Frida Fliflet

Ei natt for eit par veker sidan vakna eg av eit hyl utanfor leilegheita. Det var ei mørk og ei lys stemme som snakka høgt og skreik om kvarandre. Ganske vanleg i Bergen sentrum (både natt og dag), men dei gav seg ikkje, og det var ein intensitet der som gjorde at eg stod opp og titta ut. «KOR EEEEE DUUU», ropte ei snøvlete mannsstemme, liksom leikent. «EG FINNAR DEG TIL SLUTT!» Utanfor såg eg ikkje ei sjel. Det blei stilt, og eg la meg igjen. Så kom eit gjennomtrengande kvinneskrik, og eg spratt opp, men det var framleis ingen i sikte. Eg gjekk ut i stova, prøvde å sjå frå alle vinklar, men nei. Det velta seg i magen. Skulle eg gå ut? Skulle eg ringa politiet? Og seia kva? «Hei, det er nokon som leiker gøymsel utanfor leilegheita mi, men – nei, høyr då – »? Eg blei ståande ei stund og speida, men alt var stille. Kanskje det berre var fyllaflørting. Eg la meg igjen, under tvil.

Søvnen kom ikkje. Tankane vaks og spann rundt alle episodane og historiene eg hadde høyrt om vald mot kvinner, nyheitssakene om partnardrap, all graffitien eg nyleg hadde sett i Argentina og Chile: «HER har eit kvinnedrap skjedd», «KOR ER TERESA?»

 hadde eg lese ei melding i Bokmagasinet av Josefine Kjærstads «Ingenting skal skje deg», ei sakprosabok skriven etter at far hennar drap mor hennar. Under lesinga hadde eg blitt kvalm, og no blei eg kvalm igjen. Var eg ein sånn person som lukka auga og øyra for noko eg 

, sjølv om samvitet stakk? Kva type menneske er ein då?

Så kom eg på morgonen i januar då eg passerte ein vaksen gjeng som hang midt i gata på Nordnes, fem minutt unna her eg no låg. Ingen sa eit ord, men dei såg så rastlause ut at dei måtte vera journalistar. Kva var greia? «To personar funne døde», svarte den eine mørkt og kasta med hovudet mot bygget det gjaldt. Det viste seg å vera ei nittenårig kvinne, Hennie Hayden-Rasmussen, og kjærasten. Førre veke kom obduksjonsrapporten. Den foreløpige konklusjonen til politiet er at det er han som har drepe ho, og så drepe seg sjølv.

som er registrerte så langt i Norge i år, er fire drap på kvinner – og i alle fall tre av dei er utførte av ein mann med nær relasjon til ofra. (I drapet på 58 år gamle Heidi Sagen er fire menn sikta). Ifølgje politiet var 2024 det året med flest drapssaker i nære relasjonar på ti år, og i dei fleste tilfelle av partnardrap er det registrert vald frå partnar før drapet.

VGs solide oversikt over norske partnardrap visar at sidan år 2000, er 193 kvinner og 27 menn registrert drepne i saker der partnaren er sikta eller dømt. I same periode bad 25 partnardrapsofre om valdsalarm eller besøksforbod, utan å få det innvilga, ifølgje VG. Førebyggingspotensialet er altså 

Det er blitt skrive mange spaltemeter om temaet i norsk presse, også her i avisa. Når eg no skriv om det sjølv, blir eg smått apatisk: Det er eit enormt og tilsynelatande udødeleg problem, samtidig har ikkje eg noko 

å komma med, eg treng ein ny knagg, ei ny vinkling! Men gjer ein det? Er det noko eg har lært av latinamerikanske kvinner i denne kampen – dei som har ein heilt annan, tidvis ekstrem verkelegheit når det gjeld kvinnedrap og kvinnevald – så er det å 

. Ein må gjenta fakta, gjenta historiene. Skriva ned og ropa ut namna på dei myrda kvinnene, igjen og igjen. Ikkje la saka kvila. Ikkje la dei drukna som tal i statistikken.

 berre eit rusa par som, etter å ha vore på bar, leikte gøymsel nede i Strandgaten den natta. Det kom ingen fleire lydar, og til slutt sovna eg. Men det kan også ha vore noko verre. Kanskje skjedde det ikkje noko alvorleg på gata, men seinare, inne i ei leilegheit.

Eit par dagar etter, 31. mars, blei endå to norske kvinner drepne: mor Anne (51) og dotter Elina Jeanette Grimstad (17). Drapsmannen hadde ein «ikke-familiær relasjon» til dei, sa politiet. Ifølgje TV2 og VG var han Elina Jeanette sin ekskjærast.

Kanskje skjedde det ikkje noko alvorleg ute på gata, men seinare, inne i leilegheita

Gjenta, gjenta, gjenta

Arh, kroppen! Den jævelen. Alle er me fanga i kvar vår kjøtdrakt som me må tusla rundt i til me dør. Kanskje hatar du denne drakta di, kanskje elskar du ho, kanskje er du rivnande likegyldig så lenge ho funkar. For min del tenker eg ofte på kroppen. Ja, det er 8. mars i morgon, og viss du no tenker «å nei, ikkje endå meir mas om kropp», har du min sympati. Det er aldri fred å få. Overalt, i feeden, i gatene, ruvande frå svære reklameplakatar: kjente og ukjente kroppar pressar seg fram.

Sidan starten av 1900-talet har reklameindustrien i overveldande grad brukt plettfri kropp og hud til å selja varer. Forskjellen det siste tiåret er at spekteret av kroppar har vida seg ut: Modellar 

 ha ein ekstra valk eller lår med appelsinhud. Litt strekkmerke, kanskje eit arr. Utviklinga speglar fleire tendensar i tida – blant anna eit autentitetsideal og eit nytt fokus på inkludering. Ikkje minst speglar ho måten me visar kroppane våre på sosiale medium: magar og musklar lagar ingen overskrifter lenger, tvert imot blir det applaudert. Kulturen fortel oss at slikt er modig, inspirerande og skamfjernande.

rørsla sentralt. Dei jobbar etter ein prisverdig tanke: fjern skam, tør å ta plass! Som ei motvekt til perfeksjonstyranniet flaggar kroppsaktivistar hud, hår og alt-er-vakkert-haldningar på Instagram og Tiktok. Ofte er det akkompagnert av altomfamnande, skotsikre bodskap: du fortener å ta plass, du er fin nok som du er

Om fleire trivst betre i kroppane sine, er det utelukkande eit gode. Alle tener på å seinka standarden, å visa fram det vanlege for å minska press og skam. Så korfor kjenner eg meg skeptisk til det heile? Er eg kanskje ei kjip, prippen etterleving frå viktoriansk tid!?

