Eirik Blegeberg

#fff

#000

Jeg trodde at vi ikke brydde oss om prisutdelinger lenger – seertallene har stupt de siste årene, kommentariatet har sluttet å kommentere og folk har flyttet oppmerksomheten sin mot mer umiddelbart hektende saker og ting. Men så ble «Affeksjonsverdi» nominert til ni Oscar-priser, og plutselig var i hvert fall én prisutdeling et hett tema igjen.

«Jeg er usikker på om vi skjønner hvor stort dette er», sto det i VG. «Dette kan endre alt», het en overskrift hos TV2. Såpass begeistret var de at man nesten kunne mistenke dem i å prioritere kulturdekning. Men både VG og TV2 er mest opptatt av begivenheter – når kulturen blir et samtaleemne på linje med olympiske leker, en ko-ko kongefamilie eller annet som, klyp meg i armen, «vekker oppsikt i utlandet».

blir det mulig med flere norske triumfer, når Spellemannprisen for 2025 skal deles ut. Her blir det – hvis alt går etter planen – utelukkende norske vinnere, og ikke bare i de mer marginale kategoriene. Ikke at det er noe galt med marginalt, altså. Ikke nå lenger.

Nei, denne gang blir faktisk alle Spellemann-klassene behandlet tilnærmet likt, siden samtlige får ta del i TV-sendingen. Dette er den første TV-sendingen på to år, ettersom Youtube er ute og NRK som seg hør og bør er inne igjen på produksjonssiden.

Godt er det også at prisen for 2025 deles ut «allerede» 22. mars, og ikke langt uti april som de forrige fem årene. Like positivt er det at utdelingen skjer i Den Norske Opera & Ballett, som gir Spellemann litt sårt tiltrengt glans. Så gjenstår det selvsagt å se om TV-publikummet følger etter.

 selve prisen, skal det mye til om ikke Tobias Sten blir Årets spellemann, den utmerkelsen som Marstein fikk i fjor og Undergrunn og Karpe før det igjen. Med mindre juryen har bestemt seg for nesten like populære Ari Bajora, men det hadde vært overraskende med rap-vinnere fire år på rad. Sten er for øvrig nominert til flere priser, men merkelig nok er ingen av dem i countryklassen – selv om han er mer 

enn samtlige countrynominerte til sammen.

Ellers er ikke prisutdelinger som dette ideelt for sjangerkryssende uttrykk. Her i redaksjonen har vi reagert på kun én nominasjon til Valkyrien Allstars, særlig med tanke på at det er noe som heter Tonos Tekstforfatterpris, og at flere av våre fremste folkemusikkfornyere mangler – som Reolô og Pumpegris. Men Smerz er nominert. Og de er jo et annet norsk fenomen som har 

Gir Spellemann litt sårt tiltrengt glans

Spellemann inn i varmen

Hvis musikken til Harry Styles (32) bare hadde være halvparten så friskt frampå som antrekkene hans, ville han vært i popens fortropp. Men slik er det jo ikke – du hører liksom ikke hvor gøyale bukser han har trukket i. Samtidig skal det vondt gjøres å mislike en superstjerne som er såpass opptatt av å 

. For Harry er da en god gutt, en svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet. Men veldig 

at han her nevner LCD Soundsystem som en av referansene til «Kiss All the Time. Disco, Occasionally», Styles fjerde soloalbum etter at One Direction ble satt på pause for ti år siden. James Murphys LCD slo nemlig gjennom med «Losing My Edge» tidlig på 2000-tallet, og var lenge det mest 

danserockband. I «Losing My Edge» gjør Murphy narr av sin egen frykt for å miste kulturell relevans i riktige kretser. Han trenger ikke å være redd lenger, relevansen er borte.

Ikke at Harry Styles har ødelagt for LCD Soundsystem – det har de gjort selv, ved å bli til en evig turnerende oldies-maskin som ikke har sluppet en ny plate siden 2017. Det er bare påfallende at Styles har valgt å hoppe på LCD-toget først nå, såpass mange år for seint. Men her er vi, litt bakpå, mens Styles sverger til både romantikk og en anelse disco, 

mye disco denne gang, men noen deilige drypp er det – blant annet i åpningssporet og første singel «Aperture», med housepiano, gospelkor og det nærmeste vi kommer LCD Soundsystem i løpet av disse 42 minuttene. Den sangen er nesten til og med 

, særlig hvis gospelkoret hadde fått enda mer plass. Det gjør de nemlig i konsertfilmen som ble sluppet på Netflix forrige helg: «One Night in Manchester», med et ferskt opptak fra den røde byen.

Slik jeg opplever liveversjonene av «Aperture» (det er to av dem), avslører de hva som egentlig bor i låta, bare den blir framført euforisk nok. I albumversjon er den litt blassere enn hva den hadde trengt å være, akkurat som deler av albumet ellers. For selv om det er hyperproft i alle ledd – fra den snertne perkusjonen i «Ready, Steady, Go!» til strykerne i «The Waiting Game» – sklir også enkelte sanger forbi uten å bite hardt nok fra seg.

som vanlig med Kid Harpoon og Tyler Johnson. De har ikke helt klart å nappe noen «As It Was» (2022) opp av hatten – en av virkelig gigantiske hitlåtene fra dette tiåret. Men «American Girls» har i det minste det store stadion-potensialet, og «Taste Back» har det nydelige, lettbeinte refrenget som er en slags Styles-spesialitet – med en tekst om en upålitelig eks med hvitt i nesa og litt for mye i glasset.

Det må ellers poengteres at Styles’ tekster er habile, særlig hvis dette skal vurderes som voksenrocka teenpop (og det skal det vel kanskje?). Han er muligens den nest rikeste unge musikeren i Storbritannia (etter Ed Sheeran), men har – utrolig nok – ikke mistet grepet om virkeligheten av den grunn. Han har sin iboende skepsis til kjendistilværelsen intakt: 

Oh, what a gift it is to be noticed / But it’s nothing to do with me

. Eller som det heter i den samme «Paint by Numbers»: 

It’s a little bit complicated / When they put an image in your head, and now you’re stuck with it

mens man egentlig vil være en i mengden, sammen med alle andre, er noe av den tematiske overbygningen her. Noe som sikkert delforklarer Harry Styles’ forkjærlighet for langløping generelt og maraton spesielt. I Berlin maraton i september løp han på 2:59:13 under det ganske herlige navnet Sted Sarandos, og han er ikke uten humor i sangtekstene heller – som når han omtaler seg selv om en 

