Frida Fliflet

#fff

#000

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

På starten av 2000-talet gjekk eg på barneskulen, og når dagen var ferdig, blei eg ofte med venninner heim. Me slengte sekkane på golvet og skrudde på tv-en. Der gjekk det reality. 

reality. Eit av programma me fråtsa i, var «The Biggest Loser»: Her skulle svært overvektige deltakarar gå mest mogleg ned i vekt på 30 veker. Ein pengepris på 250.000 dollar venta vinnaren.

Oppskrifta var tilsynelatande enkel: Deltakarane blei henta ut frå dagleglivet, samla og utsette for eit brutalt kosthalds- og treningsregime, ofte omgitt av junkfood for freistingas skyld. Dei sadistiske trenarane Bob og Jillian sa ting som: «Nobody bullies my team except for me!» og skreik deltakarane opp i fjeset.

Såg me ikkje på «The Biggest Loser», såg me gjerne på «America’s Next Top Model». Det utprøvande programmet – laga og leia av supermodell Tyra Banks – blei eit fenomen, gjekk i 24 sesongar og blei vist i 170 land. Tittelen seier det meste: Kven har det som trengst for å bli USAs neste supermodell? Ei rekke syltynne jenter – ofte frå tøffe kår, ofte berre i tenåra – skal samlast og pressast til maksimum under Tyras pisk.

 og «Top Model» blei fødde i realityens barndom. Sjangeren var fersk og pusha grenser både for sjåarar og deltakarar. No, tjue år etter, har reality-tv vore i kulturen vår såpass lenge at det har begynt å komma kritiske tilbakeblikk-dokumentarar på sjangerens 

Dei siste vekene har eg sett to av desse tilbakeblikk-seriane, begge på Netflix: «Reality Check: Inside America’s Next Top Model», og «Fit for TV: The Reality of the Biggest Loser». Det har vore djupt ubehageleg.

«Top Model» starta, som Tyra Banks sjølv påpeiker, på same tid som «Fear Factor», «Survivor» og andre grensesprengande realityshow. Men der «Fear Factor» var brekke-seg-ekkelt – folk måtte eta levande insekt eller la seg dekka av rotter – var «Top Model» vondsinna på ein heilt annan måte.

Ein deltakar, Keenyah Hill, var så tynn at ho blei mobba på skulen. Likevel blei ho casta som ein elefant i ein fotoshoot, før ho blei kalla «piggy» av dommarane.

Ein annan deltakar, Dani Evans, blei pressa til å utføra tannkirurgi mot sin vilje for å lukke det (nydelege!) mellomrommet mellom tennene sine. Viss ikkje ville ingen jobba med ho, var trusselen som låg under. Verken Keenyah eller Dani blei toppmodellar, men begge er intervjua i dokumentaren.

 of The Biggest Loser» er ikkje mindre sjokkerande. For eksempel måtte deltakarane, som del av ei utfordring, bæra bagettar i munnane sine (

å ta eit bit!) som om dei var hundar. Kameraa blei lagt på bakken og liksom rista og skalv når dei sprang forbi, for verkeleg å understreka jordskjelvet dei lagde. Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person; ein som det var greitt – faktisk oppfordra til – å le av.

Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person.

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Kan musikk fortsatt massemobilisere mennesker? Nei, mente punklegenden Dennis Lyxzén da Klassekampen intervjuet ham i fjor. Naoise Ó Cairealláin – bedre kjent som Móglai Báp i den nordirske raptrioen Kneecap – er ikke helt enig.

– Jeg tror definitivt at musikk kan være en kulturell oppvekker for folk. Det kan vekke et behov for å dykke dypere ned i kulturen eller språket de har, sier Ó Cairealláin.

Denne bevisstgjøringen om egen kulturarv er også en måte å mobilisere på, mener han.

– Med en gang folk føler at de har en verdi, tror jeg det kan gi dem sjølvtillit til å stå opp for seg sjølv.

Kanskje er ikke kulturell og språklig bevisstgjøring det første 

tenker på når det kommer til Kneecap. Rekken av stormer trioen har stått i det siste halvannet året er lang: Vel så mye som et band har Kneecap blitt internasjonale politiske symboler, elsket og hatet for sin kompromissløshet og harde retorikk – om Gaza, Israel og Palestina, om rusbruk eller britiske politikere.

The Guardian har kalt Kneecap «det mest kontroversielle bandet siden Sex Pistols», men det er ikke mye hardt over rapperen der han sitter i en gråhvit kontorstol hjemme i Belfast. Vi snakker over Zoom, og Klassekampen må spisse ørene for å henge med på den tjukke aksenten. Ó Cairealláin er kledd i Dublin Citys dyprøde fotballskjorte, på treveggen bak henger en plysjjakke. Han er hyggelig, reflektert og beint fram tålmodig.

Nylig har han og bandkollegaene Mo Chara og DJ Próvaí kommet tilbake fra Cuba – de var del av den humanitære konvoien Nuestra América, som ankom øya 21. mars med mat og medisinsk utstyr. Kneecap kom imidlertid flygende inn, og var der i tre dager.

– Det var oss og politikerne, blant annet Jeremy Corbyn. 

. Men det var veldig trist å se effektene som sanksjonene [fra USA] hadde på vanlige folk, sier Ó Cairealláin.

Språk, makt

Tilfeldighetene ville at jeg denne uka holdt et foredrag med tittelen «Fins det protestsanger i dagens USA?». Samtidig har jeg lyttet til Bare folks nye mini-ep. Og hadde jeg fått samme spørsmål i norsk kontekst, hadde Bare folk vært et fint eksempel på at protestsangen eksisterer – i alle fall for den som leiter.