å diskutera denne rause kroppsfrigjeringa. Ein står i fare for å bli oppfatta som usolidarisk, ja, nesten ufeministisk. Men heilt ærleg: eg er dritlei av å få kroppar i fleisen. Uansett kor tricky forhold eg kan ha til min eigen kropp, gjer ikkje konstant eksponering for andre kroppar saka betre, sjølv når desse kroppane er estetisk uperfekte.

Då eg las essayet «Always be Optimizing» av den amerikanske journalisten Jia Tolentino, skjønte eg litt meir av min eigen skepsis. Tolentino utforskar korleis ideen om idealkvinna muterer seg og tilpassar seg vår seinkapitalistiske samtid – og korleis teknologi og sosiale medium formar desse nye ideala. Mot slutten peiker ho på ei underbelyst sanning: denne internettdrivne rørsla for å skapa 

og mangfaldiggjera skjønnheitsideal, bygger på ein premiss og kultur der vanlege fjes (og kroppar, vil eg legga til) konstant blir tatt bilde av for «

». Og dette bidrar, ironisk nok, til å halda i live ideen om at skjønnheit framleis er av enorm betydning.

den lettkledde aktivismen og alle «vanlege» reklamekroppar – framleis i bikini på storskjerm, mind you – kan også få ein motsett, utilsikta effekt: å oppretthalda den voldsomme 

 av kropp. Spekteret av kroppar i kulturen er kanskje blitt meir mangfaldig, men hovudbeskjeden synest å vera den same: Utsjånaden din er essensiell.

«Me har knapt prøvd å førestilla oss korleis det hadde sett ut om kulturen vår prøvde å gjera det motsette: deeskalera situasjonen, få skjønnheit til å bety 

, skriv Tolentino. Med tanke på kor fundamentalt dette poenget er, er det overraskande lite diskutert. Kanskje er spørsmålet banalt, men det tvingar seg likevel fram: Korfor er løysinga alltid 

Eg har ikkje noko godt svar, men mitt utopiske 8. mars-ønske i år er altså mindre kropp i monitor. Er det i det heile mogleg å tenka seg i ein seinkapitalistisk kultur, der kropp er status, reklame, vare, agn? Eg har mine tvil. Men litt mindre kroppsfrigjering i feeden hadde ikkje gjort noko. Det ville faktisk vore frigjerande.

Mindre kropp i monitor, takk!

Tredje juledag i Santiago de Chile var altfor varm, og då venninna mi spurte kor eg ville gå, hadde eg to krav: minst mogleg folk, mest mogleg skygge. Me kjøpte kvar vår is og sette oss i Parque Forestal, idet ei ung transkvinne kom bort og dumpa ned ved sida av oss. Har de tusen pesos, amigas, spurte ho. Eg må ha øl! Ho hadde kort nettingskjørt og leppestift utanfor munnen. Me har frukt, viss du vil ha, sa venninna mi og opna posene me hadde kjøpt på marknaden. Eg vil ha noko salt, sa kvinna, og lo rått. Så begynte ho å snakka. Munnen gjekk nonstop, og eg som trudde eg var blitt vant til chilensk spansk, måtte tru om igjen. Men venninna mi lo og tulla heilt til den framande reiste seg brått og sa: No 

 eg ha ein øl. Har du to tusen, eller? Veit du kva, det har eg faktisk, sa venninna mi, og fann to setlar. Juhu! svarte vår nye ven. Eg veit ein plass eg får to øl for to tusen! Takk, ropte ho, og svinsa bortover graset. Ho prøvde å gå elegant, men ho knakk i knea.

spurte eg. Ho er antakeleg heimlaus, definitivt prostituert, og garantert rusavhengig, samanfatta venninna mi. Ho så veldig ung ut, sa eg. Nitten, kanskje. Ho bur nok rett her ved Río Mapocho, sa venninna, mange transpersonar bur der. Korfor, spurte eg. Dei får jo ikkje jobb nokon plass, sa venninna. Ingen vil tilsetta dei. Og viss dei kjem frå fattige, uutdanna familiar, blir dei gjerne kasta ut av huset. Faktisk treng du ikkje vera trans eingong, fortsette ho, å vera homofil er nok. Alle rundt deg skjønar at du er gay, før du sjølv skjønar det: måten du går på, måten du kler deg på. Og dei lar deg får høyra det. Dermed, sa venninna, søker dei seg til kvarandre, og tar den einaste jobben dei kan få: prostitusjon.

 oss for å gå, ropte nokon: Kan eg spørra om nokre pesos, amigas? Dei har nett rive ned huset mitt. Det var ei til transkvinne, med hestehale og utringing til navlen. Ved sida av svinsa ein svær, oransje hund. Eg har ikkje meir cash, sa venninna, men du kan få frukt. Har dei rive ned huset ditt, spurte eg. Ja, sa ho, eg bur ved Río Mapocho, og førre veke kom dei og reiv ned alt, igjen, og no er det ingenting att og eg må starta på nytt og venninna mi døde førre veke, også ho blei sjuk og no er ho død.

Eg kom ikkje på eit einaste ord. Venninna mi lytta og småsnakka litt, rekte fram ein fruktpose og sa: Her har du, amiga. 

, sa ho, måtte det gå deg vel: frasen ein seier til alle, men no hadde den eit alvor ved seg, og transkvinna nikka og tok fruktposen og saman med den oransje hunden slentra ho innover i parken.

Rive ned huset, spurte eg venninna. Jepp, sa ho tilforlateleg, myndigheitene gjer det med jamne mellomrom. Dei likar ikkje at dei heimlause bur for nære turiststrøka, så dei riv ned alle rønnene og telta. Så må bebuarane starta på nytt, samla saman bit for bit. Venninna hennar døde nok av aids, fortsette ho, det er ikkje uvanleg her. Men det er jo offentleg helsesystem, sa eg, gratis? Ja, sa venninna mi, men då må du stå i kø i månadsvis. Desse folka har ikkje råd til nokon privatklinikk. Dei må venta, og dei dør i mellomtida.

Eg stolte på det ho fortalde: Ho hadde vakse opp i eit røft strøk i Santiago, var høgt utdanna og jobba i det offentlege, ho snakka med alt og alle. Eg skjønte ikkje korfor eg kjente meg så sjokkert. Visste eg kanskje ikkje at det var slik stoda var for mange transpersonar i verda? At dei ikkje får plass i arbeidslivet, at politiet fordriv dei med vald?

marsjerte Donald Trump inn igjen i det kvite hus, og eg tenkte på denne dagen i parken. Trump skriv under på eit ark, og vips, så forsvinn rettane amerikanske transpersonar har hatt under Joe Biden. Same veke, under sin tale i Davos, snakka Javier Milei – president i Argentina, nærmaste nabo til Chile og ivrig Trump-fan – nok ein gong om «kjønnsideologi» som han knytta til barneovergrep.

Strategien verkar å vera: Viss me gjer det så vanskeleg som mogleg for transpersonar å vera seg sjølv, forsvinn dei nok til slutt. Det gjer dei sjølvsagt ikkje, men fleire må kanskje leva liv som dei to transkvinnene i Santiago; tvangsflytta til yttersida av samfunnet.