Det er klart at spillerommet til en popartist som Harry Styles er begrenset, men det er tegn her som peker i retning av modning og midtliv. Albumets to beste sanger er inspirert av henholdsvis Vampire Weekend og Paul Simon (sånn apropos relaterte artister). På balladen «Coming up Roses» henter han ut sin ypperste Ezra Koenig-imitasjon anno 2019 mens han trygler henne: 

Just for tonight, let’s go hangover chasing

En svigermors drøm fortsatt på vei mot det faktiske voksenlivet

Harrys nye hus

Festivalpassene til Norges største musikkfestival, Tons of Rock, er utsolgt for lengst. 150 000 gjester kommer til Ekebergsletta i Oslo siste helga i juni, for en miks av hardrock, punk og metal. Flere headliner-artister debuterte så sent som på 00- og 2010-tallet, som britiske Yungblud og Bring Me the Horizon. Samtidig mumles det i gangene om at metallen er død, eller i det minste døende, og ikke klarer å prege kulturen som for tjue, tretti og førti år siden. Hva skjer? Kan noe være størst og døende på samme tid?

Rick Beato, en tidligere postgrunge-produsent, fått seg et navn. Det er det gode grunner til, for han driver med en sympatisk form for musikknerding: i samtaler med musikere og bransjeveteraner, og i mer analytiske videoer om sågar hitlistene som etablerte låtklassikere. Beato er en likandes proff, noe som er en av hovedårsakene til han er såpass respektert. Dessuten er han en smule tabloid. Derfor kokte det i krokene av internett da han i november stilte det legitime spørsmålet: «Where have all the metal heads gone?»

Beato gikk gjennom strømmetallene til metallens største artister, og fant ut at altfor mange av dem hadde debutert på sytti-, åtti- og nittitallet. Tilveksten er for liten, mente Beato, og gjentok et eldre valid poeng om at bandene på mystisk vis har blitt borte fra hitlistene på 2000-tallet.

svarvideoer og podkaster har metalheads i ukene siden poengtert at Beato tar feil: metallen lever. Og det er det fullt mulig at den gjør. Suksessen til for eksempel Tons of Rock tyder på det. Samtidig er ikke Beatos hovedpoeng at metallen er borte, men at den sliter med å nå høye strømmetall.

Der er ikke metallen alene, for det er mye som sliter med å nå helt opp: Det gjelder annen rock som det gjelder hiphop og elektronisk musikk, og så videre. For med unntak av Bad Bunny og noe country, så lever vi den poppete popens tidsalder, der sanger er skrevet og produsert av bakmenn for personligheter som kler Tiktok. Det er i ferd med å bli drepende kjedelig.

 pinlig svak for en veldreid poplåt, men lurer på om ikke metningspunktet er nådd. For nå er absolutt alle skarpe kanter slipt bort – eksemplifisert av Olivia Dean og Sombr. Platebransjen har liten vilje til risiko, menes strømmetjenestene leder lytteren mot minste felles multiplum, og der er det ikke plass til det ekstreme.

I et slikt klima gjør metallen lurt i å holde seg langt unna listene, og bare bli i sitt alternative univers der den jo egentlig trives best i utgangspunktet. Som outsidermusikk for massene. Idealtilværelsen.

Det er i ferd med å bli drepende kjedelig

Metall & død

Peter Gene Hernandez er pastisjpopens ener, tidenes mest populære bryllupssanger 

en approprieringsmaskin. Slik man kanskje blir med en onkel som var Elvis-imitator og når en selv gjør sine første penger ved å imitere Michael Jackson.

Men dette er altså Bruno Mars’ bakgrunn. Og siden forrige soloalbum – gigantiske «24K Magic» (2016) – har han både produsert retrosoulfunk med Anderson Paak i Silk Sonic, sunget kraftballaden «Die with a Smile» med Lady Gaga, laget cheerleader-K-pop med Rosé på «APT» og stukket nesa si innom favelaen i Rio på den veldig brasilianske kortlåta «Bonde do Brunão».

Riktignok ble Honolulu-fødte Mars kritisert for kulturell appropriering etter sistnevnte i fjor sommer, men slapp unna – fordi han har det rette glimtet i øyet. Og fordi han sier de rette ordene mens han assimilerer andres greie, for eksempel: «Eu te amo Brasil».

Bruno Mars er snikete, er han også en showmann som virkelig elsker 

: romantikk, kvinner, cha-cha-cha, smørsoul, profesjonelt håndverk, Curtis Mayfield, meksikanske trompeter, masse perkusjon og et ekstra lass med congas, slik de her er spilt av Daniel Rodriguez. Han er mindre opptatt av albumformatet, og har vel ikke laget en nesten-bra plate siden debuten «Doo-Wops & Hooligans» fra 2010.

Men ferske «The Romantic» er hakket mindre enerverende og 

 enn «24K Magic». Dels fordi hovedinspirasjonen her helt enkelt er romantisk rhythm & blues fra syttitallet, med hint av både Philly-soul og Motown – uten at alt treffer av den grunn. Første single, «I Just Might», er nynnbar popfunk som jogger på overflaten, men som aldri går dypt nok. På «God Was Showing Off» prøver Mars seg som førsteelsker, men forfører nok ingen (??) med dette: 

You know, whoever said God don’t have favorites / Never seen you before

åpningskuttet «Risk It All», der han er desperat etter å vinne dama, og «Why You Wanna Fight?», der han er desperat etter å ligge med dama. La meg også slå et slag for platas siste: soulballaden «Dance with Me», der Mars drømmer om saktedans hele natta lang. 

put your pride aside, right here next to mine

igjen, så kan nye generasjoner oppdage The Stylistics i samme slengen. De gjør alt det Bruno Mars gjør bra enda bedre, og i falsett.

Romantikk, takk

Lenger bak i dagens magasin skriver Tom Skjeklesæther om «grifters» – altså svindlere, bedragere og lurendreiere, som er overalt på det nye albumet til The Delines, en countrysoul-gruppe med språket i sin makt. Dessverre viser det seg at svindlere, bedragere og lurendreiere er overalt i musikkbransjen ellers og. Det gjelder særlig innen strømming, der varsellampene har begynt å blinke for alvor.

I løpet av de siste to ukene er det publisert minst tre innlegg som handler om omtrent det samme: Hvordan særlig Suno, en plattform for å lage sanger med hjelp av kunstig intelligens, blir brukt i svindeløyemed av uredelige aktører.

, på nettsida Music Technology Policy, skrev en bred koalisjon av organisasjoner som representerer artister et innlegg kalt «Say No to Suno». Oppropet handler i bunn og grunn om at KI-skvip spiser av den allerede dårlig fordelte inntektskaka som skal tilfalle de faktiske artistene, og at dette skjer nå, mer og mer.

