Frida Fliflet

#fff

Har du tenkt deg på en storkonsert i 2026? Jeg kan lett kjede meg på arenakonserter, men jeg har prøvd å få tak i billetter til to stykk: 

 av Rosalías «Lux»-turné – som jeg med dyp livssmerte må innse at jeg ikke får tak i – og Bad Bunny i Stockholm, der billetter med brukbar sikt ligger på 4500–6000 kroner. Ikke får jeg tak i, og ikke har jeg råd! Det er en mager trøst, men vi er mange i samme situasjon.

The Guardian publiserte nylig en sak om ståa i livebransjen: De største stjernene dominerer markedet totalt, og konsertbillettene er blitt en ny type statussymboler. I saken intervjuet de en 20-åring som anslår at han går månedlig på arenakonserter. Han pekte på sosiale medier, spesifikt Tiktok, som en av årsakene til utviklingen: Videosnutter av artister som spiller nye låter for første gang, tar med en overraskelsesgjest, eller andre uventede øyeblikk, går viralt og skaper 

Kampen om billettene er beinhard – men ikke nødvendigvis på grunn av musikken.

på den riktige konserten gir et inntrykk av eksklusivitet – så lenge du viser det til verden. Er du heldig, kan du bli repostet, få nye følgere, ja, kanskje til og med få vist videoen din på nyhetssider, skulle det skje noe virkelig spesielt på scenen. For mange er denne følelsen av eksklusivitet viktigere enn sjølve konsertopplevelsen.

En ting er hva dette gjør med publikums oppførsel (filming, filming, filming). Men hva gjør det med sjølve konsertproduksjonen? Vel – har man først betalt flere tusen for en slik gyllen billett, forventer man valuta for pengene. Man forventer et 

– både for din egen del, men også fordi et bra show kan bli bra 

, eller innhold. Man vil jo ha noe å vise fram på Tiktok, si.

Dette vet artistene godt. De som har råd, lager dermed stadig mer omfattende produksjoner, med dansere, barokk scenografi og antrekksskifter. Slike storproduksjoner er ekstremt dyre – noe som igjen driver opp billettprisene. Men ser det bra ut visuelt, blir det lettere bra bilder, og er det mye som skjer på scenen, blir det bra SoMe-innhold. Dermed spres konserten og musikken.

av konsertbransjen, både fra scenen og salen. Utviklingen henger også sammen med oppmerksomhetskrisen vår: publikum kjeder seg fortere enn før. Spilling og synging er ikke lenger nok, det er en forventning om at ting skal 

. Men det som gjør at jeg kjeder meg på de største konsertene er ikke at jeg må fokusere lenge – det er avstanden mellom artist og publikum, den manglende intimiteten som følger med de store scenene. Det er bare én måte å komme seg unna på: å betale seg ut med en såkalt 

-billett. Men da koster ikke billetten 5000, men sikkert det dobbelte.

Konsertinnhold

#000

Du gir ut plate i dag – rett og slett kalt «Sverige». I albumheftet skriver du: «Sverige har alltid ligget der som en mer forlokkende utgave av Norge». Hva er det som gjør Sverige så forlokkende?

– Jeg er vokst opp tre og en halv mil fra riksgrensa til Sverige og «måtte ta til takke» med det: Jeg var ikke i noe annet utland før jeg var 19 år. Men jeg har alltid følt at det er noe med Sverige som gjør meg til et bedre menneske. Jeg ser folk i øynene, gestikulerer mer; jeg blir mer latinsk.

Og så er det den gleden ved å komme til et land som er ganske likt ditt eget, men fortsatt forskjellig – jeg slipper å irritere meg over de tingene jeg gjør i mitt eget land. Jeg kan være gjest.

– Ja, da blir den karamellen fort ikke så søt.

Blir man en annerledes nordmann av å vokse opp nære svenskegrensa?

– Ja, det tror jeg faktisk. Det er noe trygt ved å bo langs grensa, for hvis mitt norske liv går i knas, kan jeg anlegge fullskjegg, flytte over grensa og kalle meg Åke Sandén eller noe.

Sverige for meg er todelt: en psykisk og fysisk mulighet til flukt, og den store kulturelle påvirkningen jeg er oppvokst med. Som barn hadde vi tre tv-kanaler, der to av de var svenske. Jeg har hørt mye på svensk radio og lest mye svenske forfattere.

Den kulturelle påvirkningen fra Sverige er vel så stor som den fra England og Amerika, det har bare tatt meg litt tid å skjønne det. Og så har vi verdens mest åpne grenser. Det gjør meg glad.

Et liv i grenseland

hen I think of ‘Wuthering Heights’ I think of many things. I think of passion and pain. I think of England. I think of the Moors, I think of the mud and the cold. I think of determination and grit.

Disse ordene skreiv den britiske popstjernen Charli XCX på Substack for noen måneder siden. Og hvis du legger sammen alle substantivene her – lidenskap, smerte, England, 

 (altså de golde heiene i Yorkshire), gjørme og kulde, besluttsomhet og tæl – får du noe som kanskje kan gå under begrepet «gotisk». Det er et ord de færreste forbinder med Charli – mor til all verdens 

, med sigg i kjeften og solbriller på nesa, überurban og arrogant. Eller? Med Emerald Fennells nye film «Wuthering Heights» – basert på Emily Brontës klassiker fra 1847 – tar Charli et steg ut fra Londons klubber og inn i et helt annet univers. Det er nemlig hun som står bak soundtracket til filmen.

