Eirik Blegeberg

Jeg vet ikke om noen amerikansk artist som det siste året har vært like tydelig propalestinsk og antifascistisk som Carsie Blanton. Det skader heller ikke at hun skriver noen bedårende folkjazza viser inspirert av Nina Simone og John Prine, samtidig som hun ikke likner nevneverdig på noen av dem.

For selv om Blanton har hentet aktivismen fra Simone og humanismen fra Prine, er også hun

 – med nasal røst og glimt i øyet. Som når hun her samarbeider med det kanadiske indie-kollektivet The Burning Hell og de forenes rundt en felles spesialitet: oppløftende låter om apokalypsen, krydret med revyaktig dialog og duettperler som «Price of Eggs». Sistnevnte høres ut som den er hentet fra et hundre år gammel Brecht/Weill-stykke, men handler om akkurat nå, fordi akkurat nå er mer enn ko-ko nok.

 Albumtittelen «Everything Is Great!» er sarkastisk. Det samme er sangene «Fascists Are Good» og «Hoist the Guillotine», selv om de neppe er sarkastiske på den måten du forventer. I de fleste av de beste sporene her kommer nemlig de skarpe betraktningene bardus på, med kjappe vendinger som er standup-komikk verdig. Hvis ikke alvoret tar over – som i «Private Equity» og den som er sunget av en soldat fra framtida om borgerkrigen som blir slutten på alle kriger.

Det får heller være at dette albumet er ujevnt – ikke alle kuttene ledet av The Burning Hell er like påskrudd. På sitt ypperste er plata uansett en ørliten seier for alle som ønsker en restart for samfunnet. 

and dance the merengue in front of the fire

They can’t shoot us / When we’re dancing so fast

, undres du kanskje? Det er de latterlige maktmenneskene, fiktive og ekte, som er avbildet på platecoveret – musikkbransjen representert av Spotifys Daniel Ek. Riktignok står han bak kommunistjeger Joseph McCarthy, men han er foran både Dick Cheney og Donald Rumsfeld.

En tipp topp tid!

#fff

Big Thief krever publikums hele og fulle oppmerksomhet. Ikke bare på grunn av frontkvinne, vokalist, gitarist og låtskriver Adrianne Lenkers hyper­følsomhet, men også på grunn valgene deres.

Under to kvelder på Sentrum Scene begynte de begge konsertene med ikke utgitte, flunkende nye sanger. «What I Only Dream Of» ble skrevet av Lenker i Norge to dager før 8. april-konserten. Sangen som åpnet kveld nummer to fortsatt ikke har noen tittel, selv om også den hørtes ut som den var skrevet fra livet på veien, med Lenker som gjentok: 

 var starten på Europa-turneen, amerikanernes første siden november. De spilte totalt sju uutgitte sanger første kveld, og fem uutgitte sanger kveld nummer to – som er en uvanlig løsning for de fleste rockeband. Men Big Thief er ikke som de fleste rockeband.

Lenkers kvartett gjør som de selv vil. De 

 åpenbart på å framføre uprøvd materiale, slik de også gjorde på Øyafestivalen i 2024. Som seg hør og bør for alle ­kunstnere, ville i hvert fall Rick Rubin sagt, tilfredsstiller de først og fremst seg selv. Det er også slik ­konsertene deres får et merkverdig ­dynamisk spenn, fra det haltende til det fjellstø. De liker seg på kanten av stupet, og det er egentlig utrolig at det funker. Men det hjelper selvsagt at sangene, med noen veldig få unntak, er fantastiske i utgangspunktet.

var det særlig tre som festet seg: «Christmas Day», pakket inn i ­høytidssmerte, ble her hektet på halen av Lenkers sololåt «Real House», og utvidet ­fortellingen om en søkende sjel på jakt etter et hjem, eller en følelse av tilhørighet. Det ble til en makeløs medley, som like fullt havnet i skyggen av «Beautiful World» og «Mr. Man», to hardere Big Thief-låter som har noe Neil ­Young-inspirert ved seg – trampende, delvis rasende fordi vi lever i en 

, men med et stort hjerte for andre og et 

Eastbound going 65 / The desert wind is blowing / My dog is sitting by my side / He don’t care where we’re going

Lenker har en vibrerende vokal full av nerve, og det er den som bærer sangene hun synger uten backing. Samtidig er det bandlåtene som er selve poenget, med høydepunkter som «Vampire, Empire», «Not» og «Spud Infinity» fra første kveld, og «Los Angeles», «Simulation Swarm» og «Masterpiece» fra andre kveld.

 legges til at det har skjedd noe med Big Thief siden originalbassisten Max Oleartchik sluttet for to år siden. Bandet har mindre av enn The Band-gyng nå, og har i stedet en hakket mer flinkis-melodisk-atmosfærisk sidelengs 

gående. Den nye bassisten Joshua Crumbly ligger lavere i miksen enn Oleartchik hadde for vane, der han følger trommis James Krivchenia og gitarist Buck Meek mens de to følger Lenker.

. Og om ikke dagens versjonen av Big Thief nødvendigvis er å foretrekke over hvem de var, så er forandring alltid greia med denne gjengen. Det er det neste øyeblikket som teller, ikke øyeblikket som var.

Forandring fryder

Under avslutningen av Sex Pistols’ siste konsert i San Francisco i 1978 lirte Johnny Rotten av seg følgende berømte 

, før han slapp mikrofonen og stakk: «Ever get the feeling you’ve been cheated?» Gesten handlet på sett og vis om musikkbransjens skamløst pengejagende utnyttelse av publikum. Og om 

var grådig og sleip på slutten av syttitallet, så preges den enda mer av lureri i disse dager: med falske strømmetall, falske artister på strømmetjenestene og 

Legg så til falske fans, og dette begynner virkelig å lukte av smelta plastikk – eller direkte giftig.

 teksten om musikk som jeg leste i påska, var skrevet av Eliza McLamb. Hun er en dyktig sanger-låtskriver fra USA med to solide album på samvittigheten. Men artikkelen hennes, «Fake Fans», handlet ikke om hennes egen karriere som indiemusiker, men om et Billboard-intervju om «hvordan sanger faktisk går viralt».

