Velaug Hobbelstad Sælid

#fff

#000

«Hvilken sang får deg til å danse?» I løpet av året har vi spurt vanlige og uvanlige mennesker om dette i spalta På sparket hver fredag. 


Det har både gitt oss et innblikk i folks danserutiner og et svært variert påfyll på spillelistene med et spenn fra Jens Book-Jenssen til Rihanna. Ut fra denne fullstendig uvitenskapelig undersøkelsen har vi kåret Gabrielle og Abba til årets dansevinnere, med hele to oppføringer på lista hver. Finner du din favoritt på lista?





«Dains me mæ», Åge Aleksandersen

«Waterloo», Abba

«Trollhalling», Blåmann Blåmann

«Only Girl», Rihanna

«Öppna landskap», Ulf Lundell

«Sweet Dreams», Eurythmics

«Needles and Pins», Smokie

«Lirekassesang», Jon Arne Corell

«5 fine frøkner», Gabrielle

«Dammi Falastini», Mohammed Assaf

«Don’t cry for me Argentina», The Festival

«Happy», Pharrell Williams

«Ring meg», Gabrielle

«Paradise City», Guns N’ Roses

«Levitating», Dua Lipa

«Bust A Move», Infected Mushroom

«Lovely Day», Bill Withers

«Kostervalsen», Jens Book-Jenssen

«Alejandro», Lady Gaga

«Stayin’ Alive», Bee Gees

«I Gotta Feeling», Black Eyed Peas

«Give Me Everything», Pitbull

«Satisfaction», David Guetta og Benny Benassi

«Money, Money, Money», Abba

«I just called to say I love you», Stevie Wonder

«På låven sitter nissen»

«Kiss», Prince

Folkets favoritter på dansegulvet

– Du har laget fotoutstillingen «Takk», som står på Blomstertorvet i Fredrikstad med bilder fra Østfold sykehus. Hva er det du vil vise med bildene?

– Utstillingen skal favne alle ansatte som er med på å få en sykehushverdag til å gå rundt. Det kommer enda bedre fram i boka, som har 130 fotografier. Utstillingen har 27 bilder og tekster.

– Det startet med et lignende prosjekt fra Haukeland sykehus i Bergen. Før jeg rakk å pakke ned utstillingen der, ble jeg spurt av Sykehuset Østfold om å lage en bok og et prosjekt derfra.

– Er det bilder av alle i sykehusdrifta fra gulv til tak?

– Ja, det er alt fra reinholdere, kokker, de i resepsjonen og vaktmester til sykepleiere, kirurger, sosionomer og fysioterapeuter til administrerende direktør og klinikksjefer.

– Dragningen er de verdiene som er gjennomboret i nesten alle ledd i sykehuset med folk som ønsker å være noe for noen andre. Det er noen verdier der som vi ikke må ta for gitt.

I alle ledd på sykehuset er det folk som ønsker å være noe for noen andre.

Huset med det gode i

Selv om det er to år siden journalist og forfatter Morten Jentoft sluttet som korrespondent for NRK, kan stemmen hans fortsatt enkelt framkalles i minnet.

I 44 år jobbet han som journalist i statskanalen og var blant annet korrespondent fra Russland i to perioder, seinest fra 2014 til 2018. Etter at Russland startet fullskalainvasjonen av Ukraina i februar 2022, rapporterte han en rekke ganger fra den ukrainske fronten.

ble utdannet som journalist i Volda og tok i tillegg grunnfag i samisk historie ved Universitetet i Tromsø. Han startet sitt yrkesliv som aluminiumstapper ved smelteverket i Årdal der han også fant sin vei inn fagbevegelsen og AKP(m-l).

I tillegg til sin lange journalist-karriere har han åtte bøker på samvittigheten, blant annet om den norske redaksjonen i sovjetisk og russisk radio fra 1938, om den finske borgerkrigen og om fengslingen og dommen mot Frode Berg i Russland. I fjor kom hans foreløpig siste bok, «Finland – vår utsatte nabo».

en habil stryker. Han har spilt både fiolin og bratsj og er i dag aktiv som bratsjist i Oslo symfoniorkester.

Sammen med sin finske kone, Päivi Särkelä, bruker han deler av sin pensjonisttilværelse på deres torp i Finland. I et intervju med Klassekampen i 2024 avslørte han også et mindre kjent talent – at han er flink til dyrke poteter.

Tonen fra Moskva

Dere arrangerer Fjell-Pride på Geiterygghytta i helga. Hva er spesielt med pridefeiring på fjellet?

– Det er jo dessverre fortsatt mange fordommer ute og går, og det er et behov for pride. Den Norske Turistforening (DNT) har spurt oss om å arrangere, og det er veldig kjekt. Fint vær skal det også bli.

– Folk bor her hele helga, og det organiseres turer, sosiale arrangementer og kviss.

– Må man være turvant for å være med?

– Absolutt ikke. Det er turer for alle. Hol historielag skal stå for en kulturhistorisk vandring i nærområdet til Kittilsbuhola og jettegryter i kort avstand til hytta. For de som vil gå lenger, blir det tur til Bakkahellertunga og opp mot Vargabreen hvis været tillater det.

– Ja, det er 74 påmeldte så langt, og hytta er jo også åpen for andre gjester. Så det blir fullt.

Jeg har ikke sett villrein på de tre årene jeg har vært her.

Ryggen rak

«Jeg? Nei. Ikke jeg. Vi! – Det store vi.» Ordene som avslutter Helge Krogs skuespill fra 1917 med nettopp den tittelen, ligger nå som et teppe av konfetti over landet. Etter 28 år har Norges herre­landslag igjen slått Brasil 2–1 i VM i fotball, og den nasjonale euforien vil ingen ende ta. Det store vi er åpent for alle.

sånn det skulle skje. Det var meningen at Patrick Berg skulle lempe inn et mål to og et halvt minutt inn i kampen og få det annullert – så Norge skulle få kjenne på at det var mulig å skåre mot Brasil. Det var meningen at Kristoffer Vassbakk Ajer skulle felle Matheus Cunha innenfor sekstenmeteren og gi Brasil et straffespark – så Ørjan Håskjold Nyland kunne vente akkurat lenge nok, kaste seg helt ut i venstre hjørne og redde skuddet fra Bruno Guimaraes. Det var da håpet ble ekte. Det var meningen at vi skulle lide oss gjennom 78 minutter og 58 sekunder før Erling Braut Haaland kunne stige til værs og nikke ballen i mål. Det var meningen at tårene endelig kunne få trille da Haaland i det åttiniende minuttet ladet opp sitt eget skudd og satte inn 2–0-målet. Og det var meningen at Brasil skulle få en billig straffe sju minutter og 45 sekunder på overtid, så Nyland kunne danse på streken før Neymar trillet ballen i nettet, og Norges keeper kunne vite at det ikke gjorde noen verdens ting at Brasil fikk et trøstemål. For det var meningen at Norge skulle vinne 2–1 også denne gangen. Fordi Norge var best.

