Eirik Blegeberg

#fff

Kultbandets beste på 23 år, om ikke 36. Den gang, i 2002 og 1989, begynte de i henholdsvis Jerusalem og Memphis, Egypt. Nå finner de raskt den dype rockegrooven mens de forteller om Oliver Cromwell og «The Western Design». Antikolonialisme og antifascisme er i kjernen av dette kollektivets dub, punk, country osv, og det samme er humanismen deres – enten de synger om effektene av den spanske borgerkrigen eller har mareritt om framtida.

Dublinerens forrige album ble spilt inn hos Matias Téllez i Bergen, og var i overkant konseptuelt vrien. Her er hun mer rett-på-sak, med en snerten smart-pop som sørger over samholdet og tilliten som har blitt borte fra et samfunn tynget av hyperkapitalisme. Ciara Mary-Alice Thompson er eksepsjonelt vittig og sårbar på plate, og faktisk enda bedre live. Spiller på Rockefeller i mars og Øya i august.

Røttene på Jamaica og i Zimbabwe er avgjørende for å forstå hvor denne poetiske, velartikulerte undergrunnsrapperen kommer fra. New York-basert eller ei, perspektivet er nemlig slik: 

The English language is violence / I hotwired the master’s tools and dialed in

Twelve billion USD hovering over the Gaza Strip / You don’t wanna know what it cost to live / What it cost to hide behind eyelids

#000

I forrige ukes Klassekampen snakket Victor Malm fra svenske Expressen om at vi lever i en tid hvor kulturell kapital ikke er viktig. «Jeg tror det som har skjedd i løpet av 2000-tallet, er at folk ikke lenger bruker kultur for å signalisere status», sa Malm. Og nettopp derfor har kritikerne utspilt sin rolle, ifølge kulturredaktøren: «For hvis du like gjerne kan høre på Taylor Swift, trenger du ikke dem som kan mer enn deg, til å fortelle deg hva som er interessant».

Malm har videre forslag til en løsning: «Hvis mediene vil forandre på det, må de gjenetablere kulturen som kul, så man får sosial kapital ved å ta del i det. De må insistere på at de som hører på Taylor Swift, er litt dumme i hodet.» Dette gjør man, ifølge Malm, ved å «løfte fram det smale og gjøre det igjen og igjen for å bygge troverdighet overfor leserne.» Akkurat som nettbaserte amerikanske musikkmagasiner som Pitchfork og Stereogum, med andre ord – som lever av å posisjonere seg fra undergrunnen og opp.

 taper terreng i mediebildet på grunn av internettets klikkøkonomi. Samtidig har det skjedd noe med kunstig intelligens det siste året som kompliserer en allerede komplisert mediehverdag. Google har for eksempel innført Google AI i søket sitt, det vil si at de henter informasjon fra (ofte redaksjonelle) artikler og sammenfatter det 

. Endringen går kraftig utover besøket og annonseinntektene til uavhengige nettsider som nevnte Stereogum – de har i høst måttet flytte det meste av innholdet sitt bak betalingsmur, i håp om å overleve.

, så løser alt seg – særlig når tekgigantene kan forandre inntektsgrunnlaget til mediene i løpet av et nanosekund, nærmest som et eksperiment. Og er det egentlig sånn at kritikerne har sagt at «du like gjerne kan høre på Taylor Swift»?

 årsbestelister for 2025. Nettsida Album of the Year samler det meste av slike lister fra den engelskspråklige verden, og der er det lite Swift å spore mot toppen – i tråd med hvordan det har vært de siste 10–15 årene, med unntak av da hun slapp «Folklore» i 2020.

Men det er plenty annet på årsbestelistene enn Swift. Noe er relativt bredt – som Rosalía – men det meste er fra den til dels smale undergrunnen av artister som burde kunne gi kulturell kapital. Hvis noen vet hva som gir kulturell kapital lenger, vel å merke. Musikkfeltet er nemlig såpass fragmentert just nu at det er liten enighet om hva som er bra, eller for den del 

, er det større konsensus om – og det er mye. Se bare lenger bak i dagens Musikkmagasinet, der våre kritikere plukker sine personlige favoritter fra 2025.

Smalere nå

Det er fullt mulig å argumentere for at Jimmy Cliff var den viktigste enkeltpersonen i reggaens ekspansjon, fra Jamaica og til verden. Ingen vil påstå at han var større enn Bob Marley, som Cliff ble kjent med i oppveksten og hjalp til sin første platekontrakt, men han banet vei – særlig med filmen og soundtracket til «The Harder They Come» fra 1972. Dette var den første jamaikanske spillefilmen, der Cliff – i rollen som den lovløse «rude boy’en» og håpefulle artisten Ivanhoe «Ivan» Martin – setter reggae på kartet.

Som det heter i The Clash-klassikeren «Guns of Brixton», utgitt i 1979: 

You see, he feels like Ivan / Born under the Brixton sun / His game is called survivin’ / At the end of «The Harder They Come».

 Filmens lydspor viste fram en miks av ska, rocksteady og halvfersk reggae, inkludert tre briljante spor av Cliff selv: det helt nye tittelkuttet samt de noe eldre «You Can Get It If You Really Want» og «Many Rivers to Cross», fra henholdsvis 1970 og 1969.

 allerede en stjerne på Jamaica da han ble med i «The Harder They Come». Han hadde sine første lokale ska-hits helt tilbake i 1962, med «Hurricane Hatty» og «Miss Jamaica», og viste seg tidlig som en sterk tematisk låtskriver. Passende derfor at noe av den første internasjonal oppmerksomheten kom med en protestsang om Vietnamkrigen.

«Vietnam» fra 1969, utgitt etter at Cliff flyttet til Storbritannia for en periode og signerte platekontrakt med Island, havnet på listene i flere europeiske land. Låta nådde dessuten ørene til Bob Dylan, som ifølge ordet på gata har omtalt Cliff-klassikeren som «den beste protestsangen i vår tid». Uten at Dylan var Cliffs eneste fan; her kan også Paul Simon og Bruce Springsteen nevnes, blant flere andre.

hadde Cliff også hits med hippielåta «Wonderful World, Beautiful People» (1969) og en cover av Cat Stevens’ «Wild World» (1970). Men etter filmen ble det pussig nok lenger mellom høydepunktene, i hvert fall på plate, om ikke live. Kanskje fordi Cliff forlot Island Records midt på syttitallet, mens plateselskapet på sin side valgte å satse på Bob Marley.

Uansett forble Cliff en reggae-ambassadør helt til det siste – han vant Grammy-pris så sent som i 2012 (for et album med bl.a. en coverversjon av nevnte «Guns of Brixton») og slapp sin siste plate så sent som i 2022. Jimmy Cliff døde 24. november, etter et slag. Han ble 81.

Jimmy Cliff (1944–2025)

Lyden av signalhorn og måkeskrik, med et kamera som sveiper forbi The Royal Liver Building ved havnen i Liverpool og stopper ved det forurensa sølevannet i elva Mersey, før den evige stemmen til John Lennon synger «In My Life». Slik åpner TV-serien «The Beatles Anthology», denne uka tilgjengelig i restaurert utgave på Disney+ – tretti år etter at den hadde premiere første gang. Og om ikke de åtte dokumentarepisodene, nå med en niende bonusepisode, smeller som i førjula 1995, så er det nok å hente her til at ni timer går radig unna. Kanskje ikke i tempoet til Beatles live i 64-65, men hurtig nok.

Umiddelbart måtte jeg ta en pust i bakken, kjenne etter om dette var fantasi eller virkelighet, for den lille sekvensen i starten gjør det hele så usannsynlig: at fire fabelaktige arbeidsklassefyrer fra Nord-England skulle forandre verden, for en stakket stund, helt til de ikke ville være fabelaktige lenger. En makeløs fortelling. Men hvis jeg kan snakke for meg selv, er det lettere å være ihuga Beatles-fan i førtiåra, på 2020-tallet, enn det var i tenåra, på 1990-tallet. For Beatles og mytene som omgir dem har sine irriterende sider, og de gjentas i «Anthology»-serien.

