#fff

– Et fritt iransk folk er det siste Israel og USA vil ha

– Alt jeg ­behøvde å ­gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på.

#000

No er Frp større enn resten på blå side

Mette Hellenes

Kebbelife

har sendt ut en ny årgang av undergrunns-tidsskriftet Voldposten – for siste gang.

Jan Erik Vold

Vi har snakket med Lorde om berømmelse, villskap og nye "Virgin".

Inn til beinet

maner fram en slimete og monstrøs verden som speiler vår tids konspirasjonsteorier.

H. P. Lovecraft

Beach Boys-legenden Brian Wilson følte på en melankoli selv på den varmeste solskinnsdag.

Sommer på hell

Vennskapet mellom Nini Roll Anker og Sigrid Undset kaster lys over krigsårenes patriotisme og pasifisme.

Den andre bønnen

Valkyrien Allstars har snart spilt sammen i tjue år. Men fansen? De blir bare yngre og yngre.

Lyseblå, rødglødende

fyller 150 år. Vi følger forfatterens norske spor.

Thomas Mann

Mohamed Yussuf har skrevet bok om Yasin, svensk gangsterrap og gjengvold. Vi ble med ham til Rinkeby.

Svensk tilstand

var kronisk kontrær. Og ho elska påfuglane sine.

Flannery O’Connor

Femti år etter at han døde, vekker den store symfonikeren både undring og beundring.

På sporet av Sjostakovitsj

Roman for unge

Heteroangst

Sakprosa

Ettervirkninger

Roman

Den som roper

Noveller

Den som frykter mørket

Film

Rovdyr­kapitalisme

God nytolking av morsmonsteret

Å nullstille sansene

TVNorge, California

Coveret

Trollet vil ut!

Album

Oppriktig sommer

Ingen tegn til tretthet

Arktisk grøde

Anna Dordisdatter Malkenes

Frykten hadde ikke grepet oss enda. Det var helt stille.

Den iransk-kanadiske studenten Zarvan Bigonah har vokst opp i Canada, men befant seg i den sørlige regionen Bushehr i Iran da de første meldingene om de israelske angrepene kom 13. juni. Han og foreldrene bestemte seg for å flykte.

Etter en 19 timers lang reise ankom han hovedstaden Teheran. Det var først da panikken begynte for alvor. Togene mot den tyrkiske grensa var overfylte, og det var ikke plass til Bigonah og familien. Snart var stasjonen tømt for folk, forteller han.

– Patriotiske propaganda-sanger ble spilt på høyttaleranlegg over de øde plattformene. Sangene oppfordret til å forsvare hjemlandet og snakket om æren av å dø som martyr, sier 20-åringen på telefon fra Toronto i Canada.

Regimet erklærte over høyttalerne at de forberedte motangrep. Familien måtte bli i Teheran over natta. De israelske bombene holdt ham våken.

– Det mest skremmende var ikke lyden av eksplosjonene, men den endeløse ventingen, sier Bigonah.

Neste morgen fikk familien plass på en av de siste bussene mot grensa til Armenia.

Alle bensinstasjoner var stengt, og flere veier var blokkert. Bigonah forteller om venner og familie som ble fanget i Teheran.

– Vi var heldige som kom oss ut, sier han.

Jeg tror mange glemmer at unge iranere bare kjenner til det nåværende regimet og aldri har opplevd krig.

– Selvfølgelig vil iranere ha regimeskifte, men israelske bomber åpner ingen vei dit

Dag Eivind Undheim Larsen

Selma Stormyren Larsen

Erik Rudeng tror ikke på prislappen for oppussingen av Nationaltheatret

Det å drive bydelsutvikling i hovedstaden er ikke en ­statlig oppgave.

Tror ikke på prislappen

Teater

Lara Rashid

Tidligere ambassadør i Tel Aviv: – Uproblematisk at Israel snakker med de borgerlige

En ambassade bør pleie kontakt med alle.

