Patos, feriestemning, hornmusikk i brystet: Europeiske romanklassikere minner oss om at krigen kan være en fest – før den brått blir det motsatte.

En hektisk feries begynnelse

Østerriksk-ungarske reservestyrker vinker farvel ved avreise til fronten i august 1914. FOTO: ULLSTEIN BILD/GETTY IMAGES ullstein bild Dtl.

Kan en okkupasjon gjøre folk lykkelige? Slik er det i hvert fall for Tereza, en av hovedpersonene i Milan Kunderas roman «Tilværelsens uutholdelige letthet» (1984). Da panserstyrker fra Warszawapakt-landene ruller inn i Praha i august 1968, opplever hun «de fineste dagene i sitt liv». Hun løper rundt i gatene og tar bilder – av russiske stridsvogner, hyttende never, ødelagte bygårder, lik dekket med blodige flagg – som hun siden selger til utenlandske journalister. På et tidspunkt blir hun arrestert for å ha fotografert en offiser som siktet på demonstrantene med en revolver; russerne truer med å skyte henne, men straks hun blir sluppet fri, går hun ut i byen og gjenopptar arbeidet.

Kommentar