Martin Bjørnersen

#fff

Da albumet «Before the World Blows» kom ut for to uker siden (godt og vel et år etter første annonserte slippdato), var det nesten på dagen seksten og et halvt år siden forrige offisielle album med (ikke-kall-det-neo)soul-unikumet Erykah Badu, «New Amerykah Part Two (Return of the Ankh)».

Det vil si, om vi ser bort fra overskuddsprosjektet og 2015-mixtapen «But You Caint Use My Phone», med humørfylt skrudde, radikale fortolkninger av alt fra Egyptian Lover og New Edition til Drake og Todd Rundgren. Skiva står fjellstøtt i en altfor tynt spredt diskografi siden 1997-debuten «Baduizm» (som gjorde Badu til ufrivillig frontfigur for en såkalt «neo soul»-bølge hun i snart tretti år har gjort alt hun kan for å distansere seg fra). Man kan spørre seg selv hvorfor denne telefontematiske konseptskiva kom ut som «mixtape» og ikke et offisielt album, og man kan minst like mye spørre seg om hvorfor aktuelle «Before the World Blows» er kreditert til Badu og (rap)produsent The Alchemist likeverdig, som duoalbum.

,i et innlegg på Instagram på slippdatoen, at hennes rolle ikke bare har vært som sanger over The Alchemists beats på dette albumet, men som produsent, arrangør, musiker, komponist, stylist, regissør med mer. Og sånn høres det definitivt ut gjennom «As the World Blows».

Mot slutten av skiva får vi riktignok en fire låters strekk som gir pekepinn på hvordan et mer likeverdig albumsamarbeid kunne hørtes ut, med en solid rekke sample-minimalistiske og korthugga, kontante, lekne låter der de vindskeive tromme-groovene får styre kursen, fra en-to-slagrekka «What the People Say»/«Hot Bibi», til rapduettene «No I.D.» og den seige gospelsleperen «I Know That Man». Westside Gunn og Earl Sweatshirt er også med på de to sistnevnte låtene, begge med egne fullengdere i tospann med The Alchemist i katalogen.

 dette strekket er feiende flott, «rettferdiggjør» Badu sin plass i førersetet gjennom resten av skiva. Bare hør hva hun får ut av fjorårets første singel «Next 2 U», som riktignok, i starten, høres ut som plankekjøring i «mixtape-format». Badu synger over en Alchemist-produksjon for Mobb Deep fra 1999, og ønsket om å leke seg over denne beaten, «The Realest», skal også ha vært startpunktet for albumet som sådan. Men fra midtveis i låta tar Erykahs eventyrlyst over, med akkord-utbygginger, groovy instrumentpålegg, perkussive krumspring som forskyver rytmisk tyngdepunkt steg for steg. Smått psykedeliske, gradvis svære koringer tar det fra 

Årets singel-teaser «Witch Doctor» vrir desto mer ut av en enkel loop, inn i et voodoo-territorium og en selvbevisst lek med den kjønnsstereotype, reduserende mytologien rundt Badu som en slags forhekserinne.

 «liner notes» er vestkyst-raplegende DJ Quiks kreditering på perkusjon en morsom detalj. Samtidig sier detaljen mye om Erykahs status blant musikerfrender – hvem andre hadde fått DJ Quik inn i studio for å riste på noen shakere og tamburiner, som han til overmål gjør gjennom hele dette albumet?

Dette er også symptomatisk for et album som til tross for Badus trygge posisjon i førersetet like fullt er drevet frem av energien i samarbeid. Kollektive skaperprosesser inkluderer langt flere enn The Alchemist: DRAM og Steve Lacy tilfører henholdsvis «Valentine» og «To the Moon» noe mer jordnært catchy i selve låtskrivinga. Låtene blir det nærmeste denne skiva kommer pop-appell utenfor Badus kjernepublikum.

Mens den luftig utbygde, klassiske R&B-slow jam’en «They Ain’t You», med svevende koring og prog-vandrende bassing fra Thundercat, nok er den ene låta her som kommer til å bite seg fast i Badus livesett på lengre sikt. Denne er også en av flere låter som eksplisitt vektlegger Erykah Badus skrudde og stadig mer rett-i-fjeset-sa-brura-humor, som til syvende og sist blir albumets aller sterkeste kort, for de som vibber med vitsene i all fall.

Ritualistisk mystikk og ublu underlivshumor

I sin egen verden

For å starte denne anmeldelsen med feil bein ut av senga – det er noe 

med rapper/podkastvert Open Mike Eagle som gnager litt her i gården. Noe greier som gjør at han aldri helt fester seg i spillelister eller oppmerksomheten min, til tross for lang fartstid og habile mikrofonferdigheter. Vi kan kalle det en slags middelkultur-selvhøytidelighet, en selvsikkerhet rundt sine egne «dype tanker» som faller gjennom i plattheter, en «emosjonell åpenhet» som pirker på overflaten uten å stikke hull eller berøre vitale nerver.

mer digg med virket som musikkanmelder enn å få dyplytte til artister man ellers har styrt unna, og innimellom finne noe der som får en til å endre mening; substans og kvaliteter man har oversett. For om heller ikke «Doomed!», Open Mike Eagles nye duoskive med produsent Kenny Segal, overbeviser i tekst eller substans, er det mye å la seg glede over.

Det gjelder ikke bare ren rapteknikk, men også i selve stemmebruken: Den er dynamisk i både intensitet og toneleie, kanskje særlig der Open Mike Eagle veksler mellom rett fram rap-flyt-fleksing og melodiøsitet og … synging, om man skal tviholde på skillet mellom dét og rap.

Og om den klassiske «breakup-skiva» er i ferd med å bli en klisjé også i rapsammenheng, gir rapgjest Billy Woods litt konseptuell mening til hele skiva med kun ett vers (på «She Swear I’m Colorblind»). Slik setter han tonen for et album om den gjenkjennelige (?) klemma mellom å føle seg alene i tosomheten, og … autonomiens uunngåelige omkostning i en kvelende ensomhet.

har i senere år sluppet en imponerende rad «rapper-og-produsent-duoskiver», og har i likhet med Open Mike Eagle røtter i andre generasjon av den eksperimentelle improrapscenen rundt Los Angeles’ Project Blowed-kollektiv. Skiva preges av en løs, varm jazz(rap)-vibb som kler rapperens stemme som hånd i hanske, og skaper en uanstrengt symbiotisk enhet mellom beats, liveinstrumentering og vokal.

Dette er nok også den mest rappete og tilgjengelige musikken Segal har produsert gjennom en tjue år lang karriere i det mer knirkete hjørnet av rapmusikken – og befester fyren som en sann produsent, snarere enn en «beatmaker», en som vet å skreddersy sin tilnærming til vokalisten han til enhver tid sparrer med. Og kjemien mellom de to likeverdig kreditert utøverne her er eksepsjonelt finstemt. Resultatet blir et høydepunkt i begges karriere.

Vellykka brudd

Christopher Olssøn

#000

Vil du ha brus? Vi har frukt, brus, kaffe … svele! Vi har sveler!

Det nærmer seg slutten på en lang dag med presse, men Karpe er på tilbudssiden og tar full regi mens de leder meg og fotografen inn i et ærverdig rom, nærmest en sal, hos Nasjonalbiblioteket på Solli plass. Midt i rommet står fire stoler rundt et lite bord, der jeg setter meg ned mens Chirag (hele Norges Rashmikant Patel) henter en svele. På bordet står en forseggjort, låst boks med plass til syv håndbundne bøker. Fire av dem er ute, «1-3» og «7», mens de tre gjenstående bindene låses ut og slippes stykkevis og delt.