Den dagen fann eg ingen ord. No finn eg eitt: umenneskeleg.

Rive ned huset

#fff

#000

Klassekampen havna på valgvake og Palestina-demonstrasjon ved Trump Tower.

Å komme seg inn i Trump Tower tirsdag 5. november er sjokkerende enkelt. På USAs valgdag er det bare å gi den gullbelagte svingdøra et solid dytt, og så spasere rett inn. Ingen vakter, ingen ID-krav, ingen veskesjekk. Klokka har bikket fem, og mørket er i ferd med å senke seg over New York, men Trump Tower lyser i gull og marmor, og på firkantede gullskilt står det «Trump Grill», «Trump Café», «Trump Sweets». Entréhallen er staselig på en iskald måte, som om noen har innredet den ved hjelp av algoritmer.

I høyre hjørne rigges det opp til en liten valgvake, med pappfigurer av Trump og rosetter i USAs farger. Området er avstengt. Når kusina mi og jeg spør en svartkledd vakt om hva som skjer der, er han fåmælt: «It’s a private event.» Han forsvinner ned rulletrappa til underetasjen som huser Trumps grillrestaurant (satt meny: 47 dollar).

Vis-à-vis VIP-området er en suvenirbutikk fylt med Trump-effekter: sjokolader, termokopper, pyntebøker. En ung, svart kvinne i Maga-caps står vakt blant suvenirhyllene. Hun ser sliten ut. Er hun nervøs for i kveld? Hun trekker på skuldrene. Ikke spent engang? «Mja. Det som skjer, skjer for en grunn», slår hun fast. Så trekker hun på skuldrene igjen.

Utenfor, i monter, står utstillingsdokker med Trump-golfkøller, Trump-joggesko, Trump-fleecevester og tørkle i halsen. I entreen går den ikoniske rulletrappa – der Trump annonserte presidentkandidaturet sitt i 2015 – opp og ned framfor et gigantisk amerikansk flagg. Men hvor er alle folka? Vi griper fatt i en tynn, småstresset type i rød Maga-fleece. Skal Trump dukke opp her i løpet av kvelden? «Nei, nei, nei, Trump er jo i Florida», ler han, og løper videre.

middag på den første restauranten vi finner som ikke ruinerer oss, går vi ned til Fox News’ hovedkontor. Tidligere på dagen pratet vi med en hjertelig, gråskjegget Trump-tilhenger, som fortalte at det skulle være en Israel/Palestina-protest her klokka kvart på sju. Er det fortsatt noe liv her, en time etter starttid? Ja, det er det vitterlig. Palestina-tilhengerne, som er i soleklart flertall, roper flammende slagord og veiver med plakater der det står ting som «ISRAHELL». Politiet blokkerer passasjen over til andre siden av avenyen, der en mindre gruppe, drapert i Israels blå og hvite flagg, hoier og vifter med armene.

En gjeng nyfrelste kommunister selger sin hjemmelagde avis – med sjokkerende lik layout som Klassekampens – for fem dollar. «Vi liker ingen av kandidatene», slår en snakkesalig, purung kommunist fast. «Vi kan ikke utstå dem! Tenk at Demokratene våger å framstille seg sjøl som å være på arbeiderklassens side». Han ler rått, og kompisen, med palestinaskjerf og lange øredobber, ler med. «Kapitalismen har ødelagt alt. Vi trenger noe helt nytt. 

Når vi skal til å krysse veien, står en mann i skinnjakke og rister på hodet. «Merk mine ord. Jeg stoler ikke på noen mennesker! Bare på Gud», sier han. Han har ikke stemt, for han merker ingen forskjell uansett. Sirener uler forbi, politiet lunter etter demonstrantene som har begynt å bevege seg oppover Fifth Avenue. Mannen hever på brynene, denne natta blir 

, sier han. «I can feel it, man». Han synes vi bør gå hjem. Skal han gå hjem selv? «Nah, man. I’m a New Yorker!»

Vi løper over veien til en gråhåret mann med enorm davidsstjerne rundt halsen, tullet inn i et israelsk flagg. «Den andre siden liker ingen av kandidatene», forklarer han. Nå skal de videre og demonstrere, og han tror de skal til Trump Tower. Skal han følge etter? 

, om han skal. En ny Israel-tilhenger kommer til, trillende på en boomblaster. Alle er gira på mer protest.

 på demonstrasjon eller hjem, men til Rockefeller Plaza, der NBC har studio. De har montert to gigaskjermer på hver side av plassen, hvor de viser sin egen livesending. Rundt oss tetner det til med folk, politimenn står og jazzer langs den ene husveggen. Tre halvunge fyrer i Maga-capser ser ut til å nyte å være midt blant det de – antakelig med rette – tror er 

I voted no to abortion! And it felt good!

En beretning fra trumpismens gylne hjerte

Siv Johanne Seglem

et eg vil si e’ en annen fortelling / Det eg får sagt e’ alltid tilfeldig

Slik går to linjer i låten «Rendezvous» som Fjorden baby! ga ut i 2011. Og kanskje er det denne andre fortellingen vokalist og låtskriver Sturle Kvilekval omsider er klar for å fortelle: om en rockedrøm i en rockeby, som viste seg å være mer dystopisk enn utopisk når det kom til stykket. Det er en fortelling om en mann og et band fra Loddefjord i Bergen, men som også kan si noe mer universelt. Det er i alle fall håpet til Kvilekval.

– «Rockebyen» er den første platen jeg har skrevet nykter, sier han.

– Skjønner du? Vi har vært på en helt annen planet, vi. Eller i alle fall jeg. I mange, mange år. Men no e’ eg tilbake. Det e’ digg, det.

Klassekampen møter fire av Fjordens fem medlemmer på stampuben i Bergen: Victoria, bedre kjent som Viccen. Bandet – halvparten kledd i egen merch, tjukke svarte boblejakker med bandnavnet på ryggen – synker ned i breie, fløyelstrekte stoler. Femtemann i bandet, Jan Henning «Flemmet» Buen, ligger hjemme med feber, men titter ut fra et innrammet bilde på veggen. (Er det stamsted, så er det stamsted).

Kvilekval har vært «sånn skikkelig» nykter i tre år, forteller han. Dét har vært avgjørende for at Fjorden sitter her nå. Han begynte å komme til seg sjølv under pandemien, da bandet begynte å jobbe med det som skulle bli «Rockebyen».

– Da begynte jeg å se at «okei, her kan vi samarbeide – jeg kan forholde meg til ham», sier trommis Jan Eivind Bertelsen, og ser bort på Kvilekval.

– Før har du vært litt syrespace i tekstene dine. Men nå har du en veldig ærlig tilnærming. Du forteller om … hvordan det har vært å være på en annen planet.