I intervjuet uttaler grunnleggerne av selskapet Chaotic Good seg om hvordan deres digitale markedsføringskampanjer gir hurtig spredning på nettet, særlig på Tiktok og Instagram, for artistene som er villige til å kjøpe tjenester av dem. Trikset: De bruker tusenvis av falske fan-kontoer som driver opp seertall og 

, samtidig som de skaper begeistret stemning i alle relevante kommentarfelt. Det siste er viktig, for disse falske fan-kontoene prøver nemlig å «ta kontroll over samtalen» vi har om musikk, styre hva vi lytter til, og hvorfor.

 sin aller mest overrasket over artistene Chaotic Good har tatt oppdrag fra og løftet fram. For én ting er kommers-pop som Alex Warren, Zara Larsson, Sombr, Dua Lipa og Justin Bieber, men noe annet er de mer kredible, liksom alternative navnene: Wet Leg, Oklou, Dijon, Mk.gee og – ikke minst – Cameron Winter og hans band Geese, det mest opphaussede nye rockebandet på et par tiår.

McLamb er fan av Winter og Geese, men har begynt å tvile på sitt eget forhold til denne musikken – fordi hun innser at hun er påvirket, kanskje manipulert, av falske fan-kontoer og en aggressiv algoritme. Jo, hun elsker nok Winters sang «Love Takes Miles», og gjentar for seg selv at «dette er ekte». Men hos McLamb er det også sådd en tvil – for ingen liker å føle seg lurt. Det gjaldt i 1978, akkurat som det gjelder i 2026. Og nå virker det som om vi blir lurt, eller forsøkt lurt, hele tida.

Så for ikke å gå rett i fella neste gang, skal vi kanskje først som sist notere oss Chaotic Good-grunnleggernes holdning til det hele. Som de sier i Billboard-intervjuet: «Alt på internett er 

Alt er fake!

. Slik går den første tekstlinja på det tolvte albumet til Tinariwen, kollektivet som mer enn noe annet har formidlet tuaregenes unike lengsel etter et eget hjemland til den globale musikkscenen. I disse leirbålssangene fra ørkenen er nemlig smerten til å ta og føle på – tuaregene lever ifølge Tinariwen under et helvetes tyranni, er tørste og plaget, med en 

tomhet som ville pint ethvert levende vesen

Oversettelsen av tekstene sier at dette er klagesanger, protestsanger og religiøse sanger om hverandre. De er satt til et Sahara som bokstavelig talt brenner, ifølge frontmann Ibrahim Ag Alhabib.

, som med all ørkenblues, er at sangene likner hverandre. Fordelen her, som med den beste ørkenblues, er at groovet gynger elegant framover, noe som er ekstra merkbart når koret tråkker til og gjestene tar plass – enten det er José González eller Sulafa Elyas.

Ellers er Touhami Ag Alhassanes «Khay Erilan» av den skjønne sorten, med åpningslinja 

Lykkelig er den som eier den nyeste modellen av Toyota Land Cruiser

Lidelse og liv

Sveriges fremste unge powerpopband, selverklærte 

, albumdebuterer etter tre mer enn solide ep-er siden 2023. De begynte som en kvartett, men er nå en sammsensveiset trio, fortsatt ledet av karismatiske og høytsvevende Emma Jansson, en som vet å levere linja 

. Som gitarband med tydelige hooks holder de både nittitalls- og Illuminati Hotties-nivå, men selvsagt sikter de langt forbi undergrunnen og ut mot stjernene. De er svenske, tross alt. Uten at Jansson av den grunn vil dele 

small feelings and woes ... with some finance bros

Anmeldelse

Kan tusen månedlige Spotify-lyttere, Egon Holstad og Robert «The Last Critic» Christgau ta feil? Ikke denne gang, i hvert fall. Eremitten i albumtittelen er Thomas Anderson sjøl, sanger-låtskriveren fra Austin som multitracker som best han kan mens han forteller med en med tynn, skjør og muligens vennlig stemme. Ja, for hvor vennlig er den egentlig? I bakgrunnen til disse milde låtene – om Pyongyang, Concorde og universets ende – ligger nemlig et distinkt amerikansk ubehag. Det hele en smule David Lynch-aktig, humoren inkludert, med en både flat og romslig klang unik for Andersons merkverdige, hjemmelagde heartland-rock.

Som hun selv har uttrykt det: Ting tar tid, tar tid i Courtney Barnetts kreative prosesser. Fra hun slo gjennom med angstanfall-slacker-hit-en «Avant Gardener» i 2013 har hun skrevet om forandring – den forandringen som liksom skal fryde og den forandringen som aldri kommer.

Barnetts musikalske tankestrømmer og diskusjoner med seg selv er gjerne hverdagslige – 

 – men de handler nå til syvende og sist om livet selv. Slik «Depreston» (2015) er større enn en fortelling om å kanskje skulle kjøpe en bolig i forstaden. Slik «Need a Little Time» (2018) handler om mer enn et par som er i ferd med å ta en pause fra hverandre, og slik «Write a List of Things to Look Forward to» (2021) handler om mer enn en niese som blir født og en onkel som dør.

De er alle ulike uttrykk for en depresjon som helt åpenbart kan være paralyserende, og som medvirker til at det har tatt Barnett tretten år å fullføre fire soloalbum. Alle er strålende, vel å merke, så noen ganger er det vel greit å prokrastinere, og la ting ta tid, ta tid.

 er faktisk omstendighetene annerledes, siden Barnett – denne «Creature of Habit» fra albumtittelen – har flyttet fra sitt kjære Melbourne i Australia og helt til Los Angeles i USA. Med videre fra det fire år gamle albumet «Things Take Time, Take Time» er den briljante Warpaint-trommisen Stella Mozgawa.

