Frida Fliflet

#fff

Det er ikke mye ved albumcoveret til «Sendebud fra sandkassa» som sier at dette er en plate utgitt av byboere på etparogtjue år: Et blåblasst fotografi av noen eldre par som danser gammeldans (?), med en anonym, hvit font. Men skinnet bedrar! Rigla er en ung sekstett med medlemmer fra det ganske land, og det er naturlig å lese dem som del av den såkalte nye folkemusikken: Også disse blander visepop, jazz og folkemusikk på sofistikert vis.

Når man hører debuten, må man spørre seg: har glassklar østlandsdialekt blitt folkemusikkens nye mål? Eir Vatn Strøm i Ævestaden, Vera Sonne i Pumpegris, så klart Tuva Syvertsen – og nå også Rigla. Sånn går det når folkemusikken urbaniseres! Bandnavnet, derimot, er ikke utpreget urbant. Det kommer fra det sunnmørske uttrykket 

, som betyr ustø eller vaklevoren – et nikk til musikken og tekstene de lager, ifølge bandet.

 Lova Siverts og Lea Hareide Jønnum (vokal), Ingrid Narum (saksofon, vokal), Lars Viljo Fauske (fele og synth), Selma Edwards Granly (kontrabass og cello) og Linus Hanem Solvang (trommer). At de kan sitt håndverk, er det liten tvil om. Åpningslåten «Uten ord», påfølgende «Øya mine» og «Pen søm», sørger for at albumet får en knallstart: Spesielt «Øya mine» leveres med en prima forståelse for frasering og timing (og ordlek!), med et freskt feleriff som sender denne anmelderens tanker til vestlandshavet og enda lenger vest; til Shetland og De britiske øyer.

Ingrid Narums nydelige saksofonspill gir dessuten Rigla en sonisk egenart som skiller dem fra andre i samme sjangerlandskap, som Morgonrode, Masåva eller Pumpegris. Valget av kontrabass i stedet for elbass er med på å holde lydbildet varmt og visete.

av Valkyrien Allstars her, naturlig nok. Et annet beslektet band er nevnte Pumpegris, sjølv om Rigla er mer strigla; de mangler den rå fandenivoldskheten som fins hos pumpegrisene. Rigla er ikke 

, de har teft og en likandes lekenhet ved seg – men de syr med penere sømmer, for å parafrasere deres egen låt.

Man skal anmelde det man har foran seg, og ikke det man savner, men jeg tenker nok at ørlite mer rusk og råskap kunne løftet albumet enda et hakk. Utpreget vaklevorne, eller riglafengje, er sekstetten ikke. Men det som er sikkert, er at «Sendebud fra sandkassa» er en imponerende debut. Siste bud er ikke sendt fra denne gjengen.

Stødig spill

Rekken av albumcover som prydes av det amerikanske flagget begynner å bli lang – og nå fører iransk-newyorkeren Rostams (kjent fra Vampire Weekend) «American Stories» seg inn i den. Flagget er her snudd opp ned, og fargene blasset ut. Albumet utgis, tilfeldig nok, midt i USAs pågående krig mot Iran.

Men det er ingen kvass protestplate, men en mild, intim og framfor alt søkende en. Med nysgjerrighet fletter Rostam sammen americanaen med musikalske elementer fra Iran og Midtøsten, som strengeinstrumentet baglama/sazog og mikrotonale melodier.

 Ja visst: Hør bare på instrumentenes call and response på «Backofa Truck», som om de fører sin egen lille samtale. Fortsatt er byggeklossene Rostams låter består av – de milde pianokaskadene, de lynkjappe strykearrangementene, forkjærligheten for barokke lyder – lett gjenkjennelige.

Det er langt mellom de store faktene på «American Stories». De fleste er små refleksjoner over dødelighet, familierøtter, frihet og tilgivelse. Samtidig er lydbildet, bevisst eller ei, et musikalsk speil for identitetsutforskning, og politiske strømninger.

Iranicana

Anna Ueland, pianist og synthist og komponist og vokalist, du er å se på en rekke konserter og festivaler framover. Hvordan går det?

– Akkurat nå går jeg bare og tripper! Jeg er hjemme i Valdres noen dager, på gården til foreldra mine, for på lørdag skal vi spille konsert her.

– Ja, det er masse lam nedpå jordene. De er utrolig søte. Spretter rundt. Vi skal spille på låven på lørdag, i det rommet hvor mesteparten av musikken har blitt lagd.

– Ja, det er der jeg får fred. Haha. Jeg pleier å fylle bilen med ting og utstyr og kjøre hit for å jobbe.

Ja, for du bor i Trondheim – hvordan vil du beskrive den som musikkby?

– Veldig allsidig! En ting er jazzlinja [på NTNU] og miljøet rundt, som er veldig åpent og fritt. Men Trondheim har også et stort klassiskmiljø, og tre teatre, pluss Samfundet og hele den greia. Likevel er det såpass lite at man trenger hverandre; man blir sett og spurt om mange ulike ting. I større byer er det fort at det blir mer «du er en musiker som spiller 

Så vidt jeg har klart å telle, spiller du i ni aktive band, i tillegg til å være del av bandene til blant andre Selma French og Veslemøy Narvesen?

Så fort det blir litt dødtid, vil jeg starte opp et nytt band

Alt på en gang

Tom Henning Bratlie

#000

– Hvorfor har ingen sammenlignet meg med Jahn Teigen?

Hva gjør man når man i tjue år har vært en nyskaper i sjangeren sin, når man begynner å bli middelaldrende i sjangeren sin, en sjanger som først og fremst assosieres med ung råskap og overmot, når man skal slippe sitt niende album i sjangeren sin og alt krutt virker oppfunnet allerede, hva gjør man da? Hvis man heter Lars Vaular, gjør man det motsatte av hva man har pleid: man prøver å 

være nyskapende. På sitt nye album, «Episoder av evighet», vil Vaular heller perfeksjonere det han er best på. Og hva er så det? «Kompromissløs lyrikk, rytmisk presisjon og originale bilder stablet opp i uventede mønstre og assosiasjoner» – i alle fall ifølge presseskrivet.