I popmusikken har «Wuthering Heights» fram til nå vært synonymt med Kate Bush sin udødelige debutsingel (og musikkvideo!) fra 1978. Sånn sett er det en fresk manøver av Charli å gi ut et album med samme tittel. Men det er vel en sjanse man kan ta når man er en av verdens aller største popstjerner. Fennells 

ventes å bli en av vinterens snakkiser, om enn kanskje av andre grunner enn teamet håpet på – slakten renner inn. Men den føles også som en kulminering av en tendens som lenge har vaket i popkulturen. For verken Charli eller Fennell er aleine om å se mot det gotiske, det mørke og mystiske: De par siste årene har stadig nye tilfeller av samtidsgotikk poppet opp.

«It is the year of Romantic Gothic in fashion and film», slo magasinet Paper fast for et par uker siden. Og tendensen er tydeligst om vi ser mot Hollywood: Ta Giorgos Lanthimos’ storfilm «Poor Things» fra 2023, eller «Nosferatu» fra 2024. Ta Guillermo del Toros nye versjon av «Frankenstein», som kan vinne ni Oscar seinere denne måneden. Ta «Sinners», en sørstatsgotisk affære om bluesmusikk og vampyrer. Og, ikke minst, ta Netflix’ gigasuksess «Wednesday», basert på «The Addams Family», hvor sesong to kom nå i høst. Hovedrolleinnehaver Jenna Ortega er blitt det ultimate gotiske stilikonet for Gen Z, med sine svarte fletter og kritthvite skjortekrager. Chappell Roan, 2024s store popsensasjon, spilte Reading-festivalen i rødt og svart skinnkostyme, med lange hansker og svart slør. Samtidig hevdet magasinet Elle at «a full-blown gothic renaissance is bubbling up in fashion».

Chappell Roans musikk er verken skummel eller ubehagelig. Gotikken hennes er visuell, og vises i scenografi, klær, hår og sminke – den er mest av alt 

. Det er et punkt vi snart kommer tilbake til.

Blant artister som flørter med gotikken på mer dyptgripende vis, finner vi alt-pop-artisten Ethel Cain og rockebandet Wednesday, som er to veldig forskjellige eksempler på sørstatsgotikk. Eller ta Weyes Bloods hvitkledde, 

folk-dystopi, ta Lady Gaga, dramatikkens dronning, ta Mitskis kommende album, inspirert av den gotiske mesterforfatteren Shirley Jackson. Og ikke minst, ta den gotiske fanebæreren Florence + the Machine og hennes siste album, passende titulert «Everybody Scream».

Også Rosalía tapper litt inn på det samme med sitt transcendentale, barokke album «Lux». Bare lytt til «Berghain», med sitt O Fortuna-aktige kor, frådende strykere og tekst om et voldelig forhold – der har du en ekte gotisk poplåt.

Hvorfor overlever det gotiske som en liten kakerlakk, i samfunn som er fundamentalt forskjellige fra 1800-tallet? Og hva betyr egentlig gotikk i popkulturen?

Gotikkens overlevelsesevne ligger i hvor fleksibel den er

Estetikk, takk

Hallo, Andréa! Er du tilbake fra Trondheim Calling?

– Ja, det var veldig fint. Vi spilte på Byscena på lørdag, så det ble en slags pre-slippkonsert for albumet.

Du har lenge vært å høre i flere norske artister sine band, for eksempel Bård Berg eller Ragnhild Moans soloprosjekt, Ragnhild og. Ikke minst har du jobbet som filmkomponist, produsent og studiotekniker. Men nå albumdebuterer du som soloartist?

– Ja, de siste årene har det blitt andre ting: Jeg har jobbet i studio og jobbet en del med filmmusikk. Parallelt har jeg skrevet egne greier, uten å bli helt fornøyd – men nå følte jeg meg klar.

«Another Bad Idea» rett og slett en slags personlig kaos-tilstands-plate? Eller en aksept av dette kaoset? Jeg hadde et definerende øyeblikk for et par år siden da jeg gikk gjennom et tungt brudd med en jeg hadde vært sammen med siden ungdomstiden, og etter noe sånt må man finne litt ut av hvem man er. Jeg gikk fra å bo i en leilighet med bil og alt på stell, til å bo i en koffert og sove på sofaen hos venner. Det ble kaos i livet. Og det må man akseptere.

Du var medkomponist av soundtracket til NRK-serien «Makta», som fikk pris på festivalen Cannesseries og Harpa-pris i Berlin. Hva er den største forskjellen på å komponere til bilder og komponere rein lyd?

– Med film eller serier har man har en del ting å forholde seg til: mennesker, et team, regi, manus, produsenter … man hopper på deres idé og blir med inn i deres univers. Når man jobber med bilder blir også 

i musikken veldig tydelig. Det har gjort meg mer bevisst, og vært veldig spennende å tenke på når jeg jobber med egen musikk: Hva vil jeg når denne låta starter, hvilke følelser får folk av å trykke på play her?

Nå lager jeg musikk til en dokumentar, og det å tenke på hvilke instrumenter jeg kan bruke, hva som er paletten, hva som hører hjemme i dette universet, er begrensende på en bra måte. Hvis man aldri har noen rammer, men kan gjøre alt man vil hele tiden, er det vanskelig at ting blir helhetlige.