. Oksen fra Jæren, en av verdens beste spisser og reklamebransjens gullkalv, er ingenting uten Nyland i andre enden – han som nesten ikke har fått spille på klubblaget sitt Sevilla, som mange håpet skulle bli erstattet av Bodø Glimt-keeper Nikita Haikin, og som nå går videre i VM som en av Norges aller beste menn. Dette er en seier for Ståle Solbakkens intense lagprosjekt. Når laget skal på landslagssamling, lander kanskje de største stjernene på Gardermoen i privatfly. Men fra Hamar kjører materialforvalter Sigurd Ertsås varebilen sin, plukker opp Solbakken på veien og durer inn til Oslo der alle møtes som likemenn. Måtte det store vi vare. Om hundre år er ingenting glemt.

Det store vi

– Du har fått kjenne på hekledilla under VM. Hvor mye rødt, hvitt og blått garn har du solgt de siste dagene?

– Jeg har ikke tellinga, faktisk. Men det er mange kilo. Jeg har lagt inn en bestilling på 35 kilo som jeg venter på nå, som dessverre ikke kom i dag.

– Ja, de legger inn bestilling som jeg skal pakke når jeg får inn varene. Nå på morgenen har jeg solgt seks kilo.

– Det er Helene Spilling som har startet denne trenden med bøttehatter alle nå vil hekle. Hvilken av hattene er det folk er mest ivrige på?

– Nå har jeg solgt mest til ro-hatten, for jeg hadde mest hvitt garn igjen. Men jeg har solgt mye til både Norge-hatten og Ødegaard-hatten også.

Ja, de kommer med toget fra Oslo for å kjøpe garn.

Helt hekla

– Du skal gå 200 kilometer fra Luråsgrenda i Tinn i Telemark til Jørn Hilme-stevnet på Fagernes. Har du gode sko?

– Ja. Men jeg går faktisk med joggesko og ikke tursko.

– Kjernerepertoaret på hardingfele ble utviklet på den måten: Utøvere gikk over store avstander, lærte seg nye låter og utvekslet musikk. Akkurat denne turen er lagt opp fordi det var en spellemann fra Tinn som gikk i lære hos Jørn Hilme i Valdres.

– Ja, det blir ti dager og åtte konserter.

– Hvilke steder gleder du deg spesielt til å besøke?

– Jeg ser veldig fram til en konsert jeg skal ha i Nore på en gård som heter Wetterhus. Der bor det en veldig dyktig munnharpespiller, så jeg skal dele en konsert med ham og sønnen hans.

– Du gjorde dette i fjor også, på en annen rute. Bærer du med deg alt du trenger?

Felevandring

– 1. juni starter Norsk Litteraturfestival på Lillehammer, og du er en av de standhaftige frivillige på festivalen?

– Ja, jeg har jo vært der noen år. Jeg starta i 2017 og har fra da vært med i Olsenbanden. Vi driver med rigging og ordner ting som er glemt og småtteri som skal transporteres.

– Det vet jeg ikke helt; det er et navn som er arva. Vi bryter oss jo ikke inn, men vi ringer og holder på. Vi hjelper til med det som trengs og er i beredskap hele uka. Dagen før åpningen kjører vi kassetter med 400–500 stoler inn i lokalene.

– Det var kona di som dro deg inn i det?

– Ja, kona mi var interessert i å være frivillig på festivalen, så da tenkte jeg at jeg kunne slenge meg med. Og så har den ene dattera vår blitt med etter hvert. Vi bor på Flisa, men vi har ei hytte på Kuåsen på Sjusjøen som vi er på når vi er på festivalen.

– Har du noen sterke minner fra tidligere festivaler?

– I fjor var det en samtale mellom den irske forfatteren Colm Tóibín og Edvard Hoem om utvandring til USA som jeg husker godt. De fra Irland ville absolutt ikke drive med poteter og landbruk etter hungersnøden. Så de ble politifolk og tjenestefolk. Mens de norske kom fra små gårder og ville ha land og fortsette å dyrke.

Operasjon festival

Jeg hadde gitt opp håpet om at jeg skulle få møte Ester Nilsson igjen. Elleve år etter «Rettsstridig forføyning» og ti år etter «Uten personlig ansvar» dukket hun helt uforvarende opp igjen som en slengbukse innerst i skapet du hadde glemt at du var så glad i, men som igjen var trendy og passet perfekt.

At det skulle komme en tredje bok om Ester Nilsson, kom også litt bardust på forfatteren selv, skulle det vise seg. Litt av æren skal avisa Sydsvenskan ha, slik Lena Andersson fortalte i en boksamtale på Litteraturhuset Fredrikstad i høst (som kan høres som podkast). Avisa ga Andersson et svært spesifikt oppdrag om å skrive en novelle om hvordan det går med Ester ti år etter. Og deretter balla det heldigvis på seg til boka «Menn og kvinner», som altså kom på norsk i april i år.

dette forunderlige kvinnemennesket som ingen forlater før de har fått merker av henne. Ramma er svært enkel: Ester er en kvinne som har en bunnløs tro på kjærligheten. Det holder hun fast på til tross for at hun blir forledet av de samme mennene igjen og igjen – fordi hver gang hun får en ny sjanse, er alltid den gangen det skal ordne seg.

Men hun er langt fra en endimensjonal håpløs romantiker. Hun er også en suksessfull forsker og poet som er smart og inspirerende og kjapp i replikken. Hun er for meg en uimotståelig karakter. Hele tida tar hun valg som jeg skjønner at er dumme, men som jeg likevel kan forstå at hun gjør. For det 

jo hende at det går bra denne gangen. Samtidig kan jeg heve meg over henne, for jeg ville aldri vært 

naiv som hun er. Det kjennes godt å være en litt bedre versjon.

 tillegges litt ære, kan jeg takke Vigdis Hjorth og bokhandelen Tronsmo for å introdusert meg for Lena Andersson. Da «Uten personlig ansvar» kom ut på norsk i 2015, møttes de to forfatterne til samtale i bokhandelen, og et forfatterskap Vigdis Hjorth kunne være så entusiastisk til, 

jeg jo like. Jeg gikk derfra med «Rettsstridig forføyning» i veska. Én om gangen, tenkte jeg. Så dum kan man være.

For der jeg lå på en solseng ved Gardasjøen noen dager seinere og slukte i meg den første boka før noen rakk å si 

, visste jeg ikke hvor jeg skulle gjøre av meg resten av turen. Vel hjemme derfra skulle jeg egentlig rett videre til neste feriekapittel på fjellet. Men jeg nektet reisefølget mitt å forlate byen før jeg hadde «Uten personlig ansvar» trygt plassert i bagasjen. Så det ble en ekstra natt hjemme før Tronsmo åpnet mandag morgen.

 at da «Menn og kvinner» så dagens lys, gjorde jeg til og med et forsøk på å lese den på svensk, før jeg innså at jeg ville bli fanget i svår syntaks istedenfor Nilssons tugger. Men da den kom på norsk, sto jeg først i køen.

