Leder

Full stans

Velaug Hobbelstad Sælid
  • «Jeg er overrasket over at de rødgrønne velger å ta omkamp og reversere politikken på et område som har vist seg å være en så stor suksess.» Det sa samferdselsminister Knut Arild Hareide til Aftenposten tirsdag. Den store suksessen han refererer til, er konkurranseutsettingen av jernbanen. I slutten av juni ble det klart at konkurransen om Jernbanepakke 4, altså lokal- og regiontogtrafikken rundt Oslo, blir utsatt. Den skulle etter planen tildeles høsten 2021, men blant annet på grunn av koronaepidemien, utsettes den til året etter, altså etter stortingsvalget. Om det da blir rødgrønt flertall på Stortinget, vil anbudskonkurransen stoppes, bekrefter både Ap, SV, Sp, MDG og Rødt til Aftenposten. Det får Hareide til å reagere, fordi erfaringene fra trafikkpakke 1, 2 og 3 er «svært gode» og har ifølge ham spart samfunnet for opp mot 12 milliarder kroner.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Leder

For et bredt freds­ini­tiativ

Den siste tida har flere tatt til orde for en ny fredsbevegelse. Sist ute er redaktørene av antologien «Stopp våpenkappløpet», tidligere leder i LO Oslo Roy Pedersen og tidligere Klassekampen-redaktør og professor Sigurd Allern. I forordet etterlyser de en mobilisering mot opprustning og siterer Trondheimskonferansen på at antimilitarisme er en holdning vi må holde fast ved. Sist Norge hadde en stor antikrigsbevegelse, var det imidlertid ikke pasifisme eller antimilitarisme som samlet folk i felles sak, men USAs angrepskrig mot Irak i 2003. Paraplyorganisasjonen «Fredsinitiativet ingen krig mot Irak» fikk tilslutning av 190 organisasjoner og nesten 25.000 enkeltpersoner, deriblant store fagforeninger og Kirka. 130.000 mennesker deltok i demonstrasjoner over hele landet. To år etter endret organisasjonen navn til «Fredsinitiativet mot angrepskrig», men det hadde mistet momentumet.

Mari Skurdal

Evig krig

«Krig erklæres ikke lenger,/ bare fortsetter. Det uhørte/ er blitt dagligdags», skrev Ingeborg Bachmann i 1953. Ja, tida da statsledere leste opp sine krigserklæringer fra balkonger og hesterygger, er definitivt forbi. I våre dager er alle kriger «preventive», og de går helst under navnet «operasjoner». I talen Donald Trump holdt etter USAs angrep på Iran natt til søndag, klarte han helt å unngå betegnelsen «krig»: I stedet snakket presidenten om et «massivt presisjonsangrep» som hadde «utslettet» Irans atomanlegg. Oppskriftsmessig takket Trump sine fotsoldater for innsatsen, men tilføyde – som i en barnlig aftenbønn – en spesiell takk til selve Skaperen: «Vi elsker deg, Gud.» Gjennom angrepet på Iran har Trump brutt ikke bare folkeretten, men også forsikringene han ga sine egne velgere i fjor høst, da han lovte å kaste krigshisserne ut av Det hvite hus.

Bendik Wold

Ikke noen lakmustest

Rødt-medlem Ronny Kjelsberg kritiserer i et innlegg mandag Klassekampen for å tro «at ideer som møtes i offentlig debatt, med saklige argumenter, fører oss fram til sannheten». Det er spesielt synspunkter fra ytre høyre Kjelsberg har i tankene, men han nevner også vaksinemotstandere, Putin-supportere og Holocaust-fornektere som eksempler på grupper som står for så marginale syn at de ikke burde slippe til i offentlig debatt. Ifølge Kjelsberg stiller intervjuer med små og ytterliggående miljøer «helt spesielle krav til forarbeid og metodikk». Han mener også særegne trekk ved mennesker, som iboende fordommer og sans for anekdoter, gjør at det beste argument ikke alltid vinner fram. Kjelsberg trekker fram vårt intervju med filosofen Susan Neiman som et eksempel på at et anekdotisk argument kan vinne over vitenskapelige fakta og følgelig må formidles med omhu. Neiman har markert seg som kritiker av identitetspolitiske strømninger på venstresida, og i intervjuet sier hun at Donald Trump har rett når han sier at programmer for mangfold, likeverd og inkludering gir ikke-kompetente mennesker makt. Kjelsberg mener det er faktisk feil, med henvisning at en studie har funnet at kvaliteten på forskning øker når tidligere underrepresenterte grupper inkluderes i forskningsgrupper.

Mari Skurdal