Artikler
Enda flere strålende «Songs in the Key of Life».
Taylor Swift har fått mannen sin og mistet grepet om noe annet.
Den ødelagte musikken
Eksplosjonsartet agg
Vi bør ikke overse Neil Youngs politiske livealbum.
Neil Young synger fra ytterkantene av den tåkete tida.
Sangtekstene er i sentrum for noen av Nashvilles fremste.
MackJesus
Han som synger
This Is Lorelei blir en fullblods låtforteller.
Den nye sangboka
Tonos nøtt
Anmeldelse
Dolly Parton (1946-2026)
Det er mye man kan mislike med USA, men ikke Dolly Parton. Den amerikanske nasjonalskatten hadde en englerøst og over 3000 sanger under beltet, fram til hun døde denne uka, 80 år gammel. Hun var den fjerde av de tolv barna til Lee og Avie Lee, og vokste opp i ekstrem fattigdom i en liten toroms trehytte i isolerte Locust Ridge i Tennessee, ved Great Smoky Mountains. De var uten strøm, uten elektrisitet, tre eller fire unger per seng, en far som var analfabet og en mor som var ved dårlig helse, men likevel. Det var derfra Dolly kunne hente ut den rurale, sentimentale lengselen som banker i countrymusikkens ofte svulmende hjerte, og synge ut med en patos som var iscenesatt på ekte, i en miks av show og levd liv: In my Tennessee mountain home / Life is as peaceful as a baby’s sigh / In my Tennessee mountain home / Crickets are singing in the fields near by. Eller som det heter i en annen perle om oppvekst og røtter: «In the Good Old Days (When Times Were Bad)». Ifølge Dolly selv fikk hun businessteften sin fra en hardtarbeidende far, men det var moren som kom med den musikalske ballasten – hele veien fra slekta i Wales. Det er nemlig de eldgamle britiske balladene, som innvandrerne tok med seg til Appalachene, som danner grunnlaget for Partons musikerkarriere, ispedd litt pinsemenighet og en drøm om å lykkes i Nashville.
Når teknologi lærer av oss
Twisted Teens slipper årets andre.
Norsk i Norge
Hipt liv
Ata Kak tar med en singulær hiplife-klassiker til «Karpe World».
Tierra Whack rapper mer, og bedre.
På «Time» kobler Taj Mahal de amerikanske sørstatene til Karibien.
Under årets mest omtalte turné prøvde Kanye West å komme nærmere publikum igjen. Det gikk sånn passe.
Gut genug
Når memes går fra internett til avisenes kommentar- og nyhetsspalter, VG og NRK, har de gjerne mistet mye av verdien. Sånn er det. Ting skjer fort på Tiktok, og når verden utenfor klarer å henge med, avtar trendene. Så det er mulig at de beste virale dagene til «Gut Genug» tilhører fortida. Likevel er det verdt å merke seg hva som har skjedd her, nå som en tyskspråklig sang fra et av Europas ypperste produsentkollektiv har blitt en global sensasjon. Den har fått ekstra oppmerksomhet her i Norge – falsettvokalen til sangeren Rayan og refrenget du bist gut genug kan til forveksling høres ut som han synger Norge skårte mål. For to uker siden, i denne spalta, skrev jeg om hvordan varige fotballhits sjelden kan framtvinges, fordi de lever sitt eget organiske liv – på tribuner, i sosiale medier og i ymse nettfora. En uke senere begynte «Gut Genug», produsert av Kitschkrieg og med gjestene Shirin David samt Rayan og Sammy fra indieduoen Blumengarten, å bli et norsk nettfenomen – fordi en eller annen luring hadde VM-feber og fikk det for seg at Rayan sang om Erling Braut Haaland eller liknende. Riktignok har ikke denne memen sin opprinnelse i Norge, eller for den del i Tyskland, men som lydsetting av scener fra «The Cleveland Show».
Zach Bryan treffer de unge mennene som få andre musikere i dag.
Paul McCartney er ikke så åpen som han tror.
Norge skal åpenbart til VM
De nye lydene
Samme uka som Miles Davis døde, i september 1991, slapp rapgruppa A Tribe Called Quest albumet «The Low End Theory». Det begynner med en vandrende ståbass samplet av Art Blakey and the Jazz Messengers, før Q-Tip rapper: Back in the days when I was a teenager / Before I had status and before I had a pager / You could find the Abstract listenin’ to hip-hop / My pops used to say, it reminded him of bebop. Faren til Q-Tip hadde et poeng – for den vokale rytmen i mye hiphop høres ut som jazzimprovisasjon. Like fullt går det ikke så mange broer direkte fra hiphopens golden age og tilbake til 1940-tallet, da bebopen tok jazzen vekk fra det swingende dansegulvet og inn i et konstant nytenkende kunstmusikalsk spor. Bortsett fra Miles Davis, da – selvsagt – som avsluttet karrieren med å lage jazz-rap, akkurat som han begynte den som sidekick for Charlie Parker, bebopens far. I dagens Musikkmagasinet markerer vi at det 26. mai er 100 år siden Miles Davis ble født. Trompetist Mathias Eick, pianist Anja Lauvdal, kritiker Chris Monsen og fan og forfatter Martin Revheim skriver hver sin tekst om ulike faser ved Miles’ makeløse karriere som musiker i fortroppen. Innen jazz spesielt og etterkrigsmusikk generelt er det ingen som Miles Davis, med det spennet.
Store skifter
Karpes farvel