Martin Bjørnersen

#fff

#000

Don Cherry (1936–1995), kjent fra Ornette Colemans klassiske kvartett m.m., var det man kaller en musikalsk vandringsmann. På noen måter helt bokstavelig – i en perle av en SVT-dokumentar fra 1978 ser man jazzlegenden som ikke ville være jazzlegende vandre rundt i New Yorks gater, mens boligblokker brant i The Bronx og den tidlige hiphopen var i ferd med å spre seg som bråtebrann. Han soser rundt i snurrige strikkeklær, stopper opp og skaper allsang på en trappeoppsats – selvakkompagnert med et afrikansk strengeinstrument i hendene – mens barn danser rundt i brannhydrantenes vannfontener på brennende asfalt.

Dette strengeinstrumentet, en slags vestafrikansk griot-harpe kalt donson’goni, var «trompetistens» foretrukne instrument de siste drøye tjue årene han levde. Han lærte seg å spille det i Sverige, av musikeren Christer Bothén. For ved siden av New York var Stockholm og Tågarp i Skåne Don Cherrys hjemmebase på syttitallet, hvor han bodde med kona Moki, dattera Neneh og sønnen Eagle Eye. Der knyttet han svært tette bånd med skandinavisk jazz, fra Bothén til Garbarek, som består den dag i dag.

vandrer videre og setter nye spor og avtrykk her mot nord. I dag er albumet «Traces» ute på finske We Jazz. Bak står bandet Cosmic Ear, med prominente svenske musikere som Mats Gustafson (i uvanlig sjelfull modus, på fløyter, sax og ymse) og trompetisten Goran Kajfes – og med en sentral spiller i nå 83 år gamle Christer Bothén.

«Traces of Brown Rice» og «Traces of Codona and Mali» heter to nøkkelspor her, begge viderefortolkninger av Don Cherry-komposisjoner. Strengt tatt er hele albumet en eneste lang videreføring av hans musikalske arv, med direkte forbindelse gjennom Christer Bothén på bassklarinetter, piano og, ja da, donson’goni. Samtidig pekes det framover, for eksempel med dedikasjonen til vokalfenomenet Sofia Jernberg på «Do It (Again)».

Organisk og elektronisk. Alle spiller perkusjon etter beste evne. Åndelig innoversøkende og verdenssnusende, kosmisk. Rytmisk, hypnotisk, repetitivt og melodisk! Dette er noe for seg selv, her og nå i øyeblikket. Og fullstendig gjennomsyra av Don Cherrys ånd.

Dette er noe for seg selv, her og nå i øyeblikket

Cherry-­blomstring

Høyst subjektivt kommer jeg ikke på et eneste album jeg setter høyere fra dette tiåret enn Billy Woods «Aethiopes» fra 2022 (i praksis et duoalbum sammen med produsenten Preservation). Det sier sitt – også om man «bare» måler det opp mot resten av Woods’ katalog. Fra et svært beskjedent grasrotnivå, i villniset av ettervekst i den forlatte veikanten etter tidlig nullnulltalls «indierap-eksplosjon» i og rundt New York, har Billy Woods i løpet av forrige tiår seilt opp som et flaggskip i en ny bølge reelt uavhengig undergrunnsrap.

«Golliwog» er ikke en oppfølger til «Aethiopes», men det låter uansett som det absolutt nest beste Woods har gjort. Det er Billy Woods’ første soloalbum med rullerende produsenter, gjesterappere og musikere siden «Terror Management» fra 2019. Besetningen er subsjangermessig stjernespekket: fra Ant (Atmosphere), Conductor Williams og Andrew Broder (Fog) til El-P og gamle venner som Kenny Segal og Messiah Muzik.

Woods gjenforenes med Preservation også, på tilåmistepustenav-låta «Waterproof Mascara», som går rett inn i et nytt kapittel i den selvbiografiske kjernehistorien fra «Aethiopes», om Woods’ oppvekst i et Zimbabwe i oppløsning (faren var embetsmann i en tidlig Zanu-PF-regjering). Her skisseres stemningen etter farens bortgang mesterlig levende: 

The king is dead and your uncles are not your friends – how many times I have to tell you kids? It’s us in this room, that’s it!

 mye kontekst å forholde seg til, men all info er tilgjengelig i musikken og teksten for en dedikert lytter, og når historien gradvis åpner seg, er det til å grøsse og grine av. «Golliwog» er 

 Woods-albumet så langt som lykkes best i å forene de mange forskjellige sidene av pennen og uttrykket.

Journalistikk og kritikeranalyser som er skrevet om Woods (og det er mye etter hvert) plasserer han nær sagt alltid som en slags post/anti-kolonialistisk rapper. Det er ikke usant. Men han er også en sarkastisk, New York-vittig levemann og livsglad kyniker: I løpet av «Golliwog» sveiper han innom Sylvia Plath, MF Doom, Stephen King, vampyrmyter, sportsreferanser, rus, religion, våpen, begravelser, pupp og så videre.

Her er rendyrket rappete rap, som de gjentatte innslagene her av sein nittitalls gatete pianobeats, og som det virtuose gjesteverset fra Despot på «Corinthians». Generelt er gjesteinnslagene perfekt plassert, der rappere som Bruiser Wolf skinner ved siden av musikere som «vår egen» Mette Rasmussen (saksofon på to og en halv låt!).

Ikke et sekund av et sample virker tilfeldig. Mellomspillene av lånt dialog foregår på språk fra minst fire kontinenter – fem om man tar med det australske progrockrefrenget på låta «Counterclockwise» med The Alchemist.

for oppmerksomme dypdykk, til de grader. Men det blir aldri akademisk eller tørt. Det er også lyd full av sanseinntrykk. Det lukter: løvetann, nyklipt gress og diesel, urin og regn på varm asfalt, berbere, kaffe takeout marihuana urensa tepper innestengt studioluft, 

Sanser vekkes også innvendig, innover i kroppen: noe knyter seg nederst i halsen uten at man helt vet hvorfor, fra hvilepuls til moderat urolige urytmiske hjerteslag, med spisse små stikk av minner man vil glemme, men også de man 

, varmt. Det smaker: blod, kald fabrikkpils og perfekt temperert yuzu sake. Farger: et solbrent kamuflasjemønster, brunt (gress), mørkebrun (gjørme), mørk grønn (foliage) og nyanser av grått fra grenselandet mellom by og skog (eller sump).

Det er musikk for oppmerksomme dypdykk, til de grader

Mesterlig, levende

Tom Henning Bratlie

Det er jo en rett linje, når jeg begynte å se i disse bøkene om musikken i Theresienstadt – farfar var der, og var faktisk med på hele den historien, sier Gunilla Süssmann, programprodusent for Kringkastingsorkesteret.

Hun snakker om verkene som er skrevet av jødiske komponister i nazistenes konsentrasjonsleirer, som står sentralt i konserten «Musikk for en morgendag». Konserten ble sendt på TV i går, i anledning den norske frigjøringsdagen – i år er det 80 år siden nazistenes okkupasjon tok slutt – og ligger ute åpent hos NRK på nett. Den blir presentert som «en kveld med klezmer og musikk av jødiske komponister». Det er altså klezmermusikk i miksen, den tradisjonelle, europeiske og folkelige bryllups- og festmusikken som har fått en både pussig og komplisert «revival» gradvis gjennom etterkrigstida. I «Musikk for en morgendag» framføres det av helnorske (og ikke-jødiske) Urban Tunélls Klezmerband i front for Kringkastingsorkesteret.

– Sjefen min sa «jeg tror jeg aldri har sett noen av disse menneskene før». Vi merket vi hadde truffet en nerve med et budskap som tiltrekker seg andre mennesker enn de vi vanligvis spiller for, sier Gunilla Süssmann.

Hun snakker om hvordan det jødiske publikummet fylte stolradene under innspillingen av konserten i Store Studio i april. Slik hun også har hatt lignende erfaringer i konsertproduksjoner med samisk, romani eller kvensk kulturarv. For Kringkastingsorkesteret er en institusjon som har tatt ansvaret for å representere våre nasjonale minoriteter på uvanlig stort alvor.

– Det er stort å se. Jeg merket noen reaksjoner på noen av de sangene med Urban Tunélls Klezmerband som jeg var veldig uforberedt på. Det var noen som faktisk kjente disse klezmersangene, på et dypere nivå, sier Süssmann.

