Frida Fliflet

#fff

#000

Musikken lever når vi spiller den live. For å overleve som musiker på starten av 1900-tallet måtte man jo spille for folk, så vi er litt tilbake der, sånn som det var før platebransjen. Vi må dra dit folk er, oppsøke dem med musikk.

Det sier Mathias Angelhus, vokalist og gitarist i det trondheimsbaserte bandet The Impossible Green. De er relativt unge, men ikke grønne i gamet: Bak seg har de to album og et ukjent (men høyt) antall konserter. I dag slipper de tredjeplaten, «In Search of Impossible Green». Angelhus er ikke spesielt nervøs.

– Hvis folk hater det, er det bra. Det verste som kan skje er at ingen bryr seg.

Akkurat det er det vel liten sjanse for: Bandet solgte ut Byscenen i Trondheim (som tar 800 personer) på et blunk, og har hatt en rimelig tett turnéliste både i fjor og i år. De bor altså i Trondheim og lager rock, men de er 

trønderrock. Ikke er de trøndere, heller.

– I Adressa [Adresseavisen] kaller de oss trondheimsband, men vi er jo tre nordmøringer og bare en trønder. Så på Nordmøre kaller de oss for et nordmørsband. Vi skulle bare hatt en vestlending og en nordlending i tillegg.

Trondheim er en praktisk musikkby, ifølge Angelhus: Liten nok til at alle kjenner alle, stor nok til at det er «kort vei til skikkelig gode musikere» i flere sjangre. På grunn av jazzlinja ved NTNU får byen og musikklivet hele tiden friskt blod og ny energi, sier han.

– Det er kanskje uvanlig at vi bor i Trondheim og ikke Oslo, veldig mange satser jo der. Ofte tenker jeg at man skulle vært i Oslo, men så er jeg der en tur, og så tenker jeg det er bra at jeg ikke er i Oslo.

I Trondheim har de miljøet sitt, folk å samarbeide med, studio og øvingsrom. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av den lokale fansen:

Gresset er alltid grønnere

Så var dagen her: Ein trekkspelbasert viselåt troner øvst på norske topplister anno 2026. Oslotrioen Uld sin «Håper at du ser meg nå» er nummer ein hos Spotify Norge, og jaggu okkuperer «I takt med deg» av nykommaren Zimmermann (med Bjørn Eidsvåg) andreplassen. Landets to mest strøyma låtar er altså begge visesongar, sunge på norsk, laga av purunge folk.

Då musikkredaktøren oppdaga dette, ymta han frampå om at kanskje … russemusikken … så smått … begynte å segle nedover i popularitet!? 

vere eg må ete mine ord, men: Hausten Har Komen, det generelle humøret vårt blir straks meir melankolsk, og det blir musikken vi lyttar til òg.

 eit dekkande ord for Uld sin låt. Det er vart, det er sårt, det er kjærleikssorg og tomme dagar: 

Jeg går de samme gatene / men alene hjem

Også er det trekkspelet, då. Ikkje som synthriff i rumenske klubbpopbangers («Stereo Love»), eller som jovial reggaetonpop i landeplagen «Danza Kuduro» – men forsiktig og følsamt, rett og slett vakkert. I farten kjem eg ikkje på nokon andre topphits med liknande trekkspellyd – det nærmaste er kanskje opninga på Odd Nordstogas evige banger «Kveldssong for deg og meg». Ja, vi er mange – minst to-tre stykk, kanskje fleire – som har venta på trekkspelets revansje.

Når snille trommar entrar lydbildet, viser Uld at dei meistrar smakfull-pop-jazz-oppskrifta, den som har dominert så altfor mykje av norsk poplandskap dei siste åra. Men det som gjer trioen interessante, er det dirrande vemodet; den urovekkande, vesle knekken låtane deira kan ha – og korleis dei spaserer rett inn i alvoret utan å gøyme seg bak blødmer eller ironi. I tillegg har dei ein vokalist med nok nærvær til å kunne formidle dei fleste tekstar.

ikkje seie det same om låta under, «I takt med deg». Kjedeleg nok er min første tanke at dette må vere KI: 

Jeg tenner noen kubbelys / Til lyden av vind og regn (...) Og når jeg har det vondt, tørker du tårene / Og trekker meg inntil deg

. Hjelp! La oss kort slå fast at denne songen manglar nerve, personlegdom og 

: Det du høyrer er det du får, og det du får er grunnare enn ein sølepytt.

Bjørn Eidsvågs levde-liv-stemme dempar KI-følelsen litt i andreverset. Men forvirrande nok har han lagt vekk Sauda-dialekta, og for alle oss knote-ømfintlege gjer det berre saka verre.

Singelcoveret er for så vidt ein perfekt visuell representasjon av låta: Her sit duoen i sola, i matchande kvite skjorter, og ser ut på ein kvit villa. Vil DU ha ein sjellaus haust utan motstand? Zimmermann og Eidsvåg er her for deg. Klemz.

Visetoppen

Nordkjosbotn – Gárgán på samisk, Vollan på norsk folkemunne – er et sted det er lett å suse forbi. Det er det også mange som gjør: tromsøværinger med hytte i Lyngen, turister på nordlysjakt, regionbusser og lokale på vei fra A til B. I dette tettstedet innerst i Balsfjorden, klemt sammen mellom kneisende fjellsider, møtes E6 og E8 så vidt, før de igjen skiller lag og fortsetter i hver sin retning. Men vi hopper av bussen. Vi ser en softiskiosk og skilt i retning Mack ølbryggeri, og Vollan gjestestue med brune tømmervegger: Der skal vi møte den samiske artisten og skuespilleren Emil Kárlsen, noe av en lokal helt – sjølv om han strengt tatt er fra nabobygden Oteren/Čávkkus, et kvarter unna.

Kárlsen er del av en ny bølge unge artister som utvider ideen om hvordan joik og samisk musikk kan høres ut. Kanskje har du hørt ham joike eller spille, kanskje har du sett ham på skjerm eller scene: I fjor spilte han den foreldreløse Jussi i Disney+ sin storserie «Koka björn», basert på romanen av Mikael Niemi. (Han har tidligere spilt samme karakter på det samiske nasjonalteateret Beaivváš). I vinter gjorde han hovedrollen i operaen «Ovllá» i den nordfinske byen Oulu – hvor han også komponerte deler av musikken.

