Du kan bla til neste sideBla med piltastene

Når vi samles under himmelen i natt, kan vi spørre oss: Hvorfor husker vi fortiden og ikke fremtiden?

På sporet av den sanne tid

KronikkArne Dvergsdal, journalist og litteraturkritiker
VILL TID: Fysiker Carlo Rovelli forestiller seg tida som ville bølger. En annen som lekte med tida var Salvador Dalí, som her kommenterer sitt kjente verk «The Persistence of Memory» (1931) med «The Disintegration of the Persistance of Memory» (1954). FOTO: WIKIMEDIA COMMONS

I natt, når klokken slår tolv slag, skal vi på ny se opp mot den glitrende, sprakende himmelen og tenke på at tiden går. At et år er gått. Tiden, tenker vi, tiden er elven som renner av sted – noen ganger, i livets gledesstunder, som brusende kaskader, andre ganger, i motbørs dager, som en malstrøm – men alltid, alltid uavlatelig, uavvendelig. Panta rhei, alt flyter, sa den greske filosof Heraklit.