Frida Fliflet

Då Emma Steinbakken platedebuterte med «Home» for tre år sidan, var 20-åringen frå Jessheim nærmast uunngåeleg. Gjennom «Hver gang vi møtes» på TV2 skapte ho fleire landeplager, framfor alt tolkinga hennar av Bjørn Eidsvågs «Floden».

«Home» var knappast ei god plate, men det hadde ingenting å seie for populariteten til Steinbakken – ho hadde enormt momentum, selde ut Oslo Spektrum og blei kåra til Årets artist på P3 Gull. Året etter vann ho Årets gjennombrot og Årets låt for «Floden» under Spellemann.

Men no når andrealbumet er blitt sleppt ut i verda, finn eg i skrivande stund ingen i pressa som har lånt øyre til det. Albumkampanjen har eg heller ikkje sett snurten av, verken i innboksen eller i feeden. Men «Døtre som meg» finst altså. Dessverre er dette forgløymelege saker – i endå større grad enn debuten.

sit Steinbakken i ei eng av kvitveis, pent sminka med pastellfarga strikkegenser og langt, kvitt skjørt. Viss du trur du veit korleis musikken høyrest ut av å sjå på dette bildet, har du heilt rett. Dette er tretten-på-dusinet-klimprepop utan brodd, utan særpreg eller nysgjerrigheit. Stort sett kan du gjette neste akkord, du kan gjette neste rim. Steinbakken sitt trumfkort – den strålande popvokalen – speler liten rolle så lenge låtane ligg på dette nivået.

frå eit major label til eit anna, sagt ha det til Sony og hei til Warner. Ho har også bytta språk frå engelsk til norsk. Ein kunne tru at morsmålet kanskje kunne forbetre dei generelle tekstane på debutplata, som haldt både vokalist og lyttar på god avstand – men nei. Mogleg låtane er 

, men det er ingen valuta i seg sjølv. Her er få lag å spore: 

Jeg mener det når jeg sier det er greit / Jeg håper du er lykkelig uten meg / Jeg håper det for deg.

Melodiane har same problem: Når plata er gjennomspelt, er det umogleg å framkalle nokre av songane i minnet; det er som å fange vatn med håv. Kanskje er det best å vere coverartist.

Tretten på dusinet

#fff

Da Lido Pimienta var i tiårsalderen, så hun musikkvideoen til Massive Attacks «Teardrop» på MTV. Hun så Björk, i sin «Homogenic»-era, de eksperimentelle små videoene, og hun tenkte: «

, forklarer hun, med tyngde bak hver stavelse.

Som sagt, så gjort. Den colombiansk-canadiske sangeren, komponisten og produsenten er også utdannet kunstkritiker og kurator, hun lager visuell kunst, skriver essay og manus.

– All kunsten min henger sammen, praksisene trekker veksler på hverandre. «Er du mest det eller er du mest det»? Jeg er 

Da Klassekampen snakker med Pimienta over Zoom, har hun akkurat sendt yngstedatteren på skolen. Trebarnsmoren er pakket inn i en gråhvit Nike-badekåpe og tar frokosten under intervjuet. I bakgrunnen kan man skimte barneleker, et lite keyboard, ark og notatbøker.

– Jeg har ikke et liv, jeg har unger, sier hun tørt.

I bakgrunnen svinser moren, som er på besøk fra Colombia. Hun hjelper til med å ta vare på ungene nå når Pimienta skal ut på veien igjen. Straks bærer det mot Skandinavia, og neste fredag spiller hun under Oslo World.

Konserten kommer i kjølvannet av hennes femte album, «Caribenya», som hun ga ut i sommer – ti år etter hun slo gjennom med «La Papessa», som hun vant den prestisjetunge Polaris Music Prize for (og danket ut Leonhard Cohens aller siste album).

– Det har vært en stor forandring de ti siste årene. Før var det nok å ha et vakkert album og en vakker visuell presentasjon. Du snakket om det du ville si, du gjorde noen gigs, så gikk du hjem, forklarer hun.

Jeg liker tydeligvis ikke å tjene penger, fordi jeg skal alltid lage kunst

–Jeg er alt

#000

Det er mykje eg irriterer meg over ved Spotify. No snakkar eg ikkje om at Daniel Ek, sjef for selskapet, investerer i våpenteknologi – det er strengt tatt meir enn irriterande – men om den praktiske kvardagsbruken. Blant anna er eg lei av å få videoar i trynet med ein gong eg opnar appen. Som dei fleste andre brukar eg Spotify først og fremst for å lytte til musikk.

Eg er også lei av at Spotify dytter på meg podkastar i hytt og vær. Eg har aldri høyrt ein einaste podkast på appen, men algoritmane tar på ingen måte hintet. (No tenker du kanskje at eg berre bør bytte strøymeteneste, og det kan ein saktens innvende, men i denne jobben er det vanskeleg å komme unna Spotify: Ein treng tilgang for å kunne følgje med).

Og no tilbyr også verdas største musikkstrøymeteneste lydbøker, som dei etter alt å dømme vil dytte like langt oppi fjeset mitt som videosnuttane og podkastane eg aldri har bedt om. I USA har Spotify hatt lydbøker sidan 2022, men no er altså Norge eit av rundt 160 nye «marknader» (les: land) som skal få tilgang på lydbøker, ifølgje ei pressemelding frå selskapet. Symboltungt nok blei nyheita lansert under ein av bokbransjens viktigaste festivalar – Bokmessa i Frankfurt.

. Det er vanskeleg å tru noko anna enn at dei, i sin eigne gylne horisont, ser for seg total strøymedominans av alt som strøymast kan. Musikk, podkastar, lydbøker, videosnuttar – bankar dei snart på døra til film- og tv-bransjen? Meir innhald gir i alle fall Spotify ei glitrande unnskyldning til å skru opp abonnementsprisane.

Tidlegare denne veka skreiv Klassekampen om kva Spotify si lydboksatsing kan bety for den norske bokbransjen. Landets to største lydboktenester, Fabel og Storytel, har no fått seg ein arg konkurrent – 65 prosent av nordmenn har trass alt eit Spotifyabonnement. Men kva vil det bety for musikkbransjen?

