Martin Bjørnersen

#fff

Hei, Carola! Du har akkurat vært på norske skjermer med «Hver gang vi møtes», i oktober satser du på å fylle Unity Arena på Fornebu – og i dag kommer påskeskiva «Via Dolorosa» ut på Kirkelig Kulturverksted. Du trives med å veksle mellom litt forskjellige verdener?

– Ja, jeg har vel alltid vært en musikalsk kameleon. Jeg vokste opp med Elvis, Barbra Streisand, Supertramp og Queen, og gikk på Adolf Fredriks musikklassar (kulturskole med korprofil i Stockholm, journ.anm.). Oppveksten min var veldig multikulturell musikalsk sett – min pappa likte gospel fordi Elvis sang gospel, og min mamma likte gospel fordi jeg sang gospel! Jeg var med i rockeband og sang i gospelkor før «Främling», jeg elsker elgitarer, jeg liker når det er sånn at man står på, og jeg har alltid vært en poptjej.

Du har selv kalt «Via Dolorosa» ditt viktigste album. Hva mener du med det, på hvilket sett?

 Og da vi skulle gjøre et påskealbum, et pasjonsspill, ville jeg gå hele veien, ikke som i «Jesus Christ Superstar» som stopper der han henger på korset. Men følge ham etter oppstandelsen, hvordan han endrer seg helt frem til Kristi himmelfartsdag. For det synes jeg er det sterkeste som finnes. Og jeg trenger den påminnelsen. Jeg trenger å bli frommere, jeg trenger å komme nærme på det, jeg er like menneskelig som alle andre.

Alle har jo en idé om julemusikk, men påskemusikken er mer vag og vrien å få tak på. Hva er egentlig påskemusikk for deg, det må du jo ha tenkt på når du har laget et påskealbum?

– Nei, jeg har faktisk ikke tenkt så mye på det. Den første melodien kom til meg da jeg ventet på taxien på vei til Ben Gurion i Israel, akkurat da var jeg var ferdig med den forrige plata på Kirkelig Kulturverksted, det her er lenge siden – da kom den; [nynnesynger refrenget på «Via Dolorosa»]. Den vokste på innsiden, og jeg spilte den inn på mobilen. Så sang jeg den for Erik (Hillestad, produsent og medskaper av albumet, journ.anm) på flyplassen, og han sa bare «Carola, du har gjort det igjen! Og det her er ikke jul. Det er Via Dolorosa, det er påsken».

Jeg ble like overrasket som Erik. Jeg synes det er sånn at man må følge sin livsgang! Da blir livet spennende, det er ikke planlagt. Og når man kan jobbe med en så suveren poet som Erik på sånne temaproduksjoner, blir det også veldig tydelig. Vi har jo spøkt litt med det, nå har vi gjort julen, vi har gjort påsken … hva blir det neste?

Samarbeidet ditt med KKV strekker seg over mange, mange år, samtidig som du også forbindes med helt andre typer kristne miljøer. Hva er forskjellen mellom å synge gospel i frikirker og å gjøre KKV-greia her i Kulturkirken Jakob?

– Jeg elsker jo det at jeg ikke bare har gjort karismatisk pop og lovsang. Altså, jeg elsker pop, og jeg elsker Coldplay, og selv går jeg også i en Hillsong-menighet. 

Men jeg liker også liturgien i Svenska kyrkan, jeg liker at det ikke er et 

med en bra predikant, iblant føles det som det er så mye som skjer i en frikirke. Mye positivt også, selv om media gjerne vil ha det til noe annet. Men i statskirken har du en tonalitet der Gud blir stor. Hvor det er han som får litt rom. Og jeg liker at jeg kan blande statskirken med min frikirkelige arv. Jeg har fundert litt på hvordan jeg hadde gjort det, om jeg selv hadde startet en kirke! For meg handler det om et nærvær, og at man må ha respekt for det. Vi må ha respekt for vår tid på denne jord, faktisk også på denne platen – og i vårt intervju her og nå.

Jeg trenger å bli frommere, jeg trenger å komme nærme

Helt til pinse

Kai Gundelach! I dag slipper du singelen «Vind» med det nye bandet/prosjektet Alle mine hunder, som består av Lars Vaular og deg. Fortell litt om hvordan dette kom til.

 ut til han i 2016 kanskje, og så hadde vi en

. Da lagde vi en skisse på en låt, som jeg likte veldig godt, og han syntes det låt … ganske greit, tror jeg. Men det bare kokte bort. Så gikk det åtte-ni år, og så trengte jeg å leie et nytt studio, og hørte at han trengte en person til å leie sammen med i det tårnet på Økern hvor vi sitter nå, så jeg flyttet inn der.

Egentlig skulle vi dele opp uka, så jeg hadde mandag til onsdag og han hadde onsdag til lørdag. Men det begynte å overlappe, og så satt vi i studio en dag, og jeg slang opp den gamle demoen igjen. Så balla det på seg, og vi begynte å dra i studio sammen hver dag, veldig sånn fritt uten noen plan om noen ting. Og så har det blitt en skive da, jeg vet ikke om det er en ep eller et album, men det er seks låter.

Hva tenker du er viktig for å opprettholde et så godt studiofellesskap som du og Lars tydeligvis har fått?

– Det er vel viktig å gi den andre litt 

. Det hjelper jo også at vi har veldig god kaffe i tårnet der. Så hvis man bare er god på å huske å koke opp kaffe, og holde det litt rent og bidra til en 

Fortell litt om selve låta dere slippet i dag!

– Ja, «Vind»! Det var opprinnelig en skisse som jeg hadde til mitt eget prosjekt, men jeg følte at den manglet et eller annet. Så fikk Lars høre den, likte den veldig godt og begynte å skrive til den og teste ut ting veldig kjapt. Det var sånn vi startet med den, og den har veldig eksistensiell tematikk, filosofisk liksom. Mange av de låtene vi har laget er sånn. Det er mye metaforer og mye snakk om natur og ytre ting, som egentlig handler mer om indre ting, som et bilde på det.

Den kombinerer også bruken av norsk og engelsk på samme låt. Det virker som dét er en aldri så liten … mikrotrend om dagen. Hva er greia med det?

– Jeg har eksperimentert litt med den blandingen i min egen musikk også, og synes det er litt kult. Om jeg har lyst til å skrive noe på engelsk, så gjør jeg det, og hvis det er fint på norsk kan det være det, uten å tenke så mye på det. Det kan være litt kleint den komboen der, men når det ikke er det synes jeg det er veldig fint.

Det er mye metaforer og mye snakk om natur og ytre ting

Hundedager

Christopher Olssøn

Antakelig har jeg hørt Grieg fra jeg lå i mors livmor, sier Liv Glaser hjemme på Gjettum i Bærum. Mars-sola lyslegger en stripe på stuegulvet ut fra vinduskroken der vi sitter, som et visuelt ekko av fuglenes første forsiktige vårsang.

Moren Kari Aarvold Glaser var aktiv pianist, slik Liv Glaser selv fortsatt er, et hundreår seinere. Og hun kan legge noen titler oppå der igjen. Selv om hun i sitt nittiende år fortsatt spiller for publikum ganske jevnlig. Hun er for eksempel professor emerita ved Norges musikkhøgskole, der hun har undervist i klaver helt siden skolen startet opp i 1973.

– Det er jo et gammelt ordtak – man lærer så lenge man har elever!

Sier Glaser, med et tilbakevendende, innimellom nesten smårampete glimt i øyet, som utfyller den ellers svært 

skulle bare mangle: Kommandør av St. Olavs Orden ble hun i 2018, nesten femti år etter at hun fikk Kongens Fortjenstmedalje i gull i 1965. Det året ga hun ut også ut den første av fire lp-plater på RCA Victor, der hun ble den første som spilte inn samtlige av Edvard Griegs 66 lyriske stykker. Midt oppi karrieretoppen som gjorde Glaser til en klassisk-kjendis i den norske tv-alderens barndom.

