Artikler
Tinariwens ørkenblues varer evig.
Anmeldelse
Anmeldelse
Blant vanedyrene
Courtney Barnett fanger øyeblikkene.
Raye gaper over for mye på sitt ambisiøse andrealbum.
Spellemann inn i varmen
Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.
Metall & død
Festivalpassene til Norges største musikkfestival, Tons of Rock, er utsolgt for lengst. 150 000 gjester kommer til Ekebergsletta i Oslo siste helga i juni, for en miks av hardrock, punk og metal. Flere headliner-artister debuterte så sent som på 00- og 2010-tallet, som britiske Yungblud og Bring Me the Horizon. Samtidig mumles det i gangene om at metallen er død, eller i det minste døende, og ikke klarer å prege kulturen som for tjue, tretti og førti år siden. Hva skjer? Kan noe være størst og døende på samme tid? På Youtube har Rick Beato, en tidligere postgrunge-produsent, fått seg et navn. Det er det gode grunner til, for han driver med en sympatisk form for musikknerding: i samtaler med musikere og bransjeveteraner, og i mer analytiske videoer om sågar hitlistene som etablerte låtklassikere.
Bruno Mars er klar for saktedansegulvet.
De uredelige
Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.
Mellom oss
Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.
Rått fra en garasje i New Orleans.
Anmeldelse
Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.
Anmeldelse
Særlig som bakgrunnsmusikk er denne nydelig: to såkalte musikernes musikere i Mali som får skinne med sin marimba-aktige balafon og sin donso n’goni, jegerens harpe. Det er en varme her, typisk for Nick Golds innspillinger for World Circuit rundt år 2000, som er sjelden på plate i disse dager. Så er også Gold involvert som produsent denne gang, der akustiske instrumentaler løftes av et vidunderlig kor, mellotron, gitarer og strykere. Det er både godt og lekkert gjort. Og hvis man vil høre Solo og Diakité uten all staffasjen, kan man det: Bonusdisken her er kun duoen, spilt inn i en hage i Bamako under et mangotre.
Hemlocke Springs lager smart outsiderpop om skeiv frigjøring.
Fantasillioner
Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.
Sly Dunbar (1952–2026)
Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst. Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik. Sly Dunbar, født i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie.
En protestsang er ikke alltid bare en protestsang.
Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.
Etter Amerika
Himmel og helvete
Countrystjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.
Tallenes uklare tale
Joe Ely (1947–2025)