Vi tok med en gammel kassett til Elias Akselsen. Det vekket minner, vonde og gode. Og det ble en prat om urett og Armageddon, med en julefortelling på kjøpet.
Det er fredag første desember og mildt sagt hektisk backstage på Riksscenen i Oslo. Når jeg kommer inn i rommet rett over klokka seks, sitter han der ved bordet: en av landets mest typete typer og kulturpersonligheter. Elias Akselsen er det reisende folket, romani eller tatera som han oftest sier selv, sin viktigste kulturbærer og formidler. I alle fall overfor majoritetssamfunnet.
Allerede abonnent? Logg inn
I KI-søksmålenes tid beskytter ikke jussen mot ubehaget.
Igjen diskuteres de høye billettprisene. Denne gangen er det i forbindelse med Karpes planlagte avskjedskonserter i Oslo Spektrum sommeren 2028. Skal du på konsert på de større arenaene i Norge, må du nemlig ut med flere tusen kroner. I forlengelse av diskusjonen ligger også Live Nation og Ticketmasters monopol-liknende markedsmakt, som intensiverer pengegaloppen. Etter at Live Nation tidligere i år ble dømt for monopolvirksomhet i USA, melder spørsmålet seg også her hjemme: Hva skjer når få aktører styrer så store deler av markedet? Og hva er konsekvensene for oss som publikum? Det er noe som er galt i den økonomiske verdikjeden til konsertbransjen om dagen. Og selv om dette er mer synlig i andre land enn Norge, spør jeg meg om hvem som blir hardest rammet av skjevfordelingen av kapitalstrømmen. Små og mellomstore spillesteder over hele Norge har ikke hatt den samme økningen i billettprisene som de største live-arrangementene. Et kjapt søk på konserter i min egen hjemby Stavanger viser at prisene ikke har steget nevneverdig siden før pandemien, selv om vi vet at alle kostnader knyttet til konserter har hatt en massiv økning.
Mitsuko Uchidas tolkning tar vare på det visjonære og tvetydige ved den sene Beethoven.