Sju-delte «Overtime/Overkill» er hvorfor pressen er invitert hit på audiens. Men den virkelig store nyheten er at dette er den aller siste utgivelsen til Karpe, som begynner på avskjedsturné allerede i høst, rett i etterkant av sommerens spektakulære «Karpe World»-konsertopplevelse på Ekebergsletta i juli. Et farvel som varer helt frem til definitivt punktum settes med siste konsert i 2028.

På bordet ligger det altså fire «minnebøker», en for hver utgivelse, én side med to fotografier for hvert spor på utgivelsen, sirlig limet inn i samme ukronologiske rekkefølge som på utgivelsene – hver bok med en fysisk blomst presset i et «glassmonter» på forsida. Det er de syv vanligste blomstene i norsk flora. På det siste omslaget: en forglemmegei. Magdi liker at det er så håndfast.

– Du ser at noen har limt inn de bildene, og du ser at det er noen som har presset disse blomstene, og at noen har bundet inn boka. Hun heter Gunn og er fra Langhus.

Men er dette et definitivt punktum? De insisterer, innstendig og nærmest ivrig. Det er ikke noe «triks», det her, sier Chirag.

– Vi har sagt at det ikke blir noe ekstrashow, og da blir det ikke noe ekstrashow. Vi har trent opp publikummet vårt, føler jeg, til at de vet at det er ikke noe kødd. Hele veien, det er ikke noe sånn og sånn, eller noe så og så. Jeg kommer ikke til å komme her med noe comeback.

Og ordet til Karpe, vel, det veier tross alt tyngre enn en gjennomsnittlig norsk rapduo. De har putta pengene sine der munnen er før, for å si det på dårlig norsk. Som da de satte samfunnsengasjementet sitt ut i praksis, da de i 2020 offentliggjorde den rettslig bindende avgjørelsen de tok året før, ved å donere rettighetene for samtlige utgivelser frem til da, og inntektene derfra, til et veldedig fond, PAF, som seinest for en måneds tid siden delte ut en ny million til prosjekter med formål «bistand for flyktninger, asylsøkere og/eller innvandrere».

Overtidsprat

Forrige fredag, med bare noen dagers forvarsel, kom det et splitter nytt album fra en av norsk raps mest mystisk tilbaketrukne skikkelser. Store P slapp andrealbumet «Rommet» i 2017, men «Alt på en gang» høres mest av alt ut som en direkte oppfølger til den klassiske debuten (det må det være lov å si) «Regnmannen» fra 2014. Kanskje uten den overraskende crossover-appellen fra den gang. Men det er verden som har forandra seg, ikke Store P.

Den tidligere A-Laget-rapperen er i tydelig inspirert form i 2026. For mens «Rommet» hadde nok av gull å by på, låt for låt, virket den i ettertid litt splitta – skulle den å ta steget fullt ut i poplandskapet, eller krype lenger inn i det psykedelisk innadvendte skallet?

har funnet balansen. Her skinner sola i klarvær og klartekst – andrelåta heter tross alt «Hver vår». Låta har kreditert saksofonist Kjetil Møster som fullverdig «duettpartner», og det er vel fortjent – samspillet de to imellom er unikt godt (slik vi også husker det fra tidligere samarbeid som briljante «Katten»).

Utover på albumet er det også plass til briljante vers fra losjebrødrene Mats Dawg og Angelo Reira, men det er i hovedsak Store P selv som styrer alt: beats, produksjon, melodier og tekst. Han kødder 

Det gjelder også stilmessig. Her møtes åttitalls balladesoul, vestkystfunk, New Orleans-bounce, melodisk Atlanta-rap, pastellfarga synth-akkorder og bredbeinte soli på gitar og synth. Store P behersker alt til fingertuppene: ikke noe ender opp som tom pastisj, for miksen er hans helt egne.

de tekstmessige betraktningene. I en by som har flust med rappere som behersker både punchlines og det kryptiske og lydmalende (fra Lars Vaular til albumgjest Reira), er P også her på sin eget spor og i sin egen verden. «Illusjoner» er en personlig favoritt, der han går nedover slektslinjer som en sjaman og preiker med sin 

På «Huset nedi gaten» dropper han linjer som 

ligger lavt som en meitemark / min regnfrakk matcher din neglelakk / i en kåk der folk spiller Kinasjakk / i Palestinaskjerf og Argentinadrakt

. Altså, hvem andre sier sånt på plate – og får det til å høres så fett ut? 42-åringen Petter Sundby (som hans mamma kalte ham) er fortsatt en sterk kandidat til tittelen 

 Det er sterkt gjort i en ung manns spill.

Petter Sundby er fortsatt en sterk kandidat til tittelen Norges beste rapper

Ny vår i vest

Festivaler som nederlandske Rewire, som har funnet sted i Haag årlig siden 2011, tilhører et eget sjikt i europeisk musikkfestflora – også representert i Norge, ved Tromsøs Insomnia og Ekko i Bergen. Programmet er sentrert rundt elektronisk musikk, spesifikt i skjæringspunktet mellom den grasrotfødte og autodidakte dansegulvstradisjonen, og den akademiske, institusjonelle, kulturmiddelmottakende «samtids»-skolen.

Rewire er også en sånn festival som, i stedet for ett satt festivalområde, bruker byens tilgjengelige spillerom, fysiske rom og arenaer, gjerne utradisjonelle spillesteder, i kommunikasjon med bygget og byens historie. Festivalens første dag, torsdag 9. april, finner sted på museet West, midlertid plassert i det brutalistiske bygget til den tidligere amerikanske ambassaden.

Her er det satt opp et proppfullt dagsprogram med paneler, samtaler, performance, installasjoner og opptredener. Den elektroniske musikkpioneren Suzanne Ciani er headliner på skravleprogrammet, og det er offisiell åpning av festivalutstillingen «Proximity Music», der en solid sammensatt gjeng av kunstnere, instrumentmakere m.m. er representert, i søken etter å «forbinde lyd, arkitektur og teknologi», slik det står i programmet.

Men det er et verk fra Wests egen utstilling som gjør sterkest inntrykk, der den Istanbul-baserte kunstneren Cevdet Erek klarer å forene lyd, rom og musikkteknologi på et vis som gir konkret mening i kropp og betong. Hans skulpturelle lydverk «Aoccident grotesque» er et finurlig ambisiøst samarbeid med den Haag-baserte instrumentmakeren Rob Bothof. Bothof har lagd to visuelt slående sequencere - arbeidsverktøyet som er sentralt fundament i utviklingen av elektronisk klubbmusikk. Disse sequencerne har lys og lydmalende displayer som gir et visuelt bilde av sekvensen som også styrer lyden i rommene. Det er snakk om tjuefire rom over to etasjer, med hver sin høyttaler, som spiller av hver sin trommelyd i en rytmisk loop. Man vandrer fysisk gjennom Ereks trommeloop, og ender opp i en djup basstromme plassert i bygningens «hjerte», der sequencere står og holder pulsen stabil.

Det setter i gang resonnementer, slår an både en tone og en rytmisk puls, for hele festivalen de kommende dagene.

Fredagen og lørdagens program har headlinere som Actress, før nevnte Suzanne Ciani, Caterina Barbieri, Armand Hammer, Jim O’Rourke, de norske nepobabyene i Smerz, Beverly Glenn-Copeland og Kim Gordon. Men for den røde trådens skyld, kan vi konsentrere seg om fire konserter søndag som har én ting til felles, ikke uvanlig for festivaler som Rewire – konsertpremiere på live samarbeid mellom musikere, eller musikere og andre kunstnere.