Og disse innspillingene er årsaken til at vi har tatt turen ut hit for en prat med Liv Glaser. Eller, for å være transparent er det vel en slags unnskyldning for en ordentlig prat med en bauta i norsk musikkliv. Men det er en god unnskyldning, med aktuell knagg. For tidlig i mars ankom den endelig fysisk, en fire cd-ers boks med nyoppussede versjoner av Grieg-platene. For første gang på cd, og lenge trodde man innspillingene nærmest var tapt. Men entusiaster (anført av Bengt O. Hansen) sporet opp opptak bortgjemt i nasjonalarkivene, og originale prøveplater av de som manglet. Prosjektet med nyutgivelsen ble publikumsfinansiert via Christer Falcks «Norske albumklassikere»-prosjekt, og i september i fjor fikk Liv Glaser vite om utgivelsen, som gave sammen med blomsterbukett på døra på selveste 89-årsdagen. Og i et langt og rikt liv og virke, som riktignok har handlet om svært mye annet også, har Grieg fulgt henne siden barndomshjemmet, omringet av musikk fra fødselen av, minst.

– Mamma spilte masse sammen med pappa, blant mye annet Griegs fiolinsonater, og de øvet det inn hjemme, sier Glaser.

Når vi sier at Grieg-boksen har ankommet, mener vi helt bokstavelig – vi har tatt den med dagsfersk fra lageret, og får gleden av å overrekke den til Glaser. Hun lyser opp, i snart-er-det-vårsolen på dørstokken inn til stua. Hun har gjort unna den daglige spaserturen i god tid før hun har bydd på audiens, intervju og

 med Musikkmagasinet. Og så har hun sine daglige fingerøvelser, de må hun gjennom, ingenting må stoppe det, alt må liksom holdes ved like, men det er fantastisk hva man kan gjøre i dag, sier hun, hun har to nye knær og en ny hofte.

Det er ikke mangel på ting å ta seg til, vi brukte mange uker på å sette avtalen. Kalenderen er fortsatt full tross pensjonisttilværelse rent teknisk sett. Hun har vært i Sogndal, og innviet et nytt flygel i kirken ved en konsert der. Så har hun vært i Arendal, spilt, foredratt og undervist der. Uka etter vårt besøk skal hun ha kurs ved Oslo kulturskole – og alt må jo forberedes også. Imellom noen få timer hun fortsatt har på Norges musikkhøgskole, der har hun som sagt vært … litt for lenge nesten, spøker hun.

Livsrytme

#000

David Cross! Du opptrer på Cosmopolite i morgen, en legendarisk musikkscene i Oslo. Hvordan er det for deg som komiker å opptre på musikkscener, kontra andre scener og settinger du opptrer i?

– Det er noe jeg gjør helt bevisst. Det er ståplasser, det er en mer umiddelbar kontakt med publikum. Altså … jeg har gjort tusenvis av opptredener i teatre og sånne haller, og like mange på musikksteder. Begge deler er bra, men jeg foretrekker det siste. Jeg bestemte meg for et par år siden for å bare gjøre det, hver gang det er mulig. Jeg spilte på et musikksted sist jeg var i Oslo også, hva het det … skal vi se, jeg har faktisk turnéplakaten her et sted … Sentrum Scene! Men publikummet mitt eldes med meg, så selv om jeg får nye fans så er det ikke alle fansene mine som kan stå oppreist i to timer lenger. Det begynner å bli en 

Det er mye overlapp mellom standup og musikk generelt, kanskje ekstra mye i ditt tilfelle. Du gir ut (standup-)plater på Sub Pop, har kuratert for festivalen All Tomorrows Parties, og du snakker mye i offentligheten om band og konsertopplevelser du har hatt. Hvordan har det blitt sånn?

– Vel, først og fremst er jeg en fan. Og jeg har tilbrakt flere tiår i uventilerte klubber og rom med klissete gulv, for å høre på band jeg elsker. Tilfeldigvis begynte jeg med standup samtidig med det. Jeg har holdt på lenge, og det jeg drev med var ikke … standard standup på åttitallet. Det hadde en 

, og vennene mine spilte i band som også var litt alternative. Noen ganger ble det bare til at vi gjorde 

sammen. Så begynte jeg å opptre på festivaler hvor det også var band, og man møter flere og flere musikere og … scenene gled over i hverandre, i alle byene jeg har bodd. Og så har man noe felles i at man reiser rundt og opptrer hele tida, og må gjøre det i årevis uten å tjene penger for å slå gjennom. Det er en delt erfaring.

Du har ikke vurdert å gjøre som dine kolleger Marc Maron og Conan O’Brien, og trekke fram gittar’n på scenen?

– Jeg prøvde å lære meg banjo en stund! Helt seriøst, jeg tok timer og onlinekurs i mange måneder. Jeg elsker lyden av banjo! Men jeg tror ikke jeg har tålmodigheten som trengs for å lære meg et instrument. Og mitt materiale hadde nok funka bedre med, jeg vet ikke helt … jo, en theremin!

Hvem er den morsomste musikeren du kjenner?

– Helt generelt, åtte av ti ganger, er trommisen den morsomste i ethvert band. Ellers … du har jo Carrie Brownstein fra Sleater-Kinney (og sketsj-humor-serien «Portlandia», journ.anm.), hun er morsom så klart. Og Maynard James Keenan i Tool er veldig, veldig morsom, og tar det med seg på scenen!

Finnes det noe å si om musikere og komikeres rolle i motstanden mot det som skjer i USA nå, som ikke automatisk virker selvgodt?

Ikke alle fansene mine kan stå oppreist i to timer

Cross mot dem

I det vi går inn for å sette oss på benkeradene som omslutter prekestolen og alterveggen i ærverdige Kongsberg Kirke – den største barokk-kirka i landet – strømmer det besynderlige, vakre toner ut av kirkas unike Glogerorgel, etter hvert med messende kirkesang i samklang.

Når jeg formiddagen etter slår av en prat med kveldens … hovedperson, Arild Boman, får jeg bekrefta mistanken om at den ganske diskrete «inngangsmusikken» var alt annet enn tilfeldig: Kveldens organist og kantor, Matthias Anger, fremførte her en datagenerert tonerekke, basert på eller en videreføring av munken Giudo av Arezzo (cirka 992-1033) sine algoritmer (!) for musikalsk transkripsjon av liturgiske tekster.

 den stillferdige innledningen på et svimlende materiale å ta inn over seg under forestillingen «1000 års spenn i musikk – jazz og blues møter datamaskin-musikk» denne lørdagen. Med stadige sprang i tid, men vi kan si at selve navet her er kirkekonserten «Ecumene», som musiker, komponist, forsker m.m. Boman satte opp med stor suksess i samme kirke under jazzfestivalen 1969. Dette fram til nå litt glemte verket var noe så forutseende som en slags jazzmesse (med en sann stjernebesetning av musikere), basert på datagenererte noterekker etter algoritmiske prinsipper, ut fra pionerideer Boman alt da hadde utforsket i mange år, og som han har fortsatt å utforske på stadige nye måter, i stadige nye felt, siden.

Og det var etter denne konserten i 69 at den nå avdøde samtidsmusikknestoren Kåre Kolberg spurte hva Boman trodde Guido ville syntes om dette. Det var slik Boman først fikk vite om de tusenårsgamle musikalske algoritmene til denne munken, som er best kjent for å ha utviklet notasjonssystemet man fortsatt benytter i vestlig musikk.

 utførlig pedagogisk om i et av mange verbale mellomspill, som sammen med plansjer og annet materiale, gjør det noenlunde mulig å henge med i de konseptuelle svingene. For denne kvelden er … en slags pågående workshop-versjon av en nytolkning av «Ecumene». Men også basert på alt materiale som kom forut og som ligger til grunn, av forskningsarbeidet i årene siden, og med blikket vendt både mot samtidige KI- og algoritmedebatter, og mot dystopiske og utopiske fremtidsbilder og veivalg.

Og da har vi ikke engang kommet til musikken, og før vi kommer dit må vi i all fall kjapt nevne lyskunstneren Boya Bøckman, som denne kvelden bidrar i samspill med både kirkerommets arkitektur og selve lyden, med sine maskinlæringsgenererte tolkninger av de samme algoritmene bandet gir seg i kast med.

For en gjeng «kapellmester» Boman (som også bidrar sjelfullt med både rytme og blues i fingrene over tangentene) har troppet sammen! Halve kvartetten ellers er bassist og trommis fra de to mest legendariske norske rytmeseksjonene noensinne: ankerfestet Arild Andersen på bass og den evige eleganten Espen Rud på trommer. Det er så klart en fryd å høre samspillet mellom de to både i frie partier og når grooven finner rom til å feste seg (under en avsluttende blues er det flere enn meg på benkeradene rundt som spontant tramper taktfast på kirkegulvet).

