Eirik Blegeberg

#fff

Karpe legger opp. Om to år. Og i anledning annonseringen av at de gir seg – om to år – har de gitt ut det sju-delte farvelverket «Overtime/Overkill». Det vil si: De har foreløpig gitt ut fire av de sju delene av «Overtime/Overkill»: volum 1, 2, 3 og 7. Volum 4, 5 og 6 slippes underveis i avskjedsturneen deres, som begynner til høsten – etter at de har laget tivoli (eller hva planen er) på Ekebergsletta med «Karpe World» i juli.

Personlig, og jeg tipper Chirag er enig, skulle jeg gjerne hørt et siste skikkelig album fra duoen. Fordi albumformatet er overlegent og fordi det er på overtid at Raggen (41) og Magdi (41) mekker sin «Thriller» eller «Rumours», en plate stappa med 

, smarte og fengende låter med en drivende god beat, førti minutters spilletid og potensial for allemannseie. «Overtime/Overkill», som visstnok blir deres siste utgivelse, er ikke der.

 på hva dette skal være, når duoen blander noe nytt med noe gammelt, noen snutter med noen taler med noen demoer og studiobabbel. Det er litt «Odds & Sods», som The Who kalte det, i en god miks med Neil Youngs «Archives» eller Bob Dylans eller Miles Davis’ «Bootleg Series». Det har vært gjort før, er laget for superfansen og ikke alltid like gøy å høre på for resten – selvfølgelig bortsett fra når Magdi blir kåt av Ellos-katalogen.

«Overtime/Overkill» har sine øyeblikk, og jeg er helt sikker på at det er 

 også på de siste tre volumene. Samtidig trenger ikke internett og strømmetjenestene 

innhold i 2026; det trengs bedre innhold; kuratert og gjennomarbeidet.

«Overtime/Overkill» en slags resignasjon. Muligens er det mer enn Karpes inspirasjon og kreative åre som har tørket ut? For akkurat nå virker det vanskelig å finne en ny vei for både popmusikken generelt og rapmusikken spesielt. Vi er snart halvveis inn i musikkåret, og jeg har hørt lite som føles utpreget 

. Riktignok lages det mye og mye solid, for all del, men de dominerende trendene handler om resirkulasjon enten av hønn- eller halvgamle fenomener, fra folkemusikk til hyperpop. Det minner om en idétørke.

Og hvis det er noe som kler Karpe dårlig, må det være idétørke. Heldigvis har de aldri kommet dit. Selv sjekket jeg Karpes status blant et knippe av nabolagets 14-15-åringer. Og selv om ungdommen i indre Oslo øst gjerne har andre rap-favoritter, oftere fra fjern enn nær, så var de jeg spurte skjønt enige om at Karpe «

er balle». Det skal Norges viktigste gruppe de siste tjue årene med andre ord ha – selv etter fylte førti rakk de aldri å bli balle.

‘Overtime/Overkill’ representerer en slags resignasjon

Karpes farvel

Akkurat som Sonic Youth fant en sølvskimrende skjønnhet i andre halvdel av bandkarrieren sin, sånn cirka fra og med «The Diamond Sea» (1995), så lener nå også veteranen Bill Orcutt seg mot 

 – i den grad piggtråd og knust glass kan være pent. Men man må også huske hvor Orcutts gitarer kommer fra: Harry Pussy, et av de mest atale og atonale støyrockbandene på hele 90-tallet. Og det sier ikke så rent lite.

 2010-tallet har San Francisco-baserte Orcutt (64) funnet en retning som soloartist, der han stort spiller sin egen elgitar opp mot sin egen elgitar. Like primitivt som John Fahey og like minimalistisk som Jon Hassell, men samtidig med fire gitarer oppå hverandre i et uttrykk han beskriver best selv: «Because Sharp Also Smooth».

Årets album er en åndelig oppfølger til «Music for Four Guitars» (2022), og minst like hypnotisk – med rockeriff pakket inn i drømmer, med monotoni avløst av eufori, og med en kjerne som kan være vanskelig å få øye på. Men den er der.

Fire fine gitarer

Storpolitikken har for lengst blitt til et absurd teater – såpass ulogisk og forvirrende at en hel verden klør på seg sår i hodebunnen. Men det absurde passer bedre inn på gateplan, som en feiring av annerledeshet, for eksempel i megabyen Kinshasa, der det nå bor anslagsvis 18 millioner mennesker. Kongos hovedstad har verken teaterscener eller kinoer, men siden 2015 har Eddy Eketes Kinact-festival fargelagt byens arbeiderstrøk – med karnevalsaktige opptrinn og trommesirkler som påkaller alle mulige synlige og usynlige krefter og vesener.

instrumenter av skrot, minner Kinact-bandet om tidligere Kinshasa-fenomener som Konono No. 1 og Kin’Gongolo Kiniata, bare med mer atmosfære og elektronikk i miksen. Og om ikke alt på dette 35 minutter lange albumet fester seg (avsluttende «Les Cloches» er aller mest tam), så er det mye ny lyd her – fra Ekete og hans høyre hånd Spiritus Bongonda finner et hyperaktivt The Knife-groove i «Cercle de Tambour Kinact avec Manza» til vi blir dratt inn i galskapen på «Kinshasa La Nuit». Heftig.

Action-pakka

Hvor sprø er for sprø? Det er hevet over enhver tvil at M.I.A. er langt ute. Hun var en respektert antiimperialist, men nå er hun såpass anti-vaksine at ingen konspirasjoner blir store nok. Faktisk er hun noe i nærheten av en 

, som for et par år siden lanserte et «conspiracy friendly» antrekk på InfoWars, kanalen til den enda mer klin kokos Alex Jones.

M.I.A.s poncho Ohmni – som hun her er avbildet med på platecoveret – beskytter mot 5G, Wi-Fi og elektromagnetiske frekvenser, og den kan bli din for skarve 200 dollar. Hvis du lurer: Det har gått nedover med karrieren til Maya Arulpragasam siden hun viste fingeren til kamera under pauseshowet på Super Bowl i 2012. Mon tro om hun har vært utsatt for en konspirasjon? Det er uansett ikke mange på internett, med et mulig unntak av Lena Dunham, som er mindre populær enn henne.

