Martin Bjørnersen

#fff

#000

Geir Jenssen fra Tromsø har siden 1991 vært bedre kjent som Biosphere. Karrieren som plateartist strekker seg sju år bakover derfra igjen, med tidlige ekskursjoner i synth/ darkwave/techno-landskap – og en kort periode som originalmedlem i Bel Canto. Med andrealbumet «Patashnik» fra 1994 ble Jenssen en av grunnleggerne av ambient techno slik vi kjenner sjangeren i dag.

Da et spor fra plata fikk en reklamefilmplassering for Levi Strauss-jeans, ga det ham muligheten til en lukrativ internasjonal karriere (slik mange samtidige elektroniske produsenter med hell gjorde da de fikk tilsvarende sjanser). Men dét valgte Jenssen aktivt vekk, og siden har han syslet med sitt på egne premisser og stort sett på egenutgitte utgivelser – fra sin tilsynelatende semi-eremittiske tilværelse oppe i Troms.

Biosphere slipper sine skiver med minimal konvensjonell promotering – forrige uke kom «The Way of Time» som ut av det blå. Albumet er den produktive produsentens noen-og-tjuende, og musikken kan betegnes som klassisk Biosphere, med noen uventa twister og vendinger. Skiva tar nemlig utgangspunkt i kultromanen «The Time of Man» (1935) av amerikanske Elizabeth Madox Robert.

, hentet fra en filmatisering av boka fra 1951 – samt en rask googling av forfatteren – kan kildematerialet fremstå som en proto-feministisk Knut Hamsun fra de amerikanske sørstatene i kjølvannet av borgerkrigen. Vi får håpe at den parallellen ikke inkluderer brungrums. Men i «det hamsunske» er det kanskje også en naturlig forbindelse mellom nord for den skandinaviske polarsirkelen og sør for den amerikanske Mason-Dixon-linja (som altså var den historiske skillelinja mellom sørstatene og nordstatene).

Dette blir uansett spekulasjoner – en musikkritiker har liten mulighet til å dykke inn i et helt forfatterskap med et par dager til rådighet for å vurdere et album. De gode nyhetene er at «The Way of Time» fungerer helt strålende «kun» som musikk, der den stemningsfulle dialogen blir en integrert del av musikken.

av tekst både stemning og nysgjerrighet på kildematerialet (romanen er herved lagt til på sommerens leseliste). Ta det soleklare høydepunktet og tyngdepunktet «All Stars Have Names», der et mystisk drømmende tekstutdrag løfter det hele langt over skyene. Perfekt programmerte og dynamisk arrangerte synther og trommemaskiner vekker minner om salige James Stinson (1969-2002, fra Detroit-electrolegendene Drexciya) og hans profetiske album «Lifestyles of the Laptop Café».

Med dette hyperkonseptuelle og kompromissløse albumet har Geir Jenssen – kontraintuitivt nok – laget noe av den mest «tilgjengelige» musikken han har gitt ut på lenge. Og at vi lever i en tid der lydlandskaper som dette har blitt allment utbredt lytting, kan faktisk Biosphere personlig ta mye av æren for. Selv om han neppe er så komfortabel med å gjøre akkurat dét.

Albumet fungerer helt strålende 'kun' som musikk

Arktisk grøde

Presseskrivet til vokalgruppa Hekate – Malin Alander, Silje Risdal Liahagen og Synnøve Brøndbo Plassen – snakker om urgamal kraft i møte med moderne klubbenergi. Det er mye man kan si om lyden av den bemerkelsesverdige albumdebuten «Evigheten forestår», mange sterke adjektiver man kan assosiere med trioens flerstemte, mikrotonale, akustiske acapella-uttrykk. Og moderne er definitivt et av dem, i likhet med kraftig, og også 

Ikke for det: ingen tvil om at de tre må ha trollbundet publikum og satt dansegulvet i gang under sin debutopptreden i 2023, på Tuvas Blodklubb på Riksscenen i Oslo. Men det er ellers vanskelig å se for seg en moderne danseklubb gå bananas til deres innovative, eksperimentelle slåttetraller, uten at det er noe galt i dét.

forlokkende å se for seg et slikt scenario, å forestille seg den DJ-en som kunne maktet kunststykket å droppe en låt som hypnotiske «Samulinespringar» på eksakt rett tidspunkt, la beaten forsvinne inn i den trestemte messingen der tre stemmer veves inn og ut av hverandre, der de svinser inn og ut av grunntonen med mikrotonale forskyvninger i tre minutter før springartretakten slår inn, og så tretti sekunder til før trampefoten bokstavelig talt sparker inn og agerer basstromme. Det må kraftige psykedeliske urter og remedier til bare for å male opp en slik scene overbevisende nok i sitt indre.

Men med det sagt: Musikken på «Evigheten forestår» er en kraftig psykedelisk remedie i seg selv. Og appellen er tydeligvis smal-men-bred nok til at den kommende ukas spillejobber inkluderer Pride Park i Oslo på onsdag og Risør Kammermusikkfestival dagen etterpå. Det er to tette (uten badehette) som få norske band kunne gjort etter dem. Og uka etter er Hekate blant headlinerne på Førde Folkemusikkfestival. Det er altså i folkemusikken de har beinstøtt fotfeste, der særlig Brøndbo Plassen (født 1996) har vært en sentral og prisbelønt (ur)kraft med sine tralleslåtter, siden debutskiva «Hjemve» i 2021.

 tradisjonelt, med kildene behørig kreditert, men ut fra det solide tradisjonsfundamentet skaper Hekate noe genuint nytt, ja, rent unikt. «Synnafjell» (etter Skreddar-Iver) er et godt eksempel: Den hekseaktige rallingen innledningsvis går elegant og fri-improaktig inn i flerstemt sang, så samsang på slåttekildemelodien. Det minner om «samtidssang» i krysningspunkt frifelt/kontemporær vokalkomposisjon – og vekker assosiasjoner til navn som Maja S.K. Ratkje, Sofia Jernberg og Caroline Shaw/A Roomful of Teeth.

Det avsluttende grepet på låta bør også nevnes, der mikrofonen tilsynelatende forflytter seg ut av rommet og nedpå gølvet så en basstung trampefot til slutt fyller hele lydbildet. Produsent Martin Langlie (fra bl.a. Valkyrien Allstars), lydtekniker Aleksander Sjølie og studiorommet (Flerbruket) er med andre ord strålende, aktive medspillere.

 spørsmål om tradisjonsfortolkning og autentisitet, så klart. Men går man tilbake til de skriftlige kildene om slike tradisjoner, vet alle som leser med åpne øyne at folkemusikken alltid har blitt fortolket i kontekst av sin samtid. Den har alltid vært, uunngåelig nok, sterkt preget av det personlige uttrykket til den musikalske videreformidleren bak fremføringen.

Også her er Hekate stolte tradisjonsbærere, med personlighet og stemmer til å fylle store rom og soniske flater. Og … når jeg tenker meg om – hvis det ikke er rom for denne musikken «i klubben» utover det utvida folkemusikkfeltet, bør denne skiva stå som inspirasjon til å skape nettopp det rommet.

Musikken på ‘Evigheten forestår’ er en kraftig psykedelisk remedie i seg selv

Trallmektig

Han ble født Sylvester Stewart i mars 1943, men da han gikk bort denne uka, refererte selv familien til ham som Sly Stone. Det var kallenavnet han tok i offentligheten – først lokalt fra midten av sekstitallet, da han var radio-DJ på San Francisco-stasjonen KSOL. Unge Sly ga ut sin første plate som 13-åring, sammen med tre av søsknene, som gospel-familiekvartetten The Stewart Four. Og i årene før gjennombruddet med sitt banebrytende band The Family Stone, spilte han gigs på den lokale klubbscenen, produserte andre artister (blant dem en tidlig versjon av Grateful Dead og en ung Grace Slick) og slukte klassisk musikkteori på egen hånd.

