Bakgrunn

Kunsten å bevege seg

Tilretteleggeren Threadgill: Fra han dannet legendariske AIR på syttitallet, har Pulitzer-vinneren flytta jazzfeltet framover.

SMØRBLID: Portrett av den amerikanske jazzmusikeren Henry Threadgill i New York på åttitallet. FOTO: ANTHONY BARBOZA/GETTY IMAGES Anthony BarbozaSMØRBLID: Portrett av den amerikanske jazzmusikeren Henry Threadgill i New York på åttitallet. FOTO: ANTHONY BARBOZA/GETTY IMAGES Anthony Barboza

Henry Threadgill står ikke stille. På flere plan er bevegelse et nøkkelord i hans artistiske virke, der en handling av nødvendighet fører til en annen, drevet frem av et umiskjennelig groove. Saksofonisten, fløytisten, bandlederen og komponisten som i 2016 fikk en velfortjent Pulitzerpris i komposisjon, som kun den tredje jazzartisten noensinne, gjester i sommer Norge for første gang på flere tiår, nå som en etablert, men likevel mutabel og vanskelig kategoriserbar kunstner. Threadgills musikalske verden er forunderlig og fortryllende. Eller som trommeslager Craig Weinrib, som har spilt med Threadgill på et par av hans nyeste utgivelser, foreslo i en utgave av podkasten Meet the Composer: «For å kunne forstå Henrys musikk, så behøver du ikke å kunne noe om musikk. Men du bør være interessert i sirkus, teater, i store kollektivtrafikkstasjoner, i utsikten over New York sett fra oven, i komplekse menneskelige dynamikker. Og om du er den typen person som er nysgjerrig, har åpne øyne og observerer verden rundt deg, da er Henrys musikk for deg.»

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Suno, fornuft

I KI-søksmålenes tid beskytter ikke jussen mot ubehaget.

Kommentar

Live-nasjonen

Igjen diskuteres de høye billettprisene. Denne gangen er det i forbindelse med Karpes planlagte avskjedskonserter i Oslo Spektrum sommeren 2028. Skal du på konsert på de større arenaene i Norge, må du nemlig ut med flere tusen kroner. I forlengelse av diskusjonen ligger også Live Nation og Ticketmasters monopol-liknende markedsmakt, som intensiverer pengegaloppen. Etter at Live Nation tidligere i år ble dømt for monopolvirksomhet i USA, melder spørsmålet seg også her hjemme: Hva skjer når få aktører styrer så store deler av markedet? Og hva er konsekvensene for oss som publikum? Det er noe som er galt i den økonomiske verdikjeden til konsertbransjen om dagen. Og selv om dette er mer synlig i andre land enn Norge, spør jeg meg om hvem som blir hardest rammet av skjevfordelingen av kapitalstrømmen. Små og mellomstore spillesteder over hele Norge har ikke hatt den samme økningen i billettprisene som de største live-arrangementene. Et kjapt søk på konserter i min egen hjemby Stavanger viser at prisene ikke har steget nevneverdig siden før pandemien, selv om vi vet at alle kostnader knyttet til konserter har hatt en massiv økning.

Livealbum

Inn i det ukjente

Mitsuko Uchidas tolkning tar vare på det visjonære og tvetydige ved den sene Beethoven.