Ester Nilsson er en uimotståelig karakter

Gjensyn med en juvel

Palestinske journalister står aleine om å rapportere om krigen innenfra mens de trues av sult, fordrivelse og svertekampanjer

Klassekampens forside er i dag dekket i svart. Israels krigføring i Gaza har nådd nok et nytt bunnpunkt. I løpet av de siste 23 månedene har Israels hær drept minst 220 journalister – mange av dem i målrettede angrep. For tre uker siden ble seks journalister drept i et pressetelt utenfor Shifa-sykehuset i Gaza. En uke seinere ble fem journalister drept i et angrep på Nasser-sykehuset i Khan Younis. I går publiserte The New York Times detaljerte videoklipp fra Nasser-angrepet som imøtegår Israels uttalelser om at målet skal ha vært et Hamas-overvåkingskamera. I videoen kan man først se at Reuters’ livesending fryser når fotografen treffes i et første angrep, og når blant andre helsepersonell og journalister løper til for å hjelpe, bombes også de.

 de siste i rekka av Israels strategiske og folkerettsstridige angrep på journalister i Gaza-krigen – den dødeligste krigen for journalister noensinne. Ifølge FN passerte antallet drepte journalister 240 allerede tidlig i august. I nesten to år har Israel samtidig hindret utenlandske medier i å komme inn i Gaza. Palestinske journalister står aleine om å rapportere om krigen innenfra mens de trues av sult, fordrivelse og svertekampanjer.

 for NRK skriver Yama Wolasmal om en palestinsk kollega som hadde stilt spørsmålet: «Bryr norske journalister seg om at vi blir drept? Har de vist solidaritet med oss her på Gazastripen?» «Jeg måtte si det som det var. Nei, det er ikke mange norske journalister som har hevet stemmen om lidelsene til palestinske kolleger.» Wolasmal sammenligner det med da det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet i 2015 og sju journalister ble drept. «Jeg er Charlie» var beskjeden fra over hele verden og langt utover journaliststanden. Det er en relevant sammenligning, sier Martin Roux i Reportere uten grenser (RSF) til 

 og 180 medier verden over går Klassekampen i dag i svart med en klar beskjed om at vi fordømmer journalistdrapene, vi krever at Israel gir internasjonal presse tilgang til Gaza og at israelske myndigheter må rette seg etter sine internasjonale forpliktelser om å beskytte journalister.

Det er den dødeligste krigen for journalister.

Øyne på Gaza

– Dere baker hver fredag i juli på Mølstertunet på Voss folkemuseum. Hvorfor?

– Ja, vi baker flatbrød og krotakaker annenhver fredag i fire uker. Det er Voss bygdekvinnelag som arrangerer det, sammen med museet. Det er jo for å vise fram kulturtradisjonene.

– Mange kaller det for lefser, men det er til kaffemat. Du spiser det med smør og sukker, syltetøy eller sirup.

– Hva er hemmeligheten bak et godt flatbrød?

– Jeg tror ikke det er noen store hemmeligheter. Men det er jo hundre forskjellige oppskrifter, og alle synes best om sitt eget flatbrød.

– Hvordan blir man en god bakstekjerring?

– Det er bare å bake, det. Det er ikke noe annet.

Kjevler seg gjennom juli

– Folldal er rangert som en av de aller beste kulturkommunene for barn og unge, er det din fortjeneste?

– Nei, det skal jeg ikke ta på meg æren for. Vi er jo flere som bidrar til det. Både lag og foreninger og ansatte i kommunen som jobber med kultur.

– Jeg er lærer på kulturskolen i tillegg til å jobbe på klubben og kinoen. Og så er jeg tillitsvalgt, det blir til en full stilling.

– Og på kulturskolen er du musikklærer?

– Ja, på rockeverkstedet. Det har vi hatt tradisjon for i Folldal siden jeg gikk på kulturskolen.

– Ja, og jeg spiller fortsatt trommer. Jeg begynte egentlig å synge på rockeverkstedet, men fant fort ut at jeg trivdes best bak trommesettet.

Fine ballader får meg til å vugge litt.

Kultur­arbeideren

USA tar stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere».

USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand. Da sjefanklageren i ICC, Karim Khan, utstedte arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant i november, svarte USA med å sanksjonere Khan. Det førte blant annet til at Microsoft stengte e-postkontoen hans og slik direkte hindret ham i å gjøre jobben sin. Netanyahu og Gallant er av ICC anklaget for medvirkning til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Gaza.

som ligger til grunn for Den internasjonale straffedomstolen, ble i 1998 signert av stater «som er seg bevisste at alle folk er forent ved felles bånd, at deres kulturer er vevd sammen i en felles arv, og som frykter at denne skjøre mosaikken når som helst kan briste». USA og Israel er som kjent ikke medlemmer av domstolen og jobber mer og mer iherdig for å undergrave den. Albanese nekter heldigvis å la seg kneble. Hun kaller selv sanksjonene fra USA for mafiaaktige skremselsteknikker, og sier at hun står fjellstøtt på rettferdighetens side. «Dette er ikke et tegn på makt, det er et tegn på skyld», sa hun til nyhetsbyrået AP i går. Samtidig tar USA altså stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten. Mosaikken er nå i ferd med å briste foran øynene våre. Det er i sannhet skammelig.

Skammelig

Velaug Hobbelstad om da tre kvinner i stringtruse muligens satte kunsten fri.

Det var en halvtime før forestillingen skulle starte. Lobbyen på den danske teaterscenen Sort/Hvid var i ferd med å fylles. Folk hengte fra seg jakkene og summet om stykket de hadde kommet for å se.

Da kom de marsjerende inn, tre kvinner iført stringtruser, lærseler, høyhælte boots, parykker og en skinnlue. Bestemt gikk de tvers gjennom lokalet der et fire meter høyt hvitt lerret hang klart på endeveggen. De tok opp pensler og startet å male.

Mathilde Hyttel, Astrid Lindhardt og Mai Katsume fra performancegruppa Persona non grata var der for å forsvare den kunstneriske friheten. Det hadde nemlig blitt nødvendig i Danmark.

 performancen denne septemberkvelden var et forsøk fra den danske regjeringen på å løse et helt annet problem. Det problemet heter Rasmus Paludan og er den høyreradikale provokatøren med den irriterende hobbyen koranbrenning, som har gitt Danmark storpolitisk psoriasis.

Den kløen ville den danske regjeringen dempe med en lov som skulle forby «utilbørlig omgang med alle fysiske genstander med væsentlig religiøs betydning». I samme jafs ble all omgang med religiøse symboler også i «kunstnerisk øyemed» foreslått forbudt. Aldri mer «Like A Virgin». Aldri mer «Life of Brian».