Sly var et musikalsk unikum, et vidunderbarn som kunne blitt nær sagt hva som helst. Han var født inn i et segregert, fundamentalt rasistisk USA., men i en epoke hvor det åpnet seg en mulighet for en ung, svart mann til å i alle fall bli 

Den fliken av en mulighet grep han ambisiøst og lidenskapelig. Det tok ham lengre enn noen trodde mulig, til toppen av verden, der en selvdestruktiv impuls tok over.

av komplisert, med uklare grenser mellom mennesket og fenomenet. Og Sylvester ble til superstjernen Sly Stone: et flamboyant outrert fantasivesen, en musikalsk 

og kaosgud – en mester i musikalsk muntlig poesi som snakket i sfinksaktige gåter.

The Family Stone ble dannet i 1966, da Sly og broren Freddie slo sammen sine to band. Snart ble også søstrene Vaetta og Rose med, men visjonen om «familie» var bredere. Det er vanskelig å forstå i dag – hvor dypt radikalt det var at bandet hadde både «svarte», «hvite», mannlige og kvinnelige (instrumentalister) i besetningen. Albumdebuten «A Whole New Thing» forsvant fort i 1967, men gjennombruddet kom like etter – først med «Dance to the Music» og deretter med «Everyday People», deres første listetopp mot slutten av 1968.

Opptredenen på Woodstock året etter ble ikonisk, og dokumentert i den velkjente festivalfilmen ved samme navn. Denne første triumferende karrierefasen kjennetegnes ved tekstene og de enorme refrengenes innstendig naive optimisme og tro på … en fellesmenneskelig «barn av regnbuen»-familie. Dette ble også speilet i musikken – eller omvendt! – en merkverdig miks av innflytelser fra gospel, pop, rock, jazz, soul, funk, blues, klassisk og sirkusmusikk (og med bakgrunnen som DJ hørbar i miksens sømmer).

 og det medfølgende arbeidspresset, samt selve tidsånden, fulgte substanser og eksess med på kjøpet. Særlig kokain ble en livslang følgesvenn gjennom Slys spektakulære opp- og nedturer.

70-årene, som ble innledet med soulfunk-klassikeren «There’s a Riot Goin’ On» (1971) var en relativt produktiv og kreativ periode. (Samtidig som kaos slo inn, personlig og profesjonelt – blant annet en tendens til å kansellere konserter i siste time). «Fresh» fra 1973 er blant de store mesterverkene i karrieren, og et av favorittalbumene til folk som Brian Eno, George Clinton og Miles Davis. Plata bar på uforutsigbar funk, en radikalt nedstrippa produksjon med trommer og bass i front, som satte 

Mens familiebandet gradvis gikk i oppløsning, ble musikken til Sly lyden av et plaget geni, alene i studio. Metaforisk ble dette uttrykt allerede på Slys siste massive pophit «Family Affair» i 1971. Låta er et prima eksempel på den rå emosjonelle nerven i sangene til Sly Stone. Den var også den første store pophiten som tok i bruk elektroniske tromme (maskine) r, og ble en uttalt innflytelse for blant andre elektronikapionerene i Kraftwerk.

 har hatt på popmusikken har vært vanskelig å skjelne i alle årene han holdt seg unna rampelyset, fra åttitallet og ut. Men det rekker å nevne Prince og Michael Jackson som to artister med åpenbar, svær gjeld til Sly and the Family Stone (Jackson 5 fremførte en cover av Slys «Stand» da de debuterte på Ed Sullivans talkshow i 1969).

En musikalsk trickster og kaosgud og en mester i muntlig poesi

Sly Stone (1943-2025)

Nye «Black Hole Superette» er Aesop Rocks ellevte album, men veteranrapperen har vært langt mer produktiv enn albumrekka som soloartist antyder. Han har for eksempel spilt inn samarbeidsskiver med indie-kulthelt Kimya Dawson, Homeboy Sandman og Rob Sonic, i tillegg til rockebandet Dirty Ghosts (med ekskona) og neon-electro-duoen Malibu Ken (den selvtitulerte plata fra 2019 er en aldri så liten perle!).

De svært ordrike versene over smått generiske produksjoner gjorde en periode soloskivene hans prøvende å investere tid i. Men de siste ti årene eller så har formen hans tatt nye vendinger. En mer dynamisk rapping gir langt mer plass til luft, en «mildere» stemme og en slags utadvendt lekenhet både i tekst og tone. Aesop Rock har også blitt omfavnet av det intellektuelt/litterært orienterte hjørnet av de siste drøye ti åras undergrunnsrap-renessanse – med figurer som nevnte Homeboy Sandman og kritikerfavoritt Billy Woods.

Begge disse medvirker på «Black Hole Superette», som gir mer plass til gjester enn en vanlig Aesop Rock-skive. Den er mindre konseptuelt orientert enn han har hatt for vane, men bygger likevel videre på vibbene på den flotte forrigeskiva «Integrated Tech Solutions» fra 2023 (inkludert lakonisk smågubbete hjertesukk over et dystopisk informasjonssamfunn).

nok «John Something»: En perfekt oppbygd fortelling om en gjesteforeleser i kunst fra slutten av tenårene, over en slags taffelpastisj av Edwin Starrs blaxploitation-funk-klassiker «Easin’ In» (selvprodusert, som vanlig). Gjesteforeleseren er der for å snakke om sin egen kunst, men, nervøs og ukomfortabel, er det noe annet han må lufte fra hjertet: Han har akkurat sett en film som gjorde dypt inntrykk, dokumentaren «Rumble in the Jungle» – en film som på eksemplarisk vis kontekstualiserer Muhammed Alis tittelkamp i boksing mot George Foreman i Zaire i 1974, både sportslig, kulturelt og politisk/samfunnsmessig. Foreleseren er så begeistra etter å formidle de ferske inntrykkene at han bruker hele foredraget på «Rumble in the Jungle», og rekker nesten ikke vise sin egen kunst.

Det viser seg at unge Aesop Rock sitter i forelesningssalen – og blir så nysgjerrig av «innsalget» at han går og ser filmen dagen etter. Det ender opp som en sånn banebrytende kunstopplevelse man får kun noen få av i livet. En sånn som fortsatt sitter i, 30 år senere, takket være han der som het … hmm, hva var det, «John Something»?

 å bruke nesten hele denne anmeldelsen på dette, å formidle den brennende kulturopplevelsesentusiasmen fra «John Something» til Aesop Rock til undertegnede og videre til … kanskje deg, kjære leser, kanskje nettopp du får lyst til å sjekke ut både denne Aesop Rock-låta, albumet og filmen «Rumble in the Jungle», som jeg kan skrive under på er en helt fantastisk dokumentar.

Og er ikke det omtrent det beste en kunstner, musiker, kritiker eller bare en musikkelsker kan håpe på? Å dele kraften i et stykke kunst, videreformidle hvordan det kan sette en ny livskurs – en kurs justert bare noen millimeter til sida, men som likevel endrer veien videre, babysteg for steg.

Frisk fabulering

Christopher Olssøn

– Nå er vi inne i norra Järvafältet, en liten del av et svært naturreservat, forklarer vår guide, Mohamed Yussuf.

Han er kulturjournalist og aktuell med boka «Nation av poeter», som tar utgangspunkt i rundt 50 timer med intervjuopptak med den usedvanlig mediesky og samtidig usedvanlig tungt debatterte (helt opp til regjeringsnivå) svenske rapperen Yasin. Eller Yasin Byn, det opprinnelige navnet han slo igjennom med, som spiller på tilknytningen til hjemstedet Rinkeby utenfor Stockholm. Helt siden den gang, rundt 2016 mens han var i tenårene, har Yasin blitt knyttet til voldsbølgen og morderiske gjengoppgjør i Sverige og hovedstadens segregerte

. Han har også blitt dømt to ganger, for grovt brudd på våpenloven og delaktighet i kidnapping.

