Eirik Blegeberg

Magasinredaktøreirikb@klassekampen.no 21 09 30 81

Artikler

Album15. nov.

Sorgens jammer

Hjemme i Ohio ser Wussy spøkelser på lyse dagen.

Eirik Blegeberg

Ep15. nov.

Smak av honning

Svensk powerpop med hjertet på rett plass.

Eirik Blegeberg

Ved veis ende8. nov.

Quincy Jones (1933-2024)

Noen ganger må det en kalkun til for å skyte gullfuglen. Og det spørs vel om Michael Jackson og Quincy Jones hadde begynt å jobbe så tett sammen hvis ikke det var for Motowns filmversjon av Broadway-musikalen «The Wiz» i 1978. Men det var den som koplet dem på hverandre og åpnet døra, først til Jacksons «Off the Wall» og deretter til «Thriller» i 1982 – tidenes mestselgende album og der MJ, låtskriver Rod Temperton og produsent Jones fant en farbar vei post disco, med det Quincy omtalte som en «white rock & roll groove». Som vel er «Beat It» i et nøtteskall, der dens trampende, headbangende pop-fusion høres ut som den kan romme alt i hele verden, inkludert en Eddie Van Halen-gitarsolo som flekker tenner. Selv fire tiår etter er navnet til Quincy Jones såpass sterkt forbundet med Michael Jacksons karrierehøydepunkt – og «We Are the World» (1985) og «Bad» (1987), for den del – at han stadig omtales som åttitallets mest definerende produsent, mannen som kjente alle. Men faktum er jo at Q, som Sinatra kalte ham, egentlig tilhørte en helt annen tid. Amerikanske Quincy Jones, som døde i velstående Bel Air 91 år gammel søndag, vokste opp i dyp fattigdom i Chicago, som oldebarn og barnebarn av slaver og … slaveeiere. Under depresjonen på trettitallet hang han rundt gjengene og drømte om et liv som gangster, alt for å slippe unna rottematen han ble servert av slektninger.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse25. okt.

Modig alvor na na na

Amyl and the Sniffers’ råtass-punk fester seg som tyggis.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse18. okt.

Mørk materie

Justin Vernon har hatt det bedre.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse27. sep.

Viva gode låter

Madrid-bandet Hinds blir bare bedre som duo.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse20. sep.

Anmeldelse

En aldri så liten skuffelse, når det hemmelige våpenet på Boygenius’ «The Record» skal følge opp sin strålende 2021-skive under artistnavnet Illuminati Hotties. For denne, der Sarah Tudzin innser at hennes ADHD har en produktiv oppside, skulle jo bli enda bedre enn «Let Me Do One More». Men det er den ikke, selv om flesteparten av sporene er fengende indiepunkpop av den sorten som hun har balletak på. Roligere (og akk så trøblete) kjærlighetssanger av den liksom-intime varianten har hun mindre grep om. Det sagt, Tudzin vet hvordan hun skal skru lyd og dette kunne vært en smidig ep: åtte låter, ikke tretten. Som det heter: boom!.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse20. sep.

Anmeldelse

Når band som Julie har platekontrakt med selskaper som Atlantic Records, så tyder det på at noen mener at shoegazen har et betydelig kommersielt potensial. Ja, kanskje på nivå med den gang den forvrengt søtlige feedback-rocken var ny og My Bloody Valentine var best i klassen. Men Julie er jo ikke der, selv om de skulle ønske at de levde på det tidlige nittitallet – med sine referanser til Nirvana, Sonic Youth, Slowdive osv. Riktignok er de en solid nok trio, men de har også misforstått kjernen i den alternative rocken – som ikke var å speile seg i fortida, men å knuse glasset, plukke opp bitene, sette dem sammen på nytt.

Eirik Blegeberg

Kommentar13. sep.

