Artikler
Dakars legendariske orkester lever.
Zach Bryan skriver mer slitesterkt enn man skulle tro.
De musikalske elvene rant gjennom Bob Dylans melankolske Oslo-konsert.
Bob & Stevie
Da New York Times i april i år kåret The 30 Greatest Living American Songwriters, var det et par ikoner som ruvet over de andre ikonene: Bob Dylan og Stevie Wonder, to artister såpass innflytelsesrike innen rock etc. og soul etc. at vi sannsynligvis aldri vil oppleve noe liknende igjen. De neste fem dagene gjester begge to Norge: Bob Dylan spiller i Oslo Spektrum i morgen, mens Stevie Wonder blir å finne i Unity Arena på Fornebu tirsdag (han har faktisk aldri spilt i Oslo, men i Kongsberg, Bergen, Hamar, Molde og Drammen). Både Robert Allen Zimmerman og Stevland Hardaway Morris er fra det nordligste nord i USA, helt på grensa til Canada, født i henholdsvis Duluth i Minnesota og Saginaw i Michigan. Men selv om Bob (85) er ni år eldre enn Stevie (76), debuterte de begge på plate i 1962, som to munnspillere med hvert sitt distinkte forbilde: Den unge Dylan modellerte seg på antifascist og folkesanger Woody Guthrie, mens Little Stevie Wonder hentet sin største inspirasjon fra en annen blind, genierklært afroamerikansk musiker, Ray Charles. Bob og Stevie går way back, i hvert fall til da Wonder tolket Dylans «Blowin’ in the Wind» som 15-åring i 1966. De er livslange fans av hverandre, og i 1985 skrev Bob en hyllest til Stevie da sistnevnte ble innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame: «I love everything he does. It’s hard not to.
Utypisk svensk
Enda flere strålende «Songs in the Key of Life».
Taylor Swift har fått mannen sin og mistet grepet om noe annet.
Den ødelagte musikken
Stakkars alle gamere. Ikke bare blir vi omtalt som amøber som tisser på oss (på NRK, i beste sendetid!), men vi får skylda for alt fra lesevansker til at musikken er ødelagt. Ja, egentlig er det Taylor Swift som er grunnen til at musikken er ødelagt, men det er gamingen som er grunnen til Taylor Swift. Gaming ergo Swift ergo «ruined music», slik er logikken her. Gutten bak teorien er ingen ringere enn Todd Rundgren (78), amerikansk musiker og kultfigur som tok en norsk runddans med Lindstrøm og Emil Nikolaisen i 2015. Men Rundgrens udiskutable peak var på 1970-tallet, enten solo eller da han produserte Meat Loaf på kødd til 43 millioner solgte eksemplarer av «Bat Out of Hell». Rundgren er en type, noen dyrker ham som en gud, og han kan være en løs kanon. Rundgrens ferske prat med magasinet Vulture er et musikkintervju av den gamle skolen, med såpass underholdende høydepunkter at det selvsagt gikk viralt: Han omtaler Swift som selve symbolet på middelmådighet, og legger til at vi lever i de kvinnelige artistenes æra fordi gutter siden 1990-tallet har sluttet å bruke penger på musikk fordi de nå bruker alle pengene sine på videospill. Riktignok har Rundgren et poeng, for spillindustrien er i dag større en musikk- og filmindustrien til sammen, men nyansene er fraværende.
Vi bør ikke overse Neil Youngs politiske livealbum.
Neil Young synger fra ytterkantene av den tåkete tida.
Sangtekstene er i sentrum for noen av Nashvilles fremste.
MackJesus
Macklemore er en veldig hvit rapper, som til og med rapper om å være en veldig hvit rapper. Dessuten har han det med å havne i rampelyset. Først og fremst blir det oppstyr rundt Seattle-gutten (han er 43) fordi han prøver å være en anstendig fyr. Men han har det også med å skape noen underlige situasjoner på egen hånd, som den med Kendrick Lamar etter Grammy-utdelingen i 2014, der han som vinner sendte taperen Kendrick en tekstmelding som sa: «You got robbed». Småkleint, men han mener godt. Dessuten har han i de siste årene ropt så høyt og mye på vegne av palestinere generelt og barna i Gaza spesielt, at man bare må bøye seg i støvet. For politikken til Macklemore, ofte bakt inn i låtene hans, er så på merket at jeg nylig har sett ham omtalt i verdensvevens kriker og kroker som en slags Jesus-skikkelse.
This Is Lorelei blir en fullblods låtforteller.
Den nye sangboka
Tonos nøtt
Anmeldelse
Rike barn leker best, eller i hvert fall mest. Men så er ikke hovedproblemet med USAs siste countrypopstjerneskudd at faren hennes er verdens 852. rikeste (ifølge Forbes). Ei heller at gjennombruddshiten til Lefty, «Boston», muligens minner om Noah Kahans «Stick Season». Problemet er hvor middelmådig og generelt dette høres ut, selv med svindyre hjelpere om bord. Eller kanskje nettopp derfor – her er noen på jakt etter hooks og en lyd som slekter på Nashville-versjonen av Taylor Swift, bare veldig mange år senere, i en tid der Swift-popen dukker opp over alt, litt mer vannet ut for hvert forsøk på å gjenskape noe som allerede er gjort.
Dolly Parton (1946-2026)
Når teknologi lærer av oss
Twisted Teens slipper årets andre.
Norsk i Norge
For første gang siden 2020 har IFPI Norge kommet med salgsstatistikk for den norske platebransjen. Disse nye tallene klarer kunststykket å både være positive, negative og ufullstendige, men de sier litt om tingenes tilstand. IFPI representerer plateselskaper som står for rundt 90 prosent av norsk platesalg. I pressemeldingen heter det: «Det norske markedet for innspilt musikk omsatte for NOK 1,497 milliarder i 2025, en vekst på 3,9 prosent fra 2024 og hele 39,5 prosent siden 2020.» Salg av fysisk format øker, både cd og vinyl, etter en nedgang i 2024. Inntektene derfra er likevel marginale sammenlignet med strømming: Den digitale omsetningen utgjør 94,1 prosent av totalmarkedet. Men: «Til tross for dominans på hitlistene opplever norsk musikk en nedgang, og norskandelen utgjorde i 2025 17,8 prosent av markedet», kan man lese. Som kanskje betyr noe sånt som at norsk musikk har toppene, men ikke bredden – i hvert fall hva lytterappell angår. En norskandel under tjue prosent er lite. Men merk at det som i denne sammenheng regnes som norsk musikk utelater norske artister som er under platekontrakt internasjonalt. Det betyr at verken Kygo eller Girl in Red regnes med, som selvsagt endrer bildet noe. Men også hvis vi ser på Spotify-tall fra i fjor – for eksempel de 200 mest populære låtene i hvert land – er vi langt fra best i klassen på å strømme lokal musikk.
Ata Kak tar med en singulær hiplife-klassiker til «Karpe World».
Tierra Whack rapper mer, og bedre.
På «Time» kobler Taj Mahal de amerikanske sørstatene til Karibien.
På toppen av noens verden
Under årets mest omtalte turné prøvde Kanye West å komme nærmere publikum igjen. Det gikk sånn passe.
Gut genug
Zach Bryan treffer de unge mennene som få andre musikere i dag.