Og forresten, det glemte jeg å si: Tamilske Maya, som vokste opp som hindu, har blitt kristen (som mora hennes før henne), noe hun selv hevder blir oppfattet som hennes mest kontroversielle valg. I den grad det er et valg, i og med at M.I.A. møtte på Jesus i et syn.

fra The Clash-samplende «Paper Planes» og hennes globale electro-hiphop til gospelmusikk, og det er på den veien M.I.A. befinner seg nå. Hun gjør som alle fra Dylan til Ye før henne: vender seg mot Jesus Kristus, også musikalsk. Kanye West er den mest nærliggende parallellen, for det er nemlig hans Sunday Service Choir som står for de tydeligste og nydeligste gospel-innslagene på «M.I.7» – et album som danser rundt de sju basunene i Johannes’ åpenbaring.

, sju hektende trompet-mellomspill, innvarsler tidsriktig nok apokalypsen. Og på sett og vis er det en fordel at albumet sentrerer seg rundt at 

 – da slipper man i det minste å høre på konspi-nonsens. Så vidt jeg oppfatter, er «M.I.7» fritt for den slags. Samtidig var Maya mer interessant når hun sang om flyktninger og sin egen upopularitet enn når hun her messer om Gud og Satan.

 riv ruskende utspill på Twitter, har albumene til M.I.A. 

vært gode – det gjelder «Mata» (2022) som det gjelder «AIM» (2016). Og det gjelder til en viss grad denne gang, særlig når hun legger seg på knærne foran Jesus og blir vasket for sine synder i «Prayer 777», en følsom klubb-ballade som sleper rytmene sine langs gulvet.

Enda bedre er sistelåta «Everything» (før albumets avsluttende «30 Minutes of Silence»), der hun tjener Gud og ikke Mammon – bortsett fra når hun vil selge oss 5G-beskyttende antrekk, får vi anta.

Sju basuner, én Gud

Jeg vet ikke om noen amerikansk artist som det siste året har vært like tydelig propalestinsk og antifascistisk som Carsie Blanton. Det skader heller ikke at hun skriver noen bedårende folkjazza viser inspirert av Nina Simone og John Prine, samtidig som hun ikke likner nevneverdig på noen av dem.

For selv om Blanton har hentet aktivismen fra Simone og humanismen fra Prine, er også hun

 – med nasal røst og glimt i øyet. Som når hun her samarbeider med det kanadiske indie-kollektivet The Burning Hell og de forenes rundt en felles spesialitet: oppløftende låter om apokalypsen, krydret med revyaktig dialog og duettperler som «Price of Eggs». Sistnevnte høres ut som den er hentet fra et hundre år gammel Brecht/Weill-stykke, men handler om akkurat nå, fordi akkurat nå er mer enn ko-ko nok.

 Albumtittelen «Everything Is Great!» er sarkastisk. Det samme er sangene «Fascists Are Good» og «Hoist the Guillotine», selv om de neppe er sarkastiske på den måten du forventer. I de fleste av de beste sporene her kommer nemlig de skarpe betraktningene bardus på, med kjappe vendinger som er standup-komikk verdig. Hvis ikke alvoret tar over – som i «Private Equity» og den som er sunget av en soldat fra framtida om borgerkrigen som blir slutten på alle kriger.

Det får heller være at dette albumet er ujevnt – ikke alle kuttene ledet av The Burning Hell er like påskrudd. På sitt ypperste er plata uansett en ørliten seier for alle som ønsker en restart for samfunnet. 

and dance the merengue in front of the fire

They can’t shoot us / When we’re dancing so fast

, undres du kanskje? Det er de latterlige maktmenneskene, fiktive og ekte, som er avbildet på platecoveret – musikkbransjen representert av Spotifys Daniel Ek. Riktignok står han bak kommunistjeger Joseph McCarthy, men han er foran både Dick Cheney og Donald Rumsfeld.

En tipp topp tid!

Big Thief krever publikums hele og fulle oppmerksomhet. Ikke bare på grunn av frontkvinne, vokalist, gitarist og låtskriver Adrianne Lenkers hyper­følsomhet, men også på grunn valgene deres.

Under to kvelder på Sentrum Scene begynte de begge konsertene med ikke utgitte, flunkende nye sanger. «What I Only Dream Of» ble skrevet av Lenker i Norge to dager før 8. april-konserten. Sangen som åpnet kveld nummer to fortsatt ikke har noen tittel, selv om også den hørtes ut som den var skrevet fra livet på veien, med Lenker som gjentok: 

 var starten på Europa-turneen, amerikanernes første siden november. De spilte totalt sju uutgitte sanger første kveld, og fem uutgitte sanger kveld nummer to – som er en uvanlig løsning for de fleste rockeband. Men Big Thief er ikke som de fleste rockeband.

Lenkers kvartett gjør som de selv vil. De 

 åpenbart på å framføre uprøvd materiale, slik de også gjorde på Øyafestivalen i 2024. Som seg hør og bør for alle ­kunstnere, ville i hvert fall Rick Rubin sagt, tilfredsstiller de først og fremst seg selv. Det er også slik ­konsertene deres får et merkverdig ­dynamisk spenn, fra det haltende til det fjellstø. De liker seg på kanten av stupet, og det er egentlig utrolig at det funker. Men det hjelper selvsagt at sangene, med noen veldig få unntak, er fantastiske i utgangspunktet.

var det særlig tre som festet seg: «Christmas Day», pakket inn i ­høytidssmerte, ble her hektet på halen av Lenkers sololåt «Real House», og utvidet ­fortellingen om en søkende sjel på jakt etter et hjem, eller en følelse av tilhørighet. Det ble til en makeløs medley, som like fullt havnet i skyggen av «Beautiful World» og «Mr. Man», to hardere Big Thief-låter som har noe Neil ­Young-inspirert ved seg – trampende, delvis rasende fordi vi lever i en 

, men med et stort hjerte for andre og et 

Eastbound going 65 / The desert wind is blowing / My dog is sitting by my side / He don’t care where we’re going

Lenker har en vibrerende vokal full av nerve, og det er den som bærer sangene hun synger uten backing. Samtidig er det bandlåtene som er selve poenget, med høydepunkter som «Vampire, Empire», «Not» og «Spud Infinity» fra første kveld, og «Los Angeles», «Simulation Swarm» og «Masterpiece» fra andre kveld.

 legges til at det har skjedd noe med Big Thief siden originalbassisten Max Oleartchik sluttet for to år siden. Bandet har mindre av enn The Band-gyng nå, og har i stedet en hakket mer flinkis-melodisk-atmosfærisk sidelengs 

gående. Den nye bassisten Joshua Crumbly ligger lavere i miksen enn Oleartchik hadde for vane, der han følger trommis James Krivchenia og gitarist Buck Meek mens de to følger Lenker.

