Essay

Vrengte vræl

Torgny Amdam tenker høyt – sammen med andre og solo – om instrumentbruk. Denne uka er gitarsoloen under lupen.

Torgny Amdam (musiker)
MED GITAR: Øyafestivalen 2009, med Øystein Greni i front og artikkelforfatteren med mikro­fonen. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Aftenposten/NTBMED GITAR: Øyafestivalen 2009, med Øystein Greni i front og artikkelforfatteren med mikro­fonen. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Aftenposten/NTB

Gråtende gitar i solnedgang, himmel og helvete, eller «narrativ gitarisme», som en jeg møtte på byen spøkefullt kalte det. At gitarsoloen forteller historier, skulle være poenget. Den raskeste veien fra en sjel til en annen, er via gitarsoloen: en emosjonell tale fra et menneskelig indre som, via finkalibrert fingermuskulatur, treffer lytterens øre som megetsigende henvendelse. En gitarsolo kan treffe oss med voldsom styrke.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Film

A broken Hallelujah

Den plagede kunstneren på det store lerretet.

Opera

Du store Verdi

«Don Carlo» i Operaen med suverene solister.

Kommentar

Rå lyd og moral­panikk

Link Wrays «Rumble» fra 1958, med den rå gitartonen, er fortsatt den eneste instrumentallåta som noen gang har blitt svartelista på amerikanske radiostasjoner. Ordet «rumble» var nemlig slang for slagsmål og gjengoppgjør. Likevel nådde den 16. plass på Billboard Hot 100 og 111. plass på R&B-lista. I 1950-tallets USA var Senatets «Juvenile Deliquency»-høringer et hett samtaleemne. De handlet om hva som «fordervet den amerikanske ungdommen» – og rock ’n’ roll ble beskrevet som en av katalysatorene for det moralske forfallet. Raseskillepolitikken, som fortsatt ble strikt håndhevet i sørstatene, lå som et bakteppe her.