Frida Fliflet

#fff

Man kan se til Sverige for så mangt – også når det kommer til musikk. Ikke bare er svenskene popmestere, med ikoner som Max Martin, Robyn og Abba – de har i tillegg vist seg å være tidlig ute med store bransjeendringer. Bare tenk på fildelingstjenesten Pirate Bay, som blei en eksistensiell trussel for platebransjen da den lot folk laste opp gratis musikk på tidlig 2000-tall – den var svensk. Krisa som Pirate Bay skapte, la i sin tur grunnlaget for strømmetjenestene, og strømmegiganten blant noen: Spotify. Også svensk, naturligvis.

Med andre ord: Når noe er i ferd med å skje i Sverige, er sjansene gode for at dette vil spre seg. Og forrige uke skjedde noe: For første gang gikk en KI-låt til nummer én på Spotifys svenske toppliste. Den heter «Jag vet, du är inte min» og er påstått laget av artisten Jacub. I Norge ligger den nå på 8. plass.

 kunstig intelligens som er brukt til å lage «Jag vet, du är inte min», er uvisst. (Hvor grensa skal gå for «akseptabel» bruk av KI, er en annen sak). Det er i alle fall en streit folkpoplåt med sippete tekst og jovial melodi – med linjer som 

allt jag gav, tog du med/ hjärtat dog, och jag med

Men hvem er egentlig denne Jacub? Komponisten er registrert som Jacob Berg, men det fins ingen info eller bilder av ham. Det er det gode grunner til: Den svenske journalisten Emanuel Karlsten har sjekket rettighetsorganisasjonen Stim (tilsvarende Tono) og funnet ut at det er tre dansker og en svenske, tilknyttet selskapet Stellar, som står bak låta. Ingen av dem heter Jacob Berg. Karlsten tok kontakt, og de fem bekreftet dette. De bestrider likevel at 

Jacub ikke fins: Jacub fins kanskje ikke som menneske, innrømmer de, men han fins som 

Så lenge strømmegigantene lar slike KI-genererte artister leve og blomstre, og ikke fjerner dem fra plattformene, vil dette artistsynet bli vanligere og vanligere. Du sier falsk artist? Stellar sier ekte artistprosjekt. Menneske schmenneske!

 Stellar også prøvd å slå gjennom i Norge, da med artisten Ingrid Eikeland. Hvis man titter nærmere på denne Eikeland, som har samme ubehjelpelig generiske estetikk som Jacub, virker også hun å være rein KI. Hun fins verken på Instagram eller Facebook og har merkelige låttitler som «For julen min er du» og «Som om desember finner veien inn i oss» (hæ?). Hun har streit østlandsdialekt – med noen mistenkelige amerikanske r-er. Og fjellene på artistbildet, som antakelig skal vise kjernesunn norsk natur, ligner mye mer på Alpene. Ikke prøv dere, dansker.

Karlsens teori er altså at Stellar prøver å etablere seg med ulike KI-artister i ulike land. De er i godt selskap: Spotify blir overstrømmet av 

 KI-skvip på godt norsk, altså reine spam-låter som bare skal generere inntekter. Men slike låter har så langt sjelden sett dagens lys på hitlistene. Om dette nå er i ferd med å endre seg, vil det bli et mareritt for musikere i en hardt presset bransje.

I USA har KI-artisten Sienna Rose i skrivende stund tre låter inne på Spotifys amerikanske viralliste. Hvem som står bak, er uvisst, men også de skjuler at artisten er KI. I stedet har de frekkhetens nådegave til å påstå at hun er «a storyteller of the heart».

 kjølvannet av NRKs saker om artisten Vestavind. Han har laget låter med KI-appen Suno og er booket til en rekke norske festivaler i sommer (og måtte dermed tromme sammen et liveband i all hast). Countryfestivalen i Skjåk trakk bookingen da de skjønte at dette var KI-musikk.

Artist? Prosjekt!

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass 

at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya).

Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil.

 men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny. I januar i fjor ga han ut det som blei et av 2025s viktigste album, «Debí tirar más fotos» («Jeg burde tatt flere bilder») – en glødende, og ikke upolitisk, hyllest til hjemlandet Puerto Rico, i både tekst og lyd.

Hadde du spurt en hvilken som helst major label-sjef for noen år siden om hva som skulle til for å bli klodens mest spilte artist, ville hen neppe sagt «lag et album med lokale sjangere der absolutt ingen låter er på engelsk». Hen ville antakelig, i god NRK-ånd, sagt: treff flest mulig mest mulig.

: «flest mulig, mest mulig» funker ikke nødvendigvis. Det har vi fått bevist de siste årene, og det vil bli bevist i dette året også. La meg sparke inn noen åpne dører: I en tid der kulturer blir mer og mer strømlinjeformet, tidvis globalisert i hjel, blir det lokale særpreget, de lokale tradisjonene, røttene!, enda viktigere.

Bad Bunny er bare ett eksempel. For å holde oss til den spansktalende sfæren, er Peso Pluma, Fuerza Régida, Silvana Estrada og Rosalía andre aktuelle artister som har slått gjennom internasjonalt. Ikke 

 at de bruker lokale musikktradisjoner og synger på sitt ikke-engelske morsmål, men 

. Legg på afrobeaten og k-pop-en, og mønsteret er ganske klart.

 i form av den nevnte nye folkemusikkbølgen, fra Valkyrien til Uld. Men vi ser også det gjennom landets største band: Karpe, som tar indiske og arabiske tradisjoner (pluss, pluss) og gjør det norsk på sitt vis, eller bare 

. Når de sparker i gang sitt mystiske Karpe World-prosjekt i sommer, vil de antakelig ha funnet enda flere, sprelske og smarte måter å snakke om tradisjoner og tilhørighet på.