Jeg tror de fleste i bransjen vil oss det beste

Letter på loket

Jeg sier alltid at elektronisk musikk må bli mer menneskelig, sier Sofia Kourtesis.

– Likevel var jeg ganske nervøs for å lage disse låtene – mange mente det ikke var en god idé å bli 

personlig, men jeg tenkte: Nei, jeg skal ikke la maskinene snakke for meg denne gangen.

Den 39-årige musikeren, DJ-en og produsenten er hjemme i Berlin når hun svarer på telefonen. Kourtesis prøver å være hjemme tre dager hver uke, men det er ofte lettere sagt enn gjort: Hun kommer rett fra London og Amsterdam, og straks bærer det til London igjen, så Bristol for å spille med Caribou, 

 Tromsø og Oslo. For å sitere en av hennes låttitler: «Home Is Where I Can Dance».

Kourtesis har lenge vært et hypet navn i klubbmusikkverdenen, men det var med fjorårets debutalbum «Madres» – som hun nå snakker om – at hun sementerte seg som en virkelig solid kraft. Albumet ble en kritikerfavoritt og løftet fram på fjorårets årsbeste-lister, og fylte dansegulv fra Lima til Stockholm. Det er en tidvis euforisk plate, men gjennom gledestoppene og titler som «How Music Makes You Feel Better», skinner et alvor: «Madres» er dedikert til Kourtesis’ mor, som har vært døden nær av kreft.

– Men tittelen er flertallsform: «mødre»?

– Ja, albumet er også til søstrene og brødrene våre, og hele LHBT-samfunnet – det handler om denne varme, nærende følelsen av morskjærlighet, som kan komme fra alle typer mødre! Du kan være noens bestevenn og også være en mor, sant.

Når man skal beskrive Kourtesis’ house-aktige musikk, er det lett å ty til adjektiv som 

 – men det som gjør at musikken virkelig skiller seg ut, er hvor personlig den er, full av levd liv. Låtene er drysset med små feltopptak og lydsnutter, enten det er fra demonstrasjoner i Lima eller gamle filmklipp. Flere av disse livsbejaende dansestykkene handler altså om vonde og alvorlige ting: I den varme «La Perla» prøver Kourtesis å forsone seg med farens død, mens «Vajkoczy» er en hyllest til nevrokirurgen Peter Vajkoczy, som reddet livet til Kourtesis’ kreftsjuke mor (som takk tok hun ham med for å klubbe på Berghain). Hun kan ikke få rost kirurgen nok:

– Han er en engel. Jeg skjønner ikke at han kan være menneskelig – operere på mennesker i fjorten timer daglig, og 

 møte andre med en sånn varme og godhet.

Jeg har et peruansk hjerte, men en tysk motor

Mødrenes musikk

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikkbransjen.

Bad Boy Entertainment heiter plateselskapet til musikkmogulen Sean «Diddy» Combs. Sjeldan har eit namn vore meir passande. Som dei fleste har fått med seg, blei Combs for ein månads tid sidan arrestert i New York – tiltalt for ei smørbrødliste av organisert kriminalitet; menneskehandel, seksuelt misbruk, kidnapping og utpressing.

Dette var på dagen ti månader etter at hans tidlegare partnar Casandra Ventura – kjent som r&b-artisten Cassie – saksøkte han for valdtekt og årevis med fysisk og psykisk misbruk. Cassie opna døra for ein flaum av liknande sivile søksmål som har kome det siste året. Sjølv nektar Combs for alt.

Diddys arrest har fått massiv mediedekning, men historia er deprimerande velkjent. Mann med makt misbrukar posisjonen sin på det grovaste, forgrip seg på kvinner, truar dei til stille, mens folka rundt lukkar auga.

Gjennom eit liv som produsent, plateselskapssjef, talentjeger og (ikkje veldig god) rappar har Sean Combs spelt ei nøkkelrolle i å løfta hiphopen frå subkultur til kommersielt og popkulturelt kraftsenter. Men Diddys makt strekker seg langt utanfor musikkbransjen: 54-åringen sitt forretningsimperium har gjort han til milliardær, og fram til no har han hatt tilgang til dei inste hallane av amerikansk underhaldningsindustri, mote, politikk og næringsliv.

Som metoo-rørsla har vist oss, kan tausheitskulturen rundt mektige menn vera av enorm skala. Men i motsetning til resten av underhaldningsindustrien har den store, internasjonale musikkbransjen aldri hatt noko skikkeleg metoo-oppgjer. No håpar mange at Diddy-saka vil endra på det. Men kvifor skal akkurat dette bli tunga på vektskåla?

At musikkindustrien er notorisk nådelaus mot kvinner, er gammalt nytt. Historisk har han vore dominert av allmektige, mannlege sjefar, pluss ein festkultur der rus og sex er innebygde ingrediensar – og framleis er det flest menn som sit på toppen. Å ta for seg bransjens kvinnebehandling krev altså sin spalteplass. Men viss me ser på berre dei siste åra, føyer Combs seg inn i ei lei rekke av store musikkstjerner som er blitt saksøkte for seksuelt misbruk. Nokre profilerte eksempel er sjokkrockar Marilyn Manson, EDM-stjerna Diplo, rockemusikar Ryan Adams og countrystjerna Garth Brooks. (I tillegg kjem maktpersonane 

scenen). Det er ytst sjeldan at den skulda faktisk blir dømt – ofte endar sakene i forlik.

Forskjellen med Diddy-saka er at det er ein kjendis, Cassie, som starta søksmåla. Ofte har søksmål mot artistar eller maktpersonar i musikkindustrien blitt gjort av ukjente kvinner og dermed hatt mindre slagkraft. Som musikkjournalist Ben Sisario har peikt på, var noko av grunnen til at skuldingane mot Harvey Weinstein tok sånn fyr, at dei vart framsette av hollywoodstjerner – slik funkar både pressens og menneskets natur.

Cassie var kjærast med Diddy i 13 år. Også på jobbfronten var ho under hans venge og gav ut musikken sin på Bad Boy Records. Håpet er altså at Cassie har skapt eit momentum, at ho har dytta ein snøball utanfor bakken. Men har ho det?

Slem gut, mektig mann

Casiokids er tilbake igjen etter 13 år – hakket mer voksne, men like lekne.

Hvis du befant deg i Sirkusteltet på årets Øya-onsdag og så Casiokids velle ut sin suggererende elektronikapop, ville du neppe tro at du var vitne til bandets første ordentlige konsert på ti år. Men slik var det altså – og i dag slipper de sitt første album siden 2011, døpt «Tid for hjem».

– Vi hadde en kompis som maste seg til at vi skulle spille i førtiårsdagen hans. Det var vel katalysatoren, sier vokalist Fredrik Vogsborg og flirer.