Bare folk er i sin kjerne en duo, bestående av Lovise Espeland og Jonathan Krabbe, men de spiller som et kollektiv både i studio og på scenen. «Bergens egne folkete visejazzband», kaller de seg, og en dæsj av folkemusikk har de også. Dette viser seg oftest i Espelands vokal, som har noen finfine ruller og ornamenteringer.

 av studiotrollmann Vetle Junker. Han gjør som han ofte gjør: Løfter lydbildet, gjør det reinere og klarere. Nei da, bandets varme visepreg er ikke vekke – det kommer heller bedre fram.

Tre av de fire låtene – «Hvis du finnes Gud», «Barn dør» og «Det er kanskje riktig men det er ikke viktig» – er reinspikka protestlåter anno 2026, og svært gode som sådan.

«Barn dør» er noe så sjeldent som en velfungerende humoristisk protestlåt – jovial i tonen, syrlig i teksten. Tittellåten er sin egen perle, mens «Det er kanskje riktig…», med sitt anatolisk-lydende riff, har et tipp topp driv jeg ikke har hørt hos duoen før.

tolkning av Don McLees nydelige «Vincent» (1971), gjendikta til norsk av Stein Arild Espeland under tittelen «Stjerneklåre natt». Det er veldig pent, med akustisk gitar og vibrato i fele og vokal, men blir litt vel sukkersøtt. Sangen virker også noe malplassert ved siden av de andre låtene.

Det sagt: Dette lover godt for andrealbumet.

Bare bra

Ved første augekast ser omslaget til Claudia Ulloa Donosos «Liten fugl» nesten nusseleg ut: lyserosa bakgrunn, vakre fjør som dalar i lufta, ein søt liten katt som tittar opp. Men etter eit par sekund skjønar ein at omslaget heller er illevarslande. Ein katt blant mange fykande fjør er strengt tatt ikkje eit godt teikn – for kor er eigentleg denne lille fuglen? Brått verkar katten mindre søt. Og rett nok, når ein opnar boka og ser tittelsida, blir varselet ekte: Her ligg ein liten fugl på rygg med beina i været. Blar ein om til første novelle, dukkar katten opp som det aller første ordet: Kokorito, sju kilo tung, som gong på gong drar inn torturerte småfuglar til eigaren. «Med sju liv i Amerika og ni på den skandinaviske halvøya gir Kokorito meg døden i gåve», slår forteljaren fast.

Dette er ikkje einaste gongen ein «dødsmaskin» av ein katt dukkar opp i boka, men opningsnovella, som samlinga har tittelen sin frå, er den beste. Ho er ei finurleg, smart lita historie, der forteljaren skal på jobbintervju som prosjekt­rådgjevar akkurat når katten hennar har torturert og 

 drepe ein fugl. Forteljaren, som må rekka bussen, klarar ikkje gå ifrå den vesle fuglen, og tar den like godt med i lomma under intervjuet.

 tredje novellesamlinga til Claudia Ulloa Donoso (f. 1979), som bur i Noreg, men opprinneleg kjem frå Peru. Boka kom ut i 2015 – ho har «allereie oppnådd kultstatus blant spansktalande lesarar», ifølgje forlaget – og først no finst ho på norsk, finfint omsett av Bente Teigen Gundersen. Det er det nokså nystarta, vesle forlaget Les Bones Dones («dei gode kvinnene» på katalansk) som står bak utgjevinga. Dette er for øvrig ikkje første gong Donoso er å lese på norsk: i 2024 kom romanen «Jeg drepte en hund i Romania» på Camino.

Om du vil kalla dette noveller eller forteljingar eller noko anna, kokar vel ned til kor streng definisjon du har av novella. Sjølv om eg meiner novella kan romma så mangt, vil eg nok kalla mange av dei tretti tekstane her for kortprosa: dei verkar meir som reine observasjonar eller små tankerekker, og manglar den narrative sløyfa novella helst skal ha.

 å emigrera, immigrera, ligg som ein grunnstein i «Liten fugl». Ofte har eg kjensla av at det er same forteljar som dukkar opp: Fleire av historiene føregår i Nord-Norge – der forfattaren har budd – eller blir fortalde frå perspektivet til ein latinamerikansk, i alle fall spansktalande, migrant. Ulloa Donoso skriv sårt og presist om den dirrande kjensla av framandgjering og einsemd som følgjer med det å vera ny i eit land. Men dette er inga dyster bok: Tekstane er lettlesne og uføreseielege, stadig vekk ramlar dei ut i det småabsurde eller surrealistiske. Ein framand mann dukkar opp i stova for å glo på forteljarens (symboltunge) plante. Den nye kjærasten driv og forvandlar eldfloger til menn. Slikt skjer.

Eg, som i kvardagen har såpass pingpong-hjerne at eg ikkje klarar å lese romanar, er ein sucker for korte noveller. «Liten fugl» burde passe slike som meg perfekt: Her er mange av historiene så korte at ein er gjennom på eit minutt eller to. Likevel skulle eg ønska at dei hadde fått meir kjøt på beina – at vi får komme tettare på karakterane og stå i scena lengre. Trass i at tekstane har noko akutt over seg, verkar mange av dei meir som gode idear eller snedige innfall, heller enn faktisk ferdige tekstar. Litt for ofte sluttar dei før noko rekk å få konsekvensar; før tankerekkene borar djupt nok. Då står heller ingenting på spel.

