Frida Fliflet

#fff

Oftare enn eg skulle ønska finn eg meg sjølv i ein tilstand av mild melankoli over nivået på låttekstane her på bjerget. Enten dei er på norsk eller engelsk, er dei altfor ofte platte, generiske og sentimentale. Men så kjem eg på: rappen finst. Takk og lov for Cezinando, Store P, Karpe og resten, som drar nivået kraftig opp. Den same tanken slo meg mens eg lytta til «After All», det nye albumet til Giddygang & Vuyo. Rappar Vuyo kan heldigvis skrive – ikkje på wow-nivå, men på sitt beste er det både leikent, sårt og smart. 

I’m too young to think past tense / Too dope to be a has-bee

n, erklærer han i opninga «Running Away».

Bandet – det finurleg titulerte Giddygang – er eit sekspersons soul-, jazz- og R&B-kollektiv med base i Oslo. Dei er to gonger Spellemannpris-nominerte (begge gongane med Vuyo), og med «After All» blir dei sikkert nominerte igjen.

 det er og blir Vuyo, med sin uanstrengde flow, som er hovudpersonen. Giddygangs gode vokalist, Sarah Vestrheim, legg inn nokre fløyelsmjuke refreng her og der, mens musikarane ligg og groovar høfleg i bakgrunnen. Ein plettfri produksjon fjernar alle spisse kantar. Lydbildet er varmt, smakfullt, men akk så kjedeleg – ja, det er frustrerande å tenka på alt desse dyktige musikarane kunne gjort om dei berre hadde villa.

Her er interessante gjestar, men også dei opptrer i ganske strigla utgåve. Når Henriette Eilertsen gjer ein fløytesolo mot slutten av albumet, og tenner eit håp om at 

skal skje, blir ho fada ut så fort at gjestespelet hennar mest av alt verkar som pynt; litt kakestrøssel å dryssa på.

eit fint spenn; enten Vuyos forteljar funderer på eksistensen og karrieren, familierøter og sosiale spørsmål, eller er betatt og forelska. Han kan også vere morosam: 

I don’t know if we’re tough enough / To deal with the tougher stuff / I don’t need the Ravenclaw, I just need the Huffle-Puff

Men det loungete lydbildet undergrev leikenheita, nerva og historieforteljinga som finst både i tekstane og i Vuyos framføring. Er det intensjonelt; er tanken at rapparen vil skina endå sterkare viss arrangementa er tannlause? I så fall er det ein mislykka strategi. Effekten blir først og fremst søvndyssande; som ei lita pille melatonin.

Det er null tvil om at Giddygang og Vuyo er flinke folk. Men det aleine held ikkje for å lage eit minneverdig album. Det er lite på «After All» som ber om merksemda di – her er først og fremst 

Vibes, vibes!

Hvor mange personer trengs det for å holde vakt under et country-intervju? I alle fall tre. To folk fra managementet og en personlig sikkerhetsvakt møter Klassekampen når vi skal intervjue en av sjangerens nye stjerner: Zach Top. Klokken er ni på morgenen – skammelig tidlig for å intervju en musiker – her vi sitter på et krampehipt hotell i Oslo sentrum og venter på at hovedpersonen skal komme ned. Sikkerhetsvakten scroller på mobilen. Han har neppe spesielt mye å gjøre disse dagene, men nå kan han i alle fall få gå opp og banke på hos den forsinkede hovedpersonen. Manager Mike kremter.

– Kan jeg spørre deg … Fins det noen etniske spenninger i Norge? Det virker ikke helt sånn.

– Eh, jo. Men det er … ikke som i USA.

– Jeg tilbrakte mine første år i Selma, Alabama, og

 … it’s not a good story for America.

Her kommer Zach Top inn, kledd i jeans og marineblå hettegenser, og hilser hjertelig. Håndtrykket er fast, han unnskylder seg for forsovingen. Manager Kyla løper av gårde for å finne kaffi til den nyvåknede stjernen.

Klassekampens utsendte blir ivrig og øyner et ørlite håp om at Top faktisk skal kaste seg ut i tematikken – sjølv om vi har fått tre skriftlige beskjeder om at dette intervjuet 

får inneholde noen politiske eller personlige spørsmål. Det blir med håpet. I stedet peker Top på en plast-vikinghjelm på hyllen over oss, og forteller at Mike kvelden før klatret opp og prøvde den på.

For meg er autentisitet og ærlighet tett sammenknyttet

Lever og ånder

Hvem er nåtids-Norges største musikalske eksport? Girl in Red, Alan Walker, tja – det er vanskelig å komme på en bedre kandidat enn Aurora.

I 2024 la osingen ut på en verdensturné kalt «What Happened to the Earth?», som solgte over 300 000 billetter. Den største konserten her blei spilt på et utsolgt Palacio de los Deportes i Mexico by, på Día de los muertos. I tillegg til de 18 000 publikummerne i salen var et filmcrew med, og resultatet av dette er nå blitt konsertfilm.

 kontekst her: Filmens start, med et par lynraske klipp fra prøvene og backstage, hinter til at vi kanskje skal få noen innblikk i Aurora og bandets tanker, men den gang ei. Et par fans som venter utenfor, får bare så vidt komme til orde før det klippes videre.