Klassekampen møter casiokidsene på Verftet i Bergen en litt hustrig augustdag. Stadig går kjente fjes forbi, det nikkes og hilses, hei og hei, framfor oss ligger en badstu og bokbåten Epos fortøyd, noen tapre sjeler hopper uti fjorden. Den utvidete Casiokidsfamilien er 

, understreker bandet, men kjernefamilien som sitter her nå, består av tre stykker: nevnte Vogsborg, keyboardist Omar Emanuel Johnsen og bassist Kjetil Bjøreid Aabø.

Før denne bursdagsopptredenen gikk det åtte år uten at de spilte sammen. Men de følte seg aldri ferdige med prosjektet, forteller Vogsborg, de hadde fortsatt mye musikalsk materiale liggende. Det var ingen offisiell slutt, ting bare fislet litt ut for Casiokids. Andre prosjekter tok overhånd: Vogsborg har blant annet vært bandleder for Aurora, og produsert plater for Silja Sol og Real Ones. Aabø er lydtekniker og produsent, mens Johnsen er blitt kulturbyråkrat, i tillegg til å ha diverse lydkunst-prosjekter. Men da tilbakekomsten først kom i gang, ballet det på seg.

– «Tid for hjem» er bare en brøkdel av alt det nye vi har laget. Vi slipper musikk neste år også, melder Vogsborg.

– Ja. Nå slutter det aldri, sier Aabø lakonisk.

I året 2010 hadde mangt et menneske i Norges land linjene 

bikkjen / min aller beste venn / eg skal aldri miste deg igjen

 sprettende rundt i hodet. Casiokids’ låter har ikke mye tekst, de forteller ingen historier, men når linjene først sitter, er de nådeløst effektive. I starten var musikken ganske eksperimenterende («det var mye improvisert pling-plong»), men den utviklet seg snart til en perkussiv og sprettenelektronikapop, med drypp av afrobeat og indierock – og med en tilsynelatende aldersløs appell. Det er kanskje illustrerende at bandet har gjort klubbturneer og barnehageturneer om hverandre.

Samtidig fins det flust av finurlige musikalske detaljer for den som lytter grundig nok. Vokalen er, ja, 

 – og inni de naivistiske, smått surrealistiske tekstene gjemmer det seg en dybde. I den nye singelen «Brunsniggelen» er vår hovedkarakter 

Skal du faktisk komme tilbake, kan du ikke vente i tiår, og komme med rullator

Tid for lek

Rikke Løe Hovdal

Jeg er alltid redd for at det jeg gjør nå, skal bli det siste jeg noensinne gjør på jorden, sier Gabrielle Leithaug.

– At jeg aldri skal få spille en konsert igjen.

– Ekstremt. Men jeg vet at jeg er sånn. Det vet de jeg jobber med òg.

Hun ser ikke utpreget pessimistisk ut, Gabrielle, når Klassekampen møter henne på Tøyen en grå dag i juli. Snarere ser hun 

ut, som hun ironisk kaller seg på sitt nye album, «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet». På nesen sitter et par lynraske briller, på kroppen sitter en enorm hettegenser. Ved siden av sitter manager Marthe Vee.

– Jeg synes det er litt flaut å si at det er mange som liker platen, men når du spør, så, ja – jeg har blitt veldig positivt overrasket. Jeg var spent, for jeg har gjort en del nye musikalske grep. Men den har landet veldig fint.

Men denne gangen ville bergenseren vekk fra det inderlige, forteller hun, og heller utforske sin forkjærlighet for «musikk man hører på uten å tenke over at den er der» – chillemusikk, på folkemunne. Dét høres kanskje ikke ut som verdens beste utgangspunkt for et album, men «Og eg lyger så det renner som en foss gjennom rommet» har truffet, både hos kritikere og publikum.

Gabrielles pop har fått lette innslag av bossanova- og afrobeatrytmer, som sammen med tekstenes ivrige, tøyelige ordlek og en rekke velplasserte hooks har gitt en plate med glimt i øyet – uten at melankolien er helt vekke av den grunn. For det går en jevn linje fra Gabrielles første hit, landeplagen «Ring meg», til nye «Vit at eg er svak»: den jævla umulige kjærligheten.

Snill pike

Ein må stoppa og spola tilbake: Sa ho faktisk det der?

Sidan Beyoncé brukte ordet «FEMINIST» som scenedekorasjon under MTV-konserten sin i 2014, har systerskapet stått sterkt i popen. Tidlegare hadde dei største popstjernene gjerne dissa kvarandre opent, eller i det minste posisjonert seg i forhold til ei anna – alltid fyrt opp av sladderpressa. Ta Britney versus Christina Aguilera eller Mariah Carey versus Jennifer Lopez – lista er lang (og alvorsgraden er høgst varierande). Men i takt med at feminisme blei kult og kvardagsleg, blei norma i musikkindustrien å vera raus og løfta sine medsystrer. I ein bransje så nådelaus som dette – og i kjølvatnet av tabloidpressas umenneskelege kjendisjakt på midten av 2000-talet – var det på alle måtar ei gledeleg utvikling. Her er kvinner som speler med kvarandre, aldri mot kvarandre!

Men er det så enkelt i hjernen og hjartet? Nei, det er jo ikkje det. All verdas rasjonalitet og sjenerøsitet kan komma til kort når sjalusien melder seg. Og i dag er det få popmusikarar som tør å seia det – få andre enn britiske Charli XCX. «Brat», hennar eksperimentelle, glitrande album som kom no i juni, er til tider så overrumplande ærleg at ein må stoppa i låten og spola tilbake: 

på ein måte ingen andre album har gjort så langt i år. Charlis tekster, fylt av komplekse, kaotiske og sjalu kjensler, er ein viktig faktor – til og med platecoveret ber sjalusiens farge (den skrikande limefargen er døypt om til «brat green»). Tekstane er skrivne i ein munnleg, kvardagsleg stil, som gir følelsen av å vera inni gruppechatten til ein vennegjeng. Og det du fortel til dei næraste vennane dine, er noko ganske anna enn det du fortel til alle andre. Spesielt viss du er popstjerne.

og fans starta å analysera tekstane, blei det fort brei einigheit om at songen «Girl, So Confusing» handlar om newzealandske Lorde – ei anna alt-pop-stjerne, som Charli har blitt samanlikna med gjentatte gonger. 

Sometimes I think you might hate me / Sometimes I think I might hate you / Maybe you just wanna be me

, funderer Charli, før ho rekker ut handa: 

I think we’re totally different / But opposites do attract … One day we might make some music / The internet would go crazy

. Men den einaste konklusjonen ho finn, ligg i refrenget: 

Girl, it’s so confusing being a girl / How do you feel being a girl? / Man, I don’t know, I’m just a girl

. Her, i siste linje, er ironikaren Charli på plass (får ein håpa).