Du jobber også som produsent og studiotekniker. Det er et arbeid som kvinner har vært voldsomt underrepresentert i – de siste undersøkelsene jeg finner, som er et par år gamle, anslår at bare 1–2 prosent av musikkprodusenter er kvinner. Har du noen teorier om hvorfor det er sånn?

Vi ville ha kontroll over egen musikk og egne rettigheter

Kaoskontroll

Er det lov å skrive en hit-spalte om en singel som kom ut for over 

 siden? Ja. Det har seg nemlig slik at hitlistene nærmest domineres av, vel, eldre låter. Som blir der. Og blir der. Og blir der. Og britiske Raye sin «WHERE IS MY HUSBAND!» – vi skriver tittelen i stilisert versjon, så det desperate utropet skal få komme til sin rett – er en av disse låtene som med tiden beveger seg oppover, ikke nedover listene. I skrivende stund ligger den på femte plass på Spotifys norske toppliste. På topp troner Taylor Swift med 

fire måneder gamle låt, deretter vår söta nabo Zara Larsson med sin ni år gamle låt (!), og så to ferske, men blodfattige «Hver gang vi møtes»-covere.

Alle kunne de fortjent hver sin Pop opp-spalte, men la oss se på Rayes låt i denne omgang: Hvordan har den klart å klamre seg fast på listene, i måned etter måned, land etter land?

 har i alle fall laget noe som likner lite på resten av listemusikken. «Where Is My Husband!» sender tankene rett til retrosoul og sekstitallets girl groups, men med fart og futt anno 2025.

Låten, dramatiskinnledet av en trommevirvel, går rett på sak: 

Baby! Where the hell is my husband? / What is taking him so long to find mee-he-heee?

, undrer Raye – eller nei, hun undrer ikke, hun 

å få vite. Hele låten er et eneste stort krav om at denne ukjente drømmemannen, som lusker rundt et eller annet sted på kloden, må dukke opp før hun blir helt gal av å vente. Ja, han skal faktisk få 

Wait til I get my hands on him / I’ma tell him off too / For how long he kept me waiting!

Temaet er ikke akkurat nytt, men tro om ikke Raye snakker rett til en generasjon av jenter (og gutter) som er 

 med sveiping og leiting og dating og hele samlebåndfiseringen av kjærligheten?

 låner fra hiphopen, men det er brasseksjonen som ved siden av Rayes vokal er det bærende elementet i låten. Blåserne speiler desperasjonen hennes: De er så insisterende at de høres ut som et ropetegn i seg sjølv. Men – og her er vel hemmeligheten – Raye er ikke desperat på en sytete eller kjedelig måte. Nei, dette er desperasjon så gøy som du får det. Sangen er faktisk skrevet i moll, men det skulle man ikke tro: Låten virvler av gårde, teatralsk og sjølvironisk, frådende og bedende, mens Raye synger, rapper, slenger med leppa og slenger inn gamle bestemor mot slutten (er det hennes ekte bestemor!?) som knirkete erklærer: 

divaer fra gamle dager, noe som skiller henne fra Swift, Larsson & co. I går spilte hun faktisk her til lands, på Unity Arena i Bærum, som en slags pre-turné til hennes kommende album «This Music May Contain Hope» (ute 27. mars).

Om platen vil gjøre Raye til en av popens 

, gjenstår å se. Men så godt som «Where Is My Husband!» har gått, har den nesten vært en albumkampanje i seg sjølv. Det er da alltids noe, om hun enda leter etter denne fordømte mannen.

Finn mannen!

Søndag kveld vant puertoricanske Bad Bunny en av Grammy-utdelingens aller gjeveste priser: Årets album. Det fikk han for strålende «Debí tirar más fotos» («Jeg burde tatt flere bilder»), som kom i fjor januar. Det timelange albumet er, som alle hans album, kun på spansk, og plategjestene er andre – temmelig ukjente – latinamerikanske artister.

I en svart fløyelsdress og med nyfriserte krøller, gikk Bad Bunny på scenen og mottok prisen. «Before I say thanks to God, I’m gonna say Ice out», sa han med tjukk aksent, til jubel og stående applaus fra salen. Han fortsatte, tydelig preget: «We’re not savage, we’re not animals, we’re not aliens, we are humans and we are Americans.»

Bad Bunny snakker om? Latinamerikanere? Mennesker med brun og svart hud? Eller kanskje bare immigranter per se, fra hvor som helst? Siden Puerto Rico formelt er en del av USAs territorium, er Bad Bunny 

 også etter USAs definisjon. Men sitatet hans fikk meg til å tenke på noe litteraturprofessoren min på Universitetet i Buenos Aires sa til klassen, mens han hyttet med pekefingeren: «Ikke la gringoene stjele ordet 

Bad Bunny har blitt en av de viktigste stemmene for latinamerikanere (eller skal jeg si amerikanere?) både inni og utenfor USA. Ja, han blir av mange oppfattet som sjølve 

med stor s – noe som bare ga Grammyprisen ekstra tyngde.

 i det hele tatt en sjeldent politisk Grammy-utdeling. Det var talende at kveldens fire store vinnere – Bad Bunny, Kendrick Lamar, Billie Eilish og Lady Gaga – er blant de få 

artistene som har turt å gå ut mot Trump og Ice lenge før innrykket i Minneapolis. Da Billie Eilish gikk på scenen for å motta pris for beste låt («Wildflower»), var hun rimelig klar i talen: «Fuck Ice is all I wanna say, sorry».