Nye Island

Hvis det er noe musikk- og platebransjen burde diskutert under ukas Bylarm i Oslo, så er det Island Records – det engang viktige plateselskapet som denne sommeren har hatt enorme suksesser. Og selv om ikke dagens Island-artister, som Sabrina Carpenter og Chappell Roan, minner om verken Bob Marley eller annen reggae, engelsk folk eller U2, så ser uansett plateselskapssjefene deres til fortidas ideer for å finne framtidas artister. De to administrerende direktørene, Justin Eshak og Imran Majid, vil nemlig følge i Island-grunnlegger Chris Blackwells spor, og det burde være musikk i de flestes ører. Poenget er å sette artistene først, og å tørre å bygge karrierer – over tid, om nødvendig. Og hvis man skal gjøre som Blackwell, som bare brukte magefølelsen da han satset på Marley, Cat Stevens, Eno, Tom Waits, U2 etc., så handler det om å høre etter musikk med identitet og se etter musikere med pågangsmot. Blackwell ville i sin tid ikke signere Madonna fordi han ikke visste hva han skulle gjøre med henne. Men han gikk for Cat Stevens og U2, selv om ingen av dem var helt hans greie.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse6. sep.

Rocker på randen

I MJ Lendermans veldreide og velformulerte sanger har menneskene lite å tape.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse30. aug.

Funny hehe

Sabrina Carpenters konvensjonelle pop finner ukonvensjonelle veier.

Eirik Blegeberg

Kommentar23. aug.

Kunstig nok nå?

For en del av oss er Kunlun assosiert med fjell – enorme fjell – i en av de lengste fjellkjedene i Asia. Men disse mektige fjellene har også en mindre naturlig konkurrent om Kunlun-navnet. De siste ti årene har nemlig kinesiske Kunlun Tech markert seg i teknologibransjen, blant annet ved å kjøpe det norske selskapet Opera og ved å investere i forløperen til Tiktok: Musical.ly. Akkurat nå er det dog andre grunner til at Kunlun har blitt en snakkis, etter at de lanserte «the world’s first AI-powered music streaming platform». Altså enda en av disse greiene som via kunstig intelligens skal gjøre livene våre bedre. Her med en såkalt tjeneste som tilbyr «energisk musikk for lange bilturer» og «nylagde og spesialtilpassete musikkstrømmer som passer til enhver anledning». Måtte de aldri bli en suksess. For hva er poenget med at kunstig intelligens skal lage ny musikk fra bunn av for folk i farta? Er det ikke nok musikk der ute allerede, et tastetrykk unna, laget av faktiske mennesker med faktiske kropper og med faktiske minner og meninger og følelser man kan kjenne seg igjen i? Ganske mange av disse menneskene – musikerne blant oss – er til og med fortsatt aktive og kreative, til forskjell fra hva tek-selskapene synes å tro. Lenge virket det som om teknologien var til for å gjøre tilværelsen enklere for oss, men stadig oftere jobber den kun for bunnlinja og aksjonærer. Heldigvis, kan man kanskje si, er tek-gigantenes grådighet såpass skamløs at det må komme en motreaksjon.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse23. aug.

Bro vil til Nashville

Post Malone «går country» med feil folk og på feil måte.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse16. aug.

Folk flest går på bar

Zach Bryan er countryens nyeste største håp.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse16. aug.

Originale X

L.A.-rockelegender tar farvel.

Eirik Blegeberg

Kommentar9. aug.

Jubilanten

Øyafestivalen jubilerer, fyller 25 og har for lengst blitt en norsk institusjon. Og som institusjoner flest kan den ikke vinne på alle fronter. Hvert år, når vi nærmer oss august, hører jeg den samme kritikken, om at programmet er for gæmlis, om at programmet er for «hvit middelklasse», om at programmet burde vært mer mangfoldig, mer poporientert, mer raporientert, mer klubborientert, mer afrikansk, mer latinamerikansk og så videre. Ja, som Julie Forchhammer skriver lenger bak i dagens avis: «Jeg har elsket festivalen når den har booket band jeg liker og vært irritert på den når det har vært for mye indie eller for lite indie eller for dyr mat eller for mye folk eller hva det kunne være.» Og sånn er det for mange av oss. Øya har nemlig opparbeidet seg en posisjon som gjør at de fleste musikkinteresserte oslofolk føler seg berettiget til å klage, i det minste litt, på festivalen. Selvsagt kunne Øyafestivalen vært bedre, særlig hvis de kunne holde på til klokka ett på natta istedenfor klokka elleve (men stakkars naboer), eller hvis den norske krona ikke var så dustete svak (men sånn er det visst), eller hvis de kunne booke akkurat hva de vil når de vil (men sånn er det visst ikke). Personlig har jeg alltid hatt noen høner å plukke med min desiderte favorittfestival nord for Barcelona: Sirkusteltet er for eksempel sjelden optimalt (annet enn når New Order spiller) og jeg skulle gjerne sett flere unge headlinere (særlig internasjonale) på plakaten. For det er klart at festivalen, som alle festivaler før den, har en utfordring med å fornye seg. Ideelt sett hadde de truffet den trendsensitive spikeren på hodet og fylt programmet med både popeksentriker Charli XCX, folkrocker Waxahatchee, campy Chappell Roan og Sade-kloning Tyla.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse9. aug.