– Jeg pleier å si at i Sverige er jeg filmstjerne, i Norge er jeg musiker og i Finland er jeg operastjerne, flirer han.

Når vi møtes, er det seks dager til solodebuten «Nannámii» slippes. Albumet skulle egentlig komme i april – fulgt av konsert i Operaen og hele pakken – men Kárlsen måtte «trekke i nødbremsen». Et samlivsbrudd, utbrenthet og en snøscooterulykke på toppen gjorde at kroppen sa stopp. Alle planer blei lagt på is.

– Jeg var langt, langt nede. Jeg tror jeg har nærmet meg den veggen de siste par årene, men man lærer jo ikke før man har gått på den berømte smellen.

Kárlsen humper forsiktig framover på krykker. Kneet er nyoperert – en operasjon har ventet i et halvår på, etter scooterulykken i februar under lumske snøforhold. Han er kledd i mønstret flanellsskjorte over en blå brystduk, en 

 en dypblå lue med skinnbrem og rød dusk på toppen. Kárlsen kommer fra en sjøsamisk, fornorska familie. Her i området kan de fleste samer ikke samisk, forteller han.

– Mange ser behovet for en frontfigur herfra som synger på samisk. Jeg kjenner ofte på det. Det er jo ikke derfor jeg driver med musikk på samisk, men det gjør noe med identiteten til oss her fra kysten. Kanskje vi står litt tryggere i det da.

Han husker da han som liten oppdaget at den store samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää, også kjent som Áillohaš, hadde hatt hus i nabobygda Skibotn:

I Sverige er jeg filmstjerne, i Norge er jeg musiker og i Finland er jeg operastjerne

Fast grunn

– Jeg er hjemme i kollektivet i Oslo. Jeg har begynt på andre året mitt her nå – det tar litt tid å komme inn i byen, synes jeg, men nå begynner ting å komme på plass. Jeg studerer vernepleie på Oslomet, prøver å sjonglere det og musikken, men musikken har førsteprio. Nå har jeg utvida studietida med ett år, sånn at jeg har litt bedre tid til musikken.

Du virker jo som en effektiv type: I den nette alder av 23 har du sluppet to album og en ep. Du sitter ikke mye og tvinner tommeltotter?

– Nei, men jeg sitter kanskje ikke og studerer så mye heller … Det er musikk jeg bruker mesteparten av tida mi på. Sånn har det vært siden videregående.

Andrealbumet ditt, «Never Nothing», kom i vår. Debutplaten var produsert av Torgeir Waldemar, men dette blei spilt inn med Frode Strømstad i Egersund. Han befinner seg i et litt annet miljø – han leder folkrockbandet I Was a King, spiller med Frøkedal og Tønes, og er primus motor for Egersund Visefestival, nylig omdøpt til Tideless. Hvordan fant dere sammen, tro?

– Jeg blei booka til Visefestivalen tre år på rad, hehe, så vi blei jo gode venner. Så blei jeg litt forelska i Egersund, egentlig. De folka og den festivalen der synes jeg er helt nydelig. Og jeg har lenge vært fan av Tønes og Frøkedal og I Was a King, så jeg spurte om Frode ville være produsent på neste plate.

Vi har alle våre eviggrønne artister og band vi stadig vender tilbake til – hvem er dine?

– Jeg har jo The Beatles, da, de har jeg hørt på fra jeg var ganske liten – jeg vokste opp med dem og The Kinks. Jeg har også hørt mye på Stein Torleif Bjella og Tønes – de er veldig ærlige, veldig menneskelige, ikke så høytidelige. Og jeg er veldig glad i Adrianne Lenker. Jeg vokste også opp med Knutsen og Ludvigsen hjemme … Og hadde en periode med Marcus og Martinus.

Tromsøs mest kjente musikknavn tilhører vel den elektroniske musikken, byen har musikkonservatorium og den klassiske Nordlysfestivalen – men tromsøværingenes musikalske hjerte virker framfor alt å tilhøre rocken. Hvordan vil du beskrive Tromsø som musikkby?

Jeg har ikke noe mål om å slå gjennom over natta

Bygge, bit for bit

Maria Høy Hansen

med kompromiss for tida, seier Andreas Rotevatn.

– Det er liksom litt feigt eller flaut. Poppar ikkje i algoritmen, sant. Du skal ha eit veldig klart og tydeleg bodskap, som eg synest er litt uheldig, uansett kva det er. Så eg vil slå eit slag for kompromisset.

Trombonisten, komponisten og produsenten Rotevatn snakkar om det nye albumet «Mellom saltvatn og sola», som kjem ut i dag. Bodskapet hans om kompromiss er uunngåeleg klart og tydeleg. Men dette med saltvatn og sola, yin og yang, den gylne middelveg, finn du igjen mange stadar i historia, fortel Rotevatn:

– Etter Svartedauden kom renessansen. Kjipe ting fører til bra ting, men medaljen har også si bakside. På den eine sida kan du ikkje vinna. Samtidig: Viss det går skikkeleg til helvete, kjem du til å læra eit eller anna veldig viktig. Så kanskje det einaste valet du har, er om glaset er halvfullt eller halvtomt? Glaset er det same uansett.

– Synest du det er halvfullt eller halvtomt?

– Eg trur det er halvfullt, frå dag til dag i alle fall. Kanskje viss eg får tenkt meg om … Nei, det er nok halvfullt.

Sjansen er stor for at du har høyrt Andreas Rotevatn si trombone. Sjansen er også stor for at du ikkje er klar over det. Han har spelt live og på plate med namn som Cezinando, Gabrielle, Fieh, Razika, Jaga Jazzist, Bigbang – og ein drøss andre. I likskap med kollega, fløytist og sambuar Henriette Eilertsen, har han dei siste åra vore med å forma lyden av norsk jazz-og-omegn med instrumentet sitt.

At det akkurat blei trombone, tilskriv han rein slump:

Det avanserte musikkfeltet har godt av å snobbe seg ned litt

Eit slag for kompromisset

Hvordan ville det hørtes ut om de hadde hatt ambient, synth-looper og en aldri så liten dæsj av eurotrance i middelalderen? Kanskje litt som Marylou Mayniels musikk. Mayniel, bedre kjent under artistnavnet Oklou (uttales «Okay Lou»), drar veksler på barokkmusikk og internettkultur om hverandre. Slik lager hun sin helt egen form for elektronisk pop, fylt av det magasinet Paste kaller «en digital stillhet» – og et undrende, høyst menneskelig hjerte.