Og ting roer seg neppe med det første. I overmorgen spillerBad Bunny Super Bowls 

, kanskje USAs prestisjegig nummer én. Etter det blei kjent, har han blitt en yndet skyteskive for Maga-bevegelsen. Deres svar er nå å arrangere et eget show, med Kid Rock som headliner, kalt «The All American Halftime Show». Det skal gå samtidig som Bad Bunnys opptreden. Turning Point USA, avdøde Charlie Kirks organisasjon, er primus motor.

 Bad Bunnys album heter «Nuevayol» (altså New York, uttalt på puertoricansk), og har en fantastisk musikkvideo. I en sekvens sitter noen immigranter ute og hører på radioen, der en stemme som åpenbart skal være Trumps, sier: «I made a mistake. I want to apologise to the immigrants in America, I mean the United States, I know America is the whole continent». Se den videoen. Og se for all del rett 

Amerika, ja

Line Ørnes Søndergaard

– Nei, låta handler vel om å ha på seg cowboyboots for første gang og … være fra Bærum. En slags cosplaygreie. Og så møte en som har mer peiling på sånne cowboyting, og hun ser gjennom deg, forklarer Kirkeng.

– Jeg synes den tittelen var gøy, for hva er egentlig en ekte cowboy? De er vel ærlige folk.

Klassekampen møter musiker Ole Kirkeng – som slipper albumet kalt nettopp «Cowboy Lie Detector Machine» dagen dette står på trykk – på en kaffibar på et iskaldt Grønland (i Oslo, 

). Denne tematikken; hvem er man i en annen musikkultur, hvem hører til en sjanger, er Kirkeng innom flere ganger på den nye platen. Han er tross alt fra Bærum, og derfra er det rimelig langt til Texas. Som han slår fast i «Foreign Country Singer Blues»: 

I didn’t grow up in the high plains / I grew up playing video games.

– Jeg har tenkt mye på det der. For meg er det naturlig å skrive på engelsk, det er gøy at musikken reiser rundt i forskjellige land, og veldig gøy å bare kjøre den cowboy-greia. Men … denne gjengen er fra Oslo, liksom. Jeg har ikke vokst opp på noen ranch.

Kirkeng har gjort seg bemerket på den norske indie/americana-scenen de siste par årene. Men han har bodd lenge nok i USA til å kunne leke med stereotypiene. Han peker på den amerikanske «cowboy-bravadoen» som fins i mye av countryen, som han synes er gøy å pirke i:

– Jeg synes stilen er dritfet, men hva er en cowboy i 2026? Hva skjer hvis man 

 på det? Det føltes deilig å bare si: «Okei, sånn er vi». Ha litt sjølironi. Det føles mer autentisk da.

Jeg håper ikke Frp hører dette, men herregud, så nice vi har det

Bygutt, kugutt

Tom Henning Bralie

med årstall og sånn, ting flyter i ett. Men når jeg synger låtene, husker jeg: «Ah, da bodde jeg der, da gjorde jeg det».

Vi kaver oss gjennom slapsegrøten i Oslo sentrum, fra Operaen – hvor Wilkins spiller konsert dagen dette står på trykk – og opp til Litteraturhuset.

Nå, når Wilkins har gått gjennom sin egen forunderlige katalog i forberedelsene til Operagigen, ser hun låtene som små tidskapsler fra de ti siste årene.

– Sangene er mine helt fram til noen andre hører dem. Jeg skal ikke stå der og fortelle hva som er riktig tolkning av en låt – man må gi slipp, liksom. Og det å gi fra seg låter gjør det lettere å gå videre.

Stille har hun i alle fall ikke stått, Wilkins. Under navnet Okay Kaya har hun siden 2016 gitt ut sine introspektive, underfundige låter. De utforsker gjerne skam, ubehag – konkret og eksistensielt – og ulike former for sjølbevissthet. Hun er verken redd for galgenhumor eller luftige tankesprang. Som det heter i den vesle valsen «Inside of a Plum» (2022): 

Even my subconscious is self-conscious / Still, I go in and out of my mind.

Wilkins befinner seg litt i samme gruppe som Sassy 009, Smerz og Jenny Hval, eksperimenterende popmusikere som vokser seg større i utlandet enn i Norge. Likevel fyller hun altså Operaen i kveld, med en konsert titulert «Meantime» («mellomtiden»). Hun har også flyttet tilbake til Norge etter tretten år i utlandet. Metropollivet er erstattet med Nesodden.

Wilkins, som har amerikansk far og er født i New Jersey, var 19 år da hun flyttet til New York. Men etter ti år begynte hun å tenke mer på det hun kaller «voksengreier», som å ha helseforsikring; ha et sikkerhetsnett og litt mer stabile strukturer – ting som er vanskeligere i USA enn i Norge.

Som kunstner tror jeg man må være litt delusional

I mellomtida

Man kan se til Sverige for så mangt – også når det kommer til musikk. Ikke bare er svenskene popmestere, med ikoner som Max Martin, Robyn og Abba – de har i tillegg vist seg å være tidlig ute med store bransjeendringer. Bare tenk på fildelingstjenesten Pirate Bay, som blei en eksistensiell trussel for platebransjen da den lot folk laste opp gratis musikk på tidlig 2000-tall – den var svensk. Krisa som Pirate Bay skapte, la i sin tur grunnlaget for strømmetjenestene, og strømmegiganten blant noen: Spotify. Også svensk, naturligvis.

