Frida Fliflet

#fff

#000

Når festivalsommaren slår inn over landet, og samtidig markerer det etterlengta konseptet 

i denne redaksjonen, brukar eg å seie takk og farvel til alt som luktar musikkbransje og stikka til fjells. No i juli, derimot, stod både Førdefestivalen og Moldejazz på plakaten, og det høgst frivillig.

Festivalane er viktige i kvar sin sjanger: Førdefestivalen, med blikket retta mot folkemusikk frå stort sett alle kontinent, har gjort mykje viktig arbeid for det ein flosklete kan kalla 

. Moldejazz er, som dei fleste norske jazzfestivalar, ein hjørnestein i heimbyen, og ein av Europas eldste jazzfestivalar (og landets viktigaste, ifølge seg sjølv).

Moldensarane må vere blant landets største patriotar, der dei vandra og/eller hoppa rundt med skinande fjes, mildt sjokkerte over tropevêret, mens dei peikte mot Moldepanoramet og erklærte: «Blir aldri lei!» Og det var ikkje vanskeleg å forstå patriotismen under årets Moldejazz – sjølv om varmen gjorde at eg, og sikkert mange fleire med meg, droppa fleire konsertar til fordel for meir avkjølande aktivitetar.

Årets Artist in Residence i Molde var eminente Trondheim Jazzorkester, som spelte i ei rekke forskjellige konstellasjonar (sjå også platemelding på side 19). Nasjonale veteranar som Karin Krog og Bugge Wesseltoft var på plass – men her var også fleire (halv)unge, (halv)nye, veldig 

briter og amerikanarar, som representantar for noko heilt anna: festivalopnar Yussef Dayes, multikunstnar Alabaster dePlume, trommis Makaya McCraven og bluespoet Aja Monet. Det er og blir noko pussig med å sjå musikalske legender liksom løfta opp og sleppt ned i ein norsk småbykontekst – synet av den snart syttiårige souldivaen Dianne Reeves som steig ut frå restaurantkjeda Egon, for eksempel, med eit litt forvirra uttrykk i fjeset.

Samtidig er det freistande å setta spørsmålsteikn ved bookingar som Emma Steinbakken, Marstein og Kamelen. 

 Men som ein moldensar forklarte meg: «Dette er jo ein festival for 

. Det er ingen her som veit kven Arooj Aftab er, liksom.» Eg tok meg uansett i å sakna fleire friske bookingar i den meir klubbete eller indiepoppete leiren, om ein no først skal valsa utanfor jazzen.

Men viss ønsket var å Nå Dei Unge, så lukkast det i alle fall. På veg til Marstein og Kamelen flokka hordar av kvitkledde, blonde og solbrune tjueeinåringar seg rundt Romsdalsmuseets store utescene. Sjølv har eg aldri heilt fått grep om fenomenet Marstein, reint musikalsk, så det var nyttig å sjå han live. Her kom sjarmen og karismaen til syne, og han jobba hardt, aleine på scena som han var. Litt moralposering her og der («jeg takka nei til et samarbeid med et brusmerke! Jeg vil ikke si hvilket merke det var!»), men for all del: Gi ungdommen alle moralske forbilde dei kan få. Marstein vil noko, og han står for noko.

Den vakraste konsertopplevinga kom derimot på festivalens siste kveld. Pakistansk-amerikanske Arooj Aftab, med sine tenksame, funklande låtar og ei stemme som liksom rommar hundreår, gjorde seg ypperleg i Molde domkirke. Ho er ei kul booking, ein særeigen artist som klarar å målbinde både kyrkjerom og Coachella. I stor kontrast til dei lyriske låtane, er ho tørrvittig og småarrogant på scenen: «This is when we usually go off»

 sa ho før ekstranummeret, «but my heels are six inches so I can’t be bothered».

Kontrasten mellom framtoninga og musikken var komplett

Lov med kok

Anniken C. Mohr

Jeg blir ganske lite nervøs. Jeg tror jeg bare har ristet det av meg, sier Henriette Eilertsen.

– Da jeg var ungdom var det helt annerledes, da ble jeg dødsnervøs. Men nå 

jeg litt den spenningen. Jeg kjente det under pandemien; behovet for et adrenalinkick. Å stå på scenen og ikke vite hvordan det skal lande.

– Veldig. Men det er viktig å kjenne på ubehaget iblant. Ta ting i øyeblikket og la det stå til.

Har man fulgt bare littegrann med på norsk jazz de siste årene, har navnet Henriette Eilertsen vært umulig å unngå. Også i poplandskapet har fløytetonene hennes vært å høre, for eksempel med Fieh og Masåva. Hun er, med andre ord, i vinden. I sommer gjorde fløytisten og komponisten tre forskjellige konserter på Kongsbergjazz, inkludert bestillingsverket «Just a Universe». Under Moldejazz spilte hun blant annet med Trondheim Jazzorkester/Jason Moran, og kommende tirsdag, under Oslo Jazzfestival, spiller hun med Henriette Eilertsen Trio. Til vinteren kommer trioens debutalbum. Mange baller i luften? Ja. Men nervøs blir hun altså ikke.

Klassekampen møter Eilertsen på OLYP, et studio- og øvingsromfellesskap på Rosenhoff i Oslo. Der deler hun et lite øvingsrom med ni andre musikere. Instrumenter står og ligger på gulvet, langs vegger og hyller. Eilertsen har nettopp vært en uke i studio for å spille inn et bestillingsverk av trommis Thomas Strønen for det tyske plateselskapet ECM.

– Så nå gjenstår det bare at Manfred Eicher godkjenner det, ler hun.

Eicher, sjef på ECM, er en institusjon i europeisk jazz – som har sittet i sjefsstolen siden starten i 1969.

– Han holder fortet. Strengt. Men han har bestilt denne innspillingen, så jeg regner med det ordner seg.

Jo eldre jeg blir, jo mer skjønner jeg hva jeg selv driver med

Ro i spillet

Tittelen på Rolling Stone Magazines frontsak i mai lyder: «Lorde: ‘I’m an intense bitch’». Klassekampens utsendte forventer dermed divanykker og ufordragelighet her jeg sitter i en hotellresepsjon og venter på å møte en av tjuetitallets mest innflytelsesrike popmusikere. Men da vi blir geleidet inn rett dør i sjette etasje, er det lite divanykker å spore: Ella Yelich-O’Connor er i perlehumør. Hun slår ut med armene og ønsker høflig velkommen til et streit, blåmalt hotellrom. Balkongdøren står åpen, utenfor hyler måkene og Gröna Lunds berg-og-dal-bane-ryttere om kapp.