– Det er veldig skummelt å lage et album som dette, som er helt klassisk, trad hiphop, når du er vant til å overraske, sier Vaular.

– Men det er en god ramme for å leke med ord. I denne sounden er jeg trygg til å vandre i hodet mitt. Og mimringen er ikke sånn «Åh, i 93, når vi hørte på Wu-Tang…», heller.

– Det virker jo litt som et identitetspuslespill –

– Å ja. Er det dette som er midtlivskrisen?

– Det er kanskje det. Dette er i alle fall brukskunst. Det er et album for kokker.

– Ja. Jeg tror kokker hører på høy, klassisk hiphop mens de står og lager dyr mat. Så går de ut og sigger av og til.

Jeg er jo en kunstner fanget i en utrolig underholdende kropp

Bra til sist?

Du er kjent som en popens superprodusent, men i dag er du først og fremst musiker. Bandet ditt, Bleachers, slipper nytt album: «Everyone for Ten Minutes». Tittelen er hentet fra en Airdrop-innstilling på iPhone, når du velger hvem du vil være tilgjengelig for?

– Ja. Kjernen i denne platen er kommunikasjon – framfor alt med menneskene du er glad i. Familien min, bandet mitt, publikummet mitt. Tittelen spiller på hvordan telefonen din vet at du ikke alltid kan være tilgjengelig for hele verden, bare for ti minutter om gangen. Da jeg tenkte over det, var det så avslørende: Man kan ikke være tilgjengelig for alle. Jeg har ikke lyst til å snakke til alle! Jeg vil snakke til mine folk. Jeg vil ha dypere, lengre samtaler. Men nå får vi se om Apple fuckings saksøker meg.

Du spiller altså på en oppfatning i kulturen om at vi alltid må være tilgjengelige? Eller at man må gjøre alle til lags?

– Det startet med ideen om å gjøre alle til lags. I starten var internett sånn, «yay, vi kan snakke med hele verden! Vi kan sende kattebilder til alle!» Mens nå er det sånn «la oss gjøre den mest idiotiske dritten vi overhodet kan komme på!» Det er så destruktivt. Men vi er i et øyeblikk nå der vi alle er klare til å komme oss videre, rive ned muren –

Snakker du om big tech nå? Eller ... andre systemer?

– Alt sammen! Måten vi kommuniserer på! Overføringer, håp, drømmer, alt blir brukt mot oss for å få oss til å kjede oss, bli triste, få oss til å bruke penger, sjelene våre eksisterer liksom i en økonomi. Men det er så fint å sette seg ned og se noe du ikke er 

å se, noe som ikke er planlagt og kalkulert og servert til deg.

Noe utenfor algoritmene, altså. Fellesskap er et nøkkelord her?

– Fellesskap er ordet. Og det fellesskapet kan vokse. Jeg sier alltid at «Bleachers is for anyone, not everyone». Vi kommer aldri til å gjøre oss dummere enn vi er: Hvis du tror på fellesskapet ditt, tror du også på intelligensen deres. For hvilken artist har egentlig lyst til å snakke til alle? Fuck det!

Apropos nå flest mulig: I musikkbransjen virker det som om premisset om å bli størst mulig ofte blir tatt for gitt, på vegne av alle artister. Du har produsert album for Lana Del Rey, Lorde, Kendrick Lamar, Taylor Swift … Det er et stort gap mellom dét og rollen du har i Bleachers – dere er på ingen måte superkjendiser. Men 

du egentlig at Bleachers skal bli like store som Taylor?

Hvilken artist har egentlig lyst til å snakke til alle? Fuck det!

Ikke for alle

Maria Høy Hansen

Vilde Tuv! Du har vært i alle kanaler det siste – du har sluppet albumet «Truthbomb», laget vidunderlig soundtrack til Emilie Blichfeldts film «Den stygge stesøsteren», gjort en reinspikka bergenscoverlåt-aften på Victoria, laget musikk til danseforestillingen «Krets», blitt annonsert til Roskilde … Og nå har du gjort som Charli XCX, Pinkpantheress og Zara Larsson, og sluppet remiksalbum: «Truthbomb 2»!

– Ja, jeg liker egentlig dette bedre enn originalalbumet. Jeg hadde jo allerede gitt ut to av remiksene, og en kompis, Spr1te, hadde laget en bootleg-remiks av «Start/Stop» som var jævlig kul. Jeg hadde også fire små snutter fra tidligere, som ikke blei med på platen, men som var gøy å få ut.

Men det er også fordi remiksalbum er blitt en trend: «Det vil jeg óg!» Hvorfor ikke bare slenge seg på?

– Jeg er ikke alltid så kresen på det. Folk har tolket musikken så fint! «The Only Way Out Is Through» er remikset av Egge (artist fra Bergen, journ.anm.), og det er en litt sånn Lorde og Charli-greie, for den sangen handler delvis om ham! Vi datet for lenge siden. Så jeg spurte «Kan ikke du skrive en hevnsang eller et comeback eller noe?». Men så blei det bare veldig romantisk og fint i stedet.

Du skal snart spille på Lyse netter i Moss og på Roskilde. Du er ikke blitt lei av «Truthbomb» enda?

– Jo, jeg føler meg ferdig nå. Men jeg var egentlig lei av det fra før av, for jeg prøvde å bli ferdig med albumet før jeg skulle føde [for to år siden]. Men når vi gjør sangene med det nye bandet, blir jeg glad i dem igjen.

Det er en slående tradisjonell instrumentkjerne du har fått deg for å framføre et såpass elektronisk album: fele, trekkspill og blokkfløyte?