. Og om ikke dagens versjonen av Big Thief nødvendigvis er å foretrekke over hvem de var, så er forandring alltid greia med denne gjengen. Det er det neste øyeblikket som teller, ikke øyeblikket som var.

Forandring fryder

Under avslutningen av Sex Pistols’ siste konsert i San Francisco i 1978 lirte Johnny Rotten av seg følgende berømte 

, før han slapp mikrofonen og stakk: «Ever get the feeling you’ve been cheated?» Gesten handlet på sett og vis om musikkbransjens skamløst pengejagende utnyttelse av publikum. Og om 

var grådig og sleip på slutten av syttitallet, så preges den enda mer av lureri i disse dager: med falske strømmetall, falske artister på strømmetjenestene og 

Legg så til falske fans, og dette begynner virkelig å lukte av smelta plastikk – eller direkte giftig.

 teksten om musikk som jeg leste i påska, var skrevet av Eliza McLamb. Hun er en dyktig sanger-låtskriver fra USA med to solide album på samvittigheten. Men artikkelen hennes, «Fake Fans», handlet ikke om hennes egen karriere som indiemusiker, men om et Billboard-intervju om «hvordan sanger faktisk går viralt».

I intervjuet uttaler grunnleggerne av selskapet Chaotic Good seg om hvordan deres digitale markedsføringskampanjer gir hurtig spredning på nettet, særlig på Tiktok og Instagram, for artistene som er villige til å kjøpe tjenester av dem. Trikset: De bruker tusenvis av falske fan-kontoer som driver opp seertall og 

, samtidig som de skaper begeistret stemning i alle relevante kommentarfelt. Det siste er viktig, for disse falske fan-kontoene prøver nemlig å «ta kontroll over samtalen» vi har om musikk, styre hva vi lytter til, og hvorfor.

 sin aller mest overrasket over artistene Chaotic Good har tatt oppdrag fra og løftet fram. For én ting er kommers-pop som Alex Warren, Zara Larsson, Sombr, Dua Lipa og Justin Bieber, men noe annet er de mer kredible, liksom alternative navnene: Wet Leg, Oklou, Dijon, Mk.gee og – ikke minst – Cameron Winter og hans band Geese, det mest opphaussede nye rockebandet på et par tiår.

McLamb er fan av Winter og Geese, men har begynt å tvile på sitt eget forhold til denne musikken – fordi hun innser at hun er påvirket, kanskje manipulert, av falske fan-kontoer og en aggressiv algoritme. Jo, hun elsker nok Winters sang «Love Takes Miles», og gjentar for seg selv at «dette er ekte». Men hos McLamb er det også sådd en tvil – for ingen liker å føle seg lurt. Det gjaldt i 1978, akkurat som det gjelder i 2026. Og nå virker det som om vi blir lurt, eller forsøkt lurt, hele tida.

Så for ikke å gå rett i fella neste gang, skal vi kanskje først som sist notere oss Chaotic Good-grunnleggernes holdning til det hele. Som de sier i Billboard-intervjuet: «Alt på internett er 

Alt er fake!

. Slik går den første tekstlinja på det tolvte albumet til Tinariwen, kollektivet som mer enn noe annet har formidlet tuaregenes unike lengsel etter et eget hjemland til den globale musikkscenen. I disse leirbålssangene fra ørkenen er nemlig smerten til å ta og føle på – tuaregene lever ifølge Tinariwen under et helvetes tyranni, er tørste og plaget, med en 

tomhet som ville pint ethvert levende vesen

Oversettelsen av tekstene sier at dette er klagesanger, protestsanger og religiøse sanger om hverandre. De er satt til et Sahara som bokstavelig talt brenner, ifølge frontmann Ibrahim Ag Alhabib.

, som med all ørkenblues, er at sangene likner hverandre. Fordelen her, som med den beste ørkenblues, er at groovet gynger elegant framover, noe som er ekstra merkbart når koret tråkker til og gjestene tar plass – enten det er José González eller Sulafa Elyas.

Ellers er Touhami Ag Alhassanes «Khay Erilan» av den skjønne sorten, med åpningslinja 

Lykkelig er den som eier den nyeste modellen av Toyota Land Cruiser

Lidelse og liv

Sveriges fremste unge powerpopband, selverklærte 

, albumdebuterer etter tre mer enn solide ep-er siden 2023. De begynte som en kvartett, men er nå en sammsensveiset trio, fortsatt ledet av karismatiske og høytsvevende Emma Jansson, en som vet å levere linja 

. Som gitarband med tydelige hooks holder de både nittitalls- og Illuminati Hotties-nivå, men selvsagt sikter de langt forbi undergrunnen og ut mot stjernene. De er svenske, tross alt. Uten at Jansson av den grunn vil dele 

small feelings and woes ... with some finance bros

Anmeldelse

Kan tusen månedlige Spotify-lyttere, Egon Holstad og Robert «The Last Critic» Christgau ta feil? Ikke denne gang, i hvert fall. Eremitten i albumtittelen er Thomas Anderson sjøl, sanger-låtskriveren fra Austin som multitracker som best han kan mens han forteller med en med tynn, skjør og muligens vennlig stemme. Ja, for hvor vennlig er den egentlig? I bakgrunnen til disse milde låtene – om Pyongyang, Concorde og universets ende – ligger nemlig et distinkt amerikansk ubehag. Det hele en smule David Lynch-aktig, humoren inkludert, med en både flat og romslig klang unik for Andersons merkverdige, hjemmelagde heartland-rock.

