Kommentar

Lyden av Lynch

LYNCH: Avbildet hjemme i L.A. i 2002. Foto: Chris Weeks/AP PhotoLYNCH: Avbildet hjemme i L.A. i 2002. Foto: Chris Weeks/AP Photo

I en av historiene som nylig avdøde David Lynch fortalte om seg selv, hadde han det ikke så bra. Året var 1964, Lynch var fersk kunststudent i Boston og klarte ikke å gå ut av studenthybelen sin. For første gang kjente han på den ikke så ubetydelige sosiale angsten som skulle følge ham hele livet. I to uker satt han bare der, med den bærbare radioen stadig tettere mot øret for å kompensere for døende batterier.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Kommentar

En ny KI-coverlåt har jussen på sin side. Men hva med etikken?

Hvorfor forstår ikke Bonnier at KI som verktøy og KI som erstatning er to ulike ting?

Rubio erklærte sin kjærlighet til Europa med Beatles og bayer. Skal det virkelig ikke mer til?