Kolbjørnsen ved BI, som har forska på strøymetenester i ti år, at brukarar er «veldig lojale» til den strøymetenesta dei er vant til å ha.

Samtidig kan ein jo undre seg: No når Spotify blir utvatna som musikkplattform, både i innhald og brukardesign, kan det føre til at nokre sjeler heller ser seg om etter andre alternativ? Driv Spotify og flyttar pengar frå musikkpotten sin for å satse svært på lydbøker? Og er det mogleg å sjå for seg eit brukartak på desse lille-larven-aldrimett-plattformene?

Enn så lenge blir det med spekulasjonane. Berre ein ting verkar sikkert: Høgare abonnementsprisar gir neppe artistar flest noko betre økonomi med det første.

Finst det eit brukartak på desse plattformene?

Spotify vil ha!

y childhood was small / but I’m gonna be big

, roper vokalist Grian Chatten i opningssporet til debutalbumet «Dogrel» frå 2019. 

Ambisjonane var på plass hos dublinbandet, men dei hadde neppe gjetta akkurat kor 

 dei skulle bli. «Dogrel» introduserte Fontaines D.C. som eit av dei mest lovande – og poetiske – nye rockebanda i vår tid. No, sju år etter, har dei blitt eit stadionband, som headlinar Primavera og blir portrettert i The New York Times (om eit par veker fyller dei Oslo Spektrum).

Fontaines har, som x andre band det siste tiåret, blitt utpeikt til «rockens redningsmenn». Ikkje at rocken treng å reddast, den lever og blømer, men bandet har treft noko i tida som få andre rockeband – kanskje berre amerikanske Geese. Sjølv om dei to banda elles har lite til felles, er dei begge med på å gjere konseptet (gitar)band 

Samtidig lever Fontaines på sida av hitlistene, dei er ikkje noko hushaldsnamn – ikkje ennå. Til det har låtane vore hakket for vrange, for lite umiddelbare. Rett nok hoppa dei i andre retningar på førreplata, briljante «Romance» (2024): dei snuste på triphop, nu-metal, Lana del Rey-aktig kviskrekoring og svulmande strykearrangement. Det var også «Romance», med sine arenavennlege refreng og Y2K-estetikk, som løfta dei til eit nytt nivå, kunstnarisk og kommersielt. Fontaines er openbert eit genuint nysgjerrig band, som tør å flytte på eigne grenser, og som tør å utforske også det som 

har høg kredibilitet (som sagt: nu-metal). «Dopamine Chamber» bekreftar det inntrykket.

 åttitalssynth, elektro-gotikk og cinematiske strykeparti – og ikkje minst dukkar popavantgardisten Rosalía opp, eit samarbeid dei færraste vel såg komme. Ifølgje gitarist Conor Curley ville bandet ut av sine eigne referansepunkt, og finne ein lyd «som peikte mot framtida». Likevel høyrer ein soleklare ekko av The Cure, New Order, Depeche Mode og Joy Division (den italienske popsongaren Mina er også ei uttalt inspirasjonskjelde). Lydbildet er liksom både grandiost og klaustrofobisk, kokt i hop av produsent James Ford (Blur, Haim, Arctic Monkeys, Gorillaz), som er med vidare frå førre plate.

I bandnamnet står «D.C.» for «Dublin City», men på «Romance» tok låtane ei stor dreiing vekk frå det 

. Slik fortset dei også no: Dei sirklar seg ut til breiare samfunnsdiagnosar og eksistensielle kvalar, der framtidstrua ligg på sotteseng. Ein kan kanskje argumentere for at denne poetiske elendigheita i seg sjølv er noko typisk irsk – men det er lenge sidan Fontaines song om James Joyce og Dublin i regnet. I staden går «Dopamine Chamber» inn i det mørke hjartet på samtida. Låtane spring ut frå ei verd av KI-drit, råkapitalisme, klimakollaps, folkemord og memes, biohacking og tekoligarkar og sjølvoptimalisering på speed.

Silicon Valley took a photograph / Fork tongue kissing in a 10 ft bath / You and I living for a million years / Always

, syng Chatten i opningslåten «Six Shot Morning», slepande monotont, som om han er usikker på om han er mest robot eller menneske.

Fontaines prøver å sirkle inn kjensla av at vi, menneska, er i ferd med å spele oss sjølve sjakk matt. I ein slik situasjon kan ein undre, som gitarist Conor Deegan gjer i presseskrivet: Kor skal ein rømme? Kva type eskapisme, kva for eit dopaminkammers, vel du deg? Og kan du eigentleg sleppe unna?

Fontaines verkar å ha eit bevisst forhold til rockestjerneklisjeane

Er enden nær?

Tom Henning Bratlie

– Eg må berre spørja … Var det du som var i Kina og song «Grisen står og hyler»?

– Nei, det var min gode kollega Gustav.

– Å ja. Det var altså så … Eg blei så utruleg stolt då eg las det.

Gustav Gillund, kinakorrespondent i denne avisa, var på reportasjetur i Guangxi-regionen i fjor. For å sleppa inn i ein landsby måtte han synga ein norsk folkesong:

Jeg sier at jeg ikke kan noen folkesanger, men kadrene forklarer at damene ikke vil slippe meg inn før jeg synger. Andre samler seg rundt. Jeg blir nervøs og får jernteppe. Til slutt er den eneste sangteksten hjernen min tilbyr meg «Kveldssong for deg og meg» av Odd Nordstoga. «Grisen står og hyler …» begynner jeg. Jeg føler meg utrolig dum der jeg står i en hjemmestrikka genser og synger på min «folkesang» mens to dresskledde kadrer fra kommunistpartiet står bak meg og kniser.