Foruten klezmer er musikk av norske jødiske komponister, som Bjørn Kruse, også inkludert i «Musikk for en morgendag». Men hovedfokuset er verker skrevet i nazistenes tilintetetgjørelsessleire, dit også norske jøder ble sendt.

Komponisten Viktor Ullmanns slående vakre, livsbejaende sørgmodige og innstendige «Drei jiddische lieder» (opprinnelig for piano og vokal) var et klart høydepunkt, helt til å miste pusten av, under innspillingen av KORKs konsert i april. Selv om denne mektige opplevelsen dessverre kun er med på radioversjonen av konserten, ikke i TV-versjonen, som konsentrerer seg om Mahler og klezmer. Men også den jødiske dimensjonen hos Mahler trer fram med en annen klarhet og tyngde presentert i denne konteksten.

Tyngden er desto større når man kjenner til den spesifikke konteksten for Viktor Ullmanns verk. For Ullmann skrev sine «Jiddische Lieder» i Theresienstadt i mai 1944, under et halvt år før han ble sendt til Auschwitz, der han ble myrdet to dager etter ankomst. Men utslettet? Nei, ikke musikken, i alle fall.

For de fleste kulturer har musikk vært overlevelse

Lang natts ferd

Bassist og bandleder Joshua Abrams hovedprosjekt er det alltid omskiftelige Natural Information Society. Det har blitt fem album og konserter verden over (inkludert fire virkelig lamslående opptredener i Norge siden 2017), i et band der Abrams legger føring i bunn med det nordafrikanske bass- og perkusjonsinstrumentet guimbri.

Og «Totality», deres sjette, føyer seg på de fleste vis særs naturlig (heh!) inn i diskografien. Tittelen speiler subtilt det utsøkte andrealbumet «Simultonality» fra 2017, og markerer både et dypdykk inn i, og en videreutvikling av det meditative, musikkrituelle – som i «musikk som helings-ritual», slik guimbrien brukes i tradisjonen den stammer fra – og særs dvelende uttrykket.

 som krever tålmodighet – konsertene kan vare i over en drøy time med riffing over fire-fem enkle toner med intrikate, men også intuitive variasjoner. Det innledende tittelkuttet her klokker inn på slik sett ganske beskjedne 17 minutter. Eller gjør det egentlig det, eller er det riktig begrep? «Clocknoclock» heter sistesporet, og en sentral grunntanke gjennom hele katalogen er musikkens unike evne til å lede lytteren inn i en tilstand der selve tida opphører, i konvensjonell forståelse og forstand.

Ja, dette høres vel både radikalt og new age-flytende ut når man beskriver det, og det høres også sånn ut som musikk. Samtidig er det noe grunnleggende rytmisk medrivende og tonalt/melodiøst rent ut lettfattelig i spill – verdt å nevne i den anledning er at Abrams faktisk innledet karrieren i en tidlig utgave av den ganske folkelige rapgruppa The Roots (og at rapmusikken er det beste eksempelet at «ekstremt monoton» musikalsk repetisjon kan være svært allment tilgjengelig).

 selve skiva, er «Totality» Natural Information Societys andre albumsamarbeid med den sjangerfrie, psykedeliske, elektroakustiske duoen Bitchin Bajas. De tilhører det samme karakteristiske, spill levende frifeltmiljøet i Chicago som Abrams har virket i siden nittitallet. Det betyr i praksis mer elektroniske elementer og (relativt sett!) litt knappere og konsise låter og komposisjoner. «Nothingdoes not show» er en slags Don Cherry-groovende indisk-raga-som-instrumentalpoplåt (!), med knappe fire og et halvt minutter som er over på et øyeblikk som føles som en helaften. Samtidig som «Always 9 Seconds Away» – et mulig høydepunkt av de fire her – kan være det sporet i katalogen som låter mest som «konvensjonell jazz» i katalogen så langt, og den katalogen inkluderer samarbeider med jazzveteraner som Evan Parker og Ari Brown.

«Totality» er enda et bidrag til en usedvanlig helhetlig og fascinerende produksjon som ligner lite annet. På noen måter er den noen små hakk mer tilgjengelig enn visse andre album, iallfall lettere tilgjengelig for visse lyttere, de som her kan finne en inngang via lyttekompetanse fra postrock/drone/psychedelia. Og ja, lyttekompetanse kreves nok. Eller bare åpne, frie ører – og god tid. Men det er jo helg.

Naturlig vis

Hei, Carola! Du har akkurat vært på norske skjermer med «Hver gang vi møtes», i oktober satser du på å fylle Unity Arena på Fornebu – og i dag kommer påskeskiva «Via Dolorosa» ut på Kirkelig Kulturverksted. Du trives med å veksle mellom litt forskjellige verdener?

– Ja, jeg har vel alltid vært en musikalsk kameleon. Jeg vokste opp med Elvis, Barbra Streisand, Supertramp og Queen, og gikk på Adolf Fredriks musikklassar (kulturskole med korprofil i Stockholm, journ.anm.). Oppveksten min var veldig multikulturell musikalsk sett – min pappa likte gospel fordi Elvis sang gospel, og min mamma likte gospel fordi jeg sang gospel! Jeg var med i rockeband og sang i gospelkor før «Främling», jeg elsker elgitarer, jeg liker når det er sånn at man står på, og jeg har alltid vært en poptjej.

Du har selv kalt «Via Dolorosa» ditt viktigste album. Hva mener du med det, på hvilket sett?

 Og da vi skulle gjøre et påskealbum, et pasjonsspill, ville jeg gå hele veien, ikke som i «Jesus Christ Superstar» som stopper der han henger på korset. Men følge ham etter oppstandelsen, hvordan han endrer seg helt frem til Kristi himmelfartsdag. For det synes jeg er det sterkeste som finnes. Og jeg trenger den påminnelsen. Jeg trenger å bli frommere, jeg trenger å komme nærme på det, jeg er like menneskelig som alle andre.

Alle har jo en idé om julemusikk, men påskemusikken er mer vag og vrien å få tak på. Hva er egentlig påskemusikk for deg, det må du jo ha tenkt på når du har laget et påskealbum?

– Nei, jeg har faktisk ikke tenkt så mye på det. Den første melodien kom til meg da jeg ventet på taxien på vei til Ben Gurion i Israel, akkurat da var jeg var ferdig med den forrige plata på Kirkelig Kulturverksted, det her er lenge siden – da kom den; [nynnesynger refrenget på «Via Dolorosa»]. Den vokste på innsiden, og jeg spilte den inn på mobilen. Så sang jeg den for Erik (Hillestad, produsent og medskaper av albumet, journ.anm) på flyplassen, og han sa bare «Carola, du har gjort det igjen! Og det her er ikke jul. Det er Via Dolorosa, det er påsken».

Jeg ble like overrasket som Erik. Jeg synes det er sånn at man må følge sin livsgang! Da blir livet spennende, det er ikke planlagt. Og når man kan jobbe med en så suveren poet som Erik på sånne temaproduksjoner, blir det også veldig tydelig. Vi har jo spøkt litt med det, nå har vi gjort julen, vi har gjort påsken … hva blir det neste?

Samarbeidet ditt med KKV strekker seg over mange, mange år, samtidig som du også forbindes med helt andre typer kristne miljøer. Hva er forskjellen mellom å synge gospel i frikirker og å gjøre KKV-greia her i Kulturkirken Jakob?

– Jeg elsker jo det at jeg ikke bare har gjort karismatisk pop og lovsang. Altså, jeg elsker pop, og jeg elsker Coldplay, og selv går jeg også i en Hillsong-menighet. 

Men jeg liker også liturgien i Svenska kyrkan, jeg liker at det ikke er et 

med en bra predikant, iblant føles det som det er så mye som skjer i en frikirke. Mye positivt også, selv om media gjerne vil ha det til noe annet. Men i statskirken har du en tonalitet der Gud blir stor. Hvor det er han som får litt rom. Og jeg liker at jeg kan blande statskirken med min frikirkelige arv. Jeg har fundert litt på hvordan jeg hadde gjort det, om jeg selv hadde startet en kirke! For meg handler det om et nærvær, og at man må ha respekt for det. Vi må ha respekt for vår tid på denne jord, faktisk også på denne platen – og i vårt intervju her og nå.