25. februar skrev sjefen for IFPI, organisasjonen som representerer platebransjen på verdensbasis, og sjefen for RIAA, som representerer platebransjen i USA, et innlegg på Music Business Worldwide under tittelen «End Streaming Fraud». Første setning er: «Strømme-svindel er litt av en trussel». Så går innlegget videre til å forklare hvordan svindelen faktisk foregår: Svindlerne laster opp KI-spor via distributører og lager 

 som frambringer avspillinger, som i sin tur gir inntekter – på falskt grunnlag.

2. mars skrev Tim Ingham, grunnleggeren av Music Business Worldwide, et åpent brev til Suno-sjef Mikey Shulman, hvor han pirker i tallene deres. Ingham viser hvordan Sunos betalende brukere abonnerer på 

-pakka deres til 150 dollar i året. Den koster litt, men den lar deg også lage 2000 sanger i måneden som kan brukes i det han kaller en «fraud-fodder factory». Oppskriften på hvordan du kan tjene 5000 dollar i måneden via Suno og falske streams finner du lett på Reddit.

 fra Deezer er 39 % av all musikken som lastes opp på strømmetjenesten laget av KI. 85 % av strømmingen av KI-spor er såkalt 

– eller uredelig. Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette. Her må både et nytt regelverk og strømmetjenestene selv på banen. Hvis ikke blir tilliten til dem fullstendig borte, og tilliten til strømmetjenestene – med Spotify i spissen – er tynnslitt nok i utgangspunktet.

Jimmy Iovine, en legende i musikkbransjen med sin egen agenda, sa i podkasten «Founders» nylig: «For meg er strømmetjenestene bare noen minutter unna å bli overflødige.» Hvis ikke de tilpasser seg, og begynner å jobbe 

Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette

De uredelige

Egentlig burde Gogol Bordellos øyeblikk være nå, ettersom de er et av få engelskspråklige band som fortsatt klarer å artikulere noe fornuftig om krigen i Ukraina.

Riktignok var deres forrige album, «Solidaritine» fra 2022, enda mer eksplisitt i sin krigskritikk. Dens høydepunkt var en rivende punkrocker kalt «Take Only What You Can Carry» – om flyktninger fra over alt, men fra Ukraina spesielt. Sangen var basert på Gogol Bordello-frontmann Eugene Hütz’ egne erfaringer, fra den gang han og familien måtte rømme fra Boyarka utenfor Kyiv i kjølvannet av Tsjernobyl-ulykken i 1986. Reisen sendte ham på sporet av sine egne røtter i romkulturen og la grunnlaget for en karriere som 

mener alvor, drar Gogol Bordello fra Boyarka til Boyaca i Colombia mens de driver med sin heftige krysspollinering – med fele, trekkspill, hardcore-punk og en god del synther i miksen.

Tidvis har disse synthene mye godt gående for seg, som når de bidrar til å lage en «bonanzatronic dance floor crusher» ut av «Hater Liquidator». Men tidvis er de også medvirkende til at låtene pakkes for tett, så litt av lufta blir borte. Og et såpass heseblesende band som dette trenger tross alt luft.

 bedre på sitt mest dynamiske, når de mer nedpå visene får lov til å eksplodere – for eksempel når Hütz prøver å finne en vaksine mot all verdens idioti i «No Time for Idiots», eller når han synger til sin resignerte venn «We Did Good with the Good We Did».

Helt til slutt har de med seg Bernard Sumner fra New Order på en synthrocka coverversjon av Angelic Upstarts’ «Solidarity» fra 1983: En antifascistisk folkpunk-låt opprinnelig skrevet til støtte for den polske arbeiderbevegelsen. Her er den gjort om til en kampsang for Ukraina – 

 – mot tyrannen som aldri skal få det som han vil.

Alvor, blodig alvor

Forrige helg dukket Oljefond-sjef Nicolai Tangen opp i Aftenpodden, hvor han avslørte synet sitt på kunst og musikk, menneske og maskin. «Det betyr ikke noe for meg, så lenge det er bra musikk», sa teknopositivisten om musikk laget av kunstig intelligens. I intervjuet mener han at kvaliteten på resultatet er viktigere enn hvem eller hva som har skapt det, og framstår like naiv som han er KI-positiv.

 forrige århundre etablerte musikologen Christopher Small begrepet «musicking». Teorien «vektlegger at musikk er noe man gjør, ikke et objekt», som det står i Store norske leksikon. For newzealandske Small, som gikk bort i 2011, kunne altså musikk være et verb: å 

– et «filosofisk begrep knyttet til det relasjonelle aspektet ved musikk og musisering». SNL sier videre: «Ifølge teorien om musicking er det i relasjonene mellom mennesker at meningen med den musikalske handlingen er å finne, og altså ikke i musikken i seg selv.»

I selve musikken relaterer notene og rytmene seg til hverandre, men Small argumenterer for at all deltakelse rundt musikk også er musikk, eller i det minste musicking. Det gjelder framførelsen som det gjelder lyttingen, for alt er en del av det samme musikkuniverset: å øve, danse, selge billetter, gå med bandskjorte, DJ-e, henge opp konsertplakater, synge sammen på fest, synge for et barn. Kort fortalt handler Smalls musicking-teori om hvordan musikken lærer oss å leve i en endeløst kompleks verden, sånn hvis noen trenger enda et argument for verdien av musikk i et folkehelseperspektiv.

 satt seg i kroppen min for lengst, men jeg hadde ikke tenkt aktivt på dem på årevis, før jeg kom over en Substack-artikkel tidligere i februar. Teksten var skrevet av Máuhan Zonoozy, tidligere Global Head of Innovation hos Spotify og musikkblogger, og den tar musicking-teorien inn i samtida. Small lanserte tross alt begrepet før internettets gjennombrudd, før strømming, før spillelister og – ikke minst – før musikk ble generert av kunstig intelligens.

I artikkelen tegner Zonoozy opp et bilde av det han kaller «the musical self-expression spectrum», som går fra å spille piano på den ene siden til å bruke bandskjorte på den andre. Men dette spekteret er ikke en form for gradering – alt handler om deltakelse. Og alt handler om et samspill som utvider den menneskelige kreativiteten, ikke erstatter den.

helg prøvde Silje Bekeng-Flemmen å få Bonnier forlag til å forstå forskjellen på KI som verktøy og KI som erstatning. Det er litt det samme Zonoozy snakker om i sin tekst. Lenge har den teknologiske nyskapningen, inkludert digitale verktøy som Garageband og Ableton, krevd at du fortsetter å delta i skapelsesprosessen, ta avgjørelser, holde deg i loopen. Men KI-musikk faller utenfor dette, hevder Zonoozy, og skriver at «DJ-ing er kompositorisk, å lage spillelister krever research og argumentasjon … mens en prompt er algoritmisk. Og når du lar algoritmen bestemme, har du fjernet opphavspersonen og beveget deg utenfor musikk som handling.»

