Artikler
Jimmy Cliff (1944–2025)
TV-serien «The Beatles Anthology» gir Ringo rett i minst én ting: Dette bandet var ganske sensasjonelt.
Kai Slater kan vi stole på – som en ung, kreativ rockestemme.
Todd Snider (1966-2025)
Todd Snider er død. Mulig navnet betyr lite for deg, men for meg rommer det hele verdener – av bumser og burnouts, alright guys og beer runs, der good things happen to bad people og der the best revenge is revenge. I mer enn tretti år, helt fram til det siste, sang Snider agnostiske hymner og stoner-fabler med hes, innrøyka røst mens han avdekket noe sant om «The Human Condition» og de fellesmenneskelige erfaringene som knytter oss sammen. Selv omtalte han de lite selvhøytidelige og ganske lurvete fortellingene sine som nesten-sannheter og mostly true tall tales, men jeg velger å tro at han levde hvert eneste ord han skrev. For Snider var en utemmet, barbeint hippie-type med et vilt liv – en journalist kalte ham «Keith Richards uten kjendisstatusen og pengene til å holde ham nede» – og med en nesten like vill død. Todd Daniel Snider ble født i Portland i Oregon på den amerikanske nordvestkysten i 1966. Han fullførte så vidt high school i småbyen Beaverton, før han lærte seg å spille munnspill og etter hvert fant sitt endelige kall etter en konsert med Jerry Jeff Walker i Texas midt på åttitallet. «I can do that», tenkte han, og ble en akustisk gitarspillende folkmusiker som spesialiserte seg på egenskrevne, ordrike viser som også flørtet med blues, rock & roll og americana («americana er som country», som Snider sa, «bare ikke like populært»). Gjennombruddet kom etter et lengre opphold som bar-musiker i Memphis.
Musikkvekst?
Snocaps bringer to gode søstre sammen igjen.
Det nyeste nye
Farvel Spotify?
Et av Norges ledende band, i hvert fall kunstnerisk, trekker musikken sin fra strømmetjenesten Spotify. Det er en stor nyhet. Ikke bare fordi bandet – Valkyrien Allstars – er viktige i seg sjøl, men også fordi Tuva Syvertsen & co. har gått i front før, som da de begynte å tenke nytt rundt norske folkemusikktradisjoner for snart tjue år siden. Kanskje andre følger etter, denne gangen også? Som musiker og komponist Anne Hytta skriver lenger bak i dagens avis, er egentlig det mest overraskende med denne nyheten at ikke flere artister – og ikke minst lyttere – har forlatt Spotify tidligere. Ja, særlig etter at det kom fram (første gang i 2021) at Spotify-grunnlegger Daniel Ek bruker en betydelig del av inntektene sine på å investere i våpenteknologi.
I Scott Coopers film om Bruce Springsteen løftes både nervesammenbrudd og mytiske «Nebraska» fram i lyset.
Patti Smith har alltid utstråling nok til å redde kvelden.
Mer enn en følelse
Taylor i tårnet
Taylor Swift tar oss med bak scenen, og gir oss mer informasjon enn vi trenger.
Det er flere veier til Pavement – de som motvillig ble det ultimate nittitallsbandet.
Sju år etter debutskiva risikerer Cardi B mindre.
Platebransje uten kontroll
Drukner i et hav av KI-skvip
I utgangspunktet innbefatter ikke begrepet AI slop, eller KI-skvip, musikk. Det handler snarere om tekst, videoer og bilder av lav kvalitet som er generert av kunstig intelligens. Den siste uka har jeg selv blitt utsatt for ymse skvip, blant annet såkalte low stakes fake news i form av Bruce Springsteen som sørger over Charlie Kirk (det skjedde ikke), pluss det mer uskyldige Italian brainrot, som noen under 15 garantert kan fortelle deg mer om, så også du kan skille Tung Tung Tung Sahur fra Tralalero Tralala. Men tilbake til musikken. For det er ikke bare internett som sådan som forsøples i stor skala og sakte, men sikkert gjøres irrelevant. Det samme skjer inne i strømmetjenestene. I forrige uke nådde KI-skvip for en stakket stund både den norske og svenske topp 50-lista på Spotify, via sangen «Predador de Perereca» – som er noe så besynderlig som en KI-generert bearbeiding av en ti år gammel baile funk-låt. Den nye versjonen høres ut som den er fra åttitallet.
Et annet NRK er mulig
Hit for hit
Ingen er mer avantgarde enn Talking Heads-legenden, eller?
I flytsonen
Foranderlige Big Thief er ikke alltid like lett å få grep om. Heldigvis.
Anmeldelse
Gamle slackere føler på angsten ved nye tider.
Liz Stokes i The Beths har hjertet utenpå T-skjorta.
Sommer over
Hva er årets sommerhit, selve sommersangen 2025? De kommer med forslag alle sammen – Pitchfork, Guardian, Billboard, Rolling Stone, NME og så videre. Men sannheten er at det ikke finnes noen årets sommerlåt. Jo, da. Tobias Sten og Ari Bajgora har preget den norske popsommeren. Men de slår ikke like godt at an i Syden, eller London, eller Paris, eller Tokyo, eller New York, slik som fjorårets bangers – som var over alt hele tida, og som ga den der fellesskapsfølelsen som god pop kan gjøre på sitt beste. 2024 bød på en hitsommer utenom det vanlige. For det første var det en brat summer, preget av hypen rundt Charli XCX, men enda mer framtredende på strømmelistene var Sabrina Carpenters «Espresso», Billie Eilish’ «Birds of a Feather», Kendrick Lamars Drake-diss «Not Like Us», Chappell Roans gjennombrudd «Good Luck, Babe!» og Shaboozeys drikkfeldige hickhop-hit «A Bar Song (Tipsy)». Samtlige låter har mer enn en milliard streams et år senere, og har hatt et langt liv på listene. Sommeren i fjor var såpass eksepsjonell at det kunne vært starten på noe – litt som Michael Jacksons suksess med «Thriller» banet vei for popens store gjennombrudd som sjanger, i 1983 og i 1984, med Madonna, Prince, etter hvert «Take on Me» og hundre andre megahits som alle fortsatt kan.
Umuligheten av en øy
Anmeldelse