Jeg trenger å bli frommere, jeg trenger å komme nærme

Helt til pinse

Kai Gundelach! I dag slipper du singelen «Vind» med det nye bandet/prosjektet Alle mine hunder, som består av Lars Vaular og deg. Fortell litt om hvordan dette kom til.

 ut til han i 2016 kanskje, og så hadde vi en

. Da lagde vi en skisse på en låt, som jeg likte veldig godt, og han syntes det låt … ganske greit, tror jeg. Men det bare kokte bort. Så gikk det åtte-ni år, og så trengte jeg å leie et nytt studio, og hørte at han trengte en person til å leie sammen med i det tårnet på Økern hvor vi sitter nå, så jeg flyttet inn der.

Egentlig skulle vi dele opp uka, så jeg hadde mandag til onsdag og han hadde onsdag til lørdag. Men det begynte å overlappe, og så satt vi i studio en dag, og jeg slang opp den gamle demoen igjen. Så balla det på seg, og vi begynte å dra i studio sammen hver dag, veldig sånn fritt uten noen plan om noen ting. Og så har det blitt en skive da, jeg vet ikke om det er en ep eller et album, men det er seks låter.

Hva tenker du er viktig for å opprettholde et så godt studiofellesskap som du og Lars tydeligvis har fått?

– Det er vel viktig å gi den andre litt 

. Det hjelper jo også at vi har veldig god kaffe i tårnet der. Så hvis man bare er god på å huske å koke opp kaffe, og holde det litt rent og bidra til en 

Fortell litt om selve låta dere slippet i dag!

– Ja, «Vind»! Det var opprinnelig en skisse som jeg hadde til mitt eget prosjekt, men jeg følte at den manglet et eller annet. Så fikk Lars høre den, likte den veldig godt og begynte å skrive til den og teste ut ting veldig kjapt. Det var sånn vi startet med den, og den har veldig eksistensiell tematikk, filosofisk liksom. Mange av de låtene vi har laget er sånn. Det er mye metaforer og mye snakk om natur og ytre ting, som egentlig handler mer om indre ting, som et bilde på det.

Den kombinerer også bruken av norsk og engelsk på samme låt. Det virker som dét er en aldri så liten … mikrotrend om dagen. Hva er greia med det?

– Jeg har eksperimentert litt med den blandingen i min egen musikk også, og synes det er litt kult. Om jeg har lyst til å skrive noe på engelsk, så gjør jeg det, og hvis det er fint på norsk kan det være det, uten å tenke så mye på det. Det kan være litt kleint den komboen der, men når det ikke er det synes jeg det er veldig fint.

Det er mye metaforer og mye snakk om natur og ytre ting

Hundedager

Christopher Olssøn

Antakelig har jeg hørt Grieg fra jeg lå i mors livmor, sier Liv Glaser hjemme på Gjettum i Bærum. Mars-sola lyslegger en stripe på stuegulvet ut fra vinduskroken der vi sitter, som et visuelt ekko av fuglenes første forsiktige vårsang.

Moren Kari Aarvold Glaser var aktiv pianist, slik Liv Glaser selv fortsatt er, et hundreår seinere. Og hun kan legge noen titler oppå der igjen. Selv om hun i sitt nittiende år fortsatt spiller for publikum ganske jevnlig. Hun er for eksempel professor emerita ved Norges musikkhøgskole, der hun har undervist i klaver helt siden skolen startet opp i 1973.

– Det er jo et gammelt ordtak – man lærer så lenge man har elever!

Sier Glaser, med et tilbakevendende, innimellom nesten smårampete glimt i øyet, som utfyller den ellers svært 

skulle bare mangle: Kommandør av St. Olavs Orden ble hun i 2018, nesten femti år etter at hun fikk Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1965. Det året ga hun ut også ut den første av fire lp-plater på RCA Victor, der hun ble den første som spilte inn samtlige av Edvard Griegs 66 lyriske stykker. Midt oppi karrieretoppen som gjorde Glaser til en klassisk-kjendis i den norske tv-alderens barndom.

Og disse innspillingene er årsaken til at vi har tatt turen ut hit for en prat med Liv Glaser. Eller, for å være transparent er det vel en slags unnskyldning for en ordentlig prat med en bauta i norsk musikkliv. Men det er en god unnskyldning, med aktuell knagg. For tidlig i mars ankom den endelig fysisk, en fire cd-ers boks med nyoppussede versjoner av Grieg-platene. For første gang på cd, og lenge trodde man innspillingene nærmest var tapt. Men entusiaster (anført av Bengt O. Hansen) sporet opp opptak bortgjemt i nasjonalarkivene, og originale prøveplater av de som manglet. Prosjektet med nyutgivelsen ble publikumsfinansiert via Christer Falcks «Norske albumklassikere»-prosjekt, og i september i fjor fikk Liv Glaser vite om utgivelsen, som gave sammen med blomsterbukett på døra på selveste 89-årsdagen. Og i et langt og rikt liv og virke, som riktignok har handlet om svært mye annet også, har Grieg fulgt henne siden barndomshjemmet, omringet av musikk fra fødselen av, minst.

– Mamma spilte masse sammen med pappa, blant mye annet Griegs fiolinsonater, og de øvet det inn hjemme, sier Glaser.

Når vi sier at Grieg-boksen har ankommet, mener vi helt bokstavelig – vi har tatt den med dagsfersk fra lageret, og får gleden av å overrekke den til Glaser. Hun lyser opp, i snart-er-det-vårsolen på dørstokken inn til stua. Hun har gjort unna den daglige spaserturen i god tid før hun har bydd på audiens, intervju og

 med Musikkmagasinet. Og så har hun sine daglige fingerøvelser, de må hun gjennom, ingenting må stoppe det, alt må liksom holdes ved like, men det er fantastisk hva man kan gjøre i dag, sier hun, hun har to nye knær og en ny hofte.

Det er ikke mangel på ting å ta seg til, vi brukte mange uker på å sette avtalen. Kalenderen er fortsatt full tross pensjonisttilværelse rent teknisk sett. Hun har vært i Sogndal, og innviet et nytt flygel i kirken ved en konsert der. Så har hun vært i Arendal, spilt, foredratt og undervist der. Uka etter vårt besøk skal hun ha kurs ved Oslo kulturskole – og alt må jo forberedes også. Imellom noen få timer hun fortsatt har på Norges musikkhøgskole, der har hun som sagt vært … litt for lenge nesten, spøker hun.

Livsrytme

David Cross! Du opptrer på Cosmopolite i morgen, en legendarisk musikkscene i Oslo. Hvordan er det for deg som komiker å opptre på musikkscener, kontra andre scener og settinger du opptrer i?

– Det er noe jeg gjør helt bevisst. Det er ståplasser, det er en mer umiddelbar kontakt med publikum. Altså … jeg har gjort tusenvis av opptredener i teatre og sånne haller, og like mange på musikksteder. Begge deler er bra, men jeg foretrekker det siste. Jeg bestemte meg for et par år siden for å bare gjøre det, hver gang det er mulig. Jeg spilte på et musikksted sist jeg var i Oslo også, hva het det … skal vi se, jeg har faktisk turnéplakaten her et sted … Sentrum Scene! Men publikummet mitt eldes med meg, så selv om jeg får nye fans så er det ikke alle fansene mine som kan stå oppreist i to timer lenger. Det begynner å bli en 

Det er mye overlapp mellom standup og musikk generelt, kanskje ekstra mye i ditt tilfelle. Du gir ut (standup-)plater på Sub Pop, har kuratert for festivalen All Tomorrows Parties, og du snakker mye i offentligheten om band og konsertopplevelser du har hatt. Hvordan har det blitt sånn?

– Vel, først og fremst er jeg en fan. Og jeg har tilbrakt flere tiår i uventilerte klubber og rom med klissete gulv, for å høre på band jeg elsker. Tilfeldigvis begynte jeg med standup samtidig med det. Jeg har holdt på lenge, og det jeg drev med var ikke … standard standup på åttitallet. Det hadde en 

, og vennene mine spilte i band som også var litt alternative. Noen ganger ble det bare til at vi gjorde 

sammen. Så begynte jeg å opptre på festivaler hvor det også var band, og man møter flere og flere musikere og … scenene gled over i hverandre, i alle byene jeg har bodd. Og så har man noe felles i at man reiser rundt og opptrer hele tida, og må gjøre det i årevis uten å tjene penger for å slå gjennom. Det er en delt erfaring.