Filmen brytes opp flere ganger av disse ørsmå fan-møtene, som virkelig kunne skapt en god ramme. Utkledde, sjenerte og boblende av forventning er Auroras såkalte «weirdos and warriors» et rørende syn, og filmen hadde vært en glitrende mulighet til å faktisk snakke 

med dem; å gi dem tid og rom til å reflektere og fortelle. Auroras fans er hardcore, på godt og vondt – de er en type kultete fans på et nivå ingen andre norske artister kan skilte med.

 med hendene på ryggen og en stor blomsterkrans på hodet, rekker å si noe som sikkert er sant for mange fans: «Aurora er som en … motivasjon. Og også som et trygt sted.»

Det er dét: Auroras univers er et sted å høre hjemme for de som føler seg rare og utenfor. For dem er hun veldig mye mer enn bare musikken. Og hovedpersonen sier det igjen og igjen mens hun flagrer rundt på scenen: Vi er alle «children of the world», og her i salen er vi «this big family of people who is all fucking weird. And we’re all in it together. Which kind of helps».

sømløs, smart dramaturgi, og Aurora er sitt vanlige, overveldende jeg: Teatral på en merkelig ekte måte. De store faktene og inderlige ordene er 

for mang en nordmann, men går rett hjem hos latinamerikanerne. Ikke minst synger hun helt strålende live, backet av sitt faste, bunnsolide band under Fredrik Svabøs ledelse.

er ikke like strålende. Men det er unektelig fint å se meksikanske menn med bart og skinnjakke 

det til alveaktige elektro-folk-låter. De er så inni musikken at de ikke enser filmkameraene rett framfor nesen deres. De er rett og slett i øyeblikket – og lite er med aurorask enn akkurat dét.

Til Mexico!

#000

Hello, Simon Halsey! På lørdag gjør Oslo-filharmonien sin første sing-along-konsert. Det er neppe noe de fleste assosierer med profesjonelle orkestre?

– Vel, jeg er ganske kjent for å ha gjort sing-along-konserter, spesielt i Tyskland, og i England har vi hatt dette i over femti år. Det er kanskje litt seint å ta med denne ideen til Oslo, men jeg håper det tar av og blir en kjempestor suksess som vil spre seg videre. Konserten er 

, så denne sing-along-konserten er bare det første av 

nye formater vi kommer til å introdusere, og hvis det går bra, vil vi bli modigere med prosjektene framover.

Flere formater, sier du – hva da, for eksempel?

– La oss starte med hvorfor vi gjør denne sing-along-konserten. Oslo-filharmoniens kor er amatører, selvfølgelig, men de holder en veldig høy standard. Som du vet har de konsertene sine i Oslo Konserthus, og folk kommer for å høre på dette, og det er, selvfølgelig, en veldig god måte å ha konserter på. Men jeg er lidenskapelig opptatt av ideen om at folk kan 

 i profesjonelle konserter. Så nå på lørdag kommer masse folk til å synge med orkesteret! Vi blir over tusen som lager musikk sammen.

Dette utvider OFO sin rekkevidde enormt; vi når flere folk og berører dem på nye måter. I alle Oslos gater vil du ha folk som sier «åh, jeg 

med Oslo-filharmonien!» 230 kommer tilreisende fra utlandet, som er kjempebra, bare tenk på de økonomiske virkningene! 230 folk på hotell, på kafeer, som bruker taxi! Og alle disse vil dra tilbake til byene sine og si «Ohhh, jeg har sunget med Oslo-filharmonien!»

Nyhetene hver dag er grusomme – til og med i Norge, bare 

hvordan det er om du er britisk eller amerikansk – så det å møtes, ­puste sammen og skape musikk sammen, det er 

viktig. Og det er absolutt hundre ­prosent utsolgt! Det er dette vi kaller en vinn-vinn-situasjon.

De siste årene har klassiske orkestre blitt opptatte av å utvide horisontene og publikummet sitt; gjøre seg mer tilgjengelige. Er dette del av den strategien?

– Ja, selvfølgelig. Alle bør føle seg komfortable med å gå i konserthus, at et orkester er for 

. Den eneste måten du kan gjøre det på, er å åpne dørene: Ha åpent hus, besøksdager, besøke skoler og eldrehjem og sjukehus. Dette er spesielt viktig fordi det har blitt mindre synging og mindre kunst på pensum i mange land, så det blir opp til korene og kunsten å si: «Se hva vi gjør! Kom og prøv!»

Ja, det har vært en debatt i Norge om den minkende plassen kunstfag har på pensum –

Folk vil si: ‘Åh, jeg sang med Oslo-filharmonien!’

Allsang med Mozart

engselen tilbake: Bruker penger på barndommens helter

. Slik lyder tittelen på ein reportasje hos nrk.no, publisert for eit par dagar sidan. Blant bilde av fluffy, pastellfarga Pokémon-bamsar, intervjuar dei 30-årige Elene, ein såkalla 

, som samlar på kosedyr. «Nostalgi, lekenhet og en lengsel mot en tid uten bekymringer og ansvar sies å være grunner til at «kidults» er blitt et fenomen», skriv journalisten.

NRK har ein hang til å lage såkalla tendenssaker med berre ein eller to casar – noko som openbert ikkje er nok grunnlag til å stadfesta ein 

i samfunnet. Men viss vi zoomar litt ut, er denne «kidult»-saka absolutt inne på noko.

For sjølv om kosedyrsamlande kidults knappast er landets vanlegaste rase, verkar denne nostalgiske klamringa til barndommen og ungdommen å vera eit definerande trekk ved min generasjon. Det gjeld både siste skanse av millennials, fødde mellom 1992–96 (som meg) og første skanse av generasjon Z.