Vi har føtter, ikke røtter, heter det gjerne for den som vil forsvare globaliseringen. Det blir for enkelt. Vi har føtter 

‘Flest mulig, mest mulig’ funker ikke nødvendigvis

Røtter og føtter

#000

Du slipper ditt andre soloalbum i dag: «Letting All Light Through». Det er basert på samarbeidet du hadde med KORK i fjor, da du arrangerte og skreiv for orkesteret. Sist gang vi snakket, i 2024, sa du: «Jeg er veldig spent og redd. Kanskje du ikke trenger å nevne KORK i teksten … Da blir det så virkelig. Tenk om det ikke går.» Men det gjorde det!

– Haha, gud … Ja. Det gikk jo fint, men det var veldig ambisiøst: Det var nesten bare nyskrevet musikk og jeg skrev nesten alle arrangementene sjølv – og jeg har ikke skrevet for orkester før. Det var litt ekstremt, men jeg er kjempestolt av det.

Når du blir pusha så langt, og tør å bruke mulighetene, gjør det også at man ser hva som bor i en. Å drive med arrangering og lære meg det ordentlig har vært en skikkelig døråpner i mitt musikalske liv. Det er 

Arrangering er vel et ganske fremmed landskap når du kommer fra jazzen og friimproen?

– Ja, det er nesten det helt motsatte av jazz. Men det er kult å kombinere de to hjernehalvdelene til å forhåpentligvis lage noe interessant. Og det er veldig kick å jobbe i store grupper for å oppnå noe sammen.

Også musikkteorietisk er det veldig interessant å lære om orkestrering, hvordan man kan skape forskjellige klanger og farger. Det pirrer hjernen min å høre ting og skjønne hva det er, skjønne 

 man får noe til å låte spennende – det er jo et håndverk. Men det er jo mye av det man gjør i jazzmusikken også: å lære seg et språk, og så bruke det.

Skriver du annerledes låter nå, etter denne erfaringen?

– Hm. Det tok litt tid å finne ut av at det var dette jeg ville. I bakhodet lå det hele tiden at det skulle være orkesterarrangement, og jeg føler dét gir mer mening til musikken jeg skriver, heller enn at den er jazzaktig.

Siden jeg har den bakgrunnen jeg har, leiter kanskje folk etter en link, men jeg synes ikke det var mye jazz på debutalbumet. Den prøvde å være en jazzplate, men ble absolutt ikke det, hehe. Det er heller ting som faller naturlig for meg; interessante akkorder, ting jeg har hørt mye på, ikke nødvendigvis i et jazz- eller improspråk.

Slipp lyset inn

Silvana Estrada skulle eigentleg ikkje laga eit trist album. Etter debuten og det internasjonale gjennombrotet «Marchita» (2022) – ein lyrisk, tidvis nitrist meditasjon over tapt kjærleik – skulle ho visa at ho ikkje berre var 

. Så fekk ho hjartet knust igjen. Så blei bestekompisen kidnappa og drepen. Skjebnen var dermed forsegla for andrealbumet, «Vendrán Suaves Lluvias», som kom i oktober. Det blei ikkje noko glad-plate frå 28-åringen.

Men dette er ikkje eit album utan håp: Tittelen, som kan omsetjast til «Mjukt regn vil komma», ber bod om det. Den nikkar til amerikanske Sara Teasmans dikt «There Will Come Soft Rains» – ikkje Bob Dylans «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Det finst nemleg lite av Dylans svartsyn her, heller ein mild optimisme – eller i det minste ein vilje til å fortsetta, til å stå opp kvar bidige dag, sjølv om hjartet er rive i fillebitar.

enn eit hav av tvil / og det einaste eg snublar i, er skuggen min

, sukkar Estrada i «Como un pájaro» («Som ein fugl»). Ho tenner lys, ligg vaken og ber om å få vera i fred viss ho framleis grin ved soloppgang. Men ho jobbar med å komma seg gjennom det, forsikrar ho: 

Mens heile verda søv, prøvar eg å lega meg sjølv.

Den er moden, denne livsviljen, for eit menneske som står i stor sorg. Men som alle veit, kan stor sorg også bli til stor kunst. I fjor skreiv Estrada eit lite essay i New York Times, der ho slo fast: «Å synga er det som reddar meg frå frykta».

vaks opp i ein musikkfamilie i fjellbyen Coatepec. Ho står i ein rik, latinamerikansk folk-tradisjon, men ho har også ein popsensibilitet – ho og Aurora Aksnes har faktisk gjort ein versjon av singelen «Cure for Me» – ho er jazzutdanna og kan samanliknast med folkpopartisten Natalia Lafourcade.

På platas såraste låt, «Un rayo de luz» («Ein stråle av lys»), siterer ho landskvinna Chavela Vargas, ein av Latin-Amerikas store folkesongarar: 

¿Cómo será de hermosa la muerte / que nadie ha vuelto de allá? 

: Kor vakker må ikkje døden vere / når ingen har kome tilbake derfrå?

Det er trøystande ord, men også talande for Estrada si låtskriving: undrande, lyrisk, fokusert på dei store kjenslene og, ja, smerte. 

både om den tekstlege finfølelsen, arrangementa og gitarspelet hennar – og ikkje minst måten ho spelar på hovudinstrumentet, den venezuelanske cuatroen (som kan minna om ein ukulele).

Jo då, Estrada kan fint bli både sint og dramatisk – høyr berre 

’en «Good Luck, Good Night» – men stort sett lar ho mellomromma snakka. Vokalen, som for det meste er tatt frå demoinnspelingane, er på sitt mest verknadsfulle når ho er nedpå. Med cuatroen og stemma saumlaust samanfletta, kan ho vera både forteljande og spørjande i same frase, som ho føler seg fram mens ho syng.