Det vil si, spoken word-multimediakunstner Moor Mother og Chicagohouse-avantgardist Jamal Moss AKA Hieroglyphic Being, har opptrådd sammen én gang tidligere, på New Yorks Dweller Festival i februar. Men samarbeidet som Immaculate Deception of History er like fullt rykende ferskt. Og opptredenen i Haag føltes rå og i øyeblikket, mest på den gode måten, men med tydelige lydproblemer.

«Narcissist: What’s Yours Is Mine» messer Moor Mother innledningsvis, nesten druknet ut av Jamal Moss som skrur på en synth fra sequencerprogram på en iPad kjørt gjennom DJ-mikser. Synthriffet har snedig kamuflerte, svimlende skiftende ener-slag før acid-bassen - Chicagohousens folkemusikk-instrument - kommer inn og markerer det rytmiske tyngdepunktet. En tredjeperson – ikke den program-annonserte live trommeslageren - spiller søkende amatørmessig melodica. Alt høres grumsete og litt grujævlig ut, før lange trompetoner legger mjuk lydkappe rundt en groove som gradvis setter seg i publikums nikkende nakker, og lydmann begynner å få skrudd til en slags balanse i kakofonien.

Tid, rom og loops

Han ble født Lance Taylor i 1957, og døde av prostatakreft i Pennsylvania forrige torsdag. Men amerikanske Afrika Bambaataa er uløselig knyttet til fødestedet i The Bronx, og til den tidlige hiphop-kulturen. Ja, det er rimelig å si at man ikke hadde snakket om hiphop-kultur per se, om det ikke var for den selvlærte DJ-en, rapperen og afrofuturisten. Som leder av den pseudoreligiøse kulturorganisasjonen Universal Zulu Nation konseptualiserte og formulerte Bambaataa ideen om danse-, DJ-, rap- og graffitiuttrykkene som spiret i New York som en felles kultur med «fire elementer». Altså hiphop.

noe annet og langt mørkere Bambaataa er uløselig knyttet til, etter at modige ofre sto fram for fem års tid siden: grooming, utnytting og overgrep mot mindreårige gutter gjennom flere tiår. Det hele ble muliggjort av sektaktige maktstrukturer han etablerte rundt sin Zulu Nation. Sakene rakk ikke å bli prøvd for noen rettssal, men anklagene framstår troverdige. De er også over snittet groteske, med fatale følger for traumatiserte gutter og menn fra sårbare kår.

Den offentlige samtalen som har oppstått i kjølvannet av et dødsfall som under andre omstendigheter ville utløst et ras av pompøse nekrologhyllester, viser hvor vanskelig det er å forholde seg til disse to tingene samtidig: Afrika Bambaataa var en pionér som forandret musikken og verden – og han var en serieovergriper. Et monster, vil mange si. Men som det nylig ble sagt i en norsk rettssal av aktoratet: ingen av oss er monstre. Og som mange vil legge til: Det er nettopp troen på at de er monstre som mange overgripere gjemmer seg bak. Når vi ikke makter å se at også overgripere er helt vanlige folk. Eller kulturelle ikoner som forandret verden.

 forandret verden flere ganger, ikke minst med tolvtommeren «Planet Rock» (1982). fortsatt en av de mest banebrytende og innflytelsesrike låtene noensinne. Det kan ikke viskes ut, like lite som vi kan viske ut og ignorere overgrep.

Det er forståelig at de mange som fikk livet rasert av Bambaataa ikke har behov for å minnes «Planet Rock», tvert om. Vi mange som har fått livet staket ut av pionerarbeidet hans, bør heller ikke late som noe annet. Men vi bør og kan streve etter å finne en måte å snakke om musikkhistorien uten å tråkke på de dype traumene som Bambaataa etterlot seg.

For ingen av oss monstre, men ingen av oss er heller gudegitte genier, slik malen på musikernekrologer tidvis gir inntrykk av. Myten om og dyrkelsen av (det stort sett mannlige) 

Overgripere er også kulturelle ikoner som forandret verden

Geni eller monster?

Fuck dem, sier Ivan Aleksejev, bedre kjent som Noize MC. Russeren trenger ikke mye betenkningstid da jeg spør hva han synes om at andre russere – inkludert noen av dem som er bosatt i Kirkenes, der vi står – sier at ukrainsk ikke er et språk. For av dem som forsvarer invasjonen og okkupasjonen av ukrainsk territorium siden 2014, omtales ukrainsk litt for ofte som en «bondedialekt» av russisk. Landet Ukraina og den nasjonale egenidentiteten skal liksom være en «konstruksjon».

Noize MC er artistnavnet til Ivan Aleksejev – og det var også navnet på bandet han slo gjennom med rundt 2010, da han ble Russlands kanskje største rapstjerne. Hele veien har han hatt en antiautoritær karakter som plasserte ham som en markant motstander av Putins regime. I kjølvannet av det stadig mer autoritære klimaet, og ikke minst fullskalakrigen mot Ukraina som brøt ut i 2022, bor Ivan Aleksejev i dag i Litauen. Men denne februardagen er han i Kirkenes, noen få mil unna den russiske grensa, for å delta på festivalen Barents Spektakel. Han åpnet hele festivalen på torget i Kirkenes sammen med samiske, finske og skoltesamiske kolleger i grenseland.

Akkurat nå er Aleksejev på et symboltungt sted: på høyre sida av Rådhusgata i Kirkenes. Over veien for oss ligger det russiske konsulatet, for Norge har fortsatt en (tynn) diplomatisk relasjon med vårt naboland. Forbindelsene mellom våre to nasjoner er knapt nok sterkere noe sted enn i Norges mest flerkulturelle by, der gateskiltene fortsatt står på både latinsk og kyrillisk alfabet.

På vår side av veien har lokale norske og norskboende russere (og eksilrussere som er imot krigføringen) plassert et provisorisk minnesmerke for Aleksej Navalnyj. Opposisjonslederen døde i russisk fengsel 16. februar 2024. For kun få uker siden slo etterretningstjenester fra fem europeiske nasjoner fast at Navalnyj ble forgiftet og drept av russiske myndigheter – med giftstoff fra en søramerikansk pilgiftfrosk. Ikke at dette var noen sjokkerende konklusjon, utover det bisarre valget av giftstoff.

Mye har vært sagt om Navalnyj før og siden den gang, for deler av europeisk og ukrainsk venstreside har opposisjonslederen (gradvis nedtonede) etnonasjonalisme vært diskrediterende for ham. I Russland hadde og har han derimot bred støtte, som et samlende symbol for motstanden mot Putin. Det ligger ferske blomster og tente lykter foran et slags ikonbilde av Navalnyj her på fortauet i Kirkenes.

Som artist var Noize MC i 2024 med på å samle en storstilt koalisjon bak 

Navalnyj. Den besto av prominente russiske artister i forskjellige sjangre, som Zemfira, Vlady og Vera Polozkova. De fleste av disse, i likhet med Ivan, var for lengst i eksil for å kunne beholde en fri kunstnerisk og politisk stemme.

– Da Navalnyj ble drept, lagde vi en ti minutters låt sammen, der versene og musikken skifter stil underveis. Artistnavnet for oss som kollektiv var «russere», forteller Noize MC.

Den kunsten jeg oftest liker, søker etter å utforske det som skjer i kulissene

I grenseland

Et stykke ut i låta «Hate Is Love» sier Roc Marciano: 

I’m not an actor but I’m in character

. Det er en god oppsummering av balansen mellom såkalt virkelighetsrap, humor, røverhistorier, stilsikkerhet og selvsikkerhet som Marciano perfeksjonerte – i svært karakteristisk stil – allerede på solodebuten «Marcberg» i 2010.