Berre den hylande grisen kjem seg gjennom jernteppet og fram til Kina. Finst det eit betre bilde på ein song, og ein artist, som har blitt allemannseige? Neppe. Nordstoga konkluderer:

Morgonen etter set journalist, fotograf og intervjuobjekt seg i bilen og køyrer mot Vinje i Telemark. Nordstoga, som bur på Lambertseter i Oslo, har med seg koffert, gitar og gevær. Han trur verken han eller me kjem til å kjeda oss. Dei neste dagane skal han i familiemiddag, sitja i eit panel om erotisk litteratur på helgas litteraturfestival, gi oss ein tour de Vinje, bli filma til ein dokumentarfilm, og – noko motvillig – dra på elgjakt. Filmfotografen skal også henga seg på jakta. Nordstoga sukkar tungt av tanken («eg blir så flau!»), men tilbyr oss likevel å bli med. Han må berre sjekka med «desse staute Vinjekarane». Ikkje alle vil ha ein journalist på slep. Og når han tenker seg om, vil han eigentleg ikkje ha det, han heller.

Eg kan faen meg ingenting, eg prøvar meg fram her i verda

– Eg kan ingenting, eg prøvar meg fram her i verda

Musikken lever når vi spiller den live. For å overleve som musiker på starten av 1900-tallet måtte man jo spille for folk, så vi er litt tilbake der, sånn som det var før platebransjen. Vi må dra dit folk er, oppsøke dem med musikk.

Det sier Mathias Angelhus, vokalist og gitarist i det trondheimsbaserte bandet The Impossible Green. De er relativt unge, men ikke grønne i gamet: Bak seg har de to album og et ukjent (men høyt) antall konserter. I dag slipper de tredjeplaten, «In Search of Impossible Green». Angelhus er ikke spesielt nervøs.

– Hvis folk hater det, er det bra. Det verste som kan skje er at ingen bryr seg.

Akkurat det er det vel liten sjanse for: Bandet solgte ut Byscenen i Trondheim (som tar 800 personer) på et blunk, og har hatt en rimelig tett turnéliste både i fjor og i år. De bor altså i Trondheim og lager rock, men de er 

trønderrock. Ikke er de trøndere, heller.

– I Adressa [Adresseavisen] kaller de oss trondheimsband, men vi er jo tre nordmøringer og bare en trønder. Så på Nordmøre kaller de oss for et nordmørsband. Vi skulle bare hatt en vestlending og en nordlending i tillegg.

Trondheim er en praktisk musikkby, ifølge Angelhus: Liten nok til at alle kjenner alle, stor nok til at det er «kort vei til skikkelig gode musikere» i flere sjangre. På grunn av jazzlinja ved NTNU får byen og musikklivet hele tiden friskt blod og ny energi, sier han.

– Det er kanskje uvanlig at vi bor i Trondheim og ikke Oslo, veldig mange satser jo der. Ofte tenker jeg at man skulle vært i Oslo, men så er jeg der en tur, og så tenker jeg det er bra at jeg ikke er i Oslo.

I Trondheim har de miljøet sitt, folk å samarbeide med, studio og øvingsrom. Man skal heller ikke undervurdere betydningen av den lokale fansen:

Gresset er alltid grønnere

Så var dagen her: Ein trekkspelbasert viselåt troner øvst på norske topplister anno 2026. Oslotrioen Uld sin «Håper at du ser meg nå» er nummer ein hos Spotify Norge, og jaggu okkuperer «I takt med deg» av nykommaren Zimmermann (med Bjørn Eidsvåg) andreplassen. Landets to mest strøyma låtar er altså begge visesongar, sunge på norsk, laga av purunge folk.

Då musikkredaktøren oppdaga dette, ymta han frampå om at kanskje … russemusikken … så smått … begynte å segle nedover i popularitet!? 

vere eg må ete mine ord, men: Hausten Har Komen, det generelle humøret vårt blir straks meir melankolsk, og det blir musikken vi lyttar til òg.

 eit dekkande ord for Uld sin låt. Det er vart, det er sårt, det er kjærleikssorg og tomme dagar: 

Jeg går de samme gatene / men alene hjem

Også er det trekkspelet, då. Ikkje som synthriff i rumenske klubbpopbangers («Stereo Love»), eller som jovial reggaetonpop i landeplagen «Danza Kuduro» – men forsiktig og følsamt, rett og slett vakkert. I farten kjem eg ikkje på nokon andre topphits med liknande trekkspellyd – det nærmaste er kanskje opninga på Odd Nordstogas evige banger «Kveldssong for deg og meg». Ja, vi er mange – minst to-tre stykk, kanskje fleire – som har venta på trekkspelets revansje.

Når snille trommar entrar lydbildet, viser Uld at dei meistrar smakfull-pop-jazz-oppskrifta, den som har dominert så altfor mykje av norsk poplandskap dei siste åra. Men det som gjer trioen interessante, er det dirrande vemodet; den urovekkande, vesle knekken låtane deira kan ha – og korleis dei spaserer rett inn i alvoret utan å gøyme seg bak blødmer eller ironi. I tillegg har dei ein vokalist med nok nærvær til å kunne formidle dei fleste tekstar.

ikkje seie det same om låta under, «I takt med deg». Kjedeleg nok er min første tanke at dette må vere KI: 

Jeg tenner noen kubbelys / Til lyden av vind og regn (...) Og når jeg har det vondt, tørker du tårene / Og trekker meg inntil deg

. Hjelp! La oss kort slå fast at denne songen manglar nerve, personlegdom og 

: Det du høyrer er det du får, og det du får er grunnare enn ein sølepytt.

Bjørn Eidsvågs levde-liv-stemme dempar KI-følelsen litt i andreverset. Men forvirrande nok har han lagt vekk Sauda-dialekta, og for alle oss knote-ømfintlege gjer det berre saka verre.

Singelcoveret er for så vidt ein perfekt visuell representasjon av låta: Her sit duoen i sola, i matchande kvite skjorter, og ser ut på ein kvit villa. Vil DU ha ein sjellaus haust utan motstand? Zimmermann og Eidsvåg er her for deg. Klemz.