Da vi møtes, er det to uker til «Virgin» slippes, Lordes fjerde album. Det er derfor hun befinner seg i Stockholm, for å ha en pressedag – slik store artister gjerne gjør før plateslipp. I dag er det altså et knippe skandinaviske medier som står for tur, og Universal-ansatte tar tiden på oss med sekundpresisjon. Er det lange dager? 

– Albumet er veldig personlig å snakke om. Men dette er en bra dag, forsikrer Lorde:

Hun har spist «en hel tube!» Kalles kaviar til frokost. Hun er 

28-åringen er den typen artist som trekker seg tilbake når hun kan – men når hun først gir ut album, er hun i sentrum av popkulturen.

– Jeg har jo gitt ut musikk i tolv år nå, og jeg kan se en rød tråd fra den første versjonen av meg som åpnet munnen framfor en mikrofon, til den versjonen av meg som er på «Virgin», forteller Lorde, og setter seg til rette i en plysjstol.

– Det handler litt om å finne tilbake til noe grunnleggende, noe essensielt som alltid har vært der – samtidig som jeg også pusher meg inn i nytt territorium. «Virgin» er en utforskning av den typen kvinne jeg vil være, tror jeg.

Jeg tror jeg aldri helt kommer til å forstå berømmelse

Jomfrutur

Det er festivalsommer i Norge, det er folkemord på Gaza, og boikottørsten gjennomsyrer det norske kulturliv. Akkurat nå er alles øyne rettet mot Øyafestivalen: Norges utvilsomt beste festival for populærmusikk, med rundt 80.000 besøkende årlig. Som Klassekampen har skrevet mye om, ble Øyas eiere, festivalselskapet Superstruct, i fjor kjøpt opp av de amerikanske investeringsgigantene KKR. Disse har ikke spesielt reint mel i posen: De investerer i olje og gass og israelsk teknologi – og eier dessuten det tyske eiendomsselskapet Aviv Group, som igjen eier det israelske nettstedet Yad2.

Yad2, et slags israelsk Finn.no, annonserer for ulovlige boliger på den okkuperte Vestbredden. Nå tar flere og flere til orde for å boikotte hele Øya­festivalen, midt i en europeisk bølge av liknende tilfeller.

 knippe artister – der flere har spilt eller skal spille på Øya – ut i Klassekampen med et felles opprop. «At Øyafestivalen har vokst seg stor, bør ikke brukes som unnskyldning for å la seg kjøpe på bekostning av etiske prinsipper. Makt må ikke alltid korrumpere», skriver de.

Musikere er gode på å organisere seg, og gode på opprop. Det er viktig at bransjen viser hvor de står. Men nøyaktig 

artistene vil at Øya skal gjøre, forblir temmelig uklart. Mener de at Øya skal avblåse hele greia? Bryte alle kontrakter med artistene, arbeiderne og alle andre som er involverte? At Øya skal legge ned hvis ikke KKR skaffer seg en moralsk ryggrad?

 for å sikre videre drift. Nå er prisen blitt smertelig tydelig: De har null kontroll over hva andrehåndseierne deres driver med. Og hva kan de gjøre sjøl? De kan presse, si seg uenige, de kan stå på krava – det gjør de også, og det skulle bare mangle. Men ut over det? Tja. Øya er ikke en stiftelse som for eksempel Roskilde (som blir tungt sponset av Tuborg).

Ballen ruller fort i slike saker, men i skrivende stund er det ingen artister som har trukket seg fra Øyas hovedprogram. Det har derimot tre artister fra tirsdagsprogrammet gjort – «oppvarmingsdagen» til Øya, som foregår på mindre scener rundtom i Oslo.

 at KKR har tenkt å bli etisk forsvarlige med det første. Som professor emeritus Tor W. Andreassen sa i Klassekampen torsdag: «I disse selskapene handler alt om profitt, profitt, profitt.» KKR er noen råkapitalister. Punktum.

Så hva hjelper? At alle artister på alle Superstructs festivaler boikotter, slik at alt avlyses? Ja, kanskje. Men et slikt utfall virker mildt sagt usannsynlig.

Det er et større spørsmål som ulmer i bakgrunnen her. Hvis man virkelig mener at alle bør boikotte Øyafestivalen, har man spent opp en ekstremt stram line for seg sjøl. Nå står jeg i fare for å bli anklaget for 

-ism, men likevel: Både Ticketmaster og Live Nation – musikkbransjens to aller mektigste selskaper – har egne forgreininger i Israel. Skal de også boikottes? I så fall begynner det å bli vanskelig å dra på konsert. Live Nation eier for eksempel Norges største festival: ikke Øya, men Tons of Rock, som går av stabelen kommende uke på Ekebergsletta i Oslo.

Hvor går grensa?

De første ordene på Haims nye album er: 

. Det spørres slørete, seigt, men en slik albumåpner er en tydelig deklarasjon: Hei! Hvis du skal lytte til dette, får du følge med. I denne åpningslåten, «Gone», vifter søstertrioen bort en ekskjæreste, og vifter samtidig en vennlig pekefinger mot vår tids sporadiske, spilleliste-aktige lytting. Det er en velkommen oppfordring – men da må det som følger, også fortjene oppmerksomheten. På californiernes fjerde album, «I Quit!», er det dessverre for lite av slikt.

«Gone» er for så vidt et unntak. Tross en treig start, setter den tematisk tone for albumet – nå er det slutt, jeg vil være fri, ha det! – og låner futt fra sin sampling av George Michaels «Freedom!». Singelen «Relationships» er også en 

av en poplåt hvor Danielle Haim erklærer: 

I think I’m in love, but I can’t stand fuckin’ relationships

 å gjette at «Relationships» – blant flere av albumets låter – tar for seg Danielles brudd med en annen musiker, Ariel Rechtshaid. Han har produsert Haims tre tidligere plater (og de tre forrige platene til Vampire Weekend, et band som Haim, spesielt Danielle, også har jobbet med). Nå har eks-vampyr Rostam Batmanglij tatt over roret som produsent her, sammen med Danielle sjølv.

Men Batmanglijs skarpe meloditeft er nokså fraværende. For all del, Haims øre for smarte hooks – pianoriffet på «Love You Right», basslinjen på «Relationships» – er fortsatt intakt. Noe spenstig instrumentering, som bandets typiske saksofon i nostalgitrippen «Take Me Back» eller munnspillet i «The Farm», løfter også deres luftige, retrokjælende poprock. Men i det store og det hele er det ikke nok: De femten låtene er for mange og for lange. Disse ørene er i alle fall mette etter halvparten.

tjukk. Søstrene er blitt single og har inntatt

-modus, men det speiles egentlig ikke musikalsk. Frihetstrangen Haim så overtydelig vil kommunisere – symbolisert både i albumtittel, covere og låttekster – høres sørgelig lite … fri ut. Iblant virker det knapt nok søkende.

