Heismontørenes streikekrav er så prinsipielt viktig for Norges samfunnsform at vi hører lite om streiken.
Heismontørene streiker på tolvte uka for et av historiens mest opplagte krav: «Norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde for arbeid i Norge». At Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) ikke blir latterliggjort i offentligheten for å motsette seg denne enkle og tilsynelatende opplagte formulering, sier mye om hvor langt til høyre dagens «samfunnsklima» befinner seg. Men for NHO er det viktig å hindre formuleringen. Ikke først og fremst på grunn av heismontørene (de jo tross alt ikke så mange). Men først og fremst for å hindre at gode bestemmelser i tariffavtalen til en sterk fagforening bygd på flere tiårs års mobilisering av egne medlemmer rundt fagforeningsbevissthet og yrkesstolthet, skal «smitte».NHO ønsker nemlig ikke norske lønninger for arbeid i Norge. NHO ønsker et generelt lavere lønnsnivå i Norge og vil bruke import av underbetalte østeuropeiske arbeidere som brekkstang for å få dette til. Eller som NHO-direktør Sigrun Vågeng så treffende skrev: Regler mot sosial dumping må ikke «beskytte mot utenlandsk konkurranse eller sikre alle tarifflønn». NHO har – naturligvis – ikke funnet på dette sjøl. Ideen om at fastlands-Europa trenger «et mer fleksibelt» arbeidsliv, altså lavere lønninger og mer usikre arbeidsvilkår, er gjeldende liturgi i de religiøse miljøene som dominerer økonomisk tenkning. Kampanjen er et av hovedelementene i EUs såkalte «Lisboa-prosess» for å øke veksten i euro-sonen (et tema som pussig nok sjelden nevnes av representantene for et 'radikalt ja). Forbildet er USA, der reallønna for arbeidere har hatt synkende tendens i 30 år. En som produserte biler for General Motors i Detroit på 1960-tallet kunne forsørge en familie og sikre seg pensjon, mens den «nye arbeideren» hos verdens største selskap, butikkjeden Wal-Mart, har en lønn som det ikke går an å forsørge seg selv på engang. Det europeiske forbildet er England etter Margaret Thatcher, med levekostnader omtrent som i Norge og en minimumslønn på 50 kroner timen. Et slikt lønnsnivå er ikke bare direkte uetisk, men utgjør også den viktigste trusselen mot velferdsstaten. Velferdsordningene i en markedsøkonomi overlever bare dersom de fleste klarer seg sjøl og dersom ytelsene oppfattes som akseptable av flertallet. Store grupper «working poor» underminerer velferdsstaten fra flere kanter: Det offentlige må bidra når lønningene ikke strekker til. Forskere ved Berkeley-universitetet i California har beregnet at Wal-Marts ansatte årlig får offentlig støtte på rundt 700 millioner kroner. Velferdsstaten forutsetter (for å si det enkelt) at det skal «lønne seg å jobbe». Enhver «arbeidslinje» blir meningsløs når lønna blir lavere enn trygdeytelsene. For å begrense en slik utvikling, må de offentlige ytelsene reduseres så mye at folk flest tvinges til å tegne private tilleggsforsikringer. Dermed blir de fattige enda fattigere og skatteviljen hos mellomlagene senkes ytterligere.