Med det kritikerroste debutalbumet «Choke Enough» fra i fjor fikk hun et gjennombrudd: Hun tittet opp fra undergrunnen og var plutselig å se på Coachella, Lollapalooza – og nå Øya – mens Pitchfork kåret «Choke Enough» til 2025s fjerde beste album. Hadde hun faktisk trodd at hun skulle få denne type gjennomslag?

Mayniel er stille i flere sekunder, før hun svarer resolutt:

– Jeg elsker [albumet], men da vi var ferdige og skulle begynne med markedsføringen, blei jeg veldig i tvil. Ikke om sangene i seg sjølv, men hvordan albumet var formet, alt det der … Jeg mente at det ikke holdt mål. Det var ikke bra nok.

jo tro at albumet var etterlengtet, og mange har gjort en veldig god jobb med å spre ordet, hehe. Men jeg er fortsatt overrasket over at albumet har resonnert så mye som det har.

Her er så underlig

Anniken C. Mohr

– Jeg tror fremdeles Harry Styles ikke har slått min maratonrekord

Man skal passe seg for å bli en sånn fyr som ingenting er godt nok for, sier Sondre Lerche og lener seg fram over bordet.

– Kunsten å gi seg hen er jævlig viktig.

Det er ikke en kunst Lerche sjølv ser ut til å slite med. Vi sitter ved et utebord i klam augustluft og diskuterer hva vi har sett på Øya – Lerche spiser en forsinket frokost, men har så mye på hjertet at han knapt har tid til å spise. Han har sett en av sine musikalske helter, brasilianske Arthur Verocai, har latt seg imponere av franske Oklou, Blood Oranges kunstpop og rockerne i Geese, som han kaller «universets hippeste band». Han gleder seg til Dijon («fryktelig stas!») og Valkyrien Allstars («Norges beste band, 100 prosent»).

– Folk er helt sjukt flinke. Det er veldig inspirerende, men etter Reolô og Geese tenkte jeg bare «shit, jeg må hjem og øve». Så jeg gikk hjem, øvde en time og kom tilbake til Blood Orange. Han er det beste jeg har sett så langt.

Lerche er kledd i rosastripete T-skjorte og det som ligner mistenkelig på en badeshorts, men han har ikke badet, bare gått veldig fort fra leiligheten sin på Grünerløkka. Han gestikulerer ivrig. Blant alle landets popartister er han kanskje den ivrigste. Og den mest inderlige?

– Jeg føler det er jobben min som musiker, det, å ikke miste inderligheten, sier han.

«Acrobats», Lerches ellevte album, ser livets lys i dag. Også dette albumet handler om – det stemmer – den store, forunderlige kjærligheten. Lerches pop er frodig og intrikat, ofte orkestral – låtene liksom dirrer av utålmodighet, før de brått sakker farten for å gruble, så flyr de av gårde igjen.

Med seg har Lerche samlet et kremlag av norske musikere: Veslemøy Narvesen, Gabriela Garrubo, Ole Morten Vågan og Håkon Brunborg, for å nevne noen. (Sean O’Hagan fra kammerpopgruppen The High Llamas har bidratt med strykearrangement). Lerche beskriver platen som «å returnere til en kjerne»:

Livet viser vei

Gjennom karrieren har Ariana Grande stort sett opptrådt med to forskjellige frisyrer: En stram, skyhøy hestehale, og en like stram, litt lavere knute i nakken. Hestehalen er leken, sexy og sporty, knuten strengere og mer klassisk elegant – likevel signaliserer de begge at her er en som har 

. På coveret til «Petals», derimot, har Grande løsnet strikken. Håret ser ustylet ut, med en vind som rufser det til. De lukkede øynene, smilet, alt her skal vise en som har sluppet taket; en som endelig slapper av.

Men albumet oppleves på mange måter som det motsatte. Grande slapper ikke av, hun syder av sinne. Samtidig holder hun tilbake utbruddene: Hun gir kalde, kontrollerte stikk, mot pressen, mot parasosiale fans, mot håpløse ekser og en blodtørstig offentlighet som hun føler seg helt tappet av.

All that shit talk keeps me well-fed / Through thick and thin, you’re so locked in

. Linjene er et åpenbart spark til all bekymring og spekulasjoner rundt den radmagre kroppen hennes både i ­tradisjonelle og sosiale medier. Og når hun iskaldt slår fast 

, er det krystallklart at dette ikke handler om sex.

Berømmelse, sjølvbilde, giftige ekser og ny kjærlighet er tekstlige stier Grande har gått på før. Likevel kjennes ikke låtene repetitive – men de kjennes heller ikke akutte. Hennes famøse vokalkraft og -spenn (på fire oktaver) har hun pakket vekk. I stedet legger hun stemmen i et nesten hviskende, skimrende lyst leie.

Produksjonen og lydene hun og samarbeidspartner Ilya Salmanzadeh har kokt opp, er lavmælte og eksperimentelle til Grande å være – det knitrer og knaser lik aluminiumsfolie, lik tørkede blomster som knuses i håndflaten.

 av stramme synthstrenger (og akkorder til forveksling like hiten «7 Rings»). Grande serverer kjapt platens hovedpoeng og det som likner en popartistisk statement: 

All of my favorite stories / End in some kind of tragedy / But I don’t need someone to save me / Cause this music and I will never die.

En slik småheroisk holdning ville vært lett å nikke anerkjennende til. Men gitt at Grandes situasjon er som den er – hun er etter alt å dømme dypt anorektisk, uten å få den hjelpen som trengs, mens hun hardnakket hevder at hun «aldri har vært så sunn som nå» – får slike tekstlinjer en svært vond bismak. Ja, hele albumet får et nytt, makabert meningslag: Albumets hovedbilde, 

 en blomst som insisterer på livet, får en ubehagelig ironi når det formidles av et menneske som virker å visne vekk foran øynene våre. At platens mellomspill heter «Warning Signs» (siste linje: 

 for sår desperasjon på «Petals», som tyter gjennom sprekkene hos en som hardnakket prøver å beholde kontrollen og 

framstå chill og cool. At denne coolheten gjør låtene mindre akutte, mer kjedelige og sånn sett svakere enn de kunne vært, er én ting. Men hvilken rolle spiller egentlig det hvis mennesket bak er alvorlig sjuk – av en sjukdom som handler om nettopp kontroll?