Men det er i tillegg vitale krefter i front på blås, i form av Atle Nymo og ikke minst Harald Lassen – sistnevnte egentlig superreserve i siste liten, som tilfører noe sentralt med sin dypt organiske, varme tone og tilnærming til det matematiske og maskingenererte materialet.

 i lufta her, som spenner vidt. Med ett øyeblikk særlig verdt å fremheve, er frigjøringsjazzen bandet hiver seg inn i som respons på noe av det aller tidligste (egenkomponerte) materialet som er med inn i konserten. Det er noe 

 sakralt ekstatisk i spill der, ikke bare i frontlinja, for jeg har aldri noensinne hørt Andersen eller Rud

 så godt fra seg som dette utenom opptak fra før min egen levetid.

Et svimlende materiale å ta inn over seg

Maskiner og nirvana

Rikelig, er svaret. De trakterer mange instrumenter hver i Reolô, kvartetten med Anders Røine, Hans og Rasmus Kjorstad og Hans Hulbækmo i tøylesløse roller – på konsertene sine har de gjerne en lur på lur også, alltid en

 når den dras fram! Klassen er «åpen», men tunge (rocke)grooves leder den lange veien mellom Vest- og Nord-Afrika, Amerika, norske folketoner, Utopia og Dystopia.

Låta «Preppeskreppa», fra skiva «Dystopi delete» som er ute i dag, treffer en tidsriktig, dystopisk tone - akkurat idet denne artikkelen skrives klar, diskuteres «prepping» for kommende katastrofer på NRKs Debatten, med inviterte gjester som bloggeren «Preppemamma». På låta til Reolô ramser Røine opp beholdninga i den nevnte skreppa. Og nå har han og Hulbækmo funnet veien inn til Oslo fra hver sin kant av landet, for å slå av en prat over et måltid med Musikkmagasinet. Så hva har de i skreppa denne dagen?

– Jeg har jo tatt toget over fra Trondheim så i den skreppa er det mye rart. Jeg har med en del trommer og, ja, en koffert full av ting å slå på, forteller Hulbækmo.

Røine på sin side har mye (munn)harper og fele og …

– En gitar med sånne skeive bånd. Den har noen ekstra bånd, sånn at man kan spille tonene som er midt imellom. Mikrotonalt, som jeg har satt opp etter øre, der er det mye artig man kan gjøre, legger han til.

– Det er jo faktisk den gitaren du bruker på den «Preppeskreppa» også, skyter Hulbækmo inn.

Hans Hulbækmo spiller i utallige band vi stadig skriver om her i blekka, men hvor mange spiller Anders Røine i? Han tenker seg litt om, det er vanskelig å holde oversikt bare over de siste ukene.

Det er ikke hver dag dører åpner seg for tida, men vi kan alltids prøve

Dystopisk aroma

En umiddelbar tanke dukket opp idet man trykket på den horisontalt triangulære knappen på sin foretrukne strømmeplattform forrige fredag, da tredjealbumet til Playboi Carti endelig var ute:

Var åpneren «Pop Out» lyden av et av de altfor utbredte, bisarre KI-genererte albumene som for tiden ustanselig legges ut som et slags lytterbeite på strømmeplattformene. For det er noe som skjærer nær fysisk i ørene her, vibrasjoner som virker så uvirkelig at man må lure på om mennesket makter å skape noe slikt.

KI-modeller kunne uten tvil generert tekstlinjer som 

Every time we pop out, got them bitches nervous

. Men det er rike nyanser i den organiske rytmikken og i tonefallet og den dynamiske stemmebruken til Playboi Carti, som det er vanskelig å høre for seg at kunstig intelligens noensinne vil kunne klare å fange opp fullt ut.

Med andre ord: De gode nyhetene er at Playboi Carti fortsatt er en sann raporiginal. Heller ikke menneskelige kolleger har klart å kopiere uttrykket hans i fraværet av nye slipp fra ham selv. Det er ikke engang særlig mange som våger å prøve. Det er unikt for en rapper som har vært en hårsbredd fra toppen av rapspillet (debuten «Die Lit» nådde tredjeplass på de amerikanske albumlistene i 2017, og «Whole Lotta Red» toppet listene umiddelbart seint i 2020).

, som pusher volumet i rødt og så krønsjer alt med overkompresjon, er reelt utfordrende lytting. Problemet med «Music» er at den med sin utmattende lengde – 30 låter på 76 minutter – i motsetning til de to foregående, ikke gir rom til den konsentrerte dype lyttingen lydbilde og musikk trenger, og på sitt beste fortjener. Når det tok så lang tid å fullføre og slippe dette albumet, skal det ha skyldtes utfordringer med å få plateselskapet Interscope til å akseptere materialet for utgivelse.

For det er tre åpenbare veier å gå videre fra «Whole Lotta Red»: Mer av det samme. Et heroisk forsøk på å tøye strikken enda noen hakk. Mens det tilsynelatende kommersielt fornuftige ville vært «markedstilpasning» mot et betydelig bredere publikum, med «Whole Lotta Red» som en brekkstang.

er rotete sammensatte enkeltstående låter som ikke klarer å bestemme seg for hvilken vei. Og dessverre er det lite eller intet her som går for den mest vågale løsningen (en lett flørt med hyperpop-elementer på høydepunkt som «I Seeeeee You Baby Boi» er riktignok nytt for Carti, men ikke spesielt fremsynt generelt). Det blir ikke bedre når forsøkene på mer konvensjonell urban pop faller pladask, med unntak av fine, men ikke oppsiktsvekkende, samarbeider med ustoppelige Kendrick Lamar på «Good Credit» og to til. En ting som gjør mange låter her enda verre, er ellers trangen til å ta ideen om seg selv som en rockestjerne så bokstavelig, med breibeint banale gitarriff og det hele.

Når det er sagt – gjemt inni her er låter som kunne utgjort et konsist album der Playboi Carti forble i giret til «Whole Lotta Red» komfortabelt og uanstrengt. Det er det fortsatt ingen andre som mestrer, og det er HØYST velkommen lytting. Selv med alle de unødvendige distraksjonene.

Spiller spillet

Førstkommende søndag, Kvenfolkets dag 2025, sender NRK Kringkastingsorkesterets fremføring/produksjon av Arve Henriksen nyskrevne «Kvenofoni». Det siste av en etter hvert forbilledlig lang rekke av KORK-prosjekter i samarbeid med musikere fra våre urfolk og nasjonale minoriteter – det vil si, fremfor alt samiske musikere fra Mari Boine til Kajsa Balso og Marja Mortensson, men også etter hvert romanifolkets store sanger, predikant og formidler Elias Akselsen – og senere i år skal Sinikka Langeland og KORK gjøre en konsert når Skogfinsk Museum endelig åpner i august.

Det skulle jo egentlig bare mangle med tanke på allmennkringkastingens mandat og oppgave, men det er likevel godt å se at i all fall én (majoritets)norsk institusjon tar oppgaven og ansvaret på alvor. Og nå er det altså kvenenes musikkultur, det «usynlige folket», den finsk-ugriske minoriteten i nordområdene, som får (bokstavelig) spillerom i Store Studio.

 som kan være vanskelig å få helt grep om, også for en del kvener, etter som det er en av kulturene der fornorskingspolitikken kom aller nærest målet om å utslette det kulturelle særpreget. Men noe er i lufta om dagen, det er særlig merkbart innad i kulturen – med et yrende kulturmiljø undertegnede som slektsrot-snusende «nykven» også har oppsøkt og tilbrakt tid i de siste årene.

I likhet med mange kvener (og undertegnede) oppdaget Arve Henriksen disse røttene ganske midt i livet. For hans del langt ut i et uvanlig ekspansivt og produktivt virke som sjangeroverskridende multiinstrumentalist, komponist og improvisator. Selv om han kanskje er mest kjent som trompetist, et av instrumentene han tar i bruk i solistrollen med sin «Kvenofoni».

Det er nok både Henriksens vandrertrang som musiker, og det dels uhåndgripelige ved den kvenske musikken (som også gjør den … omformelig, med utgangspunkt i fragmenter av nær tapt tradisjon), som gjør både musikken og formatet til «Kvenofoni» uvanlig.

 av tradisjonsmusikken, omarbeidet av Henriksen og av KORKs Helge Sunde, men også drømmende dynamiske komposisjoner av den sorten Henriksen fra før er kjent for. Ved siden av Henriksen selv, er Veslemøy Narvesen (trommer) og Eivind Aarset (gitar, elektronikk) håndplukka gjestesolister. Fenomenet Narvesen imponerer for øvrig (som så ofte) særlig, i de partiene der hun kraftfullt rytmisk medrivende tar plass i front av lydbildet.

