Denne gangen er det Grethe Nestor som gjør det. Klassekampens spalte «Feminist – ja visst» er blitt et slags intellektuelt freak-show, der en håndfull norske samtidige kvinner får spre sin feministiske trosbekjennelse. Den er preget av sekterisme og en nesten frapperende evne til å se bort fra kunnskap som storsamfunnet anser som gitt . I spalten 15. november klager Grethe Nestor over kunnskapen som er vunnet omkring brystkreftens epidemiologi, det vil si kartlegging av forekomst og risikofaktorer. At relativt høy alder ved første graviditet og få gjennomgåtte svangerskap er forbundet med økt risiko for brystkreft, er godt kjent i det medisinske fagmiljøet. Sammen med faktorene lav alder ved menarche (tidspunkt for første menstruasjon) og høy alder ved menopause (tidspunkt for siste menstruasjon), fører det å føde sent i kombinasjon med få svangerskap til en relativt høy «livsdose» med østrogener i forhold til progesteroner. Den høye livsdosen ses på som medvirkende årsak til den økte brystkreftrisikoen. Fordi dette fører til at høyt utdannede, yrkesaktive kvinner nødvendigvis havner i en risikogruppe, vil ikke Grethe Nestor vite av denne slags kunnskap. Den er kvinnediskriminerende, må vite. Hun nekter med andre ord å forholde seg til sikker kunnskap fordi den ikke passer inn i hennes dogme, og får av Klassekampen spalteplass til å avskrive innsikten som «kvasivitenskapelig tull». Bjørn Vassnes har gjennom de siste årene skrevet mange svært informative artikler fra den biologiske forskningsfronten. Dette fagfeltet har vært dårlig dekket i norsk presse, noe som trolig har bidratt til det lave kunnskapsnivået i offentligheten. Vassnes karakteriseres av Nestor som «Darwin-entusiastisk», og forfatteren mener tydeligvis at det å være Darwin-entusiast er for idioti å regne. Et annet klubbmedlem ga nylig i samme «Feminist – ja visst!»-spalte uttrykk for forbauselse over at så mange norske kvinner ikke vil identifisere seg med feministbevegelsen. Når norske feminister anno 2004 vil fraternisere med kreasjonister og andre motstandere av Opplysningstidens ideer, bør det ikke komme som noen overraskelse at mange av oss ikke vil assosieres med sekterismen. Nestor avslutter med å oppfordre Knut Olav Åmås til å opprette en feministspalte i tidsskriftet Samtiden. Innleggene i Klassekampen den siste tiden må virke som en tydelig advarsel mot en slik spalte, hvilket for så vidt er synd. Dersom det ble stilt høyere krav til kunnskaps- og refleksjonsnivået til bidragsyterne enn det Nestor og hennes like presterer, kunne man få bedret feminismens frynsete rykte. Ingvild Heier er lege og stipendiat, UiO
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Lønn og velferd
Heismontørenes streikekrav er så prinsipielt viktig for Norges samfunnsform at vi hører lite om streiken.
Heismontørene streiker på tolvte uka for et av historiens mest opplagte krav: «Norske lønns- og arbeidsvilkår skal gjelde for arbeid i Norge». At Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) ikke blir latterliggjort i offentligheten for å motsette seg denne enkle og tilsynelatende opplagte formulering, sier mye om hvor langt til høyre dagens «samfunnsklima» befinner seg. Men for NHO er det viktig å hindre formuleringen. Ikke først og fremst på grunn av heismontørene (de jo tross alt ikke så mange). Men først og fremst for å hindre at gode bestemmelser i tariffavtalen til en sterk fagforening bygd på flere tiårs års mobilisering av egne medlemmer rundt fagforeningsbevissthet og yrkesstolthet, skal «smitte».NHO ønsker nemlig ikke norske lønninger for arbeid i Norge. NHO ønsker et generelt lavere lønnsnivå i Norge og vil bruke import av underbetalte østeuropeiske arbeidere som brekkstang for å få dette til. Eller som NHO-direktør Sigrun Vågeng så treffende skrev: Regler mot sosial dumping må ikke «beskytte mot utenlandsk konkurranse eller sikre alle tarifflønn». NHO har – naturligvis – ikke funnet på dette sjøl. Ideen om at fastlands-Europa trenger «et mer fleksibelt» arbeidsliv, altså lavere lønninger og mer usikre arbeidsvilkår, er gjeldende liturgi i de religiøse miljøene som dominerer økonomisk tenkning. Kampanjen er et av hovedelementene i EUs såkalte «Lisboa-prosess» for å øke veksten i euro-sonen (et tema som pussig nok sjelden nevnes av representantene for et 'radikalt ja). Forbildet er USA, der reallønna for arbeidere har hatt synkende tendens i 30 år. En som produserte biler for General Motors i Detroit på 1960-tallet kunne forsørge en familie og sikre seg pensjon, mens den «nye arbeideren» hos verdens største selskap, butikkjeden Wal-Mart, har en lønn som det ikke går an å forsørge seg selv på engang. Det europeiske forbildet er England etter Margaret Thatcher, med levekostnader omtrent som i Norge og en minimumslønn på 50 kroner timen. Et slikt lønnsnivå er ikke bare direkte uetisk, men utgjør også den viktigste trusselen mot velferdsstaten. Velferdsordningene i en markedsøkonomi overlever bare dersom de fleste klarer seg sjøl og dersom ytelsene oppfattes som akseptable av flertallet. Store grupper «working poor» underminerer velferdsstaten fra flere kanter: Det offentlige må bidra når lønningene ikke strekker til. Forskere ved Berkeley-universitetet i California har beregnet at Wal-Marts ansatte årlig får offentlig støtte på rundt 700 millioner kroner. Velferdsstaten forutsetter (for å si det enkelt) at det skal «lønne seg å jobbe». Enhver «arbeidslinje» blir meningsløs når lønna blir lavere enn trygdeytelsene. For å begrense en slik utvikling, må de offentlige ytelsene reduseres så mye at folk flest tvinges til å tegne private tilleggsforsikringer. Dermed blir de fattige enda fattigere og skatteviljen hos mellomlagene senkes ytterligere.