Det sagt: Noe av styrken i Haims låter er at de er nettopp 

. De krever tid for å vokse og feste seg. Hvor glad er jeg ikke blitt i en låt som «Los Angeles», sjølv om den knappest slo meg i bakken da den kom for fem år siden. Likevel har jeg en snikende mistanke om at dette ikke er tilfellet med størsteparten av «I Quit!». Det er rett og slett for kjedelig.

Frihet? Ok, da

Tom Henning Bratlie

Når man har holdt på så lenge sammen, kan de hørenår jeg synger noe og ikke mener det, sier Tuva Syvertsen, og nikker mot Erik Sollid, Martin Langlie og Magnus Larsen jr.

– Jeg kan høre det også, hvis jeg hører på opptak, at jeg ikke mener det. At det ikke er sant. Jeg hører det på klangen i stemmen, nesten. Det er jævlig rart.

Vinden bryter opp solsteiken her vi sitter med Valkyrien Allstars rundt et trebord i Ål sentrum. Lydprøven er nettopp overstått, og om noen timer skal de spille på Folkemusikkveka, landets eldste folkemusikkfestival. (Tuva beskriver stemningen som «litt sånn slektstreff»). Erik, Martin og Magnus – henholdsvis fele- og gitarspiller, trommis og bassist – kom i bil fra Oslo samme dag. Bilen havarerte rett nok sju kilometer unna, men her er de, bare ørlite forsinket. Tuva har vært her siden torsdag, og er allerede «godt marinert».

Folkemusikkveka er en ting, det nye albumet en annen. I dag, når dette står på trykk, slipper Valkyrien sin sjuende plate: «Venter på noen som venter på noen». De har tatt seg tida.

Nei, verden gjør jo ikke det. Men etter vårens to singelslipp, «Lyseblått» og «Slemt eller frekt», kjenner kanskje en del på at de trenger en ny 

-plate. I løpet av de siste tjue årene har firkløveren blitt et av landets beste og mest innflytelsesrike band, med sin stadig mer særpregete hybrid av folkemusikk, pop 

Nå har de bytta plateselskap fra Grappa til svenske Supertraditional, «där dagsfärsk dansmusik möter uråldriga folkmusiktraditioner». Kan de bli 

 I sommer spiller de i alle fall på to svære svenske festivaler: først Rosendal Garden Party i Stockholm – som del av en eksklusiv og smått absurd lineup med blant annet Kraftwerk, Chaka Khan og Sean Paul – før Way Out West i august. De skal også varme opp for Åge Aleksandersen i Oslo, og turnere de fleste kriker og kroker av landet.

Det nye albumet har de «prøvd å lage flere ganger». Livet skjer, som de sier. Ting tar tid – og å slippe noe som ikke var 

– Det er ikke ofte når man lager plate at man tenker «der naila vi den greia der». Men alle låtene har fått seg en runde to, og har hatt godt av det, sier Martin.

Vi trodde nok at vi var først til å gjøre en del greier. Men det var vi ikke

Ålstars

Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen!

Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, 

hederlige unntak. I forrige uke slapp Bruce Springsteen en live-ep (anmeldt lenger bak i magasinet), der han inkluderer sine flammende taler mot Trumps «korrupte, inkompetente og forræderske administrasjon». Trump svarte at Springsteen «ought to KEEP HIS MOUTH SHUT» – hvis ikke kan det gå galt, impliserer han. (For en retorisk parallell, bla om og les om Stalin og Sjostakovitsj). Gamle Neil Young kastet seg på, og skreiv: «Bruce and thousands of musicians think you are ruining America. (...) I am not scared of you. Neither are the rest of us.»

Også punkrockerne i Green Day – som for 19 år siden ga ut det stadig mer profetiske albumet «American Idiot» – har brukt sin verdensturné til å hamre løs mot Trump, Vance og Musk fra scenen. De har også oppdatert låtteksten til «American Idiot» ved å sy inn en Maga-referanse.

 Hvor er viktige, innflytelsesrike og politisk engasjerte artister som Olivia Rodrigo, Boygenius og Billie Eilish? Eller Ariana Grande, Lana Del Rey – Kendrick Lamar, for den del? Og 

 er samtidens to mektigste popmonolitter? Taylor Swift og Beyoncé, som begge oppfordret til å stemme på Kamala Harris i valgkampen, glimrer nå med sitt fravær.

Er de redde for å fremmedgjøre deler av fanbasen? Er de redde for å bli tatt ut av kontekst og bli trollet i hjel på internett? Er de redde for grensetrøbbel ved neste 

? Er de redde for å miste privilegier og lukrative avtaler? Kjører de Dolly Partons «sitt stille i båten»-taktikk, med håp om å nå ut til begge sider av sitt polariserte hjemland?

De unge, i starten av karrieren, har mer å tape enn de gamle legendene som pusher åtti – og de er mer sårbare for internetts og fandoms’ hysterisk lettantennelige sider. Likevel er det vanskelig å føle noen dyp sympati for denne rungende stillheten, sånn som ting er nå. De vet hva de står for, de har en enorm makt – og de velger å ikke bruke den. Kanskje det kan kalles en skam.

Savnet: protest

Du går av som dirigent og kunstnerisk leder i Solistkoret etter 35 år. Det har blitt et av Europas ledende kor, med en svært høy stjerne – og snart tar 34-årige Yuval Weinberg over roret. Hvordan blir det å forlate skipet?

– «Hva føler du nå?» Hehe. Jeg har jo levd med dette koret i 35 år, så jeg vet ikke hvordan det blir uten dem. Men jeg er først og fremst veldig takknemlig for det vi har fått holde på med og bygge opp. Jeg trives enormt godt med kvaliteten og arbeidsmoralen som Solistkoret har.

Det er ikke sånn at jeg er lei, men jeg vil også gjøre andre ting i mitt profesjonelle liv: mer instrumentalmusikk, mer orkestre, og da må jeg lage plass til det. Alt har sin tid. Og det er fint for koret å få en annen dirigent. Koret kjenner Yuval godt, og jeg har enormt tro på ham. Det er det beste valget de kunne ha tatt.

Solistkoret fyller 75 år i år. Hva var målet ditt da du startet som kunstnerisk leder?

– Jeg ville at det skulle være så høy kunstnerisk kvalitet som overhodet mulig. Hele tiden strekke seg videre. Men i det er det også en menneskelig komponent; ting må ikke være perfekte. Jeg ville utforske ny musikk med nysgjerrige sangere som vil utenfor komfortsonen. Du er ikke i Solistkoret for å søke kunstnerisk sikkerhet.

