I krig og kjærlighet

Intenst kaos til tross, de klassebevisste britiske postpunkerne i Idles etterstreber også det skjønne.

Aslaug Olette Klausen

IDLES: Ledet av gitarist Mark Bowen (i kledelig rødt til venstre) og vokalist Joe Talbot (med sporty pannebånd nest lengst til høyre). Foto: Tom Ham

Vokalist Joe Talbot bøyer seg frem og lar sitt ellers skøyeraktige åsyn anta en alvorlig mine som dekker hele den halve skjermen han deler med gitarist Mark Bowen. De sitter i sine respektive hjem, i England og Nord-Irland, for å snakke over zoom om det nye Idles-albumet «Tangk».

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Album

Sann fryd?

Dansere, pop pop pop og en hel masse takknemlighet.

Eirik Blegeberg

TYPER: Idles utvider Idles-lyden på nye «Tangk». Foto: Aris Chatman

Idles

Tangk

Partisan/PIAS

Rart med det, men til tross for at Idles endrer seg fra plate til plate, lander de stort sett samme sted. Den veldig britiske musikkidentiteten deres er kanskje flytende, men hovedregelen er fortsatt at de gjør energiske rockeutblåsninger bedre enn intime ballader. Og de kan fortsatt bli for forkynnende, med sine typisk slagordpregede hooks, av typen: No god, no king / I said love is the thing.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn

Konsert/forestilling

Fioler & kanoner

Jenny Hvals nye forestilling «I Want to Be a Machine» blåste alle motforestillinger av banen på Henie Onstad Kunstsenter.

Martin Bjørnersen

Kollektivt orientert: Linn Nystadnes, Jenny Berger Myhre og Håvard Volden har sentrale roller i den nye forestillingen til Jenny Hval. Foto: Nabeeh Samaan / Henie Onstad Kunstsenter

«I Want to Be a Machine»

Jenny Hval med Håvard Volden, Jenny Berger Myhre og Linn Nystadnes.

Album

Henie Onstad Kunstsenter, Bærum 10. februar

Mens jeg sitter og skriver dette, drøye tre døgn etter Jenny Hvals opptreden på Henie Onstad Kunstsenter, merker jeg plutselig at duften av fioler henger igjen. Nei, ikke som et sanseminne. Jeg lukter bokstavelig talt fioler. Grunnen til det er et stykke papir jeg plutselig kommer på ligger igjen i armlomma på jakka mi.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Lag bruker Logg inn