forutsigbare.
Blodprisen for popen
Horsegirl løfter seg ved å ta to skritt tilbake.
Anmeldelse
Anmeldelse
Avslutningen på en livetrilogi og oppfølgeren til «Career Moves» (1993) fra New York og «So Damn Happy» (2003) fra L. A.? Dette opptaket fra Nell’s i Kensington i fjor kan høres slik mens det avslører dybden i katalogen til en av folk-musikkens fremste, samtidig som det blir klart at klodens tredje Loudon Wainwright kan fortelle fra en scene, både i hver enkelt sang, når han kontekstualiserer og når han babler i vei. «Rufus Is a Tit Man» over i låt med Rufus som gjest over i «I Knew Your Mother»? Smart. «White Winos» over i Tom Lehrers «Oedious Rex»? Smartere. Han i salen som ler seg skakk av «I Remember Sex»? Det er hva liveplater er til for.
Lyden av Lynch
Newman i Trump-land
Spøkelsene i spillelista
Liten grunn til feiring
Jeg har hørt på alle årets nye julesingler, så du kan slippe. Eller, jeg har ikke hørt på absolutt alle – langt derifra, det er altfor mange – men jeg har hørt nok. La oss si at det var hundre av dem, med en ikke ubetydelig norsk på norsk andel som var langt bedre for kropp og sjel enn de fleste av sangene jeg plukket opp fra den engelskspråklige musikkverdenen. Som er litt uvant, det bor tross alt bare fem og en halv millioner mennesker i Norge, mens det er et par milliarder der ute som snakker og synger engelsk. Og man skulle jo tro at the more the merrier, særlig på denne tida av året. Men Jesus, her var det mye venstrehåndsarbeid, som forhåpentligvis aldri blir en del av den store julemusikkanon. For disse nye julesangene, av for eksempel Lady Gaga og Ed Sheeran, mangler både snert og medmenneskelighet. Sammenliknet med norske Delara, Susanne Sundfør og Uld (mer om dem på neste side), høres de store internasjonale slippene mest ut som a nonsense christmas, for å si det som Sabrina Carpenter. Gaga tramper og breker i stykker «Santa Claus Is Coming to Town» (som aldri mer burde covres i utgangspunktet), mens Sheeran har skrevet en kjærlighetsballade så klisjéfylt at vi mistenker involvering av kunstig intelligens.
Bad Moves finner realismen i den snertne powerpopen.
Den gusjegrønne Brat-fargen til Charli XCX satte sitt preg på popåret vi snart legger bak oss. Men hvordan kler den egentlig festmusikken her hjemme?