Du har ikke vurdert å gjøre som dine kolleger Marc Maron og Conan O’Brien, og trekke fram gittar’n på scenen?

– Jeg prøvde å lære meg banjo en stund! Helt seriøst, jeg tok timer og onlinekurs i mange måneder. Jeg elsker lyden av banjo! Men jeg tror ikke jeg har tålmodigheten som trengs for å lære meg et instrument. Og mitt materiale hadde nok funka bedre med, jeg vet ikke helt … jo, en theremin!

Hvem er den morsomste musikeren du kjenner?

– Helt generelt, åtte av ti ganger, er trommisen den morsomste i ethvert band. Ellers … du har jo Carrie Brownstein fra Sleater-Kinney (og sketsj-humor-serien «Portlandia», journ.anm.), hun er morsom så klart. Og Maynard James Keenan i Tool er veldig, veldig morsom, og tar det med seg på scenen!

Finnes det noe å si om musikere og komikeres rolle i motstanden mot det som skjer i USA nå, som ikke automatisk virker selvgodt?

Ikke alle fansene mine kan stå oppreist i to timer

Cross mot dem

I det vi går inn for å sette oss på benkeradene som omslutter prekestolen og alterveggen i ærverdige Kongsberg Kirke – den største barokk-kirka i landet – strømmer det besynderlige, vakre toner ut av kirkas unike Glogerorgel, etter hvert med messende kirkesang i samklang.

Når jeg formiddagen etter slår av en prat med kveldens … hovedperson, Arild Boman, får jeg bekrefta mistanken om at den ganske diskrete «inngangsmusikken» var alt annet enn tilfeldig: Kveldens organist og kantor, Matthias Anger, fremførte her en datagenerert tonerekke, basert på eller en videreføring av munken Giudo av Arezzo (cirka 992-1033) sine algoritmer (!) for musikalsk transkripsjon av liturgiske tekster.

 den stillferdige innledningen på et svimlende materiale å ta inn over seg under forestillingen «1000 års spenn i musikk – jazz og blues møter datamaskin-musikk» denne lørdagen. Med stadige sprang i tid, men vi kan si at selve navet her er kirkekonserten «Ecumene», som musiker, komponist, forsker m.m. Boman satte opp med stor suksess i samme kirke under jazzfestivalen 1969. Dette fram til nå litt glemte verket var noe så forutseende som en slags jazzmesse (med en sann stjernebesetning av musikere), basert på datagenererte noterekker etter algoritmiske prinsipper, ut fra pionerideer Boman alt da hadde utforsket i mange år, og som han har fortsatt å utforske på stadige nye måter, i stadige nye felt, siden.

Og det var etter denne konserten i 69 at den nå avdøde samtidsmusikknestoren Kåre Kolberg spurte hva Boman trodde Guido ville syntes om dette. Det var slik Boman først fikk vite om de tusenårsgamle musikalske algoritmene til denne munken, som er best kjent for å ha utviklet notasjonssystemet man fortsatt benytter i vestlig musikk.

 utførlig pedagogisk om i et av mange verbale mellomspill, som sammen med plansjer og annet materiale, gjør det noenlunde mulig å henge med i de konseptuelle svingene. For denne kvelden er … en slags pågående workshop-versjon av en nytolkning av «Ecumene». Men også basert på alt materiale som kom forut og som ligger til grunn, av forskningsarbeidet i årene siden, og med blikket vendt både mot samtidige KI- og algoritmedebatter, og mot dystopiske og utopiske fremtidsbilder og veivalg.

Og da har vi ikke engang kommet til musikken, og før vi kommer dit må vi i all fall kjapt nevne lyskunstneren Boya Bøckman, som denne kvelden bidrar i samspill med både kirkerommets arkitektur og selve lyden, med sine maskinlæringsgenererte tolkninger av de samme algoritmene bandet gir seg i kast med.

For en gjeng «kapellmester» Boman (som også bidrar sjelfullt med både rytme og blues i fingrene over tangentene) har troppet sammen! Halve kvartetten ellers er bassist og trommis fra de to mest legendariske norske rytmeseksjonene noensinne: ankerfestet Arild Andersen på bass og den evige eleganten Espen Rud på trommer. Det er så klart en fryd å høre samspillet mellom de to både i frie partier og når grooven finner rom til å feste seg (under en avsluttende blues er det flere enn meg på benkeradene rundt som spontant tramper taktfast på kirkegulvet).

Men det er i tillegg vitale krefter i front på blås, i form av Atle Nymo og ikke minst Harald Lassen – sistnevnte egentlig superreserve i siste liten, som tilfører noe sentralt med sin dypt organiske, varme tone og tilnærming til det matematiske og maskingenererte materialet.

 i lufta her, som spenner vidt. Med ett øyeblikk særlig verdt å fremheve, er frigjøringsjazzen bandet hiver seg inn i som respons på noe av det aller tidligste (egenkomponerte) materialet som er med inn i konserten. Det er noe 

 sakralt ekstatisk i spill der, ikke bare i frontlinja, for jeg har aldri noensinne hørt Andersen eller Rud

 så godt fra seg som dette utenom opptak fra før min egen levetid.

Et svimlende materiale å ta inn over seg

Maskiner og nirvana

Rikelig, er svaret. De trakterer mange instrumenter hver i Reolô, kvartetten med Anders Røine, Hans og Rasmus Kjorstad og Hans Hulbækmo i tøylesløse roller – på konsertene sine har de gjerne en lur på lur også, alltid en

 når den dras fram! Klassen er «åpen», men tunge (rocke)grooves leder den lange veien mellom Vest- og Nord-Afrika, Amerika, norske folketoner, Utopia og Dystopia.

Låta «Preppeskreppa», fra skiva «Dystopi delete» som er ute i dag, treffer en tidsriktig, dystopisk tone - akkurat idet denne artikkelen skrives klar, diskuteres «prepping» for kommende katastrofer på NRKs Debatten, med inviterte gjester som bloggeren «Preppemamma». På låta til Reolô ramser Røine opp beholdninga i den nevnte skreppa. Og nå har han og Hulbækmo funnet veien inn til Oslo fra hver sin kant av landet, for å slå av en prat over et måltid med Musikkmagasinet. Så hva har de i skreppa denne dagen?

– Jeg har jo tatt toget over fra Trondheim så i den skreppa er det mye rart. Jeg har med en del trommer og, ja, en koffert full av ting å slå på, forteller Hulbækmo.

Røine på sin side har mye (munn)harper og fele og …

– En gitar med sånne skeive bånd. Den har noen ekstra bånd, sånn at man kan spille tonene som er midt imellom. Mikrotonalt, som jeg har satt opp etter øre, der er det mye artig man kan gjøre, legger han til.

– Det er jo faktisk den gitaren du bruker på den «Preppeskreppa» også, skyter Hulbækmo inn.

Hans Hulbækmo spiller i utallige band vi stadig skriver om her i blekka, men hvor mange spiller Anders Røine i? Han tenker seg litt om, det er vanskelig å holde oversikt bare over de siste ukene.

Det er ikke hver dag dører åpner seg for tida, men vi kan alltids prøve

Dystopisk aroma

En umiddelbar tanke dukket opp idet man trykket på den horisontalt triangulære knappen på sin foretrukne strømmeplattform forrige fredag, da tredjealbumet til Playboi Carti endelig var ute:

Var åpneren «Pop Out» lyden av et av de altfor utbredte, bisarre KI-genererte albumene som for tiden ustanselig legges ut som et slags lytterbeite på strømmeplattformene. For det er noe som skjærer nær fysisk i ørene her, vibrasjoner som virker så uvirkelig at man må lure på om mennesket makter å skape noe slikt.

KI-modeller kunne uten tvil generert tekstlinjer som 

Every time we pop out, got them bitches nervous

. Men det er rike nyanser i den organiske rytmikken og i tonefallet og den dynamiske stemmebruken til Playboi Carti, som det er vanskelig å høre for seg at kunstig intelligens noensinne vil kunne klare å fange opp fullt ut.

Med andre ord: De gode nyhetene er at Playboi Carti fortsatt er en sann raporiginal. Heller ikke menneskelige kolleger har klart å kopiere uttrykket hans i fraværet av nye slipp fra ham selv. Det er ikke engang særlig mange som våger å prøve. Det er unikt for en rapper som har vært en hårsbredd fra toppen av rapspillet (debuten «Die Lit» nådde tredjeplass på de amerikanske albumlistene i 2017, og «Whole Lotta Red» toppet listene umiddelbart seint i 2020).

