Broren min satte på blinklysene, svingte inn avkjørselen. Parkerte bilen på en grusparkering. Vi klatret ut av bilen og gikk i stillhet mot Halden fengsels grå betongmurer. Jeg husker dem som gigantiske, at det virker som de strakte seg opp til den lyse blå himmelen, men størrelsen blir nok litt farget av mine barneøyne. Vi kom fram til en metalldør og ringte på knappen «besøkende». Metalldøren ga fra seg et svakt klikk, så etterfulgt av en skjærende buzzzzz-lyd.
Vi måtte besøke pappa på en trang celle i Halden fengsel. Jeg tror samfunnet mister noe når folk ikke ser sånne som ham i øynene.
Bak betongmuren