Det er resitasjon ved unge Ivar Beddari, på kvensk og norsk, med tekster av den kvenske «nasjonalskalden» Alf Nilsen-Børsskog (1928–2014) og Beddari selv, men også Tor Jonsson og Ola Skjenneberg. I sin frie tilnærming til musikken (og poesien, den tekstlige og den lydlige), tar Henriksen seg (den nødvendige!) friheten til å selv definere det kvenske i sin musikk.

Så skal det sies, på dårlig kvensk, at «KORK’s gonna KORK». Orkesteret setter et velkjent avtrykk i denne musikken, noe som på den andre siden nok er nødvendig grunnstein for orkesterets evne til å tilpasse seg et uvanlig bredt utvalg gjestekomponister og solister, som kanskje er selve eksistensgrunnlaget. Men denne kvelden får også de 

tendensene brynt seg godt over snittet, i visse partier med nesten Ligeti-aktige harmoniske strukturer i møte med laptop, mikrotonal gitar og jazztrommis. Er dét kvensk, da? Svaret er ja.

 også ansvaret som formidler av det opprinnelige, det rotfesta på alvoret det fortjener. Denne anmeldelsen er basert på inntrykk fra selve salen, og det var noe i lufta der som ikke kan formidles fullt ut til TV-publikum uten kvensk bakgrunn. Som når Henriksen i forkant av konserten mottar (den finsk-norske) Sibelius-prisen, der han takker ikke bare «Kvenkastingsorkesteret» (fnøh høh høh) men også sin far (i dag er han også kven!), kvenske kulturinstitusjoner som Halti kvenkultursenter, og nevnte Sinikka Langeland, som Arve har jobbet med i over tjue år, og som ble en introduksjon til «finsk-ugrisk musikkarv» lenge før han selv var fullt ut klar over den personlige forbindelsen.

Kven kviskrar

Hei! Det vil si … hvordan sier man «Hei, sjef!» på kvensk?

– Man kan vel si «Hei, johtaja», antakelig. «Johtaja» er det jeg er, i Norske Kveners Forbund. Og man kan si «Hei» på kvensk også. Men ellers må du huske at jeg er en fornorska kven, jeg også. De aller fleste kvener har mistet språket, og det har jeg også. Men jeg tror det blir riktig sånn!

! For, jeg er selv nykven og innmeldt i NKF, så du er min sjef eller leder også! I den rollen holdt du din første nyttårstale på NRK for noen måneder siden, og det er vel første gang en nyttårstaler i Norge selv har slått an tonen for nasjonalsangen – altså den kvenske, «Hyvän Illan» – på sitt eget instrument.

– Velkommen, så hyggelig! Og det er musiker jeg egentlig er. Det sto ikke på rulleteksten, men det er jeg som spiller, ja. I lag med Annimari Pelli som spiller kantele. En bitte liten improvisasjon og meditasjon, som overgang mellom refleksjonene i talen og korsangen som er litt mer … høytidelig, eller andektig. «Hyvän Illan» er jo egentlig en kjærlighetssang. Det er ikke en nasjonalsang i utgangspunktet.

Da jeg selv hørte «Hyvän Illan» første gang, når jeg var med på min første markering av Kvenfolkets dag for to år siden, resonnerte det veldig sterkt i de hjertestrengene. Seinere har jeg hørt den i andre sammenhenger, og den samme melodien presentert både som skogfinsk sang og som finsk folkevise fra en helt annen kant av landet enn der kvener kom fra.

– Ja, folkemusikken vandrer. Sånn er det jo, og det er nok noe å gjenkjenne i den kvenske musikken, for kvener. Det er vel et eller annet ekko innover. Og det er veldig vakker musikk, veldig lengselsfull. Det passer godt til noen som lengter etter tilhørighet, lengter etter å vite hvem man er og hvor man kommer fra.

Kvenene har vandret, og måtte ta farvel og gi slipp på de gamle bygdene sine. Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at det er så mye mollstemt musikk. Noen sa en gang til meg at det mollstemte er veldig nært hjertet. Hun gikk så langt som å si at «dur er ikke pålitelig, den sanne musikken er mollstemt». Så skal det sies at det finnes veldig mye artig, livlig og litt frekk musikk også, i den kvenske tradisjonen!

Der er du inne på det neste spørsmålet: Hva er egentlig kvensk musikk?

– Kvensk musikk i dag kan være veldig mye forskjellig. Kvensk musikk før i tida var også det – det er all musikken som kvenene har vært glad i og brukt, som de har tatt med seg eller også skapt selv. Det er ikke begrenset av landegrensene. Noe er fra Finland, noe fra Nord-Sverige og andre ting er laget i Nord-Norge, for kvenene har bebodd og bor fortsatt i hele det området. I dag tar vi kanskje tak i den kvenske musikken, og utvikler den videre. Ettersom hva slags sjanger, hva slags type musiker, skapende kunstner, komponist man er, vil man kunne skape det kvenske i nyere uttrykk også.

Det er ikke tilfeldig at det er så mye mollstemt musikk

Midt i Mellem

Vibrafonisten, låtskriveren, bandlederen og produsenten Roy Ayers gikk bort i forrige uke. Etter det familien karakteriserte som lang tids sykdom, men også etter et langt, rikt liv. Han viste musikalske evner fra tidlig i barndommen av, sang i kirkekor og spilte blant annet steel-gitar i et latin-band(!). Men det var som vibrafonist han bemerket seg, fra jazzscenen i hjembyen Los Angeles fra tidlig sekstitall. Og med et gjennombrudd som «sidemann» med markante bidrag på en rad populære album med fløytisten Herbie Mann fra 1966 av, på Atlantic Records.

Det var samme legendariske plateselskap som ga ut de første soloalbumene til Ayers (om vi ser bort fra en tjuvstartskive i 1963). Men ambisiøse og egenrådige Ayers tok snart kontroll over de fleste aspekter av karrieren selv, som produsent og bandleder for sitt Ubiquity – og ved tiårsskifte også uavhengig plateselskapssjef for Uno Melodic, med eksterne produksjoner som Sylvia Striplins sensuelle funk/soul-klassiker «You Can’t Turn Love Away». En låt som i likhet med mange Ayers-øyeblikk er enda mer velkjent i samplet form, i det tilfellet som grunnlag for Junior M.A.F.I.A.s «Get Money».

 musikken hans fikk til rappen hadde stor betydning for Ayers’ posisjon, som en slags mentor for mange generasjoner afroamerikanske musikere. Men vi spoler tilbake til plata og låta som for alvor etablerte posisjonen hans: «Everybody Loves the Sunshine» fra albumet med samme navn, i 1976. En låt som har blitt både covret og samplet fra Tupac til D’Angelo, men som også, med sitt positive budskap og sofistikerte produksjon, ga skivene til Roy Ayers en prominent plass i de fleste møblerte afroamerikanske hjem.

Og da presidentkandidat Kamala Harris (muligens noe kalkulert?) i løpet av fjorårets valgkamp lot seg avbilde på vei ut fra en platesjappe, løftet hun coveret på nettopp det albumet frem mot kamera, og la ut om at hun vokste opp med musikken til Ayers. På den andre siden av skalaen, åpner faktisk den populære «biopic»-filmen om N.W.A, «Straight Outta Compton», med at Dr. Dre ligger på gutterommet med lukka øyne og hodetelefoner, mens han er oppslukt av «Everybody Loves the Sunshine» som snurrer på platespilleren. Så bredt og allment nådde Ayers ut på hjemmebane.

evig nysgjerrig musikalsk vandringsmann, med avtrykk i sjangre fra post-bop og jazzfunk, via loungemusikk, til R&B og rap. Han var kanskje særlig viktig for det sene nittitallets neo soul-eksplosjon. Seint i 1979 turnerte han i Nigeria med afrobeatlegenden Fela Kuti, og året etter slapp de to den banebrytende samarbeidsskiva «Music of Many Colors». Han var tidlig ute med å omfavne (funk-)mulighetene i trommemaskinmusikk, og spilte en sublim solo på «Love Will Save the Day» på Whitney Houstons storselger «Whitney» i 1988. Ved siden av rapgenerasjonen var han også høyt elsket i sjelfulle klubb- og housekretser, og spilte på innspillinger med sentrale artister/produsenter som Masters at Work.