Men Mohamed Yussuf har også en større historie å fortelle: om den svenske eksplosjonen av gangsterrap, segregering, voldsbølger og gjengkonflikter – og om røttene Yasin og andre fra hans rapgenerasjon har i somalisk kultur med tradisjoner for muntlig poesi. Derfor har vi bedt Yussuf gi oss en omvisning, et vandreintervju i miljøet der boka i stor grad foregår. Det er en grå dag seint i april da vi møtes, og vi beveger oss fra relativt sett fredelige Kista – med forretningsbygg, lavblokker og vertikaldelte terrassehus med velstelte små hager foran – til Yasins hjemsted Rinkeby, som ligger på andre siden av Järvafältet.

Når vi kommer til skiltet som peker mot Rinkeby, ser vi boligblokkene ruve. På stanga til selve skiltet har noen festet en fotballsticker, for klubben AIK, fra sentrale Stockholm. AIK har lenge vært 

favorittlag, forteller Mohamed, kanskje særlig her i Rinkeby – mye på grunn av klubbhelten Martin Mutumba, som er oppvokst her. Som Yasin rappet 2023, i låta «Långt hemifrån»:

Ingen mat i kylskåpet men ändå jag höll det hundra / Gick till gården för att sparka boll med Martin Mutumba / Jag lärde mig på gatan hur man överkommer hinder / Såg på TV men det var inte många svarta förebilder / Om du tar och tittar upp, lite har förändrats / Du föddes i ett land som aldrig var dina föräldrars.

Før det ble naturreservat var Järvafältet et treningsfelt for forsvaret. En massiv skytebane lå noen kilometer nordover. Men det har blitt løsnet skudd her seinere også. Slik er det i disse flekkene mellom natur og kultur, gråsonen som kriminelle gjerne bruker som møteplasser eller til oppgjør, også i Norge.

– Ja, jeg vet ikke om det skjedde i selve «Rinkebykonflikten», men det har hendt ting her, sier Mohamed.

«Rinkebykonflikten» utviklet seg fra rundt 2015, i startfasen av Yasins karriere, i hans område og vennekrets. Det var et brutalt oppgjør mellom to grupperinger, etter hvert med et tosifret antall dødsofre. Blant annet et dobbeltdrap i København i 2019, på «Franky» – Yasins barndomsvenn og tidligere manager, en antatt lederskikkelse i en av de to grupperingene – og hans svoger.

Musikk, samfunn og kriminalitet er alle en del av denne historien

Välkommen till förorten

Om du kikker ned i bakken når du trasker rundt på Grünerløkka, kan du få øye på et høyttrykkspylt sjablong-budskap: en ekte grasrotreklame for den lokalpatriotiske unge Grünerløkka-albaneren Ari Bajgoras etterlengtede debutalbum. Han har satt spor i bydelen lenge, helt siden han var elleve år gammel og gikk rundt og hustlet hipstere for småpenger ved å tilby seg å rappe for dem i parken.

Det ligger fortsatt en gammel videoreportasje ute på Aftenposten, der han løper rundt og rapper, på engelsk, med lånte tekster fra Notorious B.I.G. og N.W.A. I videoen forteller Bajgora, snart tolv år, at han har begynt å skrive egne tekster også. Det handler om det som skjer på Grünerløkka om natta. Om penger, damer og kompiser.

Og han løy ikke. De siste fire-fem årene har Bajgora seilet opp som en av sin rapgenerasjons mest lovende stemmer. Blant annet har han gitt ut gatehiten «Løsningsorientert» (2023), mixtapen «Situasjon» fra i fjor – og profilerte, overbevisende samarbeider med folk som Tyr, Tommy Tee og nå nylig Joddski/Salvador Sanchez.

 karakteriserende i seg selv at han gjør noe såpass sjeldent for sin rapgenerasjon som å faktisk slippe et album, relativt tidlig i karrieren. «Valget å gå, og vi gikk» er strukturert som et godt, gammeldags album-album, delt inn i side a og side b som en vinylplate. Og det føles som mer enn kosmetikk.

Det er tydelig at Ari Bajgora og hans produsenter og medmusikere har høye musikalske ambisjoner her. Dette er et helhetlig verk med både catchy singler og rappete albumkutt, alvor og lek, strykere og kassegitar, beats og basslinjer.

 å la seg imponere av. Flowen er nedstrippa, med en svært karakteristisk bruk av den klassiske utdøende Oslo øst-dialekten – Bajgora er så vidt gammel nok til å ha vokst opp med de siste gjenlevende sporene av denne. Muligens er han inspirert av rappere som Mae, både hva angår rapflyt og sosiolekt. Men Bajgora har en kontemporær og ungdommelig frempå energi i spyttinga, og med en skarp sans for skamløse melodiske hooks på kjøpet.

Ja, han er langt på vei en rappernes rapper-rapper, men i tillegg fører han en forbausende stødig penn. Historiefortellende låter som «Hvis jeg kunne fly» har skarpt skisserte små scener fra en flyplassterminal (med et vagt ekko av A-lagets norske «gitarrap»-klassiker «Flyplass»). Bajgora kan sitere forfatter Knausgård og rapper Kenneth Engebretsen fritt om hverandre. Ikke minst er det en tidvis nesten overveldende inderlighet i hvordan han blander en åpenbart ekte og blødende kjærlighetssorg (som det stadig vendes tilbake til) med den nevnte tematikken om 

 på å gjøre denne albumdebuten til en tidvis litt sprikende skive. Ari Bajgora vil veldig mange ting, noen av dem er tilsynelatende motstridende. Man kunne sagt at han ville hatt godt av å bestemme seg for om han vil være den neste Cezinando eller den neste Kenneth Engebretsen. Eller er han i ferd med å skjære seg ut en relativt uoppgått sti i villniset midt imellom, med hjerte og smerte både for gatene 

-nivå (om man godtar at dét overhodet er en motsetning, da)?

En ting som forhindrer Bajgora fra å treffe perfekt på første forsøk, er en ofte overlesset produksjon, med svære strykere og sarte gitarer over tunge beats. Likevel er hovedinntrykket man sitter igjen med en rapstemme med sjelden vilje og soleklare kvaliteter, som til og med føles ganske unike.

Han er langt på vei en rappernes rapper-rapper

Den nye vinen

Don Cherry (1936–1995), kjent fra Ornette Colemans klassiske kvartett m.m., var det man kaller en musikalsk vandringsmann. På noen måter helt bokstavelig – i en perle av en SVT-dokumentar fra 1978 ser man jazzlegenden som ikke ville være jazzlegende vandre rundt i New Yorks gater, mens boligblokker brant i The Bronx og den tidlige hiphopen var i ferd med å spre seg som bråtebrann. Han soser rundt i snurrige strikkeklær, stopper opp og skaper allsang på en trappeoppsats – selvakkompagnert med et afrikansk strengeinstrument i hendene – mens barn danser rundt i brannhydrantenes vannfontener på brennende asfalt.

Dette strengeinstrumentet, en slags vestafrikansk griot-harpe kalt donson’goni, var «trompetistens» foretrukne instrument de siste drøye tjue årene han levde. Han lærte seg å spille det i Sverige, av musikeren Christer Bothén. For ved siden av New York var Stockholm og Tågarp i Skåne Don Cherrys hjemmebase på syttitallet, hvor han bodde med kona Moki, dattera Neneh og sønnen Eagle Eye. Der knyttet han svært tette bånd med skandinavisk jazz, fra Bothén til Garbarek, som består den dag i dag.

vandrer videre og setter nye spor og avtrykk her mot nord. I dag er albumet «Traces» ute på finske We Jazz. Bak står bandet Cosmic Ear, med prominente svenske musikere som Mats Gustafson (i uvanlig sjelfull modus, på fløyter, sax og ymse) og trompetisten Goran Kajfes – og med en sentral spiller i nå 83 år gamle Christer Bothén.