– Uheldig at de ikke møtes

Diplomati

«De var unge, modige og utrolig talentfulle», sa regissør Tonje Hessen Schei til Klassekampen torsdag. Hun snakket om sine fire palestinske kollegaer, som var med på å lage dokumentaren «Praying for Armageddon» (2023) – og som nå er døde. Én etter én er de blitt drept av israelske bomber siden krigen brøt ut i 2023. Schei fikk det bekreftet i juni, og nå er hun i sorg. Dessverre er hun ikke aleine om å ha mistet kollegaer i Gaza de siste snart to årene: Gjennom kunst, forskning, film, journalistikk og så mye annet arbeid er mange utenfor Gaza knyttet sammen med palestinere.

av grunnene til at det får absurde utslag når musikere bes holde seg utenfor politikken. I disse dager blåser det friskt omkring den britiske festivalen Glastonbury, som gikk av stabelen forrige helg. Både den irske rapgruppa Kneecap og den engelske pønkduoen Bob Vylan har mottatt massiv kritikk etter at de ropte Israel-kritiske slagord under konsertene sine. Allerede før festivalen hadde statsminister Keir Starmer vært kritisk til å la Kneecap spille, og etterpå har han fordømt uttalelsene fra Bob Vylan, som skal ha ropt «fri, fri Palestina» og «død over IDF» fra scenen. Etterpå har BBC fått krass kritikk for ikke å fjerne videoene av konsertene raskt nok, og politiet har formelt åpnet etterforskning av både Kneecap og Bob Vylans konserter.

 til å stille spørsmål ved slagordet «død over IDF», men å ville knuse 

til en stat som i løpet av halvannet år har utradert hele byer, blokkert livsnødvendige forsyninger og tatt livet av titalls tusen barn, må være en legitim ytring. Anine Kierulf har sammenliknet utsagnet med «knus homolobbyen» eller «knus patriarkatet». Den politiske innblandingen får det til å virke som om det kun er et par band som er kritiske til Israel, påpekte den australske musikeren Amy Taylor i Amyl and the Sniffers, som også spilte på Glastonbury. Det er feil: Støttemarkeringene til Palestina har gjennomsyret festivalen. Inntil angrepene på Gazastripa tar slutt, vil det ikke bli mindre, men mer politikk i musikken, sier Taylor. Inntil det vil ikke musikken – eller kunsten for øvrig – «bare» være musikk.

Det vil ikke bli mindre, men mer politikk i musikken.

Politisk arena

Karl Ove Knausgård

forfatter

«Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på»

Den første gangen jeg så en datamaskin, var i 1984. Jeg var 15 år gammel og bodde i et sparsomt befolket område langs en elv, milevis unna nærmeste by, i et land langt mot nord, helt i verdens utkant. Et skilt lyste over nærbutikken, som hver dag stengte klokken fire, ellers var de visuelle ­stimuliene begrenset til jorder og trær, trær og jorder, og til bilene som kjørte langs veiene. Om høsten og våren regnet det så mye at elva gikk over sine bredder; jeg husker jeg kunne stå foran stuevinduet og se den dekke jordet vi spilte fotball på, målene som steg opp fra vannet. Det fantes én tv-kanal, to radiokanaler, og avisene ble trykket i svart/hvitt. Nyhetene fra Iran og Israel, Egypt og Sør-Afrika, England og Nord-Irland, USA og India, Libanon og Sovjetunionen foregikk langt, langt unna, som i en annen verden.

For å forstå et menneske, må man vite hva som hendte i verden når det var tyve, skal Napoleon en gang ha sagt. Sitatet er nok ­apokryft, men det gjør det ikke nødvendigvis mindre sant. For mitt vedkommende er det denne verdenen ved elva som gjelder. Når jeg setter meg ned for å skrive en roman, er åttitallet den naturlige tiden, som om det skulle være verdens egentlige form, dens essens, mens alt det som kom senere og preger vår tid, er et slags avvik. Selv om jeg googler forskjellige temaer mens jeg skriver, googler ikke karakterene i romanen av seg selv, det kommer ikke til dem annet enn gjennom en viljeanstrengelse fra min side. Det samme gjelder når jeg drømmer. Mobiltelefoner og internett forekommer aldri i drømmene mine, og de er oftest befolket av mennesker jeg var omgitt av for førti år siden.

At underbevisstheten min på den måten henger etter, og ­utspiller seg i en virkelighet som for lengst er borte, betyr selv­følgelig ikke at jeg er lukket mot det som skjer rundt meg nå, bare at dannelsen av verden er en prosess som foregår i barndommen og ungdommen, og at den en dag opphører, da det nye i verden ikke lenger preger seg inn i oss. Slik tror i alle fall jeg at det er. Det kunne forklare skepsisen jeg ofte kjenner til nye ting og nye måter å gjøre ting på. At alt det av følelser som beveger seg under de rasjonelle tankene, det som har med intuisjon å gjøre, men også moral, det man bare 

, stammer fra en verden som ble festet for mange år siden.

