
Artikler

Alt er fake!

Tinariwens ørkenblues varer evig.

Anmeldelse

Anmeldelse
Kan tusen månedlige Spotify-lyttere, Egon Holstad og Robert «The Last Critic» Christgau ta feil? Ikke denne gang, i hvert fall. Eremitten i albumtittelen er Thomas Anderson sjøl, sanger-låtskriveren fra Austin som multitracker som best han kan mens han forteller med en med tynn, skjør og muligens vennlig stemme. Ja, for hvor vennlig er den egentlig? I bakgrunnen til disse milde låtene – om Pyongyang, Concorde og universets ende – ligger nemlig et distinkt amerikansk ubehag. Det hele en smule David Lynch-aktig, humoren inkludert, med en både flat og romslig klang unik for Andersons merkverdige, hjemmelagde heartland-rock.

Courtney Barnett fanger øyeblikkene.

Raye gaper over for mye på sitt ambisiøse andrealbum.

Spellemann inn i varmen

Harrys nye hus
Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.

Metall & død

Bruno Mars er klar for saktedansegulvet.

De uredelige

Alvor, blodig alvor
Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.

Rått fra en garasje i New Orleans.

Anmeldelse

Ekte country
Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.

Anmeldelse

Hemlocke Springs lager smart outsiderpop om skeiv frigjøring.

Fantasillioner

Ratboys åpner opp
Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.

Sly Dunbar (1952–2026)

En protestsang er ikke alltid bare en protestsang.

Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.

Etter Amerika
Hva skjer etter Trump og amerikansk dominans, og hva skjer etter demokratiet – uansett hvor lite demokratisk det måtte være? Leonard Cohen, som døde dagen før Trump ble valgt til president i 2016, har advart oss for lengst. I «What Is Coming 2.16.03» fra diktsamlingen «The Flame» (utgitt posthumt i 2018) skriver han om et 4th Reich, før han avslutter: you have no understanding / of the consequences / of what you do / oh and one more thing / you aren’t going to like / what comes after / America. Det heter seg at amerikanere kan business, men i en musikksammenheng gir det et feil bilde av hvorfor vi har kommet dit vi har kommet. USA leder ikke an i populærmusikken – via bransjeledende Universal, Sony, Warner, Live Nation, Ticketmaster og så videre – fordi selskapene deres opptrer som hissige kapitalister som grenser mot monopolister, klare for å kjøpe opp hvem som helst når som helst. De leder an fordi de har vært og er formidlere av amerikansk musikk – som er bygget på det stikk motsatte av alt som preger Trump og Maga, anti-innvandring og deres bisarre form for isolasjonisme. I forrige ukes Musikkmagasinet skrev Frida Fliflet om hvordan den lokale popmusikken har fått et merkbart globalt gjennomslag. Vel, den amerikanske popmusikken har alltid vært global i sitt vesen, noe som er selve kjernen i dens appell (uansett hvor lokal den måtte oppfattes der borte). Fra et musikalsk ståsted er nemlig det amerikanske også vestafrikansk, østeuropeisk, irsk, tysk og dessuten norsk, blant mye annet.

Countrystjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.

Tallenes uklare tale