Med andre ord: Når noe er i ferd med å skje i Sverige, er sjansene gode for at dette vil spre seg. Og forrige uke skjedde noe: For første gang gikk en KI-låt til nummer én på Spotifys svenske toppliste. Den heter «Jag vet, du är inte min» og er påstått laget av artisten Jacub. I Norge ligger den nå på 8. plass.

 kunstig intelligens som er brukt til å lage «Jag vet, du är inte min», er uvisst. (Hvor grensa skal gå for «akseptabel» bruk av KI, er en annen sak). Det er i alle fall en streit folkpoplåt med sippete tekst og jovial melodi – med linjer som 

allt jag gav, tog du med/ hjärtat dog, och jag med

Men hvem er egentlig denne Jacub? Komponisten er registrert som Jacob Berg, men det fins ingen info eller bilder av ham. Det er det gode grunner til: Den svenske journalisten Emanuel Karlsten har sjekket rettighetsorganisasjonen Stim (tilsvarende Tono) og funnet ut at det er tre dansker og en svenske, tilknyttet selskapet Stellar, som står bak låta. Ingen av dem heter Jacob Berg. Karlsten tok kontakt, og de fem bekreftet dette. De bestrider likevel at 

Jacub ikke fins: Jacub fins kanskje ikke som menneske, innrømmer de, men han fins som 

Så lenge strømmegigantene lar slike KI-genererte artister leve og blomstre, og ikke fjerner dem fra plattformene, vil dette artistsynet bli vanligere og vanligere. Du sier falsk artist? Stellar sier ekte artistprosjekt. Menneske schmenneske!

 Stellar også prøvd å slå gjennom i Norge, da med artisten Ingrid Eikeland. Hvis man titter nærmere på denne Eikeland, som har samme ubehjelpelig generiske estetikk som Jacub, virker også hun å være rein KI. Hun fins verken på Instagram eller Facebook og har merkelige låttitler som «For julen min er du» og «Som om desember finner veien inn i oss» (hæ?). Hun har streit østlandsdialekt – med noen mistenkelige amerikanske r-er. Og fjellene på artistbildet, som antakelig skal vise kjernesunn norsk natur, ligner mye mer på Alpene. Ikke prøv dere, dansker.

Karlsens teori er altså at Stellar prøver å etablere seg med ulike KI-artister i ulike land. De er i godt selskap: Spotify blir overstrømmet av 

 KI-skvip på godt norsk, altså reine spam-låter som bare skal generere inntekter. Men slike låter har så langt sjelden sett dagens lys på hitlistene. Om dette nå er i ferd med å endre seg, vil det bli et mareritt for musikere i en hardt presset bransje.

I USA har KI-artisten Sienna Rose i skrivende stund tre låter inne på Spotifys amerikanske viralliste. Hvem som står bak, er uvisst, men også de skjuler at artisten er KI. I stedet har de frekkhetens nådegave til å påstå at hun er «a storyteller of the heart».

 kjølvannet av NRKs saker om artisten Vestavind. Han har laget låter med KI-appen Suno og er booket til en rekke norske festivaler i sommer (og måtte dermed tromme sammen et liveband i all hast). Countryfestivalen i Skjåk trakk bookingen da de skjønte at dette var KI-musikk.

Artist? Prosjekt!

I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass 

at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya).

Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil.

 men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny. I januar i fjor ga han ut det som blei et av 2025s viktigste album, «Debí tirar más fotos» («Jeg burde tatt flere bilder») – en glødende, og ikke upolitisk, hyllest til hjemlandet Puerto Rico, i både tekst og lyd.

Hadde du spurt en hvilken som helst major label-sjef for noen år siden om hva som skulle til for å bli klodens mest spilte artist, ville hen neppe sagt «lag et album med lokale sjangere der absolutt ingen låter er på engelsk». Hen ville antakelig, i god NRK-ånd, sagt: treff flest mulig mest mulig.

: «flest mulig, mest mulig» funker ikke nødvendigvis. Det har vi fått bevist de siste årene, og det vil bli bevist i dette året også. La meg sparke inn noen åpne dører: I en tid der kulturer blir mer og mer strømlinjeformet, tidvis globalisert i hjel, blir det lokale særpreget, de lokale tradisjonene, røttene!, enda viktigere.

Bad Bunny er bare ett eksempel. For å holde oss til den spansktalende sfæren, er Peso Pluma, Fuerza Régida, Silvana Estrada og Rosalía andre aktuelle artister som har slått gjennom internasjonalt. Ikke 

 at de bruker lokale musikktradisjoner og synger på sitt ikke-engelske morsmål, men 

. Legg på afrobeaten og k-pop-en, og mønsteret er ganske klart.

 i form av den nevnte nye folkemusikkbølgen, fra Valkyrien til Uld. Men vi ser også det gjennom landets største band: Karpe, som tar indiske og arabiske tradisjoner (pluss, pluss) og gjør det norsk på sitt vis, eller bare 

. Når de sparker i gang sitt mystiske Karpe World-prosjekt i sommer, vil de antakelig ha funnet enda flere, sprelske og smarte måter å snakke om tradisjoner og tilhørighet på.