Ikke tenkte jeg på atvirkeligheten like gjerne kunne ha vært annerledes der jeg 15 år gammel syklet opp bakken fra den vesle gammeldagse kolonialhandelen som lå like ved fossen. Drønnene fra vannmassene ble svakere etter hvert som jeg forserte bakken, både summingen fra dynamoen og gnisningen fra hetta på regnjakka lød distinkt, om enn ikke jevnt: Dynamolyden økte i styrke hver gang jeg tråkket til, sank så langsomt til neste tråkk, mens gnisningene fra hetta fulgte de ujevne bevegelsene mine tett. Det var kveld og mørkt, og alt var vått. Asfalten, veigrøften, veggen av svarte trær, til og med luften, som var full av yr. På toppen av bakken flatet landskapet ut et stykke, her var det hus på begge sider, skur med tak av bølgeblikk, utrangerte biler på tunene. Jeg hadde syklet her så mange ganger at jeg kunne veien i blinde. Ikke bare billedlig, men også på ordentlig: På bussen lukket jeg ofte øynene og forestilte meg landskapet som passerte utenfor, hver sving og bakke, hvert hus og garasje. Målet var at landskapet utenfor skulle stemme med det jeg hadde fulgt inni meg idet jeg åpnet øynene. Det gjorde det alltid.

som bodde noen kilometer unna. Jeg likte meg der, foreldrene hans behandlet meg som en sønn i huset, og så lot de oss ifred. Vi gikk i niende klasse på samme skole. På kveldene og i helgene spilte vi gitar, hørte på musikk og pratet, hvis vi da ikke med eller uten mål syklet rundt i området.

Da jeg kom fram, lente jeg sykkelen mot husveggen uten å låse den, gikk opp trappen og ringte på, dro hetten av hodet. Kameraten min åpnet som han pleide, han hadde rommet sitt nærmest utgangsdøren, og vi gikk inn dit. Gitaren hans lå på sengen, den var plugget i og den vesle forsterkeren på gulvet durte svakt.

– Vil du se noe pappa har laget? sa han. – Det er ganske tøft.

– Kan godt det, sa jeg, selv om jeg ikke hadde noen interesse av det faren hans holdt på med. Fulgte etter ham ut av rommet, ­gjennom gangen og ned trappen.

Faren hans var ingeniør i flyvåpenet, og det han hadde bygd, som stod på et bord i kjellerstuen, var en grå metallboks og en mørk skjerm med lysende grønne bokstaver.

Alt jeg behøvde å gjøre, var å forandre måten jeg tenkte om verden på

Tallenes tale

Jonas Henmo

SV seiler opp på venstresiden 

Nå går det oppover for SV. Klassekampen og Nationens meningsmåling viser at ­partiet er større enn både Rødt og Senterpartiet, og dermed det nest største partiet på venstresida etter Arbeiderpartiet.

– Folk vil ha et parti på venstresida som både har vilje og evne til å gjennomføre politikk, sier partisekretær i SV Audun Herning når Klassekampen ringer.

Han tror Stoltenberg-feberen har begynt å avta, og at folk nå ser hvilken rolle SV har spilt på Stortinget.

– Det er viktig at venstresida vinner valget, men hva slags venstreside skal vi ha? Mange ser at vi i SV får til å kombinere det å ønske forandring og å få det til, sier han.

– Folk ser at vi er et alternativ til Ap når det kommer til fordelingspolitikk, palestinasaken og miljøsaker.

Dette er saker han tror er avgjørende for velgere på venstresida.

Også Rødt fortsetter å vokse og får 6,6 prosent. Men SV ser ikke på Rødts vekst som et problem.

– Det er bare fint at Rødt vokser. Men jeg tror mange vil ha et radikalt parti som ikke bare er radikalt, men som også får gjennomslag. Det får velgerne med SV, sier Herning.

Jeg tror mange vil ha et radikalt parti som ikke bare er radikalt, men som også får gjennomslag

Vinden har snudd for SV

Ewa Sapieżyńska

Synne Folstad Moen

USA er på vei til helvete, mener fredsprisvinner Maria Ressa.

Jeg har advart mot faren for fascisme i USA siden 2021.

– USA er på vei til helvete

Intervju

Gunnhild Øyehaug

Kvifor skjelv eg av skrekk dersom eg ser noko natur eg blir nøydd til å skildre?