Han turnerte aktivt helt frem til 2023, verden over, med et kanskje ekstra nært forhold til London der han var ikonisk på acid jazz- og 

-scenene. Han spilte også flere ganger i Norge, fra en legendarisk nittitallskveld på Head On til en utrolig koselig søndag på Rockefeller i 2018. En gang for drøye ti år siden satt jeg selv i en taxi på vei inn til New York fra Newark, og småpratet med sjåføren, en ghanesisk innvandrer i sekstiårene et sted. Da jeg nevnte at discoæraen var en del av hva jeg elsket på avstand med New York, dro han øyeblikkelig frem en opptakskassett fra hanskehylla, satte på Roy Ayers’ klubbklassiker «Running Away», rullet opp vinduet og lot meg ta en røyk mens vårvinden fønet flykabinens forlorenhet av ansiktet.

Sampling hadde stor betydning for Ayers’ posisjon

Roy Ayers (1940-2025)

Tom Henning Bratlie

Klokka har så vidt passert 11:00 og vi har tatt plass som de første betalende gjestene noen minutter etter at tradisjonsrike Dovrehallen i Storgata i Oslo har åpna dørene for (man)dagen. Over bordet i hjørnebåsen mens trikken skingrer forbi, sitter Silje og Tonje Risdal Liahagen. De utgjør to femtedeler av Kvedarkvintetten sammen med søsknene Helga, Margit og Sina Myhr. Og før vi engang har rukket å bestille kaffe, plukker Silje spontant opp melodien som strømmer bakgrunnsmusikalsk fra høyttalerne, og nynnesynger på refleks med på en strofe.

– Pussycat Dolls, jo. «Buttons». Det er sjeldent å høyre før klokka tolv!

Pussycat Dolls, ja. Denne popgruppa fra første tiår etter totusentallsskiftet, er jo også kvinner i samsong, slik som Kvedarkvintetten. Selv om pusekattene riktignok er seks stemmer, og ikke fem. Og muligens spilte litt mer på sex, også. Men nok om dem. Forrige fredag kom utgivelsen «Tagal» ut på Heilo. Det er kvintettens tredje album og det første siden «Julesong» fra 2017. Skiva er basert på et verk komponisten Jorun Marie Kvernberg skrev til dem i 2021, urfremført på Førdefestivalen samme år. Så for å starte med det helt grunnleggende: Hvem og hva er Kvedarkvintetten?

– Vi har vokst opp i lag. Dette blir veldig lokal geografi, men vi to flytta fra Gol til Torpo i Ål i barndommen. Den korte veien dit hadde mye å si, for da begynte vi på kveding og folkedans nede på Hugnadheim. Det er et veldig levende grendahus, og der var det to som het Martin Myhr og Gunnlaug Lien Myhr, som har starta en slags kulturskole. Dei har da tre døtre, som dansa og sang, og så begynte vi der med dem da vi flytta til Torpo. Da begynte vi å kvede og danse sammen, og så har vi bare holdt på, utbroderer Silje Risdal Liahagen.

I utgangspunktet var det flere med i kvedargruppa på Torpo, men noen falt fra på veien, og det var på en måte disse fem som var igjen til slutt. Så reiste de til Estland, for å opptre på en slags folkemusikk- og folklorefestival sammen i 2007, som tenåringer. Da trengte de et navn. Og det ble Kvedarkvintetten. Det er klart det er noe spesielt når man har sunget sammen på den måten siden barndommen, istemmer søstrene over bordet. De merket det da de hadde slippfest hjemme i Hallingdal forrige helg, da hadde de ikke sunget sammen på nesten et år, under siste runde av albuminnspilling.

– Vi har veldig lett for å komme sammen i sangen. Det er noe som ligger der, vi har samme musikalske oppdragelse på et vis.

Det er kun et par av Myhr-søstrene (fremfor alt generasjonstalentet Helga, offentlig omtalt som en rent rystende hardingfelespiller) som 

 musikken. Men vi kan vel si at alle som en lever 

, som kvedere, dansere, entusiaster og formidlere. Og det er klart det er noe helt spesielt som skjer i 

 når man har sunget sammen siden barndommen. Ikke minst er de også to sett med søstre. Men la oss heller si «søsken», kvintetten er etter hvert litt vare for åpenbart kjønna omtale, som «jenter» med slike «vakre og vene» stemmer.

Korleis kunne stemmene ligge så tett utan å lage skjerande dissonansar, og korleis kunne desse høgt personlege stemmene smelte så godt saman?

 Undrer komponist Kvernberg seg, i skrivet som følger med «Tagal». Som menig lytter er det også lett å la seg fascinere, av det som kan fremstå som noe unikt som skjer når søstre og andre søsken synger samstemt og harmonisk sammen.

Dans med det ordløse

Lista over «rappere som signerte med storselskap og forsvant i løpet av et hektisk år eller to rundt høyden av MySpace-æraen cirka 2010» er lang. Og det hender stadig at noen av de stikker hodet frem. Bare forrige fredag dumpet det for eksempel ned en finfin ep med Rick Ross-signeringen Stalley, for de som måtte huske ham.

San Francisco-rapperen Larry June, som på et tidspunkt var en definitiv ikke-prioritet på storselskapet Warner, har derimot vist seg som 

i særklasse, i sitt eget lille selvuthugde hjørne av indie-rappen. Med en unikt tilbakelent melodisk flow som tidvis kan gi noen assosiasjoner til Devin the Dude, og et tekstunivers som er like deler gatesmart og motivasjonsmusikk, med fokus på sunt kosthold og livsstil (fyren har annonsert planer om å gå inn i øko-appelsin-bransjen, foruten forretningsfremstøt innen Boba-te og naturvin!).

han sluppet et velvoksent tosifra antall fullengdere de siste ti årene, og kultivert langvarige samarbeid med rappere som lokallegenden Berner og Jay Worthy, samt med produsenter som Cardo og undergrunnsveteran The Alchemist. Med sistnevnte slapp June albumet «The Great Escape» i 2023, kanskje hans sterkeste frem til flotte «Doing It For Me» sist høst. Nå er han ute med et nytt samarbeid, ikke bare med The Alchemist, men i rapduoformat med selveste 2 Chainz (på ett tidspunkt en vaskeekte rapstjerne, med Ludacris og Kanye West i ryggen!).

Og «Life Is Beautiful» lever opp til tittelen. Dette er følgodt-musikk og vibbemusikk, for å smøre litt på med anglisismene. Fundert i nedstrippa loop/samplebaktepper fra The Alchemist, krydra med subtile små variasjoner og pikante detaljer som de svære baklengstrommene på detektime-dramatiske «Colossal».

 seg tilbake i en knapt konverserende stil. Og selv om 2 Chainz tilpasser seg både produksjonene til The Alchemist og vibben til June, og virkelig stortrives i cruise control-giret med inspirerte vers, blir likevel Atlanta-helten en fin kontrast med en hakket mer entusiastisk energi som løfter helheten. Rett og slett det mest helstøpt lyttevennlige fullengderprosjektet på minst tolv måneder i den evig ekspansive diskografien til The Alchemist – og det sier faktisk litt.

Nå er det June igjen

Et par uker etter at hun fylte 88 år, gikk sangeren, pianisten, sangfortolkeren og musikkpedagogen (med mer) Roberta Flack bort mandag denne uka. Etter en serie slag (inkludert et på scenen i 2018, under en veldedighetskonsert på Apollo Theatre som ble hennes siste offentlige opptreden) og en påfølgende ALS-diagnose, døde Flack av hjertestans i en ambulanse på vei til sykehuset etter et illebefinnende.

Hun etterlot seg en musikalsk arv i mange lag, et uttrykk som gjorde henne vanskelig å kategorisere, særlig med tanke på rammene og rollene en kvinnelig afroamerikansk artist var forventet å holde seg innenfor. Dette var noe hun var høyst bevisst på og klarttalende om, for eksempel i et intervju med Washington Post mot slutten av åttitallet:

I am not a black person who sounds anything like Aretha Franklin or anything like Chaka Khan. I know what I am and I don’t want to, and I shouldn’t have to, change in order to be who I am.