Det er nemlig ikke måte på hva de skal ha funnet opp: Beatles var liksom først til å bruke feedback bevisst i studio, i introen til «I Feel Fine», uten at man da tar hensyn til Chicagos bluesmusikere, eller Johnny «Guitar» Watson, eller Link Wray. Beatles var visstnok først ute med å lage musikkvideoer – og oppfant strengt tatt MTV, som George Harrison sier i «Anthology» med et freidig flir. Bortsett fra at han da ser bort fra uendelig mye annet, inkludert Louis Jordan som produserte musikkortfilmer mer enn tjue år før «Help!».

Og så har du Paul McCartney, som mener at ingen hadde sunget en linje som 

 før «A Day in the Life» – som om Beatles også oppfant musikalsk kåtskap i kombinasjon med mulige antydninger om rusbruk. «Å snakke sånn var en del av kulturen», ifølge Paul, «men ingen hadde sagt noe slikt på en plateinnspilling før». Vel, i så fall ser han bort fra mye (inkludert Lalla Carlsen, si), og særlig trettitallets afroamerikanske dirty blues – som handlet om både 

og slikt som kan få de fleste til å rødme (sitat Lucille Bogan i 1935: 

I got somethin’ between my legs’ll make a dead man come

Greit nok at Beatles populariserte en hel masse greier, inkludert selve rockebandet, og greit nok at de forandret sånn omtrent hele popkulturen, men må man overdrive oppå det igjen? Heller ikke sangene til Lennon-McCartney eller Harrison svekkes av å være del av en tradisjon.

I New York Times forrige helg skrev Ben Sisaro om hvordan han mislikte Beatles da han vokste opp på åtti- og nittitallet – det var foreldrenes musikk – men at «Anthology» forandret bildet han hadde av dem. I tillegg til den nevnte TV-serien referer Sisaro til de tre «Anthology»-samleplatene med 

som ble utgitt For (både midt på nittitallet og nå) samt en 

-bok som er av mindre interesse. Men disse platene, med prøving og feiling og liveopptak og studiobabbel, får oss litt nærmere dynamikken og hvem de fire var sammen – det er også hele poenget med TV-serien.

De tidlige nittitallsintervjuene med Paul, George og Ringo er ganske ufiltrerte, og herlig lite samkjørte – de husker bare tidvis det samme fra perioden 1962 til 1970. Ditto for samtalene med assosierte nesten-medlemmer som produsent George Martin, forlegger Derek Taylor og turnémanager Neil Aspinall. «Jeg likte humoren deres», sier Martin. «De hadde en enorm karisma». Det samme understreker Beatles-manager Brian Epstein, han som døde da bandet var på topp og som begynte å jobbe med dem grunnet deres uforliknelige «sense of humour on stage».

Beatles’ vidd forblir både undervurdert og underkommunisert

Hello, goodbye

Sharp Pins synes å ha et mål om å revitalisere sekstitallets mest umiddelbart fengende gitarpop – litt Beatles, litt Byrds, mye 

. Bare at denne gangen, i 2025, skal sangene trekkes gjennom et distinktlydende lo-fi-uttrykk, tett på hundre prosent inspirert av Robert Pollards Guided by Voices anno midten av nittitallet. Hjemmemekka fordi han kan.

Kai Slater er hjernen bak og eneste medlem i Sharp Pins, i tillegg til å spille i band som Lifeguard. Han har nettopp blitt gammel nok til å kjøpe alkohol i hjembyen Chicago – men til tross for at han bare er 21 år, eller kanskje nettopp derfor, er han hekta på gamle lyder han vil gjøre nye.

Sharp Pins-album, oppfølgeren til «Radio DDR» fra i fjor, spisser Slater melodiene sine akkurat som han spisser råskapen som gir dette soundet sin egenart. Det er verdt å merke seg at de lengste låtene også er de beste, sannsynligvis fordi de er mest gjennomarbeidet, du vet, med vers, refreng, overganger og greier.

Skarpe kanter

Todd Snider er død. Mulig navnet betyr lite for deg, men for meg rommer det hele verdener – av bumser og 

. I mer enn tretti år, helt fram til det siste, sang Snider agnostiske hymner og stoner-fabler med hes, innrøyka røst mens han avdekket noe sant om «The Human Condition» og de fellesmenneskelige erfaringene som knytter oss sammen.

Selv omtalte han de lite selvhøytidelige og ganske lurvete fortellingene sine som nesten-sannheter og 

, men jeg velger å tro at han levde hvert eneste ord han skrev. For Snider var en utemmet, barbeint hippie-type med et vilt liv – en journalist kalte ham «Keith Richards uten kjendisstatusen og pengene til å holde ham nede» – og med en nesten like vill død.

 ble født i Portland i Oregon på den amerikanske nordvestkysten i 1966. Han fullførte så vidt high school i småbyen Beaverton, før han lærte seg å spille munnspill og etter hvert fant sitt endelige kall etter en konsert med Jerry Jeff Walker i Texas midt på åttitallet. «I can do that», tenkte han, og ble en akustisk gitarspillende folkmusiker som spesialiserte seg på egenskrevne, ordrike viser som også flørtet med blues, rock & roll og americana («americana er som country», som Snider sa, «bare ikke like populært»).

Gjennombruddet kom etter et lengre opphold som bar-musiker i Memphis. Det resulterte i debutplata «Songs from the Daily Planet», utgitt på leve- og businessmann Jimmy Buffetts plateselskap i 1994. I dag regnes albumet som en aldri så liten kultklassiker i alt-country-kretser, mye takket være «Alright Guy», der Snider synger 

I know I ain’t perfect, but God knows I try

, samt «Talking Seattle Grunge Rock Blues» – hvor datidas «alternative» grunge-idealer får kjørt seg når det dukker opp et band mer alternative enn røkla: De nekter simpelthen å spille.

mistet Snider gradvis grepet om musikerkarrieren og seg selv, også etter at han møtte kunstmaler og framtidig kone Melita Osheowitz på 

 mot slutten av tiåret. Han flytta til Nashvilles bohemske, østlige nabolag og skrev platekontrakt med Oh Boy, selskapet til mentor John Prine. Deretter var det noe som klikka på plass.

Fra starten av 2000-tallet er nemlig samtlige Snider-album gode, tidvis briljante, særlig fra og med «East Nashville Skyline» (2004) og dens høyre hånd, «The Devil You Know» (2006). Der synger den middelaldrende Snider om alle fra Mike Tysons assistent til en George W. Bush-aktig karakter som kommer unna med hva som helst, inkludert 

. Han kobler The Kingsmens garasjerockklassiker «Louie Louie» til amerikansk krigføring, og han lar en biljardspiller og en prostituert mimre om gamle dager og gamle fester i «Just Like Old Times» – en av få sanger som har blitt filmatisert (under navnet «Hard Luck Love Song» i 2020).

Men alle disse mesterlige studioalbumene til tross – inkludert «Agnostic Hymns & Stoner Fables» (2012) og «Cash Cabin Sessions, Vol. 3» (2019) – så var Snider enda bedre på scenen. Rett og slett fordi liveformatet ga ham muligheten til å kontekstualisere og bable i vei med mål og mening mellom eller i sangene. Alle de tre liveplatene hans – fra 2003, 2011 og 2022 – er spilt i filler hjemme hos meg, fordi det er en egen nærhet der. Og jeg bare forguder å høre ham prate, muligens stein og i hvert fall blid, om den gang han ble med i bandet K.K. Rider, om da han i voksen alder skrev «Todd Snider Rules» i tunnelen inn til Beaverton, om festene med Crocs-grunnlegger George Boedecker – og om den dansende John Prine, han som døde etter å ha blitt koronasmittet i 2020.