Vi har føtter, ikke røtter, heter det gjerne for den som vil forsvare globaliseringen. Det blir for enkelt. Vi har føtter 

‘Flest mulig, mest mulig’ funker ikke nødvendigvis

Røtter og føtter

Du slipper ditt andre soloalbum i dag: «Letting All Light Through». Det er basert på samarbeidet du hadde med KORK i fjor, da du arrangerte og skreiv for orkesteret. Sist gang vi snakket, i 2024, sa du: «Jeg er veldig spent og redd. Kanskje du ikke trenger å nevne KORK i teksten … Da blir det så virkelig. Tenk om det ikke går.» Men det gjorde det!

– Haha, gud … Ja. Det gikk jo fint, men det var veldig ambisiøst: Det var nesten bare nyskrevet musikk og jeg skrev nesten alle arrangementene sjølv – og jeg har ikke skrevet for orkester før. Det var litt ekstremt, men jeg er kjempestolt av det.

Når du blir pusha så langt, og tør å bruke mulighetene, gjør det også at man ser hva som bor i en. Å drive med arrangering og lære meg det ordentlig har vært en skikkelig døråpner i mitt musikalske liv. Det er 

Arrangering er vel et ganske fremmed landskap når du kommer fra jazzen og friimproen?

– Ja, det er nesten det helt motsatte av jazz. Men det er kult å kombinere de to hjernehalvdelene til å forhåpentligvis lage noe interessant. Og det er veldig kick å jobbe i store grupper for å oppnå noe sammen.

Også musikkteorietisk er det veldig interessant å lære om orkestrering, hvordan man kan skape forskjellige klanger og farger. Det pirrer hjernen min å høre ting og skjønne hva det er, skjønne 

 man får noe til å låte spennende – det er jo et håndverk. Men det er jo mye av det man gjør i jazzmusikken også: å lære seg et språk, og så bruke det.

Skriver du annerledes låter nå, etter denne erfaringen?

– Hm. Det tok litt tid å finne ut av at det var dette jeg ville. I bakhodet lå det hele tiden at det skulle være orkesterarrangement, og jeg føler dét gir mer mening til musikken jeg skriver, heller enn at den er jazzaktig.

Siden jeg har den bakgrunnen jeg har, leiter kanskje folk etter en link, men jeg synes ikke det var mye jazz på debutalbumet. Den prøvde å være en jazzplate, men ble absolutt ikke det, hehe. Det er heller ting som faller naturlig for meg; interessante akkorder, ting jeg har hørt mye på, ikke nødvendigvis i et jazz- eller improspråk.

Slipp lyset inn

Silvana Estrada skulle eigentleg ikkje laga eit trist album. Etter debuten og det internasjonale gjennombrotet «Marchita» (2022) – ein lyrisk, tidvis nitrist meditasjon over tapt kjærleik – skulle ho visa at ho ikkje berre var 

. Så fekk ho hjartet knust igjen. Så blei bestekompisen kidnappa og drepen. Skjebnen var dermed forsegla for andrealbumet, «Vendrán Suaves Lluvias», som kom i oktober. Det blei ikkje noko glad-plate frå 28-åringen.

Men dette er ikkje eit album utan håp: Tittelen, som kan omsetjast til «Mjukt regn vil komma», ber bod om det. Den nikkar til amerikanske Sara Teasmans dikt «There Will Come Soft Rains» – ikkje Bob Dylans «A Hard Rain’s A-Gonna Fall». Det finst nemleg lite av Dylans svartsyn her, heller ein mild optimisme – eller i det minste ein vilje til å fortsetta, til å stå opp kvar bidige dag, sjølv om hjartet er rive i fillebitar.

enn eit hav av tvil / og det einaste eg snublar i, er skuggen min

, sukkar Estrada i «Como un pájaro» («Som ein fugl»). Ho tenner lys, ligg vaken og ber om å få vera i fred viss ho framleis grin ved soloppgang. Men ho jobbar med å komma seg gjennom det, forsikrar ho: 

Mens heile verda søv, prøvar eg å lega meg sjølv.

Den er moden, denne livsviljen, for eit menneske som står i stor sorg. Men som alle veit, kan stor sorg også bli til stor kunst. I fjor skreiv Estrada eit lite essay i New York Times, der ho slo fast: «Å synga er det som reddar meg frå frykta».

vaks opp i ein musikkfamilie i fjellbyen Coatepec. Ho står i ein rik, latinamerikansk folk-tradisjon, men ho har også ein popsensibilitet – ho og Aurora Aksnes har faktisk gjort ein versjon av singelen «Cure for Me» – ho er jazzutdanna og kan samanliknast med folkpopartisten Natalia Lafourcade.

På platas såraste låt, «Un rayo de luz» («Ein stråle av lys»), siterer ho landskvinna Chavela Vargas, ein av Latin-Amerikas store folkesongarar: 

¿Cómo será de hermosa la muerte / que nadie ha vuelto de allá? 

: Kor vakker må ikkje døden vere / når ingen har kome tilbake derfrå?

Det er trøystande ord, men også talande for Estrada si låtskriving: undrande, lyrisk, fokusert på dei store kjenslene og, ja, smerte. 

både om den tekstlege finfølelsen, arrangementa og gitarspelet hennar – og ikkje minst måten ho spelar på hovudinstrumentet, den venezuelanske cuatroen (som kan minna om ein ukulele).