Dette gikk selvfølgelig ikke upåaktet hen blant danske kunstnere, og det var derfor Persona non grata nå sto og malte i blanke messingen.

i dette foreslåtte sensurveldet, kunne jeg bare slappe av og nyte performancen. Budskapet var allerede trykket på klistremerker, så for hver bokstav som kom opp på veggen, stavet hele publikum inni seg som en barneskolelærer som skal lære en seksåring å lese. F.O.R. … til hele setningen nærmet seg ferdig: FORSVAR KUNSNERISK FRIHED. Så økte summingen blant publikum i styrke. Dagen etter skulle det ferdigmalte budskapet leveres til kulturministeren. Kommer de til å oppdage at det mangler en T?

Klokka nærmet seg hel, og forestillingen skulle starte. Og idet dørene ble åpnet, tok Lindhardt et skritt tilbake, studerte kunstverket litt mer på avstand – og gikk rolig opp og snek inn en T.

såkalte koranloven dunket gjennom i det danske folketinget. Etter massivt press fra kulturelt og juridisk hold ble formuleringen i loven endret til «utilbørlig behandling af et skrift, der har væsentlig religiøs betydning for et anerkendt trossamfund». Kunsten var satt fri.

Kunstnerisk intelligens

Raymond Johansen (Ap) tok i Aftenposten i helga til orde for å gjeninnføre arveavgifta. Byrådslederens hovedmotiv er å gjøre noe med det galopperende boligmarkedet i Oslo, som han kaller en udetonert ulikhetsbombe. Ideen ble raskt avvist både av Johansens eget parti og av regjeringspartner Senterpartiet. Geir Pollestad, finanspolitisk talsperson for Sp, avviste det hele med at «arveavgiften er rett og slett død». Det er lett å avvise utspillet til byrådslederen med at arveavgifta ikke aleine er noen quick fix for boligmarkedet i Oslo, noe blant annet Høyre gjorde. Men at det vil ha en positiv effekt for å dempe ulikhetene som veksten i boligmarkedet fører til, er ganske åpenbart. En progressiv skatt på arv og formue er det aller mest effektive for å utjevne forskjeller, noe den franske økonomen Thomas Piketty og hans World Inequality Lab har vist med grundige analyser og data.

Seinest for en måned siden sa statsminister Jonas Gahr Støre til Dagens Næringsliv at det er uaktuelt å innføre skatt på arv. Hans viktigste argument mot er at det er lett å planlegge seg bort fra en slik skatt. Men at arveavgifta som ble avviklet i 2014 ikke fungerte godt nok, bør ikke være et argument for å skrote den helt, men for å gjøre den bedre. Hvis det er så lett å planlegge seg unna en avgift, er det jo nettopp den muligheten som må fjernes, ikke avgifta i seg selv. Det andre steget mot en bedre arveavgift er å øke bunnfradraget, der SV eksempelvis har satt grensa på fem millioner kroner, mot 470.000 kroner i 2013.

I Klassekampen får Raymond Johansen støtte fra AUF-leder Astrid Hoem. Kanskje kan han også få drahjelp på Stortinget av Hadia Tajik, som fram til valget i 2017 var klart 

 å gjeninnføre arveavgifta. «Jeg mener det er naturlig å snakke om modell. Ikke om hvorvidt det skal være skatt på arv eller ikke», som den daværende nestlederen i Ap sa her i avisa. Arveavgifta ble kanskje tatt livet av under Erna Solberg. Men å gi den et nytt liv vil være det beste Jonas Gahr Støre og regjeringen kan gjøre for å utjevne ulikhetene.

Arvestriden

Trodde du at pandemien skulle være over nå? At SV skulle være i regjering, og at Ullevål sjukehus skulle være kvitt dødsdommen?

Heller ikke året 2021 gikk som vi trodde. Men noen var bedre enn andre til å forutse hva som skulle skje. Én av dem som var aller best, er Nils Johan Dahl.

– Det er gøy det å være litt spåmann, sier Dahl fra Gjettum i Bærum.

Han er debattansvarlig i Budstikka og én av tre vinnere av fjorårets konkurranse.

– Er det mest gjetting eller beregning du har basert deg på?

– Mest beregning. Jeg har jo prøvd å forutsi hva som skal skje, sier Dahl.

Tidligere har han svart med gjengen han feirer nyttårsaften med, men i fjor svarte han på egen hånd. Det viste seg å være lurt.

For et år siden ba vi leserne våre spå om hva som kom til å skje i 2021. Av 190 lesere har sju svart riktig på 17 av 20 spørsmål. Og tre av de sju er trukket ut som vinnere.

FIRE Å SE OPP TIL

helt perfekt. Etter å ha tilbrakt fire timer på en fullstappet Valdresekspress med nederlandske turister med uinngåtte fjellsko, hadde de andre passasjerene strenet vestover mot Gjendesheim. Der skulle de etter alle solemerker bestige Besseggen i kø dagen etter. Deilig ensom og selvtilfreds motstrøms gikk jeg østover, krysset Sjoa og Maurvangen med retning inn i Sikkilsdalen.

Det var ikke mange hundremeterne før jeg var ute av skogen og oppe på bar sti i åpent landskap. Jeg vandret oppover langs Nørdre Gåpåpiggen, rundet Sikkilsdalsmunnin før all stigningen jeg hadde overvunnet ga seg over i en dobbelt så bratt nedstigning ned Sikkilsdalsskaret til Sikkilsdalvatnet. Ved vannet ble jeg møtt av en skokk hester som gresset i seg på sletta passende kalt Bristol. Det var på tide å leite etter en teltplass, men der jeg hadde tenkt å sove, hadde hestene tenkt å spise, så det var bare å gå slukøret videre langs vannet og håpe på bedre tider.

Midtveis langs vannet åpnet muligheten seg: en åpen plass som til og med var inngjerdet. Gjerdet var selvfølgelig der for å skjerme en liten fiskerhytte fra hestene som gikk fritt og beita. Men hytta så forlatt ut, og jeg tok sjansen på å be om tilgivelse heller enn tillatelse for å telte på andres grunn. Jeg kompenserte med å sette opp teltet så langt fra hytta og så nærme vannet jeg klarte. Etter middag på pose og solnedgang over Søre Gåpåpiggen, var jeg svært tilfreds med hvordan jeg hadde rigga meg til min første natt aleine i telt på fjellet.

på min første fjelltur, og jeg angret hardt.» Slik starter episoden «The Sweetness of Suffering» av podkasten Out There. Skogsturen i Arkansas som der gjenfortelles, tar riktignok en annen vending enn min egen ferd i utkanten av Jotunheimen, men beskrivelsen er som tatt ut av mitt eget hode.

Idet de rolige vindkastene i teltveggen var nær ved å dysse meg i søvn, skvatt jeg til av at noe spratt opp av vannet. Og etter noen sekunder startet høylytt glefsing og tygging. Teltduk er som et forstørrelsesglass for lyd, så der jeg lå stiv av skrekk, var det et svært dyr som nå hadde slått seg ned 

Pulsen eskalerte så mye at jeg var redd dyret skulle høre hjertet mitt dunke der jeg lå musestille. Tankene for gjennom hodet: Hva slags rovdyr kan det være her? Bjørn? Ulv? Gaupe? Jerv? Og hva skjer når fisken der ute er fortært og jakta etter neste bytte starter?