: Livet til Todd Snider de siste årene har ikke virket særlig lystig. Han har gjennom hele karrieren vært åpen om depresjon og rusmisbruk, utfordringer som vokste etter en skilsmisse fra Osheowitz og alvorlig ryggproblemer som gjorde ham avhengig av smertestillende tabletter. Dessuten mistet han mange av sin nærmeste venner og kollegaer: blant dem nevnte Prine, Buffett og Walker, samt Billy Joe Shaver og Neal Casal – pluss bestekompisen Richard Lewis, komikeren.

Ryktet ut fra East Nashville, videreformidlet av blant andre Saving Country Music, har sagt at legenden Snider anno 2025 var sliten – noe som ble bekreftet av ham selv i forbindelse med lanseringen av hans siste album, sjelfullt depressive «High, Lonesome and Then Some.», utgitt for en måned siden. Uansett ville Snider på turné – for siste gang, som han sa til Rolling Stone Magazine – men han kom ikke langt. Mellom turneens første og andre konsert, på selve Halloween-kvelden, ble Snider visstnok overfalt, muligens med en hammer, utenfor klubben der han skulle opptre i Salt Lake City, mormonerhovedstaden i Utah. Han endte på sykehus, hvor de sydde igjen kuttet i hodet hans, 22 sting, men nektet å ha ham til observasjon, slik pasienten selv ønsket fordi han følte seg dårlig. Det endte i en krangel mellom Snider og de sykehusansatte, som tilkalte politiet. Snider, åpenbart uberegnelig på dette tidspunktet (det finnes videoopptak), ble arrestert.

En utemmet, barbeint hippie-type med et vilt liv

Todd Snider (1966-2025)

I Dagens Næringsliv forrige helg spådde eksperter, inkludert den anonymiserte «Mr. Music», at det globale musikkmarkedet vil doble seg de neste ti årene. «Det har aldri vært mer penger på vei inn», sto det – fordi styrtrike private equity-fond tiltrekkes av musikkindustrien.

I artikkelen, skrevet av Lars Backe Madsen og Øyvind Holen, hentet de fram tall fra en Goldman Sachs-rapport fra august i år. I rapporten heter det at livemarkedet vil ha jevn vekst mens strømming går en lys tid i møte, fordi det er mer å hente på abonnementspriser og det forventes framgang i «umodne markeder» (Afrika, Sør-Amerika, Midtøsten), pluss økt inntjening fra såkalte «superfans» (hei, 

). Artikkelen i DN og rapporten til Goldman Sachs sier ingenting om hvem som vil tjene på musikkbransjens forventede vekst.

er noe jeg har merket meg denne høsten, så er det at de mindre artistene har det trangt økonomisk (bare gå på en konsert, for eksempel, og hør dem prate) og at de største plateselskapene sier opp ansatte. Hos Universal, Sony og Warner – de tre store – foregår det en aggressiv effektivisering- og sentraliseringsprosess. De minsker tilstedeværelsen sin i de fleste markeder, også i Norge og selv i Storbritannia, til fordel for hovedkontorene i USA – og en veldig tro på at algoritmene gjør jobben for dem.

, men bra for resten av platebransjen. Eller som de sa det i podkasten «The Rest Is Entertainment» for et par uker siden: «Her vil det oppstå et vakuum, og hvis det er noe kreativitet elsker, så er det vakuum.»

muligens gode nyheter. Dette en nyhet der et ledende plateselskap – Universal – virker å ha gjort noe klokt. I Goldman Sachs-rapporten fra tidligere i år trakk bransjeanalytikerne fram «behovet for å beskytte artister fra forstyrrelsene fra kunstig intelligens». Det har Universal nå gjort, ved å inngå an avtale med Udio, en av verdens to store KI-musikkgeneratorer (den andre heter Suno). Universal (og Sony og Warner) saksøkte Udio (og Suno) for et år siden, men har nå altså inngått en avtale om produksjon av KI-generert musikk.

Det hørtes først ut som et svik mot artistene, men detaljene sier noe annet: inkludert at Universal-artistene velger selv om de vil være med på KI-eksperiment (mot et vederlag) og at den musikken som KI-en lager ikke kan eksporteres. Musikken som lages i Udio blir med andre ord i Udio, og kan ikke lenger lett lastes opp på alle mulige strømmetjenester. Det siste er viktig, for det reduserer mengden KI-søppel og gir samtidig en viss kontroll på et lenge ukontrollert KI-univers. Måtte det over tid gagne de faktiske artistene, også de små. I så fall er det nesten grunn til å bli optimist.

Musikkvekst?

Søstre gjør det for seg sjøl, og de gjør det ved å vende tilbake til start, til den gang de begynte å spille lo-fi punk sammen i fjortenårsalderen. For det er en leken følelse av ungdommelighet på supergruppa Snocaps’ debutalbum. Selv når sangene springer ut av et 36 år langt liv og turer på 

, med noen konstante drypp av tvillingkjærlighet attåt: 

I watch myself / Split in two / One loves me / And the other loves you

Det er vakkert, da – sunget fra Allison til Katie Crutchfield, tvillingsøstre som i oppveksten spilte i en haug med band sammen (P.S. Eliot! Bad Banana!), før førstnevnte flytta til New York med sin egen gruppe Swearin’, og sistnevnte begynte på soloprosjektet Waxahatchee hjemme i Alabama. Siden den gang, cirka 2012, har Katie Crutchfield etablerte seg som en av de ypperste (halv)unge sanger-låtskriverne i USA. Særlig etter at hun på slutten av forrige tiår beveget seg i en mer folk-preget retning med produsent Brad Cook.

I mellomtida trakk Allison seg tilbake fra bandlivet, om ikke fra musikkbransjen, og fikk jobb som A&R i det som har blitt Katies plateselskap: indiegiganten Anti.

 er skrevet av Crutchfield-søstrene over en tre-fire måneders periode tidligere i år og ble spilt inn i løpet av et par uker i Cooks hjemmestudio, med MJ Lenderman som fjerde medlem i bandet. Fordi, som Katie skriver i et åpent brev om albumet: Cook og Lenderman er hennes «two most trusted collaborators», i stand til å håndtere både lyd, gitarer og trommer. De var nøkkelspillere på Waxahatchee-mesterverket «Tigers Blood» (2024), og bidrar igjen med en varm og rufsete miks av profesjonalitet og spontanitet.

Allison og Katie deler sangene mellom seg 50/50, der Allisons spor generelt er hurtigere og mer indierocka. Katies låter stikker dog hakket dypere – som også var tilfellet da hun laget Plains’ countryfolk-perle «I Walked with You a Ways» med Jess Williamson i 2022.

overraskende hvor gode Allison-låtene tross alt har blitt, løftet av 

Hvilket kan være en Lenderman-drevet tolvstrenger i tradisjonen etter Roger McGuinn eller stemmene til tvillingsøstrene som naturlig legger seg inntil hverandre, i velskrevet refreng etter velskrevet refreng. Som i «Avalanche», der dating-tilværelsen får seg et skudd for baugen (

), eller den mørkere, tregere og større «Doom», der virkeligheten vris og vrenges.

Uansett er sannheten at sangene står seg, og de vil fortsette å stå seg, fordi disse ekstremt musikalske søstrene har laget det albumet de selv vil høre på: tolv og en halv låt på litt over en halvtime som puster, peser noe, rocker mye og gråter en hel del – med en sjukt fin en mot slutten. Katie Crutchfields semiakustiske «Angel Wings» er noe av det flotteste hun har skrevet og sunget, som sier alt, om å trekke et annet menneske inn i sitt eget uavklarte og rotete følelsesliv, for så å svikte vedkommende. Den er vond, men lær refrenget utenat – det kan, som hun synger, sette deg fri.