Men ellers er mye nytt, inkludert indie-produsent John Congleton og bidrag fra ymse superbassister, som Zachary Dawes og en viss Michael Balzary, også kjent som Flea. I tillegg har Barnett fått med Waxahatchee som uttrykksfull duettpartner på «Site Unseen». Men alle gjestene til tross, hun ender til slutt opp med å høres ut som … seg selv.

og vis nok en Courtney Barnett-plate, der hovedpersonen tester sine egne grenser, tar ett skritt fram og to tilbake. Ikke rart hun synger 

 i den kantete og postpunka åpningslåta.

Samtidig er dette noe så uvanlig som nok en Courtney Barnett-plate. Få kan, som henne, bekle presise observasjoner med et bakpå, snertent eller flerrende gitarriff – alt ettersom. Hør bare hvordan hun lar «One Thing at a Time» eskalere, til gitarsoloen lander i nærheten av grungegudfar Neil Young, sånn apropos utlendinger i California.

I don’t know anybody round here / I sincerely hope to settle in

, før Mozgawas trommer skrur opp tempoet halvveis og Barnett lar seg løfte av California-lyset:

, for det er stort sett den stemmen hun er i dialog med mens hun fantaserer om en ny start og 

I need your opinion / Like a needle in the eye

. Hun skal finne ut av denne kronglete tilværelsen sjøl.

Noen ganger er det vel greit å prokrastinere

Blant vanedyrene

Allerede i andre vers på «I Will Overcome», spor to, gjør Raye det klart at hun nekter å være noen ny Amy Winehouse. Forventningene til hvem eller hva hun liksom skal være er et av de underliggende temaene denne gang, når Rachel Keen for første gang lager en fullengder fra forsvars- og ikke utfordrerposisjon, tre år etter hun fikk sitt definitive gjennombrudd med hitlåta «Escapism».

en av de største popartistene som har albumdebutert på 2020-tallet, og hun har nådd toppen ved å bryte med de store plateselskapene. Sist, på «My 21st Century Blues» (2023), beveget hun seg fra jazzklubben til afrobeats-klubben – og her strekker hun musikken enda lenger, med ekstra svære arrangementer for ekstra dramatisk effekt i ekstra mange låter. Om det blir for mye? Ja, klart det blir for mye.

Hør bare partiet midtveis, der hun beveger seg fra en lettbeint, Fred Again-aktig klubbpop i «Life Boat» til å virre rundt med sjarmerende 

à la Laufey på «I Hate the Way I Look Today». I sangen etter synger hun «Goodbye Henry» og inviterer Al Green inn. Syttitallssoulens mester stjeler showet fullstendig, for selv med sliten stemme har han en kattemyk omgang med frasene.

Det er så låten avslører hvorfor soulmusikken hadde mer 

tidligere – da den var mindre anstrengt og før realityprogrammer på TV lærte opp nye generasjoner vokalister hvordan man skal imponere dommerne.

 for ambisjonene (samt den dagboksaktige gospellåta med Grandad Michael). «This Music May Contain Hope» er tross alt et firedelt konseptalbum som er ment som medisin mot vanskelige tider. Og, ja da, vi går ut med både «Joy» og «Happier Times Ahead», etter å ha svingt oss fra Vivaldi-strykere til Las Vegas-showtunes, fra for mange Negronis til kjærlighetssorg.

Hun har gjort som hun selv vil, og bare Raye vet hvorfor hun avslutter sitt altfor lange album med fire minutter der hun ramser opp bidragsyterne.

Hun nekter å være noen ny Amy Winehouse

Mye vil ha enda mer

#000

Jeg trodde at vi ikke brydde oss om prisutdelinger lenger – seertallene har stupt de siste årene, kommentariatet har sluttet å kommentere og folk har flyttet oppmerksomheten sin mot mer umiddelbart hektende saker og ting. Men så ble «Affeksjonsverdi» nominert til ni Oscar-priser, og plutselig var i hvert fall én prisutdeling et hett tema igjen.

«Jeg er usikker på om vi skjønner hvor stort dette er», sto det i VG. «Dette kan endre alt», het en overskrift hos TV2. Såpass begeistret var de at man nesten kunne mistenke dem i å prioritere kulturdekning. Men både VG og TV2 er mest opptatt av begivenheter – når kulturen blir et samtaleemne på linje med olympiske leker, en ko-ko kongefamilie eller annet som, klyp meg i armen, «vekker oppsikt i utlandet».

blir det mulig med flere norske triumfer, når Spellemannprisen for 2025 skal deles ut. Her blir det – hvis alt går etter planen – utelukkende norske vinnere, og ikke bare i de mer marginale kategoriene. Ikke at det er noe galt med marginalt, altså. Ikke nå lenger.

Nei, denne gang blir faktisk alle Spellemann-klassene behandlet tilnærmet likt, siden samtlige får ta del i TV-sendingen. Dette er den første TV-sendingen på to år, ettersom Youtube er ute og NRK som seg hør og bør er inne igjen på produksjonssiden.

Godt er det også at prisen for 2025 deles ut «allerede» 22. mars, og ikke langt uti april som de forrige fem årene. Like positivt er det at utdelingen skjer i Den Norske Opera & Ballett, som gir Spellemann litt sårt tiltrengt glans. Så gjenstår det selvsagt å se om TV-publikummet følger etter.

 selve prisen, skal det mye til om ikke Tobias Sten blir Årets spellemann, den utmerkelsen som Marstein fikk i fjor og Undergrunn og Karpe før det igjen. Med mindre juryen har bestemt seg for nesten like populære Ari Bajora, men det hadde vært overraskende med rap-vinnere fire år på rad. Sten er for øvrig nominert til flere priser, men merkelig nok er ingen av dem i countryklassen – selv om han er mer 

enn samtlige countrynominerte til sammen.