Gleden over å være på fjellet aleine gikk brått over i dødsangst, frykt og skam over at jeg kunne være så dum å legge ut på tur på høyfjellet helt aleine. Det eneste jeg hadde å forsvare meg med, var en tollekniv, men den lå i sekken nede ved fotenden. Livredd for å lage lyder og tiltrekke meg oppmerksomhet, ventet jeg på vindkast som skulle riste i teltet. Og for hvert vindkast, gjorde jeg én brå bevegelse. Én: opp i sittende stilling. To: rive til meg sekken. Tre: dra ned glidelåsen på lomma. Fire: opp med kniven. Fem: sliret av.

Der ble jeg sittende, rett i ryggen med kniven i hånda, klar til å kjempe når utysket på utsida av teltduken uunngåelig skulle få lukta av kristenmanns blod. Å åpne teltluka for å se var fullstendig uaktuelt. Jeg så for meg at i det sekundet jeg dro ned glidelåsen, ville dyret sprette inn i teltet, og det ville ende i et blodig basketak.

der i full kampmodus, er uvisst. Men etter hvert gikk gnafsingen mot slutten, og istedenfor å gå løs på meg, hørte jeg at dyret tok veien ut igjen i vannet igjen. Da skjelvingen i kroppen også ga seg, falt jeg til slutt i søvn, og jeg var fortsatt i live og litt mindre redd da jeg våknet med sola noen timer seinere. Utenfor teltet var det verken spor av fisk eller rovdyr, men det var ingen grunn til å bli lenger enn nødvendig, og grytidlig startet jeg ferden videre mot Sikkilsdalsseter.

«Livredd for å lage lyder, ventet jeg på vindkast som skulle riste i teltet»

Fryktens sommer

«Jeg er overrasket over at de rødgrønne velger å ta omkamp og reversere politikken på et område som har vist seg å være en så stor suksess.» Det sa samferdselsminister Knut Arild Hareide til Aftenposten tirsdag. Den store suksessen han refererer til, er konkurranseutsettingen av jernbanen. I slutten av juni ble det klart at konkurransen om Jernbanepakke 4, altså lokal- og regiontogtrafikken rundt Oslo, blir utsatt. Den skulle etter planen tildeles høsten 2021, men blant annet på grunn av koronaepidemien, utsettes den til året etter, altså etter stortingsvalget. Om det da blir rødgrønt flertall på Stortinget, vil anbudskonkurransen stoppes, bekrefter både Ap, SV, Sp, MDG og Rødt til Aftenposten. Det får Hareide til å reagere, fordi erfaringene fra trafikkpakke 1, 2 og 3 er «svært gode» og har ifølge ham spart samfunnet for opp mot 12 milliarder kroner.

Prisene på toganbudene har i hovedsak vært det eneste utslagsgivende for hvem som har vunnet konkurransene, og selve rutetilbudet har for eksempel hatt svært lite å si. Da SJ vant anbudet om «Pakke nord», var den store forskjellen mellom SJ og Vy at SJ ville bruke 52 millioner kroner mindre på lønnsutgifter enn Vy. «Pengene staten sparer, må andre betale. Enten taper selskapene, eller så blir det press på arbeidsvilkårene, eller så blir billettprisene dyrere», sa forbundssekretær i Norsk Lokomotivmannsforbund Grethe Thorsen til Klassekampen da. Det sier seg selv at det ikke er selskapene som har tenkt å ta denne regningen.

Seinest denne uka har Hareides egne partifeller på Agder protestert mot britiske Go-Aheads planlagte ruteendringer som gjør at siste avgang fra Oslo til Arendal kan bli så tidlig som 15.25, stikk i strid med lovnader om at togtilbudet skulle bli bedre. Det er et halvt år siden Go-Ahead tok over Sørlandsbanen, Arendalsbanen og Jærbanen, og halvannen måned siden SJ tok over blant annet Dovrebanen. Å si at jernbanereformen er en suksess etter så kort tid, er mildt sagt å foregripe begivenhetene. Og det er all grunn til at de rødgrønne bør trekke i nødbremsen hvis de kan.

Full stans

Hytta har blitt det foretrukne feriestedet denne sommeren. Det har ført til en enorm vekst i hyttesalget og påfølgende prisvekst på både sjø- og fjellhytter. Hvert år bygges det rundt 6500 nye hytter i Norge, og det har vært en etablert sannhet at hytteutbygging er et gode for kommunene. I et innlegg i Gudbrandsdølen Dagningen og i et intervju i Nationen, forsøker forsker ved Norsk institutt for naturforsking Bjørn P. Kaltenborn å slå hull på denne myten. Etter å ha gått inn i statistikken over tid, sier han at mye tyder på at fortjenestene er temmelig ulikt fordelt i de fleste lokalsamfunn og at en vesentlig del av verdiskapningen forsvinner ut av bygda. Det er ikke første gang at denne påstanden forsøkes imøtegått. Bente Aasjord har i Klassekampen vist til en regjeringsbestilt rapport fra 2015 som konkluderer med at «hyttebebyggelsen medfører større utgifter enn inntekter for hyttekommunene». Næringslivet tjener kanskje på hyttegjestene, men det gjør ikke kommunen.

Kaltenborn bruker eksempelet Trysil. Det er landets nest største hyttekommune, men innbyggertallet er stadig synkende, og kommunen er en av landets fattigste ut fra gjennomsnittsinntekt per innbygger. Om hytteutbygging kan gi flere lokale arbeidsplasser på kort sikt – om den ikke bare settes ut til firmaer uten lokal arbeidskraft – er den langsiktige gevinsten mindre. Det tilfører få arbeidsplasser i det lange løp, og flere hyttefolk gir økte utgifter for kommunene til infrastruktur og helsetjenester når folketallet blir mangedoblet i høysesongene.

Samtidig har effekten på samfunn og miljø i realiteten blitt fullstendig neglisjert, påpeker Kaltenborn. Nedbygging av areal er en stor trussel mot artsmangfoldet og mot den uberørte naturen, som er en av grunnene til at man vil ha hytte i utgangspunktet. Da saken ble diskutert på NRKs «Dagsnytt 18» før helga, var det sterkeste motargumentet at det er få andre alternativ for næringsutvikling i kommunene utenom hytteutbygging. Det er en svært kortsiktig løsning for kommuneøkonomien og ikke minst for naturen.

Utbygging

det klart at Norge er valgt inn i FNs sikkerhetsråd for 2021 og 2022. Kampanjen for å få Norge inn i rådet har vart i hele 13 år, men har naturligvis blitt mer intensivert det siste året.

«Vårens viktigste valg», kalte NRK det på Dagsrevyen onsdag. Men det er først de siste ukene at kampen for å komme inn i rådet har vært noenlunde synlig også i norske medier.

Det har vært store ord om hvor viktig setet rundt rådsbordet er, hvor mange telefoner og videokonferanser utenriksminister Ine Eriksen Søreide og FN-ambassadør Mona Juul har tatt i det siste, og som Klassekampen skrev, om hvor mye penger vi har brukt på rosa sokker.