Dette ble også påfallende reflektert i minneordene, som i dagens medielandskap jo helst publiseres innen timer eller til og med minutter etter dødsfall blir offentliggjort. Man trakk frem utdannelsen som klassisk pianist og vokalist. De subtile fortolkningene av låtskrivere, gjerne innen det utvida folk-begrepet, fra Leonard Cohen til Laura Nyro, og mindre kjente afroamerikanske stemmer som Eugene McDaniels og (en den gang totalt ukjent) Donny Hathaway. Det var dette som opprinnelig ble gjennombruddet, et par år etter albumdebuten «First Take», når Clint Eastwood lot hennes versjon av «The First Time Ever I Saw Your Face» spille en sentral rolle i sin regidebut «Play Misty For Me» (1971).

Aktivisten og forkjemperen for musikkutdanning til minoriteter ble også behørig omtalt, og ikke minst hennes status som en av hjørnestenene i radioformatet og undersjangeren «Quiet Storm» – også den vanskelig nok å oppsummere, men la oss forsøke oss: Stillferdig innadvendte og meditative afroamerikanske låtskriverorienterte ballader presentert for et voksent radiopublikum, med et musikalsk/produksjonsmessig preg som ofte (særlig av hvite kritikere) har blitt avfeid som overpolert og … «inautentisk», i den forstand i at den ikke kan forenes med grunntesen om soul som hjertebarnet til ekstatisk afroamerikansk kirkemusikk.

Likevel – i overskriftene til minneordene ble Flack stort sett oppsummert (redusert?) til «soulsanger». La oss sitere et seint e-post-intervju med The Guardian, i anledning Grammy-æresprisen hun fikk i 2020:

I didn’t try to be a soul singer, a jazz singer, a blues singer – no category. My music is my expression of what I feel and believe in a moment.

Hun etterlot seg en musikalsk arv i mange lag

Roberta Flack (1937-2025)

Folk sier du er verdens ledende samtids-luttist. Hvor hard er konkurransen, og hvem følger hakk i hæl?

– Jeg vet ikke helt, selv om jeg har sett at det er noen som spiller versjoner av min musikk på Youtube. De fleste luttister er veldig akademiske og spiller de klassiske verkene, jeg tror ikke så mange luttister hører på John Cage eller Morton Feldman. Det har vel også noe å gjøre med at for å lære hvordan du spiller en lutt, må du mestre teknikken, fra renessansen og barokken. Og det er ikke gjort over natta.

I kveld spiller du stumfilmkonsert på Vega Scena i Oslo, med din egenkomponerte musikk til stumfilmen «Nosferatu» fra 1922. Hva er ditt forhold til den filmen, og hvor langt tilbake går det?

– Vel, Cinémathèque Française hadde en utstilling om vampyrer i 2019, og jeg ble spurt om å lage ny musikk til en nyrestaurert utgave av filmen. Det var nok mye fordi jeg har laget musikk til en vampyrfilm før – Jim Jarmusch sin «Only Lovers Left Alive» (2013). Det har bare blitt sånn. Det kommer hele familier utkledd som vampyrer på konsertene mine. Det har vel blitt min byrde, jeg har laget musikk til disse vampyrfilmene, og folk liker vampyrer. Jeg kom nettopp hjem fra en turné i USA der jeg spilte musikken til «Nosferatu», det var utsolgt overalt. Så resten av livet må jeg regne med at jeg drar til USA og spiller denne musikken, hvert år til Halloween!

Ellers har jeg et personlig forhold til selve filmen som går lenger tilbake. Jeg har vært opptatt av Aleister Crowley og okkultisme veldig lenge, og Albin Grau, som var produsent og produksjonsdesigner for «Nosferatu», tilhørte en okkult orden i Tyskland. Og i filmen kan man gjenkjenne bilder og symboler som er tatt fra Crowley og den okkulte bevegelsen på den tida. Det fascinerer meg!

Det er forskjellige måter å tilnærme seg stumfilmkonsert og -musikk på. Når du tonesetter «Nosferatu», er det som akkompagnement, i dialog med filmen, eller en kontrast og kommentar?

filmmusikk, som understreker alt som skjer i filmen. Jeg tenker på musikken mer som en separat fortelling, som bindes sammen med historien i visse øyeblikk der det oppstår en forbindelse.

Siden minst 1970-tallet har det vært en smal, men utbredt fascinasjon for «opprinnelige instrumenter», i forskjellige sjangre og fra forskjellige epoker. Hva tror du denne fascinasjonen bunner i?

– For meg personlig handler det om å kunne jobbe med mine egne røtter. Mye av luttmusikken fra ­renessansen og barokken kommer fra området jeg er født, fra Maastricht, Holland og Belgia. Og det var en tradisjon for ­omreisende luttister og lutt-­byggere, som gjorde at denne ­musikken ­spredte seg på heste­ryggen, med ­forskjellige titler og ­forskjellige språk. For meg er dette viktig – å kunne improvisere over din egen ­tradisjon, der du kommer fra, og kunne gjøre dette om til noe nytt.

Lutt og kaldt blod

På denne duoskiva gir Egil Kalman (modulærsynth, bass, munnharpe) og Hans Hulbækmo (trommer, perkusjon, munnharpe) seg i kast med … intet mindre enn selve tidens essens, formidlet eller fortolket gjennom folkemusikalske verdensrytmer i fritt samspill. Og ståstedet de to deler med sine trygge røtter og solide erfaring fra både fri- og folkemusikalsk ståsted, i kjernen av miljøet rundt Motvind Kulturlag, gjør utforskningen forbløffende upretensiøs og lett på foten i sine evig omskiftelige rytmiske figurer, der knappe førti høykonsentrerte minutter flyr forbi som en intens seks timers trommesirkel.

Anmeldelse

Selv ikke New Orleans, med sine legendariske jazzbegravelsesparader, har noensinne sett maken til livsbejaende offentlig begravelse som da Kendrick Lamar benyttet sin Super Bowl-opptreden midtveis i den årlige amerikanske fotballbegivenheten på Caesars Superdome 9. februar, til å hamre siste spiker i kista på sin raprival Drake etter fjorårets majestetiske beef.

, som nådde ut til over 120 millioner seere verden over, virket det som om noe nær samtlige 65 000 tilskuere på stadion entusiastisk sang med på allsangs-verselinja på «Not Like Us» som antyder at Drake er pedofil (eller for å være helt pinlig presis: 

altså tiltrukket av tenåringsjenter under seksuell lavalder) – 

tryna strike a chord and it’s probably a minoooooor

 slapp Drake, som ellers har gjort sitt beste for å ignorere Kendrick og Super Bowl under sin stadionturné i Australia, «$ome $exy $ongs 4 U». Et drøyt timelangt, 21 spors album med sin trofaste samarbeidspartner PartyNextDoor, som opprinnelig ble annonsert sist sommer, men likevel var et overraskelsesslipp, timet til Valentines Day – selv om det altså er en ganske annen kontekst som overskygger mottakelsen. Drake prøver ganske halvhjertet å holde et slags tappert ansikt med noen små forsøk på uanfektede kommentarer og småspark til Lamar på låta «Gimme a Hug», med den innlagte lille «disclaimeren» 

 Hvem er det som bryr seg om sånt, liksom? Bortsett fra hele verdens popkulturelle diskurs siden sist vår, da.

I realiteten er «$$$4U» en åpenbar ikke-respons, der Drake er smart nok til å gjøre det både vennlige og uvennlige stemmer har trukket frem som den eneste mulige veien videre etter det åpenbare nederlaget, og den ekstreme offentlige ydmykelsen som toppet seg med Super Bowl.

, og heller konsentrere seg om å gjøre det han gjør best. Og det er ikke rapping, der han er definitivt parkert som absolutt maksimum nest best for evig tid. Men den melodiøse, sangpregede R&B-emo-pop-rappen som tross alt var det som førte han til global pop-dominans for ti års tid siden. Tilbake til røttene, signalisert ved noe så grunnleggende som at det er (hans første) fullengders samarbeid med PartyNextDoor, den første artisten som signerte til Drake (og hans produsentpartner 40 Shebib) sitt plateselskap OVO Sound, tilbake i 2014.

Hjemmebane signaliseres dessuten tydelig på plateomslaget, der Drake og PartyNextDoor poserer foran de såkalte «Marilyn Monroe»-tvillingtårnene i sistnevntes hjemby Mississaugu, Canada – et slags Drammen til Drakes hjemby Toronto. Åpningslåta «CN Tower» refererer til et tilsvarende landemerke i Toronto, også avbildet på omslaget til Drakes kanskje største album «Views» fra 2016.

 slått an fra «CN Tower» – R&B-refererende «følsom» pop. Greia er, om vi greier å legge fra oss den dessverre uunngåelige beske bismaken av selvmedlidende semi-stalkende sutring som alltid følger med på kjøpet: Drake er sabla god på det der, og «$ome $exy $ongs 4 U» er det beste Drake-albumet på en god stund.