En varm og rufsete miks av profesjonalitet og spontanitet

Tvillingsjeler

Så sent som i januar i år kom bransjemagasinet Billboard med tall som sa at hiphop/rap var den sjangeren som sto sterkest, både i USA og i verden for øvrig. Men for de av oss som følger rap- og pop-gamet tett har vi også sett en annen tendens: at hiphop sakte, men sikkert har mistet grepet om hitlistene. Det er færre store albumslipp og færre sanger som blir allemannseie og internasjonale snakkiser.

Overraskelsen var derfor liten da Billboard i forrige uke publiserte sin første topp 40-liste siden 1990 uten et eneste raplåt. I USA, altså rappens hjemland, er det mindre hiphop på toppen av listene nå enn i Norge – her har vi i det minste Ari Bajgora. I dagens hovedsak i Musikkmagasinet spør vi hva som har skjedd med rapmusikken de siste årene. For selv om sjangerens (mulige) nedtur ikke er overraskende, så er den likevel oppsiktsvekkende.

 har hiphop representert det nyeste nye av innovativ poplyd, fra «Rapper’s Delight» (1979) og «The Message» (1982) i New York til produsentene fant opp kruttet på nytt i Atlanta på midten av 2010-tallet. Funky og frampå har alltid vært synonymt med hiphop. Men ingenting varer evig.

Hvis vi ser i det pophistoriske bakspeilet, så var det en gang operasanger Enrico Caruso solgte millioner av sin arie «Vesti la giubba» (1902-07), før ymse former for showtunes, blues og jazz tok over som den framtidsrettede lyden av 1920-tallet. Og jazzen, særlig i sin swing-form, holdt koken lenge – helt til rock & roll og det Beatles-inspirerte rockebandet tok over. Men hvor mange rockeband, eller band i det hele tatt, er synlige på hitlistene i dag? Veldig, veldig få.

i den svære popmusikkens tidsalder – særlig preget av Taylor Swift og alle dem som har vokst fram i kjølvannet av hennes suksess. Dette er en moderne pop med røtter i post-discoen skapt av Michael Jackson, Prince og Madonna på første halvdel av 1980-tallet: ofte fengende saker, tidvis med smarte tekster og briljante broer. Men det er også en popmusikk som sjelden føles direkte nyskapende, og i hvert fall ikke funky og frampå. Snarere er den konservativ, som så mye annet i vår tid.

Men heller ikke dette vil vare evig – noe som føles nytt vil komme seilende inn fra sida. Ikke vet jeg hva, men jeg merker meg i det minste at katalanske Rosalía (en favoritt hos Madonna) slipper albumet «Lux» i dag. Og uten å ha hørt mer enn singelen «Berghain», kan man notere seg at hun har ambisjonene på plass, og tar opp i seg både klassiske hooks à la Caruso, hiphop, kunstpop, teatralsk drama og Björk. Hun er her for å stikke hull på en byll. Kanskje er det nettopp noe slikt popmusikkfeltet trenger.

I USA er det mindre hiphop på toppen av listene nå enn i Norge

Det nyeste nye

Et av Norges ledende band, i hvert fall kunstnerisk, trekker musikken sin fra strømmetjenesten Spotify. Det er en stor nyhet. Ikke bare fordi bandet – Valkyrien Allstars – er viktige i seg sjøl, men også fordi Tuva Syvertsen & co. har gått i front før, som da de begynte å tenke nytt rundt norske folkemusikktradisjoner for snart tjue år siden. Kanskje andre følger etter, denne gangen også?

Som musiker og komponist Anne Hytta skriver lenger bak i dagens avis, er egentlig det mest overraskende med denne nyheten at ikke flere artister – og ikke minst lyttere – har forlatt Spotify tidligere. Ja, særlig etter at det kom fram (første gang i 2021) at Spotify-grunnlegger Daniel Ek bruker en betydelig del av inntektene sine på å investere i våpenteknologi. Ikke reinvestere i musikkbransjen, altså, den som har gjort ham steinrik, men ved å spytte inn hundrevis av millioner euro i et tysk selskap som spesialiserer seg på angrepsdroner.

den største stygge ulven i musikkstrømmebransjen omtrent like lenge som Valkyrien Allstars har eksistert. Delvis har selskapet vært upopulære fordi de er markedsledere, men aller mest fordi de betaler rettighetshaverne betraktelig dårligere enn konkurrentene. De betaler for eksempel under halvparten av både Apple Music og Tidal, og til og med mindre enn Youtube, ifølge 2024-tall fra den tyske statistikkplattformen Statista.

Dessuten har de fremmet musikk generert av kunstig intelligens og/eller såkalte fake artists. Alt for å slippe unna anstendige utbetalinger til 

. I det siste har Spotify i tillegg møtt kritikk i USA for å slippe til annonsering fra immigrasjonsbøllene i Ice, noe som har ført til et aldri så lite amerikansk opprør, skal vi tro videoer på Tiktok.

 & the Lizard Wizard og andre undergrunnsband til nå Valkyrien Allstars – lista med artister som sier farvel til Spotify blir stadig lenger. Enn så lenge er likevel ikke lista lang nok, eller brei nok, for folk flest blir værende.

Men ingen blir på Spotify fordi de er best på musikk eller er best for musikere – for det er de ikke. Folk, såkalte brukere (som om de er rusavhengige), blir værende fordi alle andre er der – fordi det er praktisk og sosialt, fordi Spotify har podkaster og lydbøker, fordi de har Spotify Wrapped og har bygget et stort univers utenfor selve musikken.

Problemet med Spotify er det samme som det alltid har vært: Musikken kommer ikke i første rekke. Den er bare et verktøy, for «advertising dudes who wanted to sell more advertising», som det heter i Liz Pellys Spotify-kritiske bok «Mood Machine». Musikken var og er en billig brekkstang, men den bør ikke forbli like billig og lett å utnytte i framtida.

Farvel Spotify?

I den kanskje fineste scenen i «Springsteen: Deliver Me from Nowhere» sitter Bruce med manageren og kompisen Jon Landau på et teppebelagt soveromsgulv, ved foten av senga, og lytter til Sam Cooke & The Soul Stirrers’ gospelsoulperle «The Last Mile of the Way». De berører hverandre knapt, kun en hånd på et kne, og de sier ikke stort, i et av filmens mange møter menn imellom – men musikkens himmelske patos er likevel nok til å åpne deres nedstemte, bistre ansikter for en stakket stund.

«Deliver Me from Nowhere» er en uvanlig biografisk spillefilm, hovedsakelig satt til høsten og vinteren 1981 til 1982, under innspillingen av 32 år gamle Springsteens folkalbum «Nebraska». I disse månedene hadde han sagt nei til plateselskapet sitt og utsatte det som med tid og stunder skulle bli rockeklassikeren «Born in the U.S.A.»: plata som i 1984 gjorde ham til en global superstjerne. Samtidig er det en film om depresjon, vonde bånd til far og om å bære mer bagasje enn man tåler – derav de nedstemte trynene. Men så er også bekymringsrynker noe av en spesialitet både hos Jeremy Allen White og Jeremy Strong, som henholdsvis Springsteen og Landau. Ikke rart de ble hentet inn til rollene.

Regissør Scott Cooper baserer «Deliver Me from Nowhere» på Warren Zanes’ to år gamle bok ved sammen navn, om «The Making of Bruce Springsteen’s Nebraska», og tar noen 

kjærlighets-snarveier for å komme i mål. For jeg skjønner virkelig ikke poenget med kvinnekarakteren han har funnet opp underveis. Faktisk kunne Cooper med fordel latt Springsteen være enda mer ensom og isolert, slik han framstår i Zanes’ bok. Men snarveier til tross, så lykkes filmen med noe av det samme som dens kildemateriale: Vi kommer tettere på en av åttitallets meste myteomspunne plateinnspillinger – og jeg mistenker at filmen, som boka, får oss til å lytte bedre.