: Som små Peter Pan-ar sausar vi rundt og vil berre halda fram med ungdomslivet. Det finst eit hav av saker, kommentarar og 

 som sementerer førestillinga. I 2024 publiserte The Telegraph kommentaren «Gen Z has lost the ability to manage basic adulthood». Spaltisten, Judith Woods, slo hardt i bordet: «Ingen [av dagens unge vaksne] har lyst å veksa opp», skriv ho.

Business Insider slo fast noko liknande under tittelen «25 is the new 21». For eit par dagar sidan trekte samfunnsdebattant Sanna Sarromaa debatten endå lengre, som ho brukar, og kalla det for «omsorgssvikt» å ha 25-årige barn buande heime.

Verbet «adulting», som kom i 2013, er med andre ord framleis eit treffande uttrykk. Det var den amerikanske forfattaren Kelly Williams Brown – då 29 år, altså ein erke-millennial – som fann opp uttrykket for å beskriva vaksenlivets kjedelege, men høgst nødvendige oppgåver – ta oppvasken, vaska klede, betala rekningar. At ordet lynraskt fekk feste i språket og kulturen, er talande.

Brown brukte ordet med glimt i auget. Men som Madeleine Davies skreiv i nettmagasinet Jezebel, under tittelen «You’re not adulting, you’re acting your fucking age»: «Ein premie for å oppfylla dine grunnleggande plikter som menneske er vel det mest barnslege det går an å tenka seg».

viktig å skilja mellom barnleg-type-lat oppførsel (som å forventa premie for å ta oppvasken), nostalgielskande kidults som vil bygga Lego, og faktiske samfunnsstrukturar og kulturendringar som skapar andre livsløp og leveformer for unge vaksne. Desse nye vaksenliva er mindre tradisjonelle, men er dei mindre 

Som roomien min påpeika (ja då, eg bur i kollektiv): Ideen om kva det vil seie å vere vaksen er også i endring. Før var «vaksen» omtrent sånn her: få jobb, gift deg, kjøp hus, få barn, og datt du utanfor, var du … litt rar. Å ikkje villa ha barn og rekkehus; å leva forskjellige typar liv, er meir akseptert no – og, spesielt for kvinner, praktisk mogleg. Dei kulturelle normene er blitt vidare. Samtidig har bustadmarknaden blitt trongare, og jobbmarknaden meir usikker. Følelsen av at verda går framover, er blitt erstatta med, vel, det motsette. Og med NRK si sak i mente: Kva triggar vel kosedyr-behovet meir enn kjensla av at tredje verdskrig er i emning?

Ho spør om ein treng å definera livsstadium

Generasjon K

inn alt som høres, ikke bruke for mye juks! Nei da, ikke juks, men … Jeg vil gjøre det sjøl, sier Amalie Holt Kleive.

Klassekampen møter musikeren hjemme i leiligheten hennes, midt i Bergen sentrum. Hun har laget kaffi og tent lys, og februarsolen siver inn vinduene. Holt Kleive snakker om sin andre plate, «Vi er de evige», som slippes dagen dette står på trykk. Hun er blitt modigere nå, mener hun, både musikalsk og tekstlig.

– Lydbildet har blitt sprekere. Jeg ville prøve ut mer, jeg har ikke tenkt sånn «Å nei, nå har folk forventninger, andreplata må være sånn og sånn» – fuck det. Jeg må bare fortsette å følge innfallene mine. Jeg kjenner det veldig fort i magen når jeg er inne på noe, sier Holt Kleive og legger hånden på magen.

– Jeg synes denne platen er helt fantastisk. Om man får lov å skryte litt av seg selv.

Det er fire år siden debutalbumet, «De løper der jeg går», kom. Albumet, en sammensmeltning av pop, elektronika, jazz og viser, med Holt Kleives glassklare stemme i hovedrollen, fikk svært gode kritikker. Som en av rimelig få albumdebutanter blei forventningene hennes faktisk innfridd, forteller hun.

– Jeg følte det var et veldig stort steg i karrieren. Og det var det. Plata fikk mer oppmerksomhet enn jeg trodde.

Albumet kom imidlertid ut samme måned som Holt Kleive blei med i Aurora Aksnes sitt band, noe som snudde opp ned på tilværelsen: Plutselig var hun på farten konstant, og fylte stadioner på alle kontinent.

– Albumet het jo «De løper der jeg går», men det snudde fort: Nå var det jeg som plutselig løp, ler hun.

Jeg vil lage musikk som folk bare kan nyte. Som ikke alltid må grave i noe grums

Løp, gå, løp

Hold your horses! Nokon som verken er Taylor Swift eller KPop Demon Hunters har gått forbi Tobias Sten 

«Hver gang vi møtes» på topplista. Namnet er Amanda Delara, og låten som ligg øvst, heiter «Sjelen». Kva har vi her med å gjere? Jo: Ein streit kasseklimpresong med nedpå «hmmmm»-koring og ein rimeleg banal tekst om å velje livet framfor penga.