«Traces of Brown Rice» og «Traces of Codona and Mali» heter to nøkkelspor her, begge viderefortolkninger av Don Cherry-komposisjoner. Strengt tatt er hele albumet en eneste lang videreføring av hans musikalske arv, med direkte forbindelse gjennom Christer Bothén på bassklarinetter, piano og, ja da, donson’goni. Samtidig pekes det framover, for eksempel med dedikasjonen til vokalfenomenet Sofia Jernberg på «Do It (Again)».

Organisk og elektronisk. Alle spiller perkusjon etter beste evne. Åndelig innoversøkende og verdenssnusende, kosmisk. Rytmisk, hypnotisk, repetitivt og melodisk! Dette er noe for seg selv, her og nå i øyeblikket. Og fullstendig gjennomsyra av Don Cherrys ånd.

Dette er noe for seg selv, her og nå i øyeblikket

Cherry-­blomstring

Høyst subjektivt kommer jeg ikke på et eneste album jeg setter høyere fra dette tiåret enn Billy Woods «Aethiopes» fra 2022 (i praksis et duoalbum sammen med produsenten Preservation). Det sier sitt – også om man «bare» måler det opp mot resten av Woods’ katalog. Fra et svært beskjedent grasrotnivå, i villniset av ettervekst i den forlatte veikanten etter tidlig nullnulltalls «indierap-eksplosjon» i og rundt New York, har Billy Woods i løpet av forrige tiår seilt opp som et flaggskip i en ny bølge reelt uavhengig undergrunnsrap.

«Golliwog» er ikke en oppfølger til «Aethiopes», men det låter uansett som det absolutt nest beste Woods har gjort. Det er Billy Woods’ første soloalbum med rullerende produsenter, gjesterappere og musikere siden «Terror Management» fra 2019. Besetningen er subsjangermessig stjernespekket: fra Ant (Atmosphere), Conductor Williams og Andrew Broder (Fog) til El-P og gamle venner som Kenny Segal og Messiah Muzik.

Woods gjenforenes med Preservation også, på tilåmistepustenav-låta «Waterproof Mascara», som går rett inn i et nytt kapittel i den selvbiografiske kjernehistorien fra «Aethiopes», om Woods’ oppvekst i et Zimbabwe i oppløsning (faren var embetsmann i en tidlig Zanu-PF-regjering). Her skisseres stemningen etter farens bortgang mesterlig levende: 

The king is dead and your uncles are not your friends – how many times I have to tell you kids? It’s us in this room, that’s it!

 mye kontekst å forholde seg til, men all info er tilgjengelig i musikken og teksten for en dedikert lytter, og når historien gradvis åpner seg, er det til å grøsse og grine av. «Golliwog» er 

 Woods-albumet så langt som lykkes best i å forene de mange forskjellige sidene av pennen og uttrykket.

Journalistikk og kritikeranalyser som er skrevet om Woods (og det er mye etter hvert) plasserer han nær sagt alltid som en slags post/anti-kolonialistisk rapper. Det er ikke usant. Men han er også en sarkastisk, New York-vittig levemann og livsglad kyniker: I løpet av «Golliwog» sveiper han innom Sylvia Plath, MF Doom, Stephen King, vampyrmyter, sportsreferanser, rus, religion, våpen, begravelser, pupp og så videre.

Her er rendyrket rappete rap, som de gjentatte innslagene her av sein nittitalls gatete pianobeats, og som det virtuose gjesteverset fra Despot på «Corinthians». Generelt er gjesteinnslagene perfekt plassert, der rappere som Bruiser Wolf skinner ved siden av musikere som «vår egen» Mette Rasmussen (saksofon på to og en halv låt!).

Ikke et sekund av et sample virker tilfeldig. Mellomspillene av lånt dialog foregår på språk fra minst fire kontinenter – fem om man tar med det australske progrockrefrenget på låta «Counterclockwise» med The Alchemist.

for oppmerksomme dypdykk, til de grader. Men det blir aldri akademisk eller tørt. Det er også lyd full av sanseinntrykk. Det lukter: løvetann, nyklipt gress og diesel, urin og regn på varm asfalt, berbere, kaffe takeout marihuana urensa tepper innestengt studioluft, 

Sanser vekkes også innvendig, innover i kroppen: noe knyter seg nederst i halsen uten at man helt vet hvorfor, fra hvilepuls til moderat urolige urytmiske hjerteslag, med spisse små stikk av minner man vil glemme, men også de man 

, varmt. Det smaker: blod, kald fabrikkpils og perfekt temperert yuzu sake. Farger: et solbrent kamuflasjemønster, brunt (gress), mørkebrun (gjørme), mørk grønn (foliage) og nyanser av grått fra grenselandet mellom by og skog (eller sump).

Det er musikk for oppmerksomme dypdykk, til de grader

Mesterlig, levende

Tom Henning Bratlie

Det er jo en rett linje, når jeg begynte å se i disse bøkene om musikken i Theresienstadt – farfar var der, og var faktisk med på hele den historien, sier Gunilla Süssmann, programprodusent for Kringkastingsorkesteret.

Hun snakker om verkene som er skrevet av jødiske komponister i nazistenes konsentrasjonsleirer, som står sentralt i konserten «Musikk for en morgendag». Konserten ble sendt på TV i går, i anledning den norske frigjøringsdagen – i år er det 80 år siden nazistenes okkupasjon tok slutt – og ligger ute åpent hos NRK på nett. Den blir presentert som «en kveld med klezmer og musikk av jødiske komponister». Det er altså klezmermusikk i miksen, den tradisjonelle, europeiske og folkelige bryllups- og festmusikken som har fått en både pussig og komplisert «revival» gradvis gjennom etterkrigstida. I «Musikk for en morgendag» framføres det av helnorske (og ikke-jødiske) Urban Tunélls Klezmerband i front for Kringkastingsorkesteret.

– Sjefen min sa «jeg tror jeg aldri har sett noen av disse menneskene før». Vi merket vi hadde truffet en nerve med et budskap som tiltrekker seg andre mennesker enn de vi vanligvis spiller for, sier Gunilla Süssmann.

Hun snakker om hvordan det jødiske publikummet fylte stolradene under innspillingen av konserten i Store Studio i april. Slik hun også har hatt lignende erfaringer i konsertproduksjoner med samisk, romani eller kvensk kulturarv. For Kringkastingsorkesteret er en institusjon som har tatt ansvaret for å representere våre nasjonale minoriteter på uvanlig stort alvor.

– Det er stort å se. Jeg merket noen reaksjoner på noen av de sangene med Urban Tunélls Klezmerband som jeg var veldig uforberedt på. Det var noen som faktisk kjente disse klezmersangene, på et dypere nivå, sier Süssmann.

Foruten klezmer er musikk av norske jødiske komponister, som Bjørn Kruse, også inkludert i «Musikk for en morgendag». Men hovedfokuset er verker skrevet i nazistenes tilintetetgjørelsessleire, dit også norske jøder ble sendt.

Komponisten Viktor Ullmanns slående vakre, livsbejaende sørgmodige og innstendige «Drei jiddische lieder» (opprinnelig for piano og vokal) var et klart høydepunkt, helt til å miste pusten av, under innspillingen av KORKs konsert i april. Selv om denne mektige opplevelsen dessverre kun er med på radioversjonen av konserten, ikke i TV-versjonen, som konsentrerer seg om Mahler og klezmer. Men også den jødiske dimensjonen hos Mahler trer fram med en annen klarhet og tyngde presentert i denne konteksten.

