Kommentar 8. mars
Rimer ikke Enten man(n) går i tog eller ikke, er kvinnedagen en perfekt anledning til å reflektere rundt ståa for likestillingen i vår nærmeste omkrets – på de feltene man har anledning til å dytte i rett retning, eller i alle fall stille noen nødvendige spørsmål. Og som rapskribent gjennom noen tiår, slår det meg: Det moderne, likestilte Norge sakker akterut på nettopp mitt felt, rapmusikken.
Den internasjonale tendensen, i en tid der sjangeren generelt stagnerer kommersielt, er at stadig flere av de toneangivende stemmene er kvinner: fra Megan Thee Stallion og Ice Spice til britiske Little Simz eller franske Doria. Men når Spellemannprisen nylig slapp nominasjonslista for året som har gått, var alle fire nominerte i kategorien hiphop menn. Det står i sterk kontrast til en sjanger som alternativ pop/rock, der samtlige av årets nominerte er kvinnelige artister. Men greit nok, Spellemann er ikke det sikreste kortet for å ta pulsen på hva som rører seg i rapsjangeren. Så la oss ta en liten vurdering av ståa i norsk rap, for egen regning.
Sentrale foregangskvinner i sjangeren, fra MC Cey til Christine Dancke og Stella Mwangi, er det lenge siden vi har hørt noe fra, i alle fall som rappere.
Martin Bjørnersen 