Visetoppen

Nordkjosbotn – Gárgán på samisk, Vollan på norsk folkemunne – er et sted det er lett å suse forbi. Det er det også mange som gjør: tromsøværinger med hytte i Lyngen, turister på nordlysjakt, regionbusser og lokale på vei fra A til B. I dette tettstedet innerst i Balsfjorden, klemt sammen mellom kneisende fjellsider, møtes E6 og E8 så vidt, før de igjen skiller lag og fortsetter i hver sin retning. Men vi hopper av bussen. Vi ser en softiskiosk og skilt i retning Mack ølbryggeri, og Vollan gjestestue med brune tømmervegger: Der skal vi møte den samiske artisten og skuespilleren Emil Kárlsen, noe av en lokal helt – sjølv om han strengt tatt er fra nabobygden Oteren/Čávkkus, et kvarter unna.

Kárlsen er del av en ny bølge unge artister som utvider ideen om hvordan joik og samisk musikk kan høres ut. Kanskje har du hørt ham joike eller spille, kanskje har du sett ham på skjerm eller scene: I fjor spilte han den foreldreløse Jussi i Disney+ sin storserie «Koka björn», basert på romanen av Mikael Niemi. (Han har tidligere spilt samme karakter på det samiske nasjonalteateret Beaivváš). I vinter gjorde han hovedrollen i operaen «Ovllá» i den nordfinske byen Oulu – hvor han også komponerte deler av musikken.

– Jeg pleier å si at i Sverige er jeg filmstjerne, i Norge er jeg musiker og i Finland er jeg operastjerne, flirer han.

Når vi møtes, er det seks dager til solodebuten «Nannámii» slippes. Albumet skulle egentlig komme i april – fulgt av konsert i Operaen og hele pakken – men Kárlsen måtte «trekke i nødbremsen». Et samlivsbrudd, utbrenthet og en snøscooterulykke på toppen gjorde at kroppen sa stopp. Alle planer blei lagt på is.

– Jeg var langt, langt nede. Jeg tror jeg har nærmet meg den veggen de siste par årene, men man lærer jo ikke før man har gått på den berømte smellen.

Kárlsen humper forsiktig framover på krykker. Kneet er nyoperert – en operasjon har ventet i et halvår på, etter scooterulykken i februar under lumske snøforhold. Han er kledd i mønstret flanellsskjorte over en blå brystduk, en 

 en dypblå lue med skinnbrem og rød dusk på toppen. Kárlsen kommer fra en sjøsamisk, fornorska familie. Her i området kan de fleste samer ikke samisk, forteller han.

– Mange ser behovet for en frontfigur herfra som synger på samisk. Jeg kjenner ofte på det. Det er jo ikke derfor jeg driver med musikk på samisk, men det gjør noe med identiteten til oss her fra kysten. Kanskje vi står litt tryggere i det da.

Han husker da han som liten oppdaget at den store samiske multikunstneren Nils-Aslak Valkeapää, også kjent som Áillohaš, hadde hatt hus i nabobygda Skibotn:

I Sverige er jeg filmstjerne, i Norge er jeg musiker og i Finland er jeg operastjerne

Fast grunn

– Jeg er hjemme i kollektivet i Oslo. Jeg har begynt på andre året mitt her nå – det tar litt tid å komme inn i byen, synes jeg, men nå begynner ting å komme på plass. Jeg studerer vernepleie på Oslomet, prøver å sjonglere det og musikken, men musikken har førsteprio. Nå har jeg utvida studietida med ett år, sånn at jeg har litt bedre tid til musikken.

Du virker jo som en effektiv type: I den nette alder av 23 har du sluppet to album og en ep. Du sitter ikke mye og tvinner tommeltotter?

– Nei, men jeg sitter kanskje ikke og studerer så mye heller … Det er musikk jeg bruker mesteparten av tida mi på. Sånn har det vært siden videregående.

Andrealbumet ditt, «Never Nothing», kom i vår. Debutplaten var produsert av Torgeir Waldemar, men dette blei spilt inn med Frode Strømstad i Egersund. Han befinner seg i et litt annet miljø – han leder folkrockbandet I Was a King, spiller med Frøkedal og Tønes, og er primus motor for Egersund Visefestival, nylig omdøpt til Tideless. Hvordan fant dere sammen, tro?

– Jeg blei booka til Visefestivalen tre år på rad, hehe, så vi blei jo gode venner. Så blei jeg litt forelska i Egersund, egentlig. De folka og den festivalen der synes jeg er helt nydelig. Og jeg har lenge vært fan av Tønes og Frøkedal og I Was a King, så jeg spurte om Frode ville være produsent på neste plate.

Vi har alle våre eviggrønne artister og band vi stadig vender tilbake til – hvem er dine?

– Jeg har jo The Beatles, da, de har jeg hørt på fra jeg var ganske liten – jeg vokste opp med dem og The Kinks. Jeg har også hørt mye på Stein Torleif Bjella og Tønes – de er veldig ærlige, veldig menneskelige, ikke så høytidelige. Og jeg er veldig glad i Adrianne Lenker. Jeg vokste også opp med Knutsen og Ludvigsen hjemme … Og hadde en periode med Marcus og Martinus.

Tromsøs mest kjente musikknavn tilhører vel den elektroniske musikken, byen har musikkonservatorium og den klassiske Nordlysfestivalen – men tromsøværingenes musikalske hjerte virker framfor alt å tilhøre rocken. Hvordan vil du beskrive Tromsø som musikkby?

Jeg har ikke noe mål om å slå gjennom over natta

Bygge, bit for bit

Maria Høy Hansen

med kompromiss for tida, seier Andreas Rotevatn.

– Det er liksom litt feigt eller flaut. Poppar ikkje i algoritmen, sant. Du skal ha eit veldig klart og tydeleg bodskap, som eg synest er litt uheldig, uansett kva det er. Så eg vil slå eit slag for kompromisset.

Trombonisten, komponisten og produsenten Rotevatn snakkar om det nye albumet «Mellom saltvatn og sola», som kjem ut i dag. Bodskapet hans om kompromiss er uunngåeleg klart og tydeleg. Men dette med saltvatn og sola, yin og yang, den gylne middelveg, finn du igjen mange stadar i historia, fortel Rotevatn:

– Etter Svartedauden kom renessansen. Kjipe ting fører til bra ting, men medaljen har også si bakside. På den eine sida kan du ikkje vinna. Samtidig: Viss det går skikkeleg til helvete, kjem du til å læra eit eller anna veldig viktig. Så kanskje det einaste valet du har, er om glaset er halvfullt eller halvtomt? Glaset er det same uansett.