Tyngden er desto større når man kjenner til den spesifikke konteksten for Viktor Ullmanns verk. For Ullmann skrev sine «Jiddische Lieder» i Theresienstadt i mai 1944, under et halvt år før han ble sendt til Auschwitz, der han ble myrdet to dager etter ankomst. Men utslettet? Nei, ikke musikken, i alle fall.

For de fleste kulturer har musikk vært overlevelse

Lang natts ferd

Bassist og bandleder Joshua Abrams hovedprosjekt er det alltid omskiftelige Natural Information Society. Det har blitt fem album og konserter verden over (inkludert fire virkelig lamslående opptredener i Norge siden 2017), i et band der Abrams legger føring i bunn med det nordafrikanske bass- og perkusjonsinstrumentet guimbri.

Og «Totality», deres sjette, føyer seg på de fleste vis særs naturlig (heh!) inn i diskografien. Tittelen speiler subtilt det utsøkte andrealbumet «Simultonality» fra 2017, og markerer både et dypdykk inn i, og en videreutvikling av det meditative, musikkrituelle – som i «musikk som helings-ritual», slik guimbrien brukes i tradisjonen den stammer fra – og særs dvelende uttrykket.

 som krever tålmodighet – konsertene kan vare i over en drøy time med riffing over fire-fem enkle toner med intrikate, men også intuitive variasjoner. Det innledende tittelkuttet her klokker inn på slik sett ganske beskjedne 17 minutter. Eller gjør det egentlig det, eller er det riktig begrep? «Clocknoclock» heter sistesporet, og en sentral grunntanke gjennom hele katalogen er musikkens unike evne til å lede lytteren inn i en tilstand der selve tida opphører, i konvensjonell forståelse og forstand.

Ja, dette høres vel både radikalt og new age-flytende ut når man beskriver det, og det høres også sånn ut som musikk. Samtidig er det noe grunnleggende rytmisk medrivende og tonalt/melodiøst rent ut lettfattelig i spill – verdt å nevne i den anledning er at Abrams faktisk innledet karrieren i en tidlig utgave av den ganske folkelige rapgruppa The Roots (og at rapmusikken er det beste eksempelet at «ekstremt monoton» musikalsk repetisjon kan være svært allment tilgjengelig).

 selve skiva, er «Totality» Natural Information Societys andre albumsamarbeid med den sjangerfrie, psykedeliske, elektroakustiske duoen Bitchin Bajas. De tilhører det samme karakteristiske, spill levende frifeltmiljøet i Chicago som Abrams har virket i siden nittitallet. Det betyr i praksis mer elektroniske elementer og (relativt sett!) litt knappere og konsise låter og komposisjoner. «Nothingdoes not show» er en slags Don Cherry-groovende indisk-raga-som-instrumentalpoplåt (!), med knappe fire og et halvt minutter som er over på et øyeblikk som føles som en helaften. Samtidig som «Always 9 Seconds Away» – et mulig høydepunkt av de fire her – kan være det sporet i katalogen som låter mest som «konvensjonell jazz» i katalogen så langt, og den katalogen inkluderer samarbeider med jazzveteraner som Evan Parker og Ari Brown.

«Totality» er enda et bidrag til en usedvanlig helhetlig og fascinerende produksjon som ligner lite annet. På noen måter er den noen små hakk mer tilgjengelig enn visse andre album, iallfall lettere tilgjengelig for visse lyttere, de som her kan finne en inngang via lyttekompetanse fra postrock/drone/psychedelia. Og ja, lyttekompetanse kreves nok. Eller bare åpne, frie ører – og god tid. Men det er jo helg.

Naturlig vis

Hei, Carola! Du har akkurat vært på norske skjermer med «Hver gang vi møtes», i oktober satser du på å fylle Unity Arena på Fornebu – og i dag kommer påskeskiva «Via Dolorosa» ut på Kirkelig Kulturverksted. Du trives med å veksle mellom litt forskjellige verdener?

– Ja, jeg har vel alltid vært en musikalsk kameleon. Jeg vokste opp med Elvis, Barbra Streisand, Supertramp og Queen, og gikk på Adolf Fredriks musikklassar (kulturskole med korprofil i Stockholm, journ.anm.). Oppveksten min var veldig multikulturell musikalsk sett – min pappa likte gospel fordi Elvis sang gospel, og min mamma likte gospel fordi jeg sang gospel! Jeg var med i rockeband og sang i gospelkor før «Främling», jeg elsker elgitarer, jeg liker når det er sånn at man står på, og jeg har alltid vært en poptjej.

Du har selv kalt «Via Dolorosa» ditt viktigste album. Hva mener du med det, på hvilket sett?

 Og da vi skulle gjøre et påskealbum, et pasjonsspill, ville jeg gå hele veien, ikke som i «Jesus Christ Superstar» som stopper der han henger på korset. Men følge ham etter oppstandelsen, hvordan han endrer seg helt frem til Kristi himmelfartsdag. For det synes jeg er det sterkeste som finnes. Og jeg trenger den påminnelsen. Jeg trenger å bli frommere, jeg trenger å komme nærme på det, jeg er like menneskelig som alle andre.

Alle har jo en idé om julemusikk, men påskemusikken er mer vag og vrien å få tak på. Hva er egentlig påskemusikk for deg, det må du jo ha tenkt på når du har laget et påskealbum?

– Nei, jeg har faktisk ikke tenkt så mye på det. Den første melodien kom til meg da jeg ventet på taxien på vei til Ben Gurion i Israel, akkurat da var jeg var ferdig med den forrige plata på Kirkelig Kulturverksted, det her er lenge siden – da kom den; [nynnesynger refrenget på «Via Dolorosa»]. Den vokste på innsiden, og jeg spilte den inn på mobilen. Så sang jeg den for Erik (Hillestad, produsent og medskaper av albumet, journ.anm) på flyplassen, og han sa bare «Carola, du har gjort det igjen! Og det her er ikke jul. Det er Via Dolorosa, det er påsken».

Jeg ble like overrasket som Erik. Jeg synes det er sånn at man må følge sin livsgang! Da blir livet spennende, det er ikke planlagt. Og når man kan jobbe med en så suveren poet som Erik på sånne temaproduksjoner, blir det også veldig tydelig. Vi har jo spøkt litt med det, nå har vi gjort julen, vi har gjort påsken … hva blir det neste?

Samarbeidet ditt med KKV strekker seg over mange, mange år, samtidig som du også forbindes med helt andre typer kristne miljøer. Hva er forskjellen mellom å synge gospel i frikirker og å gjøre KKV-greia her i Kulturkirken Jakob?

– Jeg elsker jo det at jeg ikke bare har gjort karismatisk pop og lovsang. Altså, jeg elsker pop, og jeg elsker Coldplay, og selv går jeg også i en Hillsong-menighet. 

Men jeg liker også liturgien i Svenska kyrkan, jeg liker at det ikke er et 

med en bra predikant, iblant føles det som det er så mye som skjer i en frikirke. Mye positivt også, selv om media gjerne vil ha det til noe annet. Men i statskirken har du en tonalitet der Gud blir stor. Hvor det er han som får litt rom. Og jeg liker at jeg kan blande statskirken med min frikirkelige arv. Jeg har fundert litt på hvordan jeg hadde gjort det, om jeg selv hadde startet en kirke! For meg handler det om et nærvær, og at man må ha respekt for det. Vi må ha respekt for vår tid på denne jord, faktisk også på denne platen – og i vårt intervju her og nå.