– Mer enn instrumentene var det egentlig at jeg ville spille med 

. Hehe. Men det er en del fiolin, digitale strings og digitalt orgel på «Truthbomb», så det passet – og det er noe med luften jeg er interessert i; belgen på trekkspillet sammen med fløyten … Jeg vet ikke om det er ideelt, men det er i alle fall en kul versjon.

Det er veldig vanskelig å holde det ekte

Vilde med vilje

Det stod visst skrive i stjernene likevel

 Zara Larsson har, etter ti år, slått gjennom som 

 i USA. No gir svensken ut eit remiksalbum som kjennest både viktigare og meir aktuelt enn «Midnight Sun» frå i fjor.

Jaggu er også «Midnight Sun: Girls Trip» meir spennande enn alt eg nokon gong trudde eg skulle få høyra frå Zara Larssons kant. Låtane hennar – i spennet mellom melodiøs arenatyggispop og polert, kalkulert klubbflørting – har hatt 

å tene på å få inn gjestar med større eksperimenteringsvilje, breiare sjangertilfang og kvassare kantar.

 gav ut remiksversjonen av «Brat» i 2024, har fenomenet for alvor inntatt mainstreampopen. I fjor sleppte Pinkpantheress «Fancy Some More?», ein stjernespekka remiksversjon av albumet «Fancy That», og eg tel veker til Robyn gjer det same.

Rett nok høyrer både Robyn, Charli og Pinkpantheress også heime i klubbmusikken. Men den største låta frå «Fancy Some More?» var gjesta av nettopp Zara Larsson – deira versjon av «Stateside» blei 

. Kva er då meir passande enn å få med seg Pink på Larssons største hit her, den rabiat catchy tittellåten?

 «Midnight Sun» er dødeleg irriterande eller transcenderande euforisk – faren er uansett stor for at låta blir ein av årets sommarhits, for andre år på rad. Den britiske panteren har nemleg kasta inn ein gammal drum & bass-klassikar – «Gold Dust» av DJ Fresh – og vips, har songen fått nye musklar. Borte vekk er den svenske melankolien som låg i botn av originallåten: denne versjonen er laga for å 

 funkar overraskande godt som ambient-låt, «The Ambition» flørtar med dancehall, mens «Girl’s Girl» har fått kledeleg (!?) EDM-drakt. Albumets største overrasking er – jepp – Shakira, som dukkar opp på den smågrusomme «Eurosummer» (tenk danskebåten anno 2009 møter KI-prompta rumensk riff). Også ein colombianar vil visst ha eurosommar.

«Puss Puss» – den dummaste augneblinken på «Midnight Sun» – blir, utruleg nok, redda inn her. Redningskvinna innleiar låten slik: 

og referansar til sitt eige ferske «Sexistential». Robyn sparkar songen opp i lufta og held han der, fram til dei to svenskane går ut i ei euforisk avrunding. Det gjaldt visst berre å komma seg ut på tur. Puss och nuss.

Trevlig resa!

Charlotte Førde Skomsøy

En hage er liv og død. Den er både veldig vakker og veldig skitten. Men den rommer også tanker og ideer om noe åndelig; en utopi, en hellighet, som også fins som metaforer og fantasier … Hagen rommer 

Den svenske artisten snakker om «Aster, Atlas», albumet hun slipper i dag, der hagen er det store, gjennomgående symbolet. Aster er en ganske vanlig hageblomst, men betyr også «stjerne» på latin. Atlas er den greske guden og en kartbok. Dermed rommer tittelen både den lille og den store verden, forklarer hun:

– Jeg ville på et vis holde begge i hånden. «Aster, Atlas» er den hagen jeg har bygget, som jeg vil at musikken skal være; der både det store og det lille får plass. Liv og død, skjønnhet og arbeid.

Akkurat litt for seint gikk det opp for Klassekampen at vi burde ha møtt Parkman i en hage. I stedet har vi dratt henne med ut av Oslo sentrum, opp til Sognsvann og inn i skogen – noe hun gladelig har gått med på, trass et tett program. Med seg bakser hun en koffert som viser seg å inneholde en gigantisk, militærgrønn kjole, en lysegrønn silkehatt, en svær filthatt («min Snusmumrikken-hatt»), noe som likner en bunadskyse og et håndbrodert korsett. Blant annet.

– Jeg elsker å kle meg ut. Og jeg liker å ha på kostymer, sånn at jeg kan skille mellom artisten og privatpersonen Sara Parkman. Når jeg går på scenen, går jeg jo inn i en rolle, sier hun.

Privatpersonen Sara Parkman bor i et rekkehus (med en liten hage) i Stockholm, sammen med kjæresten og datteren. Men hvem er 

I likhet med norske band som Valkyrien Allstars, Naaljos Ljom, Reolô og Pumpegris, flytter Parkman grensene for hva folkemusikk kan være i Sverige. Ikke at hun har mye lydlig til felles med nevnte kollegaer – hun låter vitterlig som seg sjølv. Parkmans musikk har både en melodiøs dramatikk og en åndelig høyere himmel over seg. Det fins en eksistensiell søken og et dypt livsalvor her, som er lite til stede i den nye norske folkemusikken.

Skal hun på død og liv sammenlignes med noen, må det bli Tuva Syvertsen (som for øvrig gjester «Aster, Atlas»). De har litt samme rolle som pådriver og fornyer i folkemusikken, godt balansert mellom 

 og folkekjær – og som viktige skeive stemmer attpåtil. Parkman er en av hjernene bak plateselskapet Supertraditional, som nå har nappet til seg både Valkyrien og Ævestaden fra norske Grappa.

Det er uverdig å måtte forsvare kulturen

Uti vår hage

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

På starten av 2000-talet gjekk eg på barneskulen, og når dagen var ferdig, blei eg ofte med venninner heim. Me slengte sekkane på golvet og skrudde på tv-en. Der gjekk det reality. 

reality. Eit av programma me fråtsa i, var «The Biggest Loser»: Her skulle svært overvektige deltakarar gå mest mogleg ned i vekt på 30 veker. Ein pengepris på 250.000 dollar venta vinnaren.

