Essay

Vrengte vræl

Torgny Amdam tenker høyt – sammen med andre og solo – om instrumentbruk. Denne uka er gitarsoloen under lupen.

MED GITAR: Øyafestivalen 2009, med Øystein Greni i front og artikkelforfatteren med mikro­fonen. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Aftenposten/NTBMED GITAR: Øyafestivalen 2009, med Øystein Greni i front og artikkelforfatteren med mikro­fonen. Foto: Jon-Are Berg-Jacobsen/Aftenposten/NTB

Gråtende gitar i solnedgang, himmel og helvete, eller «narrativ gitarisme», som en jeg møtte på byen spøkefullt kalte det. At gitarsoloen forteller historier, skulle være poenget. Den raskeste veien fra en sjel til en annen, er via gitarsoloen: en emosjonell tale fra et menneskelig indre som, via finkalibrert fingermuskulatur, treffer lytterens øre som megetsigende henvendelse. En gitarsolo kan treffe oss med voldsom styrke.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Opera

Mozart på 1920-tallet

Alt fungerer ikke optimalt i Operaen, men denne «Tryllefløyten» er uansett unik.

Ved veis ende

Jimmy Cliff (1944–2025)

Det er fullt mulig å argumentere for at Jimmy Cliff var den viktigste enkeltpersonen i reggaens ekspansjon, fra Jamaica og til verden. Ingen vil påstå at han var større enn Bob Marley, som Cliff ble kjent med i oppveksten og hjalp til sin første platekontrakt, men han banet vei – særlig med filmen og soundtracket til «The Harder They Come» fra 1972. Dette var den første jamaikanske spillefilmen, der Cliff – i rollen som den lovløse «rude boy’en» og håpefulle artisten Ivanhoe «Ivan» Martin – setter reggae på kartet. Som det heter i The Clash-klassikeren «Guns of Brixton», utgitt i 1979: You see, he feels like Ivan / Born under the Brixton sun / His game is called survivin’ / At the end of «The Harder They Come». Filmens lydspor viste fram en miks av ska, rocksteady og halvfersk reggae, inkludert tre briljante spor av Cliff selv: det helt nye tittelkuttet samt de noe eldre «You Can Get It If You Really Want» og «Many Rivers to Cross», fra henholdsvis 1970 og 1969. Jimmy Cliff var nemlig allerede en stjerne på Jamaica da han ble med i «The Harder They Come». Han hadde sine første lokale ska-hits helt tilbake i 1962, med «Hurricane Hatty» og «Miss Jamaica», og viste seg tidlig som en sterk tematisk låtskriver. Passende derfor at noe av den første internasjonal oppmerksomheten kom med en protestsang om Vietnamkrigen. «Vietnam» fra 1969, utgitt etter at Cliff flyttet til Storbritannia for en periode og signerte platekontrakt med Island, havnet på listene i flere europeiske land.

Tv-serie

Hello, goodbye

TV-serien «The Beatles Anthology» gir Ringo rett i minst én ting: Dette bandet var ganske sensasjonelt.