‘Tredje konjugasjon’, for eksempel, har eit lovande utgangspunkt: Ein spansklærar står ved tavla og klarar ikkje forklara elevane sine den fulle betydinga av verbet 

; at det ikkje berre er å bu ein stad, men også å 

 ein stad, og ein skjønar at læraren, som bur (

!) i eit framand land, der og då får ei lita identitetskrise. Her er ei historie som verkeleg kunne ha dirra om ho hadde fått vekse fram, men ho er berre ei side lang, og lesaren må nøya seg med at introscena er det hen får.

 forteljingane også brotne opp med sidelange tekststykke i ein annan font – eg tolkar dei som ein slags introtekst til novella som følgjer, utan at eg skjønar heilt kva dei tilfører heilskapen. Eg likar tanken på at boka skal vere ei «skattekiste», som forlaget skriv, men eg synest at nokre av skattane kunne blitt pussa grundigare før dei fekk kome med i kista.

Når det er sagt, set eg stor pris på humøret og nysgjerrigheita som finst i «Liten fugl». Donoso skriv med ei leikenheit eg ofte saknar i norsk samtidslitteratur, og ho gjer nokre fine observasjonar. Ein lun humor og ein vilje til undring er bokas raude tråd, som løftar tekstane opp frå det ordinære.

Ein framand mann dukkar opp i stova for å glo på forteljarens (symboltunge) plante.

Fugleferd

Charlotte Førde Skomsøy

Man kan alltid tegne seg sjølv som offer for sine omstendigheter, sier Ariadne Loinsworth.

– Jeg var et offer for at broren min gikk bort, og et offer for alt som ikke fungerte i livet mitt. Men hva er det jeg kan ta 

for? Hva er det i meg som ikke er perfekt; hva er det som er stygt, som er grusomt?

Vi sitter på en liten bergknaus på toppen av Ola Narr, en sidepark til Tøyenparken i Oslo. Loinsworth – bedre kjent under artistnavnet Ary – snakker om tiden etter debutalbumet sitt, «For evig». Hun har hette på hodet og armene rundt beina, som om hun pakker inn seg sjølv. Hun er helt kledd i svart. Hun er stort sett det. På hver hjørnetann skinner et ørlite kors i gull.

Her på toppen har hun sittet mange ganger. Det er hit hun har gått på kveldene når hun har ferdigstilt det nye albumet, «Darkstar». Sett på solnedgangene. Klarnet tankene.

«For evig», som kom i 2022, var et sorgarbeid etter at hun mistet tvillingbroren sin. Også «Darkstar» er det. Sorgen forsvinner ikke, men den har endret seg, sier Loinsworth. Den er blitt skitnere nå, hardere, full av forbudte følelser.

– «For evig» beskriver sorgen og fortvilelsen på en veldig uskyldig måte. Når jeg hører på plata nå, føles det nesten som et barn som observerer hva som skjer, sier Loinsworth.

– Men når man skal tilbake inn i livet, eller prøve å finne frem til et liv som gir mening igjen, skjønte jeg at ting hadde endret seg veldig mye. 

– Da du annonserte albumet for et par uker siden, skreiv du at tanken på å gi det ut i verden fikk deg til å ville kaste opp?

– Ja. Jeg har vært ganske kvalm de siste månedene.

Jeg har ingenting til overs for kjendiskulturen

Mørketid

 Anders Danielsen Lie sin infernalske tirade frå Spellemannsutdelinga har allereie fått evig liv i form av hundre 

. Internett kan kunsten å premiera (eller straffa, om du vil) spontane kjensleutbrot. Eg prisar meg lykkeleg over at det ikkje var same krampaktige 

stemning på årets Vossajazz, sjølv om kjærleiken for jazz openbert var til stades. Stemninga var god, men sindig, i alle fall fram til elleve på kvelden.

Vossajazz legg uansett si stoltheit i å ikkje vera pompøse. Programmet har plass til gamle travarar (Ketil Bjørnstad, Lars Lillo), men har også fingeren på pulsen: Årets lineup inneheldt eit knippe interessante, relativt unge artistar med utforskartrong, som stadig er å finne i nye konstellasjonar – som Andreas Rotevatn, Håkon Brunborg og Henriette Eilertsen.

var signert tubaist Daniel Herskedal og hans trio. Verket dei spelte, «Movements of Air» frå i fjor, er cinematisk, småmelankolsk musikk (men er det jazz?), med langstrekte tonar og mykje luft. Uttrykket «måle opp landskap» er altfor mykje brukt i musikkritikk, men det er unekteleg freistande å ty til i denne samanhengen. Er det sånn musikk nordlysturistar høyrer for seg i sitt indre? Når eg lukka auga under konserten, var eg liksom i ei lita drone som flaug over Hardangervidda. Bildet forsvann fort når eg opna dei igjen: Fjeset til pianist Eyolf Dale er like uttrykksfullt som pianospelet hans, og var eit lite show i seg sjølv. Perkusjonist Helge Andreas Norbakken kan berre omtalast som eit rytmemonster i beste forstand – på eit tidspunkt spelte fyren fem forskjellige rytmar: ein rytme med kvar arm, ein med kvart bein, pluss beatboxing.

 prestisjeoppgåve, var tildelt den allestadsnærværande Lars Horntveth. 46-åringen er ein nøkkelfigur i både norsk jazz og norsk musikkliv generelt, og har produsert og deltatt på meir enn 250 album: frå A-ha til Marit Larsen til Motorpsycho. Horntveth er kanskje mest kjent som bakmann, men no skal han altså fram i manesjen igjen.

I den smekkfulle salen gjekk summinga. At Horntveth er ein sjangerkameleon, gjer det vanskeleg å gjette seg til kva som skal komme – men det viste seg å vere ei groovy, progrocka affære, stort sett vokallaus, men full av snappy, sterke soloar.

trakterer blant anna klarinett, saksofon, pedal steel og tangentar, lar Horntveth sitt glitrande tingingsband skine. Det verkar som om gitarist Sander Nordahl Eriksen speler på annankvar konsert eg befinn meg på, og gitararbeidet hans løftar det meste. Instrumentet sit så tett klistra til kroppen at han og gitaren verkar å vere ein og same ting (han skulle sjølvsagt vidare for å spele med Harald Lassen). Elias Tafjord, med sitt umiskjennelege driv, piskar alt framover. Celloen til Joel Ring drukna derimot litt i lydbildet, tidvis også Tuva Halses inderlege fiolinspel.