Oppskrifta var tilsynelatande enkel: Deltakarane blei henta ut frå dagleglivet, samla og utsette for eit brutalt kosthalds- og treningsregime, ofte omgitt av junkfood for freistingas skyld. Dei sadistiske trenarane Bob og Jillian sa ting som: «Nobody bullies my team except for me!» og skreik deltakarane opp i fjeset.

Såg me ikkje på «The Biggest Loser», såg me gjerne på «America’s Next Top Model». Det utprøvande programmet – laga og leia av supermodell Tyra Banks – blei eit fenomen, gjekk i 24 sesongar og blei vist i 170 land. Tittelen seier det meste: Kven har det som trengst for å bli USAs neste supermodell? Ei rekke syltynne jenter – ofte frå tøffe kår, ofte berre i tenåra – skal samlast og pressast til maksimum under Tyras pisk.

 og «Top Model» blei fødde i realityens barndom. Sjangeren var fersk og pusha grenser både for sjåarar og deltakarar. No, tjue år etter, har reality-tv vore i kulturen vår såpass lenge at det har begynt å komma kritiske tilbakeblikk-dokumentarar på sjangerens 

Dei siste vekene har eg sett to av desse tilbakeblikk-seriane, begge på Netflix: «Reality Check: Inside America’s Next Top Model», og «Fit for TV: The Reality of the Biggest Loser». Det har vore djupt ubehageleg.

«Top Model» starta, som Tyra Banks sjølv påpeiker, på same tid som «Fear Factor», «Survivor» og andre grensesprengande realityshow. Men der «Fear Factor» var brekke-seg-ekkelt – folk måtte eta levande insekt eller la seg dekka av rotter – var «Top Model» vondsinna på ein heilt annan måte.

Ein deltakar, Keenyah Hill, var så tynn at ho blei mobba på skulen. Likevel blei ho casta som ein elefant i ein fotoshoot, før ho blei kalla «piggy» av dommarane.

Ein annan deltakar, Dani Evans, blei pressa til å utføra tannkirurgi mot sin vilje for å lukke det (nydelege!) mellomrommet mellom tennene sine. Viss ikkje ville ingen jobba med ho, var trusselen som låg under. Verken Keenyah eller Dani blei toppmodellar, men begge er intervjua i dokumentaren.

 of The Biggest Loser» er ikkje mindre sjokkerande. For eksempel måtte deltakarane, som del av ei utfordring, bæra bagettar i munnane sine (

å ta eit bit!) som om dei var hundar. Kameraa blei lagt på bakken og liksom rista og skalv når dei sprang forbi, for verkeleg å understreka jordskjelvet dei lagde. Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person; ein som det var greitt – faktisk oppfordra til – å le av.

Programmet underbygde stereotypien av ein feit person som ein latterleg person.

Dei tidlege realityseriane var verkeleg, verkeleg ko-ko

Kan musikk fortsatt massemobilisere mennesker? Nei, mente punklegenden Dennis Lyxzén da Klassekampen intervjuet ham i fjor. Naoise Ó Cairealláin – bedre kjent som Móglai Báp i den nordirske raptrioen Kneecap – er ikke helt enig.

– Jeg tror definitivt at musikk kan være en kulturell oppvekker for folk. Det kan vekke et behov for å dykke dypere ned i kulturen eller språket de har, sier Ó Cairealláin.

Denne bevisstgjøringen om egen kulturarv er også en måte å mobilisere på, mener han.

– Med en gang folk føler at de har en verdi, tror jeg det kan gi dem sjølvtillit til å stå opp for seg sjølv.

Kanskje er ikke kulturell og språklig bevisstgjøring det første 

tenker på når det kommer til Kneecap. Rekken av stormer trioen har stått i det siste halvannet året er lang: Vel så mye som et band har Kneecap blitt internasjonale politiske symboler, elsket og hatet for sin kompromissløshet og harde retorikk – om Gaza, Israel og Palestina, om rusbruk eller britiske politikere.

The Guardian har kalt Kneecap «det mest kontroversielle bandet siden Sex Pistols», men det er ikke mye hardt over rapperen der han sitter i en gråhvit kontorstol hjemme i Belfast. Vi snakker over Zoom, og Klassekampen må spisse ørene for å henge med på den tjukke aksenten. Ó Cairealláin er kledd i Dublin Citys dyprøde fotballskjorte, på treveggen bak henger en plysjjakke. Han er hyggelig, reflektert og beint fram tålmodig.

Nylig har han og bandkollegaene Mo Chara og DJ Próvaí kommet tilbake fra Cuba – de var del av den humanitære konvoien Nuestra América, som ankom øya 21. mars med mat og medisinsk utstyr. Kneecap kom imidlertid flygende inn, og var der i tre dager.

– Det var oss og politikerne, blant annet Jeremy Corbyn. 

. Men det var veldig trist å se effektene som sanksjonene [fra USA] hadde på vanlige folk, sier Ó Cairealláin.

Språk, makt

Tilfeldighetene ville at jeg denne uka holdt et foredrag med tittelen «Fins det protestsanger i dagens USA?». Samtidig har jeg lyttet til Bare folks nye mini-ep. Og hadde jeg fått samme spørsmål i norsk kontekst, hadde Bare folk vært et fint eksempel på at protestsangen eksisterer – i alle fall for den som leiter.

Bare folk er i sin kjerne en duo, bestående av Lovise Espeland og Jonathan Krabbe, men de spiller som et kollektiv både i studio og på scenen. «Bergens egne folkete visejazzband», kaller de seg, og en dæsj av folkemusikk har de også. Dette viser seg oftest i Espelands vokal, som har noen finfine ruller og ornamenteringer.

 av studiotrollmann Vetle Junker. Han gjør som han ofte gjør: Løfter lydbildet, gjør det reinere og klarere. Nei da, bandets varme visepreg er ikke vekke – det kommer heller bedre fram.

