Konsert

Utopisk ekstrem

I Oslo: Selv der Björk bommer, gjør hun det så spektakulært at det forblir interessant.

STORSLÅTT: Björks «Cornucopia»-produksjon må være det mest ambisiøse som noen sinne er presentert i Oslo Spektrum, med 28 musikere på scenen og en scenografi som blant annet inkluderte fire lag med scenetepper, et arkitekttegnet fysisk ekkokammer (!) og en sirkelformet firemannsfløyte. FOTO: SANTIAGO FELIPE STORSLÅTT: Björks «Cornucopia»-produksjon må være det mest ambisiøse som noen sinne er presentert i Oslo Spektrum, med 28 musikere på scenen og en scenografi som blant annet inkluderte fire lag med scenetepper, et arkitekttegnet fysisk ekkokammer (!) og en sirkelformet firemannsfløyte. FOTO: SANTIAGO FELIPE

Björk

Cornucopia

Hamrahlið-koret (dir. þorgerður ingólfsdóttir), fløyteensemblet Viibra, Manu Delago (trommer), Bergur Þórisson (keyboards/elektronikk) og Katie Buckley (harpe)

Björk-publikum er ikke helt som andre publikum, akkurat som Björk selv, og takk gud for det. Foran første Norgeskonsert siden Øya i 2012 og første «ordinære konsert» helt siden nittitallet, bidrar det til en ganske merkbart sitrende forventning der vi benker oss ned i Spektrum foran det spektakulære sceneteppet (kun første lag av fire, skal det vise seg) mens fuglekvitring og annen dels elektronisk generert naturlyd surrer og går over anlegget, for å sette stemning foran det som altså ikke er annonsert som en ordinær konsert.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Essay

Hva gjør noe fengende?

En god popmelodi trenger ikke nødvendigvis å overraske oss, skriver Ketil Kinden Endresen.

Album

Gjennom porten

Solid fra Bjørnstad og Haga, men melodiene fester seg ikke.

Kommentar

Wham i Kina

Jeg har fulgt manager, låtskriver, forfatter og filmskaper Simon Napier-Bell tett siden debutboka «You Don’t Have To Say You Love Me» fra 1983. På 60-tallet var han en kontroversiell manager for bl.a. The Yardbirds og Marc Bolan, mens på 80-tallet var han mannen som tok Wham til det kommunistiske Kina, som første vestlige popgruppe. Kina hadde vært lukket mot omverdenen noen tiår etter 1949-revolusjonen. Markedsreformen og den økonomiske åpningen kom i 1978 mens full integrering i verdensøkonomien først skjedde i 2001. I forbindelse med premieren på dokumentaren «Wham! 10 Days in China» 28. juli i år lempet Napier-Bell noen fornøyelige anekdoter på Substack-siden sin. Det var i mai 1983 på Bombay Brasserie, South Kensington i West London det skjedde. Napier-Bell og management-partneren Jazz Summers hadde sitt første middagsmøte med sin nye signering, Wham.