Ellers er ikke prisutdelinger som dette ideelt for sjangerkryssende uttrykk. Her i redaksjonen har vi reagert på kun én nominasjon til Valkyrien Allstars, særlig med tanke på at det er noe som heter Tonos Tekstforfatterpris, og at flere av våre fremste folkemusikkfornyere mangler – som Reolô og Pumpegris. Men Smerz er nominert. Og de er jo et annet norsk fenomen som har 

Gir Spellemann litt sårt tiltrengt glans

Spellemann inn i varmen

Hvis musikken til Harry Styles (32) bare hadde være halvparten så friskt frampå som antrekkene hans, ville han vært i popens fortropp. Men slik er det jo ikke – du hører liksom ikke hvor gøyale bukser han har trukket i. Samtidig skal det vondt gjøres å mislike en superstjerne som er såpass opptatt av å 

. For Harry er da en god gutt, en svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet. Men veldig 

at han her nevner LCD Soundsystem som en av referansene til «Kiss All the Time. Disco, Occasionally», Styles fjerde soloalbum etter at One Direction ble satt på pause for ti år siden. James Murphys LCD slo nemlig gjennom med «Losing My Edge» tidlig på 2000-tallet, og var lenge det mest 

danserockband. I «Losing My Edge» gjør Murphy narr av sin egen frykt for å miste kulturell relevans i riktige kretser. Han trenger ikke å være redd lenger, relevansen er borte.

Ikke at Harry Styles har ødelagt for LCD Soundsystem – det har de gjort selv, ved å bli til en evig turnerende oldies-maskin som ikke har sluppet en ny plate siden 2017. Det er bare påfallende at Styles har valgt å hoppe på LCD-toget først nå, såpass mange år for seint. Men her er vi, litt bakpå, mens Styles sverger til både romantikk og en anelse disco, 

mye disco denne gang, men noen deilige drypp er det – blant annet i åpningssporet og første singel «Aperture», med housepiano, gospelkor og det nærmeste vi kommer LCD Soundsystem i løpet av disse 42 minuttene. Den sangen er nesten til og med 

, særlig hvis gospelkoret hadde fått enda mer plass. Det gjør de nemlig i konsertfilmen som ble sluppet på Netflix forrige helg: «One Night in Manchester», med et ferskt opptak fra den røde byen.

Slik jeg opplever liveversjonene av «Aperture» (det er to av dem), avslører de hva som egentlig bor i låta, bare den blir framført euforisk nok. I albumversjon er den litt blassere enn hva den hadde trengt å være, akkurat som deler av albumet ellers. For selv om det er hyperproft i alle ledd – fra den snertne perkusjonen i «Ready, Steady, Go!» til strykerne i «The Waiting Game» – sklir også enkelte sanger forbi uten å bite hardt nok fra seg.

som vanlig med Kid Harpoon og Tyler Johnson. De har ikke helt klart å nappe noen «As It Was» (2022) opp av hatten – en av virkelig gigantiske hitlåtene fra dette tiåret. Men «American Girls» har i det minste det store stadion-potensialet, og «Taste Back» har det nydelige, lettbeinte refrenget som er en slags Styles-spesialitet – med en tekst om en upålitelig eks med hvitt i nesa og litt for mye i glasset.

Det må ellers poengteres at Styles’ tekster er habile, særlig hvis dette skal vurderes som voksenrocka teenpop (og det skal det vel kanskje?). Han er muligens den nest rikeste unge musikeren i Storbritannia (etter Ed Sheeran), men har – utrolig nok – ikke mistet grepet om virkeligheten av den grunn. Han har sin iboende skepsis til kjendistilværelsen intakt: 

Oh, what a gift it is to be noticed / But it’s nothing to do with me

. Eller som det heter i den samme «Paint by Numbers»: 

It’s a little bit complicated / When they put an image in your head, and now you’re stuck with it

mens man egentlig vil være en i mengden, sammen med alle andre, er noe av den tematiske overbygningen her. Noe som sikkert delforklarer Harry Styles’ forkjærlighet for langløping generelt og maraton spesielt. I Berlin maraton i september løp han på 2:59:13 under det ganske herlige navnet Sted Sarandos, og han er ikke uten humor i sangtekstene heller – som når han omtaler seg selv om en 

Det er klart at spillerommet til en popartist som Harry Styles er begrenset, men det er tegn her som peker i retning av modning og midtliv. Albumets to beste sanger er inspirert av henholdsvis Vampire Weekend og Paul Simon (sånn apropos relaterte artister). På balladen «Coming up Roses» henter han ut sin ypperste Ezra Koenig-imitasjon anno 2019 mens han trygler henne: 

Just for tonight, let’s go hangover chasing

En svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet

Harrys nye hus

Festivalpassene til Norges største musikkfestival, Tons of Rock, er utsolgt for lengst. 150 000 gjester kommer til Ekebergsletta i Oslo siste helga i juni, for en miks av hardrock, punk og metal. Flere headliner-artister debuterte så sent som på 00- og 2010-tallet, som britiske Yungblud og Bring Me the Horizon. Samtidig mumles det i gangene om at metallen er død, eller i det minste døende, og ikke klarer å prege kulturen som for tjue, tretti og førti år siden. Hva skjer? Kan noe være størst og døende på samme tid?

Rick Beato, en tidligere postgrunge-produsent, fått seg et navn. Det er det gode grunner til, for han driver med en sympatisk form for musikknerding: i samtaler med musikere og bransjeveteraner, og i mer analytiske videoer om sågar hitlistene som etablerte låtklassikere. Beato er en likandes proff, noe som er en av hovedårsakene til han er såpass respektert. Dessuten er han en smule tabloid. Derfor kokte det i krokene av internett da han i november stilte det legitime spørsmålet: «Where have all the metal heads gone?»

Beato gikk gjennom strømmetallene til metallens største artister, og fant ut at altfor mange av dem hadde debutert på sytti-, åtti- og nittitallet. Tilveksten er for liten, mente Beato, og gjentok et eldre valid poeng om at bandene på mystisk vis har blitt borte fra hitlistene på 2000-tallet.

svarvideoer og podkaster har metalheads i ukene siden poengtert at Beato tar feil: metallen lever. Og det er det fullt mulig at den gjør. Suksessen til for eksempel Tons of Rock tyder på det. Samtidig er ikke Beatos hovedpoeng at metallen er borte, men at den sliter med å nå høye strømmetall.