Bruce Springsteen anno 1981/82 ville ta lufta ut av hele det gigantiske artistprosjektet sitt og rømme. I Zanes’ bok oppsummerer han det som en periode «med masse rare greier i lufta», alt han ville var «å være usynlig». Og usynlighet er helt sentralt og midt i det kalde hjertet av «Nebraska», skrevet og spilt inn på en firesporsopptaker i et soverom i Colts Neck i New Jersey – i et anonymt hus som Bruce leide ved en liten innsjø, innredet av ekskjæresten som nettopp hadde flytta ut, med gratis møbler plukket opp i nærheten.

Brucie, verdensstjerne in spe, hadde for første gang i livet penger på bok, etter nummer-én albumet «The River» (1980) og dets påfølgende turné, den som tok ham til Drammenshallen og ble et europeisk gjennombrudd. Men siden han var den eneste i nærmiljøet med penger på bok, visste han ikke hva han burde bruke pengene på, utover å kjøpe en bil. For bil må man jo ha, i hvert fall hvis man skal rulle rundt på amerikanske landeveier for å grave i sine egne minner.

I de mange fortellingene om «Nebraska», inkludert Zanes’, heter det gjerne at albumet er «personlig». Men «Nebraska» er ikke først og fremst personlig som i betydningen «vendt innover». 

personlige Springsteen-albumet, om ens inste grind og så videre, kommer først noen år senere med «Tunnel of Love» (1987). Der baler han direkte med demonene sine, følelser av selvbedrag, hykleri og utilstrekkelighet. På «Nebraska» er det andre skjebner som venter – eller presenteres.

Her er både hardtarbeidende foreldre som skal kjøpe en bruktbil og biltjuver på rømmen, her er brødre på hver sin side av loven og massemordere på drapstokt, i detaljerte svart-hvitt sanger som er mer opptatt av rollefigurenes likheter enn deres forskjeller. «I was drawing from culturally quiet places and sources», sier Springsteen selv i Zanes’ bok, om å ville lage musikk som finner sin tilmålte plass i det stille, rolige hjørnet av kulturen, langt fra røde løpere og glamour, der menneskene bor – og der volden bor med dem.

Det er i det ukjente at vi skaper noe genuint nytt

Sjefens nei

Patti Smith så yngre ut enn sine snart 79 år da hun sto på scenen i Oslo forrige helg, to år etter at hun var her sist. Likevel var det en snikende følelse av at alderen tynger. For uten at det kom noen forklaring, var det en merkbar utskiftning på Sentrum Scene: trommeslager Jay Dee Daugherty (73) stilte ikke, og han er tross alt én av to musikere som har spilt med Smith siden hun albumdebuterte med «Horses» for femti år siden.

Inn for ham kom Seb Rochford, en anvendelig supertrommis som har vært reserve for Daugherty i Patti Smith Group tidligere. Britiske Rochford er knallgod, han kan spille både Adele og jazz, men han har en annen stil – strammere og mindre eksentrisk enn den hyperaktivt hardtrockende 

Med Rochford inn og Daugherty ut ble Smith-gruppa et stivere band, særlig på den suicidale reggaelåta «Redondo Beach», selv om resten av kvintetten besto av kjente fjes: Lenny Kaye, Patti-buddy siden 1971, på blant annet en lavt mikset og veldig grønn Fender, Tony Shanahan på keyboard (pluss, pluss) samt Jackson Smith på bass og fancy gitar. Jackson, sønnen til Patti og Fred «Sonic» Smith og eksmannen til Meg White fra White Stripes, livnærer seg mest som ølbrygger for tida, men det var like fullt han som tok kveldens avgjørende gitarrolle, som «Tom Verlaine».

 & co. evige «Horses», et av få album som faktisk funker i konsertsammenheng, fra A til Å og tilbake til A igjen, med noen små justeringer underveis og med «Gloria» (

 som ramme. Plata bølger og puster, også live, med karakteren «Johnny» i sin midte og med nye tekstlinjer her og der, blant annet om en korrupt president.

Klimakset ble satt opp av «Break It Up», i sin tid skrevet med Television-frontmann og Pattis partner Verlaine – der Jackson Smith bakte inn dens himmelropende, 

gitarhyl som om han aldri hadde gjort annet. Etter «Break It Up» kom «Land», som på sett og vis er den ultimate Patti Smith-låta, der poeten møter humoristen og der sekstitallets rhythm & blues setter opp punken som skal komme.

enn noe annet rockealbum, er bindeleddet mellom hippiegenerasjonens håp og punkrockens eksplosive nihilisme, den som sier at alt kan komme ut av ingenting. Samtidig er «Horses» en drøm om de som falt fra altfor tidlig, fra Jim Morrison til Jimi Hendrix. Passende derfor at midtdelen av konserten var en trespors hyllest og minimedley til Television, etter at Verlaine døde i 2023.

Men det skal sies: Hvis man først covrer Televisions «Marquee Moon», bør den sitte. Og den satt ikke i Oslo, der musikerne snublet, til Jackson Smiths store frustrasjon. Men la gå. Det ga i det minste kvelden et anstrøk av rufsete barband på tur. Som sjelden er 

opp inntrykket etter gruppas glipp, først med «Dancing Barefoot» og deretter med «Because the Night», hennes kanskje største låtklassikere.

Derimellom overrasket hun med en vittig tolkning av Smashing Pumpkins’ «Bullet with Butterfly Wings», før hun igjen tok oss på senga i avslutningen. Ikke ved å spille «People Have the Power», som 

runder av, men ved å bringe Marie «Girl in Red» Ulven opp på scenen for å kore og poge. For der og da sang liksom det nye og det gamle side om side. Og det gamle var eldst. Med mest stoisk pondus og karisma, ikke minst.

Hestekur

Tallene til Taylor Swifts «The Life of a Showgirl» er ekstreme. Det ble 

mest strømmede album i verden under tolv timer etter at det kom ut forrige fredag, og i artistens hjemland USA ble det solgt i 2,7 millioner eksemplarer første dag. Kun Adeles ti år gamle «25» kan vise til noe liknende.

Samtidig stinker det grådighet av hele greia. Mangemilliardær Swift benytter seg nemlig av et grep kjent fra den sørkoreanske K-popen: «The Life of a Showgirl» har blitt utgitt i intet mindre enn elleve versjoner på cd og åtte på vinyl, ifølge Variety, som gjør at knallharde 

tydeligvis må investere i alt som er å få kjøpt. Uansett sitter jeg med en følelse av at albumets betydning på sikt har lite med tall å gjøre, men at «The Life of a Showgirl» – med sine mange nikk, lån og referanser – vil kunne påvirke hvordan musikkbransjen ser på opphavsrett.

vært preget av «Blurred Lines»-dommen, der Robin Thicke og Pharrell Williams endte opp med å betale fem millioner dollar til Marvin Gayes etterkommere for brudd på opphavsretten. Grunnen: «Blurred Lines» lyder for likt deler av «Got to Give It Up» og kopierte «følelsen» av Gayes klassiker. Thicke og Pharrells forsvarer, på sin side, mente at dommen var «et slag i trynet på framtidas musikere og komponister».

Dommen førte til et renn av søksmål mot populære låter, der saken mot Ed Sheerans «Thinking Out Loud» har vært den mest profilerte. Sheerans kjempehit fra 2014 var visstnok for lik en annen Gaye-klassiker, «Let’s Get It On», fordi de hadde et «liknende synkopert akkordmønster». Men Sheeran og medlåtskriver Amy Wadge ble frikjent i 2023 – fordi man ikke kan knytte opphavsrett til såpass vage begreper. Og som alle med kjennskap til pophistorien vet: Artister lar seg inspirere av hverandre.

