KVERNER: «Måten stykket tematiserer selvframstillingen av klassetilhørighet og kommunikasjon på tvers av klasser, gjør at dette er en forestilling jeg kommer til å kverne på en stund. Den er godt tenkt som teater, men vil litt for mye», skrev Julie Rongved Amundsen om «Erasmus Montanus» på Den Nationale Scene.
«Etter stillheten» er ettertenksomhetens teater, men kunne tjent på mer intensitet.
Gjengangere
Etter stillheten av Lars Norén
oversatt av Arne Lygre
Regissør: Eirik Stubø
Scenograf og kostymedesigner: Erlend Birkeland
Lysdesigner: Norunn Standal
Maskør: Hege Ramstad
Dramaturg: Olav Torbjørn Skare
Skuespillere: Fritjov Såheim, Kai Remlov, Liv Bernhoft Osa, Birgitte Larsen, Bobo Hedin, Valdemar S. Johansen
Mormonerne tror at familien skal gjenforenes i himmelen. Derfor gjelder det å holde familien tett og gjøre den stor. Spørsmålet er likevel hva det er som utgjør en familie, hvor den begynner og hvor den slutter, og ikke minst om man tilhører sine foreldre eller sine barn. Også utenfor mormonertroen står ideen om kjernefamilien som noe evig sterkt, til tross for at barn vokser og relasjoner endres. I Lars Noréns «Etter stillheten» møter vi en familie etter døden, men det er nok litt langt å gå og si at de er gjenforent i himmelen. Det er snarere en slags skjærsild, en oppgjørets time man må gjennom før det skal bli mulig å finne fred.