Jeg har alltid hatt en forkjærlighet for musikken som ble komponert i Europa på slutten av 1800-tallet og et stykke inn på 1900-tallet. Det har noe å gjøre med at her, som det er vanlig å si, sprenges tonaliteten. Richard Strauss var en del av denne utviklingen, men bare fram til og med «Elektra» fra 1909. For som Strauss sa: Skulle han fortsette å ta i bruk den dissonerende skrivemåten i «Elektra», så ville selve tonaliteten bli truet. Og så langt ville ikke Strauss gå.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