Maja Sievers Skanding, kritikar i Bergens Tidende, meinte at årets tingingsverk vil gå inn i historia, og trilla seksar. Eg vil nok ikkje legge meg heilt 

 Iblant sakna eg meir variasjon og større dynamikk i lydbildet; det kjentest tidvis som om alle var på heile tida. Grensa mellom suggesjon og monotoni er hårfin.

Overgangane frå tema til tema – låtane her var få og lange – var derimot upåklagelege. Det kjennest aldri rotete, trass i dei komplekse arrangementa og det metta lydbildet; veggen av lyd som desse ti musikarane lagar, vrir og vender på. Fleire groovy tingingsverk til folket!

at årets Vossajazz-pris gjekk til bassist og komponist Toivo Fjose, som også var å sjå i det finfine jazzamericana-bandet The Red Barn. Mitt personlege høgdepunkt kom heilt på tampen av festivalen: Benedicte Maurseths samtidsfolkemusikkverk «Mirra» frå i fjor. Om det kjentest som å mentalt fly over snøkledde Hardangervidda under Daniel Herskedals opningskonsert, kjentest «Mirra» som å ligga i lyngen på den same vidda og få lov til å kjenna at jo, ein er faktisk del av naturen.

Grensa mellom suggesjon og monotoni er hårfin

Over vidda

Du har tidligere jobbet med å lage spesialeffekter for gigaproduksjoner som «Guardians of the Galaxy» og «Fantastical Beasts». Dokumentaren «Hva vi snakker om når vi snakker om musikk» er ganske langt unna dette?

– Ja, jeg har jobbet med film i over tjue år, men mest med etterarbeid, fargekorrigering og visuelle effekter – dette er første gang jeg lager en langfilm som jeg regisserer sjølv. Men jeg har kalt dette mer en slags collage enn en film; en collage av ulike tanker og ideer og følelser. Det handler om å skape.

Som tittelen indikerer, snakker du med både forskere, professorer og artister – Honningbarna, Kjetil Møster og Aurora, blant annet – for å finne ut hva vi snakker om når vi snakker om musikk. Hva ga deg lyst til å lage denne filmen?

– Sjølv om jeg jobber med å lage bilder, er jeg egentlig en musikknerd. Man blir eldre og får alle mulige roller og posisjoner i livet, men musikken ligger der som en hovedinteresse, som jeg hele tiden graviterer mot og følger med på. Denne filmen er et forsøk å finne ut noe mer om dette. Hvorfor treffer musikken så hardt, hvorfor snakker den så direkte til følelseslivet vårt?

Ja, et poeng som kommer tidlig i filmen, er at musikk snakker til oss på en nærmest spirituell måte: Den kan gå forbi alle kognitive intellektuelle prosesser og gå rett inn «til det noen vil kalle sjela», som vitenskapsformidler Philip Ball sier det. Musikk har en enorm emosjonell makt over oss?

– Ja, musikken går rett forbi det rasjonelle laget i oss. Philip går til evolusjonen når han skal forklare at vårt forhold til musikk er så intuitivt – han trekker fram det faktum at lyd kan treffe oss som varselsignal; han går helt tilbake til savannen. Vi har ikke tid til å vurdere om dette lyden er et løvebrøl eller et tre som falt, vi må reagere 

I filmen snakker vi med ulike fagfolk som forsker på musikk, det var kjempegøy, blant annet en nevroviter. Nevrovitenskap er jo et fag som vokser for tiden, og som kan måle mer og mer avanserte ting … Skal jeg fortsette?

For eksempel: Når man er sammen med andre, er det visse områder i hjernen som blir aktivert – og det viser seg at det er de samme områdene i hjernen som blir aktiverte når vi hører på musikk! Vi er sosiale med oss sjølv, på en måte. Musikken kan være en slags personlig venn.

Musikken går rett forbi det rasjonelle laget i oss

Det som står på spill

Her har jeg ikke vært før … Nei, her kan man falle ned.

Tora Augestad trykker ned et dørhåndtak i en av Operaens snirklete rom og ganger bak scenen. Den leder oss ikke dit vi vil: ut i salen.

– Oi, denne gangen var trang. Her kan man ikke være tjukk!

Hun går med kjappe, bestemte steg, trykker ned forskjellige dørhåndtak.

– Du vet, i alle operahus er det sånne hemmelige dører. I Tyskland står de ofte åpne. Da kan du gå bak scenen og hilse på hvis du kjenner noen.

Augestad – som har rundt 25 år bak seg både som utøver og administrator i musikklivet – kjenner mange. Hun kjenner også det enorme huset vi befinner oss i, trass i et par hemmelige dører. Straks stiger vi ut i den tomme salen som omgir Operaens hovedscene. Der har Augestad stått mang en gang, men nå etter påske skal hun gjøre en rolle og forestilling «som er så langt unna opera som du kommer». Det dreier seg om «Wonderful Bernstein!», basert på musikalen «Wonderful Town» (1954) av den legendariske dirigenten og komponisten Leonard Bernstein.

– I «Wonderful Town» kan du faktisk høre små musikalske frø som seinere skulle bli del av låtene i «West Side Story», forteller Augestad.

Hun synger noen toner ut i det tomme rommet. Fotografen dirigerer henne mellom seteradene. Augestad, som har skiftet til svart skjørt og en voluminøs gullrosa topp for 

 skyld, poserer som hun aldri har gjort annet. Armen i siden, blikket rett i linsen.

