Leder

Skammelig

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere».

«Albanese nekter å la seg ­kneble.»

Dette har blitt USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand. Da sjefanklageren i ICC, Karim Khan, utstedte arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant i november, svarte USA med å sanksjonere Khan. Det førte blant annet til at Microsoft stengte e-postkontoen hans og slik direkte hindret ham i å gjøre jobben sin. Netanyahu og Gallant er av ICC anklaget for medvirkning til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Gaza.

Roma-vedtektene som ligger til grunn for Den internasjonale straffedomstolen, ble i 1998 signert av stater «som er seg bevisste at alle folk er forent ved felles bånd, at deres kulturer er vevd sammen i en felles arv, og som frykter at denne skjøre mosaikken når som helst kan briste». USA og Israel er som kjent ikke medlemmer av domstolen og jobber mer og mer iherdig for å undergrave den. Albanese nekter heldigvis å la seg kneble. Hun kaller selv sanksjonene fra USA for mafiaaktige skremselsteknikker, og sier at hun står fjellstøtt på rettferdighetens side. «Dette er ikke et tegn på makt, det er et tegn på skyld», sa hun til nyhetsbyrået AP i går. Samtidig tar USA altså stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten. Mosaikken er nå i ferd med å briste foran øynene våre. Det er i sannhet skammelig.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.