Flere tekstlinjer får en svært vond bismak

Blomstrer, visner

Vi liker hvordan bandnavnet snur opp ned på ideen om jenteband: Hvordan det konfronterer internaliserte fordommer, og hvordan vi – forhåpentligvis – protesterer mot dem, sier Lily Christlow i Girl Group.

Ved siden av henne i en sofa sitter to av bandets fire andre medlemmer: Katya Birkeland og Maria Tollisen. Vi prater via Zoom – gjengen befinner seg i London, for de er i studio, kan de fortelle. Er det debutalbumet de jobber med? Det vil de 

Fire av fem i Girl Group er norske, men bandet holder til i Liverpool. Det var der de møttes, på musikkskolen LIPA – Liverpool Institute for Performing Arts. I studietiden gikk mannlige medstudenter og kompiser stadig i studio uten å involvere noen av jentene, forteller de.

– I musikkindustrien har menn en tendens til å samles, og til å stole på andre menn. Vi tror ikke nødvendigvis det er bevisst, at kompisene våre aldri tenkte på å inkludere eller involvere oss, men det var frustrerende, sier Tollisen.

– Så vi startet det vi tenkte skulle bli en ukentlig studiosession bare for kvinner. Første gang var det oss fem som møtte opp. Det funket så bra at vi holdt det sånn.

Det funket, ja: Det er knapt et år siden de slapp sin første ep, og sjølv før albumdebuten har allerede rukket å varme opp for Olivia Dean, blitt intervjuet og rost av Elton John, og kåret til Årets Urørt hos P3. Den spretne, sarkastiske popen deres har altså truffet noe, både begge sider av dammen.

Låtene til Girl Group sparker gladelig mot uoppnåelige idealer og guttastemning i både samfunnet og musikkindustrien, med en tydelig feministisk brodd. Samtidig er det lite surmuling å spore: låtene er vittige, ofte levert med utstudert likegyldig vokal. De er tydelig sinte, men … det høres veldig gøy ut?

– Nettopp. Hele motivasjonen vår for dette prosjektet bunner i ganske alvorlige, samfunnsmessige problemer, sier Birkeland.

Musikk­industrien akkurat nå er et umulig sted for artister

Jenteloven

I juni skreiv jeg en kommentar om Cmat, Olivia Rodrigo og det smale rommet kvinnelige popstjerners kropper fortsatt blir skvist inn i. Egentlig tok jeg også med Ariana Grande som eksempel – men så tok jeg henne ut igjen. Men denne uken kom nyheten om at Grande, midt i albumslipp, tar pause fra offentligheten. Grunnen? «Endless, ongoing public scrutiny».

Grande er vant til å bli dissekert ned til den minste detalj: De siste tolv årene har hun vært en av klodens største popstjerner. Likevel har noe endret seg. Da hun slapp albumet «Eternal Sunshine» våren 2024, og deretter var å se på kino i «Wicked», var hun blitt tynn. Ekstremt tynn. Siden da har spekulasjonene – er det anoreksi, bulimi, Ozempic!? – gått høyt og lavt.

 slapp Grande sitt åttende studioalbum, «Petals». To ferske musikkvideoer herfra, og en pågående turné, har fyrt ytterligere opp under bekymringen rundt kroppen hennes. Og denne uken gikk altså en representant for Grande ut og annonserte at artisten, som 

, trekker seg fra offentligheten etter turnéslutt, og veivet en pekefinger mot den umettelige, sladrende offentligheten.

Men da nyheten kom, virket mange fans å rette sinnet sitt, ikke mot Ariana, men mot folkene rundt henne – PR-teamet inkludert, som stadig bruker ordet «sunn». Hvorfor har de ikke klart å skaffe Grande hjelp? Den spiseforstyrrede nekter jo som oftest for sin egen tilstand. Man får bare håpe det er dette som skjer nå: Det er ikke første gang at formuleringen «ta en pause fra offentligheten» er kodeord for å få helsehjelp.

ved å bruke spalteplass på dette i avisen? Det kan man godt mene, og det mener jeg på et vis sjølv også. Likevel blir det feil å late som ingenting.

Jo, spekulasjon i kjente kvinnekropper, både i tradisjonelle og sosiale medier, har ofte blitt utkledd som falsk bekymring over den gitte personens helse. Men i dette tilfellet virker bekymringen berettiget. Både fans og ikke-fans peker på Karen Carpenter fra The Carpenters, som døde av anoreksi i 1986. Da var hun like gammel som Grande er nå. Hennes død var første gang spiseforstyrrelser blei diskutert seriøst i amerikansk offentlighet.

Ingen av oss vet hvordan det er å være i Grandes sko. Men enten hun vil eller ei, er hun en som millioner av mennesker ser opp til. Dermed er hun også et speil for samfunnets skjønnhetsnormer. Så når hun og teamet hennes insisterer på at hun er «sunn», gjør de både seg sjølv, fansen og kulturen en bjørnetjeneste: De impliserer at dette er en normal kropp. Det er det ikke.

album. Hun går i strupen på både presse og parasosiale fans, og i singelen «Hate That I Made You Love Me» synger hun: 

You studied my crown and borrowed my body.

 Måtte hun få den tilbake, både fra sladderen og anoreksien.

Sunt og usunt

Ea Othilde Baklund, du fikk din Øya-debut da du bare var 17 år. Nå er du blitt hele 21, sluppet debutalbum til strålende mottakelse, og gjør Øya-comeback med en fersk ep i bagasjen?

– Ja, jeg er kjempespent. Øya blir liksom avslutningen på festivalsommeren for oss. Vi har omrokert litt og kjører utvidet band: saksofonist og ekstra gitarist. Jeg har egentlig vært gitarist i bandet hele veien, men nå er jeg 

– Ja, det blir en helt annen måte å holde konsert på når man ikke er instrumentalist. Det blir en gøy dag, Nick Cave headliner jo, og da jeg spilte på Øya i 2022, headlinet han også samme dag.