Fuck it hvis det koster meg min sjel / Tar et dypt pust mens jeg ligger på en plen

, opnar songen. Her er eit «de» som berre vil ha pengar og eit «jeg» som ikkje berre vil ha pengar: 

De vil snakke penger og profitt / I en blå båt som jeg kjører kyst til kyst

ekte «fram med lighteren og veiv sakte med armane»-låt, utan store musikalske faktar. Men låten 

knapt nokon plass, og historia forblir eit sett med lausrivne, grunne linjer. Delara snur på ein del språklege standarduttrykk, utan at det er tydeleg kor ho vil med det: 

For den som ler best ler sist / Jeg vet, jeg vet, jeg vet.

Mot slutten, i det ein håpar at låtens jeg – som no har sett verdien i 

– skal vende blikket utover seg sjølv, kjem dei siste setningane: 

Jeg vet det ordner seg for meg, det ordner seg for meg, det ordner seg for meg, det går bra for meg

andreplass, ligg ein annan norskspråkleg låt: «Hånd i hånd» av countrygromguten Tobias Sten. Denne er også sentimental, men på eit litt anna vis. Sten er kanskje ein cowboy med kjærleikssorg og for mykje vibrato i stemma, men det må då vere lov med futt lell! Elgitar, munnspel og pedal steel driv «Hånd i hånd» framover, mens Sten luftar frustrasjonen: 

Men når eg ser deg gå hånd i hånd / med han som før var meg / då blir da vanskeleg å holda seg / når eg sku’ holda deg

Sten har eit ypparleg øyre for melodiske hooks, og her – som på mange av låtane hans – skal det ikkje meir enn ein lytt til før refrenget har klistra seg på hjernen. Også han tyr til ein del lettvinte løysingar og oppbrukte rim, men samtidig viser han ein heilt annan tekstleg teft enn Delara. 

Eg påstår at eg er over alt med deg / men du er over alt for meg

, og gjer den nitriste teksten ein såpass catchy drakt at ein berre må gi opp og synge med.

 blir sendt på TV2, dominerer låtane derfrå topplistene – det er visst ein ufråvikeleg regel. Det sentimentale programmet er fylt av sentimentale coverlåtar (med visse unntak, som Hagle og Ingebjørg Bratlands «Baby, du er rå!»), og er det noko nordmenn likar, så er det visst sentimentalitet. Vi vil ha grining på tv og klynking i låtar.

Som ein anonym redaktør bemerka: No når «Hver gang vi møtes» er ferdig for denne gong, blir det eit lite vindauge på hitlistene før russemusikken set inn. Ja, ja, nyt det så lenge det varar. Det einaste som er bra med russelåtane, er at dei ikkje er sentimentale.

Penga eller livet

Det har vært reint oppløftende å følge debatten om Bonniers bruk av KI-illustrasjon på Unni Lindells nye bokomslag. Klassekampens sak har blitt delt i hytt og vær, kommentarfeltene kokte, NRK Nyhetsmorgen heiv seg på. Litteratur-Norge reiser seg! Kontrasten kunne knapt vært større til den akk så globaliserte og fragmenterte musikkbransjen. Parallelt med Lindell-saken har nemlig nok en KI-låt gått inn i sin fjerde uke på norske topplister, og det til total stillhet.

Låten det gjelder, er en coverversjon av belgiske Stromae sin store hit «Papaoutai» (

 altså «Pappa, hvor er du») fra 2013. Den dypt personlige låten – om tomrommet etter Stromaes far som blei drept i det rwandiske folkemordet – drives fram av et hektisk house-piano som speiler tekstens desperasjon. Coveren er derimot i patosfylt «afrosoul»-drakt: Den er laget med KI, og prøver ikke å late som noe annet.

Enda «Papaoutai – Afro Soul» har gått viralt de siste to månedene, kommer den manglende oppmerksomheten nok mest av at strømmetjenestene, med Spotify i front, ikke gjør lytteren oppmerksom på at de hører på en KI-generert låt. Spotify verken merker eller luker ut KI-sanger, strikk i strid med hva de har lovet. Den franske strømmetjenesten Deezer er fortsatt de eneste som gjør dette.

 hørte coverlåten, var i en danseklasse, og jeg hadde ikke sjans til å høre at det var KI. Svulstig og inderlig var den, jo da, men det trengs vitterlig ikke KI for å få dét til. Singelcoveret, en parodi på Landet Afrika, er faktisk mer avslørende enn sjølve låten: Sjiraff, løve, elefant og solnedgang! Sniff sniff, det lukter KI lang vei.

Låten er kreditert Mikeeysmind, Chill77 og KI-produksjonsselskapet Unjaps – om de er tre brukernavn laget av samme menneske, eller om det er tre forskjellige mennesker som står bak, er usikkert.

Men det som er spesielt i dette tilfellet, er at Universal, verdens største plateselskap, tilsynelatende har gått inn som distributør av låten. Klassekampen har prøvd å få tak i en rekke personer hos Universal for å få en bekreftelse på dette, uten å få svar. (Nå skal det sies at 

 Universal neppe noe har med «Papaoutai» å gjøre, men stillheten fra deres side er symptomatisk på hvor lukket bransjen er).

 fordømme og kreve KI-makkverket fjernet, virker det altså som om Universal har tatt coverlåten under vingene. Det er vanskelig å gå inn på detaljer om låtrettigheter og originalsang versus coversang, men signalet sendes, er tydelig: KI kommer, og vi kan ikke gjøre noe med det! Her er det fritt frem! Og lager du en coverlåt som går viralt, kan du plutselig få musikkbransjens mektigste i ryggen.