Estrada fokuserer på dei store kjenslene

Eit lys i natta

Du har mange baller i luften, men i kveld spiller du på All Ears-festivalen i Oslo, sammen med den franske trommisen Blanche Lafuente og joiker Risten Anine Gaup. Du og Blanche utgjør duoen Ok Chaos – hva gjør dere for noe?

– å reke rundt, liksom. Å henge ut med verden, se hva som skjer, være interessert i mennesker, uten å skulle oppnå noe eller lage et produkt. Jeg og Blanche møttes i Fire! Orchestra (svensk/internasjonalt jazz-improensemble, journ.anm.), og kom veldig godt overens. Ok Chaos er et prosjekt for å være i verden og 

. Så ville jeg ha med Risten, som også er en virtuos reker. Og så er man i øyeblikket, og så kan det åpne seg kule rom.

Ifølge programbeskrivelsen skal dere «lage musikk hvor publikum blir inviterte til å bevege, delta og bli forandret». Hva legger dere i det, mon tro?

– Haha. På en måte vil vi jo at akkurat det skal skje, men beskrivelsen har ikke noe med gigen å gjøre, mer det at vi ikke hadde tid til å formulere noe 

. Vi vil bare spille, og dele sånn som vi har det der og da. Det er en åpen invitasjon.

Det står også at dere jobber med en kokebok – er det en metafor, eller er det faktisk en rein kokebok?

– Det er ikke en metafor, nei. Vi vil lage en kokebok. Spilling og all praksis, kunstnerisk og menneskelig, er jo en måte å finnes på … Og vi møter så mange fine folk, med verdifulle historier og erfaringer, vi ville finne en måte å fange dem på og dele det i en kokebok, men vi vet ikke helt formatet …

– Nei, det er oppskrifter på livet. Måter å gjøre ting på som blir til små konkrete historier. Måten jeg lager en sang på, kan også være en historie. Veien er målet og veien er en sang. Egentlig tror jeg at boken skal handle om et litt belasta ord: kreativitet.

Reke seg gjennom livet

I førre veke gjekk hjernen min ned for telling. Eg hadde feber og var totalt papp – så kva ser ein då? Psykologiske drama og intellektuelle thrillerar: forsvinn! Meghan Markle sin julespesial på Netflix? Come hither.

I tilfelle nokon har gløymt ho, er Meghan Markle gift med britiske prins Harry, 

. Dei bur i California og har to barn. Dei er progressive og moderne! Det er ganske dårleg stemning med gjengen i Buckingham Palace, men dei er heldigvis langt vekke.

 og Harry hoppa av kongefamilien og fekk kutta løn og privilegium, gjorde paret ein lukrativ avtale med Netflix. «With Love, Meghan: Holiday Celebration» er altså med på å finansiera livsstilen til paret, som etter alt å dømme framleis er ganske adeleg. I Netflix-menyen såg programmet ut som femti minutt med glossy «dokumentar» om korleis Meghan (Harry har tilsynelatande ingenting han skulle ha sagt) førebur jul. 

Så feil kan ein ta. Vi blir kasta rett inn i juletreshopping, eller «the tree thing», som Meghan kallar det. «There’s a tree for everyone!» kvitrar ho og skippar rundt. Klipp til eit kvitt hus som på ingen måte er heimen til Harry og Meghan, men det speler ingen rolle, så lenge det har eit inngangsparti som druknar i juletre.

ingenting, men jo fleire ord som kjem ut av munnen til Meghan, desto meir fjetra blir eg. Eg gløymer heile feberen. Kven har lært denne kvinna å snakka? Det er som å høyra ei blanding av Eiendomsmegler1, Oprah Winfrey og Mats Borch Bugge, but 

Å opna smellbongbongar saman blir beskrive som «really connected, like a moment of community». Å pynta treet gir deg ein sjanse «to really encapsulate your family story». Men ikkje prøv for hardt, tryggar ho: «Just embrace the special touches that bring you joy». Er det rart det gjekk dårleg med dette mennesket i Storbritannia, sarkasmens høgborg? Dei snakkar jo på ingen måte same språk.

 skal vera vennene hennar, men dei – spesielt tennisstjerna Naomi Osaka – ser ut som dei møter ho for første gong.

Desse utvalde sjelene får vera med og laga smellbongbongar eller pyntekransar eller teikna med tusj. «I am 

», seier Meghan og teiknar perfekte kristtorn-greiner. Kameraet kryssklipper til Naomi Osaka si barnlege, fargerike teikning og tilbake til Meghans plettfrie løkkehandskrift. Stakkar Naomi, håpar du fekk godt betalt for dette.

Uansett kva gjestaneseier, er responsen frå vertinna stort sett «I 

it!». Men yndlingsordet til Meghan er nok 

 – å elevera, løfta opp. Som ho seier: «When you grow up, you elevate what you eat.» Og ikkje minst: «It’s the tiniest detail that suddenly feel elevated.»

Elevér jula!

Grethe Nygaard

Frank Tønnesen, best kjent som Tønes, smekker bildøra att bak seg. Fotografen startar motoren. Me er på veg frå Bryne til Orrestranda for å gjera noko Tønes likar veldig dårleg: Ta bilde av han.

– No veit eg ikkje kva eg har blitt med på, seier han tørt.

Tønes rynkar bryna og ser ut av vindauget. Men då me er framme på stranda, gjer han som fotografen seier, og tar pliktoppfyllande av seg boblejakke, hue og hals i vestavinden.