Talepunktene fra Søreide og statssekretær Jens Frølich Holte har vært det samme refrenget om at plassen i rådet er viktig for å ivareta norske interesser, at vi skal fremme humanitære spørsmål, klima og sikkerhet og «skape mer fred og sikkerhet i verden».

Men i en programerklæring som Mona Juul la fram for i en digital rådsdebatt for tre uker siden, er det også et konkret punkt som står på Norges agenda: arbeidet med å reformere rådet som Norge nå er valgt inn i.

tungrodd organisasjon, med behov for store reformer av hvordan den drives. Det er en erkjennelse som har vært der i tiår allerede, og jo mer byråkratisk organisasjonen blir, jo lengre tid tar det å få til substansielle endringer av arbeidet.

«Reform og utvidelse av FNs sikkerhetsråd er en debatt som går kontinuerlig i internasjonal politikk. I år er imidlertid debatten langt mer aktuell enn vanlig.»

Dette er ikke et sitat fra dagens FN-dekning, men fra 2004 da et såkalt høynivåpanel skulle se på mulighetene for å reformere Sikkerhetsrådet. Helt tilbake i 1993 var FNs generalforsamling enige om å utrede en slik reform, og FNs mest populære generalsekretær Kofi Annan har uttalt at han angrer dypt på at han ikke klarte å reformere rådet i sin tid som sjef.

ett vis den mest handlekraftige delen av FN på hovedkvarternivå. Men det er også det minst demokratiske hjørnet der fem stormakter har sittet fast på de samme taburettene siden oppstarten og dessuten har vetorett mot alle forslag. Resten av FNs 188 land må bytte på å oppta de ti siste plassene i perioder på to år. Vetoretten er en maktfaktor i seg selv, men også det å sitte fast i rådet gir en helt annen verdi og kontinuitet i arbeidet enn når man bare kommer inn som gjester i det gode selskap for en periode.

«Klarer Norge å gjøre ordene om til handling?»

Gjester til bords

To måneder etter at Norge stengte, har permitterte sett lite av lønnskompensasjonen de skulle få. Ordningen som skulle sikre dem full lønn de første 20 dagene etter permittering, skulle være på plass i starten av mai. 11. mai kom beskjeden om at ordningen er forsinket, og at pengene først vil bli utbetalt i starten av juni. Det er systemet for å automatisere disse utbetalingene som ikke er på plass. Isteden skal utbetalingene nå gjøres basert på informasjon som arbeidsgiver melder inn. Som Ap-politiker Torhild K.R. Løkken gjorde på «Debatten» på NRK tirsdag, kan man spørre seg hvorfor en slik ordning ikke ble valgt i utgangspunktet. Arbeidsgiverne er de som har best oversikt over lønna til sine ansatte og hva de skal få utbetalt.

Løkken er selv permittert fra jobben i Industriparken på Raufoss i Vestre Toten, et lokalsamfunn som er hardt rammet av krisa. Noen har fått forskudd på dagpenger fra Nav, mens andre fortsatt ikke har fått en krone utbetalt. Samtidig må de se på at bedrifter får utbetalt kontantstøtte ved hjelp av en enkel søknad. Til VG sier Løkken at systemet er så tungrodd at det ikke er til å tro. «Det virker som det har vært ganske enkelt å få ut penger for bedriftene, som kanskje står regjeringen nærmest hjertet. Det er veldig bra, men de kan ikke glemme oss andre som kanskje ikke har noen ting».

Pengene kommer, det skal folk være helt trygge på. Det har vært omkvedet fra arbeidsminister Torbjørn Røe Isaksen (H) den siste uka. Han bedyrer at han og regjeringen tar ansvar, at de ser hvor hardt krisa rammer, og at Nav jobber på spreng for å få ut pengene. Det kommer de nok også til å gjøre. Men i mellomtida står rundt 400.000 permitterte nok en måned uten pengene de var lovet. Det er en måned til uten en eneste krone for mange. Det er et nytt avdrag på lånet, en ny husleie som skal betales, en måned med mat som skal kjøpes, og munner som skal mettes. Beskjeden Løkken har fra de permitterte til arbeidsministeren er klar: «Vi trenger ikke flere fine ord og bortforklaringer. Vi trenger penger på konto, og det fort. Og juni er egentlig alt for seint det òg».

Fortvilende

er fuglekvitter, gatefeiing og korps som øver utenfor husveggen. Skolekorpsene slippes ut av øvingslokalene for å få rekkene rette, høyrearmen til å svinge og «Gammel jegermarsj» til å låte i riktig dur.

I år var gatene lenge tomme for korps, men i midten av april kunne kulturministeren annonsere at korpsene skulle få spille i gatene på 17. mai og da også øve til det, med to meters avstand i rekkene.

Abid Raja var selv oppglødd over nyheten om at «bærebjelken» i Kultur-Norge kunne få gjenoppta sin aktivitet. En gladnyhet for noen, en opplagt punchline for andre. Folk koste seg på sosiale medier over at dette vel ikke kunne være noe å glede seg over. Selv denne avis tok spydighetene i sin munn og skrev at «Det er først når korps blir omtalt som en gladnyhet at vi forstår hvor ille denne krisa egentlig er.»

deilig stereotyp figur i populærkulturen. Den personifiserer det mest trauste og taperaktige som finnes på en skole eller i et ungdomsmiljø. Korpsnerdene går gjerne med uniform i tide og utide, har helst tannregulering som skjærer mot munnstykket, og de er bare opptatt av korps.

Kroneksempelet er den legendariske karakteren til Alyson Hannigan i American Pie-filmene som starter hver setning med «This one time at band camp» – udødeliggjort på T-skjorter og merch og en gryte av memer på det store internettet.

Korpsmusikant har blitt ensbetydende med korpsnerd. For enkelte har det å være selverklært korpsnerd også blitt en hedersbetegnelse, i hvert fall i voksen alder. Men som ungdom er det vanskelig å stå imot beskjeden fra jevnaldrende om at korps bare ikke er noe kult.

Men de slutter når de blir ungdommer. Det er den enkle oppsummeringen av medlemstallene til Norges Musikkorps Forbund. Mellom 15- og 19-årsalderen faller over halvparten fra, og aldersgruppa mellom 20 og 25 er den aller minste av korpsspillere. Mange vender så tilbake igjen på et tidspunkt etter at de er fylt 26 år.

Også antall korpsmusikanter har sunket betydelig. På midten av 1980-tallet hadde korpsforbundet i underkant av 129.000 medlemmer. Nå er det halvert. De siste 20 årene har medlemstallet holdt seg ganske jevnt like over 60.000 medlemmer.

