I natt, når klokken slår tolv slag, skal vi på ny se opp mot den glitrende, sprakende himmelen og tenke på at tiden går. At et år er gått. Tiden, tenker vi, tiden er elven som renner av sted – noen ganger, i livets gledesstunder, som brusende kaskader, andre ganger, i motbørs dager, som en malstrøm – men alltid, alltid uavlatelig, uavvendelig. Panta rhei, alt flyter, sa den greske filosof Heraklit.
Når vi samles under himmelen i natt, kan vi spørre oss: Hvorfor husker vi fortiden og ikke fremtiden?
På sporet av den sanne tid
