Essay

Vrengte vræl

Torgny Amdam tenker høyt – sammen med andre og solo – om instrumentbruk. Denne uka er gitarsoloen under lupen.

MED GITAR: Øyafestivalen 2009, med Øystein Greni i front og artikkelforfatteren med mikro­fonen. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Aftenposten/NTBMED GITAR: Øyafestivalen 2009, med Øystein Greni i front og artikkelforfatteren med mikro­fonen. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Aftenposten/NTB

Gråtende gitar i solnedgang, himmel og helvete, eller «narrativ gitarisme», som en jeg møtte på byen spøkefullt kalte det. At gitarsoloen forteller historier, skulle være poenget. Den raskeste veien fra en sjel til en annen, er via gitarsoloen: en emosjonell tale fra et menneskelig indre som, via finkalibrert fingermuskulatur, treffer lytterens øre som megetsigende henvendelse. En gitarsolo kan treffe oss med voldsom styrke.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.