Han legger stort sett fra seg de stadig mer ukledelige forsøkene på macho rapdominans som alt før Kendrick-beefen gjorde 2023-skiva «For All The Dogs» helt ulidelig, og – det kan virke som han stillferdig innser at den popkulturelle dominansen er tapt. Det er nemlig påfallende lite jag etter massive hitlåter her.

Omtrent midtveis kommer riktignok en låttroika med «Meet Your Padre», «Nokia» og «Die Trying» som er lekne, små semigenistreker av noen popsanger, men alle som en i gammelmodige lydbilder som åpenbart mangler 2025-viralfaktor, uten at dét vil gjøre noe som helst fra eller til for den trofaste fanbasen. Den er svær nok til at om Drake på mer permanent sikt klarer å legge fra seg sitt sårede ego – et ganske åpent spørsmål – trenges ikke noen slikking av sår.

Sexy fra skammekroken

Simon Tedrash Negash er 03er fra uglesette, påstått (?) belasta Furuset, nordøst i Oslo. Han gikk semiviralt med sin første rapvideo som Rambow på Youtube i 2020, og tok en betraktelig «buzz» fra gatenivå med seg inn i «bransja» ikke lenge etter. Siden den gang har han vært hyperproduktiv høyt og lavt i norsk rapliv, med en endeløs rekke låter, mixtapes og fullengdere på egen hånd. Samt profilerte samarbeid med alt fra realitystjernerapper Adrian Sellevoll, til veteraner som Jaa9 & OnklP og Tommy Tee, mellomgenerasjons-storheter som Angelo Reira og Oscar Blesson, og til og med den svenske gaterapstjernen Yasin. Og på sitt ferske album «Etter sol kommer regn» dukker både Arif og Unge Ferrari opp med fine bidrag, samtidig som begge to glir inn i miksen på Rambow og hans uttrykks premisser.

Rambow deler rapnavn med en søt britisk familiefilm fra 2007 («Son of Rambow»), og debuterte som rappende barneskuespiller på NRK Super. Samtidig har han fra tidlig i karrieren kjørt kompromissløst på gateplan, med låter som «Take 8/F**k politi» (2022) og stadige referanser til vold og narkosalg som insisterer på en autentisitet det verken bør eller skal være opp til en musikkjournalist å vurdere.

 «Etter sol kommer regn» er i rekka, blir ettersom hvordan man sorterer fullengdere med varierende lengde. Men det er bare litt over et halvt år siden albumet «Moden mann uten slips», en skive som årets (første?) Rambow-album kommer godt ut av en kjapp sammenligning med. Ikke at dét albumet var spesielt dårlig. Men den fremste styrken til «Etter sol kommer regn» er en helhetlig album-tilnærming på et nivå som er noe nytt i karrieren.

For Rambow har jobba usedvanlig energisk og hardt – to adjektiver som for øvrig også passer godt på selve rappingen hans. Og han har også hatt evnen til å holde stø kurs på et nivå som ikke er så vanlig i den mer gateorienterte rapmusikken – der det utenommusikalske har det med å stjele fokus, skape karriereopphold, eller verre.

Litt av æren tilfaller utvilsomt managementet/plateselskapet Just in Time, som har jobbet med ham siden starten og navigert trygt inn i den bransjefavnen der rappere fra gateplan alt for ofte ender opp med å miste egenart i sine forsøk på å treffe bredere. Som om de vil tilpasse lydbildet til noe mer «radiovennlig», i en musikkvirkelighet der både radio og vennlighet er mer og mer irrelevant.

popframstøtene til Rambow i fjor ga et snev av slike vibber, og man kan ta seg i å fnise eller riste litt på skjegget over hvor stolt Rambow virker over anerkjennelse fra P3 Gull i et par tekstlinjer på denne skiva – hva er egentlig dét noen relevant målestokk for? Men musikalsk sett er «Etter sol kommer regn» bemerkelsesverdig trygg og selvsikker i et lydbilde som er sofistikert og perfeksjonert uten å gå på overpolerte kompromisser. Et sjeldent sonisk 

her til miks-magiker Herman Hassel, som også har skrudd gull for Undergrunn og Siyabång.

Og desto mer på sin plass å trekke frem den åpenbare kjemien og kommunikasjonen med produsent JNS, som tidligere har stått bak Rambows bemerkelsesverdige toslags-knockout av en «dobbeltsingel», «F.H.D.S.» / «Lay Low Freestyle» fra 2023. JNS er denne gangen bak spakene på hele albumet, med velutnytta med- og co-produksjoner fra folk som Pluto og BBMario som bidrar til variasjon uten å svinge for mye over i sidespor.

 toppes skiva med en ny dobbelt maktdemonstrasjon, igjen to låter som glir elegant over i hverandre, her i form av «Telefonen ringer …» / «Beezy». Som i likhet med de nevnte låtene fra 2023 tar et småpussig, uventa utgangspunkt i tidlig totusentalls Dr. Dre/50 Cent som et ubeskjemma tydelig musikalsk forelegg. Noe som viser seg som en forbløffende effektiv match for Rambows hektiske, ungdommelige energi.

Samtidig er det en (organisk) utvikling å spore her, i rapflyten og -stilen til Rambow. Den er mer fleksibel enn før, han kan slå om både rytmikk og melodiøsitet umerkelig ubesværet, men fortsatt kompromissløst renskåret og ned til beinet – der intensitet og innlevelse er i fokus fremfor teknisk tilnærming, men etter hvert med hakket mer luft og dynamikk i versene.

Umerkelig ubesværet, men kompromissløst reinskåret

Allværs­rapper

Hei, Tone Hulbækmo! I dag kommer albumet «Harpedåm» ut. Du har gitt ut plater siden 1983, og har lenge stått i spissen for å gjenopplive norsk folkeharpetradisjon. Likevel er dette din første utgivelse med solo harpespill. Hvorfor tok det så lang tid?

– Jeg har liksom alltid tenkt på meg selv som sanger. Og så har jeg brukt harpa til å akkompagnere meg, eller til å spille eller akkompagnere sammen med andre, jeg har mest jobbet med vokalstoff der også. Det er først i de seinere årene at jeg har begynt å bruke harpa som soloinstrument, men da med besetning. Men i 2023 slo det meg at det var 40 år siden jeg ga ut solodebuten min, der harpa ble festa til platerillene for første gang.

Da tenkte jeg at jeg måtte lage en plate der jeg bare konsentrerer meg om harpa, og da ville jeg gå tilbake til min egen folkemusikktradisjon. Da jeg var musikkstudent på Musikkvitenskapelig institutt, reiste jeg rundt og samla kulokker. Jeg syklet rundt med en båndopptaker i sykkelveska, faktisk, før jeg kjørte bil. Så jeg har en del stoff som jeg har samla sjøl, i tillegg har jeg komponert en del stoff som jeg vil si er inspirert av tradisjon eller litt videreføring av den.

«Harpedåm» er spilt inn i Tolga Kirke, et sted og rom du har et nært personlig forhold til?

– Jeg er oppvokst i den kjerka, far min var organist der. Han var blind, så jeg var med og var øynene hans når vi gikk opp dit. Det var et helt naturlig rom for meg, et

rom – med god og varm akustikk. Jeg for rundt der, og var litt inne i orgelet også. Så det var helt klart at plata måtte bli spilt inn der! Vi spilte inn et lite nummer i studio da vi mikset den, men så godt som hundre prosent er spilt inn i Tolga Kirke, i løpet av tre dager.

Da jeg hørte på albumet, slo det meg at det er mange paralleller til Hans Fredrik Jakobsens seljefløytealbum «Svadilja» fra 2022. Begge disse skivene presenterer jo norske ur-instrumenter, spilt inn i naturlige omgivelser som er fanget opp i lydbildet. Jakobsen er også produsent for ditt album – og din ektemann. De er et flott par, de to skivene også?

– Ja, jeg synes det, og jeg er enig i at det er en slags tankegang der som er felles. Seljefløyta er jo enda mer ur, og den plata er spilt inn ute i naturen. Harpa trenger nok litt andre omgivelser, og det er ikke så sesongbasert. Det spennende med harpa er at det er en utdødd tradisjon. Eller var. Jeg tror den harpa som Sverre Jensen bygde på syttitallet var den første i moderne tid. Jeg ble helt bergtatt da jeg møtte han og den harpa, jeg bare måtte få meg en.