Jeg trenger å bli frommere, jeg trenger å komme nærme

Helt til pinse

Kai Gundelach! I dag slipper du singelen «Vind» med det nye bandet/prosjektet Alle mine hunder, som består av Lars Vaular og deg. Fortell litt om hvordan dette kom til.

 ut til han i 2016 kanskje, og så hadde vi en

. Da lagde vi en skisse på en låt, som jeg likte veldig godt, og han syntes det låt … ganske greit, tror jeg. Men det bare kokte bort. Så gikk det åtte-ni år, og så trengte jeg å leie et nytt studio, og hørte at han trengte en person til å leie sammen med i det tårnet på Økern hvor vi sitter nå, så jeg flyttet inn der.

Egentlig skulle vi dele opp uka, så jeg hadde mandag til onsdag og han hadde onsdag til lørdag. Men det begynte å overlappe, og så satt vi i studio en dag, og jeg slang opp den gamle demoen igjen. Så balla det på seg, og vi begynte å dra i studio sammen hver dag, veldig sånn fritt uten noen plan om noen ting. Og så har det blitt en skive da, jeg vet ikke om det er en ep eller et album, men det er seks låter.

Hva tenker du er viktig for å opprettholde et så godt studiofellesskap som du og Lars tydeligvis har fått?

– Det er vel viktig å gi den andre litt 

. Det hjelper jo også at vi har veldig god kaffe i tårnet der. Så hvis man bare er god på å huske å koke opp kaffe, og holde det litt rent og bidra til en 

Fortell litt om selve låta dere slippet i dag!

– Ja, «Vind»! Det var opprinnelig en skisse som jeg hadde til mitt eget prosjekt, men jeg følte at den manglet et eller annet. Så fikk Lars høre den, likte den veldig godt og begynte å skrive til den og teste ut ting veldig kjapt. Det var sånn vi startet med den, og den har veldig eksistensiell tematikk, filosofisk liksom. Mange av de låtene vi har laget er sånn. Det er mye metaforer og mye snakk om natur og ytre ting, som egentlig handler mer om indre ting, som et bilde på det.

Den kombinerer også bruken av norsk og engelsk på samme låt. Det virker som dét er en aldri så liten … mikrotrend om dagen. Hva er greia med det?

– Jeg har eksperimentert litt med den blandingen i min egen musikk også, og synes det er litt kult. Om jeg har lyst til å skrive noe på engelsk, så gjør jeg det, og hvis det er fint på norsk kan det være det, uten å tenke så mye på det. Det kan være litt kleint den komboen der, men når det ikke er det synes jeg det er veldig fint.

Det er mye metaforer og mye snakk om natur og ytre ting

Hundedager

Antakelig har jeg hørt Grieg fra jeg lå i mors livmor, sier Liv Glaser hjemme på Gjettum i Bærum. Mars-sola lyslegger en stripe på stuegulvet ut fra vinduskroken der vi sitter, som et visuelt ekko av fuglenes første forsiktige vårsang.

Moren Kari Aarvold Glaser var aktiv pianist, slik Liv Glaser selv fortsatt er, et hundreår seinere. Og hun kan legge noen titler oppå der igjen. Selv om hun i sitt nittiende år fortsatt spiller for publikum ganske jevnlig. Hun er for eksempel professor emerita ved Norges musikkhøgskole, der hun har undervist i klaver helt siden skolen startet opp i 1973.

– Det er jo et gammelt ordtak – man lærer så lenge man har elever!

Sier Glaser, med et tilbakevendende, innimellom nesten smårampete glimt i øyet, som utfyller den ellers svært 

skulle bare mangle: Kommandør av St. Olavs Orden ble hun i 2018, nesten femti år etter at hun fikk Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1965. Det året ga hun ut også ut den første av fire lp-plater på RCA Victor, der hun ble den første som spilte inn samtlige av Edvard Griegs 66 lyriske stykker. Midt oppi karrieretoppen som gjorde Glaser til en klassisk-kjendis i den norske tv-alderens barndom.

Og disse innspillingene er årsaken til at vi har tatt turen ut hit for en prat med Liv Glaser. Eller, for å være transparent er det vel en slags unnskyldning for en ordentlig prat med en bauta i norsk musikkliv. Men det er en god unnskyldning, med aktuell knagg. For tidlig i mars ankom den endelig fysisk, en fire cd-ers boks med nyoppussede versjoner av Grieg-platene. For første gang på cd, og lenge trodde man innspillingene nærmest var tapt. Men entusiaster (anført av Bengt O. Hansen) sporet opp opptak bortgjemt i nasjonalarkivene, og originale prøveplater av de som manglet. Prosjektet med nyutgivelsen ble publikumsfinansiert via Christer Falcks «Norske albumklassikere»-prosjekt, og i september i fjor fikk Liv Glaser vite om utgivelsen, som gave sammen med blomsterbukett på døra på selveste 89-årsdagen. Og i et langt og rikt liv og virke, som riktignok har handlet om svært mye annet også, har Grieg fulgt henne siden barndomshjemmet, omringet av musikk fra fødselen av, minst.

– Mamma spilte masse sammen med pappa, blant mye annet Griegs fiolinsonater, og de øvet det inn hjemme, sier Glaser.

Når vi sier at Grieg-boksen har ankommet, mener vi helt bokstavelig – vi har tatt den med dagsfersk fra lageret, og får gleden av å overrekke den til Glaser. Hun lyser opp, i snart-er-det-vårsolen på dørstokken inn til stua. Hun har gjort unna den daglige spaserturen i god tid før hun har bydd på audiens, intervju og

 med Musikkmagasinet. Og så har hun sine daglige fingerøvelser, de må hun gjennom, ingenting må stoppe det, alt må liksom holdes ved like, men det er fantastisk hva man kan gjøre i dag, sier hun, hun har to nye knær og en ny hofte.

Det er ikke mangel på ting å ta seg til, vi brukte mange uker på å sette avtalen. Kalenderen er fortsatt full tross pensjonisttilværelse rent teknisk sett. Hun har vært i Sogndal, og innviet et nytt flygel i kirken ved en konsert der. Så har hun vært i Arendal, spilt, foredratt og undervist der. Uka etter vårt besøk skal hun ha kurs ved Oslo kulturskole – og alt må jo forberedes også. Imellom noen få timer hun fortsatt har på Norges musikkhøgskole, der har hun som sagt vært … litt for lenge nesten, spøker hun.

Livsrytme

David Cross! Du opptrer på Cosmopolite i morgen, en legendarisk musikkscene i Oslo. Hvordan er det for deg som komiker å opptre på musikkscener, kontra andre scener og settinger du opptrer i?

– Det er noe jeg gjør helt bevisst. Det er ståplasser, det er en mer umiddelbar kontakt med publikum. Altså … jeg har gjort tusenvis av opptredener i teatre og sånne haller, og like mange på musikksteder. Begge deler er bra, men jeg foretrekker det siste. Jeg bestemte meg for et par år siden for å bare gjøre det, hver gang det er mulig. Jeg spilte på et musikksted sist jeg var i Oslo også, hva het det … skal vi se, jeg har faktisk turnéplakaten her et sted … Sentrum Scene! Men publikummet mitt eldes med meg, så selv om jeg får nye fans så er det ikke alle fansene mine som kan stå oppreist i to timer lenger. Det begynner å bli en 

Det er mye overlapp mellom standup og musikk generelt, kanskje ekstra mye i ditt tilfelle. Du gir ut (standup-)plater på Sub Pop, har kuratert for festivalen All Tomorrows Parties, og du snakker mye i offentligheten om band og konsertopplevelser du har hatt. Hvordan har det blitt sånn?