Kanskje har Mikeeysmind & co. gjort en deal med Universal og Stromae for å slippe at låten blir tatt ned av strømmetjenestene. Kanskje er det andre avtaler som ligger bak. Når plateselskapene ikke sier et knyst, verken til Klassekampen eller andre medier, kan man bare gjette.

Vil dette bli den nye normalen? Vil folk lage dårlige KI-covere av kjente låter i hytt og vær framover, og så lenge låtene blir strømmet nok ganger, og får nok videoer på Tiktok, så får de lov? Da låner plateselskapene dem autoritet og gir dem en del av pengekaka?

Plate­selskapene risikerer å gjøre seg sjølv overflødige

Coverlåt til besvær

Har du tenkt deg på en storkonsert i 2026? Jeg kan lett kjede meg på arenakonserter, men jeg har prøvd å få tak i billetter til to stykk: 

 av Rosalías «Lux»-turné – som jeg med dyp livssmerte må innse at jeg ikke får tak i – og Bad Bunny i Stockholm, der billetter med brukbar sikt ligger på 4500–6000 kroner. Ikke får jeg tak i, og ikke har jeg råd! Det er en mager trøst, men vi er mange i samme situasjon.

The Guardian publiserte nylig en sak om ståa i livebransjen: De største stjernene dominerer markedet totalt, og konsertbillettene er blitt en ny type statussymboler. I saken intervjuet de en 20-åring som anslår at han går månedlig på arenakonserter. Han pekte på sosiale medier, spesifikt Tiktok, som en av årsakene til utviklingen: Videosnutter av artister som spiller nye låter for første gang, tar med en overraskelsesgjest, eller andre uventede øyeblikk, går viralt og skaper 

Kampen om billettene er beinhard – men ikke nødvendigvis på grunn av musikken.

på den riktige konserten gir et inntrykk av eksklusivitet – så lenge du viser det til verden. Er du heldig, kan du bli repostet, få nye følgere, ja, kanskje til og med få vist videoen din på nyhetssider, skulle det skje noe virkelig spesielt på scenen. For mange er denne følelsen av eksklusivitet viktigere enn sjølve konsertopplevelsen.

En ting er hva dette gjør med publikums oppførsel (filming, filming, filming). Men hva gjør det med sjølve konsertproduksjonen? Vel – har man først betalt flere tusen for en slik gyllen billett, forventer man valuta for pengene. Man forventer et 

– både for din egen del, men også fordi et bra show kan bli bra 

, eller innhold. Man vil jo ha noe å vise fram på Tiktok, si.

Dette vet artistene godt. De som har råd, lager dermed stadig mer omfattende produksjoner, med dansere, barokk scenografi og antrekksskifter. Slike storproduksjoner er ekstremt dyre – noe som igjen driver opp billettprisene. Men ser det bra ut visuelt, blir det lettere bra bilder, og er det mye som skjer på scenen, blir det bra SoMe-innhold. Dermed spres konserten og musikken.

av konsertbransjen, både fra scenen og salen. Utviklingen henger også sammen med oppmerksomhetskrisen vår: publikum kjeder seg fortere enn før. Spilling og synging er ikke lenger nok, det er en forventning om at ting skal 

. Men det som gjør at jeg kjeder meg på de største konsertene er ikke at jeg må fokusere lenge – det er avstanden mellom artist og publikum, den manglende intimiteten som følger med de store scenene. Det er bare én måte å komme seg unna på: å betale seg ut med en såkalt 

-billett. Men da koster ikke billetten 5000, men sikkert det dobbelte.

Konsertinnhold

Du gir ut plate i dag – rett og slett kalt «Sverige». I albumheftet skriver du: «Sverige har alltid ligget der som en mer forlokkende utgave av Norge». Hva er det som gjør Sverige så forlokkende?

– Jeg er vokst opp tre og en halv mil fra riksgrensa til Sverige og «måtte ta til takke» med det: Jeg var ikke i noe annet utland før jeg var 19 år. Men jeg har alltid følt at det er noe med Sverige som gjør meg til et bedre menneske. Jeg ser folk i øynene, gestikulerer mer; jeg blir mer latinsk.

Og så er det den gleden ved å komme til et land som er ganske likt ditt eget, men fortsatt forskjellig – jeg slipper å irritere meg over de tingene jeg gjør i mitt eget land. Jeg kan være gjest.

– Ja, da blir den karamellen fort ikke så søt.

Blir man en annerledes nordmann av å vokse opp nære svenskegrensa?

– Ja, det tror jeg faktisk. Det er noe trygt ved å bo langs grensa, for hvis mitt norske liv går i knas, kan jeg anlegge fullskjegg, flytte over grensa og kalle meg Åke Sandén eller noe.

Sverige for meg er todelt: en psykisk og fysisk mulighet til flukt, og den store kulturelle påvirkningen jeg er oppvokst med. Som barn hadde vi tre tv-kanaler, der to av de var svenske. Jeg har hørt mye på svensk radio og lest mye svenske forfattere.

Den kulturelle påvirkningen fra Sverige er vel så stor som den fra England og Amerika, det har bare tatt meg litt tid å skjønne det. Og så har vi verdens mest åpne grenser. Det gjør meg glad.

Et liv i grenseland

hen I think of ‘Wuthering Heights’ I think of many things. I think of passion and pain. I think of England. I think of the Moors, I think of the mud and the cold. I think of determination and grit.

