Leder

Øyne på Gaza

Velaug Hobbelstad Sælid

Klassekampens forside er i dag dekket i svart. Israels krigføring i Gaza har nådd nok et nytt bunnpunkt. I løpet av de siste 23 månedene har Israels hær drept minst 220 journalister – mange av dem i målrettede angrep. For tre uker siden ble seks journalister drept i et pressetelt utenfor Shifa-sykehuset i Gaza. En uke seinere ble fem journalister drept i et angrep på Nasser-sykehuset i Khan Younis. I går publiserte The New York Times detaljerte videoklipp fra Nasser-angrepet som imøtegår Israels uttalelser om at målet skal ha vært et Hamas-overvåkingskamera. I videoen kan man først se at Reuters’ livesending fryser når fotografen treffes i et første angrep, og når blant andre helsepersonell og journalister løper til for å hjelpe, bombes også de.

Dette er bare de siste i rekka av Israels strategiske og folkerettsstridige angrep på journalister i Gaza-krigen – den dødeligste krigen for journalister noensinne. Ifølge FN passerte antallet drepte journalister 240 allerede tidlig i august. I nesten to år har Israel samtidig hindret utenlandske medier i å komme inn i Gaza. Palestinske journalister står aleine om å rapportere om krigen innenfra mens de trues av sult, fordrivelse og svertekampanjer.

«Det er den dødeligste krigen for journalister.»

I et korrespondentbrev for NRK skriver Yama Wolasmal om en palestinsk kollega som hadde stilt spørsmålet: «Bryr norske journalister seg om at vi blir drept? Har de vist solidaritet med oss her på Gazastripen?» «Jeg måtte si det som det var. Nei, det er ikke mange norske journalister som har hevet stemmen om lidelsene til palestinske kolleger.» Wolasmal sammenligner det med da det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet i 2015 og sju journalister ble drept. «Jeg er Charlie» var beskjeden fra over hele verden og langt utover journaliststanden. Det er en relevant sammenligning, sier Martin Roux i Reportere uten grenser (RSF) til Klassekampen i dag.

Sammen med RSF og 180 medier verden over går Klassekampen i dag i svart med en klar beskjed om at vi fordømmer journalistdrapene, vi krever at Israel gir internasjonal presse tilgang til Gaza og at israelske myndigheter må rette seg etter sine internasjonale forpliktelser om å beskytte journalister.

Leder

Mennes­kelig målestokk

I en passasje i romanen «Du er hjemme nå», gjengitt i denne ukas bokmagasin, skriver Per Petterson om hvordan ordet reform gikk fra å betegne framskritt og forbedring til det motsatte: «Tvert imot. Du frykta det ordet.» Det kan nok noen hver kjenne seg igjen i. Altfor mange reformer er i dag ensbetydende med sentralisering, byråkratisering eller de utsetter mennesker for forvirrende og endeløse prosesser under oppsyn av sjefer med master i endringsledelse. Samfunnet er blitt mer komplekst, og i takt med det har det blitt vanskeligere både å forstå og forandre. Vi vet knapt hvordan gjenstandene rundt oss er laget. Ja, selv språket vi omgir oss med, lyder ofte som oppstyltede fraser, og verre vil det bli etter hvert som kunstig intelligens tar over tekstproduksjonen.

Mari Skurdal

Don’t panic, organize!

Det fins en klassisk plakat arbeiderbevegelsen iblant trykker opp for å vise viktigheten av å stå sammen mot en sterk motstander. Den viser to bilder: Ett hvor en stor fisk jager en flokk små, og så et påfølgende hvor de små fiskene inntar formasjon så de ser ut som en enda større fisk og jager den store. Og så oppfordringen, i store bokstaver: «Don’t panic, organize!» Det er et fortrøstningsfullt budskap om at selv om vi er maktesløse hver for oss, så er vi sterke sammen. Arbeiderbevegelsens makt ligger i flertallet den utgjør, dersom den greier å organisere seg. Men organisering, det er det også andre som får til. Ser vi over pytten til USA, ser det dessverre ut til at det er Donald Trumps opposisjon som er i panikkmodus, mens fotfolkene bak hans Maga-bevegelse er vel organiserte. Trumps andre presidentperiode er resultat av langvarig planlegging, ikke minst fra innflytelsesrike Heritage Foundation.

Mari Skurdal

Politisk navnestrid

Hva skal man kalle stortingsflertallet som støtter Jonas Gahr Støres regjering? Et visdomsord fra folkeeventyrene sier at man ikke skal trette om navnet før barnet er født. Men en halv måned etter valget er navnedebatten i full gang, uten at de fem partiene har avklart en eneste politisk sak. Ap, SV og Sp nærer dyp skepsis mot merkelappen «tuttifrutti». Også i Klassekampens spalter er det advart mot å gå i fella og bruke et navn som signaliserer at Støre baserer seg på et kaotisk, lettvint og uforutsigbart flertall. Det rimer dårlig med bildet Ap ønsker å projisere av en regjering som styrer Norge trygt gjennom farlige tider. Noe av skepsisen skyldes nok «tuttifrutti»-begrepets opphav. Det ble først brukt av Aftenposten-kommentator Kjetil B.

Lars Vegstein