«Etter stillheten» er ettertenksomhetens teater, men kunne tjent på mer intensitet.

Gjengangere

KVALER: «Jeg skulle ønske at det var tatt klarere valg om det skulle spilles stilisert og poetisk eller lidenskapelig og psykologisk», skriver Julie Rognved Amundsen om «Etter stillheten» på Nationaltheatret. Her Kai Remlov som faren i stykket (foran), Liv Bernhoft Osa som moren og Bobo Hedin som gutten. FOTO: ØYVIND EIDE

Mormonerne tror at familien skal gjenforenes i himmelen. Derfor gjelder det å holde familien tett og gjøre den stor. Spørsmålet er likevel hva det er som utgjør en familie, hvor den begynner og hvor den slutter, og ikke minst om man tilhører sine foreldre eller sine barn. Også utenfor mormonertroen står ideen om kjernefamilien som noe evig sterkt, til tross for at barn vokser og relasjoner endres. I Lars Noréns «Etter stillheten» møter vi en familie etter døden, men det er nok litt langt å gå og si at de er gjenforent i himmelen. Det er snarere en slags skjærsild, en oppgjørets time man må gjennom før det skal bli mulig å finne fred.

Teater