Da var New York-raporiginalen ti år inn i karrieren, etter å ha vært tilknyttet østkystrapveteranene Busta Rhymes og Pete Rock.

Egentlig er det vanskelig å se for seg hele det siste drøye tiårets minimalistisk undergrunnsrap uten lydbildet og stemningen Marciano så treffsikkert etablerte for 16 år siden.

, særlig i hiphop. Og tatt i betraktning fjorårets begredelige albumsamarbeid med DJ Premier, er det smått sensasjonelt at Marciano er nær sitt livs form på nye «656». Roc Marciano låter så å si alltid best over sine egne beats og produksjoner. Som produsent og beatmaker (hovedsakelig for seg selv og egne protesjeer) har han siden «Marcberg» vært foregangsmann for en radikalt nedskjært til beinet-variant av klassisk samplebasert hiphop.

Han har en egen evne til å grave frem sjeldne og sjeldent stemningsfulle loops, og er i stand til å vri nye følelser ut av velkjent kildemateriale med svært enkle grep. Eksemplifisert av hvordan han i 2012 loopet et fragment av 10ccs kraftballade «I’m Not In Love» og rekontekstualiserte dette til et soundtrack for skitne smug og bakgater.

 han i sin omgang med soul og klassisk rhythm & blues. Hør han vrir ut av tretaktsbluesen på «Easy Bake Oven»; all dynamikken han får ut av en enkel loop med hjelp av en enkel filtereffekt og litt ekko. Det skaper et luftig lerret til leken lyrikk. Denne gangen med frodige formuleringer og en underliggende absurd humor i fokus, den som alltid har ligget under de ofte mørke gateskildringene og de overdådige, originale ordbildene fremført i en frittflyvende flyt.

 nok til å tørre være rent ut tøysete, som på spole-tilbake-verdige «Vanity»: 

I piss on the floor in Dior and Louis Vuitton / I shit on the floor in Dejeun and Yves Saint Laurent / I do what the fuck I want in Isabel Marant.

Oppramsingen av luksusmerker er en eldgammel rap-trope. Men på samme vis som han skaper magi med sine loops, lar Roc Marciano nettopp dette være en tematisk tråd på «656» – han makter å tilføre noe tilsynelatende utbrukt som dette med en personlighet større enn livet, krass sjarm, stil og 

. Dessuten: fyren er virkelig usedvanlig velkledd. En estetiker fra topp til tå.

Har en egen evne til å grave frem sjeldne og sjeldent stemningsfulle loops

Mesterklasse

Nils-Aslak Valkeapää (1943–2001) var blant sitt folk, altså «samefolket», bedre kjent som Áilu, eller under kunstnernavnet Áillohaš. Et navn og en mann som har etterlatt en stille gjenklang lenge etter sin bortgang, også langt utenfor Sápmis 

eller «viddeland». For det er det den heter, «Sámi eatnan duoddariid», den offisielle samiske nasjonaljoiken som vil ljunge ut over by og (vidde)land i dag, på samenes nasjonaldag. Komponert av Áillohaš og spilt inn i Helsinki sommeren 1978, og gitt ut på vinyl og kassett seinere samme år, i en banebrytende innspilling der joik smelter sømløst sammen med prog, fusion, jazz, bluesskalaer, mikrotonal elektronisk lyd og studioakustikk.

Hos majoritetsbefolkningen i Norge huskes Valkeapää blant annet for sin opptreden under OL-åpningen i Lillehammer 1994, og for diktsamlingen som vant Nordisk råds litteraturpris 1991, «Beaivi, áhčážan» fra 1988, utgitt i skandinavisk oversettelse på norsk, nynorsk og svensk som «Solen, min far» i 1991. Noen vil også kjenne til den mye siterte avslutningen i norsk oversettelse av Harald Gaski: 

Og når alt er forbi / Høres ingenting lenger/ Ingenting / Og det høres.

I dag og i morgen kan du lytte til «Beaivi, áhčážan» i Lydgalleriet i Bergen. Et diktverk om lyden av ingenting, som lytteopplevelse i et lydgalleri? Jeppers. For Nils-Aslak Valkeapää var like usedvanlig mangefasettert som kunstner som han var som menneske, for å operere med et skille han neppe opererte med selv. Han var lyriker, joiker, fotograf, maler, skulptør, aktivist, arkivar, essayist, sanger, skuespiller, komponist, økofilosof, dokumentarist, lydkunstner og så videre (men reindriften ga han opp som ung mann – fordi han ikke maktet å ta livet av rein).

Og «Beaivi, áhčážan» er ikke «bare» et prisbelønt diktverk. Selve boka utkom med både illustrasjoner av forfatteren og nær 400 historiske svart-hvitt fotografier fra hele Sápmi. Disse hadde Valkeapää selv samlet inn gjennom dypdykk i etnografiske arkiver verden over, og skjenket tilbake til sitt folk i en rettmessig kontekst (talende nok ble oversettelsen utgitt uten det fotografiske materialet, etter forfatterens ønske).

Samme år som diktsamlingen opprinnelig utkom turnerte Áillohaš selv med en «joiketeater»-forestilling med samme tittel, frittstående basert på verket. To album med musikk laget til denne forestillingen (og til diktverket) utkom samme år. I Valkeapääs «kunstnerbolig» Lassagammi i Skibotn, finnes det dessuten en skulptur med samme tittel. «Beaivi, áhčážan» er med andre ord både diktverk, joik, teater, skulptur, billedkunst, fotoarkiv med mer. Oversetter (og nær venn) Harald Gaski har omtalt verket som «en typisk valkeapääsk all-kunstnerisk produksjon, der tekst, lyd og bilde spiller på lag og utvider forståelsen, samtidig som den bidrar til å utdype tematikken».

Den utgaven (eller delen) av verket som spilles av i Lydgalleriet, ble på sin side gitt ut som et sett med fire cd-er (og kassetter) i 1992. Her leser Áillohaš diktene fra «Beaivi, áhčážan» på sitt høyst karakteristiske vis, så hypnotisk stillferdig at språk glir over i ren pust i de mest meditative sekvensene. Men dette er noe mer og noe helt annet enn en konvensjonell lydbok, som mer enn forsvarer en naturlig plass i et Lydgalleri, uten å dermed begrense det til snever «lydkunst». Disse fire og en halv timene er også en enestående musikkopplevelse, av den typen som utfordrer og utvider oppfatningen av hva som er musikk, og lærer deg å lytte på nye vis.

Sentralt for opplevelsen er den myke, musikalsk uttrykksfulle stemmen til Valkeapää og det uvante tempoet og rytmikken i diktene og fremføringen. Dels handler det om den rytmiske kjernen i selve det (nord)samiske språket. For om man virkelig går «all in» og lytter til «Beaivi, áhčážan», med den samiske og den oversatte versjonen fremfor seg, byr det på et bemerkelsesverdig innblikk for en ikke-samisktalende leser og lytter. For egen del vakte det minner om et sitat jeg en gang har hørt, om at slutten på en kjærlighetsaffære er døden til et språk – altså den særegne kommunikasjonen som uvilkårlig oppstår gjennom ethvert tett, intimt forhold mellom to mennesker.

Utfordrer og utvider oppfatningen av hva som er musikk

Ingenting, og det høres

Tom Henning Bratlie

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive det. Jeg har ikke gjort noe annet enn å 

, på hele denne skiva, sier Chirag Patel.

Mae er enig: Konseptet og formen på «Mae & Raggen: New Music Friday» beskrives best på selve skiva, ikke ved å snakke om den.

