Gjestespill

Festi­val­gal­skapen er snart over oss

VERDT SLITET: Når Karpe får regnet til å forsvinne fra Skral. VERDT SLITET: Når Karpe får regnet til å forsvinne fra Skral.

Jeg går nesten ikke på festival lengre. Derimot jobber jeg med flere og har gjort det i snart 20 år. Når resten av Norge tar ferie starter galskapen for alle oss som har festivaljobbing som vår store lidenskap. På tre korte sommermåneder skal et hundretalls norske festivaler avvikles. Det er noe helt eget å jobbe med festivaler og man risikerer å bli litt «skada» av det. Så hvordan blir man hekta på noe sånt? Hvordan ender man opp med å bruke hele sommerferien sin på å jobbe i stedet for å reise til Syden og kose seg som alle andre normale mennesker? Og stort sett bruke hver helg og ferie resten av året til å planlegge galskapen? Forklaringen er enkel: Jeg er hekta på følelsen det gir og menneskene jeg møter.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Musikkmagasinet

Kommentar

Sånt no hakke vi i ...

For to helger siden gikk verdens første Gaukenfestivalen av stabelen i Vinje i Telemark. Jeg har snakket om denne festivalen her tidligere, og tenkte gi dere et lite innblikk i hvordan det gikk. Se for deg at du våkner på en festivalcamp i varm soloppgang ved Vinjevatn, omkranset av høye fjell og stille skog. Du tusler ned til badstuen ved vannet, varmer deg godt opp og hopper ut i ganske kaldt fjellvann. Frokosten tar du ved teltet, før du blir med på morgenyoga, leik med geit, sykling i fjellet, fisking med garn og vinsmaking. Femti meter fra teltet ditt er festivalområdet, der du får kjøpt burrito med kje som kommer fra festivalsjefens gård, øl som kommer fra Vinje Bryggeri og pizza som lages på stedet av lokale produsenter, med lokale råvarer. På scenen ute på dagtid opptrer det artister som spenner fra lokale Symre til Modu and The Shakers, Adama Janlo, E-76 og August Selnes. Når sola går ned bak fjella på Haukeli trekker du inn i Vinjesenteret og det gamle kulturhuset Vinjar for å få med deg Vilde Tuv, litt god rock i form av No Bull.

Konsert

En fri fange

Emily Dickinsons poesi som musikk – og forestilling.

Konsert

Det høyeste nivå

Víkingur Ólafsson var kanskje det største trekkplasteret, men Operaorkesteret fremviste også en utrolig melodisk fantasi.