Zonoozy mener at vi lever i en tid hvor objektet har blitt så billig at det er på grensen til meningsløst: «Alle kan generere en sang. Ikke alle kan sitte med den, gi rom til den, og få den til å bety noe.» Ikke alle kan tilføre musikken 

 – den store mangelen ved absolutt all KI-musikk jeg har hørt. Der er det ingen nerve eller følelse av at dette haster. Tvert om: Ingenting haster og ingenting står på spill i KI-musikkens hyperproduktive, bevisstløse verden av skvip.

 bare vil være en forkjemper for heismusikken. Men i Aftenpodden-intervjuet, på spørsmål om hva mennesket ender opp med uten kunsten, svarer han: «Vi ender opp med å snakke med hverandre, og komme nærmere hverandre som mennesker.» Noen må fortelle Tangen at gjennom musikkens komplekse relasjonelle bånd, driver mange av oss med nettopp dette allerede.

Framstår like naiv som han er KI-positiv

Mellom oss

Det blir ikke fest uten skinnvest, selv i New Orleans’ akkurat passe freaka alternative miljøer. Twisted Teens-frontmann Caspian (Cas P. Ian) Hollywell kan både lage 

 og bære skinnvest med stil, til T-skjorte (og gjerne shorts) mens han synger sine rå og rappe garasjerocklåter om «sirkusklovner», en hundredollarseddel som er borte vekk, hva som er ekte og hva som er fantasi, blant Louisianas gode og onde ånder.

Denne duoen, med Hollywell på diverse instrumenter og RJ «Razor» Santos i dress og på slidegitar, må være det beste og mest varierte rockebandet som har kommet ut av en amerikansk garasje siden Parquet Courts på 2010-tallet. Twisted Teens – som tidvis også teller trommis Howie Pea og gitarist Mel Billiard – har mye av den samme innstillinga til hes lo-fi-vokalmiks, punka punch, lett fuzza gitarstøy, tungt bluesgroove og countryfolk-fortellinger som New York-bandet. Men de har noen særegne grep, særlig når tempoet blir lavt og særlig når Santos’ slide får skjære gjennom lydbildet. Han kalles vel ikke «Razor» for ingenting.

Den to år gamle debutplata etablerte et sound. På nye «Blame the Crown» er det mest av alt sangene og deres mange hektende haker som huker en fast.

 fra folkpunkbandet Blackbird Raum, men finner en mindre trampete og mer slentrende gyng allerede i åpningen. «Is It Real?» velter ut av høyttalerne som steiner rasende ned en røys. Det er noe ukontrollert intenst og deilig primitivt over drivet, som Chess-rock & roll i en gumbo med villskapen til The Replacements, The Gun Clubs punkifiserte sørstatsblues og en presis, perkussiv nerve som tidvis kan minne om tidlig The Strokes.

Twisted Teens finner balansen mellom rockehistoriske lån, slacker-kultur, grumsete gitarer og nye ideer. På hurtige og hyperfengende «Not Real» er overgangen før siste refreng en alarm som ringer: 

. «Hurricane» høres ut som den spilles av gjennom nettopp en orkan.

I tillegg har Hollywell tak på balladene, som den mildt svingende bluesperlen «Peekaboo Hand», hvor han motvillig sier farvel til noe eller noen. 

. Han kan ikke stå stille, og noe må skje. Helst i går.

Skrudd lyd

Hvorfor Trumps nye, hemmelige våpen – The Discombobulator – heter omtrent det samme som dette albumet til britisk folkrocks fremste politiske avantgarde-raringer, er veldig forvirrende. Men så betyr vel 

rett og slett «forvirra», perfekt for denne 

som Hen Ogledd synger om. Dawn Bothwell, Rhodri Davies, Richard Dawson og Sally Pilkington høres ikke ut som noen andre. De lar låtene spenne fra ett minutt til tjue, romme finsk og walisisk, flerstemt sang og endimensjonal rapping. De er umulige å få grep om, noe som er litt av poenget. Samtidig er «Scales Will Fall» dritfin på ordentlig. Lang dessuten.

Anmeldelse

Hvis du vil vite hvor hjelpeløs moderne countrymusikk kan være, hør på Lee Brice’ opptreden fra det alternative pauseshowet til Turning Point USA under Super Bowl forrige uke. Brice, som var blant 2010-tallets mest suksessrike countryartister, sang med tjukk baryton om hvordan han bare vil leve det enkle livet (

catch my fish, drive my truck, drink my beer

It ain’t easy being country / In this country nowadays

. Fordi? Fordi han risikerer å bli kansellert hvis han sier at jenter er jenter.

Den sentimentale låta, kalt «Country Nowadays», kunne vært en parodi, men er et dønn seriøst eksempel på breibeint ballecountry på bærtur, med bootsa sittende fast i nærmeste kuruke. Men heldigvis for Nashville kan kommerscountryen by på annet enn Brice’ 

. Som Megan Moroney, en Sørstats-Barbie som selv hevder hun sper på fem kilo løshår for å få til sine karakteristiske voluminøse, blonde lokker. Hun følger håndboka til Dolly Parton mens hun setter sitt sårbare indre opp mot et ytre som er fullstendig 

opptil flere av countryens ekthetsidealer på hodet. Riktignok fikk hun sin første gitar som trøst av faren etter at en gutt knuste hjertet hennes i ungdommen, og riktignok har hun spesialisert seg på nye vrier av gamle hjerte/smerte-troper, men hun legger ikke skjul på at dette er en form for godt innøvd teater. Moroney slo seg nemlig først opp som influenser, og solgte alt fra skjønnhetsprodukter til ølen Bud Light for å finansiere musikksatsingen.

Hvis ikke det var for inntektene fra Instagram, hadde hun neppe hatt økonomi til å lære seg håndverket, ta de rette kursene og møte de rette folka. Det inkluderer hennes første viktige veileder: Drive-By Truckers’ produsent David Barbe, som satte henne i kontakt med Kristian Bush fra countryduoen Sugarland. Sistnevnte, fra de samme Smoky Mountains som Dolly Parton (tilfeldig?), har nå produsert samtlige tre Moroney-­album. Han hørte noe eget umiddelbart: den småhese stemmen hennes, og måten hun bruker den på.