– Ja, jeg har egentlig hørt mye på ham, men mest da jeg var litt yngre. Men jeg er veldig glad i PJ Harvey, og jeg føler Nick Cave er en del av det universet. Jeg hørte veldig mye på «The Boatman’s Call»-albumet. Han og PJ Harvey var jo sammen, og da de slo opp, skrev han det albumet. Alle vet hvem det er han synger om! Da jeg hørte dette albumet om henne i tredjeperson, tenkte jeg bare «dette er 

Hva er det med PJ Harvey som treffer deg sånn?

– Jeg er jo veldig glad i musikken hennes, men da jeg oppdaget henne, var jeg aller mest fascinert av hennes artistpersonlighet og uttrykk: Hvordan hun har frontet seg selv visuelt, med coverart og pressebilder og klær, stil, sminke, alt. Hvordan hun har pakket inn musikken. Jeg tror det er det som snakker mest til meg.

Da vi begynte å jobbe med det visuelle og ta pressebilder helt i starten, brukte jeg masse tid på å se på bilder av henne. Hun er skikkelig rå. Veldig eksentrisk. Og hvis man ser på coverart på de aller første utgivelsene og pressebildene, har det alltid vært en rød tråd [i estetikken], som jeg synes er veldig fascinerende. Det er vanskelig å på en måte bestemme seg på hvem man skal være som artist fra første stund.

Jeg føler jo jeg lever et slags dobbeltliv

Flaks må man ha

Du har, blant mange jern i ilden, en ganske fersk plate i bagasjen: «Lokalt piano». Er det pop, er det jazz, er det samtid, er det … lokalmusikk? Hva ville du utforske her?

– Jeg har farta verden rundt og spilt konserter og holdt på i 26–27 år – og nå føltes det viktig å få fram at denne musikken kommer fra et sted. Vi glemmer litt det lokale aspektet med nærnaturen og familien og kollegaer og venner inn i denne musikken som alltid bare skal 

Jeg fikk med meg fotograf Jon Benjamin Tallerås og forfatteren Lars Finborud, vi bor alle tre på Nesodden. Vi ville utforske kjærligheten til det lokale, men også ambivalensen med å ville ut.

Ja, du har jo spilt med alle fra A-ha til Susanne Sundfør til Nils Petter Molvær. Utferdstrangen må leve side om side med lokalkjærligheten?

– Ja, det er spennet og konflikten ved å være musiker i dag. Vi glemmer kanskje litt å bidra i et lokalmiljø. Jeg har minnet meg selv på at det er viktig, og hatt litt huskonserter for og med de rundt meg. Det har vært veldig fint. Jeg synes ikke «Lokalt piano» passer helt i en vanlig konsertsal, da brytes den forbindelsen, så jeg har mekka et oppsett med batteri som går på solcellestrøm – sånn kan jeg spille ute og inne og rare steder og pop-up-ting. Det er veldig befriende: Musikken får et annet rom og et annet publikum.

– Nei da, batteriene kan være ferdig oppladet, men jeg må planlegge godt hvis jeg bare skal lade batteriene på sol. Jeg må se nøye på værmeldingen, hehe.

Da blir det ingen vestlandsturné her, altså.

– Ja, jeg snakket med Benedicte Maurseth, og hun sa det: «Du kan jo bare spille Østlandet!» Så vi får kanskje finne en løsning med noe vindgreier om vi skal spille på Vestlandet. Men det jeg merker, er at jeg får et bevisst forhold til forbruk: Jeg kan ikke sitte og spille i timevis og tømme batteriene, jeg må porsjonere ut. Det er ikke bare fri flyt av ressurser i dette oppsettet. Det har gitt meg et litt nytt blikk, og er et 

Jeg har fått et mer bevisst forhold til forbruk

Lokalt oppsett

Hallo, Bendik Hofseth! På søndag spiller du i Operaen med et utall gjester. Driver du og øver nå?

– Nei, ikke akkurat nå. Jeg øvde i går med en del musikere, og skal øve i morgen med noen andre … Vi har tre-fire forskjellige band som er i sving, så det er mye koordinering. Jeg synes alle er så gode, men alle kan jo ikke være på scenen samtidig. Jeg er spent. Jeg håper vi får til det vi prøver å få til.

– Det er ikke lett å si med ord … men musikk har jo en egen evne til å bringe folk sammen, skape en følelse av å 

noe: både vi som spiller oss imellom, men også med publikum. Vi vil klare å skape et rom hvor man føler at alle hører hjemme.

Ja, det kryr ikke av slike rom i offentligheten, si?

– Nei, de blir færre og færre. Musikk er ett av de få solidaritetsrommene som er igjen, pendelen [i kulturen] har svingt veldig langt i «hver mann for seg»-retningen. Det er synd. Men det jeg håper vi får til på søndag, er å vise at dette er et økosystem. Det er over hundre stykk på scenen, det er et kollektiv. Sjølv om det knyttes til mitt navn, noe jeg har litt problemer med.

– Fordi det handler veldig lite om meg. Jeg er ikke på toppen av denne næringspyramiden på noen måte, jeg er i skogen sammen med de andre. Men noen må jo være varemerket for dette. Hvis det hjelper oss alle, så får det være.

«Jeg unner alle å få seg en Christer Falck i livet», sa du til Dagbladet i 2016, etter at Falck i sin iver mekket et jubileumsopplegg for debutalbumet ditt, «IX» (1991). Tør jeg gjette at det var hans idé å fylle Operaen nå?

Musikk er ett av de få solidaritetsrommene som er igjen

En mann i skogen

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Ens egen forelskelse er det mest interessante her i verden, men andres forelskelse er ganske kjedelig. Å gjøre sin egen forelskelse interessant for andre, og ikke minst skulle omsette den til interessante 

, er en hard nøtt å knekke: Hvis alt er rosenrødt og fritt for gnisning, blir brønnen fort grunn for en arme låtskriver.

Det visste Olivia Rodrigo veldig godt da hun satte seg fore å lage et knippe vaskeekte kjærlighetslåter. Et helt kjærlighetsalbum skulle det bli. Det var den ultimate utfordringen. Hun, som hadde gjort kometkarriere på å innkapsle akutt hjertesorg og brennende sjalusi i poppunka 

og forsmådde ballader, var jo så forelsket! Hun hadde det jo så bra!

fullt av kjærlighetssanger, men bare den første halvdelen har håp. Albumtittelen, hva enn den var tenkt som, er blitt til «You Look Pretty Sad for a Girl So in Love». På coveret svever Rodrigo høyt i luften, altfor høyt, og vi vet alle hva som kommer til å skje: Hun kommer til å falle. Og det er veldig, veldig langt ned til bakken.