– Synest du det er halvfullt eller halvtomt?

– Eg trur det er halvfullt, frå dag til dag i alle fall. Kanskje viss eg får tenkt meg om … Nei, det er nok halvfullt.

Sjansen er stor for at du har høyrt Andreas Rotevatn si trombone. Sjansen er også stor for at du ikkje er klar over det. Han har spelt live og på plate med namn som Cezinando, Gabrielle, Fieh, Razika, Jaga Jazzist, Bigbang – og ein drøss andre. I likskap med kollega, fløytist og sambuar Henriette Eilertsen, har han dei siste åra vore med å forma lyden av norsk jazz-og-omegn med instrumentet sitt.

At det akkurat blei trombone, tilskriv han rein slump:

Det avanserte musikkfeltet har godt av å snobbe seg ned litt

Eit slag for kompromisset

Hvordan ville det hørtes ut om de hadde hatt ambient, synth-looper og en aldri så liten dæsj av eurotrance i middelalderen? Kanskje litt som Marylou Mayniels musikk. Mayniel, bedre kjent under artistnavnet Oklou (uttales «Okay Lou»), drar veksler på barokkmusikk og internettkultur om hverandre. Slik lager hun sin helt egen form for elektronisk pop, fylt av det magasinet Paste kaller «en digital stillhet» – og et undrende, høyst menneskelig hjerte.

Med det kritikerroste debutalbumet «Choke Enough» fra i fjor fikk hun et gjennombrudd: Hun tittet opp fra undergrunnen og var plutselig å se på Coachella, Lollapalooza – og nå Øya – mens Pitchfork kåret «Choke Enough» til 2025s fjerde beste album. Hadde hun faktisk trodd at hun skulle få denne type gjennomslag?

Mayniel er stille i flere sekunder, før hun svarer resolutt:

– Jeg elsker [albumet], men da vi var ferdige og skulle begynne med markedsføringen, blei jeg veldig i tvil. Ikke om sangene i seg sjølv, men hvordan albumet var formet, alt det der … Jeg mente at det ikke holdt mål. Det var ikke bra nok.

jo tro at albumet var etterlengtet, og mange har gjort en veldig god jobb med å spre ordet, hehe. Men jeg er fortsatt overrasket over at albumet har resonnert så mye som det har.

Her er så underlig

Anniken C. Mohr

– Jeg tror fremdeles Harry Styles ikke har slått min maratonrekord

Man skal passe seg for å bli en sånn fyr som ingenting er godt nok for, sier Sondre Lerche og lener seg fram over bordet.

– Kunsten å gi seg hen er jævlig viktig.

Det er ikke en kunst Lerche sjølv ser ut til å slite med. Vi sitter ved et utebord i klam augustluft og diskuterer hva vi har sett på Øya – Lerche spiser en forsinket frokost, men har så mye på hjertet at han knapt har tid til å spise. Han har sett en av sine musikalske helter, brasilianske Arthur Verocai, har latt seg imponere av franske Oklou, Blood Oranges kunstpop og rockerne i Geese, som han kaller «universets hippeste band». Han gleder seg til Dijon («fryktelig stas!») og Valkyrien Allstars («Norges beste band, 100 prosent»).

– Folk er helt sjukt flinke. Det er veldig inspirerende, men etter Reolô og Geese tenkte jeg bare «shit, jeg må hjem og øve». Så jeg gikk hjem, øvde en time og kom tilbake til Blood Orange. Han er det beste jeg har sett så langt.

Lerche er kledd i rosastripete T-skjorte og det som ligner mistenkelig på en badeshorts, men han har ikke badet, bare gått veldig fort fra leiligheten sin på Grünerløkka. Han gestikulerer ivrig. Blant alle landets popartister er han kanskje den ivrigste. Og den mest inderlige?

– Jeg føler det er jobben min som musiker, det, å ikke miste inderligheten, sier han.

«Acrobats», Lerches ellevte album, ser livets lys i dag. Også dette albumet handler om – det stemmer – den store, forunderlige kjærligheten. Lerches pop er frodig og intrikat, ofte orkestral – låtene liksom dirrer av utålmodighet, før de brått sakker farten for å gruble, så flyr de av gårde igjen.

Med seg har Lerche samlet et kremlag av norske musikere: Veslemøy Narvesen, Gabriela Garrubo, Ole Morten Vågan og Håkon Brunborg, for å nevne noen. (Sean O’Hagan fra kammerpopgruppen The High Llamas har bidratt med strykearrangement). Lerche beskriver platen som «å returnere til en kjerne»:

Livet viser vei

Gjennom karrieren har Ariana Grande stort sett opptrådt med to forskjellige frisyrer: En stram, skyhøy hestehale, og en like stram, litt lavere knute i nakken. Hestehalen er leken, sexy og sporty, knuten strengere og mer klassisk elegant – likevel signaliserer de begge at her er en som har 

. På coveret til «Petals», derimot, har Grande løsnet strikken. Håret ser ustylet ut, med en vind som rufser det til. De lukkede øynene, smilet, alt her skal vise en som har sluppet taket; en som endelig slapper av.

Men albumet oppleves på mange måter som det motsatte. Grande slapper ikke av, hun syder av sinne. Samtidig holder hun tilbake utbruddene: Hun gir kalde, kontrollerte stikk, mot pressen, mot parasosiale fans, mot håpløse ekser og en blodtørstig offentlighet som hun føler seg helt tappet av.

All that shit talk keeps me well-fed / Through thick and thin, you’re so locked in

. Linjene er et åpenbart spark til all bekymring og spekulasjoner rundt den radmagre kroppen hennes både i ­tradisjonelle og sosiale medier. Og når hun iskaldt slår fast 

, er det krystallklart at dette ikke handler om sex.

