Artikler
De nye lydene
Store skifter
Karpes farvel
Fire fine gitarer
Bill Orcutt har utviklet en egenartet hypnotisk minimalisme.
Kinshasas heftige trommesirkler.
For kontroversielle M.I.A. er det nå Jesus som er kongen.
Verdensvant vidd er nøkkelen under Carsie Blantons revolusjon.
Forandring fryder
For Big Thief er bevegelse motivasjon nok.
Alt er fake!
Tinariwens ørkenblues varer evig.
Anmeldelse
Anmeldelse
Kan tusen månedlige Spotify-lyttere, Egon Holstad og Robert «The Last Critic» Christgau ta feil? Ikke denne gang, i hvert fall. Eremitten i albumtittelen er Thomas Anderson sjøl, sanger-låtskriveren fra Austin som multitracker som best han kan mens han forteller med en med tynn, skjør og muligens vennlig stemme. Ja, for hvor vennlig er den egentlig? I bakgrunnen til disse milde låtene – om Pyongyang, Concorde og universets ende – ligger nemlig et distinkt amerikansk ubehag. Det hele en smule David Lynch-aktig, humoren inkludert, med en både flat og romslig klang unik for Andersons merkverdige, hjemmelagde heartland-rock.
Courtney Barnett fanger øyeblikkene.
Raye gaper over for mye på sitt ambisiøse andrealbum.
Spellemann inn i varmen
Harrys nye hus
Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.
Metall & død
Bruno Mars er klar for saktedansegulvet.
De uredelige
Alvor, blodig alvor
Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.
Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.
Rått fra en garasje i New Orleans.
Anmeldelse
Ekte country
Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.
Anmeldelse
Hemlocke Springs lager smart outsiderpop om skeiv frigjøring.