– Vel, først og fremst er jeg en fan. Og jeg har tilbrakt flere tiår i uventilerte klubber og rom med klissete gulv, for å høre på band jeg elsker. Tilfeldigvis begynte jeg med standup samtidig med det. Jeg har holdt på lenge, og det jeg drev med var ikke … standard standup på åttitallet. Det hadde en 

, og vennene mine spilte i band som også var litt alternative. Noen ganger ble det bare til at vi gjorde 

sammen. Så begynte jeg å opptre på festivaler hvor det også var band, og man møter flere og flere musikere og … scenene gled over i hverandre, i alle byene jeg har bodd. Og så har man noe felles i at man reiser rundt og opptrer hele tida, og må gjøre det i årevis uten å tjene penger for å slå gjennom. Det er en delt erfaring.

Du har ikke vurdert å gjøre som dine kolleger Marc Maron og Conan O’Brien, og trekke fram gittar’n på scenen?

– Jeg prøvde å lære meg banjo en stund! Helt seriøst, jeg tok timer og onlinekurs i mange måneder. Jeg elsker lyden av banjo! Men jeg tror ikke jeg har tålmodigheten som trengs for å lære meg et instrument. Og mitt materiale hadde nok funka bedre med, jeg vet ikke helt … jo, en theremin!

Hvem er den morsomste musikeren du kjenner?

– Helt generelt, åtte av ti ganger, er trommisen den morsomste i ethvert band. Ellers … du har jo Carrie Brownstein fra Sleater-Kinney (og sketsj-humor-serien «Portlandia», journ.anm.), hun er morsom så klart. Og Maynard James Keenan i Tool er veldig, veldig morsom, og tar det med seg på scenen!

Finnes det noe å si om musikere og komikeres rolle i motstanden mot det som skjer i USA nå, som ikke automatisk virker selvgodt?

Ikke alle fansene mine kan stå oppreist i to timer

Cross mot dem

I det vi går inn for å sette oss på benkeradene som omslutter prekestolen og alterveggen i ærverdige Kongsberg Kirke – den største barokk-kirka i landet – strømmer det besynderlige, vakre toner ut av kirkas unike Glogerorgel, etter hvert med messende kirkesang i samklang.

Når jeg formiddagen etter slår av en prat med kveldens … hovedperson, Arild Boman, får jeg bekrefta mistanken om at den ganske diskrete «inngangsmusikken» var alt annet enn tilfeldig: Kveldens organist og kantor, Matthias Anger, fremførte her en datagenerert tonerekke, basert på eller en videreføring av munken Giudo av Arezzo (cirka 992-1033) sine algoritmer (!) for musikalsk transkripsjon av liturgiske tekster.

 den stillferdige innledningen på et svimlende materiale å ta inn over seg under forestillingen «1000 års spenn i musikk – jazz og blues møter datamaskin-musikk» denne lørdagen. Med stadige sprang i tid, men vi kan si at selve navet her er kirkekonserten «Ecumene», som musiker, komponist, forsker m.m. Boman satte opp med stor suksess i samme kirke under jazzfestivalen 1969. Dette fram til nå litt glemte verket var noe så forutseende som en slags jazzmesse (med en sann stjernebesetning av musikere), basert på datagenererte noterekker etter algoritmiske prinsipper, ut fra pionerideer Boman alt da hadde utforsket i mange år, og som han har fortsatt å utforske på stadige nye måter, i stadige nye felt, siden.

Og det var etter denne konserten i 69 at den nå avdøde samtidsmusikknestoren Kåre Kolberg spurte hva Boman trodde Guido ville syntes om dette. Det var slik Boman først fikk vite om de tusenårsgamle musikalske algoritmene til denne munken, som er best kjent for å ha utviklet notasjonssystemet man fortsatt benytter i vestlig musikk.

 utførlig pedagogisk om i et av mange verbale mellomspill, som sammen med plansjer og annet materiale, gjør det noenlunde mulig å henge med i de konseptuelle svingene. For denne kvelden er … en slags pågående workshop-versjon av en nytolkning av «Ecumene». Men også basert på alt materiale som kom forut og som ligger til grunn, av forskningsarbeidet i årene siden, og med blikket vendt både mot samtidige KI- og algoritmedebatter, og mot dystopiske og utopiske fremtidsbilder og veivalg.

Og da har vi ikke engang kommet til musikken, og før vi kommer dit må vi i all fall kjapt nevne lyskunstneren Boya Bøckman, som denne kvelden bidrar i samspill med både kirkerommets arkitektur og selve lyden, med sine maskinlæringsgenererte tolkninger av de samme algoritmene bandet gir seg i kast med.

For en gjeng «kapellmester» Boman (som også bidrar sjelfullt med både rytme og blues i fingrene over tangentene) har troppet sammen! Halve kvartetten ellers er bassist og trommis fra de to mest legendariske norske rytmeseksjonene noensinne: ankerfestet Arild Andersen på bass og den evige eleganten Espen Rud på trommer. Det er så klart en fryd å høre samspillet mellom de to både i frie partier og når grooven finner rom til å feste seg (under en avsluttende blues er det flere enn meg på benkeradene rundt som spontant tramper taktfast på kirkegulvet).

Men det er i tillegg vitale krefter i front på blås, i form av Atle Nymo og ikke minst Harald Lassen – sistnevnte egentlig superreserve i siste liten, som tilfører noe sentralt med sin dypt organiske, varme tone og tilnærming til det matematiske og maskingenererte materialet.

 i lufta her, som spenner vidt. Med ett øyeblikk særlig verdt å fremheve, er frigjøringsjazzen bandet hiver seg inn i som respons på noe av det aller tidligste (egenkomponerte) materialet som er med inn i konserten. Det er noe 

 sakralt ekstatisk i spill der, ikke bare i frontlinja, for jeg har aldri noensinne hørt Andersen eller Rud

 så godt fra seg som dette utenom opptak fra før min egen levetid.

Et svimlende materiale å ta inn over seg

Maskiner og nirvana

Rikelig, er svaret. De trakterer mange instrumenter hver i Reolô, kvartetten med Anders Røine, Hans og Rasmus Kjorstad og Hans Hulbækmo i tøylesløse roller – på konsertene sine har de gjerne en lur på lur også, alltid en

 når den dras fram! Klassen er «åpen», men tunge (rocke)grooves leder den lange veien mellom Vest- og Nord-Afrika, Amerika, norske folketoner, Utopia og Dystopia.

Låta «Preppeskreppa», fra skiva «Dystopi delete» som er ute i dag, treffer en tidsriktig, dystopisk tone - akkurat idet denne artikkelen skrives klar, diskuteres «prepping» for kommende katastrofer på NRKs Debatten, med inviterte gjester som bloggeren «Preppemamma». På låta til Reolô ramser Røine opp beholdninga i den nevnte skreppa. Og nå har han og Hulbækmo funnet veien inn til Oslo fra hver sin kant av landet, for å slå av en prat over et måltid med Musikkmagasinet. Så hva har de i skreppa denne dagen?

– Jeg har jo tatt toget over fra Trondheim så i den skreppa er det mye rart. Jeg har med en del trommer og, ja, en koffert full av ting å slå på, forteller Hulbækmo.

Røine på sin side har mye (munn)harper og fele og …

– En gitar med sånne skeive bånd. Den har noen ekstra bånd, sånn at man kan spille tonene som er midt imellom. Mikrotonalt, som jeg har satt opp etter øre, der er det mye artig man kan gjøre, legger han til.

– Det er jo faktisk den gitaren du bruker på den «Preppeskreppa» også, skyter Hulbækmo inn.

Hans Hulbækmo spiller i utallige band vi stadig skriver om her i blekka, men hvor mange spiller Anders Røine i? Han tenker seg litt om, det er vanskelig å holde oversikt bare over de siste ukene.