Hålke og kjærleik

Essay

Naturskildringane til Sigrid Undset – kva er det med dei?

Magnus Vold Rygge

Vilma Taubo

Trikkefører Kristian Klevberg (38) veit ikke hvor lenge han har råd til å bo i Oslo

Til slutt vil du jo prise alle ut av Oslo.

Kristian prises ut av byen

Boligmarkedet

Per Vidar Kjølmoen (Ap) prokla­merer at han er hinsides «Ifo»

Det er noe pubertalt over det hele, et slags perverst ønske om å gjenoppleve de aller kjipeste delene av ungdomsskolen.

«Ifo» og stolt av det

Mot veggen

Per Vidar Kjølmoen (Ap) pro­kla­merer at han er hinsides «Ifo»

Hanne Skogvang Stork

– Mye av barnemu­sikken som lages nå, høres ut som russelåter fra 90-tallet

Jeg tror det er viktig for mennesker å høre en litt sur gitar og en ­stemme som sprekker.

Barnelåter på afterski

Musikk

Jo Røed Skårderud

Valgflesket er servert. Her er Høyres meny.

Nam, nam

Grovt sagt

«Valgflesket er servert. Her er Høyres meny»

Arne Overrein

Pensjonert dosent, ­SV-medlem

Er vi på kurs mot krig i Asia?

Regelbasert verdensorden brukes som en retorisk unnvikelse

Debatt

Ole Magnus Rapp

Ronny Wilhelmsen (Ap) ble meldt inn i partiet av bestefaren

Med bestefaren som ledestjerne

Stine Gudmundsen Bergo

Gudrun Lidal (Sv) er ingen Jean d’Arc

Lidal er ingen Jean d’Arc

Oskar H.Tveitdal

Simen Bondevik (S) benket seg foran Dagsrevyen allerede på barneskolen 

Tar lærdom av kodeknekking

En sykkeltur kurerer også valgkampstress, forteller Jonas Andersen Sayed (KrF)

Syklet 2000 km for støtte til Ukraina

Kandidaten

Kokkelegende Arne Brimi går til angrep på fredagstacoen

– I perioder har det kanskje framstått slik, men det er vel også en slags selvoppholdelsesdrift i dette.

Arne Brimi står midt på tunet som utgjør livsverket. Nærmere bestemt restauranten Vianvang, som ligger pent plassert midt mellom Vågå og Lom – en firetimers biltur unna Oslo.

Navnesymbolikken er ikke til å ta feil av. Vianvang – også kjent under navnene fjelldronning og bergfrue – er ei plante, som – mot alle odds – har evnen til å slå rot i berg­sprekker og fjellhyller.

Brimi er rask med å invitere til befaring av et nybygg som ble reist under pandemien – en periode da det så svært mørk ut for mange av serveringsstedene her i landet. På vei inn holder han et miniforedrag om de dårlige vilkårene i norsk gründervirksomhet.

– En god gründer kan ikke ta hensyn til alle utfordringene man støter på i samfunnet. Det vil alltid være noen som synes det er skummelt med folk som forsøker å skape noe. Det kan jo til og med hende at de lykkes, sier ­Brimi med utilslørt ironi.

Fredags­tacoen har en posisjon som er ufattelig for meg

Kokk i kamp

Magne Mellem Enoksen

Det handler om å skrive bøker mange vil lese.

Menn selger fortsatt mest

Bøker

Bransjen domineres av kvinner – likevel er det mennene som selger mest

Sofie Grønntun Nissen

Den britiske regjeringer terrorlister propalestinsk aksjonsgruppe. Medlemmer kan risikere fengsel. 

Dette er et alvorlig misbruk av antiterror­lovgivningen.

Terrorlister ­propalestinsk aksjonsgruppe

Storbritannia

Støtte til aksjonsgruppa Palestine Action kan snart gi opp til 14 års fengsel

Mylena Kifle

Det palestinske filmteamet bak norsk film er alle bekreftet døde.

De var unge, modige og utrolig talent­fulle.

Team bak norsk film er drept i israelske angrep

Gaza-krigen

Palestinsk filmteam bak norsk film er bekreftet døde: – En etter en ble de målrettet tatt ut

Regjeringen har isfront mot Israel. Men de blå holder linjene åpne.

Høyre og Frp har en helt annen åpenhet og holdning til å prate med begge parter.