I eit lite minutt bryt sola gjennom skylaget, og badar det jærske landskapet i eit gyllent lys. Me befinn oss midt i Bibelbeltet, og hadde me vore kristne, hadde me kanskje tenkt det var Gud som nett titta nedom. Tønes blir kommandert opp på ei sanddyne. Det er umogleg å ikkje tenka på ein song frå den ferske juleplata hans, «Jesus frå Jæren», ein 

Tenk viss han låg der i ein fôringsautomat, det litla grynet / Fordi det ikkje var rom til dei / på hotellet på Bryne

Det er denne nye plata, «I år gjør me det heilt enkelt», som er grunnen til at me står her i sanden. Tønes er på juleturné, og speler den siste av tre utselde konsertar på Bryne i kveld. Å sleppa ei juleplate har han «stritta imot i årevis». Men her er han. Med på laget er tekstforfattar Ingvar Hovland, Tønes’ faste bandmusikarar Anne Lise Frøkedal og Erlend Aasland – og dei bedehusete gamle damene Sigfrida og Johanne, bragt til live av Jane Stene og Irene Immerstein Tønnesen (henholdsvis Tønes’ sambuar og svigerinne).

– «Julesongar for deg som kanskje ikkje synest at jula burde handla om song og konsertar i det heile tatt» – slik lyder innsalet til juleturneen. Kva meiner du med det?

– Nei, kva meiner eg med det … Det er ikkje godt å seia.

Tønes poserer ferdig, erklærer at han er iskald, men må opp i endå ei sanddyne før han får boblejakka tilbake. Til slutt set me oss inn i bilen.

Ein går ikkje rundt og bryr seg om kva alle meiner heile tida

I år igjen

Det skjedde i dei dagar at det skulle vere Bergen City Marathon: førtito kilometer opp og ned og rundt omkring og inn og ut av denne kronglete herrens by. Det skjedde også at det var sol denne dagen, faktisk heilt skyfritt. Som alle veit, betyr det kaos.

Då denne dagen innfann seg i april, var eg i ekstremt dårleg humør. Eg var i innspurten av ein skrivepermisjon og var så understimulert at eg bokstaveleg talt gjekk på veggane. Venene mine var enten vekkreiste, opptatte eller skulle på død og liv springe maraton sjølve. Eg var gørrlei av manus, gørrlei av byfjella, gørrlei av å vere aleine (men ønska på ingen måte å deale med kubjølle-gjengen utanfor) og skulle ønske den sola stakk til helvete vekk.

Det blei ikkje betre av at leilegheita mi, oppdaga eg litt for seint, låg 

i maratonløypa. Eg kom altså til å bli sprunge ned av rabiate menneske berre eg prøvde å krysse gata. Klaustrofobien var total.

 at eg gjorde noko som går imot alle mine instinkt, ei handling som er Vestlandets største synd: Eg trekte ned rullegardina for sola og blei inne.

Så gjekk eg inn på ei nettside eg elskar å hate, nemleg nrk.no. Serien som heldt liv i meg denne dagen, var den mykje diskuterte «Rekviem for Selina»: ein seks episodars snopepose basert på Sophie Elise Isachsen si historie som rosabloggar-turned-influensar-og-businessdronning.

Sophie Elise og eg er like gamle, med andre ord er eg oppvaksen med ho og dei andre rosabloggarane. Voe, Andrea Badendyck, Tcmn, Anniken Jørgensen: 

. Dei selde ein kvardagsdraum, og eg beit på.

 dermed handlaga for sånne som meg. Me fekk mimra i dei første episodane – brunkremen! Spaghettistroppane! Den saiko bruken av hårspray! – før notida tok oss igjen. Me ser Selina utvikla seg frå klein, beinete nordlandsjente til ei silikonfylt monsterdokke som slår om til austlandsk og blir Celina Isabelle: smart og 

, men djupt usikker – og kanskje mest av alt fanga i sitt eige nett. Akkurat som meg på maratondagen.

Ja, eg fråtsa der eg sat i senga: Elli Rhiannon Osborne skin i rolla som Selina, dramakurva stig, dialogane sit, satiren får fleire og fleire lag – og 00-talsestetikken er tatt heilt nydeleg på kornet.

I siste episode blir serien så meta at eg sat igjen med ein beisk smak i munnen. Eg kjente meg aldri så lite lurt: Var til og med denne serien eit 

-­produkt, fronta av ein altfor smart influensar!? Ja, ja. That’s tjuetjuefem for ya. Eg hadde uansett ledd, grått og forsøksvis tenkt. Eg var rett og slett blitt intenst underheldt. Og då eg trekte opp rullegardina, var alle maratondeltakarane borte.

Dei selde ein kvardagsdraum, og eg beit på

Dobbelt maraton

På «Lux» er transformatoren Rosalía både gudelig og menneskelig. Det er skarpt, varmt og – gud! – så gråtevakkert. Rosalía unngår å dette ned i pretensiøsitetens klissete hav, dels fordi man bare 

 tro på henne når hun synger, dels ved å fnisende bryte den fjerde veggen, og dels fordi hun er skamløs nok til å gønne så på som hun gjør. Tenk at november kan være en så lys måned.

I første halvdel av 2025 kom en rad oppsiktsvekkende gode 

-album: som Reolôs «Dystopi delete», Pumpegris’ «Fritids» – og til sist Valkyriens såre, vittige og faen så smarte sjuendeplate. Ingen andre kan smelte sammen Slick Rick og «Jondølen» og komme unna med det! Tekstene til Tuva Syvertsen gnistrer, og «Lyseblått» er en låt å ha med seg resten av livet.