– Det er som å forklare en vits, det blir ikke noe morsommere da. Det er sikkert ikke så lett å skrive det heller, sier Mae med et snev av sympati for journalisten og anmelderens arbeid.

Stort sett hele Norge er på fornavn med Chirag fra Karpe. I den nye duoen som ble etablert på overraskelsesslippet forrige fredag, er han Raggen i Mae og Raggen. Med bare seks spor ville det kanskje blitt kalt en ep eller et minialbum i «gamle dager» – i dag heter det et 

, i alle fall i en type musikkbransjespråk som i sarkastisk form gjennomsyrer «New Music Friday».

Mae, som sitter side om side med Raggen over bordet, er en notorisk mediesky norsk rap-ringrev. Etter den engelskspråklige albumdebuten som Opaque i 2001, det klassiske Tee Production-albumet «Gourmet Garbage», har han trukket seg stadig lenger tilbake. Helst vil Mae bare være i studio. Men av respekt for den dyrebare tida til mentor og musikalsk nærmeste Tommy Tee, må han og låtene ut i offentligheten iblant.

Og slippene har kommet med stadig jevnere mellomrom siden debuten på norsk i 2018: kultalbumet «Proletar Adel» under artistnavnet Mae. Låta og musikkvideoen til «Loff», som ble sluppet i forkant av albumet, etablerte en åpenbar rapkjemi med Chirag.

Seks år seinere har kjemien resultert i en utgivelse som, takket være Raggens stjernestatus, gjør at Mae må ut i offentligheten. Han må til og med stille opp på intervju. Journalistens og anmelderens arbeid har Mae slitt litt med å finne respekt og empati for, han husker fortsatt hvor skuffa han blei da han leste anmeldelser da han var yngre. Om «Tommy Tees mørke, atmosfæriske og minimalistiske beats».

– Det var alt de hadde å si, om to års arbeid, liksom, sier rapveteranen, med mer stoisk «ja ja» enn bitterhet i tonen.

Oppmerksomhet er det siste han der er hypp på

Nye regler

Rapper og produsent Pink Siifu har siden debuten for et drøyt tiår siden sluppet en imponerende og uoversiktlig strøm utgivelser, i diverse formater og sjangerlandskap. I tillegg til samarbeidsprosjekter, og et nær tresifret antall gjesteopptredener som spenner fra en Avalanches-single i tospann med Weezer-vokalist Rivers Cuomo, til vers på prosjekter fra de norske produsentene FredFades og Ol’ Burger Beats. Han er født en gang i 1992, i Birmingham i den amerikanske delstaten Alabama – samme fødeby som Sun Ra og Gucci Mane. Det siste føles verdt å nevne med tanke på det uvanlig ekspansive spennet uttrykket og diskografien hans etter hvert har fått.

I januar kom det som kan telles som det fjerde soloalbumet (alt ettersom hva man regner med), «Black’!antique». En mildt sagt intens lytteopplevelse på nesten 80 minutter, som nå like før jul har fått en slags bonus eller utvidelse i de 13 låtene på bonusslippet «Onyx’!». Til sammen kan de lyttes til som ett album på strømming, om du har drøye to timer til overs midt i stria. Og det anbefales, selv om det ikke akkurat er avkoblingsmusikk det er snakk om.

skiva med lange strekk som kan betegnes som … «støy-rap» som dras helt ut i både noise-rock og ren støymusikk, så over i basstung fengende klubbrap-omegn med legitimt øreormende hooks før det desintegrerer igjen. Og det er bare begynnelsen på det enorme soniske spennet her. Som vekselvis vekker sterke assosiasjoner til alt fra Dej Loaf, Playboi Carti, Charles Mingus (konkret solopianoskiva «Myself When I Am Real»), Backwoodz Studios (både Armand Hammer og flere fra den gjengen dukker opp med bidrag langs veien), Dungeon Family, JPEGMafia, DJ Screw og mye mer. Mot slutten, eller et stykke inn i «Onyx’!»-delen, dukker det til og med opp en slags Atlanta/Miami Bass-låt (den dustete dansevennlige «EGM»).

 og oppklarende assosiasjonen eller sammenligningen blir likevel Kanye West anno «Yeezus». Som er et åpenbart og uttalt forbilde (i likhet med Outkast, Sun Ra og Playboi Carti). Selvsagt er det velkomment i 2025, å kunne høre musikk med samme overveldende kaotiske rap-kreativitet som Kanye på sin kreative peak, fritt for bipolar nazisme. Uten å dermed påstå at Pink Siifu har noe i nærheten av samme mainstream-potensial, eller slike ambisjoner som noen drivende kraft.

Han har, i all fall om vi betrakter ham utelukkende som rapstemme, heller ikke noe i nærheten av samme stormannsgale karisma. Og selv om det er forfriskende med en «undergrunnsartister» som så åpent og i så stor grad lar seg inspirere også av skikkelser fra sentrum av popkulturen, skal det sies at albumets aller svakeste punkt er de to låtene som ender opp som Temu-Playboi Carti, mot slutten («Mike Vick’!» og «Nun+»).

 peker også mot det som er en av Pink Siifus store styrker i tilnærmingen her. Som er hvordan hans egen vokal konstant ligger påtakelig lavt i miksen, og – i motsetning til de ofte egosentriske forbildene – konsekvent sikter mot å gli inn i lydbildet, som en uatskillelig del av musikken, med alle sine forunderlig uforutsigbare svinger og stilskifter. Det er kanskje 

 som gjør dette kaotisk overveldende albumverket så underlig sammenhengende, at det faktisk henger sammen som album og som statement. Og det er kanskje her han har lært mest av Kanye, for Pink Siifu er også produsent og medprodusent sammen med en usaklig lang liste med bidragsytere (med femten medprodusenter og sju gjestevokalister bare på de tre første sporene her).

Det føles som en frisk pust i en tidsånd der hiphop og rap på en og samme tid blir konsolidert som en kulturell milepæl, men også kanonisert som et artefakt med offisielt 50-årsjubileum. Og samtidig – enten man vil kalle det et paradoks eller en naturlig konsekvens – har mistet hegemoniet sjangeren har hatt over salgslistene i drøye 30 av disse årene.

«statementet» her? Vel, iallfall ikke at Pink Siifu skrives ut som rappens redningsmann med store bokstaver. Det «Black’!antique; Onyx’!» sier, rent musikalsk sett klart og tydelig, er at hiphop ikke trenger noen redning. Fordi hiphop i seg selv er omskiftelig, mangefasettert, uforutsigbar og paradoksal. Hiphop er ikke summen av sine byggesteiner, men en historisk radikal tilnærming til sine byggesteiner, og hvordan man fra grasrotnivå med begrensa ressurser lager noe nytt og uhørt ut fra uforutsigbart utvalgte bestanddeler.

Hiphop er en afroamerikansk DJ som forlenger rytmebrekket i Kraftwerks «Trans Europa Express» på to platespillere på en Halloweenfest i The Bronx strømkuttsommeren 1977. Hiphop er De La Soul på turné med N.W.A, Kanye West i studio med Elton John og en technoprodusent fra Düsseldorf, Kendrick Lamar med tornekrone på Glastonbury og André 3000 med en meksikansk aztekerfløyte. Og tusen ting til som vi enda ikke har hørt. Det er den høyst nødvendige påminneren Pink Siifu bringer til bordet.

Påkoblingsmusikk

Inger Emilie Solheim

Det er standsmessig når erke-newyorkeren Marlon «Marley Marl» Williams plukker meg og fotografen opp utenfor Scandic Hotel i Narvik. Han

– Jeg måtte til Tromsø for å kjøpe denne!

