Artikler
Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.
Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.
Rått fra en garasje i New Orleans.
Anmeldelse
Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel discombobulated rett og slett «forvirra», perfekt for denne post-truth world som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig.
Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.
Anmeldelse
Hemlocke Springs lager smart outsiderpop om skeiv frigjøring.
Fantasillioner
Det kan være gøy å finne på fantastiske tall, som virker å være leken de voksne rikingene leker når de saksøker hverandre. 13 billioner – altså et 13-tall med 12 nuller bak – er hva Spotify og verdens tre ledende plateselskaper har saksøkt skyggebiblioteket Anna’s Archive for. Det er et forvirrende høyt tall, som blir ytterligere forvirrende av at billion heter trillion på engelsk og at det uansett kunne vært snakk om fantasillioner. Spotify, Universal Music Group, Warner Music Group og Sony Music Entertainment leverte søksmålet sitt under radaren andre juledag. Da hadde det kommet fram tidligere i desember at Anna’s Archive, via såkalt scraping, hadde tatt sikkerhetskopier av Spotifys musikkinnhold. Målet deres var å skape verdens første fullt åpne «bevaringsarkiv» for musikk: 86 millioner lydfiler, tilsvarende 99,6 prosent av all musikken som var lyttet til på Spotify. Anna’s Archive kaller seg «the largest truly open library in human history». Det er et ikke-kommersielt arkivprosjekt som vil bevare menneskelig kunnskap gjennom åpne, speilbare formater.
Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.
Sly Dunbar (1952–2026)
En protestsang er ikke alltid bare en protestsang.
Eviggrønne Green
Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.
Etter Amerika
Countrystjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.
Tallenes uklare tale
Joe Ely (1947–2025)
Det finnes mange argumenter for at Joe Ely var den første såkalte ku-punker, og samtidig en nøkkelfigur i utviklingen av alternativ country, americana og roots-rock. For texaneren Ely var viktig i å bygge country-broa over til den engelske punkscenen i årene før og etter 1980. Det er han som varmer opp for The Clash på deres «London Calling»-turné, akkurat som det er han som korer på «Should I Stay or Should I Go». Dessuten fikk han følgende skussmål fra Clash-frontmann Joe Strummer på sangen «If Music Could Talk»: Well, there ain’t no better blend than Joe Ely and his Texas Men. Joe Strummer visste hva han snakket om, akkurat som Bruce Springsteen visste hva han snakket om da han tidligere i år hadde følgende å si om Ely, denne sweet, sweet man: «Han hadde alt». Og Ely beholdt mye av alt til det aller siste, selv om han sleit med sviktende helse grunnet Parkinsons og demens. I utgangspunktet forbindes Joe Ely med den progressive countryscenen i Austin, Texas på sytti- og åttitallet, men han ble født i Amarillo og vokste opp i Lubbock, Buddy Hollys hjemby. Uansett var det West Texas – naturen, folka – som var hans hovedinspirasjon, både som veteran og da han tidlig på syttitallet var i startgropa med supergruppa The Flatlanders.
Anmeldelse
Med soloprosjektet This Is Lorelei seiler Nate Amos opp som en av sin generasjons fremste amerikanske låtskrivere.
Den siste lagspiller
Herlig hannuka
For 19 år siden fant The Klezmatics en ny vei inn i en merkverdig fase av Woody Guthries liv og virke.
Anmeldelse
Eirik Blegeberg
Smalere nå
Jimmy Cliff (1944–2025)
Det er fullt mulig å argumentere for at Jimmy Cliff var den viktigste enkeltpersonen i reggaens ekspansjon, fra Jamaica og til verden. Ingen vil påstå at han var større enn Bob Marley, som Cliff ble kjent med i oppveksten og hjalp til sin første platekontrakt, men han banet vei – særlig med filmen og soundtracket til «The Harder They Come» fra 1972. Dette var den første jamaikanske spillefilmen, der Cliff – i rollen som den lovløse «rude boy’en» og håpefulle artisten Ivanhoe «Ivan» Martin – setter reggae på kartet. Som det heter i The Clash-klassikeren «Guns of Brixton», utgitt i 1979: You see, he feels like Ivan / Born under the Brixton sun / His game is called survivin’ / At the end of «The Harder They Come». Filmens lydspor viste fram en miks av ska, rocksteady og halvfersk reggae, inkludert tre briljante spor av Cliff selv: det helt nye tittelkuttet samt de noe eldre «You Can Get It If You Really Want» og «Many Rivers to Cross», fra henholdsvis 1970 og 1969. Jimmy Cliff var nemlig allerede en stjerne på Jamaica da han ble med i «The Harder They Come». Han hadde sine første lokale ska-hits helt tilbake i 1962, med «Hurricane Hatty» og «Miss Jamaica», og viste seg tidlig som en sterk tematisk låtskriver. Passende derfor at noe av den første internasjonal oppmerksomheten kom med en protestsang om Vietnamkrigen. «Vietnam» fra 1969, utgitt etter at Cliff flyttet til Storbritannia for en periode og signerte platekontrakt med Island, havnet på listene i flere europeiske land.
TV-serien «The Beatles Anthology» gir Ringo rett i minst én ting: Dette bandet var ganske sensasjonelt.
Kai Slater kan vi stole på – som en ung, kreativ rockestemme.