Som hun selv har uttrykt det: Ting tar tid, tar tid i Courtney Barnetts kreative prosesser. Fra hun slo gjennom med angstanfall-slacker-hit-en «Avant Gardener» i 2013 har hun skrevet om forandring – den forandringen som liksom skal fryde og den forandringen som aldri kommer.

Barnetts musikalske tankestrømmer og diskusjoner med seg selv er gjerne hverdagslige – 

 – men de handler nå til syvende og sist om livet selv. Slik «Depreston» (2015) er større enn en fortelling om å kanskje skulle kjøpe en bolig i forstaden. Slik «Need a Little Time» (2018) handler om mer enn et par som er i ferd med å ta en pause fra hverandre, og slik «Write a List of Things to Look Forward to» (2021) handler om mer enn en niese som blir født og en onkel som dør.

De er alle ulike uttrykk for en depresjon som helt åpenbart kan være paralyserende, og som medvirker til at det har tatt Barnett tretten år å fullføre fire soloalbum. Alle er strålende, vel å merke, så noen ganger er det vel greit å prokrastinere, og la ting ta tid, ta tid.

 er faktisk omstendighetene annerledes, siden Barnett – denne «Creature of Habit» fra albumtittelen – har flyttet fra sitt kjære Melbourne i Australia og helt til Los Angeles i USA. Med videre fra det fire år gamle albumet «Things Take Time, Take Time» er den briljante Warpaint-trommisen Stella Mozgawa.

Men ellers er mye nytt, inkludert indie-produsent John Congleton og bidrag fra ymse superbassister, som Zachary Dawes og en viss Michael Balzary, også kjent som Flea. I tillegg har Barnett fått med Waxahatchee som uttrykksfull duettpartner på «Site Unseen». Men alle gjestene til tross, hun ender til slutt opp med å høres ut som … seg selv.

og vis nok en Courtney Barnett-plate, der hovedpersonen tester sine egne grenser, tar ett skritt fram og to tilbake. Ikke rart hun synger 

 i den kantete og postpunka åpningslåta.

Samtidig er dette noe så uvanlig som nok en Courtney Barnett-plate. Få kan, som henne, bekle presise observasjoner med et bakpå, snertent eller flerrende gitarriff – alt ettersom. Hør bare hvordan hun lar «One Thing at a Time» eskalere, til gitarsoloen lander i nærheten av grungegudfar Neil Young, sånn apropos utlendinger i California.

I don’t know anybody round here / I sincerely hope to settle in

, før Mozgawas trommer skrur opp tempoet halvveis og Barnett lar seg løfte av California-lyset:

, for det er stort sett den stemmen hun er i dialog med mens hun fantaserer om en ny start og 

I need your opinion / Like a needle in the eye

. Hun skal finne ut av denne kronglete tilværelsen sjøl.

Noen ganger er det vel greit å prokrastinere

Blant vanedyrene

Allerede i andre vers på «I Will Overcome», spor to, gjør Raye det klart at hun nekter å være noen ny Amy Winehouse. Forventningene til hvem eller hva hun liksom skal være er et av de underliggende temaene denne gang, når Rachel Keen for første gang lager en fullengder fra forsvars- og ikke utfordrerposisjon, tre år etter hun fikk sitt definitive gjennombrudd med hitlåta «Escapism».

en av de største popartistene som har albumdebutert på 2020-tallet, og hun har nådd toppen ved å bryte med de store plateselskapene. Sist, på «My 21st Century Blues» (2023), beveget hun seg fra jazzklubben til afrobeats-klubben – og her strekker hun musikken enda lenger, med ekstra svære arrangementer for ekstra dramatisk effekt i ekstra mange låter. Om det blir for mye? Ja, klart det blir for mye.

Hør bare partiet midtveis, der hun beveger seg fra en lettbeint, Fred Again-aktig klubbpop i «Life Boat» til å virre rundt med sjarmerende 

à la Laufey på «I Hate the Way I Look Today». I sangen etter synger hun «Goodbye Henry» og inviterer Al Green inn. Syttitallssoulens mester stjeler showet fullstendig, for selv med sliten stemme har han en kattemyk omgang med frasene.

Det er så låten avslører hvorfor soulmusikken hadde mer 

tidligere – da den var mindre anstrengt og før realityprogrammer på TV lærte opp nye generasjoner vokalister hvordan man skal imponere dommerne.

 for ambisjonene (samt den dagboksaktige gospellåta med Grandad Michael). «This Music May Contain Hope» er tross alt et firedelt konseptalbum som er ment som medisin mot vanskelige tider. Og, ja da, vi går ut med både «Joy» og «Happier Times Ahead», etter å ha svingt oss fra Vivaldi-strykere til Las Vegas-showtunes, fra for mange Negronis til kjærlighetssorg.

Hun har gjort som hun selv vil, og bare Raye vet hvorfor hun avslutter sitt altfor lange album med fire minutter der hun ramser opp bidragsyterne.

Hun nekter å være noen ny Amy Winehouse

Mye vil ha enda mer

#000

Jeg trodde at vi ikke brydde oss om prisutdelinger lenger – seertallene har stupt de siste årene, kommentariatet har sluttet å kommentere og folk har flyttet oppmerksomheten sin mot mer umiddelbart hektende saker og ting. Men så ble «Affeksjonsverdi» nominert til ni Oscar-priser, og plutselig var i hvert fall én prisutdeling et hett tema igjen.

«Jeg er usikker på om vi skjønner hvor stort dette er», sto det i VG. «Dette kan endre alt», het en overskrift hos TV2. Såpass begeistret var de at man nesten kunne mistenke dem i å prioritere kulturdekning. Men både VG og TV2 er mest opptatt av begivenheter – når kulturen blir et samtaleemne på linje med olympiske leker, en ko-ko kongefamilie eller annet som, klyp meg i armen, «vekker oppsikt i utlandet».

blir det mulig med flere norske triumfer, når Spellemannprisen for 2025 skal deles ut. Her blir det – hvis alt går etter planen – utelukkende norske vinnere, og ikke bare i de mer marginale kategoriene. Ikke at det er noe galt med marginalt, altså. Ikke nå lenger.