På den korte turen opp bakken over Narvik sentrum, dit han har flytta for å ha utsikt over

, kjører vi forbi et tog på den gamle godslinja. Det er turisttoget «Arctic Train».

It’s everything you’d expect it to be

«Legende» er ikke et ord man skal slenge rundt seg, og 63-åringen er heller ikke en rapper. Men få som kan sin raphistorie, vil protestere på at Marley Marl er en legende. I bilen hører han på New York-radiokanalen WBLS via satellitt.

– Vi er den største kanalen i New York nå på FM-båndet, sier Marley stolt.

Kanalen var størst også på åttitallet, da under ledelse av den visjonære programdirektøren Frankie Crocker. Crocker satset på en rendyrka soul- og R&B-kanal i et format som la grunnlag for det man i dag kaller 

. Særlig framsynt var beslutningen hans om å sette rap-programmet til radioverten Mr Magic på lufta – det første rendyrka rap-radioprogrammet på kommersiell radio noensinne. Og med Mr Magic fulgte en 20 år gammel scratch/mix-DJ ved navn Marley Marl, oppvokst i et enormt kommunalt boligkompleks rett over broa fra Manhattan til Queens.

Etter omtrent 20 års pause – der han produserte globale bestselgere for rapstorheter som LL Cool J – var Marley Marl i 2009 tilbake med sine miks-radioprogrammer på WBLS. Han har blitt der siden.

For å være ærlig trodde jeg aldri at rap kom til å gå noe sted!

Utsikt til verden

De radikale minimalistene i NIS har hatt et ekspansivt år, med bl.a. samleplater og albumsamarbeid med Bitchin Bajas – pluss denne. En 34 minutter lang og seig rytmisk ekskursjon med hodenikkende, blytung bounce i basstromma. Dette ene sporet krever tålmodighet, men setter du på albumet på Jernbanetorget idet du går på Linje 5 østover, skjer det noe helt magisk omtrent når du kommer til Romsås.

Det siste drøye året har rapperne Elucid, Billy Woods og produsent The Alchemist hver for seg sluppet album verdig årsbestelisteplasser, ikke minst Woods’ «Golliwog» nå i mai. Men det er noe ekstra i spill når de drar i trespann. Alle tre gjør ting her som de ikke har gjort andre steder, til og med bedre ting – låta «Dogeared» er blant det aller beste noen av de har vært involvert i.

Vokaltrioen til Malin Alander, Silje Risdal Liahagen og Synnøve Brøndbo Plassen er virkelig noe helt for seg selv – i mer enn den rent bokstavelige forstand at all lyd på albumdebuten er skapt av tre stemmebånd og tre til seks trampeføtter akustisk i studio. De traller og tryller noe helt eiendommelig, og er et godt eksempel på at det utvida folkemusikklandskapet er et av de mest interessante stedene å vende øretippen på jakt etter noe som føles … både nytt og tidløst. Og live er de enda bedre.

Den andre singelen fra «Mercy», duoen Armand Hammer og produsent The Alchemists andre album sammen, har fått navnet «Calypso Gene». Dette var artistnavnet til Louis Farrakhan, den senere lederen for den bisarre og dypt problematiske pseudo-islamske bevegelsen Nation of Islam, den gang han var calypsosanger på femtitallet.

Eksakt hvorfor låta har fått tittelen er uklart, selv etter et par uker med intens albumlytting. Men det er en fabelaktig raplåt, med sjelfullhet, jazza varme og et refreng som både i lyd og ord fremkaller en vibb av vann og helende ritualer: 

That’s that old, old foot-stompin’, handclap / That dip me in the watеr / Wash me clean

ikke lete etter noen klart definert mening for å la denne musikken vaske over seg. Men for den som vil dypdykke ned i materialet, trer Farrakhan og hans bevegelse frem som én av mange røde tråder som kan skimtes i en kompleks tekstvev albumet gjennom.

Spredt gjennom enkeltlåter dukker det opp gjentatte forbifarten-referanser til den spinnville Nation of Islam-mytologien om den maktsyke (svarte) vitenskapsmannen Yakub, som skapte den onde «hvite rasen» i et fatalt mislykket eksperiment på en øy i Egeerhavet for 6600 år siden. I tillegg til raplinjer som låner begreper fra den numerologiske språkmagien til den enda mer bisarre Nation of Islam-avhoppersekten 5 Percenters.

 overbyggende historier i det informasjonstette tekstuniverset til gruppa Armand Hammer, bestående av rapperne Billy Woods og Elucid, er et eksempel på en uvanlig bevisst intertekstualitet – i deres høyst egne og litterære tilnærming til rap som tekst.

Nation of Islam er altså bare én av flere tråder som veves inn og ut av (lyd)teppene til superprodusent The Alchemist. En annen tråd er pussig nok en rad løsrevne lyriske øyeblikksbilder som fanger opp følelsen av fremmedgjøring i Norden. Det er is på vingen der flyet til Billy Woods lander i låta «Scandinavia», mens Elucid har lange lyse juninetter i Helsinki på den påfølgende «Nil by Mouth», der Woods’ vers også påkaller James Baldwin i Paris-eksil og korte desemberdager i Genève.

 på pallnivå. Men rap er noe annet og noe mer enn bare litteratur, og Armand Hammer behersker de fleste aspekter av kunstformen. Rytmikken og flyten er ofte svimlende å følge, men finner ankerfeste for seg selv og for lytteren – også der The Alchemist fjerner seg fra rapkonvensjonelle 4/4-trommer, med tyngdepunkt på toer og firer, slik han gjør på låter som den kakofoniske åpningssalva «Laraaji», eller nevnte «Nil by Mouth».

Woods og Elucid er ellers en klassisk rapduo, med motsetninger i rapstil som utfyller hverandre. Hør for eksempel den konversasjonelt poetiske, lakoniske hverdagskildringen til Woods på «Dogeared», satt opp mot p-ene til Elucid som popper inn i mikrofonen og ut av hodetelefonene til lytteren under hans hyperintense vers på «Moonbow», der han foraktfullt spytter 

 som «Calypso Gene» er det som om de påkaller de ferske 

 Big Boi og André 3000 i Outkast. Og selv om det nok er Woods som blir André i den sammenligningen, er «maktbalansen» de to imellom mer flytende. Triangelkjemien mellom Armand Hammer og The Alchemist utgjør på sin side noe annet, kanskje til og med noe større enn de separate delene, noe som ikke ligner noe annet i noen av deres respektive kataloger.

Modent moderne

Den kom overraskende, nyheten på tirsdag, om at den rett og slett gudbenådede sangeren, multiinstrumentalisten og produsenten D’Angelo hadde gått bort, etter en høyst privat kamp mot bukspyttkjertelkreft. Selv om hans utfordringer med avhengighet og misbruk var offentlig kjente, var han også bare 51 år gammel. Og dette dødsfallet traff uvanlig hardt, for de fleste av oss som har et nært forhold til afroamerikansk musikk og musikkarv, i alle sine avskygninger. For, foruten de ubestridelig usedvanlige, trollbindende evnene som musiker og sanger, var D’Angelo en nærmest mytisk skikkelse som ruvet over en hel generasjon. Han forvaltet og videreformidlet, men hadde også banebrytende bidrag til videreutvikling av … et helt folks kollektive skaperkraft.

