Leder

Øyne på Gaza

Velaug Hobbelstad Sælid

Klassekampens forside er i dag dekket i svart. Israels krigføring i Gaza har nådd nok et nytt bunnpunkt. I løpet av de siste 23 månedene har Israels hær drept minst 220 journalister – mange av dem i målrettede angrep. For tre uker siden ble seks journalister drept i et pressetelt utenfor Shifa-sykehuset i Gaza. En uke seinere ble fem journalister drept i et angrep på Nasser-sykehuset i Khan Younis. I går publiserte The New York Times detaljerte videoklipp fra Nasser-angrepet som imøtegår Israels uttalelser om at målet skal ha vært et Hamas-overvåkingskamera. I videoen kan man først se at Reuters’ livesending fryser når fotografen treffes i et første angrep, og når blant andre helsepersonell og journalister løper til for å hjelpe, bombes også de.

Dette er bare de siste i rekka av Israels strategiske og folkerettsstridige angrep på journalister i Gaza-krigen – den dødeligste krigen for journalister noensinne. Ifølge FN passerte antallet drepte journalister 240 allerede tidlig i august. I nesten to år har Israel samtidig hindret utenlandske medier i å komme inn i Gaza. Palestinske journalister står aleine om å rapportere om krigen innenfra mens de trues av sult, fordrivelse og svertekampanjer.

«Det er den dødeligste krigen for journalister.»

I et korrespondentbrev for NRK skriver Yama Wolasmal om en palestinsk kollega som hadde stilt spørsmålet: «Bryr norske journalister seg om at vi blir drept? Har de vist solidaritet med oss her på Gazastripen?» «Jeg måtte si det som det var. Nei, det er ikke mange norske journalister som har hevet stemmen om lidelsene til palestinske kolleger.» Wolasmal sammenligner det med da det franske satiremagasinet Charlie Hebdo ble angrepet i 2015 og sju journalister ble drept. «Jeg er Charlie» var beskjeden fra over hele verden og langt utover journaliststanden. Det er en relevant sammenligning, sier Martin Roux i Reportere uten grenser (RSF) til Klassekampen i dag.

Sammen med RSF og 180 medier verden over går Klassekampen i dag i svart med en klar beskjed om at vi fordømmer journalistdrapene, vi krever at Israel gir internasjonal presse tilgang til Gaza og at israelske myndigheter må rette seg etter sine internasjonale forpliktelser om å beskytte journalister.

Leder

Milano mot Barcelona

I to byer i Sør-Europa møttes politiske allierte denne helga. I Milano i Italia var det europeiske ytre høyre-ledere som var samlet til en større markering mot innvandring foran byens karakteristiske katedral. Lega Nord-leder Matteo Salvini, som også er visestatsminister i Giorgia Melonis regjering, var vertskap. Blant gjestene var to av de mest prominente ytre høyre-profilene i Europa, Nederlands Geert Wilders og franske Jordan Bardella, nestkommanderende i Marine Le Pens Nasjonal Samling. I sin tale til de frammøtte snakket Wilders i kjente fraser om at «vårt folk, de opprinnelige innbyggerne i Europa, har blitt rammet av en tsunami av masseinnvandring og ulovlig innvandring, for det meste fra islamske land». Partitoppene sendte også en hilsen til sin ideologiske kampfelle Viktor Orbán, som nylig tapte valget i Ungarn.

Mari Skurdal

En viktig arbei­derkamp

Klokka 12.00 på søndag gikk 1922 ansatte ved hoteller, restauranter og kantiner ut i streik. Bruddet i meklingen mellom NHO Reiseliv og fagforbundene Fellesforbundet og Parat påvirker flere populære overnattings- og serveringssteder, som Thon Hotel Bristol og Bryggeloftet i Bergen, og Plaza Hotel, The Hub, Grand Hotel og Hotel Bristol i Oslo. Uenigheten handler både om lønn og om forskuttering av sykepenger. NRK intervjuet søndag to turister fra Frankrike som måtte avbryte bergensferien da Radisson-hotellet på Bryggen stengte. Det er lett å forstå skuffelsen, men det er enda lettere å forstå hvorfor de hotellansatte velger å gå ut i sin første streik siden 2016. Ansatte i hotell- og restaurantbransjen tjener ikke bare dårlig, de tjener dårligst. Ifølge Teknisk Beregningsutvalg (TBU) ligger snittet på 486.700 kroner i året.

Lars Vegstein

Garantist for sosial likhet

Den nordiske modellen framheves ofte internasjonalt som en suksesshistorie fordi den kombinerer relativt små lønnsforskjeller med velstand og vekst. I en artikkel i det prestisjetunge tidsskriftet Journal of Economic Literature, tidligere omtalt i Dagens Næringsliv, har professor Kjell G. Salvanes ved Norges Handelshøyskole, professor Magne Mogstad ved University of Chicago og professor Gaute Torsvik ved Universitetet i Oslo lett etter årsakene til at inntektsforskjellene i Norden er så mye mindre enn i USA og Storbritannia. Studien konkluderer med at det ikke først og fremst er omfordeling via skattesystemet eller gode velferdsordninger som er årsaken til de små inntektsforskjellene i Norden, men selve systemet for lønnsdannelse, med koordinerte lønnsoppgjør på tvers av bransjer og yrkesgrupper. I USA og Storbritannia, som har mye lavere organisasjonsgrad og svakere fagbevegelse, skjer lønnsfastsettelsen først og fremst i den enkelte bedrift, mens det er større grad av samordning i nordiske land, som frontfagsmodellen i Norge, der industrien gir føringer for lønnsdannelsen også i andre sektorer. Forskerne anslår at 70 prosent av forskjellen i lønnsulikhet mellom USA og Norden skyldes denne modellen for lønnsfastsettelse, som har gitt en sammenpresset lønnsskala, der de høyest utdannete relativt sett får mindre uttelling, samtidig som breie arbeidstakergrupper, inkludert de lavest lønte, kommer bedre ut. Den sammenpressede lønnsstrukturen gjør at vi i Norden lever noenlunde det samme livet, enten vi er akademikere, sykepleiere, håndverkere eller jobber i industrien. Vi kan reise på ferie til de samme stedene, og barna har stort sett de samme mulighetene.

Bjørgulv Braanen