Disse ordene skreiv den britiske popstjernen Charli XCX på Substack for noen måneder siden. Og hvis du legger sammen alle substantivene her – lidenskap, smerte, England, 

 (altså de golde heiene i Yorkshire), gjørme og kulde, besluttsomhet og tæl – får du noe som kanskje kan gå under begrepet «gotisk». Det er et ord de færreste forbinder med Charli – mor til all verdens 

, med sigg i kjeften og solbriller på nesa, überurban og arrogant. Eller? Med Emerald Fennells nye film «Wuthering Heights» – basert på Emily Brontës klassiker fra 1847 – tar Charli et steg ut fra Londons klubber og inn i et helt annet univers. Det er nemlig hun som står bak soundtracket til filmen.

I popmusikken har «Wuthering Heights» fram til nå vært synonymt med Kate Bush sin udødelige debutsingel (og musikkvideo!) fra 1978. Sånn sett er det en fresk manøver av Charli å gi ut et album med samme tittel. Men det er vel en sjanse man kan ta når man er en av verdens aller største popstjerner. Fennells 

ventes å bli en av vinterens snakkiser, om enn kanskje av andre grunner enn teamet håpet på – slakten renner inn. Men den føles også som en kulminering av en tendens som lenge har vaket i popkulturen. For verken Charli eller Fennell er aleine om å se mot det gotiske, det mørke og mystiske: De par siste årene har stadig nye tilfeller av samtidsgotikk poppet opp.

«It is the year of Romantic Gothic in fashion and film», slo magasinet Paper fast for et par uker siden. Og tendensen er tydeligst om vi ser mot Hollywood: Ta Giorgos Lanthimos’ storfilm «Poor Things» fra 2023, eller «Nosferatu» fra 2024. Ta Guillermo del Toros nye versjon av «Frankenstein», som kan vinne ni Oscar seinere denne måneden. Ta «Sinners», en sørstatsgotisk affære om bluesmusikk og vampyrer. Og, ikke minst, ta Netflix’ gigasuksess «Wednesday», basert på «The Addams Family», hvor sesong to kom nå i høst. Hovedrolleinnehaver Jenna Ortega er blitt det ultimate gotiske stilikonet for Gen Z, med sine svarte fletter og kritthvite skjortekrager. Chappell Roan, 2024s store popsensasjon, spilte Reading-festivalen i rødt og svart skinnkostyme, med lange hansker og svart slør. Samtidig hevdet magasinet Elle at «a full-blown gothic renaissance is bubbling up in fashion».

Chappell Roans musikk er verken skummel eller ubehagelig. Gotikken hennes er visuell, og vises i scenografi, klær, hår og sminke – den er mest av alt 

. Det er et punkt vi snart kommer tilbake til.

Blant artister som flørter med gotikken på mer dyptgripende vis, finner vi alt-pop-artisten Ethel Cain og rockebandet Wednesday, som er to veldig forskjellige eksempler på sørstatsgotikk. Eller ta Weyes Bloods hvitkledde, 

folk-dystopi, ta Lady Gaga, dramatikkens dronning, ta Mitskis kommende album, inspirert av den gotiske mesterforfatteren Shirley Jackson. Og ikke minst, ta den gotiske fanebæreren Florence + the Machine og hennes siste album, passende titulert «Everybody Scream».

Også Rosalía tapper litt inn på det samme med sitt transcendentale, barokke album «Lux». Bare lytt til «Berghain», med sitt O Fortuna-aktige kor, frådende strykere og tekst om et voldelig forhold – der har du en ekte gotisk poplåt.

Hvorfor overlever det gotiske som en liten kakerlakk, i samfunn som er fundamentalt forskjellige fra 1800-tallet? Og hva betyr egentlig gotikk i popkulturen?

Gotikkens overlevelsesevne ligger i hvor fleksibel den er

Estetikk, takk

Hallo, Andréa! Er du tilbake fra Trondheim Calling?

– Ja, det var veldig fint. Vi spilte på Byscena på lørdag, så det ble en slags pre-slippkonsert for albumet.

Du har lenge vært å høre i flere norske artister sine band, for eksempel Bård Berg eller Ragnhild Moans soloprosjekt, Ragnhild og. Ikke minst har du jobbet som filmkomponist, produsent og studiotekniker. Men nå albumdebuterer du som soloartist?

– Ja, de siste årene har det blitt andre ting: Jeg har jobbet i studio og jobbet en del med filmmusikk. Parallelt har jeg skrevet egne greier, uten å bli helt fornøyd – men nå følte jeg meg klar.

«Another Bad Idea» rett og slett en slags personlig kaos-tilstands-plate? Eller en aksept av dette kaoset? Jeg hadde et definerende øyeblikk for et par år siden da jeg gikk gjennom et tungt brudd med en jeg hadde vært sammen med siden ungdomstiden, og etter noe sånt må man finne litt ut av hvem man er. Jeg gikk fra å bo i en leilighet med bil og alt på stell, til å bo i en koffert og sove på sofaen hos venner. Det ble kaos i livet. Og det må man akseptere.

Du var medkomponist av soundtracket til NRK-serien «Makta», som fikk pris på festivalen Cannesseries og Harpa-pris i Berlin. Hva er den største forskjellen på å komponere til bilder og komponere rein lyd?