I det afroamerikanske folkets historie, og i deres sentrale bidrag til den folkelige verdenskulturen, er det også (via det transatlantiske slaveriet og de fortsatt pågående etterdønningene av dette) innebygd en enda større historie om lidelse, overlevelse, overgrep og livskraft. Det er sjukt store ord å ta i munnen, men det føles riktig. På samme vis føltes det ikke overdrevent da D’Angelos tredje album fra 2014 fikk tittelen «Black Messiah», selv om det også lå annet innebygd i den tittelen som 

. Noe var vekten av alt dette på skuldrene, og konsekvensene det fikk for en – etter alle solemerker – sensitiv sjel med et åpenbart behov for en privat sfære å eksistere i, fullstendig utenfor rampelyset. Tittelen inneholdt også et sleivspark mot 

, 14 år etter dette årtusenets første store albumklassiker: «Voodoo», sluppet i januar 2000.

En av mange sentrale motsetninger ved D’Angelo var at hans status som en koloss bygde på en svært minimal produksjon. Så sporadisk og knapp er produksjonen, at man rekker å høre gjennom de tre albumene «Brown Sugar» (1995), «Voodoo» (2000) og «Black Messiah» (2014) gjentatte ganger på den tida det tar å skrive en forsøksvis verdig nekrolog på et halvt døgns varsel. I tillegg til studioalbumene kommer riktignok en grei mengde gjesteopptredener, B-sider, enkeltstående låter, live-bootlegs og den flotte, offisielle liveskiva fra Londons Camden Jazz Cafe. Men likevel: ikke store greiene i løpet av 30 år som (iblant) aktiv artist. Likevel satte D’Angelo uvanlig dype avtrykk i musikken, i sin samtid og for ettertida.

Også her i Norge, der den musikalsk sett svært unorske «Voodoo» debuterte på førsteplass på albumlistene. Og da han la ut på en triumfferd av en verdensturné, med backingbandet The Soultronics som i ettertid står igjen som et av de aller største funk-ensemblene i historien, la de sommeren 2000 turen innom Quartfestivalen. Konserten vil for mange kjennere i en viss alder stå igjen som en … livsendrende, livsdefinerende musikkopplevelse. Det er dels derfor, for å bli personlig (og det er vanskelig å unngå her), at det var en sterk opplevelse å sette på skivene hans igjen tirsdag ettermiddag og kveld. Det var ikke sorg som skyllet over meg, ikke helt nostalgi heller, selv om minner veltet frem. Det var livskraft, en følelse av å være levende, å være i kroppen i møte med musikken, kjenne på en ur-dyp, innprentet og instinktiv trang til å bevege den rytmisk, som noe grunnleggende, definerende for hva det er å være et menneske, en dansende primat i kontakt med kosmisk kraft. Men jeg må likevel forsøke å dra denne nekrologen ned på jorda.

Debutalbumet «Brown Sugar» var banebrytende i sin midt nittitalls-samtid. Greit, Mary J. Blige og et knippe andre (deriblant D’Angelos våpenbror Raphael Saadiq og hans gruppe Tony! Toni! Toné!) hadde allerede maktet å dra inn hiphopens rytmikk og teknikker i soulmusikken. Men det var D’Angelo som 

de to formene. Foreningen var klar fra første spontane hodenikk til den repetitivt trommeprogrammerte, men samtidig organisk pustende rytmikken i åpningstakten på albumets tittelkutt og første singel: «Brown Sugar», skapt i samarbeid med A Tribe Called Quests DJ og produsent Ali Shaheed Muhammed.

Samtidig var låta og albumets helhet umiskjennelig og hørbart fundert i hele den «svarte musikkens» historie: klassisk soul, ikke minst funk, men også dypere nikk til jazz, blues (!) og, aller mest grunnleggende, gospel. Det var et symbolsk øyeblikk da han 12 år etter «Voodoo»-turneen vendte tilbake til konsertscenen nettopp i Filadelfiakyrkan i Stockholm – for Michael Eugene Archer var også sønn av en pinsemenighetspastor i hjembyen Richmond, Virginia. Han vokste opp med denne musikken i lufta og i blodet, og skal ha slått sine første pianoakkorder i barndomshjemmet alt i treårsalderen.

«Brown Sugar» ble en kritiker- og salgssuksess, men møtet med musikkbransjen og offentligheten etterlot D’Angelo i en desillusjonert skrivesperre. Han tilbrakte tre drøye år i en slags eremittisk innelukket tilværelse i det legendariske New York-studioet Electric Lady, opprinnelig bygd av/til Jimi Hendrix – en av flere uttalte åndelige ledestjerner for den langvarige albumprosessen med «Voodoo». Men han var likevel ikke noen munk, alene med ånden(e). En ting er at han i samme periode fikk sin første sønn – med soulkollega Angie Stone, som tragisk nok selv gikk bort 63 år gammel for kun et drøyt halvår siden.

Rytmen var ikke ‘bare’ melodi. Rytmen var innhold, rytmen var budskapet

Svart magi

Vi starta Nonne mens vi bodde i Oslo, sier Gustav Eidsvik.

– Og tromsøværinger som bor i Oslo blir ofte 

Tromsø enn de som bor nordpå. Man skal holde på identiteten og spise mølje.

Bassist og vokalist Eidsvik er den ene halvdelen av duoen Nonne, sammen med Erlend Skotnes på trommer, synther og generell elektronikk. Vi sitter og varmer oss på traktekaffe i kafeen til Nordnorsk Kunstmuseum, en formiddag idet høsten traff Tromsø for et par uker sida.

– Vi satt i Oslo og så masse livevideoer med band fra New York-scenen, Parquet Courts og sånt, som kjørte så hardt på å være New York-band. Vi fikk lyst til å være sånn vi også – 

, nå skal vi vise dere hvordan man gjør det her, fortsetter Gustav.

– Og så har det bare balla på seg. Spesielt da vi flytta tilbake. Det virker som om alle, inkludert oss selv, har tenkt at man må ut av byen for å få til noe. Men det var da vi kom tilbake hit at vi fikk til ting.

Etter hvert kan de vende Tromsø-triumferende tilbake til Oslo, på Parkteatret 22. oktober, for å feire slippet av sitt nye album som enkelt og greit heter «Nonne». Den selvtitulerte saken kommer neste fredag, og er deres andre album, oppfølgeren til «Omf!» fra 2023.

Det blir slippfest på Landmark i Bergen et par dager etter Oslo, før de holder hoff hjemme i Tromsø 13. desember. Nederland fikk sin dose i september, på festivalen Misty Field, på en duggfrisk slette utafor Eindhoven.

– Vi fikk dem til å synge med på tromsøværing: 

, forteller gutta med stjerner i blikket.

Vi holder oss for god for ordet ‘arktisk’

Polart trøkk

Produsent/beatmaker Hkon må kunne kalles en av rap-Norges best bevarte hemmeligheter. I snart to tiår har han jevnt og trutt pumpet ut usedvanlig basstunge beats, med hørbare røtter i klassisk amerikansk sørstatsrap, fra den gang Texas og Memphis satte standarden. Samtidig har de en sterk egenidentitet, i et stadig mer finpussa lydbilde. På en og samme tid er det skeivt nedsnødd, regntungt melankolsk og melodisk musikalsk.

Hkons arbeid spenner fra lokalt legendariske, hjemmemekka CDR-samlere – som var med på å definere æraen da NMG/G-huset befestet seg som norsk rapmusikalsk premissleverandør på 00-tallet – til nasjonale 2010-talls rapklassikere som Jonas Vs ep «21 gram» og Angelo Reiras gjennombruddslåt «Kolossal type ting».

«0.3 tonn» slår Hkon seg sammen med nettopp disse to. Både Reira og Jonas V er helt sentrale i å bane vei for de snart to generasjonene bergensrappere som har bygd videre på pionerarbeidet til Vaular, A-laget og Hkons NMG-gjeng. Det er ingen vei utenom det utslitte uttrykket «supergruppe» her.