Der er ikke metallen alene, for det er mye som sliter med å nå helt opp: Det gjelder annen rock som det gjelder hiphop og elektronisk musikk, og så videre. For med unntak av Bad Bunny og noe country, så lever vi den poppete popens tidsalder, der sanger er skrevet og produsert av bakmenn for personligheter som kler Tiktok. Det er i ferd med å bli drepende kjedelig.

 pinlig svak for en veldreid poplåt, men lurer på om ikke metningspunktet er nådd. For nå er absolutt alle skarpe kanter slipt bort – eksemplifisert av Olivia Dean og Sombr. Platebransjen har liten vilje til risiko, menes strømmetjenestene leder lytteren mot minste felles multiplum, og der er det ikke plass til det ekstreme.

I et slikt klima gjør metallen lurt i å holde seg langt unna listene, og bare bli i sitt alternative univers der den jo egentlig trives best i utgangspunktet. Som outsidermusikk for massene. Idealtilværelsen.

Det er i ferd med å bli drepende kjedelig

Metall & død

Peter Gene Hernandez er pastisjpopens ener, tidenes mest populære bryllupssanger 

en approprieringsmaskin. Slik man kanskje blir med en onkel som var Elvis-imitator og når en selv gjør sine første penger ved å imitere Michael Jackson.

Men dette er altså Bruno Mars’ bakgrunn. Og siden forrige soloalbum – gigantiske «24K Magic» (2016) – har han både produsert retrosoulfunk med Anderson Paak i Silk Sonic, sunget kraftballaden «Die with a Smile» med Lady Gaga, laget cheerleader-K-pop med Rosé på «APT» og stukket nesa si innom favelaen i Rio på den veldig brasilianske kortlåta «Bonde do Brunão».

Riktignok ble Honolulu-fødte Mars kritisert for kulturell appropriering etter sistnevnte i fjor sommer, men slapp unna – fordi han har det rette glimtet i øyet. Og fordi han sier de rette ordene mens han assimilerer andres greie, for eksempel: «Eu te amo Brasil».

Bruno Mars er snikete, er han også en showmann som virkelig elsker 

: romantikk, kvinner, cha-cha-cha, smørsoul, profesjonelt håndverk, Curtis Mayfield, meksikanske trompeter, masse perkusjon og et ekstra lass med congas, slik de her er spilt av Daniel Rodriguez. Han er mindre opptatt av albumformatet, og har vel ikke laget en nesten-bra plate siden debuten «Doo-Wops & Hooligans» fra 2010.

Men ferske «The Romantic» er hakket mindre enerverende og 

 enn «24K Magic». Dels fordi hovedinspirasjonen her helt enkelt er romantisk rhythm & blues fra syttitallet, med hint av både Philly-soul og Motown – uten at alt treffer av den grunn. Første single, «I Just Might», er nynnbar popfunk som jogger på overflaten, men som aldri går dypt nok. På «God Was Showing Off» prøver Mars seg som førsteelsker, men forfører nok ingen (??) med dette: 

You know, whoever said God don’t have favorites / Never seen you before

åpningskuttet «Risk It All», der han er desperat etter å vinne dama, og «Why You Wanna Fight?», der han er desperat etter å ligge med dama. La meg også slå et slag for platas siste: soulballaden «Dance with Me», der Mars drømmer om saktedans hele natta lang. 

put your pride aside, right here next to mine

igjen, så kan nye generasjoner oppdage The Stylistics i samme slengen. De gjør alt det Bruno Mars gjør bra enda bedre, og i falsett.

Romantikk, takk

Lenger bak i dagens magasin skriver Tom Skjeklesæther om «grifters» – altså svindlere, bedragere og lurendreiere, som er overalt på det nye albumet til The Delines, en countrysoul-gruppe med språket i sin makt. Dessverre viser det seg at svindlere, bedragere og lurendreiere er overalt i musikkbransjen ellers og. Det gjelder særlig innen strømming, der varsellampene har begynt å blinke for alvor.

I løpet av de siste to ukene er det publisert minst tre innlegg som handler om omtrent det samme: Hvordan særlig Suno, en plattform for å lage sanger med hjelp av kunstig intelligens, blir brukt i svindeløyemed av uredelige aktører.

, på nettsida Music Technology Policy, skrev en bred koalisjon av organisasjoner som representerer artister et innlegg kalt «Say No to Suno». Oppropet handler i bunn og grunn om at KI-skvip spiser av den allerede dårlig fordelte inntektskaka som skal tilfalle de faktiske artistene, og at dette skjer nå, mer og mer.

25. februar skrev sjefen for IFPI, organisasjonen som representerer platebransjen på verdensbasis, og sjefen for RIAA, som representerer platebransjen i USA, et innlegg på Music Business Worldwide under tittelen «End Streaming Fraud». Første setning er: «Strømme-svindel er litt av en trussel». Så går innlegget videre til å forklare hvordan svindelen faktisk foregår: Svindlerne laster opp KI-spor via distributører og lager 

 som frambringer avspillinger, som i sin tur gir inntekter – på falskt grunnlag.

2. mars skrev Tim Ingham, grunnleggeren av Music Business Worldwide, et åpent brev til Suno-sjef Mikey Shulman, hvor han pirker i tallene deres. Ingham viser hvordan Sunos betalende brukere abonnerer på 

-pakka deres til 150 dollar i året. Den koster litt, men den lar deg også lage 2000 sanger i måneden som kan brukes i det han kaller en «fraud-fodder factory». Oppskriften på hvordan du kan tjene 5000 dollar i måneden via Suno og falske streams finner du lett på Reddit.

 fra Deezer er 39 % av all musikken som lastes opp på strømmetjenesten laget av KI. 85 % av strømmingen av KI-spor er såkalt 

– eller uredelig. Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette. Her må både et nytt regelverk og strømmetjenestene selv på banen. Hvis ikke blir tilliten til dem fullstendig borte, og tilliten til strømmetjenestene – med Spotify i spissen – er tynnslitt nok i utgangspunktet.