Olivia Rodrigo er bare 23 år, og hun har vært popstjerne i de fem siste: I 2021 slo californieren ned som en bombe med låten «Driver’s License», mens hun enda var skuespiller i Disneymaskineriet. Debutalbumet «Sour» gjorde henne til global stjerne og det PR-folk ville kalt «gen Z icon». Den glitrende oppfølgeren «Guts» fra 2023 sementerte statusen hennes som en av popens største nye stjerner. Rodrigo klarte å blande sin fotogene Disneykarisma med motkulturelle indiereferanser på overraskende godt vis, og hennes evne til å flekke ut hit på hit – så velskrevne, så vittige, så vonde! – virket uten ende.

Låtene på «You Look Pretty Sad…», derimot, er mindre umiddelbare. Poppunken, bubblegrungen og de tunge gitarriffene har stort sett måttet vike for luftigere åttitallsinspirasjoner: mild synth, New Order, new wave og fuzzpop – og ikke minst The Cure. Referansene til det britiske bandet florerer. De fins både lydlig, tekstlig – som i de to singlene «The Cure» og «Drop Dead» (

You know all the lines to «Just Like Heaven» / And I know why he wrote them

) – og ikke minst bokstavelig i «What’s Wrong With Me». For hvem dukker opp her, i Rodrigos første samarbeidslåt? Jo, sjølvaste Robert Smith, som framfører verset sitt med stort alvor og sedvanlig emosjonell nerve. Stemmene deres går forbløffende godt sammen.

Melodisk sett er disse nye sangene mer monotone, og de krever mer tid. Ja, såpass tid trenger de at man kan ta seg i å kjede seg litt, og jeg er fortsatt usikker på om dette er en plate jeg vil gjøre til 

, slik som «Guts». Det sagt, de fleste av disse låtene er 

Rodrigo og hennes faste makker og produsent Daniel Nigro er nemlig mestere på å bygge opp poplåter. De vrir på strukturer og får inn uventede vendinger, uten at det går på bekostning av slagkraften. Hør hvordan «Drop Dead» stadig forandrer form, eller hvordan «Honeybee» tar en venstresving ved at strykerne aleine utgjør den pulserende broen. Eller hvordan «The Cure» tar seg fem minutter på å vokse fra paranoid hvisking til orkestral desperasjon – uten å miste hooket av syne.

Rodrigo forteller ingen svart-hvit historie

Flyr høyt, faller hardt

Når eg skriv dette, er ikkje VM begynt eingong, og allereie står kontroversane i kø: den somaliske dommaren Omar Abdulkadir Artan er nekta innreise til USA. Haitianske supportarar slepp heller ikkje inn, sidan Haiti er ramma av Trumps såkalla 

. Det iranske landslaget får ikkje tilbringa meir enn 24 timar på amerikansk jord av gongen. Den frie marknaden og svartemarknaden fyrer opp billettprisar til vanvitige nivå. Og så har me korrupsjonen i FIFA.

VM vil sjølvsagt bli dekka tett i norsk presse – også her i avisa. Men som kollega Eirik Grasaas-Stavenes 

, er det stort sett berre «’USA, USA’ i alle kanaler». Ein kunne nesten gløyma at opningskampen i går kveld ikkje skjedde i USA, men i Mexico by. Tretten av VM-kampane skal spelast i Mexico, og fire av dei føregår i Guadalajara i delstaten Jalisco.

 som vogga for mange «typisk meksikanske» ting – mariachi, tequila, sombreroen – men staden har også vogga fram noko mykje verre: kartellet CJNG, Cártel de Jalisco Nueva Generación. CJNG er kjent for å vera ekstremt valdelege, noko som seier sitt i Mexico. I løpet av dei siste femten åra har dei blitt ein av Mexicos mektigaste kriminelle organisasjonar. CJNG omset kokain, heroin og fentanyl for milliardar av dollar årleg, men dei driv også med andre økonomisk innbringande lovbrot, som utpressing, menneskehandel og kidnapping. Dei kjempar både mot den meksikanske regjeringa og andre kartell, og nøler ikkje med å ta i bruk paramilitære verkemiddel som bombedronar, landminer og granatar, noko New York Times har dokumentert grundig

I februar blei sjefen i CJNG, «El Mencho», drepen av meksikansk militære – ein operasjon som utløyste hemnangrep og kravde nesten hundre menneskeliv. Veka etter skreiv Benedicte Bull, professor ved UiO, ein interessant analyse i Morgenbladet om Mexicos president Claudia Sheinbaum sitt dilemma med VM på trappene. Bull meinte det var sannsynleg at regjeringa ville laga såkalla stille paktar med kartella, for å unngå mogleg kaos og vald under VM: «tjen penger, men sørg for ro og orden, så skal vi la dere være». Risikoen er at ein slik strategi antakeleg vil styrka kartella på sikt, skreiv Bull. Ho trekte linjer til Mexicos «stille pakt» med kartella på 60- og 70-talet, som igjen la grunnlaget for dagens korrupte vev av kriminell makt og statens makt.

Sheinbaum veit vel kva dei har landa på. Men med USA si kidnapping av Nicolás Maduro friskt i minne – der grunnen var påstått kartellkriminalitet – kjem sikkerheita i både Guadalajara og Mexico by til å vera skyhøg. Eit lite feiltrinn, og Trump har unnskyldninga han treng for å valsa inn i nabolandet med militær makt.

USAs president har erklært seks meksikanske narkokartell for terrororganisasjonar – CJNG inkludert. Men som den meksikanske journalisten León Krauze sa i eit intervju med The Guardian: Kartella spreier terror, men dei er ikkje terrororganisasjonar ute etter å oppnå politiske mål. CJNG sin business er, vel, 

. Dei skal tena pengar og halda på territorium, og dei vil gjera det som er mest mogleg lønsamt. Er det lønsamt å visa musklar under ein VM-kamp; ta gissel, utføra ein skytemassakre, henga opp lik frå bruer? Neppe, trur Krauze.

 på at CJNG verken er uføreseielege eller rasjonelle. Dei har dessutan lange tentaklar inn i den lokale økonomien, ikkje minst gjennom såkalla 

 ein slags skatt dei krev inn av andre selskap for at dei skal få lov til å driva. Slik kan dei lett tena pengar på fotballturistane utan at turistane anar det.