Jo då, Estrada kan fint bli både sint og dramatisk – høyr berre 

’en «Good Luck, Good Night» – men stort sett lar ho mellomromma snakka. Vokalen, som for det meste er tatt frå demoinnspelingane, er på sitt mest verknadsfulle når ho er nedpå. Med cuatroen og stemma saumlaust samanfletta, kan ho vera både forteljande og spørjande i same frase, som ho føler seg fram mens ho syng.

Estrada fokuserer på dei store kjenslene

Eit lys i natta

Du har mange baller i luften, men i kveld spiller du på All Ears-festivalen i Oslo, sammen med den franske trommisen Blanche Lafuente og joiker Risten Anine Gaup. Du og Blanche utgjør duoen Ok Chaos – hva gjør dere for noe?

– å reke rundt, liksom. Å henge ut med verden, se hva som skjer, være interessert i mennesker, uten å skulle oppnå noe eller lage et produkt. Jeg og Blanche møttes i Fire! Orchestra (svensk/internasjonalt jazz-improensemble, journ.anm.), og kom veldig godt overens. Ok Chaos er et prosjekt for å være i verden og 

. Så ville jeg ha med Risten, som også er en virtuos reker. Og så er man i øyeblikket, og så kan det åpne seg kule rom.

Ifølge programbeskrivelsen skal dere «lage musikk hvor publikum blir inviterte til å bevege, delta og bli forandret». Hva legger dere i det, mon tro?

– Haha. På en måte vil vi jo at akkurat det skal skje, men beskrivelsen har ikke noe med gigen å gjøre, mer det at vi ikke hadde tid til å formulere noe 

. Vi vil bare spille, og dele sånn som vi har det der og da. Det er en åpen invitasjon.

Det står også at dere jobber med en kokebok – er det en metafor, eller er det faktisk en rein kokebok?

– Det er ikke en metafor, nei. Vi vil lage en kokebok. Spilling og all praksis, kunstnerisk og menneskelig, er jo en måte å finnes på … Og vi møter så mange fine folk, med verdifulle historier og erfaringer, vi ville finne en måte å fange dem på og dele det i en kokebok, men vi vet ikke helt formatet …

– Nei, det er oppskrifter på livet. Måter å gjøre ting på som blir til små konkrete historier. Måten jeg lager en sang på, kan også være en historie. Veien er målet og veien er en sang. Egentlig tror jeg at boken skal handle om et litt belasta ord: kreativitet.

Reke seg gjennom livet

I førre veke gjekk hjernen min ned for telling. Eg hadde feber og var totalt papp – så kva ser ein då? Psykologiske drama og intellektuelle thrillerar: forsvinn! Meghan Markle sin julespesial på Netflix? Come hither.

I tilfelle nokon har gløymt ho, er Meghan Markle gift med britiske prins Harry, 

. Dei bur i California og har to barn. Dei er progressive og moderne! Det er ganske dårleg stemning med gjengen i Buckingham Palace, men dei er heldigvis langt vekke.

 og Harry hoppa av kongefamilien og fekk kutta løn og privilegium, gjorde paret ein lukrativ avtale med Netflix. «With Love, Meghan: Holiday Celebration» er altså med på å finansiera livsstilen til paret, som etter alt å dømme framleis er ganske adeleg. I Netflix-menyen såg programmet ut som femti minutt med glossy «dokumentar» om korleis Meghan (Harry har tilsynelatande ingenting han skulle ha sagt) førebur jul. 

Så feil kan ein ta. Vi blir kasta rett inn i juletreshopping, eller «the tree thing», som Meghan kallar det. «There’s a tree for everyone!» kvitrar ho og skippar rundt. Klipp til eit kvitt hus som på ingen måte er heimen til Harry og Meghan, men det speler ingen rolle, så lenge det har eit inngangsparti som druknar i juletre.

ingenting, men jo fleire ord som kjem ut av munnen til Meghan, desto meir fjetra blir eg. Eg gløymer heile feberen. Kven har lært denne kvinna å snakka? Det er som å høyra ei blanding av Eiendomsmegler1, Oprah Winfrey og Mats Borch Bugge, but 

Å opna smellbongbongar saman blir beskrive som «really connected, like a moment of community». Å pynta treet gir deg ein sjanse «to really encapsulate your family story». Men ikkje prøv for hardt, tryggar ho: «Just embrace the special touches that bring you joy». Er det rart det gjekk dårleg med dette mennesket i Storbritannia, sarkasmens høgborg? Dei snakkar jo på ingen måte same språk.

 skal vera vennene hennar, men dei – spesielt tennisstjerna Naomi Osaka – ser ut som dei møter ho for første gong.

Desse utvalde sjelene får vera med og laga smellbongbongar eller pyntekransar eller teikna med tusj. «I am 

», seier Meghan og teiknar perfekte kristtorn-greiner. Kameraet kryssklipper til Naomi Osaka si barnlege, fargerike teikning og tilbake til Meghans plettfrie løkkehandskrift. Stakkar Naomi, håpar du fekk godt betalt for dette.

Uansett kva gjestaneseier, er responsen frå vertinna stort sett «I 

it!». Men yndlingsordet til Meghan er nok 

 – å elevera, løfta opp. Som ho seier: «When you grow up, you elevate what you eat.» Og ikkje minst: «It’s the tiniest detail that suddenly feel elevated.»

Elevér jula!

Grethe Nygaard

Frank Tønnesen, best kjent som Tønes, smekker bildøra att bak seg. Fotografen startar motoren. Me er på veg frå Bryne til Orrestranda for å gjera noko Tønes likar veldig dårleg: Ta bilde av han.