Også låten «Sympathy Is a Knife» handlar om kompliserte forhold til ei anna (pop)kvinne – nærmare bestemt Taylor Swift. Charli legg ingenting imellom når ho syng om Swift og eksen hennar, Matty Healy, som speler i same band som Charlis kjærast: 

Don’t wanna see her backstage at my boyfriend’s show / Fingers crossed behind my back / Hope they break up quick

. Så slemt! Og så deilig ærleg! All ære til systerskap, men det 

 noko frigjerande med ein popartist som ikkje er redd for å bli mislikt. Charli er, som albumtittelen gjer klart, ei 

: Ho er ikkje opptatt av å vera snill viss det betyr at ho må lyga. Ho vil seia det som er sant, og ho kan ta konsekvensane.

 The Observer tidlegare i vår, forklarte Charli: «I musikkindustrien blei [feminisme] destillert ned til ein idé om at viss du støttar andre kvinner, og likar andre kvinner, er du ein god feminist. Det motsette blir at viss du ikkje likar alle kvinner som eksisterer og pustar på denne jorda, er du ein dårleg feminist.» Det er ein totalt urealistisk forventning å ha, meinte ho, fordi kvinnelege forhold er «superkomplekse og har mange lag». Sjølvsagt.

Samtidig angrip Charli dette temaet på ein veldig forskjellig måte enn det rapparar typisk driv med i sine 

. Tenk berre på Drake og Kendrick Lamars tiradar i vår: 

No, you not a colleague, you a fuckin’ colonizer 

Tryna strike a chord and it’s probably A-minor

. (Au). Nei, Charli kjem ikkje med direkte fornærmingar i fjeset på den andre. Ho driv heller ikkje med svartmåling eller overdriving. I staden tenker ho høgt om kjenslene ho har rundt andre kvinner (litt som Olivia Rodrigo gjer, på sin hakket høflegare måte). Kall det baksnakking, kall det 

Men Charli hadde neppe treft like godt med «Brat» viss ho ikkje hadde vore aller mest ærleg om seg sjølv. 

Don’t know (...) Why I can’t even grit my teeth and lie / I feel all these feelings I can’t control

, rasar ho i nemnde «Sympathy Is a Knife». Eller rett etterpå, i «I Might Say Something Stupid»: 

I don’t feel like nothing special / I snag my tights out on the lawn chair / Guess I’m a mess and play the role

, kan også klubbdronninga Charli XCX kjenna seg som festens mest utilpasse menneske.

, ytra verken Taylor Swift eller Lorde eit ord om låtane som visstnok handla om dei (ref. systerskapet – ver tolerant og raus!) Men så, i slutten av juni, slapp Charli ein remiks av «Girl, So Confusing» med Lorde, enkelt og greitt kalla «Girl, So Confusing Version with Lorde». Og som ho føresåg: Internett gjekk bananas. Ein ting var at ja, songen handla faktisk om Lorde (internettets 

må ha gnidd seg i hendene). Men viktigare – låten var blitt til eit fullt innsyn i to venner sin terapitime. For om Charli er ærleg, toppar Lorde alt på sitt gjestevers. Ho har avlyst alle gongane ho og Charli har snakka om å møtast, syng ho, fordi ho var så redd for å hamna i offentlege bilde: 

Cause for the last couple years / I’ve been at war with my body / I tried to starve myself thinner / And then I gained all the weight back

Det er ikkje alltid splid som gir flest likes, sjølv i 2024

Jenter! Så forvirrande!

Fellesferien er sjokkerande nær, og for mange betyr det éin ting: reising. Alle som vil og kan, pakkar sine sekkar og koffertar og begir seg ut, nokon til hytta eller fjellheimen, andre på togloffing eller det forjettede land: Syden. Nesten førti prosent av oss planlegg utanlandsferie i sommar, ifølgje ei undersøking frå NHO Reiseliv.

Nordmenn er neppe meir reiseglade enn andre, men me har i stor grad tid og økonomi til å farta rundt. Verken klimakrise eller flyskam har gjort mykje med det faktumet (eventuelt er me berre apatiske og viljesvake, og derfor treng me flykvoter, men det får bli ein annan tekst).

Sidan eg blei mildt traumatisert av interrail i eit brennande Sør-Europa for to år sidan, la eg turen til kontinentet tidleg i mai. Men då eg kom til Antibes sør i Frankrike, måtte eg gå ein runde med meg sjølv. Korfor er eg her?

: Dei same suvenirsjappene med dei same magnetane, hettegenserane, handlenetta som i alle andre europeiske turistbyar. I generiske kaffisjappar, framfor engelskspråklege menytavler, sit Verdas Beste Jenter og kjenner seg, av ein uforklarleg grunn, 

 Busslastar med virrande turistar i pastellfargar veltar ut i gatene. Det er trongt. Det er varmt. Antakeleg tenker alle det same som meg: Greitt nok at 

er såpass irritert, kor irritert er ikkje då franskmennene? Ikkje rart dei er frekke.)

Sur og sveitt kom eg til å tenka på filosofiprofessor Agnes Callard sitt mykje omdiskuterte essay, «The Case Against Travel». Teksten – eit langt motargument mot å reisa for gledas skuld – vart publisert i The New Yorker i fjor sommar. Ingressen er talande nok: «[Travelling] turns us into the worst version of ourselves while convincing us that we’re at our best». Gjer reising oss til meir opne, tolerante menneske? 

reising oss på nokon måte? Nei, meiner Callard. Me berre likar å fortelja oss sjølve det. Og sidan turisten per definisjon ikkje kan vita kva som er autentisk på den staden hen er, kan hen heller ikkje dømma noko som autentisk eller ei.

 også til den mildt sagt introverte forfattaren Fernando Pessoa, som stort sett haldt seg i heimbyen Lisboa: «The idea of travelling nauseates me», siterer Callard han på. «Travel is for those who cannot feel … Only extreme poverty of the imagination justifies having to move around to feel».

Som reiselystent menneske blir eg sjølvsagt akutt provosert, og vil med ein gang ta min eigen fantasi i forsvar. Men strengt tatt burde alle reiseglade senda ein varm takk til folk som Callard og Pessoa og andre reisehatarar, sidan a) CO2-avtrykket blir mindre og b) turistmål som blir kvelt får pusta meir og c) då blir det betre plass til resten. (Og viss ein les 

lengre enn Callards handplukka sitat, meiner Pessoa at sjølve 

gir han «ein ubestemmeleg kvalme» – og denne kvalmen veks når han reiser.)

