Gratulasjon

Om igjen: Brev til Einar Økland

PÅ SEMINAR: Paal-Helge Haugen og Einar Økland i 1968. FOTO: ARILD HORDNES/NTB ScanpixPÅ SEMINAR: Paal-Helge Haugen og Einar Økland i 1968. FOTO: ARILD HORDNES/NTB Scanpix

For ei tid sidan skreiv eg eit brev til Einar. Ikkje noko uvanleg i dét, vi har kjent kvarandre i samfulle seksti år; heller ikkje noko merkeleg i at det var eit for/post/historisk handskrive brev, og at det vart avsendt med eit skrantande postverk, eller kva det måtte heite nå til dags. Det er slike brev både eg og Einar liker å sende og få. Men akkurat dette brevet synest eg godt kan delast med fleire enn adressaten. Det er vel tvilsamt om det har allmenn interesse i streng forstand, men kanskje kan det tene som ei fornya helsing i desse dagar, når Einar står midt i åttiåra. Ei helsing – for ei hylling treng han ikkje. Då heller ei halding. Ei fasthalding. Det finst knapt nokon substans som eignar seg betre til gjenbruk enn gamal venskap.

Les hele Klassekampen på nett

Få nyhetene som setter dagsorden, analysene som betyr noe og stemmene som teller. Abonner i dag.

Bli abonnent

Allerede abonnent?

Kommentar

Vil Arbei­der­par­tiet foretrekke å regjere alene hvis det blir rødgrønt flertall ved stortings­valget i september?

Noen ord om nødven­dig­heten av enhjør­ninger.

Blodprisen for popen