Det er ikke hver dag dører åpner seg for tida, men vi kan alltids prøve

Dystopisk aroma

En umiddelbar tanke dukket opp idet man trykket på den horisontalt triangulære knappen på sin foretrukne strømmeplattform forrige fredag, da tredjealbumet til Playboi Carti endelig var ute:

Var åpneren «Pop Out» lyden av et av de altfor utbredte, bisarre KI-genererte albumene som for tiden ustanselig legges ut som et slags lytterbeite på strømmeplattformene. For det er noe som skjærer nær fysisk i ørene her, vibrasjoner som virker så uvirkelig at man må lure på om mennesket makter å skape noe slikt.

KI-modeller kunne uten tvil generert tekstlinjer som 

Every time we pop out, got them bitches nervous

. Men det er rike nyanser i den organiske rytmikken og i tonefallet og den dynamiske stemmebruken til Playboi Carti, som det er vanskelig å høre for seg at kunstig intelligens noensinne vil kunne klare å fange opp fullt ut.

Med andre ord: De gode nyhetene er at Playboi Carti fortsatt er en sann raporiginal. Heller ikke menneskelige kolleger har klart å kopiere uttrykket hans i fraværet av nye slipp fra ham selv. Det er ikke engang særlig mange som våger å prøve. Det er unikt for en rapper som har vært en hårsbredd fra toppen av rapspillet (debuten «Die Lit» nådde tredjeplass på de amerikanske albumlistene i 2017, og «Whole Lotta Red» toppet listene umiddelbart seint i 2020).

, som pusher volumet i rødt og så krønsjer alt med overkompresjon, er reelt utfordrende lytting. Problemet med «Music» er at den med sin utmattende lengde – 30 låter på 76 minutter – i motsetning til de to foregående, ikke gir rom til den konsentrerte dype lyttingen lydbilde og musikk trenger, og på sitt beste fortjener. Når det tok så lang tid å fullføre og slippe dette albumet, skal det ha skyldtes utfordringer med å få plateselskapet Interscope til å akseptere materialet for utgivelse.

For det er tre åpenbare veier å gå videre fra «Whole Lotta Red»: Mer av det samme. Et heroisk forsøk på å tøye strikken enda noen hakk. Mens det tilsynelatende kommersielt fornuftige ville vært «markedstilpasning» mot et betydelig bredere publikum, med «Whole Lotta Red» som en brekkstang.

er rotete sammensatte enkeltstående låter som ikke klarer å bestemme seg for hvilken vei. Og dessverre er det lite eller intet her som går for den mest vågale løsningen (en lett flørt med hyperpop-elementer på høydepunkt som «I Seeeeee You Baby Boi» er riktignok nytt for Carti, men ikke spesielt fremsynt generelt). Det blir ikke bedre når forsøkene på mer konvensjonell urban pop faller pladask, med unntak av fine, men ikke oppsiktsvekkende, samarbeider med ustoppelige Kendrick Lamar på «Good Credit» og to til. En ting som gjør mange låter her enda verre, er ellers trangen til å ta ideen om seg selv som en rockestjerne så bokstavelig, med breibeint banale gitarriff og det hele.

Når det er sagt – gjemt inni her er låter som kunne utgjort et konsist album der Playboi Carti forble i giret til «Whole Lotta Red» komfortabelt og uanstrengt. Det er det fortsatt ingen andre som mestrer, og det er HØYST velkommen lytting. Selv med alle de unødvendige distraksjonene.

Spiller spillet

Førstkommende søndag, Kvenfolkets dag 2025, sender NRK Kringkastingsorkesterets fremføring/produksjon av Arve Henriksen nyskrevne «Kvenofoni». Det siste av en etter hvert forbilledlig lang rekke av KORK-prosjekter i samarbeid med musikere fra våre urfolk og nasjonale minoriteter – det vil si, fremfor alt samiske musikere fra Mari Boine til Kajsa Balso og Marja Mortensson, men også etter hvert romanifolkets store sanger, predikant og formidler Elias Akselsen – og senere i år skal Sinikka Langeland og KORK gjøre en konsert når Skogfinsk Museum endelig åpner i august.

Det skulle jo egentlig bare mangle med tanke på allmennkringkastingens mandat og oppgave, men det er likevel godt å se at i all fall én (majoritets)norsk institusjon tar oppgaven og ansvaret på alvor. Og nå er det altså kvenenes musikkultur, det «usynlige folket», den finsk-ugriske minoriteten i nordområdene, som får (bokstavelig) spillerom i Store Studio.

 som kan være vanskelig å få helt grep om, også for en del kvener, etter som det er en av kulturene der fornorskingspolitikken kom aller nærest målet om å utslette det kulturelle særpreget. Men noe er i lufta om dagen, det er særlig merkbart innad i kulturen – med et yrende kulturmiljø undertegnede som slektsrot-snusende «nykven» også har oppsøkt og tilbrakt tid i de siste årene.

I likhet med mange kvener (og undertegnede) oppdaget Arve Henriksen disse røttene ganske midt i livet. For hans del langt ut i et uvanlig ekspansivt og produktivt virke som sjangeroverskridende multiinstrumentalist, komponist og improvisator. Selv om han kanskje er mest kjent som trompetist, et av instrumentene han tar i bruk i solistrollen med sin «Kvenofoni».

Det er nok både Henriksens vandrertrang som musiker, og det dels uhåndgripelige ved den kvenske musikken (som også gjør den … omformelig, med utgangspunkt i fragmenter av nær tapt tradisjon), som gjør både musikken og formatet til «Kvenofoni» uvanlig.

 av tradisjonsmusikken, omarbeidet av Henriksen og av KORKs Helge Sunde, men også drømmende dynamiske komposisjoner av den sorten Henriksen fra før er kjent for. Ved siden av Henriksen selv, er Veslemøy Narvesen (trommer) og Eivind Aarset (gitar, elektronikk) håndplukka gjestesolister. Fenomenet Narvesen imponerer for øvrig (som så ofte) særlig, i de partiene der hun kraftfullt rytmisk medrivende tar plass i front av lydbildet.

Det er resitasjon ved unge Ivar Beddari, på kvensk og norsk, med tekster av den kvenske «nasjonalskalden» Alf Nilsen-Børsskog (1928–2014) og Beddari selv, men også Tor Jonsson og Ola Skjenneberg. I sin frie tilnærming til musikken (og poesien, den tekstlige og den lydlige), tar Henriksen seg (den nødvendige!) friheten til å selv definere det kvenske i sin musikk.

Så skal det sies, på dårlig kvensk, at «KORK’s gonna KORK». Orkesteret setter et velkjent avtrykk i denne musikken, noe som på den andre siden nok er nødvendig grunnstein for orkesterets evne til å tilpasse seg et uvanlig bredt utvalg gjestekomponister og solister, som kanskje er selve eksistensgrunnlaget. Men denne kvelden får også de 

tendensene brynt seg godt over snittet, i visse partier med nesten Ligeti-aktige harmoniske strukturer i møte med laptop, mikrotonal gitar og jazztrommis. Er dét kvensk, da? Svaret er ja.

 også ansvaret som formidler av det opprinnelige, det rotfesta på alvoret det fortjener. Denne anmeldelsen er basert på inntrykk fra selve salen, og det var noe i lufta der som ikke kan formidles fullt ut til TV-publikum uten kvensk bakgrunn. Som når Henriksen i forkant av konserten mottar (den finsk-norske) Sibelius-prisen, der han takker ikke bare «Kvenkastingsorkesteret» (fnøh høh høh) men også sin far (i dag er han også kven!), kvenske kulturinstitusjoner som Halti kvenkultursenter, og nevnte Sinikka Langeland, som Arve har jobbet med i over tjue år, og som ble en introduksjon til «finsk-ugrisk musikkarv» lenge før han selv var fullt ut klar over den personlige forbindelsen.