, som pusher volumet i rødt og så krønsjer alt med overkompresjon, er reelt utfordrende lytting. Problemet med «Music» er at den med sin utmattende lengde – 30 låter på 76 minutter – i motsetning til de to foregående, ikke gir rom til den konsentrerte dype lyttingen lydbilde og musikk trenger, og på sitt beste fortjener. Når det tok så lang tid å fullføre og slippe dette albumet, skal det ha skyldtes utfordringer med å få plateselskapet Interscope til å akseptere materialet for utgivelse.

For det er tre åpenbare veier å gå videre fra «Whole Lotta Red»: Mer av det samme. Et heroisk forsøk på å tøye strikken enda noen hakk. Mens det tilsynelatende kommersielt fornuftige ville vært «markedstilpasning» mot et betydelig bredere publikum, med «Whole Lotta Red» som en brekkstang.

er rotete sammensatte enkeltstående låter som ikke klarer å bestemme seg for hvilken vei. Og dessverre er det lite eller intet her som går for den mest vågale løsningen (en lett flørt med hyperpop-elementer på høydepunkt som «I Seeeeee You Baby Boi» er riktignok nytt for Carti, men ikke spesielt fremsynt generelt). Det blir ikke bedre når forsøkene på mer konvensjonell urban pop faller pladask, med unntak av fine, men ikke oppsiktsvekkende, samarbeider med ustoppelige Kendrick Lamar på «Good Credit» og to til. En ting som gjør mange låter her enda verre, er ellers trangen til å ta ideen om seg selv som en rockestjerne så bokstavelig, med breibeint banale gitarriff og det hele.

Når det er sagt – gjemt inni her er låter som kunne utgjort et konsist album der Playboi Carti forble i giret til «Whole Lotta Red» komfortabelt og uanstrengt. Det er det fortsatt ingen andre som mestrer, og det er HØYST velkommen lytting. Selv med alle de unødvendige distraksjonene.

Spiller spillet

Førstkommende søndag, Kvenfolkets dag 2025, sender NRK Kringkastingsorkesterets fremføring/produksjon av Arve Henriksen nyskrevne «Kvenofoni». Det siste av en etter hvert forbilledlig lang rekke av KORK-prosjekter i samarbeid med musikere fra våre urfolk og nasjonale minoriteter – det vil si, fremfor alt samiske musikere fra Mari Boine til Kajsa Balso og Marja Mortensson, men også etter hvert romanifolkets store sanger, predikant og formidler Elias Akselsen – og senere i år skal Sinikka Langeland og KORK gjøre en konsert når Skogfinsk Museum endelig åpner i august.

Det skulle jo egentlig bare mangle med tanke på allmennkringkastingens mandat og oppgave, men det er likevel godt å se at i all fall én (majoritets)norsk institusjon tar oppgaven og ansvaret på alvor. Og nå er det altså kvenenes musikkultur, det «usynlige folket», den finsk-ugriske minoriteten i nordområdene, som får (bokstavelig) spillerom i Store Studio.

 som kan være vanskelig å få helt grep om, også for en del kvener, etter som det er en av kulturene der fornorskingspolitikken kom aller nærest målet om å utslette det kulturelle særpreget. Men noe er i lufta om dagen, det er særlig merkbart innad i kulturen – med et yrende kulturmiljø undertegnede som slektsrot-snusende «nykven» også har oppsøkt og tilbrakt tid i de siste årene.

I likhet med mange kvener (og undertegnede) oppdaget Arve Henriksen disse røttene ganske midt i livet. For hans del langt ut i et uvanlig ekspansivt og produktivt virke som sjangeroverskridende multiinstrumentalist, komponist og improvisator. Selv om han kanskje er mest kjent som trompetist, et av instrumentene han tar i bruk i solistrollen med sin «Kvenofoni».

Det er nok både Henriksens vandrertrang som musiker, og det dels uhåndgripelige ved den kvenske musikken (som også gjør den … omformelig, med utgangspunkt i fragmenter av nær tapt tradisjon), som gjør både musikken og formatet til «Kvenofoni» uvanlig.

 av tradisjonsmusikken, omarbeidet av Henriksen og av KORKs Helge Sunde, men også drømmende dynamiske komposisjoner av den sorten Henriksen fra før er kjent for. Ved siden av Henriksen selv, er Veslemøy Narvesen (trommer) og Eivind Aarset (gitar, elektronikk) håndplukka gjestesolister. Fenomenet Narvesen imponerer for øvrig (som så ofte) særlig, i de partiene der hun kraftfullt rytmisk medrivende tar plass i front av lydbildet.

Det er resitasjon ved unge Ivar Beddari, på kvensk og norsk, med tekster av den kvenske «nasjonalskalden» Alf Nilsen-Børsskog (1928–2014) og Beddari selv, men også Tor Jonsson og Ola Skjenneberg. I sin frie tilnærming til musikken (og poesien, den tekstlige og den lydlige), tar Henriksen seg (den nødvendige!) friheten til å selv definere det kvenske i sin musikk.

Så skal det sies, på dårlig kvensk, at «KORK’s gonna KORK». Orkesteret setter et velkjent avtrykk i denne musikken, noe som på den andre siden nok er nødvendig grunnstein for orkesterets evne til å tilpasse seg et uvanlig bredt utvalg gjestekomponister og solister, som kanskje er selve eksistensgrunnlaget. Men denne kvelden får også de 

tendensene brynt seg godt over snittet, i visse partier med nesten Ligeti-aktige harmoniske strukturer i møte med laptop, mikrotonal gitar og jazztrommis. Er dét kvensk, da? Svaret er ja.

 også ansvaret som formidler av det opprinnelige, det rotfesta på alvoret det fortjener. Denne anmeldelsen er basert på inntrykk fra selve salen, og det var noe i lufta der som ikke kan formidles fullt ut til TV-publikum uten kvensk bakgrunn. Som når Henriksen i forkant av konserten mottar (den finsk-norske) Sibelius-prisen, der han takker ikke bare «Kvenkastingsorkesteret» (fnøh høh høh) men også sin far (i dag er han også kven!), kvenske kulturinstitusjoner som Halti kvenkultursenter, og nevnte Sinikka Langeland, som Arve har jobbet med i over tjue år, og som ble en introduksjon til «finsk-ugrisk musikkarv» lenge før han selv var fullt ut klar over den personlige forbindelsen.

Kven kviskrar

Hei! Det vil si … hvordan sier man «Hei, sjef!» på kvensk?

– Man kan vel si «Hei, johtaja», antakelig. «Johtaja» er det jeg er, i Norske Kveners Forbund. Og man kan si «Hei» på kvensk også. Men ellers må du huske at jeg er en fornorska kven, jeg også. De aller fleste kvener har mistet språket, og det har jeg også. Men jeg tror det blir riktig sånn!

! For, jeg er selv nykven og innmeldt i NKF, så du er min sjef eller leder også! I den rollen holdt du din første nyttårstale på NRK for noen måneder siden, og det er vel første gang en nyttårstaler i Norge selv har slått an tonen for nasjonalsangen – altså den kvenske, «Hyvän Illan» – på sitt eget instrument.

– Velkommen, så hyggelig! Og det er musiker jeg egentlig er. Det sto ikke på rulleteksten, men det er jeg som spiller, ja. I lag med Annimari Pelli som spiller kantele. En bitte liten improvisasjon og meditasjon, som overgang mellom refleksjonene i talen og korsangen som er litt mer … høytidelig, eller andektig. «Hyvän Illan» er jo egentlig en kjærlighetssang. Det er ikke en nasjonalsang i utgangspunktet.

Da jeg selv hørte «Hyvän Illan» første gang, når jeg var med på min første markering av Kvenfolkets dag for to år siden, resonnerte det veldig sterkt i de hjertestrengene. Seinere har jeg hørt den i andre sammenhenger, og den samme melodien presentert både som skogfinsk sang og som finsk folkevise fra en helt annen kant av landet enn der kvener kom fra.

– Ja, folkemusikken vandrer. Sånn er det jo, og det er nok noe å gjenkjenne i den kvenske musikken, for kvener. Det er vel et eller annet ekko innover. Og det er veldig vakker musikk, veldig lengselsfull. Det passer godt til noen som lengter etter tilhørighet, lengter etter å vite hvem man er og hvor man kommer fra.