Resultatet er et minialbum som for en gangs skyld leverer og lever opp til supergruppepotensialet. Trioen utfyller hverandres svake sider, og utfordrer hverandre ut i grenselandet av de forskjellige uttrykkene.

Skivas tittel er rent overfladisk sett en tørrvittig selvironisk referanse til de tre rap-partnernes sammenlagte fysiske tyngde (samt et lite nikk til Jonas V og Hkons 2011-ep «0.1 tonn: Ung & tung»). Med en kombinert musikalsk erfaring begynner det til sammen å nærme seg et halvt århundre også, foruten veteran-tyngden på miksebordet – et betongsolid fundament.

 er «0.3 tonn» stilsikkert rotfesta i trioens respektive uttrykk. I tillegg låter det lekent, med nikk mot moderne lydbilder fra Bay Area og Detroit på spor som «Popmusikk» og i tittelkuttet. Venstresvingen i den livsglade, høytempo 

Tekstmessig har Jonas V og Angelo Reira funnet sin «lomme» i balansepunktet mellom gateskildringer sett fra voksenlivets bakspeil, og motivasjonsmusikk om livsvalg og livsstilsendringer, heldigvis (relativt) fritt for Tiktok-generasjonens giftige maskulinitet.

«0.3 tonn» lyden av tre fortsatt unge, tunge veteraner som makter å holde seg sultne på middagshøyden. Det er noe så sjeldent som 2025-rapmusikk som – i kraft av hvordan både rapflyten og produksjonen makter å ta til seg kontemporære innflytelser uten å miste de dypere røttene av syne – bør ha appell på tvers av generasjoner. Med andre ord, en skive som trygt kan anbefales til de fleste dedikerte raplyttere mellom femten og femti.

Det er ingen vei utenom det utslitte uttrykket ‘supergruppe’ her

Tungvektere

Med over tjue album, flere ep-er og mixtapes, har San Francisco-raporiginal Larry June gjennom jevnt og trutt arbeid bygd opp en trofast (kult)lytterskare. Etter hvert har han lokka også mer tilfeldige lyttere til å snuse på katalogen. Derfra er det lett å bli hekta på hans melodisk tilbakelente motivasjonsmusikk, der weed og sexskryt møter annen, hakket mer uvanlig raptematikk, som for eksempel helsekost. Og en besynderlig besettelse av … appelsindyrking?!

En del av metoden har vært å gjøre fullengders albumsamarbeider, der de siste årenes to slipp med The Alchemist (sist i vinter) nok har bidratt til å spre ordet og budskapet videre. Men foruten rene soloalbum som 2024-perlen «Doing It for Me», er Larry June på sitt mest uanstrengte i samspill med produsenten Cardo.

som først stakk hodet frem via sitt utstrakte og utsøkte samarbeid med Wiz Khalifa og Mac Miller (alle tre fra Minnesota). Han har også stått for noen undervurderte bidrag på flere Kendrick Lamar-prosjekter. I samarbeidet med Larry June – fire album fra og med «Cruise USA» (2020) – konsentrerer han seg om klassisk biltilpassa beats i tradisjoner fra Bay Area og kalifornisk omegn. Det er et sound han mestrer som om han var født under et appelsintre i San Joaquin-dalen.

Med oppdatert 2025-klarhet i miksen, rir Larry June rytmene trygt tilbakelent, rolig og behersket. Han er en av de sjeldne rapperne som på samme tid setter et subtilt men sterkt personlig avtrykk på alt han gjør – samtidig som han har evnen, og selvsikkerheten, til å la stemmen sin være et instrument, bare gli inn i lydbildet. Og du trenger ikke ha et spesielt forhold til de musikalske referansene for å føle kjærligheten til musikken her. Den skinner, medrivende, gjennom hele skiva (og mesteparten av katalogen hans).

. Og store deler av denne skribentens sommer har gått med til vellykka veitesting med Larry June på øret, fra Groruddalens skogsstier til vestlandske fjorder til Finnskogens innsjøer og havgapet i Nord-Troms.

Simmar lugnt

I løpet av to knappe uker under den norske høysommeren har to sentrale skikkelser i amerikansk rap sluppet hvert sitt overskuddsalbum – med overlappende rød tråd. Tyler, the Creator annonserte sitt albumprosjekt «Don’t Tap the Glass» fra scenen under sin pågående verdensomspennende, triumferende «Chromakopia»-turné (som fylte Oslo Spektrum med moro og swag nå i mai).

Produsent Metro Boomin – som var essensiell da Atlanta-rap nådde global pop-dominans forrige tiår – annonserte sitt pastellfargede prosjekt «A Futuristic Summa» i juli, med følgende caps lock-minimanifest på X (tidligere Twitter):

 PUT THE PHONES DOWN TOO!!!!! DANCE AGAIN!!

Så hvordan lykkes disse to med sine respektive utgivelser? Og hvem lykkes best?

: De 24 låtene på «A Futuristic Summa» flyr, kontraintuitivt nok, langt raskere unna enn den økonomiske «Don’t Tap the Glass». Det mener jeg i positiv forstand, særlig om man velger å bevege seg til musikken, å lytte med kropp og bein. Og dét gjør man raskt, instinktivt, fra øyeblikket en 

melodisk basstromme kicker inn under de søte synthriffefene på åpneren «I Want It All».

 som sørstatsrappen i stor grad har manglet det siste tiåret. Helt siden Metro Boomin tilbrakte tenårene sine med å lytte (og danse) oppslukt til den såkalte 

-bølgen – en forløper til forrige tiårs listedominerende, mollstemt tøffitrynete rapmusikk fra Atlanta.

-musikken var preget av medfølgende dansetrinn og lyse synthriff, med lokale artister som Yung L.A. og J-Money i spissen. Bølgen satte også merkbart preg på de tidlige utgivelsene til senere ­stjerner som Gucci Mane og Waka Flocka Flame, eller T.I.-protesjeen Young Dro.

Alle disse er til stede som rapgjester på Metro Boomins nye skive, og alle sammen rapper som om nullnulltallet aldri tok slutt. Særlig Waka Flocka Flame er et velkomment gjenhør, mens den sterke lokale forankringen hos de mer obskure Atlanta-heltene gir danseføttene solid fundament.

som Young Thug, Lil Baby og 21 Savage fryder seg merkbart over å få henge med, om enn mer som bifigurer. Til tross for at de i likhet med Metro Boomin er forbundet med langt mørkere og mer mollstemte lydlandskaper (folk har vitset med at produsenten plutselig har oppdaget de hvite tangentene på keyboardetet sitt!), vokste jo også de opp med denne musikken.

«A Futuristic Summa» nikker – i tillegg til sin futuristiske 

Martin Bjørnersen

Artikler

Erykah Badus etterlengta duoalbum med The Alchemist er en kosmisk funkfest.

Open Mike Eagle og Kenny Segal viser tegn på finstemt symbiotisk musikalitet.

Karpe tar fatt på en lang dags ferd mot farvel med et dypdykk i arkivene.

Ny vår i vest

Årets Rewire-festival bød på samarbeid på tvers av sjangre – med byen Haag som meningsbærende bakteppe.

Geni eller monster?

Verden har forandret seg radikalt siden sist den russiske rap-stjerna Noize MC besøkte Kirkenes. Men musikken hans er fortsatt en friplass.

Mesterklasse

«Beaivi, áhčážan», det samiske dikteposet til Nils-Aslak Valkeapää, er også en musikk- og lydopplevelse i verdensformat.

Mae og Chirag leker med både regler og regler på sin ferske ep, «New Music Friday».

Hva er hiphop? Pink Siifu sitter på det radikale, uforutsigbare svaret.

Utsikt til verden