Jimmy Iovine, en legende i musikkbransjen med sin egen agenda, sa i podkasten «Founders» nylig: «For meg er strømmetjenestene bare noen minutter unna å bli overflødige.» Hvis ikke de tilpasser seg, og begynner å jobbe 

Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette

De uredelige

Egentlig burde Gogol Bordellos øyeblikk være nå, ettersom de er et av få engelskspråklige band som fortsatt klarer å artikulere noe fornuftig om krigen i Ukraina.

Riktignok var deres forrige album, «Solidaritine» fra 2022, enda mer eksplisitt i sin krigskritikk. Dens høydepunkt var en rivende punkrocker kalt «Take Only What You Can Carry» – om flyktninger fra over alt, men fra Ukraina spesielt. Sangen var basert på Gogol Bordello-frontmann Eugene Hütz’ egne erfaringer, fra den gang han og familien måtte rømme fra Boyarka utenfor Kyiv i kjølvannet av Tsjernobyl-ulykken i 1986. Reisen sendte ham på sporet av sine egne røtter i romkulturen og la grunnlaget for en karriere som 

mener alvor, drar Gogol Bordello fra Boyarka til Boyaca i Colombia mens de driver med sin heftige krysspollinering – med fele, trekkspill, hardcore-punk og en god del synther i miksen.

Tidvis har disse synthene mye godt gående for seg, som når de bidrar til å lage en «bonanzatronic dance floor crusher» ut av «Hater Liquidator». Men tidvis er de også medvirkende til at låtene pakkes for tett, så litt av lufta blir borte. Og et såpass heseblesende band som dette trenger tross alt luft.

 bedre på sitt mest dynamiske, når de mer nedpå visene får lov til å eksplodere – for eksempel når Hütz prøver å finne en vaksine mot all verdens idioti i «No Time for Idiots», eller når han synger til sin resignerte venn «We Did Good with the Good We Did».

Helt til slutt har de med seg Bernard Sumner fra New Order på en synthrocka coverversjon av Angelic Upstarts’ «Solidarity» fra 1983: En antifascistisk folkpunk-låt opprinnelig skrevet til støtte for den polske arbeiderbevegelsen. Her er den gjort om til en kampsang for Ukraina – 

 – mot tyrannen som aldri skal få det som han vil.

Alvor, blodig alvor

Forrige helg dukket Oljefond-sjef Nicolai Tangen opp i Aftenpodden, hvor han avslørte synet sitt på kunst og musikk, menneske og maskin. «Det betyr ikke noe for meg, så lenge det er bra musikk», sa teknopositivisten om musikk laget av kunstig intelligens. I intervjuet mener han at kvaliteten på resultatet er viktigere enn hvem eller hva som har skapt det, og framstår like naiv som han er KI-positiv.

 forrige århundre etablerte musikologen Christopher Small begrepet «musicking». Teorien «vektlegger at musikk er noe man gjør, ikke et objekt», som det står i Store norske leksikon. For newzealandske Small, som gikk bort i 2011, kunne altså musikk være et verb: å 

– et «filosofisk begrep knyttet til det relasjonelle aspektet ved musikk og musisering». SNL sier videre: «Ifølge teorien om musicking er det i relasjonene mellom mennesker at meningen med den musikalske handlingen er å finne, og altså ikke i musikken i seg selv.»

I selve musikken relaterer notene og rytmene seg til hverandre, men Small argumenterer for at all deltakelse rundt musikk også er musikk, eller i det minste musicking. Det gjelder framførelsen som det gjelder lyttingen, for alt er en del av det samme musikkuniverset: å øve, danse, selge billetter, gå med bandskjorte, DJ-e, henge opp konsertplakater, synge sammen på fest, synge for et barn. Kort fortalt handler Smalls musicking-teori om hvordan musikken lærer oss å leve i en endeløst kompleks verden, sånn hvis noen trenger enda et argument for verdien av musikk i et folkehelseperspektiv.

 satt seg i kroppen min for lengst, men jeg hadde ikke tenkt aktivt på dem på årevis, før jeg kom over en Substack-artikkel tidligere i februar. Teksten var skrevet av Máuhan Zonoozy, tidligere Global Head of Innovation hos Spotify og musikkblogger, og den tar musicking-teorien inn i samtida. Small lanserte tross alt begrepet før internettets gjennombrudd, før strømming, før spillelister og – ikke minst – før musikk ble generert av kunstig intelligens.

I artikkelen tegner Zonoozy opp et bilde av det han kaller «the musical self-expression spectrum», som går fra å spille piano på den ene siden til å bruke bandskjorte på den andre. Men dette spekteret er ikke en form for gradering – alt handler om deltakelse. Og alt handler om et samspill som utvider den menneskelige kreativiteten, ikke erstatter den.

helg prøvde Silje Bekeng-Flemmen å få Bonnier forlag til å forstå forskjellen på KI som verktøy og KI som erstatning. Det er litt det samme Zonoozy snakker om i sin tekst. Lenge har den teknologiske nyskapningen, inkludert digitale verktøy som Garageband og Ableton, krevd at du fortsetter å delta i skapelsesprosessen, ta avgjørelser, holde deg i loopen. Men KI-musikk faller utenfor dette, hevder Zonoozy, og skriver at «DJ-ing er kompositorisk, å lage spillelister krever research og argumentasjon … mens en prompt er algoritmisk. Og når du lar algoritmen bestemme, har du fjernet opphavspersonen og beveget deg utenfor musikk som handling.»