– Med film eller serier har man har en del ting å forholde seg til: mennesker, et team, regi, manus, produsenter … man hopper på deres idé og blir med inn i deres univers. Når man jobber med bilder blir også 

i musikken veldig tydelig. Det har gjort meg mer bevisst, og vært veldig spennende å tenke på når jeg jobber med egen musikk: Hva vil jeg når denne låta starter, hvilke følelser får folk av å trykke på play her?

Nå lager jeg musikk til en dokumentar, og det å tenke på hvilke instrumenter jeg kan bruke, hva som er paletten, hva som hører hjemme i dette universet, er begrensende på en bra måte. Hvis man aldri har noen rammer, men kan gjøre alt man vil hele tiden, er det vanskelig at ting blir helhetlige.

Du jobber også som produsent og studiotekniker. Det er et arbeid som kvinner har vært voldsomt underrepresentert i – de siste undersøkelsene jeg finner, som er et par år gamle, anslår at bare 1–2 prosent av musikkprodusenter er kvinner. Har du noen teorier om hvorfor det er sånn?

Vi ville ha kontroll over egen musikk og egne rettigheter

Kaoskontroll

Er det lov å skrive en hit-spalte om en singel som kom ut for over 

 siden? Ja. Det har seg nemlig slik at hitlistene nærmest domineres av, vel, eldre låter. Som blir der. Og blir der. Og blir der. Og britiske Raye sin «WHERE IS MY HUSBAND!» – vi skriver tittelen i stilisert versjon, så det desperate utropet skal få komme til sin rett – er en av disse låtene som med tiden beveger seg oppover, ikke nedover listene. I skrivende stund ligger den på femte plass på Spotifys norske toppliste. På topp troner Taylor Swift med 

fire måneder gamle låt, deretter vår söta nabo Zara Larsson med sin ni år gamle låt (!), og så to ferske, men blodfattige «Hver gang vi møtes»-covere.

Alle kunne de fortjent hver sin Pop opp-spalte, men la oss se på Rayes låt i denne omgang: Hvordan har den klart å klamre seg fast på listene, i måned etter måned, land etter land?

 har i alle fall laget noe som likner lite på resten av listemusikken. «Where Is My Husband!» sender tankene rett til retrosoul og sekstitallets girl groups, men med fart og futt anno 2025.

Låten, dramatiskinnledet av en trommevirvel, går rett på sak: 

Baby! Where the hell is my husband? / What is taking him so long to find mee-he-heee?

, undrer Raye – eller nei, hun undrer ikke, hun 

å få vite. Hele låten er et eneste stort krav om at denne ukjente drømmemannen, som lusker rundt et eller annet sted på kloden, må dukke opp før hun blir helt gal av å vente. Ja, han skal faktisk få 

Wait til I get my hands on him / I’ma tell him off too / For how long he kept me waiting!

Temaet er ikke akkurat nytt, men tro om ikke Raye snakker rett til en generasjon av jenter (og gutter) som er 

 med sveiping og leiting og dating og hele samlebåndfiseringen av kjærligheten?

 låner fra hiphopen, men det er brasseksjonen som ved siden av Rayes vokal er det bærende elementet i låten. Blåserne speiler desperasjonen hennes: De er så insisterende at de høres ut som et ropetegn i seg sjølv. Men – og her er vel hemmeligheten – Raye er ikke desperat på en sytete eller kjedelig måte. Nei, dette er desperasjon så gøy som du får det. Sangen er faktisk skrevet i moll, men det skulle man ikke tro: Låten virvler av gårde, teatralsk og sjølvironisk, frådende og bedende, mens Raye synger, rapper, slenger med leppa og slenger inn gamle bestemor mot slutten (er det hennes ekte bestemor!?) som knirkete erklærer: 

divaer fra gamle dager, noe som skiller henne fra Swift, Larsson & co. I går spilte hun faktisk her til lands, på Unity Arena i Bærum, som en slags pre-turné til hennes kommende album «This Music May Contain Hope» (ute 27. mars).

Om platen vil gjøre Raye til en av popens 

, gjenstår å se. Men så godt som «Where Is My Husband!» har gått, har den nesten vært en albumkampanje i seg sjølv. Det er da alltids noe, om hun enda leter etter denne fordømte mannen.

Finn mannen!

Søndag kveld vant puertoricanske Bad Bunny en av Grammy-utdelingens aller gjeveste priser: Årets album. Det fikk han for strålende «Debí tirar más fotos» («Jeg burde tatt flere bilder»), som kom i fjor januar. Det timelange albumet er, som alle hans album, kun på spansk, og plategjestene er andre – temmelig ukjente – latinamerikanske artister.

I en svart fløyelsdress og med nyfriserte krøller, gikk Bad Bunny på scenen og mottok prisen. «Before I say thanks to God, I’m gonna say Ice out», sa han med tjukk aksent, til jubel og stående applaus fra salen. Han fortsatte, tydelig preget: «We’re not savage, we’re not animals, we’re not aliens, we are humans and we are Americans.»