«Korpsnerden er en deilig stereotyp figur i populærkulturen»

Sure toner

Ringsaker, Trysil, Nord-Aurdal, Ringebu, Øystre Slidre. De store hyttekommunene sliter tungt denne påska. Den viktige sesongen, da folketallet mangedobles og turistene åpner lommeboka i alle bygdenes virksomheter, er i år isteden blitt til et pengesluk. Først måtte de store hyttekommunene be om at folk ikke skulle reise på hytta, fordi det ville gi et for stort press på helsevesenet, som er skalert til antall fastboende. Og nå rapporteres det fra de samme kommunene hvor dårlig det går når fjellet er stengt for påska. Skiheisene står stille, hotellene er tomme, og matbutikkene bugner av appelsiner som ingen kjøper. At det måtte bli slik i år, kunne ingen forutse for noen måneder siden. Og akkurat nå er det økonomisk krise i bedrifter over hele landet. Men når samfunnet igjen åpner opp, og produksjonen starter opp igjen andre steder, vil det viktige sesongvinduet være lukket for hyttekommunene, snøen vil være borte og påska tapt for i år.

Hytte- og høyfjellsvirksomhet går mange tiår tilbake, men de siste årene har hytteutbyggingen skutt voldsom fart. Antall hytter i Norge har økt med nesten 10 prosent de siste ti årene, og nå bygges det rundt 6500 nye hytter hvert år, mot 1600 på midten av 1980-tallet. For ett år siden skreiv Klassekampen om hvordan Innlandet, som huser mange av de store hyttekommunene, har gjort seg svært avhengig av reiseliv og turisme. Mange innlandskommuner har nå flere hytter enn de har fastboende, og turisme er flere steder den viktigste næringsveien. Skog- og landbrukslandsdelen har i større grad blitt til turistlandsdelen. «På 50 år har Trysil erstattet 3000 arbeidsnever i skogen med 3000 servicehender i reiselivet», som Aftenposten skreiv på fredag.

Dette er en villet utvikling. Politikere, utbyggere og bedriftseiere legger til rette for hytteutbygging og er fornøyde med at turismen har blitt så dominerende. Men når reisevirksomheten stopper opp, blir det tydelig hvor avhengige mange kommuner i landsdelen er av tilreisende og hvor sårbare de er når tiltrengte turister uteblir.

Turistfella

i Nederland, var jeg på biltur. Jeg tok danskebåten, kjørte gjennom Tyskland og fikk motorstopp på veien før jeg kom fram til landet med det mystiske navnet Holland. Jeg reiste ikke aleine; jeg var på tur med Aurora, Sokrates, Pappa Edvard og Mamma Marie.

Sammen med dem reiste jeg også med hurtigruta og endte opp et sted som het Fabelvik i Nordland og ble der i to år. Jeg har vært på Island med Ellen Andrea, Lagertha og Mormor, og på sykkeltur i Danmark med Mormor og de åtte ungene.

Jeg har gått på ski ute i skogen rundt det lille huset på tunet og forbi det enda mindre huset med hjerte i døra. Men mest har jeg vandret rundt og inne i blokkene på Tiriltoppen, mellom ripsbuskene og epletrærne, paradiset og sandkassa rundt blokkene i det som het drabantby.

barndom» heter Vestlys selvbiografiske bok fra 1990 der hun beskriver hendelser fra sin egen barndom, lapp på lapp. Forfatterskapet til Vestly har også vært som et lappeteppe over min egen barndom. Det har dekket flekkvis over store perioder og blitt bundet sammen av gjennomgående tråder.

Historiene om Knerten, Aurora, Guro og de andre, passerer hverandre først ubemerket for en ung leser, men etter hvert syr de seg sirlig sammen til et helhetlig univers: «Forundringspakken» i Knerten-bøkene som seinere vokser opp og er Ellen Andrea i sin egen bokserie, Aurora og Sokrates som kommer hjem fra Nord-Norge og er statister i Guro-bøkene – og selvfølgelig Mormor som rusler gjennom alle historiene med sin karakteristiske hedmarksdialekt.

Mormor og de åtte ungene og Knerten har blitt nyutgitt og filmatisert, har flere av de andre hovedpersonene blitt møllspist og stadig vagere i barnelitteraturen. Opp gjennom 1990- og 2000-tallet har det kommet stikk til deler av Anne-Cath. Vestlys forfatterskap om at det er gammeldags, utdatert og dessuten idylliserende.

Det går naturligvis an å lete etter alt som er idylliserende i Vestlys bøker, og alt som er utdatert: kaffekverna du må bruke på butikken, telefonkiosken utenfor blokka, alt som mangler av moderne teknologi eller «husmorvikaren» som må kalles på.

Men det er like lett å finne alle de mellommenneskelige hendelsene og beskrivelsene som er helt likt i dag som det var for femti år siden.

«Scenene er kanskje ulike, men sorgene og gledene er de samme»

I Vestlys verden

I en reportasje i fredagens A-magasin forteller ti anonyme fastleger historier om sine møter med pasienter. Historiene som gjenfortelles, er riktignok kun om de «problematiske pasientene», de legene mener utnytter systemet, går til legen uten grunn, oppfører seg frekt overfor fastlegene eller prøver å argumentere seg fram til uføretrygd. Bagatellmessige historier om ubegrunnet frykt for kreft eller en 27-åring som har med seg mora til legen, blir gjenfortalt i samme åndedrag som pasienter som i fastlegenes versjon ønsker å bli uføre. «Enkeltpasienter mener det å få uføretrygd nærmest er en rettighet», oppsummerer Aftenposten det. Reportasjen var dessuten illustrert med grafer som viste en utvikling i konsultasjoner hos fastleger, antall sykmeldinger og andel uføretrygdede, som ikke stemte – noe avisa raskt beklaget og fjernet.

«Å sparke nedover er ingen kunst. I katalogen over hersketeknikker er latterliggjøring, å påføre den andre skam, kanskje den mest uangripelige», skriver lege Elisabeth Swensen i Klassekampen lørdag. I likhet med Aftenposten har Swensen lest Nina Lykkes roman «Full spredning» om en fastleges møte med de utroligste pasienter. Men Swensen ser et helt annet problem som bygges opp med disse historiene: pasientforakten. «Hva hører pasientene egentlig når leger problematiserer alle som søker oss på feil måte, med feil forventninger og feil angster?» spør Swensen.

Er det noe høstens Nav-skandale har vist oss, er det at syke, trygdede og uføre blir mistenkeliggjort i samfunnet. Til Klassekampen i november sa Martin Kolberg (Ap): «Vi bør stille spørsmålet om vi ville fått den såkalte Nav-skandalen hvis den samfunnskulturelle oppfatningen hadde vært at de som går på Nav, fortjener hjelpa de får.» Det store problemet er ikke at folk juger på seg sykdom, men at en slik forståelse av syke får gripe om seg. At ikke alle som går til legen, er like syke, er knapt en nyhet. Men det gjør ikke folk et dugg friskere å bygge opp under forakten for dem som har behov for hjelp.