Det er et forunderlig debutalbum hun har laget, franske Oklou. Lag på lag av barokke synth-arpeggioer triller som glassperler gjennom låtene – hadde de hatt Gameboy i middelalderen, ville musikken kanskje ha hørtes ut som dette. Oklous stemme, florlett eller forvrengt, mimrer og undrer og unndrar seg, og gir aldri noen endelig forløsning. Likevel – eller nettopp derfor? – blir «Choke Enough» et album å vende tilbake til.

Grattis med plate! «Black Hauge» heter den, og Black Hauge heter dere. Hvordan kjennes det å være albumartist, Erlend Nødtvedt?

– Det er veldig gøy, og noe jeg egentlig aldri hadde sett for meg kom til å skje. Men det er alltid forfriskende å gjøre noe annet enn å sitte ved skrivebordet og lide.

«Black Hauge» er ikke helt nytt – det blei til som et bestillingsverk til Ulvik poesifestival i 2021?

– Ja, det begynte med at jeg vant Hauge-stipendet, måtte lage et bestillingsverk og visste at jeg ville gjøre noe med Erlend Apneseth Trio. Da jeg gikk på Skrivekunstakademiet hadde jeg eksperimentert med noen Hauge-samples, det var egentlig starten – så har jeg sittet og forsket og tullet med Hauge sin stemme i et musikkprogram. Det er disse samplingene som har vært utgangspunktet.

Hauge er en veldig god og interessant oppleser, noe jeg synes er litt undersnakket. Black Hauge er et forsøk på å både reaktualisere og rekontekstualisere Hauge sin stemme; å jobbe med og mot hans rytme.

Dere er i alle fall ikke redde for å leke med giganten. Det vris og vrenges og tulles og samples!

– Vi har en veldig uredd tilnærming, for Hauges stoff er så sterkt at det tåler mye tøying og bøying. Vi har for eksempel tatt den korte svisken «Det er den draumen» og strakt den ut til sju minutt.

Ja, hva skjer egentlig i denne låten, «Draumen»? Her høres det ut som om Hauge taler i tunger på et østeuropeisk språk.

– Ja, vi har brukt helt idiotiske spille-av-ting-baklengs-innstillinger og jeg har snakket baklengs og … Det har vært fryktelig moro.

Jeg er en åpenbar amatør i denne verden

Finna på noko gale

Christopher Olssøn

Kostar denne berre fem kronar? Han er veldig flott, då …

Daniel Kvammen ser ivrig, men litt nølande, på eit innramma broderi av ein nisse. Bildet står på asfalten utanfor ein bruktbutikk på St. Hanshaugen. Over heng ein plakat: «Alt under eller over bordet fem kroner».

– Viss han kostar fem kroner, skal eg faen meg han med som backdrop på juleturneen.

Kvammen går inn i butikken og sjekkar prisen. To hundre, ikkje fem. Nissebildet får stå.

Me er på veg frå St. Hanshaugen, der visepopartisten bur, ned mot Oslo sentrum. Det er endå ikkje desember, men kor enn ein snur hovudet, lyser julestjerner. Planen er å enda opp i byens høgkapitalistiske julehelvete: marknaden på Karl Johan, komplett med pariserhjul, overprisa donuts og Disney-hytte.

Og hadde me trengt eit soundtrack, kunne Kvammens julealbum – «Jakta på jula», ute i dag – gjort jobben. Dagen etter skal han til Lærdal og sparke i gang ein månadslang juleturné, stort sett i bygdehus.

– Noreg er eit voldsomt langt og krokete land, så ein må jo spele der folk er. Det meiner eg heilt oppriktig. Då må ein dra litt frå bygd til bygd. Og det er stas. Så lenge dei får fyrt opp i desse bygdehusa på førehand … men dei pleier å vere veldig flinke til det, altså.

«Jakta på jula» er ei ganske nedpå juleplate: stort sett gitarbasert, fri for avanserte arrangement og svulstige strykarar. (Unntaket er det Kvammen kallar «Disney-låta»: «Englevakt» med Maj Britt Andersen og Kringkastingsorkesteret).

Kvammen er knappast aleine om å sleppe julemusikk i år. Sidan oktober har denne journalisten prøvd å halde oversikt over alle norske julelåtar som deisar ned i innboksen, men måtte kaste inn handkledet. Talande nok skreiv Aftenposten om fenomenet førre veke. «Alle» gir ut julelåtar i år, og det lenge før jul: Emma Steinbakken, Ramon, Ina Wroldsen … «Før var det meg, Odd Nordstoga og Sissel som laget julemusikk», oppsummerte Kurt Nilsen til avisa. Med andre ord: For norske artistar er det å gi ut julelåtar blitt omtrent like vanleg som å bake peparkaker.

På julejakt

Halloen, Vilde Iris Hartveit Kolltveit, også kjent som Iris Caltwait! Du kommer rett fra London?

– Ja, vi spilte gig der på onsdag, som del av vår litt oppstykkede turne. Så har jeg vært noen dager i studio. Jeg jobbet en del i London før covid, den britiske viben er ganske gøy. De er så … kødne. Og høflige.

Popgamet er ikke nytt for deg – du albumdebuterte i 2021, og har samarbeidet med folk som Aurora og Skaar. Så blei det stille, før du nå har sluppet andrealbumet «Again, for the First Time». Det er en plate som dreier seg mye om minner og lengsel, eller?

– Ja, eller den er litt som en tidskapsel; den speiler hva livet har vært de siste fire årene. Jeg tenker meg litt i hjel på ting. Rekkefølgen på platen er slik at den begynner i en slags tåke, blir gradvis klarere, og i siste låten når jeg en slags konklusjon: Jeg har ikke nødvendigvis funnet ut av noe, men jeg aksepterer at jeg ikke har det. Kanskje er det ikke meningen å finne ut av alt heller.