Den andre store kampsaken var at sangerne skulle få betalt – det fikk de nemlig ikke. Å være kunstnerisk leder er ikke bare å finne repertoar og dirigere. Jeg har sittet i mange møter på Stortinget, for å si det sånn. Først i 2014 kom vi på statsbudsjettet – da hadde vi holdt på i 24 år. Men jeg har jo lært utrolig mye på veien, da.

Du gjør dine avsluttende konserter med koret i disse dager: først Festspillene i Bergen – der du er festspillmusiker – så Universitetets aula i Oslo og en «finale» i Kulturkirken Jakob. Dere gjør også to konserter med Emilie Nicolas, i Grieghallen og Operaen. Her møter hennes popmusikere deres barokkmusikere. Hvordan har samarbeidet vært?

– Hvis du tenker på en del av barokklåtene, var jo de popmusikk på sin tid. Så det kjennes ikke så unaturlig – vi leker oss, blander, Emilie er med og synger på Händel, koret synger med på hennes låter, og det er også folkemusikk og impro inni der.

Blant musikerne som er med er også Eivind Helgerød, sønnen min, som har spilt med og produsert plater for Emilie. Det er veldig gøy å stå på scenen sammen, det gir en ekstra fin dimensjon. Vi pleier å gi hverandre tilbakemelding – jeg har jo hørt mye på det han har spilt og produsert opp gjennom, Emilie og Cezinando, for eksempel, og lydbildene der er ikke så langt fra f.eks. Luciano Berio (italiensk eksperimentell komponist, som Solistkoret har framført mye, journ.anm.) Vi tenker ikke så veldig båsete. Musikken er heller litt som forskjellige dialekter.

En kjempe takker av

Når man leser saker om Lauryn Hill skrevet det siste tiåret, er det et ord som stadig går igjen: enigma. Hvor er hun? Hva driver hun med? Hvordan har hun det? Hvem er hun blitt, denne visjonære rapperen, sangeren og sjangersmelteren?

Det er neimen ikke lett å finne svar. Hill, som fyller femti år på mandag, har stort sett holdt seg vekke fra offentlighetens lyskastere de siste tjuefem årene – kun avbrutt av enkeltopptredener, et par søksmål og andre utbrudd. Kanskje derfor er det så lett å tilbe henne som et ikon, om enn et sært et.

Med sitt ene studioalbum sådde Hill musikalske frø som lever og blømer i beste velgående. Storverket «The Miseducation of Lauryn Hill» (1998), ble i fjor kåret til det beste albumet gjennom tidene av Apple Music – foran Michael Jacksons «Thriller» og The Beatles’ «Abbey Road». Man kan si mye om slike kåringer, men å gi «Miseducation» førsteplassen illustrerer vel en ny tidsalder: rockens tronefall, hiphopens dominans. Færre hvite menn med gitarer, flere svarte artister opp og fram – og stadig flere av dem var kvinner.

Soloartisten Lauryn Hill debuterte til store forventninger. Hun var allerede et svært navn som del av hiphoptrioen Fugees, som nøt stor suksess med plata «The Score» fra 1996 – regnet som et av nittitallets definerende album. Dette var omtrent på samme tid som Tupac og Biggie ble skutt, og Fugees, med sin sosiale bevissthet, var et friskt pust, noe liksom sunnere. Men Hill ville befeste sin posisjon som en artist i egen rett.

Det klarte hun: «Miseducation», med sine 77 minutter, er et omfangsrikt, referansetungt verk. Plata tar opp store, eksistensielle temaer – morskap, religion, kjærlighet og diasporaliv. Som Danielle Jackson påpeker i litteraturmagasinet The Paris Review, ble «Miseducation» kanonisk på flere måter: både i den mannsdominerte, ofte misogyne hiphopen 

 i musikkindustriens maktkorridorer, som var dominert av hvitsnippete hvite menn.

Plata var også et frampek mot hva som skulle komme. 2000-tallet ville hørtes annerledes ut uten Hills sømløse sjangerkrysninger av rap, r&b, soul og reggae. Et knippe av samtidens pop- og rapmonolitter har oppgitt henne som inspirasjon – fra Beyoncé, Kanye og Nas til Adele, Stormzy og Rosalía. (Det er også verdt å smette inn at Hill, samme år som hun slapp «Miseducation», skreiv og produserte Aretha Franklins siste store hit: «A Rose is Still a Rose».)

Døråpner-rollen Hill hadde for andre kvinnelige rappere – og posisjonen som en kompromissløs, svart kvinne i den breie vestlige popkulturen – var essensiell. Hun hadde både 

, kunstnerisk og politisk integritet. Dessuten var Hill veldig vakker, en åpenbar fordel, og ekstremt stilbevisst – men ble posisjonert som en motsats til hyperseksuelle rappere som Lil’ Kim og Foxy Brown.

Et enigma fyller femti

Et like sikkert vårtegn som russebukser og påskeliljer, er debatten om oljespons av Festspillene i Bergen. Equinor er nemlig «hovedpartner» for den tradisjonsrike festivalen – Skandinavias største festival for musikk og scenekunst, som de sier sjølv.

I år har aksjonsgruppen Folk mot fossilmakta varslet «fredelige, men forstyrrende protester». Aksjonistene krever at Festspillene forplikter seg til å fase ut sine fossile sponsoravtaler, og mener det er et paradoks at fossilselskaper får så stor plass i kulturlivet «i en tid hvor klimaendringer truer kunst og kultur verden over.»

 rett i. Det er altfor vanlig at private gigaselskaper grønnvasker seg gjennom kultur- og idrettsarrangement. Og Equinor er virkelig tungt til stede i Festspillene, med sitt Morgendagens helter-program. I pressemeldingene fra festivalen som tikker inn i innboksen min, finnes det tre logoer: Festspillenes egen, DNB og Equinor. I tillegg er styreleder i Festspillene, tidligere Høyre-politiker Thorhild Widvey, også styreleder i oljeselskapet Vår energi. (Den politiske bakgrunnen hennes er en perfekt illustrasjon: Hun har vært både kulturminister og olje- og energiminister).

Festspillene i Bergen er en festival som er sertifisert med Miljøfyrtårnet. Det vil si at de forplikter seg til en rekke klimatiltak for å drive festival på bærekraftig vis. Ikke dumt for Equinor å assosieres med! Spesielt ikke etter de siste ukenes mindre heldige pressedekning: Miljødirektoratet har funnet flere feil i Equinors håndtering av oljelekkasjen fra Njord-plattformen på nyttårsaften. I likhet med Naturvernforbundet, Greenpeace og Kystverket, har de meldt saken til politiet.

 NRK om tidsskriftet Nature sine funn: Equinors olje- og gassproduksjon har kostet estimerte 2261 milliarder kroner i klimaskader, kun i perioden 1991–2020. På den andre siden, bare i første kvartal av 2025, tjente Equinor nærmere 90 milliarder kroner.