– Denne toppen er veldig gammel, men jeg var på fest med Åse Kleveland forrige uke og hun skrøt sånn av den. Så da får jeg jo bruke den, sier Augestad og retter på ermet.

Jeg kan aldri være med i «Stjernekamp», liksom, ingen vil høre meg rappe i beste sendetid.

Toras tid

Oftare enn eg skulle ønska finn eg meg sjølv i ein tilstand av mild melankoli over nivået på låttekstane her på bjerget. Enten dei er på norsk eller engelsk, er dei altfor ofte platte, generiske og sentimentale. Men så kjem eg på: rappen finst. Takk og lov for Cezinando, Store P, Karpe og resten, som drar nivået kraftig opp. Den same tanken slo meg mens eg lytta til «After All», det nye albumet til Giddygang & Vuyo. Rappar Vuyo kan heldigvis skrive – ikkje på wow-nivå, men på sitt beste er det både leikent, sårt og smart. 

I’m too young to think past tense / Too dope to be a has-bee

n, erklærer han i opninga «Running Away».

Bandet – det finurleg titulerte Giddygang – er eit sekspersons soul-, jazz- og R&B-kollektiv med base i Oslo. Dei er to gonger Spellemannpris-nominerte (begge gongane med Vuyo), og med «After All» blir dei sikkert nominerte igjen.

 det er og blir Vuyo, med sin uanstrengde flow, som er hovudpersonen. Giddygangs gode vokalist, Sarah Vestrheim, legg inn nokre fløyelsmjuke refreng her og der, mens musikarane ligg og groovar høfleg i bakgrunnen. Ein plettfri produksjon fjernar alle spisse kantar. Lydbildet er varmt, smakfullt, men akk så kjedeleg – ja, det er frustrerande å tenka på alt desse dyktige musikarane kunne gjort om dei berre hadde villa.

Her er interessante gjestar, men også dei opptrer i ganske strigla utgåve. Når Henriette Eilertsen gjer ein fløytesolo mot slutten av albumet, og tenner eit håp om at 

skal skje, blir ho fada ut så fort at gjestespelet hennar mest av alt verkar som pynt; litt kakestrøssel å dryssa på.

eit fint spenn; enten Vuyos forteljar funderer på eksistensen og karrieren, familierøter og sosiale spørsmål, eller er betatt og forelska. Han kan også vere morosam: 

I don’t know if we’re tough enough / To deal with the tougher stuff / I don’t need the Ravenclaw, I just need the Huffle-Puff

Men det loungete lydbildet undergrev leikenheita, nerva og historieforteljinga som finst både i tekstane og i Vuyos framføring. Er det intensjonelt; er tanken at rapparen vil skina endå sterkare viss arrangementa er tannlause? I så fall er det ein mislykka strategi. Effekten blir først og fremst søvndyssande; som ei lita pille melatonin.

Det er null tvil om at Giddygang og Vuyo er flinke folk. Men det aleine held ikkje for å lage eit minneverdig album. Det er lite på «After All» som ber om merksemda di – her er først og fremst 

Vibes, vibes!

Hvor mange personer trengs det for å holde vakt under et country-intervju? I alle fall tre. To folk fra managementet og en personlig sikkerhetsvakt møter Klassekampen når vi skal intervjue en av sjangerens nye stjerner: Zach Top. Klokken er ni på morgenen – skammelig tidlig for å intervju en musiker – her vi sitter på et krampehipt hotell i Oslo sentrum og venter på at hovedpersonen skal komme ned. Sikkerhetsvakten scroller på mobilen. Han har neppe spesielt mye å gjøre disse dagene, men nå kan han i alle fall få gå opp og banke på hos den forsinkede hovedpersonen. Manager Mike kremter.

– Kan jeg spørre deg … Fins det noen etniske spenninger i Norge? Det virker ikke helt sånn.

– Eh, jo. Men det er … ikke som i USA.

– Jeg tilbrakte mine første år i Selma, Alabama, og

 … it’s not a good story for America.

Her kommer Zach Top inn, kledd i jeans og marineblå hettegenser, og hilser hjertelig. Håndtrykket er fast, han unnskylder seg for forsovingen. Manager Kyla løper av gårde for å finne kaffi til den nyvåknede stjernen.

Klassekampens utsendte blir ivrig og øyner et ørlite håp om at Top faktisk skal kaste seg ut i tematikken – sjølv om vi har fått tre skriftlige beskjeder om at dette intervjuet 

får inneholde noen politiske eller personlige spørsmål. Det blir med håpet. I stedet peker Top på en plast-vikinghjelm på hyllen over oss, og forteller at Mike kvelden før klatret opp og prøvde den på.

For meg er autentisitet og ærlighet tett sammenknyttet

Lever og ånder

Hvem er nåtids-Norges største musikalske eksport? Girl in Red, Alan Walker, tja – det er vanskelig å komme på en bedre kandidat enn Aurora.

I 2024 la osingen ut på en verdensturné kalt «What Happened to the Earth?», som solgte over 300 000 billetter. Den største konserten her blei spilt på et utsolgt Palacio de los Deportes i Mexico by, på Día de los muertos. I tillegg til de 18 000 publikummerne i salen var et filmcrew med, og resultatet av dette er nå blitt konsertfilm.

 kontekst her: Filmens start, med et par lynraske klipp fra prøvene og backstage, hinter til at vi kanskje skal få noen innblikk i Aurora og bandets tanker, men den gang ei. Et par fans som venter utenfor, får bare så vidt komme til orde før det klippes videre.

