Kommentar
Póg mo thóin
Han var «overskridelsens kunstner», skrev Dag Eivind Undheim Larsen i lørdagens Klassekampen om Shane MacGowan – sangeren og låtskriveren som døde i forrige uke. Ifølge seg selv hadde han ikke vært edru siden han var 14 år. Irske MacGowan, mer enn noen annen, representerte rusmisbruket i musikkbransjen, akkurat som han også representerte tapte muligheter. For nå som han er død, tross alt bare 65 år gammel, er det ikke til å komme bort fra at han burde gjort mer, talentet tatt i betraktning.
I 2021-dokumentarfilmen «Crock of Gold» hevdet MacGowan at han hadde fire gode år som låtskriver og frontmann i The Pogues – omtrent fra de debuterte og fram til gruppa ble allemannseie med sangen om det lurvete krangleparet i høy(tids)aktuelle «Fairytale of New York» fra 1987. Fra da av var ikke bandet seg selv lenger, noe MacGowan koplet til feil produsentvalg og musikalsk vingling. For det var da de delvis fjernet seg fra den keltiske folkpunken – den som forblir et av de mest særpregede uttrykkene i all rock & roll, nær umulig å kopiere.
Ingen minner egentlig om The Pogues – med den romantiske lengselen, fra London hjem til Dublin, i par med en distinkt irsk póg mo thóin, eller pogue mahone, eller kyss meg i ræva-innstilling som vi sier her hjemme.
Eirik Blegeberg