Klart det er stygt. Og de som står på scenen, kulturutøverne sjølv, er tilsynelatende helt enige: De siste par årene har det kommet opprop mot oljeleiting fra sytten forskjellige kulturorganisasjoner, blant annet Den norske Forfatterforening og Norsk filmforbund. Iblant tar musikerne ordet direkte på scenen, som da Selma French i fjor problematiserte Shells spons av Moldejazz, der hun opptrådte.

 snakket med noen venner om dette, spurte en: Men hva er alternativet? I en ideell verden hadde kulturlivet båret seg sjølv, men det gjør det ikke. Det er vel bare å finne noen andre sponsorer, slengte jeg ut, men det var et slapt svar. Spørsmålet pirket i en breiere problematikk.

For å sette det på spissen: Festspillene mottar også støtte fra Kultur- og likestillingsdepartementet, uten at noen raser av den grunn. Alle norske kunstnere vil ha Statens kunstnerstipend, men å takke ja til penger direkte fra Equinor sitter langt inne. Men kommer ikke begge deler i bunn og grunn fra samme oljepenger? Klart at Equinor, som privat oljeselskap, har en symbolverdi – men er forskjellen 

 så veldig stor? Kulturlivet i Norge sponses per definisjon av oljen. Det gjør også alle andre sektorer i landet. 

sponses av oljen. Equinors grønnvasking-via-finkultur er bare en dråpe i det skitne, klissete oljehavet.

også oljehavet må vel bekjempes dråpe for dråpe. Å jobbe mot grønnvasking er, forhåpentligvis, ikke 

fånyttes. Men det som endrer noe i det store bildet, er jo en gjennomgripende oljestopp, en omlegging av samfunnet og senking av nordmenns materielle levestandard – med andre ord, at den norske staten får ut fingeren fort som faen og finner ut hvem vi skal være etter oljen.

Kulturlivet i Norge sponses per definisjon av oljen

Et helt vanlig oljesøl

Då Lido Pimienta overraskande vann Canadas mest prestisjefylte musikkpris, Polaris Prize, i 2017, var ho eit nokså ukjent namn. Tre år etter slo ho gjennom med plata «Miss Colombia», der ho viste seg som ein eksplisitt politisk artist. Hennar elektropop-cumbia gjekk i rette med misogyni, rasisme og patriarkat – og når oppfølgjaren no kjem fem år etter, står politikken framleis sterkt. «La Belleza» reflekterer rundt kolonialisme, røter og heimland, å vera afrocolombianer i Canada og tilhøyra eit urfolk. Men det musikalske landskapet er splitter nytt: Pimienta og samarbeidspartnaren Owen Pallett har nemleg skrive og arrangert all musikken for Symfoniorkesteret i Medellín.

 klassisk instrumentalmusikk i si kjerne, inspirert av mellom anna gregoriansk song og Lubos Fisers cembalo-prega soundtrack til den tsjekkiske skrekkfilmen «Valerie and Her Week of Wonders».

Det er mektige saker. Spesielt «Ahora», ein heftig kamperklæring framført av kor, gjer alt rett. Det same gjeld «Dembow del tiempo», som veks og veks frå dei første fløytetonane, til perkusjonen kjem inn med dembowrytmen og Pimientas desperate stemme spør: 

 – og kva no? Låtas einaste tekstlinje samanfattar det apatiske følelseskaoset mange kjenner på, ein status quo i samtida.

speglar ikkje dei musikalske ambisjonane. Av og til er presisjonen på plass, men klisjéfaktoren er for høg. Det sagt, av ein eller annan grunn har eg høgare toleranse for blødmar på spansk enn eg har på norsk og engelsk. Kanskje fordi det er ein større, meir akseptert del av kvardagsspråket? Når Lido Pimienta leverer sukkerspinnfraser som «hjartet mitt er ditt», grøssar eg – men mindre enn eg elles ville gjort. Delvis er dette takka vere vokalisten Lido, som framfører linjene utan melodrama, men med djup nerve.

 er ei oppfordring: «ver lyset». Og det er lett å sympatisera med denne gløden, det større målet og meininga til «La Belleza». Men sjølv om albumet er musikalsk storslått, treff det ikkje like hardt i hjartet som ein kunne ønska.

På lysjakt

Ein septembermorgon i fjor sa faren min at han synest det var heilt utruleg at eit band med eit namn som 

kunne ha ein utanlandskarriere. Kvelden før hadde eg høyrt folkpoptrioen spela for eit djupt hengivent publikum på Landmark i Bergen, og var gått frå utsliten til nærmare euforisk, om enn på ein melankolsk måte. No har vel ikkje desse finlandssvenskane nokon enorm utanlandskarriere, men pappa hadde eit poeng: Det er ikkje eit bandnamn som rullar av tunga, det er ikkje snappy og Some-venleg. Det er, som bandet sjølv, hyperlokalt. Det er, som bandet sjølv, språkleg kompromisslaust, ganske sært og ganske vanskeleg å gløyma.

På måndag fyller Vasas’ forunderlege debutalbum, «Släkt med Lotta Svärd», ti år. (Lotta Svärd er ein karakter i eit dikt av Johan Ludvig Runeberg, rekna som Finlands nasjonalskald). I utgangspunktet var poenget å laga musikk på Vasadialekt, som dei snakkar i den vesle byen Vasa i Österbotten på Finlands vestkyst. Sjølve bandnamnet er ei linje i songen «Di tror int när jag säger»: 

Jag undrar om vi sku’ kunna leva ihop / Vasas flora och fauna.

Låtskrivar, gitarist og vokalist Mattias Björkas flytta frå Vasa då han var nitten år, og er i dag mangeårig Stockholmsborgar. Før «Lotta Svärd» hadde han lenge prøvd å synga på svensk i ulike former – men som mange har erfart, kom ikkje den kreative forløysinga før han tok i bruk sin opphavlege dialekt.

Björkas var i tvil om bandet faktisk ville få eit publikum, om nokon eigentleg ville forstå låtane. Men i eit musikklandskap der det å skilja seg ut blir stadig viktigare, viste dialekta seg å utelukkande bli eit fortrinn. I Sverige fekk Vasadialekta, og det finlandssvenske i seg sjølv, mykje merksemd. Dialekter står generelt svakare i Sverige enn her, dei er færre og sjeldnare. Men også i Österbotten «hålls det hårt på att dialekt är nåt som hör till hemmet», har Björkas fortalt til Svenska Dagbladet: «Det sitter nog ganska djupt hos de som skriver och sjunger, att man gör sig själv en björntjänst om man krånglar till det med konstig dialekt.» Men då «Släkt med Lotta Svärd» kom ut i mai 2015, var mottakinga overstrøymande.