Det er ni harper bevart rundt i museer i Norge, og ingen av dem er like. Det spesielle med å spille på den harpa, er at det ikke er noen forbilder. Du vet ingenting, det er så godt som ikke noe belegg for hva de har spelt eller hvordan de har spelt det. Jeg måtte skape min egen tradisjon - jeg har aldri 

En annen ting som slo meg, var da jeg midtveis hørte en kjent melodi fra lydsporet til Stanley Kubricks «Barry Lyndon», i en versjon av Händel. Du spiller den som folketone fra Østerdalen ved navn «Kaffeskvetten»! Et vakkert eksempel på musikk på vandring, vel?

Harpe diem!

Musikken er et lydspor som toner umerkelig ut og inn av livet, av og til tilfeldig, og kan både forsterke eller farge opplevelser eller være en opplevelse i seg selv, eller forandre grunntonen i en hendelse, eller en epoke av livet. Jeg tror ikke jeg er alene om at det er visse skiver eller låter som umiddelbart tar deg tilbake til det aller første virkelig sterke møtet med den musikken.

Her om dagen, i et forsøk på storopprydning i uhåndterlige platehauger, ga jeg meg i kast med cd-bunkene. Livet passerer unngåelig revy foran meg. Det stoppet ekstra opp, jeg måtte tillate meg selv en liten pause enda jeg prøvde å være streng mot meg selv og holde fokus, da det dukket opp en brent cd i en Memorex 

På selve cd-en hadde jeg skribla «MF Doom/Madlib», og jeg hadde lagt inn en print jeg hadde klippet ut, av låtlista fra Itunes, i lomma i bakcoveret der.

Jeg var tilbake i en leilighet noen kvartaler fra kontorene til Klassekampen der jeg sitter nå, en natt tidlig totusentall etter stengetid, i et rom med et knippe gode venner og en mer tilfeldig bekjent som før på (forrige) dagen hadde kommet hjem fra Tanzania med en flaske med noe obskurt innhold og en etikett som sa «Konyagi», og jeg satte ivrig på nettopp denne cd-en på ferd mot soloppgang og … det låt ikke som noe annet.

Martin Bjørnersen

Artikler

Carola har begått påskeplate på Kirkelig Kulturverksted. Men hun klarte ikke å sette punktum på Golgata.

Det nye bandet til superduoen Gundelach og Lars Vaular singeldebuterer i dag.

Pianist og professor Liv Glaser er egentlig litt jazzete, med et hjerte som banker i takt for musikken.

Cross mot dem

Arild Boman bare spør – og stiller de store spørsmålene, med et kirkekonsertprosjekt som strekker seg over minst 46 år nå.

Reolô blander (slåtte)tradisjoner, riff, repetisjon, samfunnskritikk og svarteboka på supergruppas andre album.

Playboi Cartis overveldende tredjealbum har overflod, men litt mindre overskudd.

Kven kviskrar

Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kvenfolkets dag på søndag.

Roy Ayers (1940-2025)

Plateaktuelle Kvedarkvintetten lar samsongen få lov til å fortelle historier åpne for tolkning, på albumversjonen av bestillingsverket «Tagal».

Nå er det June igjen

Roberta Flack (1937-2025)

I kveld spiller den nederlandske luttisten Jozef van Wissem stumfilmkonsert til vampyrfilmklassikeren «Nosferatu» (1922) i Oslo.

Anmeldelse

Sexy fra skammekroken

Rambow biter seg fast i toppsjiktet av norsk rap med et usedvanlig helstøpt album.

Musikalsk matriark Tone Hulbækmo er aktuell med tidenes første album der den norske folkeharpa står solo i sentrum.

Demoutgaven av MF Doom og Madlibs mesterverk har uvanlig stor egenverdi.

Naturkraft

Ragnhild Risnes spilte på Trondheim Calling i går, med fersk satirisk visepop om Reitan-familien i bagasjen

Rapper Boldy James leverer to distinkte album på rappen.

Rapperen Unge Obi er albumaktuell, med minimale beats, grom gjesteliste og hybris i tekstakrobatikken.

Hvem hva woke

California-rapper LaRussell er noe for seg selv, men velger også å være noe for andre.

Eivind Staxrud samler troppene i morgen, for andre år på rad med Staxrud Allstars, live på Rockefeller.

Snoop og Dre, to legender med altfor mye penger, leverer karrierelavmål.

Carola har begått påskeplate på Kirkelig Kultur­verk­sted. Men hun klarte ikke å sette punktum på Golgata.

Det nye bandet til superduoen Gundelach og Lars Vaular singel­de­bu­terer i dag.

Pianist og professor Liv Glaser er egentlig litt jazzete, med et hjerte som banker i takt for musikken.

Cross mot dem

Arild Boman bare spør – og stiller de store spørs­må­lene, med et kirke­kon­sert­pro­sjekt som strekker seg over minst 46 år nå.

Reolô blander (slåtte)tra­di­sjoner, riff, repetisjon, samfunns­kritikk og svarteboka på super­gruppas andre album.

Playboi Cartis overvel­dende tredje­al­bum har overflod, men litt mindre overskudd.

Kven kviskrar

Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kven­fol­kets dag på søndag.

Roy Ayers (1940-2025)

Plate­ak­tu­elle Kved­ar­kvin­tetten lar samsongen få lov til å fortelle historier åpne for tolkning, på album­ver­sjonen av bestil­lings­verket «Tagal».

Nå er det June igjen

Roberta Flack (1937-2025)

I kveld spiller den neder­landske luttisten Jozef van Wissem stumfilm­konsert til vampyr­film­klas­si­keren «Nosfe­ratu» (1922) i Oslo.

Anmeldelse

Sexy fra skamme­kroken

Rambow biter seg fast i topp­sjik­tet av norsk rap med et usedvanlig helstøpt album.

Musikalsk matriark Tone Hulbækmo er aktuell med tidenes første album der den norske folkeharpa står solo i sentrum.

Demo­ut­gaven av MF Doom og Madlibs mesterverk har uvanlig stor egenverdi.

Naturkraft

Ragnhild Risnes spilte på Trondheim Calling i går, med fersk satirisk visepop om Reitan-familien i bagasjen

Rapper Boldy James leverer to distinkte album på rappen.

Rapperen Unge Obi er albu­m­ak­tuell, med minimale beats, grom gjeste­lis­te og hybris i tekstakro­ba­tikken.

Hvem hva woke

California-rapper LaRussell er noe for seg selv, men velger også å være noe for andre.

Eivind Staxrud samler troppene i morgen, for andre år på rad med Staxrud Allstars, live på Rocke­fel­ler.

Snoop og Dre, to legender med altfor mye penger, leverer karrie­re­lavmål.

Carola har begått påskeplate på Kirkelig Kulturverksted. Men hun klarte ikke å sette punktum på Golgata.

Det nye bandet til superduoen Gundelach og Lars Vaular singeldebuterer i dag.

Arild Boman bare spør – og stiller de store spørsmålene, med et kirkekonsertprosjekt som strekker seg over minst 46 år nå.

Reolô blander (slåtte)tradisjoner, riff, repetisjon, samfunnskritikk og svarteboka på supergruppas andre album.

Playboi Cartis overveldende tredjealbum har overflod, men litt mindre overskudd.

Kristin Mellem ser frem til en musikalsk feiring av Kvenfolkets dag på søndag.

Plateaktuelle Kvedarkvintetten lar samsongen få lov til å fortelle historier åpne for tolkning, på albumversjonen av bestillingsverket «Tagal».

I kveld spiller den nederlandske luttisten Jozef van Wissem stumfilmkonsert til vampyrfilmklassikeren «Nosferatu» (1922) i Oslo.

Sexy fra skammekroken

Rambow biter seg fast i toppsjiktet av norsk rap med et usedvanlig helstøpt album.

Demoutgaven av MF Doom og Madlibs mesterverk har uvanlig stor egenverdi.

Rapperen Unge Obi er albumaktuell, med minimale beats, grom gjesteliste og hybris i tekstakrobatikken.

Eivind Staxrud samler troppene i morgen, for andre år på rad med Staxrud Allstars, live på Rockefeller.

Snoop og Dre, to legender med altfor mye penger, leverer karrierelavmål.