Nei, denne gang blir faktisk alle Spellemann-klassene behandlet tilnærmet likt, siden samtlige får ta del i TV-sendingen. Dette er den første TV-sendingen på to år, ettersom Youtube er ute og NRK som seg hør og bør er inne igjen på produksjonssiden.

Godt er det også at prisen for 2025 deles ut «allerede» 22. mars, og ikke langt uti april som de forrige fem årene. Like positivt er det at utdelingen skjer i Den Norske Opera & Ballett, som gir Spellemann litt sårt tiltrengt glans. Så gjenstår det selvsagt å se om TV-publikummet følger etter.

 selve prisen, skal det mye til om ikke Tobias Sten blir Årets spellemann, den utmerkelsen som Marstein fikk i fjor og Undergrunn og Karpe før det igjen. Med mindre juryen har bestemt seg for nesten like populære Ari Bajora, men det hadde vært overraskende med rap-vinnere fire år på rad. Sten er for øvrig nominert til flere priser, men merkelig nok er ingen av dem i countryklassen – selv om han er mer 

enn samtlige countrynominerte til sammen.

Ellers er ikke prisutdelinger som dette ideelt for sjangerkryssende uttrykk. Her i redaksjonen har vi reagert på kun én nominasjon til Valkyrien Allstars, særlig med tanke på at det er noe som heter Tonos Tekstforfatterpris, og at flere av våre fremste folkemusikkfornyere mangler – som Reolô og Pumpegris. Men Smerz er nominert. Og de er jo et annet norsk fenomen som har 

Gir Spellemann litt sårt tiltrengt glans

Spellemann inn i varmen

Hvis musikken til Harry Styles (32) bare hadde være halvparten så friskt frampå som antrekkene hans, ville han vært i popens fortropp. Men slik er det jo ikke – du hører liksom ikke hvor gøyale bukser han har trukket i. Samtidig skal det vondt gjøres å mislike en superstjerne som er såpass opptatt av å 

. For Harry er da en god gutt, en svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet. Men veldig 

at han her nevner LCD Soundsystem som en av referansene til «Kiss All the Time. Disco, Occasionally», Styles fjerde soloalbum etter at One Direction ble satt på pause for ti år siden. James Murphys LCD slo nemlig gjennom med «Losing My Edge» tidlig på 2000-tallet, og var lenge det mest 

danserockband. I «Losing My Edge» gjør Murphy narr av sin egen frykt for å miste kulturell relevans i riktige kretser. Han trenger ikke å være redd lenger, relevansen er borte.

Ikke at Harry Styles har ødelagt for LCD Soundsystem – det har de gjort selv, ved å bli til en evig turnerende oldies-maskin som ikke har sluppet en ny plate siden 2017. Det er bare påfallende at Styles har valgt å hoppe på LCD-toget først nå, såpass mange år for seint. Men her er vi, litt bakpå, mens Styles sverger til både romantikk og en anelse disco, 

mye disco denne gang, men noen deilige drypp er det – blant annet i åpningssporet og første singel «Aperture», med housepiano, gospelkor og det nærmeste vi kommer LCD Soundsystem i løpet av disse 42 minuttene. Den sangen er nesten til og med 

, særlig hvis gospelkoret hadde fått enda mer plass. Det gjør de nemlig i konsertfilmen som ble sluppet på Netflix forrige helg: «One Night in Manchester», med et ferskt opptak fra den røde byen.

Slik jeg opplever liveversjonene av «Aperture» (det er to av dem), avslører de hva som egentlig bor i låta, bare den blir framført euforisk nok. I albumversjon er den litt blassere enn hva den hadde trengt å være, akkurat som deler av albumet ellers. For selv om det er hyperproft i alle ledd – fra den snertne perkusjonen i «Ready, Steady, Go!» til strykerne i «The Waiting Game» – sklir også enkelte sanger forbi uten å bite hardt nok fra seg.

som vanlig med Kid Harpoon og Tyler Johnson. De har ikke helt klart å nappe noen «As It Was» (2022) opp av hatten – en av virkelig gigantiske hitlåtene fra dette tiåret. Men «American Girls» har i det minste det store stadion-potensialet, og «Taste Back» har det nydelige, lettbeinte refrenget som er en slags Styles-spesialitet – med en tekst om en upålitelig eks med hvitt i nesa og litt for mye i glasset.

Det må ellers poengteres at Styles’ tekster er habile, særlig hvis dette skal vurderes som voksenrocka teenpop (og det skal det vel kanskje?). Han er muligens den nest rikeste unge musikeren i Storbritannia (etter Ed Sheeran), men har – utrolig nok – ikke mistet grepet om virkeligheten av den grunn. Han har sin iboende skepsis til kjendistilværelsen intakt: 

Oh, what a gift it is to be noticed / But it’s nothing to do with me

. Eller som det heter i den samme «Paint by Numbers»: 

It’s a little bit complicated / When they put an image in your head, and now you’re stuck with it

mens man egentlig vil være en i mengden, sammen med alle andre, er noe av den tematiske overbygningen her. Noe som sikkert delforklarer Harry Styles’ forkjærlighet for langløping generelt og maraton spesielt. I Berlin maraton i september løp han på 2:59:13 under det ganske herlige navnet Sted Sarandos, og han er ikke uten humor i sangtekstene heller – som når han omtaler seg selv om en 

Det er klart at spillerommet til en popartist som Harry Styles er begrenset, men det er tegn her som peker i retning av modning og midtliv. Albumets to beste sanger er inspirert av henholdsvis Vampire Weekend og Paul Simon (sånn apropos relaterte artister). På balladen «Coming up Roses» henter han ut sin ypperste Ezra Koenig-imitasjon anno 2019 mens han trygler henne: 

Just for tonight, let’s go hangover chasing

En svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet

Harrys nye hus

Festivalpassene til Norges største musikkfestival, Tons of Rock, er utsolgt for lengst. 150 000 gjester kommer til Ekebergsletta i Oslo siste helga i juni, for en miks av hardrock, punk og metal. Flere headliner-artister debuterte så sent som på 00- og 2010-tallet, som britiske Yungblud og Bring Me the Horizon. Samtidig mumles det i gangene om at metallen er død, eller i det minste døende, og ikke klarer å prege kulturen som for tjue, tretti og førti år siden. Hva skjer? Kan noe være størst og døende på samme tid?