Zonoozy mener at vi lever i en tid hvor objektet har blitt så billig at det er på grensen til meningsløst: «Alle kan generere en sang. Ikke alle kan sitte med den, gi rom til den, og få den til å bety noe.» Ikke alle kan tilføre musikken 

 – den store mangelen ved absolutt all KI-musikk jeg har hørt. Der er det ingen nerve eller følelse av at dette haster. Tvert om: Ingenting haster og ingenting står på spill i KI-musikkens hyperproduktive, bevisstløse verden av skvip.

 bare vil være en forkjemper for heismusikken. Men i Aftenpodden-intervjuet, på spørsmål om hva mennesket ender opp med uten kunsten, svarer han: «Vi ender opp med å snakke med hverandre, og komme nærmere hverandre som mennesker.» Noen må fortelle Tangen at gjennom musikkens komplekse relasjonelle bånd, driver mange av oss med nettopp dette allerede.

Framstår like naiv som han er KI-positiv

Mellom oss

Det blir ikke fest uten skinnvest, selv i New Orleans’ akkurat passe freaka alternative miljøer. Twisted Teens-frontmann Caspian (Cas P. Ian) Hollywell kan både lage 

 og bære skinnvest med stil, til T-skjorte (og gjerne shorts) mens han synger sine rå og rappe garasjerocklåter om «sirkusklovner», en hundredollarseddel som er borte vekk, hva som er ekte og hva som er fantasi, blant Louisianas gode og onde ånder.

Denne duoen, med Hollywell på diverse instrumenter og RJ «Razor» Santos i dress og på slidegitar, må være det beste og mest varierte rockebandet som har kommet ut av en amerikansk garasje siden Parquet Courts på 2010-tallet. Twisted Teens – som tidvis også teller trommis Howie Pea og gitarist Mel Billiard – har mye av den samme innstillinga til hes lo-fi-vokalmiks, punka punch, lett fuzza gitarstøy, tungt bluesgroove og countryfolk-fortellinger som New York-bandet. Men de har noen særegne grep, særlig når tempoet blir lavt og særlig når Santos’ slide får skjære gjennom lydbildet. Han kalles vel ikke «Razor» for ingenting.

Den to år gamle debutplata etablerte et sound. På nye «Blame the Crown» er det mest av alt sangene og deres mange hektende haker som huker en fast.

 fra folkpunkbandet Blackbird Raum, men finner en mindre trampete og mer slentrende gyng allerede i åpningen. «Is It Real?» velter ut av høyttalerne som steiner rasende ned en røys. Det er noe ukontrollert intenst og deilig primitivt over drivet, som Chess-rock & roll i en gumbo med villskapen til The Replacements, The Gun Clubs punkifiserte sørstatsblues og en presis, perkussiv nerve som tidvis kan minne om tidlig The Strokes.

Twisted Teens finner balansen mellom rockehistoriske lån, slacker-kultur, grumsete gitarer og nye ideer. På hurtige og hyperfengende «Not Real» er overgangen før siste refreng en alarm som ringer: 

. «Hurricane» høres ut som den spilles av gjennom nettopp en orkan.

I tillegg har Hollywell tak på balladene, som den mildt svingende bluesperlen «Peekaboo Hand», hvor han motvillig sier farvel til noe eller noen. 

. Han kan ikke stå stille, og noe må skje. Helst i går.

Skrudd lyd

Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel 

rett og slett «forvirra», perfekt for denne 

som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig. Lang dessuten.

Hvis du vil vite hvor hjelpeløs moderne countrymusikk kan være, hør på Lee Brice’ opptreden fra det alternative pauseshowet til Turning Point USA under Super Bowl forrige uke. Brice, som var blant 2010-tallets mest suksessrike countryartister, sang med tjukk baryton om hvordan han bare vil leve det enkle livet (

catch my fish, drive my truck, drink my beer

It ain’t easy being country / In this country nowadays

. Fordi? Fordi han risikerer å bli kansellert hvis han sier at jenter er jenter.

Den sentimentale låta, kalt «Country Nowadays», kunne vært en parodi, men er et dønn seriøst eksempel på breibeint ballecountry på bærtur, med bootsa sittende fast i nærmeste kuruke. Men heldigvis for Nashville kan kommerscountryen by på annet enn Brice’ 

. Som Megan Moroney, en Sørstats-Barbie som selv hevder hun sper på fem kilo løshår for å få til sine karakteristiske voluminøse, blonde lokker. Hun følger håndboka til Dolly Parton mens hun setter sitt sårbare indre opp mot et ytre som er fullstendig 

opptil flere av countryens ekthetsidealer på hodet. Riktignok fikk hun sin første gitar som trøst av faren etter at en gutt knuste hjertet hennes i ungdommen, og riktignok har hun spesialisert seg på nye vrier av gamle hjerte/smerte-troper, men hun legger ikke skjul på at dette er en form for godt innøvd teater. Moroney slo seg nemlig først opp som influenser, og solgte alt fra skjønnhetsprodukter til ølen Bud Light for å finansiere musikksatsingen.

Hvis ikke det var for inntektene fra Instagram, hadde hun neppe hatt økonomi til å lære seg håndverket, ta de rette kursene og møte de rette folka. Det inkluderer hennes første viktige veileder: Drive-By Truckers’ produsent David Barbe, som satte henne i kontakt med Kristian Bush fra countryduoen Sugarland. Sistnevnte, fra de samme Smoky Mountains som Dolly Parton (tilfeldig?), har nå produsert samtlige tre Moroney-­album. Han hørte noe eget umiddelbart: den småhese stemmen hennes, og måten hun bruker den på.

 «Cloud 9», akkurat som på forgjengerne «Am I Okay?» (2024) og «Lucky» (2023), knekker stemmen på riktige steder mens den røyklegges for maksimal emosjonell effekt, skreddersydd for nettopp dette tekstuniverset. For det er jo et drama her som Moroney vet å løfte fram – som når hun går høyt på 

på «Wedding Dress». Egentlig er det en eldre låt som hun endelig har fullført, som handler om hennes største frykt – å ikke klare å kvitte seg med følelsene for en gammel eks når hun gifter seg på nytt. Hun synger: 

What if I find somebody new / And I’m about to say, «I do» / Then out of the blue, I think of you 

– og minner mer om Tin Pan Alley-sangpoetene for hundre år tilbake enn noen jodlende cowboy.