Berømmelse, sjølvbilde, giftige ekser og ny kjærlighet er tekstlige stier Grande har gått på før. Likevel kjennes ikke låtene repetitive – men de kjennes heller ikke akutte. Hennes famøse vokalkraft og -spenn (på fire oktaver) har hun pakket vekk. I stedet legger hun stemmen i et nesten hviskende, skimrende lyst leie.

Produksjonen og lydene hun og samarbeidspartner Ilya Salmanzadeh har kokt opp, er lavmælte og eksperimentelle til Grande å være – det knitrer og knaser lik aluminiumsfolie, lik tørkede blomster som knuses i håndflaten.

 av stramme synthstrenger (og akkorder til forveksling like hiten «7 Rings»). Grande serverer kjapt platens hovedpoeng og det som likner en popartistisk statement: 

All of my favorite stories / End in some kind of tragedy / But I don’t need someone to save me / Cause this music and I will never die.

En slik småheroisk holdning ville vært lett å nikke anerkjennende til. Men gitt at Grandes situasjon er som den er – hun er etter alt å dømme dypt anorektisk, uten å få den hjelpen som trengs, mens hun hardnakket hevder at hun «aldri har vært så sunn som nå» – får slike tekstlinjer en svært vond bismak. Ja, hele albumet får et nytt, makabert meningslag: Albumets hovedbilde, 

 en blomst som insisterer på livet, får en ubehagelig ironi når det formidles av et menneske som virker å visne vekk foran øynene våre. At platens mellomspill heter «Warning Signs» (siste linje: 

 for sår desperasjon på «Petals», som tyter gjennom sprekkene hos en som hardnakket prøver å beholde kontrollen og 

framstå chill og cool. At denne coolheten gjør låtene mindre akutte, mer kjedelige og sånn sett svakere enn de kunne vært, er én ting. Men hvilken rolle spiller egentlig det hvis mennesket bak er alvorlig sjuk – av en sjukdom som handler om nettopp kontroll?

Flere tekstlinjer får en svært vond bismak

Blomstrer, visner

Vi liker hvordan bandnavnet snur opp ned på ideen om jenteband: Hvordan det konfronterer internaliserte fordommer, og hvordan vi – forhåpentligvis – protesterer mot dem, sier Lily Christlow i Girl Group.

Ved siden av henne i en sofa sitter to av bandets fire andre medlemmer: Katya Birkeland og Maria Tollisen. Vi prater via Zoom – gjengen befinner seg i London, for de er i studio, kan de fortelle. Er det debutalbumet de jobber med? Det vil de 

Fire av fem i Girl Group er norske, men bandet holder til i Liverpool. Det var der de møttes, på musikkskolen LIPA – Liverpool Institute for Performing Arts. I studietiden gikk mannlige medstudenter og kompiser stadig i studio uten å involvere noen av jentene, forteller de.

– I musikkindustrien har menn en tendens til å samles, og til å stole på andre menn. Vi tror ikke nødvendigvis det er bevisst, at kompisene våre aldri tenkte på å inkludere eller involvere oss, men det var frustrerende, sier Tollisen.

– Så vi startet det vi tenkte skulle bli en ukentlig studiosession bare for kvinner. Første gang var det oss fem som møtte opp. Det funket så bra at vi holdt det sånn.

Det funket, ja: Det er knapt et år siden de slapp sin første ep, og sjølv før albumdebuten har allerede rukket å varme opp for Olivia Dean, blitt intervjuet og rost av Elton John, og kåret til Årets Urørt hos P3. Den spretne, sarkastiske popen deres har altså truffet noe, både begge sider av dammen.

Låtene til Girl Group sparker gladelig mot uoppnåelige idealer og guttastemning i både samfunnet og musikkindustrien, med en tydelig feministisk brodd. Samtidig er det lite surmuling å spore: låtene er vittige, ofte levert med utstudert likegyldig vokal. De er tydelig sinte, men … det høres veldig gøy ut?

– Nettopp. Hele motivasjonen vår for dette prosjektet bunner i ganske alvorlige, samfunnsmessige problemer, sier Birkeland.

Musikk­industrien akkurat nå er et umulig sted for artister

Jenteloven

I juni skreiv jeg en kommentar om Cmat, Olivia Rodrigo og det smale rommet kvinnelige popstjerners kropper fortsatt blir skvist inn i. Egentlig tok jeg også med Ariana Grande som eksempel – men så tok jeg henne ut igjen. Men denne uken kom nyheten om at Grande, midt i albumslipp, tar pause fra offentligheten. Grunnen? «Endless, ongoing public scrutiny».

Grande er vant til å bli dissekert ned til den minste detalj: De siste tolv årene har hun vært en av klodens største popstjerner. Likevel har noe endret seg. Da hun slapp albumet «Eternal Sunshine» våren 2024, og deretter var å se på kino i «Wicked», var hun blitt tynn. Ekstremt tynn. Siden da har spekulasjonene – er det anoreksi, bulimi, Ozempic!? – gått høyt og lavt.

 slapp Grande sitt åttende studioalbum, «Petals». To ferske musikkvideoer herfra, og en pågående turné, har fyrt ytterligere opp under bekymringen rundt kroppen hennes. Og denne uken gikk altså en representant for Grande ut og annonserte at artisten, som 

, trekker seg fra offentligheten etter turnéslutt, og veivet en pekefinger mot den umettelige, sladrende offentligheten.

Men da nyheten kom, virket mange fans å rette sinnet sitt, ikke mot Ariana, men mot folkene rundt henne – PR-teamet inkludert, som stadig bruker ordet «sunn». Hvorfor har de ikke klart å skaffe Grande hjelp? Den spiseforstyrrede nekter jo som oftest for sin egen tilstand. Man får bare håpe det er dette som skjer nå: Det er ikke første gang at formuleringen «ta en pause fra offentligheten» er kodeord for å få helsehjelp.

ved å bruke spalteplass på dette i avisen? Det kan man godt mene, og det mener jeg på et vis sjølv også. Likevel blir det feil å late som ingenting.