Den uendelige historien

Wembley-avslutningen på Bruce Springsteens Europa-turné var pur magi, fra ende til annen.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse9. aug.

Anmeldelse

Muligens for country for pop og for poprocka for country, samtidig som hun allerede har hatt én gigantisk amerikansk hit med to år gamle «Tennessee Orange». Men for sanger/låtskriver Megan Moroney ligger nok lista høyere enn som så, for snarere enn å være en one-hit-wonder er hun en utpreget albumartist. En som for andre fullengder på rad propper tre kvarter fulle av melodiske hooks og snedige tekstlinjer – om forhold som går i dass til tross for at de ikke hadde trengt å gjøre det, om å miste typen sin til «Miss Universe», om at prom queens også har følelser. Denne veldig blonde eks-cheerleaderen har nemlig hjertet på rett sted – og to fingre på pulsen.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse9. aug.

Anmeldelse

Claire Cottrill er ikke i nærheten av strømmetallene fra fem år tilbake, da hun slo gjennom som en av de introverte stjernene til soveromspopen. Men musikalsk er hun da mer interessant, særlig i låter som førstesingel og low-key banger «Sexy to Someone» – og særlig i produksjonen til Leon Michels, aka El Michels Affair. Clairos høyre hånd tilfører nemlig en touch av sofistikert soul, slik han tidligere har gjort for Sharon Jones, Lee Fields osv. «Charm» er et luftig, men dempet popalbum som gjerne kunne vært hakket mer energisk. Clairo mestrer likevel både psykedelisk folk og intim triphop uanstrengt, og har akkurat nok sjarm.

Eirik Blegeberg

Em i fotball6. juli

Det imperfekte spillet

Alle landslag har mangler. Englands er kanskje for store.

Eirik Blegeberg

Kommentar28. juni

KI og loven

Idet vi var i ferd med å ferdigstille dette siste Musikkmagasinet før sommerferien, kom nyheten mange av oss har ventet på: De tre største plateselskapene saksøker nå de to største produsentene av KI-generert musikk. Eller sagt mer presist: Recording Industry Association of America (RIAA) har koordinert to søksmål av startupene Suno og Udio på vegne av blant andre Universal, Sony og Warner. RIAA hevder at Suno og Udio har brutt opphavsretten, og vil at de amerikanske domstolene skal ta stilling til om bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale for å trene kunstig intelligens utgjør et slikt brudd. Det er ikke uten grunn at Natalie Sherman på BBC omtaler dette som «a potentially landmark case». RIAA skriver i søksmålet at Suno og Udio driver med «massekrenkelse av opphavsrettsbeskyttede lydopptak kopiert og utnyttet uten tillatelse» i en «nesten ufattelig skala». «KI-selskaper … må følge lovene som beskytter menneskelig kreativitet og oppfinnsomhet», heter det. Suno, som har inngått et samarbeid med Microsoft, og Udio, som ble grunnlagt av forskere fra Google DeepMind, har svart med at de «verdsetter originalitet» og er «uinteressert i å reprodusere innhold». Tidligere har selskaper involvert i utvikling av kunstig intelligens hevdet at bruk at opphavsrettsbeskyttet materiale for å trene KI bør betraktes som et rimelig bruk-unntak fra loven om opphavsrett, siden det her er snakk om en ny teknologi.