 «Cloud 9», akkurat som på forgjengerne «Am I Okay?» (2024) og «Lucky» (2023), knekker stemmen på riktige steder mens den røyklegges for maksimal emosjonell effekt, skreddersydd for nettopp dette tekstuniverset. For det er jo et drama her som Moroney vet å løfte fram – som når hun går høyt på 

på «Wedding Dress». Egentlig er det en eldre låt som hun endelig har fullført, som handler om hennes største frykt – å ikke klare å kvitte seg med følelsene for en gammel eks når hun gifter seg på nytt. Hun synger: 

What if I find somebody new / And I’m about to say, «I do» / Then out of the blue, I think of you 

– og minner mer om Tin Pan Alley-sangpoetene for hundre år tilbake enn noen jodlende cowboy.

Som hennes største forbilde, Kacey Musgraves anno «Same Trailer Different Park», er Moroney vittig når hun vil. Et brudd gjør henne for eksempel 

barely alive / Out of six feet deep, I was five / Pretty sure they called a hearse outside

Som hennes nest største forbilde, Miranda Lambert, har hun respekt for albumet og dets behov for veldreide 

. Ta bare dustefengende «Stupid», om han pene fyren som neppe kan stave 

, eller kraftballaden «Who Hurt You?», om han som er så skadet at han ikke kan la være å skade andre.

 mange låtskrivere Moroney har med seg, og uansett hvem hun synger duett med (Musgraves som Ed Sheeran), så preges disse sangene av et gjennomgående mørkt og fatalistisk syn på kjærligheten. Kanskje fordi Moroney har dårlig smak i menn (hennes ord, ikke mine), eller kanskje fordi det var der hun så en mulighet til å tilføre noe bitte litt nytt: En røykfylt stemme som knekker akkurat når den skal. For eksempel i et tittelspor som handler om å sveve på en sky av forelskelse, men som aldri er mer usminka og oppriktig enn i de fire sekundene der hun innrømmer: 

Minner mer om Tin Pan Alley-sangpoetene enn noen jodlende cowboy

Ekte country

Særlig som bakgrunnsmusikk er denne nydelig: to såkalte 

 i Mali som får skinne med sin marimba-aktige balafon og sin donso n’goni, jegerens harpe. Det er en varme her, typisk for Nick Golds innspillinger for World Circuit rundt år 2000, som er sjelden på plate i disse dager. Så er også Gold involvert som produsent denne gang, der akustiske instrumentaler løftes av et vidunderlig kor, mellotron, gitarer og strykere. Det er både godt og lekkert gjort. Og hvis man vil høre Solo og Diakité uten all staffasjen, kan man det: Bonusdisken her er kun duoen, spilt inn i en hage i Bamako under et mangotre.

E-en lagt til på slutten av Hemlock (på norsk: giftkjeks) er en hyllest til Lorde. For Hemlocke Springs heter selvsagt egentlig noe annet. Isimeme «Naomi» Udu vokste opp i den amerikanske delstaten North Carolina. Foreldrene er nigerianske innvandrere; moren lærer, faren en mekaniker som «goes in and out of jobs», ifølge Naomi selv. Broren er Soundcloud-produsent og musikerkoblingen som gjorde at hun beveget seg ut av A4-tilværelsen – fra en bachelor i biologi og en master i helseinformatikk ved prestisjeuniversitetet Dartmouth til popmusikkens eksentriske ytterkant.

, med sine fargerike parykker, er tidvis referert til som 

 – slik som den for så vidt sammenliknbare Doechii. Men der Doechii finner det teatralske i boombap-rap, roter Hemlocke Springs rundt i en annen skuff. Her ligger synther fra et alternativt framtids-åttitall ved siden av Cyndi Lauper-drama, Beastie Boys-beats og artpop-musikaler som ennå ikke er framført. 27-åringen er mye, og slår et durabelig slag for alle outsidere som krever sin plass i popen. Ikke rart at både Chappell Roan og Grimes er uttalte fans.

Så får det heller være at Hemlocke Springs’ mest populære låter fortsatt er hennes første, fra 2022 og 2023. For hun er enda bedre nå på dette debutalbumet, mer outrert og mindre soveromspop. Hør bare hvordan hun med nasalt driv lirer av seg den kjappe tekstlinja 

I paid a pretty penny to procure the pirates of Perai

 på spinnville «Head, Shoulders, Knees and Ankles», eller hvordan hun i «W-W-W-W» bruker en annens skjebne (den unge kona til en gammal riking) for å grave i sin egen tilværelse. Ja, hvordan var dette igjen: Lever jeg mitt beste liv?

handler nemlig «The Apple Tree Under the Sea» om avsenderen sjøl, om å løsrive seg fra sin egen bakgrunn og sine egne foreldre, for å bli den man er. Hemlocke Springs vokste opp i et religiøst hjem, og våget ikke å fortelle faren om popkarrieren før nylig. Det reflekteres i sangene her, fra det røde eplet i introen til tekstlinjer som 

Sometimes I think I should avoid / The simpleness of filling holes with opioids

Helt til slutt, etter en halvtimes spilletid, kommer «Be the Girl!» – som smeller som en annen «Pink Pony Club». For akkurat som Chappell Roans popmesterverk handler «Be the Girl!» om skeiv frigjøring, bare med en mer subtil vri. I låta gjør Hemlocke det slutt med sitt gamle jeg, den personen det var forventet at hun skulle bli. Men ikke er.

Slår et durabelig slag for alle outsidere som krever sin plass i popen

Finne meg sjæl

Det kan være gøy å finne på fantastiske tall, som virker å være leken de voksne rikingene leker når de saksøker hverandre. 13 billioner – altså et 13-tall med 12 nuller bak – er hva Spotify og verdens tre ledende plateselskaper har saksøkt skyggebiblioteket Anna’s Archive for. Det er et forvirrende høyt tall, som blir ytterligere forvirrende av at billion heter trillion på engelsk og at det uansett kunne vært snakk om 

Spotify, Universal Music Group, Warner Music Group og Sony Music Entertainment leverte søksmålet sitt under radaren andre juledag. Da hadde det kommet fram tidligere i desember at Anna’s Archive, via såkalt 

, hadde tatt sikkerhetskopier av Spotifys musikkinnhold. Målet deres var å skape verdens første fullt åpne «bevaringsarkiv» for musikk: 86 millioner lydfiler, tilsvarende 99,6 prosent av all musikken som var lyttet til på Spotify.

