Artikler
Når en låt laget av kunstig intelligens går viralt i Japan, står den i orgasmen, memen og sprudle-swingens tegn.
Anmeldelse
Anmeldelse
Livets lyse side
Robert Forster finner magien i de små ting – jordbær, for eksempel.
Arcade Fire søker ro i en rotete tilværelse.
Spellemann da og nå
Billie Eilish går med lave skuldre fra det dempede til det spektakulære, mens hun holder Unity Arena i sin hule hånd.
Apokalypse nå igjen
Antifascistene i Mekons ber oss løfte blikket, se på historien og slå tilbake.
Anmeldelse
Jeffrey Lewis er mer freewheelin’ enn Bob Dylan.
Anmeldelse
Uimotsagt snakk
Typisk for tida tar bablinga overhånd og selv de snodigste uttalelser får lov til å stå uimotsagt, med halvsannheter og overdrivelser synlige på sosiale medier daglig, eller gjennom en rekke podkaster – eller til og med musikkfilmer. En av årets mest etterlengtede dokumentarer har ligget ute på Disney+ siden slutten av mars: «Sly Lives (The Burden of Black Genius)» er laget av The Roots-trommis og tidligere Oscar-vinner Questlove. Filmen handler om Sly Stone og hans makeløse band i årene like før og like etter 1970, berører Slys udiskutable genialitet, særegne musikalitet og selvdestruktive omgang med rusmidler. Den er Questloves oppfølger til prisvinneren «Summer of Soul», der Sly & The Family Stone spiller en slags hovedrolle, og den er definitivt verdt å se. Jeg har selv sett den to ganger. Men … «Sly Lives» ga meg et nytt kick på en hel haug med favorittlåter som jeg ikke hadde hørt på lenge, men jeg ble likevel sittende med en sur smak i kjeften – for hva er det egentlig heiagjeng-leder Questlove gjør for å komme dit? Vel, han overdriver, igjen og igjen, og lar de mange (til dels gode) intervjuobjektene slippe unna med hårreisende påstander uten å stille kritiske spørsmål tilbake. Sly Stone gjøres til den første produsent-låtskriver-artisten i musikkhistorien uten at noen nevner Brian Wilson fra Beach Boys, mens George Clinton påstår at forrige århundres funk kom fra Sly uten at noen nevner James Brown. Og apropos Brown, så blir vi fortalt av Nile Rodgers hvor mye Slys «Stand!» fra 1969 betydde for Black Panther-bevegelsen og gjør den til et enestående eksempel på afroamerikansk protestmusikk med ung appell.
Telefonlinja
Pent og statisk med Japanese Breakfast.
Lucy Dacus hopper etter Boygenius.
Radikal trad
Mens USAs isolasjonisme og Amerika først-ideologi tiltar, forblir de bakenforliggende årsakene til landets kulturelle hegemoni underkommunisert. For hvem er det som har ledet an i de store skiftene der borte, gjennom mer enn hundre år? Det er som regel enten etterkommere av slaver, eller migranter, eller migrantbarn. Ja, selv Apple-grunnlegger Steve Jobs var jo sønn av en «illegal innvandrer» – og i musikken er dette enda tydeligere enn i teknologibransjen. Tenk bare på jazzens Louis Armstrong, som vokste opp i smeltedigelen New Orleans like etter forrige århundreskifte, med tette bånd til en litauisk-jødisk familie. Eller tenk på The Great American Songbooks store låtskriver Irving Berlin, født ved foten av Uralfjellene og komponisten av «America the Beautiful». For å nevne bare to fra det forrige tjuetallet. Flerkultur i sine ulike blandingsformer er selve nøkkelen til fornyelse, og sånn har det vært lenge – kanskje for alltid. Så hva da når vår egen folkemusikk blander seg med alskens ureinheter? Vel, dette er selvsagt ikke noe nytt – det har skjedd før, hos Grieg og Garbarek, innen alt fra klassisk musikk, via jazz og viser, til progrock – men det skjer med fornyet styrke nå. Vi har allerede skrevet om det ved en rekke anledninger her i avisa, men crossover-fenomenet oppleves fortsatt som tiltakende – og ikke bare via konsertscener og Tuvas blodklubb, men også på plate. Uld, som blander folkemusikken sin med et visepoppete uttrykk, er nominert til tre Spellemann-priser ved utdelingen i slutten av april, og deres mest strømmede låt nærmer seg en million avspillinger på Spotify.
Han er fri
Ex-Vöid og The Tubs ser lyset i mørket.
David Johansen (1950-2025)
Anmeldelse
I toppform er denne Nashville-baserte, Berklee-utdannede pop-eksentrikeren nøyaktig hva verden trenger mer av akkurat nå, med nok they/them energy til oss alle. Samtidig tenderer 30 år gamle Corook mot å bli i overkant fjollete, når tøys og tull blir overtydelig kamuflasje for livslede og framtidsfrykt. For la oss stoppe opp ved de sangene som virkelig dirrer – og da mener jeg ikke den som begynner på en Adrianne Lenker-konsert i Texas. Nei, merk særlig akustiske «Joke’s on Me», om å bli såra av internett-dritt, og avsluttende og selvforklarende «OK Getting Older». Sistnevnte var briljant på ep-en «Serious Person» (2023). Den er bedre her.
Anmeldelse
Anmeldelse
Har vi ham nå?
Blodprisen for popen
I starten av februar laget NRK P3 en større sak om at fansen må prioritere konsertbesøkene sine knallhardt i 2025, fordi prisen på konsertbilletter har skutt i været. I år kommer nemlig flere av de største pop-turneene til Norge: Sabrina Carpenter, Billie Eilish osv. Men storfint besøk koster. I fjor høst sammenliknet en BBC-artikkel prisen av en konsertbillett i dagens marked med prisen av en gaming-konsoll (til flere tusen kroner). Og selv om dette bare gjelder toppene, så er poenget tydelig nok. Ifølge konsertnettstedet Pollstar økte billettprisen på de hundre største turneene med 23 prosent fra 2022 til 2023 (og med 19 prosent fra 2021 til 2022), men samtidig økte de bare med 3,9 prosent fra 2023 til 2024. Så kanskje vi nærmer oss maksen av hva livemarkedet kan tåle? Det sagt, så er vi allerede på ville veier.
Horsegirl løfter seg ved å ta to skritt tilbake.
Anmeldelse