
Artikler

Todd Snider (1966-2025)

Musikkvekst?

Snocaps bringer to gode søstre sammen igjen.

Det nyeste nye
Så sent som i januar i år kom bransjemagasinet Billboard med tall som sa at hiphop/rap var den sjangeren som sto sterkest, både i USA og i verden for øvrig. Men for de av oss som følger rap- og pop-gamet tett har vi også sett en annen tendens: at hiphop sakte, men sikkert har mistet grepet om hitlistene. Det er færre store albumslipp og færre sanger som blir allemannseie og internasjonale snakkiser. Overraskelsen var derfor liten da Billboard i forrige uke publiserte sin første topp 40-liste siden 1990 uten et eneste raplåt. I USA, altså rappens hjemland, er det mindre hiphop på toppen av listene nå enn i Norge – her har vi i det minste Ari Bajgora. I dagens hovedsak i Musikkmagasinet spør vi hva som har skjedd med rapmusikken de siste årene. For selv om sjangerens (mulige) nedtur ikke er overraskende, så er den likevel oppsiktsvekkende. Så lenge jeg kan huske har hiphop representert det nyeste nye av innovativ poplyd, fra «Rapper’s Delight» (1979) og «The Message» (1982) i New York til produsentene fant opp kruttet på nytt i Atlanta på midten av 2010-tallet.

Farvel Spotify?

I Scott Coopers film om Bruce Springsteen løftes både nervesammenbrudd og mytiske «Nebraska» fram i lyset.

Patti Smith har alltid utstråling nok til å redde kvelden.

Mer enn en følelse
Tallene til Taylor Swifts «The Life of a Showgirl» er ekstreme. Det ble årets mest strømmede album i verden under tolv timer etter at det kom ut forrige fredag, og i artistens hjemland USA ble det solgt i 2,7 millioner eksemplarer første dag. Kun Adeles ti år gamle «25» kan vise til noe liknende. Samtidig stinker det grådighet av hele greia. Mangemilliardær Swift benytter seg nemlig av et grep kjent fra den sørkoreanske K-popen: «The Life of a Showgirl» har blitt utgitt i intet mindre enn elleve versjoner på cd og åtte på vinyl, ifølge Variety, som gjør at knallharde swifties tydeligvis må investere i alt som er å få kjøpt. Uansett sitter jeg med en følelse av at albumets betydning på sikt har lite med tall å gjøre, men at «The Life of a Showgirl» – med sine mange nikk, lån og referanser – vil kunne påvirke hvordan musikkbransjen ser på opphavsrett. I ti år har låtskrivere vært preget av «Blurred Lines»-dommen, der Robin Thicke og Pharrell Williams endte opp med å betale fem millioner dollar til Marvin Gayes etterkommere for brudd på opphavsretten. Grunnen: «Blurred Lines» lyder for likt deler av «Got to Give It Up» og kopierte «følelsen» av Gayes klassiker.

Taylor Swift tar oss med bak scenen, og gir oss mer informasjon enn vi trenger.

Det er flere veier til Pavement – de som motvillig ble det ultimate nittitallsbandet.

Sju år etter debutskiva risikerer Cardi B mindre.

Platebransje uten kontroll
I dag slippes årets største album: Taylor Swifts «The Life of a Showgirl», tolv sanger vi i skrivende stund har hørt null sekunder av. Alt skal være produsert av Swift selv sammen med Shellback og Max Martin, de to svenskene som har løfta pop-Taylor tidligere og var medskyldige i at hun i 2012 tok steget fra countrytoppen til poptronen. Og det er vel omtrent på det nivået man må være – aller størst – for at en tradisjonell albumlansering skal fungere i 2025. Hittil i år har flere av strømmedalderens ledende kommersielle artister sluppet nye album: The Weeknd, Lady Gaga, Justin Bieber, Ed Sheeran, Sabrina Carpenter og så videre. Men ingen av dem har klart å dominere hitlistene slik de har pleid, og noen av dem har blitt forbigått i total stillhet. Og hvorfor er det sånn? Lizzo synes å ha svaret. Lizzo, som selv er under kontrakt med Atlantic Records, sa det rett ut i en video tidligere i høst: «The music industry is in complete shambles right now», før hun la til, i en henvendelse til yngre artister på vei opp: «and you can use that to your advantage». Lizzo mener at plateselskapene har lite kontroll over hva som strømmes lenger.

Drukner i et hav av KI-skvip

Et annet NRK er mulig

Hit for hit

Da Byrne møtte Buddha
Ingen er mer avantgarde enn Talking Heads-legenden, eller?

Foranderlige Big Thief er ikke alltid like lett å få grep om. Heldigvis.

Anmeldelse

Gamle slackere føler på angsten ved nye tider.

Utadvendt introspeksjon
Liz Stokes i The Beths har hjertet utenpå T-skjorta.

Sommer over

Umuligheten av en øy

Anmeldelse

Sjelens skrubbsår
Ryan Davis er sangspråkets nye mester.

Anmeldelse

Bruce Springsteen-boks henter hele album fra arkivet, og plutselig ser ikke nittitallet hans så verst ut likevel.