Rick Beato, en tidligere postgrunge-produsent, fått seg et navn. Det er det gode grunner til, for han driver med en sympatisk form for musikknerding: i samtaler med musikere og bransjeveteraner, og i mer analytiske videoer om sågar hitlistene som etablerte låtklassikere. Beato er en likandes proff, noe som er en av hovedårsakene til han er såpass respektert. Dessuten er han en smule tabloid. Derfor kokte det i krokene av internett da han i november stilte det legitime spørsmålet: «Where have all the metal heads gone?»

Beato gikk gjennom strømmetallene til metallens største artister, og fant ut at altfor mange av dem hadde debutert på sytti-, åtti- og nittitallet. Tilveksten er for liten, mente Beato, og gjentok et eldre valid poeng om at bandene på mystisk vis har blitt borte fra hitlistene på 2000-tallet.

svarvideoer og podkaster har metalheads i ukene siden poengtert at Beato tar feil: metallen lever. Og det er det fullt mulig at den gjør. Suksessen til for eksempel Tons of Rock tyder på det. Samtidig er ikke Beatos hovedpoeng at metallen er borte, men at den sliter med å nå høye strømmetall.

Der er ikke metallen alene, for det er mye som sliter med å nå helt opp: Det gjelder annen rock som det gjelder hiphop og elektronisk musikk, og så videre. For med unntak av Bad Bunny og noe country, så lever vi den poppete popens tidsalder, der sanger er skrevet og produsert av bakmenn for personligheter som kler Tiktok. Det er i ferd med å bli drepende kjedelig.

 pinlig svak for en veldreid poplåt, men lurer på om ikke metningspunktet er nådd. For nå er absolutt alle skarpe kanter slipt bort – eksemplifisert av Olivia Dean og Sombr. Platebransjen har liten vilje til risiko, menes strømmetjenestene leder lytteren mot minste felles multiplum, og der er det ikke plass til det ekstreme.

I et slikt klima gjør metallen lurt i å holde seg langt unna listene, og bare bli i sitt alternative univers der den jo egentlig trives best i utgangspunktet. Som outsidermusikk for massene. Idealtilværelsen.

Det er i ferd med å bli drepende kjedelig

Metall & død

Peter Gene Hernandez er pastisjpopens ener, tidenes mest populære bryllupssanger 

en approprieringsmaskin. Slik man kanskje blir med en onkel som var Elvis-imitator og når en selv gjør sine første penger ved å imitere Michael Jackson.

Men dette er altså Bruno Mars’ bakgrunn. Og siden forrige soloalbum – gigantiske «24K Magic» (2016) – har han både produsert retrosoulfunk med Anderson Paak i Silk Sonic, sunget kraftballaden «Die with a Smile» med Lady Gaga, laget cheerleader-K-pop med Rosé på «APT» og stukket nesa si innom favelaen i Rio på den veldig brasilianske kortlåta «Bonde do Brunão».

Riktignok ble Honolulu-fødte Mars kritisert for kulturell appropriering etter sistnevnte i fjor sommer, men slapp unna – fordi han har det rette glimtet i øyet. Og fordi han sier de rette ordene mens han assimilerer andres greie, for eksempel: «Eu te amo Brasil».

Bruno Mars er snikete, er han også en showmann som virkelig elsker 

: romantikk, kvinner, cha-cha-cha, smørsoul, profesjonelt håndverk, Curtis Mayfield, meksikanske trompeter, masse perkusjon og et ekstra lass med congas, slik de her er spilt av Daniel Rodriguez. Han er mindre opptatt av albumformatet, og har vel ikke laget en nesten-bra plate siden debuten «Doo-Wops & Hooligans» fra 2010.

Men ferske «The Romantic» er hakket mindre enerverende og 

 enn «24K Magic». Dels fordi hovedinspirasjonen her helt enkelt er romantisk rhythm & blues fra syttitallet, med hint av både Philly-soul og Motown – uten at alt treffer av den grunn. Første single, «I Just Might», er nynnbar popfunk som jogger på overflaten, men som aldri går dypt nok. På «God Was Showing Off» prøver Mars seg som førsteelsker, men forfører nok ingen (??) med dette: 

You know, whoever said God don’t have favorites / Never seen you before

åpningskuttet «Risk It All», der han er desperat etter å vinne dama, og «Why You Wanna Fight?», der han er desperat etter å ligge med dama. La meg også slå et slag for platas siste: soulballaden «Dance with Me», der Mars drømmer om saktedans hele natta lang. 

put your pride aside, right here next to mine

igjen, så kan nye generasjoner oppdage The Stylistics i samme slengen. De gjør alt det Bruno Mars gjør bra enda bedre, og i falsett.

Romantikk, takk

Lenger bak i dagens magasin skriver Tom Skjeklesæther om «grifters» – altså svindlere, bedragere og lurendreiere, som er overalt på det nye albumet til The Delines, en countrysoul-gruppe med språket i sin makt. Dessverre viser det seg at svindlere, bedragere og lurendreiere er overalt i musikkbransjen ellers og. Det gjelder særlig innen strømming, der varsellampene har begynt å blinke for alvor.

I løpet av de siste to ukene er det publisert minst tre innlegg som handler om omtrent det samme: Hvordan særlig Suno, en plattform for å lage sanger med hjelp av kunstig intelligens, blir brukt i svindeløyemed av uredelige aktører.

