Essay

Vrengte vræl

Torgny Amdam tenker høyt – sammen med andre og solo – om instrumentbruk. Denne uka er gitarsoloen under lupen.

MED GITAR: Øyafestivalen 2009, med Øystein Greni i front og artikkelforfatteren med mikro­fonen. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Aftenposten/NTBMED GITAR: Øyafestivalen 2009, med Øystein Greni i front og artikkelforfatteren med mikro­fonen. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Aftenposten/NTB

Gråtende gitar i solnedgang, himmel og helvete, eller «narrativ gitarisme», som en jeg møtte på byen spøkefullt kalte det. At gitarsoloen forteller historier, skulle være poenget. Den raskeste veien fra en sjel til en annen, er via gitarsoloen: en emosjonell tale fra et menneskelig indre som, via finkalibrert fingermuskulatur, treffer lytterens øre som megetsigende henvendelse. En gitarsolo kan treffe oss med voldsom styrke.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.