Filmen brytes opp flere ganger av disse ørsmå fan-møtene, som virkelig kunne skapt en god ramme. Utkledde, sjenerte og boblende av forventning er Auroras såkalte «weirdos and warriors» et rørende syn, og filmen hadde vært en glitrende mulighet til å faktisk snakke 

med dem; å gi dem tid og rom til å reflektere og fortelle. Auroras fans er hardcore, på godt og vondt – de er en type kultete fans på et nivå ingen andre norske artister kan skilte med.

 med hendene på ryggen og en stor blomsterkrans på hodet, rekker å si noe som sikkert er sant for mange fans: «Aurora er som en … motivasjon. Og også som et trygt sted.»

Det er dét: Auroras univers er et sted å høre hjemme for de som føler seg rare og utenfor. For dem er hun veldig mye mer enn bare musikken. Og hovedpersonen sier det igjen og igjen mens hun flagrer rundt på scenen: Vi er alle «children of the world», og her i salen er vi «this big family of people who is all fucking weird. And we’re all in it together. Which kind of helps».

sømløs, smart dramaturgi, og Aurora er sitt vanlige, overveldende jeg: Teatral på en merkelig ekte måte. De store faktene og inderlige ordene er 

for mang en nordmann, men går rett hjem hos latinamerikanerne. Ikke minst synger hun helt strålende live, backet av sitt faste, bunnsolide band under Fredrik Svabøs ledelse.

er ikke like strålende. Men det er unektelig fint å se meksikanske menn med bart og skinnjakke 

det til alveaktige elektro-folk-låter. De er så inni musikken at de ikke enser filmkameraene rett framfor nesen deres. De er rett og slett i øyeblikket – og lite er med aurorask enn akkurat dét.

Til Mexico!

Hello, Simon Halsey! På lørdag gjør Oslo-filharmonien sin første sing-along-konsert. Det er neppe noe de fleste assosierer med profesjonelle orkestre?

– Vel, jeg er ganske kjent for å ha gjort sing-along-konserter, spesielt i Tyskland, og i England har vi hatt dette i over femti år. Det er kanskje litt seint å ta med denne ideen til Oslo, men jeg håper det tar av og blir en kjempestor suksess som vil spre seg videre. Konserten er 

, så denne sing-along-konserten er bare det første av 

nye formater vi kommer til å introdusere, og hvis det går bra, vil vi bli modigere med prosjektene framover.

Flere formater, sier du – hva da, for eksempel?

– La oss starte med hvorfor vi gjør denne sing-along-konserten. Oslo-filharmoniens kor er amatører, selvfølgelig, men de holder en veldig høy standard. Som du vet har de konsertene sine i Oslo Konserthus, og folk kommer for å høre på dette, og det er, selvfølgelig, en veldig god måte å ha konserter på. Men jeg er lidenskapelig opptatt av ideen om at folk kan 

 i profesjonelle konserter. Så nå på lørdag kommer masse folk til å synge med orkesteret! Vi blir over tusen som lager musikk sammen.

Dette utvider OFO sin rekkevidde enormt; vi når flere folk og berører dem på nye måter. I alle Oslos gater vil du ha folk som sier «åh, jeg 

med Oslo-filharmonien!» 230 kommer tilreisende fra utlandet, som er kjempebra, bare tenk på de økonomiske virkningene! 230 folk på hotell, på kafeer, som bruker taxi! Og alle disse vil dra tilbake til byene sine og si «Ohhh, jeg har sunget med Oslo-filharmonien!»

Nyhetene hver dag er grusomme – til og med i Norge, bare 

hvordan det er om du er britisk eller amerikansk – så det å møtes, ­puste sammen og skape musikk sammen, det er 

viktig. Og det er absolutt hundre ­prosent utsolgt! Det er dette vi kaller en vinn-vinn-situasjon.

De siste årene har klassiske orkestre blitt opptatte av å utvide horisontene og publikummet sitt; gjøre seg mer tilgjengelige. Er dette del av den strategien?

– Ja, selvfølgelig. Alle bør føle seg komfortable med å gå i konserthus, at et orkester er for 

. Den eneste måten du kan gjøre det på, er å åpne dørene: Ha åpent hus, besøksdager, besøke skoler og eldrehjem og sjukehus. Dette er spesielt viktig fordi det har blitt mindre synging og mindre kunst på pensum i mange land, så det blir opp til korene og kunsten å si: «Se hva vi gjør! Kom og prøv!»

Ja, det har vært en debatt i Norge om den minkende plassen kunstfag har på pensum –

Folk vil si: ‘Åh, jeg sang med Oslo-filharmonien!’

Allsang med Mozart

engselen tilbake: Bruker penger på barndommens helter

. Slik lyder tittelen på ein reportasje hos nrk.no, publisert for eit par dagar sidan. Blant bilde av fluffy, pastellfarga Pokémon-bamsar, intervjuar dei 30-årige Elene, ein såkalla 

, som samlar på kosedyr. «Nostalgi, lekenhet og en lengsel mot en tid uten bekymringer og ansvar sies å være grunner til at «kidults» er blitt et fenomen», skriv journalisten.

NRK har ein hang til å lage såkalla tendenssaker med berre ein eller to casar – noko som openbert ikkje er nok grunnlag til å stadfesta ein 

i samfunnet. Men viss vi zoomar litt ut, er denne «kidult»-saka absolutt inne på noko.

For sjølv om kosedyrsamlande kidults knappast er landets vanlegaste rase, verkar denne nostalgiske klamringa til barndommen og ungdommen å vera eit definerande trekk ved min generasjon. Det gjeld både siste skanse av millennials, fødde mellom 1992–96 (som meg) og første skanse av generasjon Z.

: Som små Peter Pan-ar sausar vi rundt og vil berre halda fram med ungdomslivet. Det finst eit hav av saker, kommentarar og 

 som sementerer førestillinga. I 2024 publiserte The Telegraph kommentaren «Gen Z has lost the ability to manage basic adulthood». Spaltisten, Judith Woods, slo hardt i bordet: «Ingen [av dagens unge vaksne] har lyst å veksa opp», skriv ho.