Fortell om denne motsetningen av en albumtittel! Hva er det som er første gang om igjen?

– Jeg har skrevet dagbok siden jeg var fjorten, og når jeg leste dem så jeg at «faen, jeg har jo akkurat de samme problemene nå!» Jeg følte vel at jeg aldri lærte å takle livet bedre. Jeg begynte å få litt panikk – jeg er jo snart 30, skal jeg aldri lære, skal ikke ting bli lettere etter hvert!? Det er kanskje teit å si, men ta for eksempel min egen psykiske helse – jeg har hatt flere depressive perioder, og når jeg merker det går nedover igjen, blir jeg fortsatt like dårlig. Og bare det repetitive med livet … du lager mat og tar oppvasken, vasker klær, de blir skitne, du svarer på meldinger, så får du nye med en gang.

Når folk dør, er sorgfølelsen like sterk, jeg blir helt slått i bakken av den. Da bestemor døde (låten «Pinhole» er skrevet om henne, journ.anm.), så … tenkte jeg at «dette klarer jeg ikke». Jeg trodde jeg skulle klare å bygge opp noen verktøy for å stå i det. Skal dødsfall bli like tungt hver gang? 

I pressemeldingen står det at albumet «kretser rundt lengselen etter den jeg en gang var, og den jeg trodde jeg skulle bli.» Hvem var det du trodde du skulle bli?

– Jeg trodde vel jeg skulle flytte ut av landet og være veldig fri og sterk og ustoppelig og snill og … ha en god funksjon i verden. Jeg tenkte kanskje jeg skulle bo i Paris. Men så har jeg brukt mye tid på å være sjuk, egentlig. Og jeg har jo bare blitt i Bergen. Akkurat nå har jeg flyttet hjem igjen til mine foreldre for en stund.

Om igjen, om igjen

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Se godt på coveret til «Lux»: Rosalía er kledd i et nonneskaut, med øynene lukket mot solen. Armene har hun lagt rundt seg sjølv: Hun beskytter seg med en klem, knokene skimrer mot det hvite stoffet. Eller – er det et indre lys som liksom omfavner henne? Og er det egentlig solen hun lar seg tine av, eller er det Guds lys?

Den spanske superstjernens fjerde album – titulert «lys» på latin – kretser rundt denne dualiteten: det verdslige versus det gudelige. Over fire akter, femten låter (eller atten, om du har den fysiske utgaven) og femti minutter, dykker Rosalía Vila Tobello inn i troens og livets grunnspørsmål. Og i likhet med «Motomami» (2022) og «El Mal Querer» (2018), er «Lux» et album med enorm egenart. Dette høyambisiøse verket, spilt inn med London Symphony Orchestra, er en injisering av livsblod i popen; et blinkende fyrtårn som sier: se! Denne veien kan man også ta.

Rosalía lar seg vanskelig definere i en håndvending, men den 33-årige katalaneren kommer fra flamencoen, og er utdannet ved prestisjetunge Escola Superior de Música de Catalunya. Hun slo gjennom med flamencopop-opuset «El Mal Querer», en briljant sammensmeltning av middelalder-mystikk og moderne gatesmarthet – men det var med karibisk-inspirerte «Motomami» at hun virkelig ble global superstjerne. Albumet sementerte Rosalía som en gnistrende avantgardist; en som tålte sammenlikning med Björk og Kate Bush. Her var en som ville tegne popens kart på nytt.

Som plateartist er Rosalía en trofast konseptualist. Siden 2018 har hun gitt ut en drøss med hitsingler, som til sammen kunne blitt et sylskarpt popalbum. Men hummer-og-kanari-metoden har aldri interessert henne: 

No basé mi carrera en tener hits / Tengo hits porque yo senté las bases

, som hun rapper i «Bizcochito» (2022). Altså: 

Jeg har ikke basert karrieren min på å ha hits / Jeg har hits fordi jeg har gjort grunnarbeidet

. Rosalía skrider til verks med akademisk presisjon og umettelig nysgjerrighet, og albumene hennes har aldri lette løsninger. De krever noe av den som lytter, og «Lux» er hennes mest krevende til nå.

Sjølv om «Lux» ikke likner noe annet i Rosalías diskografi, er det tematiske spagettikrysset – mellom gud og verden, katolisisme og mystisisme, død og kjærlighet, begjær og femininitet – ikke nytt. Det har vært til stede på alle hennes album, men i så forskjellige former og vinkler at det 

nytt. «Lux» har flere likheter med forgjengerne. Se bare på coveret til «El Mal Querer», den tunge bruken av katolsk symbolikk, eller utforskningen av 

: I «Maldición» (2018) brøt hun forbannelsen og forvandlet seg fra fange til fri kvinne, i «Saoko» (2022) ble hun til en sommerfugl, og nå i «Berghain» blir hun en due. Rosalía er alltid i bevegelse, alltid fremover, oppover, mot himmelen. På «Lux» beveger hun seg langt forbi katolisismen, og drar veksler på islamsk, jødisk, buddhistisk og hinduistisk mystikk og spiritualisme.

Det er kanskje unødvendig å si, men: Dette er ikke et album som er laget for algoritmer, strømmetjenester eller tilfeldig lytting, ikke for hitlister eller spillelister. Det bør lyttes til kronologisk; låtene vikler seg inn og stuper ut i hverandre. Blant de noble bidragsyterne finner vi Björk og Pharrell Williams, eksperimentalisten Yves Tumor og samtidskomponist Caroline Shaw. Flamencoen finnes, fadoen finnes, her er katalanske kor og meksikansk folkevals, forvrengt synth, rap på latin, dirrende, atonal gnikking. Rosalía synger på italiensk, ukrainsk, siciliansk, arabisk – og ni språk til.

