Leder

Skammelig

USA innførte onsdag sanksjoner mot Francesca Albanese, FNs spesialrapportør i de okkuperte palestinske områdene. Det innebærer blant annet at hennes eiendeler i USA er fryst, og at hun og hennes familie får innreiseforbud i USA. Hvis noen samarbeider med henne, kan de få fengselsstraff. Reaksjonen kommer etter at Albanese la fram en rapport der hun ber verdens land innføre våpenboikott og kutte økonomisk samarbeid med Israel. USAs utenriksminister Marco Rubio sa at sanksjonene ilegges for det han kaller Albaneses «ulovlige og skammelige innsats for å få Den internasjonale straffedomstolen (ICC) til å handle mot USA og mot israelske tjenestemenn, selskaper og ledere».

«Albanese nekter å la seg ­kneble.»

Dette har blitt USAs modus operandi i utenrikspolitikken. De viser ingen respekt for avtaler om folkerett og menneskerettigheter og går heller til direkte angrep på enkeltpersonene som står i spissen for systemene som gir dem motstand. Da sjefanklageren i ICC, Karim Khan, utstedte arrestordre på Israels statsminister Benjamin Netanyahu og tidligere forsvarsminister Yoav Gallant i november, svarte USA med å sanksjonere Khan. Det førte blant annet til at Microsoft stengte e-postkontoen hans og slik direkte hindret ham i å gjøre jobben sin. Netanyahu og Gallant er av ICC anklaget for medvirkning til krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten i Gaza.

Roma-vedtektene som ligger til grunn for Den internasjonale straffedomstolen, ble i 1998 signert av stater «som er seg bevisste at alle folk er forent ved felles bånd, at deres kulturer er vevd sammen i en felles arv, og som frykter at denne skjøre mosaikken når som helst kan briste». USA og Israel er som kjent ikke medlemmer av domstolen og jobber mer og mer iherdig for å undergrave den. Albanese nekter heldigvis å la seg kneble. Hun kaller selv sanksjonene fra USA for mafiaaktige skremselsteknikker, og sier at hun står fjellstøtt på rettferdighetens side. «Dette er ikke et tegn på makt, det er et tegn på skyld», sa hun til nyhetsbyrået AP i går. Samtidig tar USA altså stadig nye steg mot et autoritært styre og bort fra en verdensorden basert på folkeretten. Mosaikken er nå i ferd med å briste foran øynene våre. Det er i sannhet skammelig.

Leder

EN NØDVENDIG HELOM­VENDING

Donald Trump møter nå massiv kritikk etter at han onsdag signerte en avtale med Iran som skal få slutt på krigen i Midtøsten. At dokumentet vekker oppsikt, er ikke rart: De 14 punktene er ikke bare en utvetydig innrømmelse av hvor feilslått hele USA og Israels krigføring har vært, men også en banebrytende framvisning av begrensningene i de to landenes militærmakt. Dette synes tungt å svelge for mange amerikanere. Det er derfor verdt å minne om at det var beslutningen om å gå til krig som var feilgrepet her. At Trump nå tilsynelatende har akseptert realitetene, er utelukkende positivt, og det kan forhåpentligvis også tvinge fram et helt nødvendig oppgjør med Israels påvirkning på USAs utenrikspolitikk. Realiteten er at Trump sto uten gode alternativer. Han hadde forsøkt massiv bombing fra lufta og visste at en bakkeinvasjon ikke kunne lykkes.

I revers

«Den skatten milliardærene ikke betaler, må betales av andre», skrev den franske økonomen Gabriel Zucman her i avisa i går. Lekkasjene fra Skattekommisjonen tyder på at Ap nå er villig til å akseptere et kutt i formuesskatten på rundt 20 milliarder. Kuttet skal finansieres med momsøkning på persontransport, overnatting, kinobilletter, idrettsarrangementer og inngangsbilletter til museer, gallerier og fornøyelsesparker. Dermed er vi tilbake til start. Solberg-­regjeringen kuttet skatten for de rikeste og innførte avgiftsøkninger som rammet skeivt for flere titalls milliarder, noe Ap/Sp-regjeringen rullet tilbake. Nå er det igjen duket for skattekutt for de rikeste, finansiert av usosiale avgiftsøkninger. Zucman viser at spørsmålet om skattlegging av de rikeste til syvende og sist er et spørsmål om folkestyre og demokrati.

Nor­weng­lish

Når Europa mer enn noensinne trenger å stå samlet mot et bråsint og uforutsigbart USA, kunne det være en god idé å styrke opplæringen i tysk, fransk og spansk. Dessverre er Norge i ferd med å gå motsatt vei. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap), som ellers har utvist mye klokskap og handlekraft på sitt felt, satte i 2024 spørsmålstegn ved fremmedspråkenes relevans i ungdomsskolen. Nå står den videregående skolen for tur: Utdanningsdirektoratet foreslo i forrige uke å fjerne fremmedspråk som fellesfag på 1. og 2. trinn og gjøre det om til et valgfag.