Tre av de fire låtene – «Hvis du finnes Gud», «Barn dør» og «Det er kanskje riktig men det er ikke viktig» – er reinspikka protestlåter anno 2026, og svært gode som sådan.

«Barn dør» er noe så sjeldent som en velfungerende humoristisk protestlåt – jovial i tonen, syrlig i teksten. Tittellåten er sin egen perle, mens «Det er kanskje riktig…», med sitt anatolisk-lydende riff, har et tipp topp driv jeg ikke har hørt hos duoen før.

tolkning av Don McLees nydelige «Vincent» (1971), gjendikta til norsk av Stein Arild Espeland under tittelen «Stjerneklåre natt». Det er veldig pent, med akustisk gitar og vibrato i fele og vokal, men blir litt vel sukkersøtt. Sangen virker også noe malplassert ved siden av de andre låtene.

Det sagt: Dette lover godt for andrealbumet.

Bare bra

Ved første augekast ser omslaget til Claudia Ulloa Donosos «Liten fugl» nesten nusseleg ut: lyserosa bakgrunn, vakre fjør som dalar i lufta, ein søt liten katt som tittar opp. Men etter eit par sekund skjønar ein at omslaget heller er illevarslande. Ein katt blant mange fykande fjør er strengt tatt ikkje eit godt teikn – for kor er eigentleg denne lille fuglen? Brått verkar katten mindre søt. Og rett nok, når ein opnar boka og ser tittelsida, blir varselet ekte: Her ligg ein liten fugl på rygg med beina i været. Blar ein om til første novelle, dukkar katten opp som det aller første ordet: Kokorito, sju kilo tung, som gong på gong drar inn torturerte småfuglar til eigaren. «Med sju liv i Amerika og ni på den skandinaviske halvøya gir Kokorito meg døden i gåve», slår forteljaren fast.

Dette er ikkje einaste gongen ein «dødsmaskin» av ein katt dukkar opp i boka, men opningsnovella, som samlinga har tittelen sin frå, er den beste. Ho er ei finurleg, smart lita historie, der forteljaren skal på jobbintervju som prosjekt­rådgjevar akkurat når katten hennar har torturert og 

 drepe ein fugl. Forteljaren, som må rekka bussen, klarar ikkje gå ifrå den vesle fuglen, og tar den like godt med i lomma under intervjuet.

 tredje novellesamlinga til Claudia Ulloa Donoso (f. 1979), som bur i Noreg, men opprinneleg kjem frå Peru. Boka kom ut i 2015 – ho har «allereie oppnådd kultstatus blant spansktalande lesarar», ifølgje forlaget – og først no finst ho på norsk, finfint omsett av Bente Teigen Gundersen. Det er det nokså nystarta, vesle forlaget Les Bones Dones («dei gode kvinnene» på katalansk) som står bak utgjevinga. Dette er for øvrig ikkje første gong Donoso er å lese på norsk: i 2024 kom romanen «Jeg drepte en hund i Romania» på Camino.

Om du vil kalla dette noveller eller forteljingar eller noko anna, kokar vel ned til kor streng definisjon du har av novella. Sjølv om eg meiner novella kan romma så mangt, vil eg nok kalla mange av dei tretti tekstane her for kortprosa: dei verkar meir som reine observasjonar eller små tankerekker, og manglar den narrative sløyfa novella helst skal ha.

 å emigrera, immigrera, ligg som ein grunnstein i «Liten fugl». Ofte har eg kjensla av at det er same forteljar som dukkar opp: Fleire av historiene føregår i Nord-Norge – der forfattaren har budd – eller blir fortalde frå perspektivet til ein latinamerikansk, i alle fall spansktalande, migrant. Ulloa Donoso skriv sårt og presist om den dirrande kjensla av framandgjering og einsemd som følgjer med det å vera ny i eit land. Men dette er inga dyster bok: Tekstane er lettlesne og uføreseielege, stadig vekk ramlar dei ut i det småabsurde eller surrealistiske. Ein framand mann dukkar opp i stova for å glo på forteljarens (symboltunge) plante. Den nye kjærasten driv og forvandlar eldfloger til menn. Slikt skjer.

Eg, som i kvardagen har såpass pingpong-hjerne at eg ikkje klarar å lese romanar, er ein sucker for korte noveller. «Liten fugl» burde passe slike som meg perfekt: Her er mange av historiene så korte at ein er gjennom på eit minutt eller to. Likevel skulle eg ønska at dei hadde fått meir kjøt på beina – at vi får komme tettare på karakterane og stå i scena lengre. Trass i at tekstane har noko akutt over seg, verkar mange av dei meir som gode idear eller snedige innfall, heller enn faktisk ferdige tekstar. Litt for ofte sluttar dei før noko rekk å få konsekvensar; før tankerekkene borar djupt nok. Då står heller ingenting på spel.

‘Tredje konjugasjon’, for eksempel, har eit lovande utgangspunkt: Ein spansklærar står ved tavla og klarar ikkje forklara elevane sine den fulle betydinga av verbet 

; at det ikkje berre er å bu ein stad, men også å 

 ein stad, og ein skjønar at læraren, som bur (

!) i eit framand land, der og då får ei lita identitetskrise. Her er ei historie som verkeleg kunne ha dirra om ho hadde fått vekse fram, men ho er berre ei side lang, og lesaren må nøya seg med at introscena er det hen får.

 forteljingane også brotne opp med sidelange tekststykke i ein annan font – eg tolkar dei som ein slags introtekst til novella som følgjer, utan at eg skjønar heilt kva dei tilfører heilskapen. Eg likar tanken på at boka skal vere ei «skattekiste», som forlaget skriv, men eg synest at nokre av skattane kunne blitt pussa grundigare før dei fekk kome med i kista.