Business Insider slo fast noko liknande under tittelen «25 is the new 21». For eit par dagar sidan trekte samfunnsdebattant Sanna Sarromaa debatten endå lengre, som ho brukar, og kalla det for «omsorgssvikt» å ha 25-årige barn buande heime.

Verbet «adulting», som kom i 2013, er med andre ord framleis eit treffande uttrykk. Det var den amerikanske forfattaren Kelly Williams Brown – då 29 år, altså ein erke-millennial – som fann opp uttrykket for å beskriva vaksenlivets kjedelege, men høgst nødvendige oppgåver – ta oppvasken, vaska klede, betala rekningar. At ordet lynraskt fekk feste i språket og kulturen, er talande.

Brown brukte ordet med glimt i auget. Men som Madeleine Davies skreiv i nettmagasinet Jezebel, under tittelen «You’re not adulting, you’re acting your fucking age»: «Ein premie for å oppfylla dine grunnleggande plikter som menneske er vel det mest barnslege det går an å tenka seg».

viktig å skilja mellom barnleg-type-lat oppførsel (som å forventa premie for å ta oppvasken), nostalgielskande kidults som vil bygga Lego, og faktiske samfunnsstrukturar og kulturendringar som skapar andre livsløp og leveformer for unge vaksne. Desse nye vaksenliva er mindre tradisjonelle, men er dei mindre 

Som roomien min påpeika (ja då, eg bur i kollektiv): Ideen om kva det vil seie å vere vaksen er også i endring. Før var «vaksen» omtrent sånn her: få jobb, gift deg, kjøp hus, få barn, og datt du utanfor, var du … litt rar. Å ikkje villa ha barn og rekkehus; å leva forskjellige typar liv, er meir akseptert no – og, spesielt for kvinner, praktisk mogleg. Dei kulturelle normene er blitt vidare. Samtidig har bustadmarknaden blitt trongare, og jobbmarknaden meir usikker. Følelsen av at verda går framover, er blitt erstatta med, vel, det motsette. Og med NRK si sak i mente: Kva triggar vel kosedyr-behovet meir enn kjensla av at tredje verdskrig er i emning?

Ho spør om ein treng å definera livsstadium

Generasjon K

inn alt som høres, ikke bruke for mye juks! Nei da, ikke juks, men … Jeg vil gjøre det sjøl, sier Amalie Holt Kleive.

Klassekampen møter musikeren hjemme i leiligheten hennes, midt i Bergen sentrum. Hun har laget kaffi og tent lys, og februarsolen siver inn vinduene. Holt Kleive snakker om sin andre plate, «Vi er de evige», som slippes dagen dette står på trykk. Hun er blitt modigere nå, mener hun, både musikalsk og tekstlig.

– Lydbildet har blitt sprekere. Jeg ville prøve ut mer, jeg har ikke tenkt sånn «Å nei, nå har folk forventninger, andreplata må være sånn og sånn» – fuck det. Jeg må bare fortsette å følge innfallene mine. Jeg kjenner det veldig fort i magen når jeg er inne på noe, sier Holt Kleive og legger hånden på magen.

– Jeg synes denne platen er helt fantastisk. Om man får lov å skryte litt av seg selv.

Det er fire år siden debutalbumet, «De løper der jeg går», kom. Albumet, en sammensmeltning av pop, elektronika, jazz og viser, med Holt Kleives glassklare stemme i hovedrollen, fikk svært gode kritikker. Som en av rimelig få albumdebutanter blei forventningene hennes faktisk innfridd, forteller hun.

– Jeg følte det var et veldig stort steg i karrieren. Og det var det. Plata fikk mer oppmerksomhet enn jeg trodde.

Albumet kom imidlertid ut samme måned som Holt Kleive blei med i Aurora Aksnes sitt band, noe som snudde opp ned på tilværelsen: Plutselig var hun på farten konstant, og fylte stadioner på alle kontinent.

– Albumet het jo «De løper der jeg går», men det snudde fort: Nå var det jeg som plutselig løp, ler hun.

Jeg vil lage musikk som folk bare kan nyte. Som ikke alltid må grave i noe grums

Løp, gå, løp

Hold your horses! Nokon som verken er Taylor Swift eller KPop Demon Hunters har gått forbi Tobias Sten 

«Hver gang vi møtes» på topplista. Namnet er Amanda Delara, og låten som ligg øvst, heiter «Sjelen». Kva har vi her med å gjere? Jo: Ein streit kasseklimpresong med nedpå «hmmmm»-koring og ein rimeleg banal tekst om å velje livet framfor penga.

Fuck it hvis det koster meg min sjel / Tar et dypt pust mens jeg ligger på en plen

, opnar songen. Her er eit «de» som berre vil ha pengar og eit «jeg» som ikkje berre vil ha pengar: 

De vil snakke penger og profitt / I en blå båt som jeg kjører kyst til kyst

ekte «fram med lighteren og veiv sakte med armane»-låt, utan store musikalske faktar. Men låten 

knapt nokon plass, og historia forblir eit sett med lausrivne, grunne linjer. Delara snur på ein del språklege standarduttrykk, utan at det er tydeleg kor ho vil med det: 

For den som ler best ler sist / Jeg vet, jeg vet, jeg vet.

