Artikler
Bruno Mars er klar for saktedansegulvet.
De uredelige
Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.
Mellom oss
Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.
Rått fra en garasje i New Orleans.
Anmeldelse
Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.
Anmeldelse
Særlig som bakgrunnsmusikk er denne nydelig: to såkalte musikernes musikere i Mali som får skinne med sin marimba-aktige balafon og sin donso n’goni, jegerens harpe. Det er en varme her, typisk for Nick Golds innspillinger for World Circuit rundt år 2000, som er sjelden på plate i disse dager. Så er også Gold involvert som produsent denne gang, der akustiske instrumentaler løftes av et vidunderlig kor, mellotron, gitarer og strykere. Det er både godt og lekkert gjort. Og hvis man vil høre Solo og Diakité uten all staffasjen, kan man det: Bonusdisken her er kun duoen, spilt inn i en hage i Bamako under et mangotre.
Hemlocke Springs lager smart outsiderpop om skeiv frigjøring.
Fantasillioner
Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.
Sly Dunbar (1952–2026)
Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst. Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik. Sly Dunbar, født i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie.
En protestsang er ikke alltid bare en protestsang.
Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.
Etter Amerika
Himmel og helvete
Countrystjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.
Tallenes uklare tale
Joe Ely (1947–2025)
Anmeldelse
Boy, oh, boy
Med soloprosjektet This Is Lorelei seiler Nate Amos opp som en av sin generasjons fremste amerikanske låtskrivere.
Den siste lagspiller
For 19 år siden fant The Klezmatics en ny vei inn i en merkverdig fase av Woody Guthries liv og virke.
Anmeldelse
Eirik Blegeberg
Mekons «Horror» Kultbandets beste på 23 år, om ikke 36. Den gang, i 2002 og 1989, begynte de i henholdsvis Jerusalem og Memphis, Egypt. Nå finner de raskt den dype rockegrooven mens de forteller om Oliver Cromwell og «The Western Design». Antikolonialisme og antifascisme er i kjernen av dette kollektivets dub, punk, country osv, og det samme er humanismen deres – enten de synger om effektene av den spanske borgerkrigen eller har mareritt om framtida. Cmat «Euro-Country» Dublinerens forrige album ble spilt inn hos Matias Téllez i Bergen, og var i overkant konseptuelt vrien. Her er hun mer rett-på-sak, med en snerten smart-pop som sørger over samholdet og tilliten som har blitt borte fra et samfunn tynget av hyperkapitalisme. Ciara Mary-Alice Thompson er eksepsjonelt vittig og sårbar på plate, og faktisk enda bedre live.
Smalere nå
Jimmy Cliff (1944–2025)