Den nordiske popen har alltid kvilt tungt på melodien, mens rytme og perk har spelt andrefiolin. Vasas er intet unntak. Låtane er djupt melodiøse, og er – i likskap med ABBA – ikkje framande for å låna av europeisk 

-musikk. Dette er ikkje dans-mens-du-grin á la Robyn, men bandet er ekspertar på å la sorg og humor avløysa kvarandre på bittersøtt vis.

Viss det finst ei kjerne i «Lotta Svärd»-plata, er det den vekslande kjærleiken og ambivalensen som så mange har til sin eigen heimstad. Björkas kretsar rundt ungdom og oppvekst, og dei lokale namna og referansane ligg tjukt: 

Far genom Vöråstan / Förbi Wärtsiläs hall / Får bli Ollis i alla fall / Och vid hörnet där vid Sandögatan / hade de glömt ti salt’ / så jag strittar på is och asfalt.

Har du ikkje vore i Vasa, har du vore der no.

Men å forstå referansane er ikkje det viktigaste: Björkas er ein historieforteljar, og dei små novellene, som songane hans ofte er, står støtt. Nostalgien lukkar seg ikkje rundt songane, men opnar dei opp.

Ord som «vemod» gjekk mykje igjen i omtala av debuten, og det svenske synet på finlandssvensken som ein melankolikar, var tydeleg. Kanskje speler bandet også opp denne stereotypien, for «Släkt med Lotta Svärd» 

ei vemodig plate. Sjølv om det er balansert av oppriktig vittige linjer, er albumet fylt av svartsyn og lengsel: 

I min familj när spriten sagt sitt / är det alltid nån som ljuger brett och vitt / vi är släkt med Lotta Svärd.

Det er ikkje snappy og SoMe-venleg. Det er hyperlokalt

Til Vasaland

Kirsten Flagstad er Norges største klassiske sanger gjennom tidene. Gjennom karrieren opptrådte hun på de mest prestisjuefulle scenene som The Met i New York, La Scala i Milano – og første utgaven av Festspillene, i 1953. Nå gjør hun et slags comeback: Du har «utskilt» stemmen hennes fra gamle orkesterinnspillinger, og neste uke synger hun verk av blant annet Händel, Wagner og Grieg – sammen med to vokalensembler i Håkonshallen i Bergen. Hvordan fikk du ideen?

– Jeg er veldig interessert i moderne teknologi, men både i mediedekningen og i musikkverden generelt er dette sett på som noe veldig negativt: «KI kommer til å stjele jobbene våre og ødelegge alt». Men alt er ikke negativt!

Det fins en utrolig software – som egentlig ble lagd for rock ’n’ roll – som kan skille ut stemmen og separere den fra andre instrumenter. The Beatles gjorde dette i forfjor da de hentet ut John Lennon sin stemme fra gamle opptak og brukte den i en ny singel («Now and Then», journ.anm.). Poplåter er ofte innspilt seksjonsvis, så elementene allerede er separert og lagt lagvis i den ferdige innspillingen. Men ingen har brukt denne teknologien i klassisk musikk før, for der skjer jo innspillingene i én take, i ett gigantisk rom, med hele orkesteret pluss eventuelt sangere.

Jeg har jobbet tett med lyddesigner Max Pappenheim, en teknologisk trollmann. Jeg ville ikke ha én lang track; en karaokeversjon der man bare «synger med», så jeg har delt opp Flagstads stemme frasevis. Når hun trekker pusten, er det en ny del, og disse kan jeg «oversette» til et midi-keyboard og «styre», legge inn små pauser, osv. Jeg ville gjøre det så levende som mulig … med noen som definitivt er død. Det er utfordringen.

Hva sa folk når du la fram denne ideen? Var de litt … skeptiske?

– Sunn skepsis! De flestes reaksjon var: Okei, hvordan skal dette funke? Ingen har gjort det før, så det kan enten bli briljant eller ufattelig dumt. Men Festspillene er fantastiske, de kan ta risker. Og dette blir en mulighet til å høre Flagstads repertoar på en helt ny måte. Alle innspillingene som fins er gjort med svære orkestre, men nå har jeg arrangert alt for 16 stemmer. Alt er a cappella. Jeg vil at det skal være en feiring av den menneskelige stemmen. Og en stor feiring av Flagstad, da – å bringe stemmen hennes til liv i en konserthall, for mennesker som aldri fikk sjansen til å høre henne på ekte.

Hva synes disse to vokalensemblene om dette – å stå på scenen med en død førstesopran i koret?

– Ærlig talt vet jeg ikke ennå, for vi har ikke hatt første øving. Kanskje de synes det er litt makabert, eller kanskje synes de det er fantastisk å skape musikk sammen med en musikalsk helt. De må virkelig omstille seg og fokusere på fraseringen og uttalen hennes – de skal jo lage musikk 

Jeg har tenkt å plassere høyttaleren med Flagstads stemme inni koret, så all lyden kommer fra samme fysiske sted. Jeg hadde lyst å lime på fjeset hennes på høyttaleren, men det blei å dra det litt langt. Hehe.

Jeg ville gjøre det så levende som mulig, med noen som definitivt er død

Flagstad på ... scenen?

Dere har hørt det før, men: Denne uken startet omsider rettssaken mot bransjeringreven, businessmannen og rapperen Sean Combs, aka P. Diddy. Som de fleste har fått med seg, står Combs tiltalt for menneskehandel, seksuelle overgrep og diverse grusomheter, og kan risikere fengsel på livstid. Sjølv nekter han straffskyld.

NRK har dekket Diddy-saken overraskende lite, dens svære kulturelle betydning tatt i betraktning. Men i en ny kommentar trekker kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad noen lange linjer – blant annet kaller hun Diddy for «musikkbransjens beste nese». Dét er i beste fall en solid overdrivelse, og musikkbransjen er sjølvsagt altfor svær til at en slik setning gir mening. Hobbelstad skriver også at Diddy «fant autentiske, kredible artister som Biggie Smalls og Mary J. Blige» (hva er en «autentisk artist»?), og som hun påpeker, spilte Diddy en essensiell rolle i å skyve disse inn i mainstreamkulturen.

Diddy er gjerne kreditert som hjernen bak fusjoneringen av rap og R&B. På nittitallet var DJ-er i hiphopens undergrunn begynt å blande disse to stilartene – Diddy så dette, og tok det med i studio. Eller for å sitere den amerikanske musikkjournalisten Touré: «He remixed what the streets were already doing».

 utallige artiklene, kommentarene og essayene Diddy-saken har utløst, blir Combs portrettert som en ener i sitt felt: en slags genial 

med uslåelig musikk- og businessteft. Så høyt oppe, så langt ned! Det er et fall av dimensjoner; en tilfredsstillende kollektiv fortelling vi sammen kan beskue. Og 

: Dette har vært en ekstremt mektig mann. Men det som ofte blir underkommunisert, er hvor lav status kunstneren Diddy har hatt.