Når det er sagt, set eg stor pris på humøret og nysgjerrigheita som finst i «Liten fugl». Donoso skriv med ei leikenheit eg ofte saknar i norsk samtidslitteratur, og ho gjer nokre fine observasjonar. Ein lun humor og ein vilje til undring er bokas raude tråd, som løftar tekstane opp frå det ordinære.

Ein framand mann dukkar opp i stova for å glo på forteljarens (symboltunge) plante.

Fugleferd

Man kan alltid tegne seg sjølv som offer for sine omstendigheter, sier Ariadne Loinsworth.

– Jeg var et offer for at broren min gikk bort, og et offer for alt som ikke fungerte i livet mitt. Men hva er det jeg kan ta 

for? Hva er det i meg som ikke er perfekt; hva er det som er stygt, som er grusomt?

Vi sitter på en liten bergknaus på toppen av Ola Narr, en sidepark til Tøyenparken i Oslo. Loinsworth – bedre kjent under artistnavnet Ary – snakker om tiden etter debutalbumet sitt, «For evig». Hun har hette på hodet og armene rundt beina, som om hun pakker inn seg sjølv. Hun er helt kledd i svart. Hun er stort sett det. På hver hjørnetann skinner et ørlite kors i gull.

Her på toppen har hun sittet mange ganger. Det er hit hun har gått på kveldene når hun har ferdigstilt det nye albumet, «Darkstar». Sett på solnedgangene. Klarnet tankene.

«For evig», som kom i 2022, var et sorgarbeid etter at hun mistet tvillingbroren sin. Også «Darkstar» er det. Sorgen forsvinner ikke, men den har endret seg, sier Loinsworth. Den er blitt skitnere nå, hardere, full av forbudte følelser.

– «For evig» beskriver sorgen og fortvilelsen på en veldig uskyldig måte. Når jeg hører på plata nå, føles det nesten som et barn som observerer hva som skjer, sier Loinsworth.

– Men når man skal tilbake inn i livet, eller prøve å finne frem til et liv som gir mening igjen, skjønte jeg at ting hadde endret seg veldig mye. 

– Da du annonserte albumet for et par uker siden, skreiv du at tanken på å gi det ut i verden fikk deg til å ville kaste opp?

– Ja. Jeg har vært ganske kvalm de siste månedene.

Jeg har ingenting til overs for kjendiskulturen

Mørketid

 Anders Danielsen Lie sin infernalske tirade frå Spellemannsutdelinga har allereie fått evig liv i form av hundre 

. Internett kan kunsten å premiera (eller straffa, om du vil) spontane kjensleutbrot. Eg prisar meg lykkeleg over at det ikkje var same krampaktige 

stemning på årets Vossajazz, sjølv om kjærleiken for jazz openbert var til stades. Stemninga var god, men sindig, i alle fall fram til elleve på kvelden.

Vossajazz legg uansett si stoltheit i å ikkje vera pompøse. Programmet har plass til gamle travarar (Ketil Bjørnstad, Lars Lillo), men har også fingeren på pulsen: Årets lineup inneheldt eit knippe interessante, relativt unge artistar med utforskartrong, som stadig er å finne i nye konstellasjonar – som Andreas Rotevatn, Håkon Brunborg og Henriette Eilertsen.

var signert tubaist Daniel Herskedal og hans trio. Verket dei spelte, «Movements of Air» frå i fjor, er cinematisk, småmelankolsk musikk (men er det jazz?), med langstrekte tonar og mykje luft. Uttrykket «måle opp landskap» er altfor mykje brukt i musikkritikk, men det er unekteleg freistande å ty til i denne samanhengen. Er det sånn musikk nordlysturistar høyrer for seg i sitt indre? Når eg lukka auga under konserten, var eg liksom i ei lita drone som flaug over Hardangervidda. Bildet forsvann fort når eg opna dei igjen: Fjeset til pianist Eyolf Dale er like uttrykksfullt som pianospelet hans, og var eit lite show i seg sjølv. Perkusjonist Helge Andreas Norbakken kan berre omtalast som eit rytmemonster i beste forstand – på eit tidspunkt spelte fyren fem forskjellige rytmar: ein rytme med kvar arm, ein med kvart bein, pluss beatboxing.

 prestisjeoppgåve, var tildelt den allestadsnærværande Lars Horntveth. 46-åringen er ein nøkkelfigur i både norsk jazz og norsk musikkliv generelt, og har produsert og deltatt på meir enn 250 album: frå A-ha til Marit Larsen til Motorpsycho. Horntveth er kanskje mest kjent som bakmann, men no skal han altså fram i manesjen igjen.

I den smekkfulle salen gjekk summinga. At Horntveth er ein sjangerkameleon, gjer det vanskeleg å gjette seg til kva som skal komme – men det viste seg å vere ei groovy, progrocka affære, stort sett vokallaus, men full av snappy, sterke soloar.

trakterer blant anna klarinett, saksofon, pedal steel og tangentar, lar Horntveth sitt glitrande tingingsband skine. Det verkar som om gitarist Sander Nordahl Eriksen speler på annankvar konsert eg befinn meg på, og gitararbeidet hans løftar det meste. Instrumentet sit så tett klistra til kroppen at han og gitaren verkar å vere ein og same ting (han skulle sjølvsagt vidare for å spele med Harald Lassen). Elias Tafjord, med sitt umiskjennelege driv, piskar alt framover. Celloen til Joel Ring drukna derimot litt i lydbildet, tidvis også Tuva Halses inderlege fiolinspel.

Maja Sievers Skanding, kritikar i Bergens Tidende, meinte at årets tingingsverk vil gå inn i historia, og trilla seksar. Eg vil nok ikkje legge meg heilt 

 Iblant sakna eg meir variasjon og større dynamikk i lydbildet; det kjentest tidvis som om alle var på heile tida. Grensa mellom suggesjon og monotoni er hårfin.