Uansett, i det eg var villig til å gi Callard rett i sitt misantropiske reisesyn, hoppa eg på toget vidare til ein veldig annleis plass. Trass i at Marseille også ligg på den franske sørkysten, er byen rå og boblande, lysår frå Rivieraen. Kor var rekka av souvenirsjappar? Kor var Verdas beste jenter på 

 Ingen stadar å sjå. Eg hadde berre, som den turisten eg er, gått i fella, og dratt til ein kjend, pittoresk og oppskrytt by.

 ikkje mindre turist i Marseille enn i Antibes. (Og med Callard friskt i minne, kan ikkje turist-meg dømma kva som er 

). På ingen måte er eg blitt eit fundamentalt endra menneske, akutt tolerant og tolmodig. Men eg hugsa korfor eg eigentleg likar å reisa. Korfor det, trass alt, er grunnleggande viktig for mennesket å reisa. Det var fordi eg fekk møta folk frå vidt forskjellige bakgrunnar – Libanon, Frankrike, Ukraina, Argentina – med alt det inneber. Klisjeen om at alle eigentleg er like, er sjølvsagt ikkje sann: Me er ikkje like. Men me kan gå godt i lag for det.

Som reiselystent menneske blir eg akutt provosert

Reisefeber, under tvil

Du er en samarbeidsglad type – hvor mange band spiller du egentlig i, har du tellingen?

– Nei, jeg vet ikke akkurat tallet, faktisk.

En drøss er det i alle fall, med flere av norsk jazz’ fremste navn. Men du er også del av poprockerne i Mall Girl, Malin Pettersens countryband, du spiller med visesanger Moddi – og ditt eget soloprosjekt lener seg mot popen. Hva får du ut av å jobbe i så mange sjangre?

– Det er sjukt gøy, det er så enkelt som det: Jeg elsker å dukke ned i masse forskjellig og prøve å forstå ulike tilnærminger til musikk, som jo er det en «sjanger» er. Hver sjanger har ulik estetikk og tankesett og attityde, så jeg får en slags kontakt med flere personligheter og roller i meg selv. Det er veldig spennende: Hva krever denne musikalske settingen av meg, hva kan jeg bringe inn av stilistiske ting og egen musikalitet?

Nedsida er at man kanskje ikke blir veldig god på 

ting, men litt god på alt. Jeg blir nok aldri verdens beste jazztrommis eller verdens beste rocketrommis … Men det er jo ikke målet mitt heller.

Du slapp solodebuten din i fjor høst, «We Don’t Imagine Anymore». Her er du ikke bare trommis, men også komponist, vokalist og medprodusent. «Vi bruker ikke fantasien vår lenger»? Vil du utdype?

– Tittelen var egentlig en setning som kom da jeg satt ved pianoet og improviserte og prøvde å skrive en låt. Det var en spennende setning – hva betydde den? Dette var en tid der jeg ikke hadde det så bra, i pandemitiden og litt før: Jeg var tidlig i tjueårene og sleit litt med å finne min plass, også musikalsk. Veldig vanlig og veldig klisjé! Men jeg ville mye og var usikker på hvilken musiker jeg skulle være, og sleit med å være i kontakt med mitt kreative selv, som jo er en stor del av meg. Musikken har alltid vært et sted å dra til for å finne glede og motivasjon, så når dette skjedde, fikk jeg en slags krise.

Tittelen spiller altså på at det å være kreativ, å skape kunst, handler om å kunne se for seg noe før det har tatt form, å få en idé. Så da prøvde jeg å bruke problemet som inspirasjon for å prøve å finne tilbake til kreativiteten, eller se om jeg kunne skrive om nettopp dette.

Du var tidlig ute med å ha kunstnerkrise?

Jeg blir nok aldri verdens beste jazztrommis

Sjangerslukeren

Folke- og verdensmusikkfestivalen Førdefestivalen går snart av stabelen i Førde. Årets festivaltema er «røtter» – og du har fått i oppgave å lage tingingsverk, kalt «Greiner». Røttene går ned i jord og arv, greiner vokser seg utover?

– Ja, men det kan jo tolkes på mange ulike måter. Selv om festivalen ikke ville legge noen føringer eller bånd på meg, fikk jeg vite ­temaet før jeg gikk i gang, og jeg ble veldig inspirert av dette med ­røtter. Også med tanke på hvor jeg står som musiker – jeg har en forankring i ­f­olkemusikken, men jeg kommer fra Oslo, uten noen ­tilhørighet til en spesiell tradisjon. Men jeg er veldig ­nysgjerrig på ­andre ­kulturer, og tenker på musikken som et slags ­urspråk, et felles språk, som strekker seg over grensene vi mennesker lager. ­Røttene kan gå fra Norge til persisk og indisk musikk, fra Japan til Brasil og tilbake til den norske hardingfela.

Medmusikerne dine på tingingsverket er en god og grenseløs blanding: Jo Berger Myhre fra Norge, Michaela Antalovà fra Slovakia, brasiliansk-japanske Luiz Murakami og iranske Javid Afsari Rad?

– Det stod ganske klart for meg hvem jeg ville ha med – alle fire står veldig tydelig i seg selv som musikere, samtidig som de strekker greinene sine utover og er flerspråklige i det musikalske uttrykket sitt. Jeg har spilt med Javid en del, og vårt samarbeid er nok utgangspunktet for bandsammensetningen og verket. Vi fant ut at når man stemmer fela i noe som heter gorrlaus, minner det mye om en skala man finner i persisk musikk, kalt segah. Det er et veldig interessant møtepunkt som vi hadde lyst å utforske videre – det er på en måte grunnideen for verket.

Noen vil si at man ikke kan utvide tradisjonsmusikken uten å samtidig utvanne den. Hva tenker du om det?

– Det er vanskelig – men musikken utvikler seg og beveger seg, og jeg tror bevaring og videreutvikling går litt hånd i hånd. Jeg tror ikke vi skal være så redde for å la musikken bare være musikk. Selv om det er viktig å føle tilhørighet, synes jeg vi noen ganger er litt strenge med behovet vårt for å sette ting i bås og lage skiller – ikke bare i folkemusikkmiljøet, men generelt. Jeg synes det er spennende med det som er midt imellom.

Selv om folkemusikken har blitt mye åpnere og utadvendt de siste årene – hvordan har det vært å komme som oslojente og skulle stupe inn i bestemte, lokale tradisjoner? Kan man velge seg sin tradisjon?

– Jeg har stilt meg det spørsmålet. Det snakkes mye om å være en tradisjonsbærer, så hva er det for noe? Hva er det når jeg kommer fra Oslo? Hvilken tilhørighet har jeg til en tradisjon? Jeg har på en måte valgt en tradisjon – telespillet, altså det fra telemark – og det har ikke bare vært lett.

Jeg spiller blant annet med en trio kalt Hitterdal, med Anne Hytta og Johanne Flottorp, vi spiller tradisjonsmusikk fra Telemark. Da vi spilte en konsert i Telemark, kom en av publikummerne bort til meg etterpå og spurte: «Høtt kjem du ifrå?» «Oslo», sa jeg. «Kan du spella denne musikken då, du som kjem fra Oslo?» Og jeg visste ikke hva jeg skulle svare, selv om Johanne tok meg i forsvar og sa at selvsagt fins det ingen grenser for hvem som kan spille denne musikken.

