Siden sosiale medier først så dagens lys på begynnelsen av 2000-tallet, har det vært uklart akkurat hva det var vi hadde med å gjøre. Var dette bare plattformer for brukerdrevet innhold, eller lå det en større vilje bak hva som ble vist og dermed også et større ansvar? I dag er firmaene bak de største sosiale medier-plattformene blant de største og rikeste i verden. De tjener gode penger på at det er uklart hvilket ansvar de har for innholdet som distribueres til milliarder av mennesker døgnet rundt. At selskaper som Facebook, Instagram og Youtube ikke ønsker å avklare dette, går tydelig fram av summene de er villige til å bruke for å unngå rettssaker om deres ansvar for avhengighet og eksponering for negativt materiale. De kan likevel ikke holde rettssaker unna for alltid, og nye saker venter i det amerikanske rettsvesenet. Får eierne av sosiale medier ansvaret for brukeres avhengighet og andre negative sosiale konsekvenser, kan det skape rettslig presedens for krav om endring av medienes funksjoner.
«Meta har kontroll over algoritmene.»
Selskapene gjør allerede en del for å hindre skadelig innhold. Det er grunnen til at Facebook og Instagram ikke er fulle av vold og pornografi. Eierselskapet Meta fjerner slikt innhold vel vitende om at om det var helt fritt fram, så ville de fått store problemer. Samtidig opprettholder de tvetydigheten i ansvar de har levd godt på siden oppstarten: De unndrar seg ansvar for resterende innhold, og trakassering og trusler i kommentarfelt får stå. Det er til tross for at Meta har 100 prosent kontroll over algoritmene, som ingen andre får innsikt i hvordan fungerer. Det er sider ved styring av sosiale medier som minner om den tradisjonelle redaktørrollen: Selskapene har full kontroll over hva som tillates og vises. Samtidig lager de sjelden innholdet selv. Spørsmålet er hvem som har ansvaret for ulovlige ytringer og skadelig innhold og funksjonalitet på plattformene. Ingen av de nyligste utredningene om ytringsfrihet og mediesituasjonen i Norge går inn i disse presserende problemstillingene. Vi trenger å utrede situasjonen, både med hensyn til hva vi eksponeres for og hvordan det påvirker livene våre og det norske ordskiftet. Så må vi også snakke om hvem som har ansvaret for innholdet vi konsumerer.