Eirik Blegeberg

Kommentar14. juni

Popen på toppen

I skrivende stund er det kun én eneste norsk låt på Spotifys topp ti, og den høres mest av alt ut som russemusikkæraens siste krampetrekning: Bausa & Amaras «Sølvskje». For det kan ikke være særlig tvil om at den helt usedvanlig jævlige russemusikken er på hell i gamle Norge. Og med det har også norskspråklige sanger – med sofistikerte temaer som «Bærum bitches» og «Feite damer» (det er damer, det og) – et svekket grep om hitlistene. Takk gud, hadde jeg nær sagt – hvis jeg trodde på den slags. At russelåtene er på vei ned, har vært en tendens i lengre tid. Men hva er det egentlig som er på vei opp? Er det gullet; det virkelige gullet? Nei, det er mer komplisert enn som så. På den ene siden er dette selv popøyeblikket til amerikanernes svar på russehits: countrysanger med en dæsj hiphop i miksen (eller motsatt), representert ved for eksempel Shaboozey, eller Post Malone med Morgan Wallen. På den andre siden er dette popøyeblikket til overfølsomme menn med sjukt mye på hjertet og en drøm om å bli Ed Sheeran, Chris Martin eller Lewis Capaldi – representert ved Benson Boone og Myles Smith, og kanskje de noe eldre og noe mer soul-fylte Teddy Swims og Hozier. Det er i hvert fall disse folkene som er på toppen av hitlistene, pluss noen kvinner, da.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse14. juni

Å bli voksen

Charli XCX har aldri vært bedre, eller mer menneske.

Eirik Blegeberg

Musikkdokumentar7. juni

Innerst i soulen

Ny tv-serie plasserer Stax Records i sin egen sørstatssamtid.

Eirik Blegeberg

Anmeldelse7. juni

Anmeldelse

Kritikerrost, men en sånn type gitarplate som hadde fortjent enda mye mer skryt enn den allerede har fått. Samtidig er det lite ved Chicago-bandets femte som er typisk anmeldermat. Til det er «Poetry» for bevegelig, for lett og for drevet av billig moro, med sine dustefengende refrenger og på-tærne-innstilling til rock & roll – eksemplifisert av «Mood Ring», «Dog Days», «Light On» og «Don’t Look Down». Men denne indie-trioen kan også kunsten å variere, med fuzza lydvegger til «Be My Baby»-aktige trommer og med drømmende atmosfære til sanger om yesterday og umuligheten av å glemme det man egentlig vil glemme. Hørt det før? Jo, kanskje, men ikke helt som her.

Eirik Blegeberg

Kommentar24. mai

Dårlige Friends

Vi mangler et skikkelig stadionanlegg i Norge. Danskene har Parken, finnene har olympiastadion i Helsinki og i Sverige har de tre stadioner med på kapasitet over 30 000 (Ullevaal tar 28 000). Tolv år gamle Friends (snart Strawberry) Arena i Solna utenfor Stockholm er selve sværingen her i nord: Den har 50 000 sitteplasser på fotballkamp og tåler 65 000 publikummere på konsert. Ikke rart at Taylor Swift valgte seg Sverige som sitt eneste stopp i Norden på årets europaturné. Men én ting er å ha et stadionanlegg til 2,3 milliarder svenske kroner. Noe annet er faktisk å gjennomføre et sømløst arrangement der – eller tre. Søndag i pinsehelga dro jeg til Stockholm for å få med meg Swifts «The Eras Tour», årets pophappening uansett hvordan man vrir og vender på det, med et show så proft at du skal lete lenge for å finne maken (mer om det lenger bak i avisa). Alle vet at Swift «leverer», og da kan vel vi som publikum regne med at arrangørene og selve anlegget gjør det samme.

Eirik Blegeberg

Konsert24. mai

Blant venner

Taylor Swift er en overlegen underholder, men hun har også motet til å la masken falle for en stakket stund.

Eirik Blegeberg

Bli abonnent

Dagens avis Ta kontakt Kundeservice Min side Personvernerklæring Åpenhetsloven

Sentralbord21 09 30 00
Kundeservice21 09 30 01
E-postklassekampen@klassekampen.no
AdresseGrønland 4, Oslo
PostadresseBoks 9257 Grønland, 0134 Oslo
Organisasjonsnummer925 350 605

Redaktør

Klassekampen arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.