Forakten

SV-leder Audun Lysbakken inviterte i midten av november til et bredt samarbeid på venstresida. Han vil forene alle opposisjonspartiene fra Rødt til Senterpartiet med en felles rødgrønn plattform foran stortingsvalget i 2021. Diskusjonen i etterkant handlet mest om hvem som kan samarbeide med hvem. Senterpartiet var raskt ute med å avslå Lysbakkens invitasjon. «Vi må nå konsentrere oss om sakene, ikke om samarbeidskonstellasjoner», sa parlamentarisk leder Marit Arnstad. Også Miljøpartiet De Grønne og Rødts deltakelse i en rødgrønn koalisjon, er omdiskutert.

Legger man kravet om et forpliktende samarbeid til side for en stund og ser på de store politiske sakene, vil mange enigheter likevel vise seg. Hva er den store rødgrønne fortellingen som skal sikre regjeringsskifte i 2021? spør Klassekampen i en ny intervjuserie. Mannen som la invitasjonen på bordet, Lysbakken, skisserer opp tre hovedelementer i sin fortelling: kamp mot ulikhet, desentralisering og det kan kaller skjebnespørsmålet: hvordan Norge skal få til et rettferdig, grønt skifte. Dette kan være gode steder å begynne diskusjonen, der opposisjonen har samme overordnede mål, men ulike virkemidler for å oppnå dem.

Spørsmålet om hvilken retning de rødgrønne vil ta Norge i etter 2021, er grunnleggende for hele venstresida. Diskusjonen er nødvendig fordi det er uklart hva den store fortellingen til de rødgrønne egentlig er. Dagens regjeringspartier har aldri stått svakere på målingene enn nå, og regjeringen er preget av sterk intern uenighet. I en ny undersøkelse Norstat har gjort for ABC Nyheter, tror kun 49 prosent av de spurte at regjeringen overlever 2020. Likevel, hvis regjeringen Solberg faller i morgen, er det helt uklart hva en eventuell Støre-regjering skulle gjort. Med andre ord er det langt fra opplagt hva det rødgrønne prosjektet er. Debatten om hva opposisjonen kan samarbeide om for en ny retning for landet, må sentreres rundt sakene det kan bli enighet om, ikke om hvem som skal oppta hvilke taburetter i en ny regjering. Det er både SV og Senterpartiet enige om.

Fortellingen

opp den 900 meter høye stupbratte sørveggen på fjellet El Capitan i Yosemite i California. Det skal han gjøre uten tau og uten noen form for sikring. Hans eneste hjelpemidler er klatreskoene på føttene og en kalkpose på ryggen – og verdens beste klatreteknikk og -styrke.

Røpealarm: Han klarer det. Han når toppen. Spenningen i filmen «Free Solo» ligger åpenbart ikke der. Sett bort fra at nyheten om at Honnold hadde utført bragden, var stor i klatreverden, ble det heller ikke lagt skjul på i presentasjonen og omtalen av filmen. I filmens åpningsscene er han også allerede flere hundre meter oppe i veggen.

Spenningen ligger heller i hvordan han klarer det, hvor mange forsøk han trenger, og hva i all verden som foregår inne i hodet hans. For hvordan kan noen ta en slik sjanse? Én glipp, og han er død.

har ett fellestrekk: De er alle døde. Bortsett fra Alex Honnold.

«Det er dette jeg ikke skjønner: Ett lite feilsteg, og du faller i døden?» spør en morgenshow-vert som intervjuer Honnold.

«Vel, ja, det virker som du forstår akkurat hva det handler om», svarer han.

På et vis er det verken mer eller mindre.

Honnold stiller seg i rekka av fjellklatrere og eventyrer som vil erobre det som ennå ikke er erobret. Og dette er, som han selv sier, den mest imponerende veggen i hele verden. Det blir umulig for ham 

Mer enn støtte får han også fra mora si, som skal ha som favorittuttrykk: Nesten gjelder ikke, og godt nok holder ikke. Med et filmcrew på slep og all tid han tilbringer i veggen med å forberede seg, blir det til slutt også et sirkus han er nødt til å fullføre – på en måte eller den andre.

«Spenningen ligger heller i hvordan han klarer det»

Velaug Hobbelstad Sælid

Artikler

Folkets favoritter på dansegulvet

Kokk og klinikksjef er like viktige i Ronny Østnes bilder.

Morten Jentoft fyller 70 år 22. juli.

Ryggen rak

Det store vi

Anne Hilde Brøderud venter på 35 kilo garn til folkets bøttehatter.

Sivert Holmen tar beina fatt – slik ekte spellemenn gjør.

Operasjon festival

Alt jeg vil ha, er litt glede i livet.

Palestinske journalister står aleine om å rapportere om krigen innenfra mens de trues av sult, fordrivelse og svertekampanjer

Hvordan blir man en god bakstekjerring som Sigrid Haug? Det er bare å bake, det.

Kulturarbeideren

USA tar stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten

Velaug Hobbelstad om da tre kvinner i stringtruse muligens satte kunsten fri.

Arvestriden

FIRE Å SE OPP TIL

Lidelsens lystighet.

Full stans

Utbygging

Gjester til bords

Fortvilende

En gang på korpsleir.

Turistfella

I Vestlys verden

Forakten

Fortellingen

En film det hadde vært umulig å se om vi ikke visste hvordan det gikk.

Folkets favoritter på danse­gul­vet

Kokk og kli­nikk­sjef er like viktige i Ronny Østnes bilder.

Morten Jentoft fyller 70 år 22. juli.

Ryggen rak

Det store vi

Anne Hilde Brøderud venter på 35 kilo garn til folkets bøtte­hat­ter.

Sivert Holmen tar beina fatt – slik ekte spellemenn gjør.

Operasjon festival

Alt jeg vil ha, er litt glede i livet.

Pale­stinske journa­lister står aleine om å rapportere om krigen innenfra mens de trues av sult, fordri­velse og sverte­kam­panjer

Hvordan blir man en god bakste­kjer­ring som Sigrid Haug? Det er bare å bake, det.

Kultur­arbeideren

USA tar stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdens­orden basert på folke­ret­ten

Velaug Hobbelstad om da tre kvinner i string­tru­se muligens satte kunsten fri.

Arve­stri­den

FIRE Å SE OPP TIL

Lidelsens lystighet.

Full stans

Utbygging

Gjester til bords

Fortvi­lende

En gang på korpsleir.

Turist­fella

I Vestlys verden

Forakten

Fortel­lingen

En film det hadde vært umulig å se om vi ikke visste hvordan det gikk.

Folkets favoritter på dansegulvet

Kokk og klinikksjef er like viktige i Ronny Østnes bilder.

Anne Hilde Brøderud venter på 35 kilo garn til folkets bøttehatter.

Palestinske journalister står aleine om å rapportere om krigen innenfra mens de trues av sult, fordrivelse og svertekampanjer

Hvordan blir man en god bakstekjerring som Sigrid Haug? Det er bare å bake, det.

Kulturarbeideren

USA tar stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten

Velaug Hobbelstad om da tre kvinner i stringtruse muligens satte kunsten fri.

Arvestriden

Fortvilende

Turistfella

Fortellingen