Holder linjene til Israel åpne

Israel

Israel har isfront mot regjeringen. Men de holder linjene åpne til de blå.

Aleksander Åsnes

Tronar høgt på toppen av meinings­målingane

Juli månad har starta dårleg for Høgre og Erna Solberg. Trass i at partiet har lagt fram nye valløfte, vil ikkje oppslutnaden stige.

Tvert om: På begge dei to meiningsmålingane som er publisert så langt i juli, er Frp større enn Høgre, Venstre og KrF til saman.

Om det styrkeforholdet held seg til valet – og dei borgarlege får fleirtal – er det openbert at Sylvi Listhaug blir ny statsminister. Det krev i alle fall Frp-stortingsrepresentant frå Møre og Romsdal Frank Sve.

– Dersom valet går slik, blir det sjølvsagt Sylvi som statsminister. Det er det inga tvil om. Det er kjøtvekta som rår. Her handlar det om at folket skal seie sitt – og det må vi lytte til, seier Sve.

For berre eit år sidan var situasjonen totalt annleis på borgarleg side. I juli 2024 hadde Høgre, KrF og Venstre til saman 34,4 prosent på målingane. Frp hadde berre 16,5 prosent, under halvparten av den samla oppslutnaden til dei tre andre.

Sidan den gong har Høgre stupt på målingane, og Frp har auka kraftig. I februar 2025 heldt Frp på å gå forbi. Då hadde Høgre, KrF og Venstre samla sett 25,6 prosent på målingane, ifølge snittberekninga til Pollofpolls. Frp hadde 24,6 prosent – eitt fattig prosentpoeng bak dei tre andre.

Om ein legg til grunn dei to målingane som er gjort hittil i juli, ligg Frp an til å få 43 mandat på Stortinget. Høgre, Venstre og KrF ville fått 36 mandat om målingane var valresultatet.

Frp-Sve meiner at Høgre sjølv har skulda for fallet på målingane.

Dersom ein bryr seg om demokrati, skal Venstre og KrF ha bortimot null påverknad.

No er Listhaug større enn størst

Anna Krokene

Regjeringen avviser at de vil trekke Oljefondet ut av israelske selskaper

Nylig landet en fersk rapport på skrivebordet til finansminister Jens Stoltenberg (Ap). Avsenderen var Francesca Albanese, FNs spesialrapportør for menneskerettighetssituasjonen i de okkuperte palestinske områdene. Rapporten med navnet «Fra okkupasjonsøkonomi til folkemordøkonomi» refser Oljefondets investeringer i Israel. Med rapporten fulgte også et brev der Albanese utdyper kritikken mot Norge som «spiller en avgjørende rolle i å legitimere og normalisere Israels ulovlige tilstedeværelse på det okkuperte palestinske territoriet». I en tale til FNs menneskerettighetsråd i går anklaget Albanese Israel for å være ansvarlig for et av de verste folkemordene i moderne historie.

 hva regjeringen foretar seg i møte med kritikken fra Albanese. For LO, Rødt, SV og sentrale deler av Arbeiderpartiet er svaret enkelt: Oljefondet må ut av Israel. Etter statssekretær Torgeir Micaelsens (Ap) uttalelser i dagens avis er det lite som tyder på at regjeringen vil gjøre nettopp dette. USA har lenge vært en trofast støttespiller av Israel og har stått ved statsminister Benjamin Netanyahus side de siste 20 månedene.

 har gjentatte ganger tatt til orde for at Albanese må fjernes fra sin post som spesialrapportør, seinest i en uttalelse tirsdag denne uka. Der anklages hun for å bedrive økonomisk krigføring både mot den amerikanske økonomien og verdens­økonomien i stort. Dette forklarer kanskje hvorfor Norges svar på kritikken fra Albanese er så unnfallende. Regjeringen veit at det kan opprøre USA. Donald Trump har etterlyst en våpenhvile i Gaza, men foreløpig fortsetter Israels grusomheter. Den norske regjeringen er tydelig i kritikken av Israels krigføring, men avviser at de vil trekke Oljefondet ut av israelske selskaper. Å gjøre dette kan få konsekvenser for forholdet til den amerikanske presidenten. FNs spesialrapportør viser til at Norge har ry på seg for å ha en etisk framferd. Det samsvarer dårlig med ­kritikken om å bidra til normaliseringen av Israels folkerettsbrudd.

Regjeringen avviser at de vil trekke Olje­fondet ut av israelske selskaper.