 seg «the largest truly open library in human history». Det er et ikke-kommersielt arkivprosjekt som vil bevare menneskelig kunnskap gjennom åpne, speilbare formater. På nettsida deres kan du enkelt søke fram enorme mengder bøker, akademiske artikler og forskningsmateriale fra kilder som Libgen, Sci-Hub og Z-Lib, uten at dette er avklart med opphavsperson. I noen uker i overgangen fra 2025 til 2026 kunne du dessuten finne musikkfiler som var hentet fra Spotify, helt til en amerikansk dommer stoppet virksomheten i midten av januar.

 mener at de selv ikke bedriver piratvirksomhet. Spotify har derimot kalt Anna’s Archive for «ondskapsfulle» og hevder at de driver med ulovlig høsting av data. I en uttalelse skriver strømmeselskapet også at de, «siden dag én», har stått sammen med artistene mot piratvirksomhet. I beste fall er det en halvsannhet, som illustrert i de to første kapitlene av Liz Pellys Spotify-bok «Mood Machine» fra i fjor.

 næringslivsavisa Dagens Industri uttalte Rasmus Fleischer fra notoriske Piratbyrån i 2017 at: «Spotifys betaversion var från början en pirattjänst. Det som distribuerades var mp3-filer som de anställda råkade ha på sina hårddiskar.» På mange måter var også Spotify opportunistene som utnyttet alt bråket rundt Pirate Bay i 2006 og 2007. De hadde neppe fått sine gunstige avtaler med de store plateselskapene uten.

Uansett har vi med søksmålet fått en slags verdivurdering av den strømbare musikken, som ifølge saksøkerne er på 151 000 dollar per musikkfil. Det er en anselig sum, og langt mer enn de aller fleste artister ser noe til.

Spotify har kalt Anna’s Archive for ‘ondskapsfulle’

Fantasillioner

Sangstemmer treffer ulikt, og det er ikke alltid like lett å sette fingeren på hva som skiller nervesagen fra sangeren med nerve. For egen del har den spinkle stemmen til Ratboys-frontkvinne Julia Steiner vært et ørlite problem siden jeg ble oppmerksom på Chicago-bandet, og særlig etter gjennombruddet deres i 2023. Den gang, med Chris Walla-produserte «The Window», viste de seg som et sammensveiset (indie)rockeband, skrev som et band, spilte som et band og hørtes ut som et band. De ble omsider mer enn et verktøy for gitarduoen som er i kjernen av kvartetten: Steiner og hennes ektemann Dave Sagan, de to som grunnla Ratboys for 16 år siden.

fra nye «Singin’ to an Empty Chair» framstår Steiner umiddelbart som rett frontfigur i rett setting. «Open Up», med tekst av vokalisten selv, kommer fra et sårt sted, ensom i tosomhet, der hun synger til ham: 

Pick all the locks inside our head / It takes a while, in your defense / But I got lots of time / So, what’s it gonna take to open up tonight?

Hun vet egentlig det udramatisk dramatiske svaret (han kommer ikke til å åpne seg i kveld heller), mens Sagans gitar slynger seg rundt henne og Bandet med stor B overøser den magre stemmen med fuzza og feit lyd. Fra en forsiktig innledning til et massivt mellomparti: Det er den ideelle innpakningen av en røst som må spilles god.

 søsterband er Wednesday (som spilte i Oslo i går), men spennet i uttrykket deres har vært mindre. Men her strekker de sin countryfiserte janglerock over både sju- og åtteminuttersmerket på ekspansive «I Just Wanna Know the Truth» og «Burn It Down», og videre inn i låter med base i hurtig powerpop og mer nedpå indiefolk.

Trondheimsbosatte Walla produserer igjen. Han får ofte nok fram nyansene i banddynamikken, lar sangene puste helt til de skal bli klaustrofobiske, som når «Light Night Mountains All That» runder av med 

Verre er det når Steiner blir stående mer alene, som i den avsluttende countryvalsen «At Peace in the Hundred Acre Wood». Der får jeg lyst til å rope 

 Men hun tar ikke i – uten at jeg er sikker på om problemet er meg eller henne.

Ratboys åpner opp

Sist jeg så rytmeduoen Sly & Robbie live, var med Nils Petter Molvær på Nasjonal Jazzscene i Oslo for snart ti år siden. Da var de to på hugget – den varme jamaikanske bunnen under Molværs kjølig svevende trompet. Det var makeløst fett. Såpass bra at deres solide 2018-album «Nordub» bare får fram en brøkdel av briljansen – og det er tross alt en plate jeg kan spille når som helst.

Faktisk var Molvær-konserten til trommis Sly Dunbar og bassist Robbie Shakespeare (som gikk bort i 2021) det første jeg tenkte på da jeg hørte om Dunbars dødsfall tidligere denne uka. Og det sier sitt, for karrieren hans er mildt sagt omfangsrik.

i Kingston på Jamaica, debuterte på plate ved å gi en deilig bakgrunnsvisp til Dave and Ansel Collins’ 1970-hit «Double Barrel». Da var han 18, og det var enda to år til han skulle møte sin høyre hånd Robbie. Sammen ble de reggaens mest berømte og mest brukte rytmeseksjon: Slys skarpe og poengterte trommer, inspirert av Skatalites og Al Jackson, mot Robbies oppfinnsomme og mer flytende bassing.

I sin tidlige utgave var Sly & Robbie helt avgjørende for reggae-mesterverk som Mighty Diamonds’ «Right Time» (1976) og Cultures «Two Sevens Clash» (1977), samt en rekke album av Peter Tosh og Dennis Brown. I tillegg spilte Dunbar på Junior Murvins essensielle «Police & Thieves», for å nevne noe.

 Sly & Robbie sitt eget plateselskap, Taxi, og ble utover tiåret involvert i en lang rekke klassikere. De jobbet med både Black Uhuru (som de også produserte) og Grace Jones på alle deres store album på starten av åttitallet, og de fikk oppdrag i USA og Europa: med Bob Dylan, Serge Gainsbourg, Joe Cocker, Mick Jagger og Stones, Carly Simon, Jackson Browne, og så videre.

De slapp også egne album, inkludert den Bill Laswell-produserte åttitallsfunkgodbiten «Rhythm Killers» (1987) – før de gradvis bidro til at reggae videreutviklet seg til dancehall. Særlig Dunbar var åpen for ny teknologi. Sly & Robbies berømte «Bam Bam»-riddem er instrumentalsporet (uten bass, med en gitar-loop og programmerte trommer) som legger grunnlaget for dancehall-hits som Chaka Demus and Pliers’ «Murder She Wrote» fra 1992, samt flere rap-låter utover på 2000-tallet.

