Eirik Blegeberg

Etter Amerika

Hva skjer etter Trump og amerikansk dominans, og hva skjer etter demokratiet – uansett hvor lite demokratisk det måtte være? Leonard Cohen, som døde dagen før Trump ble valgt til president i 2016, har advart oss for lengst. I «What Is Coming 2.16.03» fra diktsamlingen «The Flame» (utgitt posthumt i 2018) skriver han om et 4th Reich, før han avslutter: you have no understanding / of the consequences / of what you do / oh and one more thing / you aren’t going to like / what comes after / America. Det heter seg at amerikanere kan business, men i en musikksammenheng gir det et feil bilde av hvorfor vi har kommet dit vi har kommet. USA leder ikke an i populærmusikken – via bransjeledende Universal, Sony, Warner, Live Nation, Ticketmaster og så videre – fordi selskapene deres opptrer som hissige kapitalister som grenser mot monopolister, klare for å kjøpe opp hvem som helst når som helst. De leder an fordi de har vært og er formidlere av amerikansk musikk – som er bygget på det stikk motsatte av alt som preger Trump og Maga, anti-innvandring og deres bisarre form for isolasjonisme. I forrige ukes Musikkmagasinet skrev Frida Fliflet om hvordan den lokale popmusikken har fått et merkbart globalt gjennomslag. Vel, den amerikanske popmusikken har alltid vært global i sitt vesen, noe som er selve kjernen i dens appell (uansett hvor lokal den måtte oppfattes der borte). Fra et musikalsk ståsted er nemlig det amerikanske også vestafrikansk, østeuropeisk, irsk, tysk og dessuten norsk, blant mye annet.