Side om side med VM-oppsparket marsjerer tusenvis av etterlatne etter 

– Mexicos ulideleg mange «forsvunne» innbyggarar – i gatene i hovudstaden. Dei veit at verdas auge er retta mot byen. Desse forsvunne menneska, som stort sett er drepne eller kidnappa, er ein stor del av arven etter kartell som CJNG. Dei er også president Sheinbaum sin akilleshæl: Ho klarar ikkje letta problemet, og underspeler det i staden.

På eit bilde frå onsdagens protest, publisert i avisa El Universal, held ei kvinne opp eit skilt med spørsmålet: «Blir du meir bevega av VM enn av dette»? Svaret for mange er antakeleg ja.

Kontroversar i kø

«Babydoll-gate er en pekepinn på hvor lite det kroppslige handlingsrommet til kvinnelige artister fortsatt er»

ver since I was a little girl, I only wanted to be sexy / Nine years old tryna waxe my legs with tape

Slik starter den irske popstjernen Cmats største hit, «Take a Sexy Picture of Me». Med ett enkelt, slående bilde – lille Ciara med en teip og to dunete barnebein – stikker hun kniven rett inn der det gjør vondest. Kniven vrir seg i såret, for Cmat sjølv og gud vet hvor mange andre jenter og kvinner, au au au, men hun formidler linjene med en jovial, nesten flørtete vokal, fri for sipping, mens sangen vokser og sveller ut i sylskarp satire. Ingen skal komme her og påstå at hun klager! Det må da gå an å snakke om kroppspress og være morsom på samme tid!

Cmat – eller Ciara Mary Alice Thompson, som hun heter – skreiv låten etter at hun spilte på helgefestivalen BBC Radio 1 Big Weekend i 2024. Der blei hun nemlig møtt med en vegg av avsky og oppgulp på internett og i sosiale medier. Alt var rettet mot kroppen hennes, som ikke er popstjerne-tynn. Hun gjorde da som gode låtskrivere gjør: Tok en klump av livets dritt og forvandlet det til et skinnende stykke musikk.

Forrige helg spilte Cmat igjen på Big Weekend. Siden sist har hun slått ordentlig gjennom, med tredjealbumet «Euro-Country» fra i fjor høst – hvor «Take a Sexy Picture of Me» var hovedsingelen. Hun er blitt en høyst elsket popartist: frekk, vittig og meningssterk, med fingeren på samtidspulsen. 

Men publikum, internett, kulturen vår, deg og meg, vi har ikke klart det. For hva skjedde etter konserten? Under bilder og videoer av den irske stjernen, virvlet internetts utallige kommentarfelt opp en ny malstrøm av kroppsforakt. Det blei så stygt at BBC måtte stenge kommentarfunksjonen på Instagram. Cmat har nemlig ikke en akseptabel kropp for en popartist. Hun er for tjukk. 

hun er musiker, før hun er låtskriver, før hun er satiriker og komiker og aktivist, kommer dette: Hun er for tjukk.

Cmat sjølv tok til Instagram, og skreiv, tydelig oppgitt: «Det er så sjukt kjedelig for meg, et smellvakkert geni, å måtte fortsette å mase om hvor grusomt jeg blir behandlet på grunn av kroppen min. Jeg ville elsket å slutte [å mase om det], men jeg kan ikke, fordi det fortsetter å skje, i et økende tempo og omfang etter hvert som jeg blir mer og mer kjent.»

Hun refererte også til en tekst på Substack av en konto kalt Front Row Feels, som treffer spikeren på hodet: «Moderne kommentarfelt fungerer nesten som digitale overvåkingssystemer, som hele tiden minner kvinnelige artister på at uansett hvor suksessfulle, talentfulle, sårbare eller elsket de blir, vil fysikken deres alltid være tilgjengelig for offentlig vurdering.»

Med andre ord: Hvis du, gode kvinnelige artist, eksisterer innenfor de estetiske rammene kulturen vår har satt opp for deg, da får du lov å passere. Utseendet står ikke i veien for musikken din (i alle fall ikke på 

måten). Men vokt Dem: Eksisterer du utenfor rammene, har du for store lår, har du for skeive tenner, ja, da slipper du ikke gjennom. Bulkene dine blir fokuset, de stiller seg i veien for musikken. Slik lyder avtalen.

Rodrigo blei beskyldt for å legge seg ut som ‘pedo-agn’

Kroppskontroll

Det er ikke mye ved albumcoveret til «Sendebud fra sandkassa» som sier at dette er en plate utgitt av byboere på etparogtjue år: Et blåblasst fotografi av noen eldre par som danser gammeldans (?), med en anonym, hvit font. Men skinnet bedrar! Rigla er en ung sekstett med medlemmer fra det ganske land, og det er naturlig å lese dem som del av den såkalte nye folkemusikken: Også disse blander visepop, jazz og folkemusikk på sofistikert vis.

Når man hører debuten, må man spørre seg: har glassklar østlandsdialekt blitt folkemusikkens nye mål? Eir Vatn Strøm i Ævestaden, Vera Sonne i Pumpegris, så klart Tuva Syvertsen – og nå også Rigla. Sånn går det når folkemusikken urbaniseres! Bandnavnet, derimot, er ikke utpreget urbant. Det kommer fra det sunnmørske uttrykket 

, som betyr ustø eller vaklevoren – et nikk til musikken og tekstene de lager, ifølge bandet.

 Lova Siverts og Lea Hareide Jønnum (vokal), Ingrid Narum (saksofon, vokal), Lars Viljo Fauske (fele og synth), Selma Edwards Granly (kontrabass og cello) og Linus Hanem Solvang (trommer). At de kan sitt håndverk, er det liten tvil om. Åpningslåten «Uten ord», påfølgende «Øya mine» og «Pen søm», sørger for at albumet får en knallstart: Spesielt «Øya mine» leveres med en prima forståelse for frasering og timing (og ordlek!), med et freskt feleriff som sender denne anmelderens tanker til vestlandshavet og enda lenger vest; til Shetland og De britiske øyer.