Trass all makt og alle penger, trass i evnene som talentspeider og produsent, har Sean Combs ofte vært en latterliggjort fyr. Først og fremst har 

Diddy framkalt stønn og hoderisting. Men også den grådige opportunisten Diddy og den flashy luksus-Diddy har fått gjennomgå. Bling er en urokkelig del av den tradisjonelle hiphopkulturen, men sjølv om Combs elsker glitter og gull, har 

knappest vært ord han har vært forbundet med. Nei, Diddy har vært lett å gjøre narr av, med sin skamløshet, sin vesle sjølvinnsikt og enorme pompøsitet.

vært en bedre partyarrangør enn kunstner. Da han gikk på universitetet, tjente han både sosial og økonomisk kapital på å arrangere fester. Hans famøse 

 var sagnomsuste, på godt og vondt. Fellesnevneren er: både på festene, i businessen og i musikken har Diddy plassert seg sjølv midt i manesjen. Når øynene nå rettes mot ham i rettssalen framover, blir han nok en gang i begivenhetenes sentrum. Men denne gangen blir det vanskelig å tjene noe på det.

Rapperen Diddy har framkalt stønn og hoderisting

Opportunisten

For den som leitar – eller har dei rette algoritmane – finst det ei rekke 

om norske jazzfestivalar. Ofte gjer dei narr av dei forskjellige bookingprofilane: For eksempel finst det ein meme der Moldejazz er representert med bilde av Astrid S, Kongsbergjazz med bilde av Kygo, osv. Vossajazz, derimot, har glimra med sitt fråvær i alle jazzmemes eg har sett (og det begynner å bli ein del). Er det fordi festivalen blir sett på som irrelevant, eller berre vanskeleg å 

? Eg gjettar sistnemnde, for Vossajazz har aldri tydd til hyperkommerse bookingar.

Dette handlar sjølvsagt om størrelse, ressursar og målgruppe, men også, tør eg påstå, integritet. Men skulle Vossajazz blitt ein meme, ville det kanskje vore bilde av ein folkemusikar. Kryssinga av jazz og folkemusikk er ei kjerne i bookingprofilen, til dei flestes glede og enkeltes irritasjon (som ein person sa, etter å ha høyrt Sondre Moshagen Lightning Trio: «det var så 

konsert, utan den forbanna folkemusikken heile tida!»).

 folkemusikken eksemplifisert med blant anna Erlend Apneseth Ensemble og Nils Økland Band – kremlag, begge to, som tidvis strekk folkestrikken langt. Namn som ULD, Riversun og Priya Bains/Mira Thiruchelvam gav også programmeringa ein ekstra snert av noko 

for å seia det litt flosklete, som kjentest veldig velkomment.

Opningskonserten med Maria Kannegaard Trio blei dessverre avlyst. Men den nye konstellasjonen Inazuma, – med bl.a. Anja Lauvdal på flygel og Nils Petter Molvær på trompet saman med Ole Morten Vågan og Thomas Strønen frå Kannegaards trio – blei meir enn ei erstatning i Kannegaards ånd. Det blei si heilt eiga, eminente greie.

Tingingsverket var det saksofoniststjerne Kjetil Møster som stod for, men her legg eg korta på bordet med ein gong: Det var så langt bortanfor min eigen smak og kunnskap at eg gidd ikkje lata som om eg kan vurdera det på ein god måte.

nye ved årets festivalutgåve, framfor alt leiinga. (Tidlegare festivalsjef Trude Storheim er blitt statssekretær hos kulturminister Lubna Jaffery). Og sjølv om Roger Urhaug, fersk sjef, gong på gong sa kor nervøs han var, såg det meste ut til å gå på skinner. Og noko er som dei alltid har vore: veteranane i Real Ones, for eksempel, spelte sin n’te gig på Vossajazz fredag kveld.

Ja, det er ei forutsigbar booking, men det er også ein sikker vinnar. Det har alltid forundra meg at Real Ones ikkje er betre kjent enn dei er på landsbasis: Folkpopen deira er frykteleg lett å lika, dei har ein enorm katalog og er eit bunnsolid liveband. Og dei treffer breitt – til venstre for meg stod ei gruppe coole Y2K2-kids og groova, til høgre stod eit par gamle damer og vrikka i veg.

er vel det nærmaste ein kjem kommers på Vossajazz, med ein brei, lett å like-appell. I år var det sandnesgauken Thomas Dybdahl som hadde oppgåva. Personleg har eg alltid kjeda meg i Dybdahls musikkunivers, og dermed aldri oppsøkt det live – men blei, må eg innrømma, positivt overraska. Løfta og drive fram av eit briljant band og ei ekstremt jovial sceneframtoning, blei det ei uvanleg vittig festivalavslutning. Og sjølv om den stakkars keyboardisten blei så dårlig midtvegs i konserten at han måtte gå av scena, var resten av gjengen så rutta at det løyste seg finfint. Kanskje hadde dei tatt til seg festivaldiktar Olaug Nilssens opningsord: Det er håplaust, men vi gir oss ikkje.

Vossajazz har aldri tydd til hyper­kommerse bookingar

Gir oss ikkje

Ei natt for eit par veker sidan vakna eg av eit hyl utanfor leilegheita. Det var ei mørk og ei lys stemme som snakka høgt og skreik om kvarandre. Ganske vanleg i Bergen sentrum (både natt og dag), men dei gav seg ikkje, og det var ein intensitet der som gjorde at eg stod opp og titta ut. «KOR EEEEE DUUU», ropte ei snøvlete mannsstemme, liksom leikent. «EG FINNAR DEG TIL SLUTT!» Utanfor såg eg ikkje ei sjel. Det blei stilt, og eg la meg igjen. Så kom eit gjennomtrengande kvinneskrik, og eg spratt opp, men det var framleis ingen i sikte. Eg gjekk ut i stova, prøvde å sjå frå alle vinklar, men nei. Det velta seg i magen. Skulle eg gå ut? Skulle eg ringa politiet? Og seia kva? «Hei, det er nokon som leiker gøymsel utanfor leilegheita mi, men – nei, høyr då – »? Eg blei ståande ei stund og speida, men alt var stille. Kanskje det berre var fyllaflørting. Eg la meg igjen, under tvil.

