I en av historiene som nylig avdøde David Lynch fortalte om seg selv, hadde han det ikke så bra. Året var 1964, Lynch var fersk kunststudent i Boston og klarte ikke å gå ut av studenthybelen sin. For første gang kjente han på den ikke så ubetydelige sosiale angsten som skulle følge ham hele livet. I to uker satt han bare der, med den bærbare radioen stadig tettere mot øret for å kompensere for døende batterier.
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