, på nettsida Music Technology Policy, skrev en bred koalisjon av organisasjoner som representerer artister et innlegg kalt «Say No to Suno». Oppropet handler i bunn og grunn om at KI-skvip spiser av den allerede dårlig fordelte inntektskaka som skal tilfalle de faktiske artistene, og at dette skjer nå, mer og mer.

25. februar skrev sjefen for IFPI, organisasjonen som representerer platebransjen på verdensbasis, og sjefen for RIAA, som representerer platebransjen i USA, et innlegg på Music Business Worldwide under tittelen «End Streaming Fraud». Første setning er: «Strømme-svindel er litt av en trussel». Så går innlegget videre til å forklare hvordan svindelen faktisk foregår: Svindlerne laster opp KI-spor via distributører og lager 

 som frambringer avspillinger, som i sin tur gir inntekter – på falskt grunnlag.

2. mars skrev Tim Ingham, grunnleggeren av Music Business Worldwide, et åpent brev til Suno-sjef Mikey Shulman, hvor han pirker i tallene deres. Ingham viser hvordan Sunos betalende brukere abonnerer på 

-pakka deres til 150 dollar i året. Den koster litt, men den lar deg også lage 2000 sanger i måneden som kan brukes i det han kaller en «fraud-fodder factory». Oppskriften på hvordan du kan tjene 5000 dollar i måneden via Suno og falske streams finner du lett på Reddit.

 fra Deezer er 39 % av all musikken som lastes opp på strømmetjenesten laget av KI. 85 % av strømmingen av KI-spor er såkalt 

– eller uredelig. Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette. Her må både et nytt regelverk og strømmetjenestene selv på banen. Hvis ikke blir tilliten til dem fullstendig borte, og tilliten til strømmetjenestene – med Spotify i spissen – er tynnslitt nok i utgangspunktet.

Jimmy Iovine, en legende i musikkbransjen med sin egen agenda, sa i podkasten «Founders» nylig: «For meg er strømmetjenestene bare noen minutter unna å bli overflødige.» Hvis ikke de tilpasser seg, og begynner å jobbe 

Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette

De uredelige

Egentlig burde Gogol Bordellos øyeblikk være nå, ettersom de er et av få engelskspråklige band som fortsatt klarer å artikulere noe fornuftig om krigen i Ukraina.

Riktignok var deres forrige album, «Solidaritine» fra 2022, enda mer eksplisitt i sin krigskritikk. Dens høydepunkt var en rivende punkrocker kalt «Take Only What You Can Carry» – om flyktninger fra over alt, men fra Ukraina spesielt. Sangen var basert på Gogol Bordello-frontmann Eugene Hütz’ egne erfaringer, fra den gang han og familien måtte rømme fra Boyarka utenfor Kyiv i kjølvannet av Tsjernobyl-ulykken i 1986. Reisen sendte ham på sporet av sine egne røtter i romkulturen og la grunnlaget for en karriere som 

mener alvor, drar Gogol Bordello fra Boyarka til Boyaca i Colombia mens de driver med sin heftige krysspollinering – med fele, trekkspill, hardcore-punk og en god del synther i miksen.

Tidvis har disse synthene mye godt gående for seg, som når de bidrar til å lage en «bonanzatronic dance floor crusher» ut av «Hater Liquidator». Men tidvis er de også medvirkende til at låtene pakkes for tett, så litt av lufta blir borte. Og et såpass heseblesende band som dette trenger tross alt luft.

 bedre på sitt mest dynamiske, når de mer nedpå visene får lov til å eksplodere – for eksempel når Hütz prøver å finne en vaksine mot all verdens idioti i «No Time for Idiots», eller når han synger til sin resignerte venn «We Did Good with the Good We Did».

Helt til slutt har de med seg Bernard Sumner fra New Order på en synthrocka coverversjon av Angelic Upstarts’ «Solidarity» fra 1983: En antifascistisk folkpunk-låt opprinnelig skrevet til støtte for den polske arbeiderbevegelsen. Her er den gjort om til en kampsang for Ukraina – 

 – mot tyrannen som aldri skal få det som han vil.

Alvor, blodig alvor

Forrige helg dukket Oljefond-sjef Nicolai Tangen opp i Aftenpodden, hvor han avslørte synet sitt på kunst og musikk, menneske og maskin. «Det betyr ikke noe for meg, så lenge det er bra musikk», sa teknopositivisten om musikk laget av kunstig intelligens. I intervjuet mener han at kvaliteten på resultatet er viktigere enn hvem eller hva som har skapt det, og framstår like naiv som han er KI-positiv.

 forrige århundre etablerte musikologen Christopher Small begrepet «musicking». Teorien «vektlegger at musikk er noe man gjør, ikke et objekt», som det står i Store norske leksikon. For newzealandske Small, som gikk bort i 2011, kunne altså musikk være et verb: å 

– et «filosofisk begrep knyttet til det relasjonelle aspektet ved musikk og musisering». SNL sier videre: «Ifølge teorien om musicking er det i relasjonene mellom mennesker at meningen med den musikalske handlingen er å finne, og altså ikke i musikken i seg selv.»

I selve musikken relaterer notene og rytmene seg til hverandre, men Small argumenterer for at all deltakelse rundt musikk også er musikk, eller i det minste musicking. Det gjelder framførelsen som det gjelder lyttingen, for alt er en del av det samme musikkuniverset: å øve, danse, selge billetter, gå med bandskjorte, DJ-e, henge opp konsertplakater, synge sammen på fest, synge for et barn. Kort fortalt handler Smalls musicking-teori om hvordan musikken lærer oss å leve i en endeløst kompleks verden, sånn hvis noen trenger enda et argument for verdien av musikk i et folkehelseperspektiv.

 satt seg i kroppen min for lengst, men jeg hadde ikke tenkt aktivt på dem på årevis, før jeg kom over en Substack-artikkel tidligere i februar. Teksten var skrevet av Máuhan Zonoozy, tidligere Global Head of Innovation hos Spotify og musikkblogger, og den tar musicking-teorien inn i samtida. Small lanserte tross alt begrepet før internettets gjennombrudd, før strømming, før spillelister og – ikke minst – før musikk ble generert av kunstig intelligens.