Mot slutten, i det ein håpar at låtens jeg – som no har sett verdien i 

– skal vende blikket utover seg sjølv, kjem dei siste setningane: 

Jeg vet det ordner seg for meg, det ordner seg for meg, det ordner seg for meg, det går bra for meg

andreplass, ligg ein annan norskspråkleg låt: «Hånd i hånd» av countrygromguten Tobias Sten. Denne er også sentimental, men på eit litt anna vis. Sten er kanskje ein cowboy med kjærleikssorg og for mykje vibrato i stemma, men det må då vere lov med futt lell! Elgitar, munnspel og pedal steel driv «Hånd i hånd» framover, mens Sten luftar frustrasjonen: 

Men når eg ser deg gå hånd i hånd / med han som før var meg / då blir da vanskeleg å holda seg / når eg sku’ holda deg

Sten har eit ypparleg øyre for melodiske hooks, og her – som på mange av låtane hans – skal det ikkje meir enn ein lytt til før refrenget har klistra seg på hjernen. Også han tyr til ein del lettvinte løysingar og oppbrukte rim, men samtidig viser han ein heilt annan tekstleg teft enn Delara. 

Eg påstår at eg er over alt med deg / men du er over alt for meg

, og gjer den nitriste teksten ein såpass catchy drakt at ein berre må gi opp og synge med.

 blir sendt på TV2, dominerer låtane derfrå topplistene – det er visst ein ufråvikeleg regel. Det sentimentale programmet er fylt av sentimentale coverlåtar (med visse unntak, som Hagle og Ingebjørg Bratlands «Baby, du er rå!»), og er det noko nordmenn likar, så er det visst sentimentalitet. Vi vil ha grining på tv og klynking i låtar.

Som ein anonym redaktør bemerka: No når «Hver gang vi møtes» er ferdig for denne gong, blir det eit lite vindauge på hitlistene før russemusikken set inn. Ja, ja, nyt det så lenge det varar. Det einaste som er bra med russelåtane, er at dei ikkje er sentimentale.

Penga eller livet

Det har vært reint oppløftende å følge debatten om Bonniers bruk av KI-illustrasjon på Unni Lindells nye bokomslag. Klassekampens sak har blitt delt i hytt og vær, kommentarfeltene kokte, NRK Nyhetsmorgen heiv seg på. Litteratur-Norge reiser seg! Kontrasten kunne knapt vært større til den akk så globaliserte og fragmenterte musikkbransjen. Parallelt med Lindell-saken har nemlig nok en KI-låt gått inn i sin fjerde uke på norske topplister, og det til total stillhet.

Låten det gjelder, er en coverversjon av belgiske Stromae sin store hit «Papaoutai» (

 altså «Pappa, hvor er du») fra 2013. Den dypt personlige låten – om tomrommet etter Stromaes far som blei drept i det rwandiske folkemordet – drives fram av et hektisk house-piano som speiler tekstens desperasjon. Coveren er derimot i patosfylt «afrosoul»-drakt: Den er laget med KI, og prøver ikke å late som noe annet.

Enda «Papaoutai – Afro Soul» har gått viralt de siste to månedene, kommer den manglende oppmerksomheten nok mest av at strømmetjenestene, med Spotify i front, ikke gjør lytteren oppmerksom på at de hører på en KI-generert låt. Spotify verken merker eller luker ut KI-sanger, strikk i strid med hva de har lovet. Den franske strømmetjenesten Deezer er fortsatt de eneste som gjør dette.

 hørte coverlåten, var i en danseklasse, og jeg hadde ikke sjans til å høre at det var KI. Svulstig og inderlig var den, jo da, men det trengs vitterlig ikke KI for å få dét til. Singelcoveret, en parodi på Landet Afrika, er faktisk mer avslørende enn sjølve låten: Sjiraff, løve, elefant og solnedgang! Sniff sniff, det lukter KI lang vei.

Frida Fliflet

Artikler

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Protest med punch, driv og sårhet.

Fugleferd

Ary sikter ikke lenger mot stjernene. Likevel har hun nesten slitt seg ut i arbeidet med «Darkstar».

Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.

Hva snakker vi om når vi snakker om musikk? Mats Andersens dokumentar jakter på svar.

Toras tid

Reint og pent og akk så kjedeleg.

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Allsang med Mozart

Kva vil det eigentleg seie å vere vaksen?

Amalie Holt Kleive blei frarådet musikerlivet. I dag slipper den sjølerklærte lydnerden andrealbumet «Vi er de evige».

Sentimentalitet! Meir sentimentalitet!

Coverlåt til besvær

Konsertinnhold

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

Kaoskontroll

Raye gjør desperasjon gøy igjen.

Amerika, ja

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musikerlivet i Norge.

I mellomtida

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Protest med punch, driv og sårhet.

Fugleferd

Ary sikter ikke lenger mot stjernene. Likevel har hun nesten slitt seg ut i arbeidet med «Darkstar».

Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.

Hva snakker vi om når vi snakker om musikk? Mats Andersens dokumentar jakter på svar.

Toras tid

Reint og pent og akk så kjedeleg.

Zach Top får stadig høre at han har reddet country­mu­sikken. Men den trenger ingen red­nings­mann, mener han.

Helt ok kon­sert­film med Aurora.

Allsang med Mozart

Kva vil det eigentleg seie å vere vaksen?

Amalie Holt Kleive blei frarådet musi­ker­livet. I dag slipper den sjøl­er­klærte lydnerden andre­al­bumet «Vi er de evige».

Senti­men­ta­litet! Meir senti­men­ta­litet!

Coverlåt til besvær

Konsert­innhold

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

Kaos­kon­troll

Raye gjør despe­rasjon gøy igjen.

Amerika, ja

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musi­ker­livet i Norge.

I mellomtida

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Amalie Holt Kleive blei frarådet musikerlivet. I dag slipper den sjølerklærte lydnerden andrealbumet «Vi er de evige».

Sentimentalitet! Meir sentimentalitet!

Konsertinnhold

Kaoskontroll

Raye gjør desperasjon gøy igjen.

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musikerlivet i Norge.