Poenget er: Sly & Robbie var lenge over alt. Men nå er de begge borte. Samtidig er det de etterlater seg av oppfinnsomme killer-rytmer såpass innovativt at de kan brukes igjen, og igjen, og igjen.

Sly Dunbar (1952–2026)

Det gikk ikke mange timene fra amerikanske Renée Good ble skutt i ansiktet av en Ice-agent i Minneapolis før protestsangene begynte å poppe opp på Youtube, Instagram og Tiktok. Der satt menn og kvinner hjemme i stua med sine akustiske gitarer og snakkesang, i en direkte folk-stil som minner mer om hundre år gamle viser enn hva som ligger på ukas hitlister.

She’s less than a mile from where George Floyd laid

They tried to tell me I didn’t see what I saw

, sang Zach Schmidt. Mens Jesse Welles, som har blitt selve protestsangsuperstjerna, sang: 

You probably don’t need to shoot someone in the face to do the thing that you’re calling a job

 av de siste par årene tatt på seg rollen som USAs mest hyperaktive politiske låt-kommentator. I musikkvideoene han legger ut på internett plasserer han seg som regel ute i naturen et sted, med bustete hår og lurvete kassegitar, og synger det som han ser det, verken mer eller mindre. Welles har gitt ut minst seks album og en hel haug med singler i 2025 – på toppen av tre album i 2024. Her synger han om Gaza, klientlista til Jeffrey Epstein, Fentanyl-avhengighet, krigen i Ukraina, røde capser, de fattige, United Health og «No Kings».

Sistnevnte låt har han gjort i duett med Joan Baez. Welles er nemlig tatt under vingene av musiker-etablissementet, inkludert John Fogerty og Dave Matthews. Han har gjestet nye album med Margo Price og Marcus King, og er denne helga nominert til fire folk- og americana-priser under Grammy-utdelingen. Hvilket for disse ører virker smått absurd.

nevnes Kurt Cobain som en naturlig Welles-referanse, og det samme gjør tidlig Bob Dylan og folky John Prine. Men stemmen hans, riktignok hes, mangler den blodrøde desperasjonen til Cobain – akkurat som innholdet i sangene er uten presisjonen, elegansen, poesien og underfundigheten til Dylan og Prine. Fra Norge høres Welles mer ut som en parodi på en protestsanger enn en protestsanger som faktisk treffer folk. Men så feil kan man tydeligvis ta.

Welles er ute etter kommunikasjon framfor perfeksjon, og kanskje er dét er lærdommen av hans overraskende suksess: få det ut, bli ferdig, kjør på. Han trenger tydeligvis ikke tekstlinjer som Dylans 

But even the President of the United States sometimes must have to stand naked

Some humans ain’t human / Some people ain’t kind / You open up their hearts / And here’s what you’ll find / A few frozen pizzas / Some ice cubes with hair / A broken popsicle / You don’t wanna go there

humor er en del av problemet med Welles. Så la meg lansere et alternativ: Carsie Blanton, som er mer lik humanisten Prine enn Welles noen gang kommer til å bli. Riktignok skriver de begge protestlåter, men er også rake motsetninger: Der Welles er tørr, er Blanton saftig; der han er sløv, er hun skarp. Dessuten er hun flere hakk mer radikal enn Welles.

For to uker siden slapp Blanton «The Red Album Volume 2», hennes andre reinspikka protest-ep – og første siden hun satt i det israelske Ktzi’ot-fengselet etter å ha deltatt på Global Sumud Flotilla i fjor høst. Ep-en er en nydelig liten sak på tjue minutter, om å la protestflammen brenne, om å feile og reise seg, om hvordan FBI knekker fagforeninger, om Elon Musk og Luigi Mangione, om sosialistisk solidaritet og enda en krig.

Til slutt synger hun «The Future» mens koret svaret henne – 

The rich are in their bunkers / And the cops are in their tanks / The grifters run the government / The gamblers run the banks / But we’ve got something they don’t have, from the river right to the sea / They don’t own the future honey, ‘cause the future is you and me

Welles er ute etter kommunikasjon framfor perfeksjon

Folk for og imot

Langt fra perfekt på privaten, men like fullt den perfekte soulmann – fanget mellom tro og tvil, sex og skam, Gud og grådighet – med en frasering for evigheten. Al Green hører hjemme i samme soulsanger-liga som Aretha, Otis, Ray, Marvin, Stevie – de man er på fornavn med.

Så det er selvsagt en begivenhet når Al slipper en ny, firespors ep, selv om den føles aldri så snau og er uten en eneste originalkomposisjon. Tross alt er det snart 18 år siden hans forrige studioalbum, Questlove- og James Poyser-produserte «Lay It Down».

 er ikke av neosoul-miljøet rundt Questlove, men kommer rett fra Memphis. Den er omtrent i samme gate som «I Can’t Stop» (2003) og «Everything’s OK» (2005), her med strykere fra Stax-legenden Lester Snell. Dette er med andre ord sørstatssoul av klassisk merke. Og om Als vokal ikke er like fleksibel som på syttitallet, så har den en veterans tyngde, tykk og malmfull, med alt som må til for å hente noe nytt ut av velkjent låtmateriale.

Ep-ens versjon av Lou Reeds «Perfect Day» hadde klart seg bedre uten britiske Rayes litt for pågående og litt for sjelfulle gjestevers. Men 79 år gamle Green makser både Bee Gees’ nydelige «To Love Somebody» og, ja da, R.E.M.s «Everybody Hurts». Aller best er likevel tolkningen av Reeds «I Found a Reason» fra Velvet Undergrounds «Loaded». Her høres den ikke ut som en nyforelska, liten proto-punk-klassiker, men som en soul-

Eviggrønne Green

Hva skjer etter Trump og amerikansk dominans, og hva skjer etter demokratiet – uansett hvor lite 

det måtte være? Leonard Cohen, som døde dagen før Trump ble valgt til president i 2016, har advart oss for lengst. I «What Is Coming 2.16.03» fra diktsamlingen «The Flame» (utgitt posthumt i 2018) skriver han om et 

you have no understanding / of the consequences / of what you do / oh and one more thing / you aren’t going to like / what comes after / America

Det heter seg at amerikanere kan business, men i en musikksammenheng gir det et feil bilde av hvorfor vi har kommet dit vi har kommet. USA leder ikke an i populærmusikken – via bransjeledende Universal, Sony, Warner, Live Nation, Ticketmaster og så videre – fordi selskapene deres opptrer som hissige kapitalister som grenser mot monopolister, klare for å kjøpe opp hvem som helst når som helst. De leder an fordi de har vært og er formidlere av 

 som er bygget på det stikk motsatte av alt som preger Trump og Maga, anti-innvandring og deres bisarre form for isolasjonisme.

