Artikler
Joe Ely (1947–2025)
Anmeldelse
Med soloprosjektet This Is Lorelei seiler Nate Amos opp som en av sin generasjons fremste amerikanske låtskrivere.
Den siste lagspiller
I fjor uttalte Steve Cropper (1941–2025) til magasinet Total Guitar at: «My playing has always sucked … I’m not a guitar player. I never took the time.» Cropper var nemlig ingen virtuos, ikke rask eller flashy eller teknisk briljant. Samtidig regnes han som en av de viktigste gitaristene i hele forrige århundre: En stilskaper som fant opp et nytt musikalsk språk for soul og den andre bølgen rock & roll (den med Beatles i front, du vet). Magasinet Mojo har kåret ham til tidenes nest beste gitarist, etter Jimi Hendrix. Det høres ganske vilt ut for en som «sucked», «never took the time» og nesten utelukkende spilte rytmegitar. Steve Cropper døde onsdag i forrige uke, 84 år gammel, og er langt mer kjent for lyden han laget enn navnet han bar. Men med usedvanlig funky timing var han avgjørende for så godt som alle singler som ble spilt inn på Memphis-plateselskapet Stax mellom 1963 og 1970. Her var han (rytme)gitarist i selskapets husband Booker T.
For 19 år siden fant The Klezmatics en ny vei inn i en merkverdig fase av Woody Guthries liv og virke.
Anmeldelse
Eirik Blegeberg
Smalere nå
I forrige ukes Klassekampen snakket Victor Malm fra svenske Expressen om at vi lever i en tid hvor kulturell kapital ikke er viktig. «Jeg tror det som har skjedd i løpet av 2000-tallet, er at folk ikke lenger bruker kultur for å signalisere status», sa Malm. Og nettopp derfor har kritikerne utspilt sin rolle, ifølge kulturredaktøren: «For hvis du like gjerne kan høre på Taylor Swift, trenger du ikke dem som kan mer enn deg, til å fortelle deg hva som er interessant». Malm har videre forslag til en løsning: «Hvis mediene vil forandre på det, må de gjenetablere kulturen som kul, så man får sosial kapital ved å ta del i det. De må insistere på at de som hører på Taylor Swift, er litt dumme i hodet.» Dette gjør man, ifølge Malm, ved å «løfte fram det smale og gjøre det igjen og igjen for å bygge troverdighet overfor leserne.» Akkurat som nettbaserte amerikanske musikkmagasiner som Pitchfork og Stereogum, med andre ord – som lever av å posisjonere seg fra undergrunnen og opp. Malm avviser at kritikken taper terreng i mediebildet på grunn av internettets klikkøkonomi. Samtidig har det skjedd noe med kunstig intelligens det siste året som kompliserer en allerede komplisert mediehverdag. Google har for eksempel innført Google AI i søket sitt, det vil si at de henter informasjon fra (ofte redaksjonelle) artikler og sammenfatter det for deg.
Jimmy Cliff (1944–2025)
TV-serien «The Beatles Anthology» gir Ringo rett i minst én ting: Dette bandet var ganske sensasjonelt.
Kai Slater kan vi stole på – som en ung, kreativ rockestemme.
Todd Snider (1966-2025)
Todd Snider er død. Mulig navnet betyr lite for deg, men for meg rommer det hele verdener – av bumser og burnouts, alright guys og beer runs, der good things happen to bad people og der the best revenge is revenge. I mer enn tretti år, helt fram til det siste, sang Snider agnostiske hymner og stoner-fabler med hes, innrøyka røst mens han avdekket noe sant om «The Human Condition» og de fellesmenneskelige erfaringene som knytter oss sammen. Selv omtalte han de lite selvhøytidelige og ganske lurvete fortellingene sine som nesten-sannheter og mostly true tall tales, men jeg velger å tro at han levde hvert eneste ord han skrev. For Snider var en utemmet, barbeint hippie-type med et vilt liv – en journalist kalte ham «Keith Richards uten kjendisstatusen og pengene til å holde ham nede» – og med en nesten like vill død. Todd Daniel Snider ble født i Portland i Oregon på den amerikanske nordvestkysten i 1966. Han fullførte så vidt high school i småbyen Beaverton, før han lærte seg å spille munnspill og etter hvert fant sitt endelige kall etter en konsert med Jerry Jeff Walker i Texas midt på åttitallet. «I can do that», tenkte han, og ble en akustisk gitarspillende folkmusiker som spesialiserte seg på egenskrevne, ordrike viser som også flørtet med blues, rock & roll og americana («americana er som country», som Snider sa, «bare ikke like populært»). Gjennombruddet kom etter et lengre opphold som bar-musiker i Memphis.
Musikkvekst?
Snocaps bringer to gode søstre sammen igjen.
Det nyeste nye
Farvel Spotify?
Et av Norges ledende band, i hvert fall kunstnerisk, trekker musikken sin fra strømmetjenesten Spotify. Det er en stor nyhet. Ikke bare fordi bandet – Valkyrien Allstars – er viktige i seg sjøl, men også fordi Tuva Syvertsen & co. har gått i front før, som da de begynte å tenke nytt rundt norske folkemusikktradisjoner for snart tjue år siden. Kanskje andre følger etter, denne gangen også? Som musiker og komponist Anne Hytta skriver lenger bak i dagens avis, er egentlig det mest overraskende med denne nyheten at ikke flere artister – og ikke minst lyttere – har forlatt Spotify tidligere. Ja, særlig etter at det kom fram (første gang i 2021) at Spotify-grunnlegger Daniel Ek bruker en betydelig del av inntektene sine på å investere i våpenteknologi.
I Scott Coopers film om Bruce Springsteen løftes både nervesammenbrudd og mytiske «Nebraska» fram i lyset.
Patti Smith har alltid utstråling nok til å redde kvelden.
Mer enn en følelse
Taylor i tårnet
Taylor Swift tar oss med bak scenen, og gir oss mer informasjon enn vi trenger.
Det er flere veier til Pavement – de som motvillig ble det ultimate nittitallsbandet.
Sju år etter debutskiva risikerer Cardi B mindre.
Platebransje uten kontroll
Drukner i et hav av KI-skvip
I utgangspunktet innbefatter ikke begrepet AI slop, eller KI-skvip, musikk. Det handler snarere om tekst, videoer og bilder av lav kvalitet som er generert av kunstig intelligens. Den siste uka har jeg selv blitt utsatt for ymse skvip, blant annet såkalte low stakes fake news i form av Bruce Springsteen som sørger over Charlie Kirk (det skjedde ikke), pluss det mer uskyldige Italian brainrot, som noen under 15 garantert kan fortelle deg mer om, så også du kan skille Tung Tung Tung Sahur fra Tralalero Tralala. Men tilbake til musikken. For det er ikke bare internett som sådan som forsøples i stor skala og sakte, men sikkert gjøres irrelevant. Det samme skjer inne i strømmetjenestene. I forrige uke nådde KI-skvip for en stakket stund både den norske og svenske topp 50-lista på Spotify, via sangen «Predador de Perereca» – som er noe så besynderlig som en KI-generert bearbeiding av en ti år gammel baile funk-låt. Den nye versjonen høres ut som den er fra åttitallet.
Et annet NRK er mulig
Hit for hit