Dette hindret likevel ikke Taylor Swift fra å kreve (og få) kreditering som medlåtskriver av Olivia Rodrigo i 2021, da sistnevnte fortalte i et intervju at deler av hennes «Deja Vu» var inspirert av Swifts «Cruel Summer» – uten at noen vil hevde at sangene er det minste like. Som Rodrigos produsent Dan Nigro sa: «It seems like people get funny about things when songs become really popular».

, og dette slippet av Swifts «The Life of a Showgirl», som hun har skrevet og produsert sammen med de svenske poptitanene Max Martin og Shellback – to som kan dette spillet inn og ut. Og hva er de vi hører over alt på plata? Jo, inspirasjon og lån fra andre artister. I outroen til tittelsporet høres det endog ut som Swift & co. hinter til The Verves «Bittersweet Symphony», sånn apropos berømte saker om opphavsrett (de hadde hentet strykere fra en orkesterversjon av Rolling Stones’ «The Last Time» uten tillatelse).

Gjennomgående er det mer som minner om andres musikk her enn på noen Taylor Swift-plate siden hun debuterte i 2006. Faktisk kommer jeg ikke på en eneste annen popplate i moderne tid som er så åpenbart 

av andre. Her er det spor av Post Malone i «Opalite», Pixies og Weezer (og Olivia Rodrigo?) i «Actually Romantic», The Jackson 5 i «Wood», Jonas Brothers i «The Life of a Showgirl» og så videre. I seg selv er det ikke noe galt i disse antydningene. Tvert om blir jeg påminnet hvordan popmusikken pleide å operere.

 i mine egne tenår var Nirvanas «Smells Like Teen Spirit» fra 1991. Kurt Cobain kalte den en Pixies-ripoff og bandet hadde det moro med låta live, ved å mikse den med Bostons megahit fra 1976: «More Than a Feeling». Som mange av oss etter hvert lærte, så er Nirvanas ikoniske gitarriff en miks av nettopp Boston og Blue Öyster Cults «Godzilla» fra 1977. «Teen Spirit» har tydelige røtter, akkurat som «More Than a Feeling» blander en dragning mot The Raspberries’ powerpop med sin uttalte inspirasjon fra The Left Bankes barokkpopklassiker «Walk Away Renée» fra 1966.

Og sånn kan vi fortsette bakover: Chuck Berry, for å ta et ikke helt tilfeldig eksempel, la på femtitallet grunnlaget for omtrent all gitarbasert rock & roll, mens han selv var inspirert av jump bluesen til Louis Jordan – som igjen var inspirert av jazzpianisten og vokalisten Fats Waller, som igjen var inspirert av stride-pianist James P. Johnson, som igjen var inspirert av ragtime-kongen Scott Joplin, som døde i 1917. For sånn er populærmusikkens historie, noe «Blurred Lines»-dommen og særlig Taylor Swifts behandling av Olivia Rodrigo ignorerer.

‘The Life of a Showgirl’ vil kunne påvirke hvordan musikkbransjen ser på opphavsrett

Mer enn en følelse

«cringe». Det er en del av pakka. Hun trykker på alle mulige flaue knapper – helt til sangen får en forløsning, eller 

Hør bare «Eldest Daughter», der Taylor (35) rimer 

 – som om hun ikke har skjønt at nettkultur og låtskriving er som ild og vann. Gud, så pinlig. Men det er også poenget i denne svære pianoballaden (spor 5) om en stram og ukul kontrollfreak som sliter med å senke skuldrene, fordi hun alltid venter på en smell. Hun er evig forknytt. Selv låtas i utgangspunktet bekymringsløse tur på trampolina ender med en brukket arm.

I’ve been dying just from trying to seem cool

, synger hun videre og setter fingeren på et personlig paradoks: Også en milliardær med hengivne blodfans kan mangle kulturell kapital. Swift har alltid drømt om akkurat det. Ikke rart hun lar seg irritere av Charli XCX.

studioalbumet til Taylor Swift ble lansert forrige fredag, har det vært vanskelig å høre sangene gjennom all støyen. Mye av den er selvforskyldt. For Swift, med hjelp av svenskene Max Martin og Shellback, hadde ikke trengt å skrive en (mulig) diss av Charli XCX der hun i samme slengen ripper Pixies’ indieklassiker «Where Is My Mind?». Hun hadde heller ikke trengt å bade i referanser til kjendiser og velstand, med små hyllester av både ekteskapet og forstadslivet. Det virker en smule tonedøvt tatt i betraktning det politiske klimaet i USA akkurat nå.

Men Swift er splittende på hjemmebane, så kanskje er det bare naturlig at hun prøver å komme seg unna politikken – iført paljettkjole og i høye hæler på skuldrene til en monumental melodi. Hele konseptet ved «The Life of a Showgirl» tar nemlig utgangspunkt i at hun skriver fra elfenbenstårnet sitt, en ensom fantasiverden som hun kaller det i åpningskuttet. Og så reddes hun av en mann?

og sedate «The Tortured Poets Department» (2024), var det som om Swift prøvde å bli Lana Del Rey, med en mystisk-poetisk 

. Men Taylor er ikke Lana. Hun gifter seg ikke med en alligatorguide fra Louisiana, apropos kulturell kapital, men blir sammen med Travis Kelce, en liberal amerikansk fotballspiller med snille øyne. Og tydeligvis en fyr med et imponerende lem som 

, slik hun synger i sangen «Wood». Den er et forsøk på å skrive en sexy sexlåt med basis i et Jackson 5-groove, men ender som et Maroon 5-aktig overgrep mot ørene.

«Wood» er grusom. Men langt fra alt på dette albumet bommer, og samtlige sanger har en tydelig identitet. Halvparten av dem finner dessuten det ømme punktet der Swift og svenskene viser at de har peiling på den pureste proffe pop, med Fleetwood Mac-trommer og hender som klapper om hverandre: velkomponert, velspilt, velskrudd studioperfeksjon. Som på den akustisk gitar-drevne «Opalite», der Abba møter Frankie Valli eller en annen fritt valgt vokalgruppe med røtter i doo-wop. Eller på George Michael-drevne «Father Figure», der Swift pirker i platebransjens mafialiknende tendenser.

«Ruin the Friendship», som går stille i dørene og som er et 

 av den sorten få gjør etter henne. Bassgyngen, banjoen og beaten signert Shellback er lekker, og det samme er historiefortellingen – om han hun ikke kyssa den gangen, 

Abigail called me with the bad news / Goodbye

, synger hun gråtkvalt på innpust, med en lengsel som ikke nødvendigvis kommer fra milliardæren i tårnet, men fra jenta i nabohuset.

Det virker en smule tonedøvt tatt i betraktning det politiske klimaet i USA akkurat nå

Taylor i tårnet

Indiebandet Pavement får få nye fans av den bevisst vimsete eksperimentfilmen «Pavements», akkurat som de alltid har fått få nye fans. Utrolig, da, at de likevel har endt opp med å selge mer enn én million eksemplarer av 1994-albumet «Crooked Rain, Crooked Rain» – og at en 26 år gammel B-side som «Harness Your Hopes» nå har mer 225 millioner avspillinger på Spotify.