Jo, spekulasjon i kjente kvinnekropper, både i tradisjonelle og sosiale medier, har ofte blitt utkledd som falsk bekymring over den gitte personens helse. Men i dette tilfellet virker bekymringen berettiget. Både fans og ikke-fans peker på Karen Carpenter fra The Carpenters, som døde av anoreksi i 1986. Da var hun like gammel som Grande er nå. Hennes død var første gang spiseforstyrrelser blei diskutert seriøst i amerikansk offentlighet.

Ingen av oss vet hvordan det er å være i Grandes sko. Men enten hun vil eller ei, er hun en som millioner av mennesker ser opp til. Dermed er hun også et speil for samfunnets skjønnhetsnormer. Så når hun og teamet hennes insisterer på at hun er «sunn», gjør de både seg sjølv, fansen og kulturen en bjørnetjeneste: De impliserer at dette er en normal kropp. Det er det ikke.

album. Hun går i strupen på både presse og parasosiale fans, og i singelen «Hate That I Made You Love Me» synger hun: 

You studied my crown and borrowed my body.

 Måtte hun få den tilbake, både fra sladderen og anoreksien.

Sunt og usunt

Ea Othilde Baklund, du fikk din Øya-debut da du bare var 17 år. Nå er du blitt hele 21, sluppet debutalbum til strålende mottakelse, og gjør Øya-comeback med en fersk ep i bagasjen?

– Ja, jeg er kjempespent. Øya blir liksom avslutningen på festivalsommeren for oss. Vi har omrokert litt og kjører utvidet band: saksofonist og ekstra gitarist. Jeg har egentlig vært gitarist i bandet hele veien, men nå er jeg 

– Ja, det blir en helt annen måte å holde konsert på når man ikke er instrumentalist. Det blir en gøy dag, Nick Cave headliner jo, og da jeg spilte på Øya i 2022, headlinet han også samme dag.

– Ja, jeg har egentlig hørt mye på ham, men mest da jeg var litt yngre. Men jeg er veldig glad i PJ Harvey, og jeg føler Nick Cave er en del av det universet. Jeg hørte veldig mye på «The Boatman’s Call»-albumet. Han og PJ Harvey var jo sammen, og da de slo opp, skrev han det albumet. Alle vet hvem det er han synger om! Da jeg hørte dette albumet om henne i tredjeperson, tenkte jeg bare «dette er 

Hva er det med PJ Harvey som treffer deg sånn?

– Jeg er jo veldig glad i musikken hennes, men da jeg oppdaget henne, var jeg aller mest fascinert av hennes artistpersonlighet og uttrykk: Hvordan hun har frontet seg selv visuelt, med coverart og pressebilder og klær, stil, sminke, alt. Hvordan hun har pakket inn musikken. Jeg tror det er det som snakker mest til meg.

Da vi begynte å jobbe med det visuelle og ta pressebilder helt i starten, brukte jeg masse tid på å se på bilder av henne. Hun er skikkelig rå. Veldig eksentrisk. Og hvis man ser på coverart på de aller første utgivelsene og pressebildene, har det alltid vært en rød tråd [i estetikken], som jeg synes er veldig fascinerende. Det er vanskelig å på en måte bestemme seg på hvem man skal være som artist fra første stund.

Jeg føler jo jeg lever et slags dobbeltliv

Flaks må man ha

Du har, blant mange jern i ilden, en ganske fersk plate i bagasjen: «Lokalt piano». Er det pop, er det jazz, er det samtid, er det … lokalmusikk? Hva ville du utforske her?

– Jeg har farta verden rundt og spilt konserter og holdt på i 26–27 år – og nå føltes det viktig å få fram at denne musikken kommer fra et sted. Vi glemmer litt det lokale aspektet med nærnaturen og familien og kollegaer og venner inn i denne musikken som alltid bare skal 

Jeg fikk med meg fotograf Jon Benjamin Tallerås og forfatteren Lars Finborud, vi bor alle tre på Nesodden. Vi ville utforske kjærligheten til det lokale, men også ambivalensen med å ville ut.

Ja, du har jo spilt med alle fra A-ha til Susanne Sundfør til Nils Petter Molvær. Utferdstrangen må leve side om side med lokalkjærligheten?

– Ja, det er spennet og konflikten ved å være musiker i dag. Vi glemmer kanskje litt å bidra i et lokalmiljø. Jeg har minnet meg selv på at det er viktig, og hatt litt huskonserter for og med de rundt meg. Det har vært veldig fint. Jeg synes ikke «Lokalt piano» passer helt i en vanlig konsertsal, da brytes den forbindelsen, så jeg har mekka et oppsett med batteri som går på solcellestrøm – sånn kan jeg spille ute og inne og rare steder og pop-up-ting. Det er veldig befriende: Musikken får et annet rom og et annet publikum.

– Nei da, batteriene kan være ferdig oppladet, men jeg må planlegge godt hvis jeg bare skal lade batteriene på sol. Jeg må se nøye på værmeldingen, hehe.

Da blir det ingen vestlandsturné her, altså.

– Ja, jeg snakket med Benedicte Maurseth, og hun sa det: «Du kan jo bare spille Østlandet!» Så vi får kanskje finne en løsning med noe vindgreier om vi skal spille på Vestlandet. Men det jeg merker, er at jeg får et bevisst forhold til forbruk: Jeg kan ikke sitte og spille i timevis og tømme batteriene, jeg må porsjonere ut. Det er ikke bare fri flyt av ressurser i dette oppsettet. Det har gitt meg et litt nytt blikk, og er et 

Jeg har fått et mer bevisst forhold til forbruk

Lokalt oppsett

Hallo, Bendik Hofseth! På søndag spiller du i Operaen med et utall gjester. Driver du og øver nå?

– Nei, ikke akkurat nå. Jeg øvde i går med en del musikere, og skal øve i morgen med noen andre … Vi har tre-fire forskjellige band som er i sving, så det er mye koordinering. Jeg synes alle er så gode, men alle kan jo ikke være på scenen samtidig. Jeg er spent. Jeg håper vi får til det vi prøver å få til.