Jeg tror bevaring og videreutvikling går hånd i hånd

Strekker greinene

Christopher Olssøn

Plateaktuelle Anne Lise Frøkedal vil bygga ned avstanden mellom artist og publikum.

 ein sit på fest og speler saman, og det er låg terskel for å slenga seg med. Det er veldig langt frå der eg eigentleg kjem frå, seier Anne Lise Frøkedal.

– I popen er det heilt motsett tankegang, med barrikadar og veldig mykje utstyr og teknisk rigg, ein type idoldyrking frå avstand. Folkemusikken var den største motsetnaden eg kunne tenka meg.

Frøkedal trekker beina oppunder seg i gyngestolen. Me sit på balkongen hennar på Tøyen, kor ho bur med sambuar Vidar Landa (gitarist i Kvelertak) og sonen Ellis på åtte månadar. Hyllene i stova er fylte av bøker og vinyl: Bryan Ferry, Karen Dalton, Father John Misty. På veggen heng ei fele og eit stort bilde av PJ Harvey, under står ein såkalla mandolaika og ein ukulele ho har fått av Tønes.

Frøkedal må seiast å vera ein musikaranes musikar, eller, som NRK kalla ho: «Norsk musikks godt bevarte hemmelighet». 

hemmeleg er ho likevel ikkje – ho har vore del av norsk indiepop og -rock i over tjue år (til og med The New Yorker har skrive sak om ho, enkelt og greitt kalla «Listen to Frøkedal»). Men i det siste har ho gravitert stadig meir mot folkemusikken, noko den nye plata «Stay» tydeleg viser. Fela får ta si del av skylda.

– Eg har alltid vore ekstremt glad i fela: Ho gir andre rytmiske moglegheiter enn gitaren, og du kan velja nøyaktig korleis tonen skal vera, seier Frøkedal.

I pandemitida fekk ho tid til å læra seg instrumentet sjølv. Ho trengde ein jobb.

Frida Fliflet

Artikler

Sidan 2000 har 193 norske kvinner blitt ofre for partnardrap. Dei må ikkje drukna i statistikken.

Eit utopisk 8. mars-ønske.

Då Trump nyleg skrota rettane til amerikanske transpersonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

En beretning fra trumpismens gylne hjerte

Fjorden baby! vet de har brent noen broer. Men nå er musikken i forsetet, insisterer de – ikke rusen eller festen.

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av familietråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikkbransjen.

Tid for lek

Gabrielle synes det går helt fint å være representant for single, forelskede og desperate jenter.

Ein må stoppa og spola tilbake: Sa ho faktisk det der?

Du har antakeleg godt av å reisa. Berre gjer det på rett måte.

Sjangerslukeren

Vi må ikke være redde for å la musikken bare være musikk, mener Tuva Færden.

Plateaktuelle Anne Lise Frøkedal vil bygga ned avstanden mellom artist og publikum.

For Kristin Asbjørnsen kan tilhørighet finnes i øyeblikk, ikke steder.

Nattas dronning

Anmeldelse

Iver Kleive er en kirkemusikkens forkjemper. Men Den norske kirke bryr seg ikke om kulturarven sin, mener han.

Fenomenet Olivia Rodrigo skapte katarsis, dårlig lyd til tross.

Pirker i strukturene

Det er ikke mye radikalt med Dua Lipas «Radical Optimism».

Svartmetallens gudfedre fyller førti år, og er ferdige med kirkebrenning. Nå betaler de til og med skatt.

Bare en artist

Hvem er Vømmøl nå?

Melankoli, eufori og kitsch: Det legendariske svenske popbandet lever i beste velgående.

Etter 22 års albumpause, er Anneli Drecker mest nervøs for om Bel Canto klarer å trenge gjennom støyen.

Hanne Kolstø har gjort romanforfattar av seg. Å skriva musikk er som å eta smågodt i forhold, synest ho.

Sidan 2000 har 193 norske kvinner blitt ofre for part­nar­drap. Dei må ikkje drukna i stati­stikken.

Eit utopisk 8. mars-ønske.

Då Trump nyleg skrota rettane til ameri­kanske trans­per­sonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

En beretning fra trum­pis­mens gylne hjerte

Fjorden baby! vet de har brent noen broer. Men nå er musikken i forsetet, insisterer de – ikke rusen eller festen.

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av fami­lie­tråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikk­bran­sjen.

Tid for lek

Gabrielle synes det går helt fint å være repre­sentant for single, forelskede og desperate jenter.

Ein må stoppa og spola tilbake: Sa ho faktisk det der?

Du har antakeleg godt av å reisa. Berre gjer det på rett måte.

Sjanger­slu­keren

Vi må ikke være redde for å la musikken bare være musikk, mener Tuva Færden.

Plate­ak­tu­elle Anne Lise Frøkedal vil bygga ned avstanden mellom artist og publikum.

For Kristin Asbjørnsen kan tilhø­righet finnes i øyeblikk, ikke steder.

Nattas dronning

Anmeldelse

Iver Kleive er en kirke­mu­sikkens forkjemper. Men Den norske kirke bryr seg ikke om kultur­arven sin, mener han.

Fenomenet Olivia Rodrigo skapte katarsis, dårlig lyd til tross.

Pirker i struk­tu­rene

Det er ikke mye radikalt med Dua Lipas «Radical Optimism».

Svart­me­tallens gudfedre fyller førti år, og er ferdige med kirke­bren­ning. Nå betaler de til og med skatt.

Bare en artist

Hvem er Vømmøl nå?

Melankoli, eufori og kitsch: Det legen­da­riske svenske popbandet lever i beste velgående.

Etter 22 års albumpause, er Anneli Drecker mest nervøs for om Bel Canto klarer å trenge gjennom støyen.

Hanne Kolstø har gjort roman­for­fattar av seg. Å skriva musikk er som å eta smågodt i forhold, synest ho.

Sidan 2000 har 193 norske kvinner blitt ofre for partnardrap. Dei må ikkje drukna i statistikken.

Då Trump nyleg skrota rettane til amerikanske transpersonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

En beretning fra trumpismens gylne hjerte

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av familietråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikkbransjen.

Gabrielle synes det går helt fint å være representant for single, forelskede og desperate jenter.

Sjangerslukeren

Plateaktuelle Anne Lise Frøkedal vil bygga ned avstanden mellom artist og publikum.

For Kristin Asbjørnsen kan tilhørighet finnes i øyeblikk, ikke steder.

Iver Kleive er en kirkemusikkens forkjemper. Men Den norske kirke bryr seg ikke om kulturarven sin, mener han.

Pirker i strukturene

Svartmetallens gudfedre fyller førti år, og er ferdige med kirkebrenning. Nå betaler de til og med skatt.

Melankoli, eufori og kitsch: Det legendariske svenske popbandet lever i beste velgående.

Hanne Kolstø har gjort romanforfattar av seg. Å skriva musikk er som å eta smågodt i forhold, synest ho.