Intervju

Elsker, elsker ikke

For den svenske rapperen Silvana Imam er det nå bare å danse på de røde rosene ... eller?

Til deg min kjære: Når Silvana Imam kjenner på kjærligheten er den alltid voldsom. Hatet likeså. Foto: Dawid HabibTil deg min kjære: Når Silvana Imam kjenner på kjærligheten er den alltid voldsom. Hatet likeså. Foto: Dawid Habib

Det går ennå gjetord om de første konsertene hennes. I starten av et tiår der innvandringsdebatten skulle ri Skandinavia som en mare, og det svenske samfunnet befant seg i en politisk brytningstid, sto hun plutselig der, på scener over hele Norden og rommet langt mer enn vi var vant til at rapartister kunne romme. Hun het Silvana Imam, var datter av en syrisk far og en litauisk mor, og bokset liksom langt over egen vektklasse. Cooky pussy; Beastie Boys / Yeah, jag är rappens Tarantino.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.