Som dokumentar-musikal-spillefilmen til Alex Ross Perry får fram gjennom et tjukt lag av ironiserende tåke, et sted mellom fakta og fiksjon, så vil egentlig ikke Pavement være her. Og de vil i hvert fall ikke ha rampelyset på seg. Samtidig besitter de beste sangene til frontmann Stephen Malkmus eviggrønne kvaliteter, som gjør dem nesten litt for enkelt overførbare fra garasjen til musikalscenen. Ikke rart Pavement regnes som det ultimate nittitallsbandet. Motvilje er deres modus operandi, briljant-kantete melodier deres raison d’être. Eller 

 er som flertallstittelen antyder ikke én fortelling, men flere, kanskje delt inn i fire, kanskje i fem. Her er en dokumentarbit som følger bandet fram mot comebackturneen i 2022. Samtidig ser den tilbake på hvordan Malkmus & co. definerte kunstpunka amerikansk indierock fra 1989 til 1999 – inspirert av mye, men mer eiendommelig og frekkere enn det meste.

Her blir vi med på oppføringen av et pop-up-museum om Pavement, pluss en Off-Broadway-musikal med bandets veldig lite musikal-aktige musikk. «Slanted! Enchanted! A Pavement Musical» er likevel en slags åpenbaring i lo-fi-miksen her, for hvem vil vel ikke se og høre «Shady Lane» og «Gold Soundz» framført av steppende julenisser med 

Svaret på spørsmålet er «de færreste», noe som også er litt av poenget. For hva er vel mer Pavement enn å lage en antifilm om Pavement som aldri gir ved dørene? Selv når regissør Alex Ross Perry har hyrt inn faktiske skuespillere til 

«Range Life», er det bare på kødd, med bakomfilm og en troverdig lansering på kjøpet. Særlig køddent blir det når «Stranger Things»-stjerne Joe Keery, også kjent under artistnavnet Djo, skal gestalte rollen som selveste Stephen Malkmus. Keery prøver å få has på Malkmus’ California-aksent til den grad at han mister seg sjøl og sitt eget språk i prosessen, helt i tråd med Austin Butlers metodeskuespill til Baz Luhrmans Elvis-film fra et par år tilbake.

, fordi alle mytene om Pavement generelt og Malkmus spesielt er ubetydelige i en Elvis- og rock & roll-sammenheng. Pavement var først og fremst et slackerband bestående av noen California-kompiser og de middels talentfulle kompisene deres igjen. Via Malkmus’ ekstreme teft for språk (han var ikke opptatt av tekst) og 

(han var i hvert fall ikke opptatt av pop) ble de et fenomen – for noen.

Om det er vanskelig å henge med på hva denne filmen 

, er det også poenget. Pavement har alltid vært bandet for kjennere, ingen andre – som er hvorfor de saboterte sin egen karriere midt på nittitallet og hvorfor de er den perfekte interne vitsen i Greta Gerwigs «Barbie». Ikke prøv for hardt; det er «cringe», som Malkmus ville sagt. Dessuten blir fallhøyden mindre hvis du mislykkes. Hva er vel mer nittitalls enn det?

Paradoksalt nok

Med Cardi Bs andre album blir det tydelig: Dama har mistet noe av grepet. Hvis ikke, ville hun aldri inkludert to singler som er henholdsvis fire og fem år gamle. Ved å ta med både «Up» og «Wap» på halen av allerede for lange «Am I the Drama?», var nemlig Cardi fra Bronx sikret førsteplass på Billboards albumliste før slipp – fordi strømmetall av gamle singler teller. Hun turte ikke å stole på sitt nye materiale.

Sist, da Cardi B ga ut debutklassikeren «Invasion of Privacy» (2018), hadde hun et vilt momentum. Det har avtatt siden, etter fødsler, en skilsmisse og litt for mye utenommusikalsk drama. Eller – kan det egentlig bli for mye drama i Cardis verden? Hun ble tross alt kjent på sosiale medier for den rappe kjeften sin før hun begynte å rappe. Verbal gjengjeldelse er hennes spesialitet – som hektende og harde «Pretty & Petty» rettet mot Boston-rapperen Bia, eller 

Diarrhea Bia, breath so stank you can smell her ‘fore you see her

 disselåtene et lite hakk ned, akkurat som den ofte vittige sexpraten er mer oppbrukt nå. For selv om de mest nådeløse kuttene også er de mest fornøyelige, kommer nyskapningen via livserfaring – som når Cardi åpner opp overfor eksmannen Offset i «Man of Your Word». Eller når hun i «Safe» erklærer at hun ikke trenger en riking, men trygghet.

Og mulig det var tryggheten som tok henne dit, men samplen av 4 Non Blondes’ «What’s Up?» hører ingen steder hjemme. Ikke bare er den blant nittitallets verste hits i utgangspunktet, den åpner også for en billig poprap som Cardi bør være altfor god for.

Et tryggere liv

I dag slippes årets største album: Taylor Swifts «The Life of a Showgirl», tolv sanger vi i skrivende stund har hørt null sekunder av. Alt skal være produsert av Swift selv sammen med Shellback og Max Martin, de to svenskene som har løfta pop-Taylor tidligere og var medskyldige i at hun i 2012 tok steget fra countrytoppen til poptronen. Og det er vel omtrent på det nivået man må være – aller størst – for at en tradisjonell albumlansering skal fungere i 2025.

av strømmedalderens ledende kommersielle artister sluppet nye album: The Weeknd, Lady Gaga, Justin Bieber, Ed Sheeran, Sabrina Carpenter og så videre. Men ingen av dem har klart å dominere hitlistene slik de har pleid, og noen av dem har blitt forbigått i total stillhet. Og hvorfor er det sånn? Lizzo synes å ha svaret.

Lizzo, som selv er under kontrakt med Atlantic Records, sa det rett ut i en video tidligere i høst: «The music industry is in complete shambles right now», før hun la til, i en henvendelse til yngre artister på vei opp: «and you can use that to your advantage». Lizzo mener at plateselskapene har lite kontroll over hva som strømmes lenger. De, som alle andre, løper etter algoritmene og det som går viralt på Tiktok. «It is stressing people the fuck out», mener Lizzo, for akkurat nå er det få utenom Beyoncé (og sannsynligvis Swift) som kan treffe massemarkedet. Over tid har internett, der alle skal drive med markedsføring samtidig, blitt overbelastet.

reflekterer hva Lizzo snakker om. For det er ikke de største navnene som dominerer i like stor grad lenger, men yngre artister – fra Sombr til Tate McRae – som kan spille spillet på sosiale medier. De lager (tilsynelatende) selv innholdet henvendt direkte til deg. Og Tiktok, verdens største tv-kanal, belønner dem, akkurat som plattformen belønner alle som er komfortable med å filme seg selv i én-til-én-dialog med den såkalte brukeren. Det skal ikke være proft, som Beyoncé og Swift gjør det, men det skal være på Tiktok-måten, som alle andre gjøre det.

At de store plateselskapene er i ferd med å bli overflødige, har vært en bransjesnakkis i årevis, men foreløpig har Universal, Sony og Warner beholdt posisjonen sin. Blant annet fordi de har vært raske med å signere det neste DIY-musikernavnet med mange følgere. Men hva når alle vil holde seg uavhengige, som Undergrunn, Ari Bajgora og Karpe her hjemme; hva skjer på den internasjonale scenen da, når gjør-det-selv blir alles mantra? Ikke rart situasjonen er 

 Og hvis også Swifts album, mot alle odds, ender opp som en slags flopp, blir det i hvert fall full panikk.

Hva skjer når gjør-det-selv blir alles mantra?

Platebransje uten kontroll

I utgangspunktet innbefatter ikke begrepet 

, eller KI-skvip, musikk. Det handler snarere om tekst, videoer og bilder av lav kvalitet som er generert av kunstig intelligens. Den siste uka har jeg selv blitt utsatt for ymse skvip, blant annet såkalte 

 i form av Bruce Springsteen som sørger over Charlie Kirk (det skjedde 

som noen under 15 garantert kan fortelle deg mer om, så også du kan skille Tung Tung Tung Sahur fra Tralalero Tralala.