Kvenene har vandret, og måtte ta farvel og gi slipp på de gamle bygdene sine. Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at det er så mye mollstemt musikk. Noen sa en gang til meg at det mollstemte er veldig nært hjertet. Hun gikk så langt som å si at «dur er ikke pålitelig, den sanne musikken er mollstemt». Så skal det sies at det finnes veldig mye artig, livlig og litt frekk musikk også, i den kvenske tradisjonen!

Der er du inne på det neste spørsmålet: Hva er egentlig kvensk musikk?

– Kvensk musikk i dag kan være veldig mye forskjellig. Kvensk musikk før i tida var også det – det er all musikken som kvenene har vært glad i og brukt, som de har tatt med seg eller også skapt selv. Det er ikke begrenset av landegrensene. Noe er fra Finland, noe fra Nord-Sverige og andre ting er laget i Nord-Norge, for kvenene har bebodd og bor fortsatt i hele det området. I dag tar vi kanskje tak i den kvenske musikken, og utvikler den videre. Ettersom hva slags sjanger, hva slags type musiker, skapende kunstner, komponist man er, vil man kunne skape det kvenske i nyere uttrykk også.

Det er ikke tilfeldig at det er så mye mollstemt musikk

Midt i Mellem

Vibrafonisten, låtskriveren, bandlederen og produsenten Roy Ayers gikk bort i forrige uke. Etter det familien karakteriserte som lang tids sykdom, men også etter et langt, rikt liv. Han viste musikalske evner fra tidlig i barndommen av, sang i kirkekor og spilte blant annet steel-gitar i et latin-band(!). Men det var som vibrafonist han bemerket seg, fra jazzscenen i hjembyen Los Angeles fra tidlig sekstitall. Og med et gjennombrudd som «sidemann» med markante bidrag på en rad populære album med fløytisten Herbie Mann fra 1966 av, på Atlantic Records.

Det var samme legendariske plateselskap som ga ut de første soloalbumene til Ayers (om vi ser bort fra en tjuvstartskive i 1963). Men ambisiøse og egenrådige Ayers tok snart kontroll over de fleste aspekter av karrieren selv, som produsent og bandleder for sitt Ubiquity – og ved tiårsskifte også uavhengig plateselskapssjef for Uno Melodic, med eksterne produksjoner som Sylvia Striplins sensuelle funk/soul-klassiker «You Can’t Turn Love Away». En låt som i likhet med mange Ayers-øyeblikk er enda mer velkjent i samplet form, i det tilfellet som grunnlag for Junior M.A.F.I.A.s «Get Money».

 musikken hans fikk til rappen hadde stor betydning for Ayers’ posisjon, som en slags mentor for mange generasjoner afroamerikanske musikere. Men vi spoler tilbake til plata og låta som for alvor etablerte posisjonen hans: «Everybody Loves the Sunshine» fra albumet med samme navn, i 1976. En låt som har blitt både covret og samplet fra Tupac til D’Angelo, men som også, med sitt positive budskap og sofistikerte produksjon, ga skivene til Roy Ayers en prominent plass i de fleste møblerte afroamerikanske hjem.

Og da presidentkandidat Kamala Harris (muligens noe kalkulert?) i løpet av fjorårets valgkamp lot seg avbilde på vei ut fra en platesjappe, løftet hun coveret på nettopp det albumet frem mot kamera, og la ut om at hun vokste opp med musikken til Ayers. På den andre siden av skalaen, åpner faktisk den populære «biopic»-filmen om N.W.A, «Straight Outta Compton», med at Dr. Dre ligger på gutterommet med lukka øyne og hodetelefoner, mens han er oppslukt av «Everybody Loves the Sunshine» som snurrer på platespilleren. Så bredt og allment nådde Ayers ut på hjemmebane.

evig nysgjerrig musikalsk vandringsmann, med avtrykk i sjangre fra post-bop og jazzfunk, via loungemusikk, til R&B og rap. Han var kanskje særlig viktig for det sene nittitallets neo soul-eksplosjon. Seint i 1979 turnerte han i Nigeria med afrobeatlegenden Fela Kuti, og året etter slapp de to den banebrytende samarbeidsskiva «Music of Many Colors». Han var tidlig ute med å omfavne (funk-)mulighetene i trommemaskinmusikk, og spilte en sublim solo på «Love Will Save the Day» på Whitney Houstons storselger «Whitney» i 1988. Ved siden av rapgenerasjonen var han også høyt elsket i sjelfulle klubb- og housekretser, og spilte på innspillinger med sentrale artister/produsenter som Masters at Work.

Han turnerte aktivt helt frem til 2023, verden over, med et kanskje ekstra nært forhold til London der han var ikonisk på acid jazz- og 

-scenene. Han spilte også flere ganger i Norge, fra en legendarisk nittitallskveld på Head On til en utrolig koselig søndag på Rockefeller i 2018. En gang for drøye ti år siden satt jeg selv i en taxi på vei inn til New York fra Newark, og småpratet med sjåføren, en ghanesisk innvandrer i sekstiårene et sted. Da jeg nevnte at discoæraen var en del av hva jeg elsket på avstand med New York, dro han øyeblikkelig frem en opptakskassett fra hanskehylla, satte på Roy Ayers’ klubbklassiker «Running Away», rullet opp vinduet og lot meg ta en røyk mens vårvinden fønet flykabinens forlorenhet av ansiktet.

Sampling hadde stor betydning for Ayers’ posisjon

Roy Ayers (1940-2025)

Klokka har så vidt passert 11:00 og vi har tatt plass som de første betalende gjestene noen minutter etter at tradisjonsrike Dovrehallen i Storgata i Oslo har åpna dørene for (man)dagen. Over bordet i hjørnebåsen mens trikken skingrer forbi, sitter Silje og Tonje Risdal Liahagen. De utgjør to femtedeler av Kvedarkvintetten sammen med søsknene Helga, Margit og Sina Myhr. Og før vi engang har rukket å bestille kaffe, plukker Silje spontant opp melodien som strømmer bakgrunnsmusikalsk fra høyttalerne, og nynnesynger på refleks med på en strofe.

– Pussycat Dolls, jo. «Buttons». Det er sjeldent å høyre før klokka tolv!

Pussycat Dolls, ja. Denne popgruppa fra første tiår etter totusentallsskiftet, er jo også kvinner i samsong, slik som Kvedarkvintetten. Selv om pusekattene riktignok er seks stemmer, og ikke fem. Og muligens spilte litt mer på sex, også. Men nok om dem. Forrige fredag kom utgivelsen «Tagal» ut på Heilo. Det er kvintettens tredje album og det første siden «Julesong» fra 2017. Skiva er basert på et verk komponisten Jorun Marie Kvernberg skrev til dem i 2021, urfremført på Førdefestivalen samme år. Så for å starte med det helt grunnleggende: Hvem og hva er Kvedarkvintetten?

– Vi har vokst opp i lag. Dette blir veldig lokal geografi, men vi to flytta fra Gol til Torpo i Ål i barndommen. Den korte veien dit hadde mye å si, for da begynte vi på kveding og folkedans nede på Hugnadheim. Det er et veldig levende grendahus, og der var det to som het Martin Myhr og Gunnlaug Lien Myhr, som har starta en slags kulturskole. Dei har da tre døtre, som dansa og sang, og så begynte vi der med dem da vi flytta til Torpo. Da begynte vi å kvede og danse sammen, og så har vi bare holdt på, utbroderer Silje Risdal Liahagen.

I utgangspunktet var det flere med i kvedargruppa på Torpo, men noen falt fra på veien, og det var på en måte disse fem som var igjen til slutt. Så reiste de til Estland, for å opptre på en slags folkemusikk- og folklorefestival sammen i 2007, som tenåringer. Da trengte de et navn. Og det ble Kvedarkvintetten. Det er klart det er noe spesielt når man har sunget sammen på den måten siden barndommen, istemmer søstrene over bordet. De merket det da de hadde slippfest hjemme i Hallingdal forrige helg, da hadde de ikke sunget sammen på nesten et år, under siste runde av albuminnspilling.

– Vi har veldig lett for å komme sammen i sangen. Det er noe som ligger der, vi har samme musikalske oppdragelse på et vis.

