Artikler
Bill Orcutt har utviklet en egenartet hypnotisk minimalisme.
Kinshasas heftige trommesirkler.
For kontroversielle M.I.A. er det nå Jesus som er kongen.
En tipp topp tid!
Verdensvant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.
For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.
Alt er fake!
Tinariwens ørkenblues varer evig.
Anmeldelse
Sveriges fremste unge powerpopband, selverklærte bubblegrunge casanovas, albumdebuterer etter tre mer enn solide ep-er siden 2023. De begynte som en kvartett, men er nå en sammsensveiset trio, fortsatt ledet av karismatiske og høytsvevende Emma Jansson, en som vet å levere linja oh, to be young and to be bored. Som gitarband med tydelige hooks holder de både nittitalls- og Illuminati Hotties-nivå, men selvsagt sikter de langt forbi undergrunnen og ut mot stjernene. De er svenske, tross alt. Uten at Jansson av den grunn vil dele small feelings and woes ... with some finance bros.
Anmeldelse
Courtney Barnett fanger øyeblikkene.
Raye gaper over for mye på sitt ambisiøse andrealbum.
Spellemann inn i varmen
Jeg trodde at vi ikke brydde oss om prisutdelinger lenger – seertallene har stupt de siste årene, kommentariatet har sluttet å kommentere og folk har flyttet oppmerksomheten sin mot mer umiddelbart hektende saker og ting. Men så ble «Affeksjonsverdi» nominert til ni Oscar-priser, og plutselig var i hvert fall én prisutdeling et hett tema igjen. «Jeg er usikker på om vi skjønner hvor stort dette er», sto det i VG. «Dette kan endre alt», het en overskrift hos TV2. Såpass begeistret var de at man nesten kunne mistenke dem i å prioritere kulturdekning. Men både VG og TV2 er mest opptatt av begivenheter – når kulturen blir et samtaleemne på linje med olympiske leker, en ko-ko kongefamilie eller annet som, klyp meg i armen, «vekker oppsikt i utlandet». Allerede søndag blir det mulig med flere norske triumfer, når Spellemannprisen for 2025 skal deles ut. Her blir det – hvis alt går etter planen – utelukkende norske vinnere, og ikke bare i de mer marginale kategoriene.
Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.
Metall & død
Bruno Mars er klar for saktedansegulvet.
De uredelige
Lenger bak i dagens magasin skriver Tom Skjeklesæther om «grifters» – altså svindlere, bedragere og lurendreiere, som er overalt på det nye albumet til The Delines, en countrysoul-gruppe med språket i sin makt. Dessverre viser det seg at svindlere, bedragere og lurendreiere er overalt i musikkbransjen ellers og. Det gjelder særlig innen strømming, der varsellampene har begynt å blinke for alvor. I løpet av de siste to ukene er det publisert minst tre innlegg som handler om omtrent det samme: Hvordan særlig Suno, en plattform for å lage sanger med hjelp av kunstig intelligens, blir brukt i svindeløyemed av uredelige aktører. 23. februar, på nettsida Music Technology Policy, skrev en bred koalisjon av organisasjoner som representerer artister et innlegg kalt «Say No to Suno». Oppropet handler i bunn og grunn om at KI-skvip spiser av den allerede dårlig fordelte inntektskaka som skal tilfalle de faktiske artistene, og at dette skjer nå, mer og mer. 25. februar skrev sjefen for IFPI, organisasjonen som representerer platebransjen på verdensbasis, og sjefen for RIAA, som representerer platebransjen i USA, et innlegg på Music Business Worldwide under tittelen «End Streaming Fraud».
Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.
Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.
Rått fra en garasje i New Orleans.
Anmeldelse
Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel discombobulated rett og slett «forvirra», perfekt for denne post-truth world som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig.
Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.
Anmeldelse
Hemlocke Springs lager smart outsiderpop om skeiv frigjøring.
Fantasillioner
Det kan være gøy å finne på fantastiske tall, som virker å være leken de voksne rikingene leker når de saksøker hverandre. 13 billioner – altså et 13-tall med 12 nuller bak – er hva Spotify og verdens tre ledende plateselskaper har saksøkt skyggebiblioteket Anna’s Archive for. Det er et forvirrende høyt tall, som blir ytterligere forvirrende av at billion heter trillion på engelsk og at det uansett kunne vært snakk om fantasillioner. Spotify, Universal Music Group, Warner Music Group og Sony Music Entertainment leverte søksmålet sitt under radaren andre juledag. Da hadde det kommet fram tidligere i desember at Anna’s Archive, via såkalt scraping, hadde tatt sikkerhetskopier av Spotifys musikkinnhold. Målet deres var å skape verdens første fullt åpne «bevaringsarkiv» for musikk: 86 millioner lydfiler, tilsvarende 99,6 prosent av all musikken som var lyttet til på Spotify. Anna’s Archive kaller seg «the largest truly open library in human history». Det er et ikke-kommersielt arkivprosjekt som vil bevare menneskelig kunnskap gjennom åpne, speilbare formater.
Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.
Sly Dunbar (1952–2026)