Men tilbake til musikken. For det er ikke bare internett som sådan som forsøples i stor skala og sakte, men sikkert gjøres irrelevant. Det samme skjer inne i strømmetjenestene.

nådde KI-skvip for en stakket stund både den norske og svenske topp 50-lista på Spotify, via sangen «Predador de Perereca» – som er noe så besynderlig som en KI-generert bearbeiding av en ti år gammel baile funk-låt. Den nye versjonen høres ut som den er fra åttitallet. Og det er nøyaktig hva «plateselskapet» bak – Blowout Records – tilsynelatende har spesialisert seg på: KI-genererte versjoner av relativt nye sanger som nå gjøres i 

, som for å understreke at kunstig intelligens først og fremst er en billig reproduksjon av fortida.

Men om sangen er verdt å høre på? Selvsagt ikke, dette er jo som sagt skvip. Likevel hindrer ikke det Blowout Records fra å ha to millioner månedlige lyttere, ifølge Spotifys egne tall.

spørsmålet i hvilken grad disse tallene faktisk er til å stole på? Ikke veldig, viser det seg. Den mest pålitelige og transparente strømmetjenesten der ute, franske Deezer, hevder nemlig at så mye som 70 % av strømmetallene til KI-genererte spor er 

Deezer har nemlig utviklet systemer som plukker opp både falske streams og falske artister, og i sin siste rapport fra 11. september har de mye interessant å melde. I januar fortalte selskapet at 10 % av alt nytt innhold som ble levert til Deezer er generert av KI. Dette tallet steg i april til 18 %, mens nå er så mye som 28 % av alle nye låter på Deezer laget av kunstig intelligens. Et tall som kommer til å stige så lenge det er penger å tjene.

, men fjerner KI-låter fra sine algoritmiske anbefalinger og redaksjonelle spillelister – og er den strømmetjenesten som tydeligst gjør et seriøst forsøk på å bekjempe kunstig oversvømmelse for en mer rettferdig musikkbransje. De er et forbilde. Måtte flere snarest følge etter, innen vi drukner i skvip.

Drukner i et hav av KI-skvip

Et annet NRK er mulig

Jeg hører sjelden på radio. I denne jobben, i et musikkmagasin som har som mål å romme mye, går lyttetida med til annet. Så hvem er jeg til å si at NRK ikke burde gitt opp P13, eller radioprogrammer som «Spillerom», «Jazzklubben», «Y2K», «Hegstad», «Musikkreisen» og «Klassisk vorspiel»?

 at NRK nå har døpt om P13 til P3 Musikk. I den forlengelse avvikler de i løpet av inneværende år noen av sine mer nisjepregete spesialistprogrammer. «Endringene kommer som følge av nedgang i lytting på lineær radio», står det på NRKs nettsider. Musikksjef Mats Borch Bugge sier i en uttalelse at «NRK gjør nå et krafttak for å fornye musikkinnholdet, tilpasset den verden vi er del av».

Urørt-universet, der ferske artister får eksponering via NRKs flater, vil utvides til å «inkludere talenter innenfor både klassisk musikk, folkemusikk og den utvidede jazzen og samtidsmusikken», står det i en pressemelding. Som jo høres kult ut, men det er ikke like positivt for norsk musikkliv at det vil bli «færre konserter på radio og TV». De tallene er allerede historisk lave, særlig innen den delen av NRK som faktisk når folk. For spørsmålet melder seg jo: Hvem er det egentlig NRK lager radio og TV for?

legger ned «Y2K», et radioprogram ledet av Jørgen Hegstad med «den beste alternative popmusikken fra totusentallet», så velger SVT å løfte fram samme retroaktuelle periode gjennom den nye TV-serien «Noughties – tillbaka till 00-talet». Svenskene kaller serien «en nostalgisk tillbakablick på det populärkulturella 00-talet, med musiken i fokus», og har laget et program som NRK også kunne produsert. I farta kan jeg ikke huske at NRK har laget en interessant musikkserie på TV siden «Trollstemt», og den kom ut for snart to år siden.

I den verden NRKs kultur og underholdningsavdeling er del av, går det mest i gameshows, reality-programmer eller skikkelig tøysete humor. Eventuelt lages det radio som bare unntaksvis klarer å sette musikken den spiller av i en interessant kontekst. Noen ganger føles det som om statskanalen er mer opptatt av markedsandeler og å nå massene enn resten av mediebransjen til sammen. Såpass fanget er NRK av å skulle treffe alle 

Men her er en idé: Hva med å prøve å lage musikkradio og -TV som faktisk er 

, ambisiøst og tidvis smalt til og med, uten å ta så mye hensyn til en eventuell nedgang i lytter- eller seertall? Før man vet ordet av det sitter man på noe som først virker lite, men som er viktig og kan bli stort. Det har skjedd før, og det kommer til å skje igjen.

NRK er fanget av å skulle treffe alle alltid

Eirik Blegeberg

Artikler

Eirik Blegeberg

Smalere nå

Jimmy Cliff (1944–2025)

Hello, goodbye

Kai Slater kan vi stole på – som en ung, kreativ rockestemme.

Todd Snider (1966-2025)

Musikkvekst?

Tvillingsjeler

Det nyeste nye

Farvel Spotify?

I Scott Coopers film om Bruce Springsteen løftes både nervesammenbrudd og mytiske «Nebraska» fram i lyset.

Hestekur

Mer enn en følelse

Taylor Swift tar oss med bak scenen, og gir oss mer informasjon enn vi trenger.

Det er flere veier til Pavement – de som motvillig ble det ultimate nittitallsbandet.

Et tryggere liv

Platebransje uten kontroll

Drukner i et hav av KI-skvip

Et annet NRK er mulig

Hit for hit

Ingen er mer avantgarde enn Talking Heads-legenden, eller?

Foranderlige Big Thief er ikke alltid like lett å få grep om. Heldigvis.

Anmeldelse

Intet håp! Intet håp!

Liz Stokes i The Beths har hjertet utenpå T-skjorta.

Sommer over

Umuligheten av en øy

Eirik Blegeberg

Smalere nå

Jimmy Cliff (1944–2025)

Hello, goodbye

Kai Slater kan vi stole på – som en ung, kreativ rocke­stem­me.

Todd Snider (1966-2025)

Mu­sikk­vekst?

Tvilling­sjeler

Det nyeste nye

Farvel Spotify?

I Scott Coopers film om Bruce Spring­steen løftes både nerve­sam­men­brudd og mytiske «Nebraska» fram i lyset.

Hestekur

Mer enn en følelse

Taylor Swift tar oss med bak scenen, og gir oss mer infor­masjon enn vi trenger.

Det er flere veier til Pavement – de som motvillig ble det ultimate nitti­talls­bandet.

Et tryggere liv

Plate­bran­sje uten kontroll

Drukner i et hav av KI-skvip

Et annet NRK er mulig

Hit for hit

Ingen er mer avantgarde enn Talking Heads-legenden, eller?

Foran­der­lige Big Thief er ikke alltid like lett å få grep om. Heldigvis.

Anmeldelse

Intet håp! Intet håp!

Liz Stokes i The Beths har hjertet utenpå T-skjorta.

Sommer over

Umulig­heten av en øy

Kai Slater kan vi stole på – som en ung, kreativ rockestemme.

Musikkvekst?

Tvillingsjeler

I Scott Coopers film om Bruce Springsteen løftes både nervesammenbrudd og mytiske «Nebraska» fram i lyset.

Taylor Swift tar oss med bak scenen, og gir oss mer informasjon enn vi trenger.

Det er flere veier til Pavement – de som motvillig ble det ultimate nittitallsbandet.

Platebransje uten kontroll

Foranderlige Big Thief er ikke alltid like lett å få grep om. Heldigvis.

Umuligheten av en øy