Slutt på Vy og Why

Kongen er død

Jeg hadde tenkt til å si noe grovt om oljelobbyen denne uka, men så døde kong Harald. Jeg var 18 år da min kjæreste gamle tante fikk beskjed om at kreften hun hadde kjempet mot i nesten to år, var uhelbredelig. Det var ikke overraskende, men likevel føltes det som et sjokk. Siden moren min døde, hadde grandtante tatt meg under vingen. Hun hadde bedt meg om å ta på meg skjerf når det var kaldt, hun hadde gitt meg en nøkkel når jeg trengte et sted å bo, hun hadde sagt at «middag får du lage deg med det du finner i kjøleskapet», for hun var ikke noen huskone. Hun var også en som lyttet når jeg hadde gjort feil og ba meg løfte haka og gå videre. Vi satt ved kjøkkenbordet da hun fortalte meg at hun kom til å dø. Hun var så skjør, med hud som hvitt silkepapir over de knoklete håndleddene. Jeg husker rillene i furubordet, den indigoblå kjøkkenstolen, og den ene veggen var slått ut og erstattet med et tynt, sort slør. Vi ble sittende i stillhet, og uansett hvor mye jeg prøvde å presse verden vekk, trengte den seg på, helt inn under huden, trengte blytungt inn i muskelfibrene, fulgte videre inn i blodstrømmen, før den kveilet seg hardt rundt hjertet og magen. «Jeg er ikke klar», sa jeg.