Overgangane frå tema til tema – låtane her var få og lange – var derimot upåklagelege. Det kjennest aldri rotete, trass i dei komplekse arrangementa og det metta lydbildet; veggen av lyd som desse ti musikarane lagar, vrir og vender på. Fleire groovy tingingsverk til folket!

at årets Vossajazz-pris gjekk til bassist og komponist Toivo Fjose, som også var å sjå i det finfine jazzamericana-bandet The Red Barn. Mitt personlege høgdepunkt kom heilt på tampen av festivalen: Benedicte Maurseths samtidsfolkemusikkverk «Mirra» frå i fjor. Om det kjentest som å mentalt fly over snøkledde Hardangervidda under Daniel Herskedals opningskonsert, kjentest «Mirra» som å ligga i lyngen på den same vidda og få lov til å kjenna at jo, ein er faktisk del av naturen.

Grensa mellom suggesjon og monotoni er hårfin

Over vidda

Du har tidligere jobbet med å lage spesialeffekter for gigaproduksjoner som «Guardians of the Galaxy» og «Fantastical Beasts». Dokumentaren «Hva vi snakker om når vi snakker om musikk» er ganske langt unna dette?

– Ja, jeg har jobbet med film i over tjue år, men mest med etterarbeid, fargekorrigering og visuelle effekter – dette er første gang jeg lager en langfilm som jeg regisserer sjølv. Men jeg har kalt dette mer en slags collage enn en film; en collage av ulike tanker og ideer og følelser. Det handler om å skape.

Som tittelen indikerer, snakker du med både forskere, professorer og artister – Honningbarna, Kjetil Møster og Aurora, blant annet – for å finne ut hva vi snakker om når vi snakker om musikk. Hva ga deg lyst til å lage denne filmen?

– Sjølv om jeg jobber med å lage bilder, er jeg egentlig en musikknerd. Man blir eldre og får alle mulige roller og posisjoner i livet, men musikken ligger der som en hovedinteresse, som jeg hele tiden graviterer mot og følger med på. Denne filmen er et forsøk å finne ut noe mer om dette. Hvorfor treffer musikken så hardt, hvorfor snakker den så direkte til følelseslivet vårt?

Ja, et poeng som kommer tidlig i filmen, er at musikk snakker til oss på en nærmest spirituell måte: Den kan gå forbi alle kognitive intellektuelle prosesser og gå rett inn «til det noen vil kalle sjela», som vitenskapsformidler Philip Ball sier det. Musikk har en enorm emosjonell makt over oss?

– Ja, musikken går rett forbi det rasjonelle laget i oss. Philip går til evolusjonen når han skal forklare at vårt forhold til musikk er så intuitivt – han trekker fram det faktum at lyd kan treffe oss som varselsignal; han går helt tilbake til savannen. Vi har ikke tid til å vurdere om dette lyden er et løvebrøl eller et tre som falt, vi må reagere 

I filmen snakker vi med ulike fagfolk som forsker på musikk, det var kjempegøy, blant annet en nevroviter. Nevrovitenskap er jo et fag som vokser for tiden, og som kan måle mer og mer avanserte ting … Skal jeg fortsette?

For eksempel: Når man er sammen med andre, er det visse områder i hjernen som blir aktivert – og det viser seg at det er de samme områdene i hjernen som blir aktiverte når vi hører på musikk! Vi er sosiale med oss sjølv, på en måte. Musikken kan være en slags personlig venn.

Musikken går rett forbi det rasjonelle laget i oss

Det som står på spill

Her har jeg ikke vært før … Nei, her kan man falle ned.

Tora Augestad trykker ned et dørhåndtak i en av Operaens snirklete rom og ganger bak scenen. Den leder oss ikke dit vi vil: ut i salen.

– Oi, denne gangen var trang. Her kan man ikke være tjukk!

Hun går med kjappe, bestemte steg, trykker ned forskjellige dørhåndtak.

– Du vet, i alle operahus er det sånne hemmelige dører. I Tyskland står de ofte åpne. Da kan du gå bak scenen og hilse på hvis du kjenner noen.

Augestad – som har rundt 25 år bak seg både som utøver og administrator i musikklivet – kjenner mange. Hun kjenner også det enorme huset vi befinner oss i, trass i et par hemmelige dører. Straks stiger vi ut i den tomme salen som omgir Operaens hovedscene. Der har Augestad stått mang en gang, men nå etter påske skal hun gjøre en rolle og forestilling «som er så langt unna opera som du kommer». Det dreier seg om «Wonderful Bernstein!», basert på musikalen «Wonderful Town» (1954) av den legendariske dirigenten og komponisten Leonard Bernstein.

– I «Wonderful Town» kan du faktisk høre små musikalske frø som seinere skulle bli del av låtene i «West Side Story», forteller Augestad.

Hun synger noen toner ut i det tomme rommet. Fotografen dirigerer henne mellom seteradene. Augestad, som har skiftet til svart skjørt og en voluminøs gullrosa topp for 

 skyld, poserer som hun aldri har gjort annet. Armen i siden, blikket rett i linsen.

– Denne toppen er veldig gammel, men jeg var på fest med Åse Kleveland forrige uke og hun skrøt sånn av den. Så da får jeg jo bruke den, sier Augestad og retter på ermet.

Jeg kan aldri være med i «Stjernekamp», liksom, ingen vil høre meg rappe i beste sendetid.

Toras tid

Oftare enn eg skulle ønska finn eg meg sjølv i ein tilstand av mild melankoli over nivået på låttekstane her på bjerget. Enten dei er på norsk eller engelsk, er dei altfor ofte platte, generiske og sentimentale. Men så kjem eg på: rappen finst. Takk og lov for Cezinando, Store P, Karpe og resten, som drar nivået kraftig opp. Den same tanken slo meg mens eg lytta til «After All», det nye albumet til Giddygang & Vuyo. Rappar Vuyo kan heldigvis skrive – ikkje på wow-nivå, men på sitt beste er det både leikent, sårt og smart. 

