Vi tok med en gammel kassett til Elias Akselsen. Det vekket minner, vonde og gode. Og det ble en prat om urett og Armageddon, med en julefortelling på kjøpet.

Jul i endetida

DYPT I MUSIKKEN: Minnene strømmer på når Elias Akselsen hører seg selv på en kassett fra 1989, for første gang på mange år, i stua på Skarnes.

Det er fredag første desember og mildt sagt hektisk backstage på Riksscenen i Oslo. Når jeg kommer inn i rommet rett over klokka seks, sitter han der ved bordet: en av landets mest typete typer og kulturpersonligheter. Elias Akselsen er det reisende folket, romani eller tatera som han oftest sier selv, sin viktigste kulturbærer og formidler. I alle fall overfor majoritetssamfunnet.

Musikkmagasinet