 Musikkmagasinet skrev Frida Fliflet om hvordan den lokale popmusikken har fått et merkbart globalt gjennomslag. Vel, den amerikanske popmusikken har alltid vært global i sitt vesen, noe som er selve kjernen i dens appell (uansett hvor lokal den måtte oppfattes 

 Fra et musikalsk ståsted er nemlig det amerikanske også vestafrikansk, østeuropeisk, irsk, tysk og dessuten norsk, blant mye annet. Gjerne med en såkalt

 i miksen, religiøst og sekulært om hverandre, i en evig konflikt med seg selv.

Verden for øvrig har gjennom årtiene og århundrene tatt del i det som foregår der inne i De forente stater, via utveksling og utvandring – fordi det ligger noe kjent der, og fordi dette kjente er blandet med noe ukjent og hva vi kan kalle en x-faktor. Kokt sammen har dette blitt til 

. Det er ikke uten grunn at blues, jazz, country, house, techno, soul, funk, disco, hiphop og ikke minst rock & roll har fått bein å gå på globalt. Alle disse amerikanske uttrykkene har kanskje lokale føtter, men de har også globale røtter.

unntak av mat (norsk taco!), er amerikansk popmusikk det sterkeste argumentet for kulturutveksling og multikulturalitet jeg kan tenke meg. Med Ice sine herjinger og Trump-administrasjonens stadig mer omfattende innreisenekt, står dette for fall. Kanskje midlertidig, kanskje for alltid. Så gjenstår det selvsagt å se om vi kommer til å like det som kommer etterpå. Om Cohen får rett, eller ikke.

Det amerikanske er også vestafrikansk, østeuropeisk, irsk og norsk

Etter Amerika

Ifølge det upålitelige ryktet på gata og internett er Zach Bryan en humørsyk og arrogant drittsekk, men han høres ikke ut som en på plate – uansett om det står 

i panna hans. Riktignok skriver han godt om både fredagskvelden og fylla med gutta boys, men han skriver enda bedre om frykt og feighet, og om å bruke motgang til å bli 

. Sangene rommer nesten alltid et lass av store, svulmende og samtidig forknytte mannefølelser – slike som sjelden kommer til sin rett i terapirommet, men som åpenbart har en prominent plass i den etter hvert enorme amerikanske sangskriverkatalogen.

For Bryan er tvers gjennom amerikaner, oppvokst i en småby i Oklahoma (delstaten hvor også Woody Guthrie er fra). Også musikken hans er tvers gjennom amerikansk – fra de irske felene til de meksikanske blåserne. Kanskje er det derfor han ser annerledes på immigrasjon enn Trump-administrasjonens menn og kvinner.

 fra han slo gjennom i 2022, har Zach Bryan blitt et uvanlig popfenomen, særlig med tanke på outsider-røttene i hjemmemekka leirbåls-countryfolk. Han solgte ut to konserter med 65 000 publikummere hver i Londons Hyde Park i fjor sommer, og har satt preg på et betydelig antall musikere verden rundt, inkludert Norges mest strømmede artist i 2025: Tobias Sten. I juni spiller han for et fullsatt Unity Arena i Bærum.

Som liveartist er Zach Bryan helt der oppe. I slutten av september i fjor holdt han den største ikke-gratis-konserten i USA noensinne, da 112 408 fans løste billett på Michigan Stadium i universitetsbyen Ann Arbor. To uker senere var han igjen i nyhetsbildet, da han slapp et utdrag fra låta «Bad News» og fikk det til å gå en kule varmt i The Department of Homeland Security (DHS).

The middle finger’s rising and it won’t stop showing

. I fullstendig versjon, slik sangen ble utgitt forrige fredag, er «Bad News» noe av den mest potente politiske popmusikken jeg kan huske å ha hørt, høyaktuell etter at Ice skjøt og drepte 37-årige Renee Good i Minneapolis 7. januar.

Eirik Blegeberg

Artikler

Spellemann inn i varmen

Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.

Metall & død

Romantikk, takk

De uredelige

Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.

Skrudd lyd

Anmeldelse

Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.

Anmeldelse

Finne meg sjæl

Fantasillioner

Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.

Sly Dunbar (1952–2026)

Folk for og imot

Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.

Etter Amerika

Countrystjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.

Tallenes uklare tale

Joe Ely (1947–2025)

Anmeldelse

Med soloprosjektet This Is Lorelei seiler Nate Amos opp som en av sin generasjons fremste amerikanske låtskrivere.

Den siste lagspiller

For 19 år siden fant The Klezmatics en ny vei inn i en merkverdig fase av Woody Guthries liv og virke.

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Spellemann inn i varmen

Harry Styles er ikke uten humor, men kunne med fordel slått hardere fra seg.

Metall & død

Romantikk, takk

De uredelige

Gogol Bordello har mer tid til Ukraina enn til idioter.

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «mu­sick­ing» – det rela­sjo­nelle aspektet ved musikk.

Skrudd lyd

Anmeldelse

Skinnet bedrar, og det gjør menn og, ifølge Megan Moroney.

Anmeldelse

Finne meg sjæl

Fantasil­lioner

Kriti­ker­ynd­linger ekspan­derer, for det meste med hell.

Sly Dunbar (1952–2026)

Folk for og imot

Al Green finner soulen i Lou Reed, Bee Gees og R.E.M.

Etter Amerika

Country­stjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.

Tallenes uklare tale

Joe Ely ­(1947–2025)

Anmeldelse

Med solo­pro­sjektet This Is Lorelei seiler Nate Amos opp som en av sin gene­ra­sjons fremste ameri­kanske låtskri­vere.

Den siste lagspiller

For 19 år siden fant The Klezmatics en ny vei inn i en merkverdig fase av Woody Guthries liv og virke.

Anmeldelse

Eirik Blegeberg

Noen må fortelle Nicolai Tangen om «musicking» – det relasjonelle aspektet ved musikk.

Fantasillioner

Kritikeryndlinger ekspanderer, for det meste med hell.

Countrystjerne Zach Bryan gikk ut med en musikalsk langfinger til Ice, før han modererte kritikken. Musikken er fortsatt potent, dog.

Joe Ely (1947–2025)

Med soloprosjektet This Is Lorelei seiler Nate Amos opp som en av sin generasjons fremste amerikanske låtskrivere.