– No veit eg ikkje kva eg har blitt med på, seier han tørt.

Tønes rynkar bryna og ser ut av vindauget. Men då me er framme på stranda, gjer han som fotografen seier, og tar pliktoppfyllande av seg boblejakke, hue og hals i vestavinden.

I eit lite minutt bryt sola gjennom skylaget, og badar det jærske landskapet i eit gyllent lys. Me befinn oss midt i Bibelbeltet, og hadde me vore kristne, hadde me kanskje tenkt det var Gud som nett titta nedom. Tønes blir kommandert opp på ei sanddyne. Det er umogleg å ikkje tenka på ein song frå den ferske juleplata hans, «Jesus frå Jæren», ein 

Tenk viss han låg der i ein fôringsautomat, det litla grynet / Fordi det ikkje var rom til dei / på hotellet på Bryne

Det er denne nye plata, «I år gjør me det heilt enkelt», som er grunnen til at me står her i sanden. Tønes er på juleturné, og speler den siste av tre utselde konsertar på Bryne i kveld. Å sleppa ei juleplate har han «stritta imot i årevis». Men her er han. Med på laget er tekstforfattar Ingvar Hovland, Tønes’ faste bandmusikarar Anne Lise Frøkedal og Erlend Aasland – og dei bedehusete gamle damene Sigfrida og Johanne, bragt til live av Jane Stene og Irene Immerstein Tønnesen (henholdsvis Tønes’ sambuar og svigerinne).

– «Julesongar for deg som kanskje ikkje synest at jula burde handla om song og konsertar i det heile tatt» – slik lyder innsalet til juleturneen. Kva meiner du med det?

– Nei, kva meiner eg med det … Det er ikkje godt å seia.

Tønes poserer ferdig, erklærer at han er iskald, men må opp i endå ei sanddyne før han får boblejakka tilbake. Til slutt set me oss inn i bilen.

Ein går ikkje rundt og bryr seg om kva alle meiner heile tida

I år igjen

Det skjedde i dei dagar at det skulle vere Bergen City Marathon: førtito kilometer opp og ned og rundt omkring og inn og ut av denne kronglete herrens by. Det skjedde også at det var sol denne dagen, faktisk heilt skyfritt. Som alle veit, betyr det kaos.

Då denne dagen innfann seg i april, var eg i ekstremt dårleg humør. Eg var i innspurten av ein skrivepermisjon og var så understimulert at eg bokstaveleg talt gjekk på veggane. Venene mine var enten vekkreiste, opptatte eller skulle på død og liv springe maraton sjølve. Eg var gørrlei av manus, gørrlei av byfjella, gørrlei av å vere aleine (men ønska på ingen måte å deale med kubjølle-gjengen utanfor) og skulle ønske den sola stakk til helvete vekk.

Det blei ikkje betre av at leilegheita mi, oppdaga eg litt for seint, låg 

i maratonløypa. Eg kom altså til å bli sprunge ned av rabiate menneske berre eg prøvde å krysse gata. Klaustrofobien var total.

 at eg gjorde noko som går imot alle mine instinkt, ei handling som er Vestlandets største synd: Eg trekte ned rullegardina for sola og blei inne.

Så gjekk eg inn på ei nettside eg elskar å hate, nemleg nrk.no. Serien som heldt liv i meg denne dagen, var den mykje diskuterte «Rekviem for Selina»: ein seks episodars snopepose basert på Sophie Elise Isachsen si historie som rosabloggar-turned-influensar-og-businessdronning.

Frida Fliflet

Artikler

Konsertinnhold

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

Kaoskontroll

Raye gjør desperasjon gøy igjen.

Amerika, ja

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musikerlivet i Norge.

I mellomtida

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

Eit lys i natta

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzorkester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespesial.

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

Dobbelt maraton

Frida Fliflet

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Om igjen, om igjen

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Mindre indieselskap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Heime no

Den colombiansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overlevelse, mener Edna Martinez.

At hun kan være popstjerne, er åpenbart. Men hva har Sigrid, nå 29, å si?

Det nytter ikke å lage musikk du tror andre vil ha, mener Signe Marie Rustad. Du må lage det for dine egne ører.

Konsert­innhold

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

Kaos­kon­troll

Raye gjør despe­rasjon gøy igjen.

Amerika, ja

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musi­ker­livet i Norge.

I mellomtida

Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

Eit lys i natta

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzor­kester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespe­sial.

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

Dobbelt maraton

Frida Fliflet

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjo­nal­skatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølv­ut­nemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Om igjen, om igjen

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Har hiphopen mistet sin posisjon som pop­kulturens hitkver­nende tyngde­punkt?

Mindre indie­sel­skap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Heime no

Den colom­bi­ansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overle­velse, mener Edna Martinez.

At hun kan være popstjerne, er åpenbart. Men hva har Sigrid, nå 29, å si?

Det nytter ikke å lage musikk du tror andre vil ha, mener Signe Marie Rustad. Du må lage det for dine egne ører.

Konsertinnhold

Kaoskontroll

Raye gjør desperasjon gøy igjen.

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musikerlivet i Norge.

Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzorkester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespesial.

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.

Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Mindre indieselskap, som er tettare på artisten, vil bli vanlegare framover. Det trur Mathilde Orlien i Lun Music.

Den colombiansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overlevelse, mener Edna Martinez.