Så hvordan angriper man et verk som «Lux»? Rosalía har sjølv uttalt at det er ordene som er grunnmuren i albumet: Trangen til å utforske ideer gjennom tekst, kom før det musikalske. Allerede før albumet var ute, blei en kritiker i den spanske avisen El País så lei av alle teorier og spekulasjoner at han skreiv et langt forsvar for å 

 kunst, uten å måtte analysere alt i hjel. Og det 

en nytelse å lytte til «Lux», men den blir ikke mindre av å dykke ned i den tematiske materien. Så – la oss gjøre et forsøk.

'Lux' er en injisering av livsblod i popen

Gud og verden

Ida Messel

Personlig synes jeg rap er litt uinteressant om dagen. Jeg hører ikke så mye på amerikanske rappere: enten slipper de lite eller så skuffer de. Det har ikke skjedd noe nytt de siste fire-fem årene, sier Øyvind Holen.

Han er forfatter, journalist og det nærmeste Norge kommer en hiphop-historiker. Og dommen han feller over dagens rap, er han ikke aleine om. Både kilder vi har snakket med til denne saken, musikkskribenter og kritikere virker å enes om dette: rappen anno 2025 går litt på tomgang.

I forrige uke publiserte musikkmagasinet Billboard en nyhet som kanskje ikke var overraskende, men likevel oppsiktsvekkende: For første gang siden februar 1990, da smørsangeren Michael Bolton toppet singellistene, er det ikke en eneste raplåt inne på Billboard Top 40. Til sammenligning var det 16 raplåter inne på topp 40-lista samme uke i 2020.

Det skal sies at Billboard nylig har endret måten de regner ut listene sine på (for å unngå i overkant tilbakevendende 

). Likevel peker tallenes på en tendens som har latt seg skimte de siste årene: Hiphopen har hele tida, fra den spede begynnelsen på 1970-tallet, representert det nye, og har pushet popkulturen fremover. Nå gjør den kanskje ikke det lenger, i hvert fall i like stor grad.

Med unntak av Kendrick Lamar og Drake, har rappen produsert forsvinnende få hits de siste par årene. Samtidig har 2000-tallets mest grensesprengende rapkunstner, Kanye West, mistet grepet om både seg selv og hitlistene. Katalogen til Kanye strømmes riktignok mye – han var den tredje mest strømmede artisten på Spotify i Norge i 2024 – men som kreativ ledestjerne har han sluknet. De siste årene har store rap-bookinger til ledende festivaler, som Coachella og Primavera, tilsynelatende blitt færre. Billboards sak tvinger fram spørsmålet: Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

– Jeg har jo barn i tenårene, og de er 

interessert i hiphop. Kanskje det er foreldrene til dagens unge som prøver å tute de ørene fulle med 

– Men sånn er det jo: Når man sitter med definisjonsmakta og kan spille det man sjøl syns er kult, gjør man det – og glemmer at man har blitt eldre.

Oslo-rapper J-Zino sprudler heller ikke over av begeistring over dagens rap.

Rap-gamet har vært i konstant fornyelse hele veien

Tenkepause

For to år sidan starta du musikkselskapet og managementet Lun music. De har for eksempel Michelle Ullestad, Angelo Reira og Katarina Barruk i stallen. Å starte opp sjølv i denne bransjen krev sitt! Korfor tok du det valet?

– Eg brukar å seie at det er både det beste og det verste eg har gjort. Eg jobba tidlegare i plateselskapet Gems. På eit tidspunkt kjente eg vel på ein del frustrasjon rundt etablerte strukturar, eg ville gjere ting på andre måtar og tenke i nye banar. Særleg musikkbransjen, som er så tett knytt til utviklinga i teknologien og sosiale medium, endrar seg fort, og då må vi følgje med. Eg ville også sitte tett på artisten og den kreative utviklinga.

– Ein artistøkonomi har veldig mange ledd som tar prosent og delar av den økonomiske kaka. Det er eit sett hierarki og ein sett modell, og mange involverte: bookingledd,

 labels … Men risikoen og arbeidsmengda har flytta seg nedover til artist og management. Då tenker eg også at fordelinga og avtalane bør endre seg.

Det har dessutan blitt eit større behov for artistar å eige opphavsrettane til eigen musikk, og å sitte med kreativ kontroll sjølv. Det skjer eit skifte no; ei trekning mot indie-selskap, der fleire og fleire lagar mindre team rundt færre artistar, eller artist og management slår seg saman og lagar eigne plateselskap. Så er det ikkje så veldig mange som har så veldig mange meiningar.

Men det er vanskeleg å få det til å gå rundt økonomisk, å klare å finne ein businessmodell – i musikkbransjen kan inntekter komme eitt til to år forsinka. Offentlege midlar er jo retta mot det kunstnariske; ikkje mot å bygge opp bransjen.

Apropos – Lun har fleire hattar på. De driv management, de distribuerer musikk for labels, de gjer produksjon og promo for andre artistar. Fleire og fleire selskap, som Jansen og Bigboy, sjonglerer hattar på denne måten. Er det nødvendig for å få det til å gå rundt?

– For det første har vi kompetansen til å drive med desse forskjellige tinga. Både meg og Ingrid [Døssland, partnar i Lun], har erfaring frå å drive plateselskap, jobbe med promo, og begge har jobba i festival- og sceneproduksjon. Vi er først og fremst eit managementselskap, men å bygge opp noko sånt er risikofylt – vi treng nokre bein å stå på som faktisk kan hente inn pengar. Og promo og marknadsføring er oppgåver som uansett fell ned på artist og management å løyse.