Bad Bunny snakker om? Latinamerikanere? Mennesker med brun og svart hud? Eller kanskje bare immigranter per se, fra hvor som helst? Siden Puerto Rico formelt er en del av USAs territorium, er Bad Bunny 

 også etter USAs definisjon. Men sitatet hans fikk meg til å tenke på noe litteraturprofessoren min på Universitetet i Buenos Aires sa til klassen, mens han hyttet med pekefingeren: «Ikke la gringoene stjele ordet 

Bad Bunny har blitt en av de viktigste stemmene for latinamerikanere (eller skal jeg si amerikanere?) både inni og utenfor USA. Ja, han blir av mange oppfattet som sjølve 

med stor s – noe som bare ga Grammyprisen ekstra tyngde.

 i det hele tatt en sjeldent politisk Grammy-utdeling. Det var talende at kveldens fire store vinnere – Bad Bunny, Kendrick Lamar, Billie Eilish og Lady Gaga – er blant de få 

artistene som har turt å gå ut mot Trump og Ice lenge før innrykket i Minneapolis. Da Billie Eilish gikk på scenen for å motta pris for beste låt («Wildflower»), var hun rimelig klar i talen: «Fuck Ice is all I wanna say, sorry».

Og ting roer seg neppe med det første. I overmorgen spillerBad Bunny Super Bowls 

, kanskje USAs prestisjegig nummer én. Etter det blei kjent, har han blitt en yndet skyteskive for Maga-bevegelsen. Deres svar er nå å arrangere et eget show, med Kid Rock som headliner, kalt «The All American Halftime Show». Det skal gå samtidig som Bad Bunnys opptreden. Turning Point USA, avdøde Charlie Kirks organisasjon, er primus motor.

 Bad Bunnys album heter «Nuevayol» (altså New York, uttalt på puertoricansk), og har en fantastisk musikkvideo. I en sekvens sitter noen immigranter ute og hører på radioen, der en stemme som åpenbart skal være Trumps, sier: «I made a mistake. I want to apologise to the immigrants in America, I mean the United States, I know America is the whole continent». Se den videoen. Og se for all del rett 

Amerika, ja

Line Ørnes Søndergaard

– Nei, låta handler vel om å ha på seg cowboyboots for første gang og … være fra Bærum. En slags cosplaygreie. Og så møte en som har mer peiling på sånne cowboyting, og hun ser gjennom deg, forklarer Kirkeng.

– Jeg synes den tittelen var gøy, for hva er egentlig en ekte cowboy? De er vel ærlige folk.

Klassekampen møter musiker Ole Kirkeng – som slipper albumet kalt nettopp «Cowboy Lie Detector Machine» dagen dette står på trykk – på en kaffibar på et iskaldt Grønland (i Oslo, 

). Denne tematikken; hvem er man i en annen musikkultur, hvem hører til en sjanger, er Kirkeng innom flere ganger på den nye platen. Han er tross alt fra Bærum, og derfra er det rimelig langt til Texas. Som han slår fast i «Foreign Country Singer Blues»: 

I didn’t grow up in the high plains / I grew up playing video games.

– Jeg har tenkt mye på det der. For meg er det naturlig å skrive på engelsk, det er gøy at musikken reiser rundt i forskjellige land, og veldig gøy å bare kjøre den cowboy-greia. Men … denne gjengen er fra Oslo, liksom. Jeg har ikke vokst opp på noen ranch.

Kirkeng har gjort seg bemerket på den norske indie/americana-scenen de siste par årene. Men han har bodd lenge nok i USA til å kunne leke med stereotypiene. Han peker på den amerikanske «cowboy-bravadoen» som fins i mye av countryen, som han synes er gøy å pirke i:

– Jeg synes stilen er dritfet, men hva er en cowboy i 2026? Hva skjer hvis man 

 på det? Det føltes deilig å bare si: «Okei, sånn er vi». Ha litt sjølironi. Det føles mer autentisk da.

Jeg håper ikke Frp hører dette, men herregud, så nice vi har det

Frida Fliflet

Artikler

Reint og pent og akk så kjedeleg.

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Allsang med Mozart

Kva vil det eigentleg seie å vere vaksen?

Amalie Holt Kleive blei frarådet musikerlivet. I dag slipper den sjølerklærte lydnerden andrealbumet «Vi er de evige».

Sentimentalitet! Meir sentimentalitet!

Coverlåt til besvær

Konsertinnhold

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

Kaoskontroll

Raye gjør desperasjon gøy igjen.

Amerika, ja

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musikerlivet i Norge.

I mellomtida

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

Eit lys i natta

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzorkester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespesial.

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

Dobbelt maraton

Frida Fliflet

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Reint og pent og akk så kjedeleg.

Zach Top får stadig høre at han har reddet country­mu­sikken. Men den trenger ingen red­nings­mann, mener han.

Helt ok kon­sert­film med Aurora.

Allsang med Mozart

Kva vil det eigentleg seie å vere vaksen?

Amalie Holt Kleive blei frarådet musi­ker­livet. I dag slipper den sjøl­er­klærte lydnerden andre­al­bumet «Vi er de evige».

Senti­men­ta­litet! Meir senti­men­ta­litet!

Coverlåt til besvær

Konsert­innhold

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

Kaos­kon­troll

Raye gjør despe­rasjon gøy igjen.

Amerika, ja

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musi­ker­livet i Norge.

I mellomtida

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

Eit lys i natta

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzor­kester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespe­sial.

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

Dobbelt maraton

Frida Fliflet

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjo­nal­skatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølv­ut­nemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Amalie Holt Kleive blei frarådet musikerlivet. I dag slipper den sjølerklærte lydnerden andrealbumet «Vi er de evige».

Sentimentalitet! Meir sentimentalitet!

Konsertinnhold

Kaoskontroll

Raye gjør desperasjon gøy igjen.

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musikerlivet i Norge.

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzorkester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespesial.

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.