Som hennes største forbilde, Kacey Musgraves anno «Same Trailer Different Park», er Moroney vittig når hun vil. Et brudd gjør henne for eksempel 

barely alive / Out of six feet deep, I was five / Pretty sure they called a hearse outside

Som hennes nest største forbilde, Miranda Lambert, har hun respekt for albumet og dets behov for veldreide 

. Ta bare dustefengende «Stupid», om han pene fyren som neppe kan stave 

, eller kraftballaden «Who Hurt You?», om han som er så skadet at han ikke kan la være å skade andre.

 mange låtskrivere Moroney har med seg, og uansett hvem hun synger duett med (Musgraves som Ed Sheeran), så preges disse sangene av et gjennomgående mørkt og fatalistisk syn på kjærligheten. Kanskje fordi Moroney har dårlig smak i menn (hennes ord, ikke mine), eller kanskje fordi det var der hun så en mulighet til å tilføre noe bitte litt nytt: En røykfylt stemme som knekker akkurat når den skal. For eksempel i et tittelspor som handler om å sveve på en sky av forelskelse, men som aldri er mer usminka og oppriktig enn i de fire sekundene der hun innrømmer: 

Minner mer om Tin Pan Alley-sangpoetene enn noen jodlende cowboy

Ekte country

Særlig som bakgrunnsmusikk er denne nydelig: to såkalte 

 i Mali som får skinne med sin marimba-aktige balafon og sin donso n’goni, jegerens harpe. Det er en varme her, typisk for Nick Golds innspillinger for World Circuit rundt år 2000, som er sjelden på plate i disse dager. Så er også Gold involvert som produsent denne gang, der akustiske instrumentaler løftes av et vidunderlig kor, mellotron, gitarer og strykere. Det er både godt og lekkert gjort. Og hvis man vil høre Solo og Diakité uten all staffasjen, kan man det: Bonusdisken her er kun duoen, spilt inn i en hage i Bamako under et mangotre.

E-en lagt til på slutten av Hemlock (på norsk: giftkjeks) er en hyllest til Lorde. For Hemlocke Springs heter selvsagt egentlig noe annet. Isimeme «Naomi» Udu vokste opp i den amerikanske delstaten North Carolina. Foreldrene er nigerianske innvandrere; moren lærer, faren en mekaniker som «goes in and out of jobs», ifølge Naomi selv. Broren er Soundcloud-produsent og musikerkoblingen som gjorde at hun beveget seg ut av A4-tilværelsen – fra en bachelor i biologi og en master i helseinformatikk ved prestisjeuniversitetet Dartmouth til popmusikkens eksentriske ytterkant.

, med sine fargerike parykker, er tidvis referert til som 

 – slik som den for så vidt sammenliknbare Doechii. Men der Doechii finner det teatralske i boombap-rap, roter Hemlocke Springs rundt i en annen skuff. Her ligger synther fra et alternativt framtids-åttitall ved siden av Cyndi Lauper-drama, Beastie Boys-beats og artpop-musikaler som ennå ikke er framført. 27-åringen er mye, og slår et durabelig slag for alle outsidere som krever sin plass i popen. Ikke rart at både Chappell Roan og Grimes er uttalte fans.

Så får det heller være at Hemlocke Springs’ mest populære låter fortsatt er hennes første, fra 2022 og 2023. For hun er enda bedre nå på dette debutalbumet, mer outrert og mindre soveromspop. Hør bare hvordan hun med nasalt driv lirer av seg den kjappe tekstlinja 

I paid a pretty penny to procure the pirates of Perai

 på spinnville «Head, Shoulders, Knees and Ankles», eller hvordan hun i «W-W-W-W» bruker en annens skjebne (den unge kona til en gammal riking) for å grave i sin egen tilværelse. Ja, hvordan var dette igjen: Lever jeg mitt beste liv?

handler nemlig «The Apple Tree Under the Sea» om avsenderen sjøl, om å løsrive seg fra sin egen bakgrunn og sine egne foreldre, for å bli den man er. Hemlocke Springs vokste opp i et religiøst hjem, og våget ikke å fortelle faren om popkarrieren før nylig. Det reflekteres i sangene her, fra det røde eplet i introen til tekstlinjer som 

Sometimes I think I should avoid / The simpleness of filling holes with opioids

Helt til slutt, etter en halvtimes spilletid, kommer «Be the Girl!» – som smeller som en annen «Pink Pony Club». For akkurat som Chappell Roans popmesterverk handler «Be the Girl!» om skeiv frigjøring, bare med en mer subtil vri. I låta gjør Hemlocke det slutt med sitt gamle jeg, den personen det var forventet at hun skulle bli. Men ikke er.

Eirik Blegeberg

Artikler

Verdensvant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

Alt er fake!

Lidelse og liv

Anmeldelse

Anmeldelse

Courtney Barnett fanger øyeblikkene.

Mye vil ha enda mer

Spellemann inn i varmen

Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.

Metall & død

Romantikk, takk

De uredelige

Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.

Skrudd lyd

Anmeldelse

Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.

Anmeldelse

Finne meg sjæl

Fantasillioner

Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.

Sly Dunbar (1952–2026)

Folk for og imot

Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.

Etter Amerika

Countrystjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.

Ver­dens­vant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

Alt er fake!

Lidelse og liv

Anmeldelse

Anmeldelse

Courtney Barnett fanger øyeblik­kene.

Mye vil ha enda mer

Spellemann inn i varmen

Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.

Metall & død

Romantikk, takk

De uredelige

Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «mu­sick­ing» – det rela­sjo­nelle aspektet ved musikk.

Skrudd lyd

Anmeldelse

Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.

Anmeldelse

Finne meg sjæl

Fantasil­lioner

Kriti­ker­ynd­linger ekspan­derer, for det meste med hell.

Sly Dunbar (1952–2026)

Folk for og imot

Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.

Etter Amerika

Country­stjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.

Verdensvant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

Courtney Barnett fanger øyeblikkene.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.

Fantasillioner

Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.

Countrystjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.