I artikkelen tegner Zonoozy opp et bilde av det han kaller «the musical self-expression spectrum», som går fra å spille piano på den ene siden til å bruke bandskjorte på den andre. Men dette spekteret er ikke en form for gradering – alt handler om deltakelse. Og alt handler om et samspill som utvider den menneskelige kreativiteten, ikke erstatter den.

helg prøvde Silje Bekeng-Flemmen å få Bonnier forlag til å forstå forskjellen på KI som verktøy og KI som erstatning. Det er litt det samme Zonoozy snakker om i sin tekst. Lenge har den teknologiske nyskapningen, inkludert digitale verktøy som Garageband og Ableton, krevd at du fortsetter å delta i skapelsesprosessen, ta avgjørelser, holde deg i loopen. Men KI-musikk faller utenfor dette, hevder Zonoozy, og skriver at «DJ-ing er kompositorisk, å lage spillelister krever research og argumentasjon … mens en prompt er algoritmisk. Og når du lar algoritmen bestemme, har du fjernet opphavspersonen og beveget deg utenfor musikk som handling.»

Zonoozy mener at vi lever i en tid hvor objektet har blitt så billig at det er på grensen til meningsløst: «Alle kan generere en sang. Ikke alle kan sitte med den, gi rom til den, og få den til å bety noe.» Ikke alle kan tilføre musikken 

 – den store mangelen ved absolutt all KI-musikk jeg har hørt. Der er det ingen nerve eller følelse av at dette haster. Tvert om: Ingenting haster og ingenting står på spill i KI-musikkens hyperproduktive, bevisstløse verden av skvip.

 bare vil være en forkjemper for heismusikken. Men i Aftenpodden-intervjuet, på spørsmål om hva mennesket ender opp med uten kunsten, svarer han: «Vi ender opp med å snakke med hverandre, og komme nærmere hverandre som mennesker.» Noen må fortelle Tangen at gjennom musikkens komplekse relasjonelle bånd, driver mange av oss med nettopp dette allerede.

Framstår like naiv som han er KI-positiv

Mellom oss

Det blir ikke fest uten skinnvest, selv i New Orleans’ akkurat passe freaka alternative miljøer. Twisted Teens-frontmann Caspian (Cas P. Ian) Hollywell kan både lage 

 og bære skinnvest med stil, til T-skjorte (og gjerne shorts) mens han synger sine rå og rappe garasjerocklåter om «sirkusklovner», en hundredollarseddel som er borte vekk, hva som er ekte og hva som er fantasi, blant Louisianas gode og onde ånder.

Denne duoen, med Hollywell på diverse instrumenter og RJ «Razor» Santos i dress og på slidegitar, må være det beste og mest varierte rockebandet som har kommet ut av en amerikansk garasje siden Parquet Courts på 2010-tallet. Twisted Teens – som tidvis også teller trommis Howie Pea og gitarist Mel Billiard – har mye av den samme innstillinga til hes lo-fi-vokalmiks, punka punch, lett fuzza gitarstøy, tungt bluesgroove og countryfolk-fortellinger som New York-bandet. Men de har noen særegne grep, særlig når tempoet blir lavt og særlig når Santos’ slide får skjære gjennom lydbildet. Han kalles vel ikke «Razor» for ingenting.

Den to år gamle debutplata etablerte et sound. På nye «Blame the Crown» er det mest av alt sangene og deres mange hektende haker som huker en fast.

 fra folkpunkbandet Blackbird Raum, men finner en mindre trampete og mer slentrende gyng allerede i åpningen. «Is It Real?» velter ut av høyttalerne som steiner rasende ned en røys. Det er noe ukontrollert intenst og deilig primitivt over drivet, som Chess-rock & roll i en gumbo med villskapen til The Replacements, The Gun Clubs punkifiserte sørstatsblues og en presis, perkussiv nerve som tidvis kan minne om tidlig The Strokes.

Twisted Teens finner balansen mellom rockehistoriske lån, slacker-kultur, grumsete gitarer og nye ideer. På hurtige og hyperfengende «Not Real» er overgangen før siste refreng en alarm som ringer: 

. «Hurricane» høres ut som den spilles av gjennom nettopp en orkan.

I tillegg har Hollywell tak på balladene, som den mildt svingende bluesperlen «Peekaboo Hand», hvor han motvillig sier farvel til noe eller noen. 

. Han kan ikke stå stille, og noe må skje. Helst i går.

Skrudd lyd

Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel 

rett og slett «forvirra», perfekt for denne 

Eirik Blegeberg

Artikler

Karpes farvel

Bill Orcutt har utviklet en egenartet hypnotisk minimalisme.

Kinshasas heftige trommesirkler.

Sju basuner, én Gud

Verdensvant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

Alt er fake!

Lidelse og liv

Anmeldelse

Anmeldelse

Courtney Barnett fanger øyeblikkene.

Mye vil ha enda mer

Spellemann inn i varmen

Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.

Metall & død

Romantikk, takk

De uredelige

Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.

Skrudd lyd

Anmeldelse

Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.

Anmeldelse

Finne meg sjæl

Fantasillioner

Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.

Sly Dunbar (1952–2026)

Karpes farvel

Bill Orcutt har utviklet en egenartet hypnotisk mini­ma­lisme.

Kinshasas heftige tromme­sirkler.

Sju basuner, én Gud

Ver­dens­vant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.

Alt er fake!

Lidelse og liv

Anmeldelse

Anmeldelse

Courtney Barnett fanger øyeblik­kene.

Mye vil ha enda mer

Spellemann inn i varmen

Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.

Metall & død

Romantikk, takk

De uredelige

Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «mu­sick­ing» – det rela­sjo­nelle aspektet ved musikk.

Skrudd lyd

Anmeldelse

Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.

Anmeldelse

Finne meg sjæl

Fantasil­lioner

Kriti­ker­ynd­linger ekspan­derer, for det meste med hell.

Sly Dunbar (1952–2026)

Bill Orcutt har utviklet en egenartet hypnotisk minimalisme.

Kinshasas heftige trommesirkler.

Verdensvant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.

Courtney Barnett fanger øyeblikkene.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.

Fantasillioner

Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.