Ingrid Narums nydelige saksofonspill gir dessuten Rigla en sonisk egenart som skiller dem fra andre i samme sjangerlandskap, som Morgonrode, Masåva eller Pumpegris. Valget av kontrabass i stedet for elbass er med på å holde lydbildet varmt og visete.

av Valkyrien Allstars her, naturlig nok. Et annet beslektet band er nevnte Pumpegris, sjølv om Rigla er mer strigla; de mangler den rå fandenivoldskheten som fins hos pumpegrisene. Rigla er ikke 

, de har teft og en likandes lekenhet ved seg – men de syr med penere sømmer, for å parafrasere deres egen låt.

Man skal anmelde det man har foran seg, og ikke det man savner, men jeg tenker nok at ørlite mer rusk og råskap kunne løftet albumet enda et hakk. Utpreget vaklevorne, eller riglafengje, er sekstetten ikke. Men det som er sikkert, er at «Sendebud fra sandkassa» er en imponerende debut. Siste bud er ikke sendt fra denne gjengen.

Stødig spill

Rekken av albumcover som prydes av det amerikanske flagget begynner å bli lang – og nå fører iransk-newyorkeren Rostams (kjent fra Vampire Weekend) «American Stories» seg inn i den. Flagget er her snudd opp ned, og fargene blasset ut. Albumet utgis, tilfeldig nok, midt i USAs pågående krig mot Iran.

Men det er ingen kvass protestplate, men en mild, intim og framfor alt søkende en. Med nysgjerrighet fletter Rostam sammen americanaen med musikalske elementer fra Iran og Midtøsten, som strengeinstrumentet baglama/sazog og mikrotonale melodier.

 Ja visst: Hør bare på instrumentenes call and response på «Backofa Truck», som om de fører sin egen lille samtale. Fortsatt er byggeklossene Rostams låter består av – de milde pianokaskadene, de lynkjappe strykearrangementene, forkjærligheten for barokke lyder – lett gjenkjennelige.

Det er langt mellom de store faktene på «American Stories». De fleste er små refleksjoner over dødelighet, familierøtter, frihet og tilgivelse. Samtidig er lydbildet, bevisst eller ei, et musikalsk speil for identitetsutforskning, og politiske strømninger.

Iranicana

Anna Ueland, pianist og synthist og komponist og vokalist, du er å se på en rekke konserter og festivaler framover. Hvordan går det?

Frida Fliflet

Artikler

The Impossible Green er uhelbredelige retroromantikere, både i musikkstil og klesstil.

Vil du ha melankolsk eller jovial haust?

Den norske musikkscenen har fått seg en øyeåpner de siste årene, mener Emil Kárlsen.

Bygge, bit for bit

Andreas Rotevatn leitar etter balansen mellom det folkelege og det intellektuelle.

Franske Oklou har laget et av fjorårets beste album. Men egentlig var hun i tvil om hele greien holdt mål.

– Jeg tror fremdeles Harry Styles ikke har slått min maratonrekord

Blomstrer, visner

Alle har en misogyn liten tingest som lever inni seg, mener Girl group. Men de har ikke tid til å lytte til den.

Sunt og usunt

Musikkbransjen er hard, men Musikk-Norge er mest av alt en kjerne med gode mennesker, synes Ea Othilde.

Lokalt oppsett

Musikken er et korstog, mener Bendik Hofseth. Sånn sett er det betimelig at noen musikere blir riddere.

Høydepunktet på Olivia Rodrigos kjærlighetsalbum dasker deg i fjeset

Kan Claudia Sheinbaum halda kartella i sjakk under VM?

Kroppskontroll

En imponerende debut.

Gjennom politisk underbevissthet.

Anna Ueland, fersk NTNU-ambassadør, er stadig på jakt etter kulheten i musikken.

Bra til sist?

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig intelligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Äntligen: Friskt blod og nye idear entrar Zara Larssons låtar.

Uti vår hage

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Protest med punch, driv og sårhet.

The Impossible Green er uhelbre­de­lige re­tro­ro­man­ti­kere, både i musikkstil og klesstil.

Vil du ha melankolsk eller jovial haust?

Den norske musikk­scenen har fått seg en øyeåpner de siste årene, mener Emil Kárlsen.

Bygge, bit for bit

Andreas Rotevatn leitar etter balansen mellom det folkelege og det intel­lek­tu­elle.

Franske Oklou har laget et av fjorårets beste album. Men egentlig var hun i tvil om hele greien holdt mål.

– Jeg tror fremdeles Harry Styles ikke har slått min mara­ton­rekord

Blomstrer, visner

Alle har en misogyn liten tingest som lever inni seg, mener Girl group. Men de har ikke tid til å lytte til den.

Sunt og usunt

Musikk­bransjen er hard, men Musikk-Norge er mest av alt en kjerne med gode mennesker, synes Ea Othilde.

Lokalt oppsett

Musikken er et korstog, mener Bendik Hofseth. Sånn sett er det betimelig at noen musikere blir riddere.

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Kan Claudia Sheinbaum halda kartella i sjakk under VM?

Kropps­kon­troll

En impo­ne­rende debut.

Gjennom politisk under­be­vissthet.

Anna Ueland, fersk NTNU-ambassadør, er stadig på jakt etter kulheten i musikken.

Bra til sist?

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig in­tel­ligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avant­gar­disten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Äntligen: Friskt blod og nye idear entrar Zara Larssons låtar.

Uti vår hage

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Protest med punch, driv og sårhet.

The Impossible Green er uhelbredelige retroromantikere, både i musikkstil og klesstil.

Den norske musikkscenen har fått seg en øyeåpner de siste årene, mener Emil Kárlsen.

Andreas Rotevatn leitar etter balansen mellom det folkelege og det intellektuelle.

– Jeg tror fremdeles Harry Styles ikke har slått min maratonrekord

Musikkbransjen er hard, men Musikk-Norge er mest av alt en kjerne med gode mennesker, synes Ea Othilde.

Høydepunktet på Olivia Rodrigos kjærlighetsalbum dasker deg i fjeset

Kroppskontroll

En imponerende debut.

Gjennom politisk underbevissthet.

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig intelligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?