Det er kun et par av Myhr-søstrene (fremfor alt generasjonstalentet Helga, offentlig omtalt som en rent rystende hardingfelespiller) som 

 musikken. Men vi kan vel si at alle som en lever 

, som kvedere, dansere, entusiaster og formidlere. Og det er klart det er noe helt spesielt som skjer i 

 når man har sunget sammen siden barndommen. Ikke minst er de også to sett med søstre. Men la oss heller si «søsken», kvintetten er etter hvert litt vare for åpenbart kjønna omtale, som «jenter» med slike «vakre og vene» stemmer.

Korleis kunne stemmene ligge så tett utan å lage skjerande dissonansar, og korleis kunne desse høgt personlege stemmene smelte så godt saman?

 Undrer komponist Kvernberg seg, i skrivet som følger med «Tagal». Som menig lytter er det også lett å la seg fascinere, av det som kan fremstå som noe unikt som skjer når søstre og andre søsken synger samstemt og harmonisk sammen.

Dans med det ordløse

Lista over «rappere som signerte med storselskap og forsvant i løpet av et hektisk år eller to rundt høyden av MySpace-æraen cirka 2010» er lang. Og det hender stadig at noen av de stikker hodet frem. Bare forrige fredag dumpet det for eksempel ned en finfin ep med Rick Ross-signeringen Stalley, for de som måtte huske ham.

San Francisco-rapperen Larry June, som på et tidspunkt var en definitiv ikke-prioritet på storselskapet Warner, har derimot vist seg som 

i særklasse, i sitt eget lille selvuthugde hjørne av indie-rappen. Med en unikt tilbakelent melodisk flow som tidvis kan gi noen assosiasjoner til Devin the Dude, og et tekstunivers som er like deler gatesmart og motivasjonsmusikk, med fokus på sunt kosthold og livsstil (fyren har annonsert planer om å gå inn i øko-appelsin-bransjen, foruten forretningsfremstøt innen Boba-te og naturvin!).

han sluppet et velvoksent tosifra antall fullengdere de siste ti årene, og kultivert langvarige samarbeid med rappere som lokallegenden Berner og Jay Worthy, samt med produsenter som Cardo og undergrunnsveteran The Alchemist. Med sistnevnte slapp June albumet «The Great Escape» i 2023, kanskje hans sterkeste frem til flotte «Doing It For Me» sist høst. Nå er han ute med et nytt samarbeid, ikke bare med The Alchemist, men i rapduoformat med selveste 2 Chainz (på ett tidspunkt en vaskeekte rapstjerne, med Ludacris og Kanye West i ryggen!).

Og «Life Is Beautiful» lever opp til tittelen. Dette er følgodt-musikk og vibbemusikk, for å smøre litt på med anglisismene. Fundert i nedstrippa loop/samplebaktepper fra The Alchemist, krydra med subtile små variasjoner og pikante detaljer som de svære baklengstrommene på detektime-dramatiske «Colossal».

 seg tilbake i en knapt konverserende stil. Og selv om 2 Chainz tilpasser seg både produksjonene til The Alchemist og vibben til June, og virkelig stortrives i cruise control-giret med inspirerte vers, blir likevel Atlanta-helten en fin kontrast med en hakket mer entusiastisk energi som løfter helheten. Rett og slett det mest helstøpt lyttevennlige fullengderprosjektet på minst tolv måneder i den evig ekspansive diskografien til The Alchemist – og det sier faktisk litt.

Nå er det June igjen

Et par uker etter at hun fylte 88 år, gikk sangeren, pianisten, sangfortolkeren og musikkpedagogen (med mer) Roberta Flack bort mandag denne uka. Etter en serie slag (inkludert et på scenen i 2018, under en veldedighetskonsert på Apollo Theatre som ble hennes siste offentlige opptreden) og en påfølgende ALS-diagnose, døde Flack av hjertestans i en ambulanse på vei til sykehuset etter et illebefinnende.

Hun etterlot seg en musikalsk arv i mange lag, et uttrykk som gjorde henne vanskelig å kategorisere, særlig med tanke på rammene og rollene en kvinnelig afroamerikansk artist var forventet å holde seg innenfor. Dette var noe hun var høyst bevisst på og klarttalende om, for eksempel i et intervju med Washington Post mot slutten av åttitallet:

I am not a black person who sounds anything like Aretha Franklin or anything like Chaka Khan. I know what I am and I don’t want to, and I shouldn’t have to, change in order to be who I am.

Dette ble også påfallende reflektert i minneordene, som i dagens medielandskap jo helst publiseres innen timer eller til og med minutter etter dødsfall blir offentliggjort. Man trakk frem utdannelsen som klassisk pianist og vokalist. De subtile fortolkningene av låtskrivere, gjerne innen det utvida folk-begrepet, fra Leonard Cohen til Laura Nyro, og mindre kjente afroamerikanske stemmer som Eugene McDaniels og (en den gang totalt ukjent) Donny Hathaway. Det var dette som opprinnelig ble gjennombruddet, et par år etter albumdebuten «First Take», når Clint Eastwood lot hennes versjon av «The First Time Ever I Saw Your Face» spille en sentral rolle i sin regidebut «Play Misty For Me» (1971).

Aktivisten og forkjemperen for musikkutdanning til minoriteter ble også behørig omtalt, og ikke minst hennes status som en av hjørnestenene i radioformatet og undersjangeren «Quiet Storm» – også den vanskelig nok å oppsummere, men la oss forsøke oss: Stillferdig innadvendte og meditative afroamerikanske låtskriverorienterte ballader presentert for et voksent radiopublikum, med et musikalsk/produksjonsmessig preg som ofte (særlig av hvite kritikere) har blitt avfeid som overpolert og … «inautentisk», i den forstand i at den ikke kan forenes med grunntesen om soul som hjertebarnet til ekstatisk afroamerikansk kirkemusikk.

Likevel – i overskriftene til minneordene ble Flack stort sett oppsummert (redusert?) til «soulsanger». La oss sitere et seint e-post-intervju med The Guardian, i anledning Grammy-æresprisen hun fikk i 2020:

I didn’t try to be a soul singer, a jazz singer, a blues singer – no category. My music is my expression of what I feel and believe in a moment.

Hun etterlot seg en musikalsk arv i mange lag

Roberta Flack (1937-2025)

Folk sier du er verdens ledende samtids-luttist. Hvor hard er konkurransen, og hvem følger hakk i hæl?

– Jeg vet ikke helt, selv om jeg har sett at det er noen som spiller versjoner av min musikk på Youtube. De fleste luttister er veldig akademiske og spiller de klassiske verkene, jeg tror ikke så mange luttister hører på John Cage eller Morton Feldman. Det har vel også noe å gjøre med at for å lære hvordan du spiller en lutt, må du mestre teknikken, fra renessansen og barokken. Og det er ikke gjort over natta.

I kveld spiller du stumfilmkonsert på Vega Scena i Oslo, med din egenkomponerte musikk til stumfilmen «Nosferatu» fra 1922. Hva er ditt forhold til den filmen, og hvor langt tilbake går det?

– Vel, Cinémathèque Française hadde en utstilling om vampyrer i 2019, og jeg ble spurt om å lage ny musikk til en nyrestaurert utgave av filmen. Det var nok mye fordi jeg har laget musikk til en vampyrfilm før – Jim Jarmusch sin «Only Lovers Left Alive» (2013). Det har bare blitt sånn. Det kommer hele familier utkledd som vampyrer på konsertene mine. Det har vel blitt min byrde, jeg har laget musikk til disse vampyrfilmene, og folk liker vampyrer. Jeg kom nettopp hjem fra en turné i USA der jeg spilte musikken til «Nosferatu», det var utsolgt overalt. Så resten av livet må jeg regne med at jeg drar til USA og spiller denne musikken, hvert år til Halloween!

Ellers har jeg et personlig forhold til selve filmen som går lenger tilbake. Jeg har vært opptatt av Aleister Crowley og okkultisme veldig lenge, og Albin Grau, som var produsent og produksjonsdesigner for «Nosferatu», tilhørte en okkult orden i Tyskland. Og i filmen kan man gjenkjenne bilder og symboler som er tatt fra Crowley og den okkulte bevegelsen på den tida. Det fascinerer meg!

Det er forskjellige måter å tilnærme seg stumfilmkonsert og -musikk på. Når du tonesetter «Nosferatu», er det som akkompagnement, i dialog med filmen, eller en kontrast og kommentar?

filmmusikk, som understreker alt som skjer i filmen. Jeg tenker på musikken mer som en separat fortelling, som bindes sammen med historien i visse øyeblikk der det oppstår en forbindelse.

