Artikler
Bruce Springsteen-boks henter hele album fra arkivet, og plutselig ser ikke nittitallet hans så verst ut likevel.
Neil Young i det svenske steinbruddet hadde sine øyeblikk av levende rock & roll.
Som leder av Beach Boys løftet Brian Wilson (1942-2025) tenåringer ut i sola – før melankoli og grandiose ambisjoner tok bolig i sangene hans.
Bucks boutique
Hiphop-outsideren Buck 65 er på en kreativ sen-karriere topp.
Anmeldelse
Anmeldelse
Florry finner den skakke nerven i countryrock & roll.
Appetitt for selvdestruksjon
David Bowies berømte uttalelse fra 1999, om hvordan han ser internettet som en «alien life form», ikke et verktøy, gjelder dobbelt når vi snakker om kunstig intelligens. «We’re on the cusp of something exhilirating and terrifying», sa rockens fremste kameleon ved årtusenskiftet. Ti år senere stod Bowies bransje, platebransjen, i en dyp krise. For selv om alle med blikket på framtida hadde sett det komme, tok det lang tid for plateselskapene å innse det åpenbare: internett forandret alt, og i løpet av få år gikk vi fra cd-er, via nedlastbare filer, til strømming. Bransjen var dårlig forberedt. Det førte til hva journalist og forfatter Steve Knopper kalte «platebransjens spektakulære fall i den digitale tidsalderen». I Knoppers 2009-bok «Appetite for Self-Destruction» intervjuet han hundrevis av musikkmennesker, han diskuterte bransjens grådighet, mangel på visjoner og egne evne til å havne bakpå. «The end is near», konkluderte han med den gang da.
Anmeldelse
To veteraner og deres varmt inkluderende folkeblues.
Anmeldelse
Demokrati nå!
Bruce Springsteen legger ingenting imellom, og godt er det.
Når en låt laget av kunstig intelligens går viralt i Japan, står den i orgasmen, memen og sprudle-swingens tegn.
Anmeldelse
Anmeldelse
Livets lyse side
Robert Forster finner magien i de små ting – jordbær, for eksempel.
Arcade Fire søker ro i en rotete tilværelse.
Spellemann da og nå
Billie Eilish går med lave skuldre fra det dempede til det spektakulære, mens hun holder Unity Arena i sin hule hånd.
Apokalypse nå igjen
Antifascistene i Mekons ber oss løfte blikket, se på historien og slå tilbake.
Anmeldelse
Jeffrey Lewis er mer freewheelin’ enn Bob Dylan.
Anmeldelse
Uimotsagt snakk
Typisk for tida tar bablinga overhånd og selv de snodigste uttalelser får lov til å stå uimotsagt, med halvsannheter og overdrivelser synlige på sosiale medier daglig, eller gjennom en rekke podkaster – eller til og med musikkfilmer. En av årets mest etterlengtede dokumentarer har ligget ute på Disney+ siden slutten av mars: «Sly Lives (The Burden of Black Genius)» er laget av The Roots-trommis og tidligere Oscar-vinner Questlove. Filmen handler om Sly Stone og hans makeløse band i årene like før og like etter 1970, berører Slys udiskutable genialitet, særegne musikalitet og selvdestruktive omgang med rusmidler. Den er Questloves oppfølger til prisvinneren «Summer of Soul», der Sly & The Family Stone spiller en slags hovedrolle, og den er definitivt verdt å se. Jeg har selv sett den to ganger. Men … «Sly Lives» ga meg et nytt kick på en hel haug med favorittlåter som jeg ikke hadde hørt på lenge, men jeg ble likevel sittende med en sur smak i kjeften – for hva er det egentlig heiagjeng-leder Questlove gjør for å komme dit? Vel, han overdriver, igjen og igjen, og lar de mange (til dels gode) intervjuobjektene slippe unna med hårreisende påstander uten å stille kritiske spørsmål tilbake. Sly Stone gjøres til den første produsent-låtskriver-artisten i musikkhistorien uten at noen nevner Brian Wilson fra Beach Boys, mens George Clinton påstår at forrige århundres funk kom fra Sly uten at noen nevner James Brown. Og apropos Brown, så blir vi fortalt av Nile Rodgers hvor mye Slys «Stand!» fra 1969 betydde for Black Panther-bevegelsen og gjør den til et enestående eksempel på afroamerikansk protestmusikk med ung appell.
Telefonlinja
Pent og statisk med Japanese Breakfast.