I’m too young to think past tense / Too dope to be a has-bee

n, erklærer han i opninga «Running Away».

Bandet – det finurleg titulerte Giddygang – er eit sekspersons soul-, jazz- og R&B-kollektiv med base i Oslo. Dei er to gonger Spellemannpris-nominerte (begge gongane med Vuyo), og med «After All» blir dei sikkert nominerte igjen.

 det er og blir Vuyo, med sin uanstrengde flow, som er hovudpersonen. Giddygangs gode vokalist, Sarah Vestrheim, legg inn nokre fløyelsmjuke refreng her og der, mens musikarane ligg og groovar høfleg i bakgrunnen. Ein plettfri produksjon fjernar alle spisse kantar. Lydbildet er varmt, smakfullt, men akk så kjedeleg – ja, det er frustrerande å tenka på alt desse dyktige musikarane kunne gjort om dei berre hadde villa.

Her er interessante gjestar, men også dei opptrer i ganske strigla utgåve. Når Henriette Eilertsen gjer ein fløytesolo mot slutten av albumet, og tenner eit håp om at 

skal skje, blir ho fada ut så fort at gjestespelet hennar mest av alt verkar som pynt; litt kakestrøssel å dryssa på.

eit fint spenn; enten Vuyos forteljar funderer på eksistensen og karrieren, familierøter og sosiale spørsmål, eller er betatt og forelska. Han kan også vere morosam: 

I don’t know if we’re tough enough / To deal with the tougher stuff / I don’t need the Ravenclaw, I just need the Huffle-Puff

Men det loungete lydbildet undergrev leikenheita, nerva og historieforteljinga som finst både i tekstane og i Vuyos framføring. Er det intensjonelt; er tanken at rapparen vil skina endå sterkare viss arrangementa er tannlause? I så fall er det ein mislykka strategi. Effekten blir først og fremst søvndyssande; som ei lita pille melatonin.

Det er null tvil om at Giddygang og Vuyo er flinke folk. Men det aleine held ikkje for å lage eit minneverdig album. Det er lite på «After All» som ber om merksemda di – her er først og fremst 

Vibes, vibes!

Hvor mange personer trengs det for å holde vakt under et country-intervju? I alle fall tre. To folk fra managementet og en personlig sikkerhetsvakt møter Klassekampen når vi skal intervjue en av sjangerens nye stjerner: Zach Top. Klokken er ni på morgenen – skammelig tidlig for å intervju en musiker – her vi sitter på et krampehipt hotell i Oslo sentrum og venter på at hovedpersonen skal komme ned. Sikkerhetsvakten scroller på mobilen. Han har neppe spesielt mye å gjøre disse dagene, men nå kan han i alle fall få gå opp og banke på hos den forsinkede hovedpersonen. Manager Mike kremter.

– Kan jeg spørre deg … Fins det noen etniske spenninger i Norge? Det virker ikke helt sånn.

– Eh, jo. Men det er … ikke som i USA.

– Jeg tilbrakte mine første år i Selma, Alabama, og

 … it’s not a good story for America.

Frida Fliflet

Artikler

En imponerende debut.

Gjennom politisk underbevissthet.

Anna Ueland, fersk NTNU-ambassadør, er stadig på jakt etter kulheten i musikken.

Bra til sist?

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig intelligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Äntligen: Friskt blod og nye idear entrar Zara Larssons låtar.

Uti vår hage

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Protest med punch, driv og sårhet.

Fugleferd

Ary sikter ikke lenger mot stjernene. Likevel har hun nesten slitt seg ut i arbeidet med «Darkstar».

Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.

Hva snakker vi om når vi snakker om musikk? Mats Andersens dokumentar jakter på svar.

Toras tid

Reint og pent og akk så kjedeleg.

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Allsang med Mozart

Kva vil det eigentleg seie å vere vaksen?

Amalie Holt Kleive blei frarådet musikerlivet. I dag slipper den sjølerklærte lydnerden andrealbumet «Vi er de evige».

Sentimentalitet! Meir sentimentalitet!

Coverlåt til besvær

Konsertinnhold

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

En impo­ne­rende debut.

Gjennom politisk under­be­vissthet.

Anna Ueland, fersk NTNU-ambassadør, er stadig på jakt etter kulheten i musikken.

Bra til sist?

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig in­tel­ligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avant­gar­disten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Äntligen: Friskt blod og nye idear entrar Zara Larssons låtar.

Uti vår hage

«Dei tidlege reality-seriane var verlekeg ko-ko»

I USA er «politikk» er skittent ord, mener Móglaí Bap i Kneecap. Hos irene, derimot, er det innvevd i kulturen.

Protest med punch, driv og sårhet.

Fugleferd

Ary sikter ikke lenger mot stjernene. Likevel har hun nesten slitt seg ut i arbeidet med «Darkstar».

Horntveth, Maurseth og Herskedal på Voss.

Hva snakker vi om når vi snakker om musikk? Mats Andersens dokumentar jakter på svar.

Toras tid

Reint og pent og akk så kjedeleg.

Zach Top får stadig høre at han har reddet country­mu­sikken. Men den trenger ingen red­nings­mann, mener han.

Helt ok kon­sert­film med Aurora.

Allsang med Mozart

Kva vil det eigentleg seie å vere vaksen?

Amalie Holt Kleive blei frarådet musi­ker­livet. I dag slipper den sjøl­er­klærte lydnerden andre­al­bumet «Vi er de evige».

Senti­men­ta­litet! Meir senti­men­ta­litet!

Coverlåt til besvær

Konsert­innhold

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

En imponerende debut.

Gjennom politisk underbevissthet.

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig intelligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Amalie Holt Kleive blei frarådet musikerlivet. I dag slipper den sjølerklærte lydnerden andrealbumet «Vi er de evige».

Sentimentalitet! Meir sentimentalitet!

Konsertinnhold