Siden minst 1970-tallet har det vært en smal, men utbredt fascinasjon for «opprinnelige instrumenter», i forskjellige sjangre og fra forskjellige epoker. Hva tror du denne fascinasjonen bunner i?

– For meg personlig handler det om å kunne jobbe med mine egne røtter. Mye av luttmusikken fra ­renessansen og barokken kommer fra området jeg er født, fra Maastricht, Holland og Belgia. Og det var en tradisjon for ­omreisende luttister og lutt-­byggere, som gjorde at denne ­musikken ­spredte seg på heste­ryggen, med ­forskjellige titler og ­forskjellige språk. For meg er dette viktig – å kunne improvisere over din egen ­tradisjon, der du kommer fra, og kunne gjøre dette om til noe nytt.

Lutt og kaldt blod

På denne duoskiva gir Egil Kalman (modulærsynth, bass, munnharpe) og Hans Hulbækmo (trommer, perkusjon, munnharpe) seg i kast med … intet mindre enn selve tidens essens, formidlet eller fortolket gjennom folkemusikalske verdensrytmer i fritt samspill. Og ståstedet de to deler med sine trygge røtter og solide erfaring fra både fri- og folkemusikalsk ståsted, i kjernen av miljøet rundt Motvind Kulturlag, gjør utforskningen forbløffende upretensiøs og lett på foten i sine evig omskiftelige rytmiske figurer, der knappe førti høykonsentrerte minutter flyr forbi som en intens seks timers trommesirkel.

Anmeldelse

Selv ikke New Orleans, med sine legendariske jazzbegravelsesparader, har noensinne sett maken til livsbejaende offentlig begravelse som da Kendrick Lamar benyttet sin Super Bowl-opptreden midtveis i den årlige amerikanske fotballbegivenheten på Caesars Superdome 9. februar, til å hamre siste spiker i kista på sin raprival Drake etter fjorårets majestetiske beef.

, som nådde ut til over 120 millioner seere verden over, virket det som om noe nær samtlige 65 000 tilskuere på stadion entusiastisk sang med på allsangs-verselinja på «Not Like Us» som antyder at Drake er pedofil (eller for å være helt pinlig presis: 

Martin Bjørnersen

Artikler

Ny vår for jazzlegende Don Cherry via supergruppa Cosmic Ear.

Undergrunnsrapper Billy Woods er til å grøsse og grine av.

En historisk jødisk konsert med Kringkastingsorkesteret viser musikkens kraft til å leve videre.

Naturlig vis

Carola har begått påskeplate på Kirkelig Kulturverksted. Men hun klarte ikke å sette punktum på Golgata.

Det nye bandet til superduoen Gundelach og Lars Vaular singeldebuterer i dag.

Pianist og professor Liv Glaser er egentlig litt jazzete, med et hjerte som banker i takt for musikken.

Cross mot dem

Arild Boman bare spør – og stiller de store spørsmålene, med et kirkekonsertprosjekt som strekker seg over minst 46 år nå.

Reolô blander (slåtte)tradisjoner, riff, repetisjon, samfunnskritikk og svarteboka på supergruppas andre album.

Playboi Cartis overveldende tredjealbum har overflod, men litt mindre overskudd.

Kven kviskrar

Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kvenfolkets dag på søndag.

Roy Ayers (1940-2025)

Plateaktuelle Kvedarkvintetten lar samsongen få lov til å fortelle historier åpne for tolkning, på albumversjonen av bestillingsverket «Tagal».

Nå er det June igjen

Roberta Flack (1937-2025)

I kveld spiller den nederlandske luttisten Jozef van Wissem stumfilmkonsert til vampyrfilmklassikeren «Nosferatu» (1922) i Oslo.

Anmeldelse

Sexy fra skammekroken

Rambow biter seg fast i toppsjiktet av norsk rap med et usedvanlig helstøpt album.

Musikalsk matriark Tone Hulbækmo er aktuell med tidenes første album der den norske folkeharpa står solo i sentrum.

Demoutgaven av MF Doom og Madlibs mesterverk har uvanlig stor egenverdi.

Naturkraft

Ragnhild Risnes spilte på Trondheim Calling i går, med fersk satirisk visepop om Reitan-familien i bagasjen

Rapper Boldy James leverer to distinkte album på rappen.

Rapperen Unge Obi er albumaktuell, med minimale beats, grom gjesteliste og hybris i tekstakrobatikken.

Ny vår for jazzle­gende Don Cherry via super­gruppa Cosmic Ear.

Under­grunns­rapper Billy Woods er til å grøsse og grine av.

En historisk jødisk konsert med Kringkastings­orkesteret viser musikkens kraft til å leve videre.

Naturlig vis

Carola har begått påskeplate på Kirkelig Kultur­verk­sted. Men hun klarte ikke å sette punktum på Golgata.

Det nye bandet til superduoen Gundelach og Lars Vaular singel­de­bu­terer i dag.

Pianist og professor Liv Glaser er egentlig litt jazzete, med et hjerte som banker i takt for musikken.

Cross mot dem

Arild Boman bare spør – og stiller de store spørs­må­lene, med et kirke­kon­sert­pro­sjekt som strekker seg over minst 46 år nå.

Reolô blander (slåtte)tra­di­sjoner, riff, repetisjon, samfunns­kritikk og svarteboka på super­gruppas andre album.

Playboi Cartis overvel­dende tredje­al­bum har overflod, men litt mindre overskudd.

Kven kviskrar

Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kven­fol­kets dag på søndag.

Roy Ayers (1940-2025)

Plate­ak­tu­elle Kved­ar­kvin­tetten lar samsongen få lov til å fortelle historier åpne for tolkning, på album­ver­sjonen av bestil­lings­verket «Tagal».

Nå er det June igjen

Roberta Flack (1937-2025)

I kveld spiller den neder­landske luttisten Jozef van Wissem stumfilm­konsert til vampyr­film­klas­si­keren «Nosfe­ratu» (1922) i Oslo.

Anmeldelse

Sexy fra skamme­kroken

Rambow biter seg fast i topp­sjik­tet av norsk rap med et usedvanlig helstøpt album.

Musikalsk matriark Tone Hulbækmo er aktuell med tidenes første album der den norske folkeharpa står solo i sentrum.

Demo­ut­gaven av MF Doom og Madlibs mesterverk har uvanlig stor egenverdi.

Naturkraft

Ragnhild Risnes spilte på Trondheim Calling i går, med fersk satirisk visepop om Reitan-familien i bagasjen

Rapper Boldy James leverer to distinkte album på rappen.

Rapperen Unge Obi er albu­m­ak­tuell, med minimale beats, grom gjeste­lis­te og hybris i tekstakro­ba­tikken.

Ny vår for jazzlegende Don Cherry via supergruppa Cosmic Ear.

Undergrunnsrapper Billy Woods er til å grøsse og grine av.

En historisk jødisk konsert med Kringkastingsorkesteret viser musikkens kraft til å leve videre.

Carola har begått påskeplate på Kirkelig Kulturverksted. Men hun klarte ikke å sette punktum på Golgata.

Det nye bandet til superduoen Gundelach og Lars Vaular singeldebuterer i dag.

Arild Boman bare spør – og stiller de store spørsmålene, med et kirkekonsertprosjekt som strekker seg over minst 46 år nå.

Reolô blander (slåtte)tradisjoner, riff, repetisjon, samfunnskritikk og svarteboka på supergruppas andre album.

Playboi Cartis overveldende tredjealbum har overflod, men litt mindre overskudd.

Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kvenfolkets dag på søndag.

Plateaktuelle Kvedarkvintetten lar samsongen få lov til å fortelle historier åpne for tolkning, på albumversjonen av bestillingsverket «Tagal».

I kveld spiller den nederlandske luttisten Jozef van Wissem stumfilmkonsert til vampyrfilmklassikeren «Nosferatu» (1922) i Oslo.

Sexy fra skammekroken

Rambow biter seg fast i toppsjiktet av norsk rap med et usedvanlig helstøpt album.

Demoutgaven av MF Doom og Madlibs mesterverk har uvanlig stor egenverdi.

Rapperen Unge Obi er albumaktuell, med minimale beats, grom gjesteliste og hybris i tekstakrobatikken.