Vi har berre kapasitet til å ha så og så mange artistar på 

management, så det er også ein måte å jobbe meir kortsiktig med artistar vi har trua på. Å finne management og skulle samarbeide så tett, er jo litt som å gifte seg. Det er viktig å bli kjent; at ein forstår den andre, er på same bølgelengde, har same ambisjonar.

Å finne management er jo litt som å gifte seg

Ei trekning mot indie

Folkemusikken er ein reisande musikk, seier gitarist og låtskrivar Tore Bruvoll.

– Det merkar ein godt når ein reiser rundt både i Noreg og i andre land: Det finst linkar her som er tettare enn i andre musikktypar. Vi har jo nokre middelalderballadar på denne plata, og dei har eigentleg ingenting med Nord-Norge å gjere.

Han nikkar mot Hekla stålstrenga si ferske plate, «Heimført», som ligg i vinylversjon på bordet mellom oss.

Det renn kanskje ikkje over av middelalderballadar på den gjengse pub i nord. Men viss nokon peiker på deg og roper «nemn eit nordnorsk band!», er faren stor for at det første bandet du kjem på, heiter Hekla stålstrenga. Sidan albumdebuten i 2008 har dei posisjonert seg i det nordnorske og nasjonale musikkbildet, med si blanding av viser, folkemusikk og folkrock. No har dei drive på i tjue år. Denne månaden kom plate nummer ni, «Heimført».

«Heimebrent», som nokon trudde, understrekar vokalist Anne Nymo Trulsen.

Klassekampen møter to av fem bandmedlem på Blårock, ein liten institusjon i Tromsø og eit knutepunkt for byens musikkinteresserte. Det er starten av oktober og skyfritt, men vinden tar godt. Utanfor vindauget virrar turistar rundt i tunge vinterstøvlar og skjerfet opptil nasetippen.

Å møtast heile bandet krev sin logistikk. Dei tre andre i bandet bur også i nord, men det betyr ikkje at reisevegen er spesielt kort: Knappe fjorten timar tar det å køyre til bassist Trond-Viggo Solås i Brønnøysund.

På «Heimført» har Hekla bevega seg vekk frå vise-uttrykket som har dominert de siste platene. Her er både nykomponerte og eldre, omarrangerte slåttar, pluss eit par episke middelalderballadar – og Elias Blix’ «Barndomsminne fra Nordland» som avslutning. Platetittelen betyr å komme tilbake til røtene:

Ditt eige dødsfall er gyldig fråver. Og det er omtrent det

Heime no

Ciao, Edna! Du er fra Colombias karibiske kyst, en region med rike kulturelle tradisjoner. Det er også et område som har en stor befolkning av afro-colombianere. Hvordan vil du beskrive musikken herfra?

– I denne regionen er musikken – cumbia, champeta, tambora og så videre – en måte å tenke og leve på – det er en form for kollektiv overlevelse. I denne musikken finnes minner og kommunikasjonsformer. Karibisk musikk blir ofte forbundet med fest, glede, strandliv og noe sensuelt, men er egentlig en motstand mot en langvarig, kontinuerlig kolonisering og utnytting. Rytmen eller ordene er verken pynt eller tomme feiringer, de er ektefølte svar på fortidens plyndringer.

Frida Fliflet

Artikler

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

Eit lys i natta

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzorkester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespesial.

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

Dobbelt maraton

Frida Fliflet

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Om igjen, om igjen

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Mindre indieselskap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Heime no

Den colombiansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overlevelse, mener Edna Martinez.

At hun kan være popstjerne, er åpenbart. Men hva har Sigrid, nå 29, å si?

Det nytter ikke å lage musikk du tror andre vil ha, mener Signe Marie Rustad. Du må lage det for dine egne ører.

Løft blikket, Eggen

To ferske kontroverser viser hvor det brenner hos amerikanske artister.

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt romantisering av skandi-sommer.

Saksofonist Lina Langendorf trenger bare musikk for å bli høy. Men ikke prøv å sette henne i bås.

Janteloven, nei takk

Hiba Salameh tar sin palestinske arv med til klubben.

«Hold kjeft! Drittkjerring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Det er ikke bare musikkritikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

Eit lys i natta

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzor­kester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespe­sial.

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

Dobbelt maraton

Frida Fliflet

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjo­nal­skatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølv­ut­nemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Om igjen, om igjen

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Har hiphopen mistet sin posisjon som pop­kulturens hitkver­nende tyngde­punkt?

Mindre indie­sel­skap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Heime no

Den colom­bi­ansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overle­velse, mener Edna Martinez.

At hun kan være popstjerne, er åpenbart. Men hva har Sigrid, nå 29, å si?

Det nytter ikke å lage musikk du tror andre vil ha, mener Signe Marie Rustad. Du må lage det for dine egne ører.

Løft blikket, Eggen

To ferske kontro­verser viser hvor det brenner hos ameri­kanske artister.

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt roman­ti­sering av skandi-sommer.

Sakso­fonist Lina Langendorf trenger bare musikk for å bli høy. Men ikke prøv å sette henne i bås.

Janteloven, nei takk

Hiba Salameh tar sin pale­stinske arv med til klubben.

«Hold kjeft! Dritt­kjer­ring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Det er ikke bare musikkri­tikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzorkester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespesial.

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Mindre indieselskap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Den colombiansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overlevelse, mener Edna Martinez.

To ferske kontroverser viser hvor det brenner hos amerikanske artister.

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt romantisering av skandi-sommer.

Saksofonist Lina Langendorf trenger bare musikk for å bli høy. Men ikke prøv å sette henne i bås.

Hiba Salameh tar sin palestinske arv med til klubben.

«Hold kjeft! Drittkjerring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Det er ikke bare musikkritikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.