– Det er ikke lett å si med ord … men musikk har jo en egen evne til å bringe folk sammen, skape en følelse av å 

noe: både vi som spiller oss imellom, men også med publikum. Vi vil klare å skape et rom hvor man føler at alle hører hjemme.

Ja, det kryr ikke av slike rom i offentligheten, si?

– Nei, de blir færre og færre. Musikk er ett av de få solidaritetsrommene som er igjen, pendelen [i kulturen] har svingt veldig langt i «hver mann for seg»-retningen. Det er synd. Men det jeg håper vi får til på søndag, er å vise at dette er et økosystem. Det er over hundre stykk på scenen, det er et kollektiv. Sjølv om det knyttes til mitt navn, noe jeg har litt problemer med.

– Fordi det handler veldig lite om meg. Jeg er ikke på toppen av denne næringspyramiden på noen måte, jeg er i skogen sammen med de andre. Men noen må jo være varemerket for dette. Hvis det hjelper oss alle, så får det være.

«Jeg unner alle å få seg en Christer Falck i livet», sa du til Dagbladet i 2016, etter at Falck i sin iver mekket et jubileumsopplegg for debutalbumet ditt, «IX» (1991). Tør jeg gjette at det var hans idé å fylle Operaen nå?

Musikk er ett av de få solidaritetsrommene som er igjen

En mann i skogen

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Ens egen forelskelse er det mest interessante her i verden, men andres forelskelse er ganske kjedelig. Å gjøre sin egen forelskelse interessant for andre, og ikke minst skulle omsette den til interessante 

, er en hard nøtt å knekke: Hvis alt er rosenrødt og fritt for gnisning, blir brønnen fort grunn for en arme låtskriver.

Frida Fliflet

Artikler

Når KI er her, må ein levere betre enn dette.

Lido Pimienta ser på seg sjølv som avantgarde. Likevel blir hun skvist inn i «world music»-boksen, sier hun.

Spotify vil ha!

Er enden nær?

Odd Nordstoga må læra seg å seia nei.

The Impossible Green er uhelbredelige retroromantikere, både i musikkstil og klesstil.

Vil du ha melankolsk eller jovial haust?

Fast grunn

Vilde Bye vil spille seg opp og fram på gamlemåten, uten å ha noe med Tiktok å gjøre.

Andreas Rotevatn leitar etter balansen mellom det folkelege og det intellektuelle.

Franske Oklou har laget et av fjorårets beste album. Men egentlig var hun i tvil om hele greien holdt mål.

Livet viser vei

«Petals» er en ubehagelig lytteopplevelse.

Alle har en misogyn liten tingest som lever inni seg, mener Girl group. Men de har ikke tid til å lytte til den.

Sunt og usunt

Flaks må man ha

Som musiker har man lett for å glemme lokalmiljøet sitt, tror Morten Qvenild. Det ville han gjøre noe med.

Musikken er et korstog, mener Bendik Hofseth. Sånn sett er det betimelig at noen musikere blir riddere.

Høydepunktet på Olivia Rodrigos kjærlighetsalbum dasker deg i fjeset

Kontroversar i kø

«Babydoll-gate er en pekepinn på hvor lite det kroppslige handlingsrommet til kvinnelige artister fortsatt er»

En imponerende debut.

Gjennom politisk underbevissthet.

Alt på en gang

– Hvorfor har ingen sammenlignet meg med Jahn Teigen?

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig intelligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

Når KI er her, må ein levere betre enn dette.

Lido Pimienta ser på seg sjølv som avantgarde. Likevel blir hun skvist inn i «world music»-boksen, sier hun.

Spotify vil ha!

Er enden nær?

Odd Nordstoga må læra seg å seia nei.

The Impossible Green er uhelbre­de­lige re­tro­ro­man­ti­kere, både i musikkstil og klesstil.

Vil du ha melankolsk eller jovial haust?

Fast grunn

Vilde Bye vil spille seg opp og fram på gamlemåten, uten å ha noe med Tiktok å gjøre.

Andreas Rotevatn leitar etter balansen mellom det folkelege og det intel­lek­tu­elle.

Franske Oklou har laget et av fjorårets beste album. Men egentlig var hun i tvil om hele greien holdt mål.

Livet viser vei

«Petals» er en ubehagelig lytte­opp­le­velse.

Alle har en misogyn liten tingest som lever inni seg, mener Girl group. Men de har ikke tid til å lytte til den.

Sunt og usunt

Flaks må man ha

Som musiker har man lett for å glemme lokal­mil­jøet sitt, tror Morten Qvenild. Det ville han gjøre noe med.

Musikken er et korstog, mener Bendik Hofseth. Sånn sett er det betimelig at noen musikere blir riddere.

Høyde­punktet på Olivia Rodrigos kjærlighets­album dasker deg i fjeset

Kontro­versar i kø

«Babydoll-gate er en pekepinn på hvor lite det kroppslige handlings­rommet til kvinnelige artister fortsatt er»

En impo­ne­rende debut.

Gjennom politisk under­be­vissthet.

Alt på en gang

– Hvorfor har ingen sammen­lignet meg med Jahn Teigen?

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig in­tel­ligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avant­gar­disten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?

The Impossible Green er uhelbredelige retroromantikere, både i musikkstil og klesstil.

Andreas Rotevatn leitar etter balansen mellom det folkelege og det intellektuelle.

«Petals» er en ubehagelig lytteopplevelse.

Som musiker har man lett for å glemme lokalmiljøet sitt, tror Morten Qvenild. Det ville han gjøre noe med.

Høydepunktet på Olivia Rodrigos kjærlighetsalbum dasker deg i fjeset

Kontroversar i kø

«Babydoll-gate er en pekepinn på hvor lite det kroppslige handlingsrommet til kvinnelige artister fortsatt er»

En imponerende debut.

Gjennom politisk underbevissthet.

– Hvorfor har ingen sammenlignet meg med Jahn Teigen?

Jack Antonoff er klar i talen: Tror du kunstig intelligens er en god idé, kan du ha det så godt.

Avantgardisten Vilde Tuv er ikke fremmed for å slenge seg på en trend iblant. Men kan hun belite seg?