Søvnen kom ikkje. Tankane vaks og spann rundt alle episodane og historiene eg hadde høyrt om vald mot kvinner, nyheitssakene om partnardrap, all graffitien eg nyleg hadde sett i Argentina og Chile: «HER har eit kvinnedrap skjedd», «KOR ER TERESA?»

 hadde eg lese ei melding i Bokmagasinet av Josefine Kjærstads «Ingenting skal skje deg», ei sakprosabok skriven etter at far hennar drap mor hennar. Under lesinga hadde eg blitt kvalm, og no blei eg kvalm igjen. Var eg ein sånn person som lukka auga og øyra for noko eg 

, sjølv om samvitet stakk? Kva type menneske er ein då?

Så kom eg på morgonen i januar då eg passerte ein vaksen gjeng som hang midt i gata på Nordnes, fem minutt unna her eg no låg. Ingen sa eit ord, men dei såg så rastlause ut at dei måtte vera journalistar. Kva var greia? «To personar funne døde», svarte den eine mørkt og kasta med hovudet mot bygget det gjaldt. Det viste seg å vera ei nittenårig kvinne, Hennie Hayden-Rasmussen, og kjærasten. Førre veke kom obduksjonsrapporten. Den foreløpige konklusjonen til politiet er at det er han som har drepe ho, og så drepe seg sjølv.

som er registrerte så langt i Norge i år, er fire drap på kvinner – og i alle fall tre av dei er utførte av ein mann med nær relasjon til ofra. (I drapet på 58 år gamle Heidi Sagen er fire menn sikta). Ifølgje politiet var 2024 det året med flest drapssaker i nære relasjonar på ti år, og i dei fleste tilfelle av partnardrap er det registrert vald frå partnar før drapet.

VGs solide oversikt over norske partnardrap visar at sidan år 2000, er 193 kvinner og 27 menn registrert drepne i saker der partnaren er sikta eller dømt. I same periode bad 25 partnardrapsofre om valdsalarm eller besøksforbod, utan å få det innvilga, ifølgje VG. Førebyggingspotensialet er altså 

Det er blitt skrive mange spaltemeter om temaet i norsk presse, også her i avisa. Når eg no skriv om det sjølv, blir eg smått apatisk: Det er eit enormt og tilsynelatande udødeleg problem, samtidig har ikkje eg noko 

å komma med, eg treng ein ny knagg, ei ny vinkling! Men gjer ein det? Er det noko eg har lært av latinamerikanske kvinner i denne kampen – dei som har ein heilt annan, tidvis ekstrem verkelegheit når det gjeld kvinnedrap og kvinnevald – så er det å 

. Ein må gjenta fakta, gjenta historiene. Skriva ned og ropa ut namna på dei myrda kvinnene, igjen og igjen. Ikkje la saka kvila. Ikkje la dei drukna som tal i statistikken.

 berre eit rusa par som, etter å ha vore på bar, leikte gøymsel nede i Strandgaten den natta. Det kom ingen fleire lydar, og til slutt sovna eg. Men det kan også ha vore noko verre. Kanskje skjedde det ikkje noko alvorleg på gata, men seinare, inne i ei leilegheit.

Eit par dagar etter, 31. mars, blei endå to norske kvinner drepne: mor Anne (51) og dotter Elina Jeanette Grimstad (17). Drapsmannen hadde ein «ikke-familiær relasjon» til dei, sa politiet. Ifølgje TV2 og VG var han Elina Jeanette sin ekskjærast.

Kanskje skjedde det ikkje noko alvorleg ute på gata, men seinare, inne i leilegheita

Gjenta, gjenta, gjenta

Arh, kroppen! Den jævelen. Alle er me fanga i kvar vår kjøtdrakt som me må tusla rundt i til me dør. Kanskje hatar du denne drakta di, kanskje elskar du ho, kanskje er du rivnande likegyldig så lenge ho funkar. For min del tenker eg ofte på kroppen. Ja, det er 8. mars i morgon, og viss du no tenker «å nei, ikkje endå meir mas om kropp», har du min sympati. Det er aldri fred å få. Overalt, i feeden, i gatene, ruvande frå svære reklameplakatar: kjente og ukjente kroppar pressar seg fram.

Sidan starten av 1900-talet har reklameindustrien i overveldande grad brukt plettfri kropp og hud til å selja varer. Forskjellen det siste tiåret er at spekteret av kroppar har vida seg ut: Modellar 

 ha ein ekstra valk eller lår med appelsinhud. Litt strekkmerke, kanskje eit arr. Utviklinga speglar fleire tendensar i tida – blant anna eit autentitetsideal og eit nytt fokus på inkludering. Ikkje minst speglar ho måten me visar kroppane våre på sosiale medium: magar og musklar lagar ingen overskrifter lenger, tvert imot blir det applaudert. Kulturen fortel oss at slikt er modig, inspirerande og skamfjernande.

rørsla sentralt. Dei jobbar etter ein prisverdig tanke: fjern skam, tør å ta plass! Som ei motvekt til perfeksjonstyranniet flaggar kroppsaktivistar hud, hår og alt-er-vakkert-haldningar på Instagram og Tiktok. Ofte er det akkompagnert av altomfamnande, skotsikre bodskap: du fortener å ta plass, du er fin nok som du er

Om fleire trivst betre i kroppane sine, er det utelukkande eit gode. Alle tener på å seinka standarden, å visa fram det vanlege for å minska press og skam. Så korfor kjenner eg meg skeptisk til det heile? Er eg kanskje ei kjip, prippen etterleving frå viktoriansk tid!?

Frida Fliflet

Artikler

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Henriette Eilertsen har inntatt norsk jazz’ kjerne med noe de færreste visste at de savnet: jazzfløyte.

Lorde venter på dagen hun mister interesse for pop. Enn så lenge er den langt unna.

Hvor går grensa?

Haim slår ut håret og drar sin kos – så hvorfor høres det så tamt ut?

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Savnet: protest

En kjempe takker av

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Festspillene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Lido Pimienta sitt nye album viser svære musikalske ambisjonar.

Til Vasaland

Kirsten Flagstad gjenoppstår som sopran under årets Festspillene i Bergen.

Opportunisten

Vossajazz 2025, både med og utan folkemusikk.

Gjenta, gjenta, gjenta

Eit utopisk 8. mars-ønske.

Då Trump nyleg skrota rettane til amerikanske transpersonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

Klassekampen havna på valgvake og Palestina-demonstrasjon ved Trump Tower.

Letter på loket

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av familietråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikkbransjen.

Casiokids er tilbake igjen etter 13 år – hakket mer voksne, men like lekne.

Snill pike

Ein må stoppa og spola tilbake: Sa ho faktisk det der?

Du har antakeleg godt av å reisa. Berre gjer det på rett måte.

Veslemøy Narvesen gaper over de fleste sjangre. Snart går trommisen i gang med ... orkesterarrangering.

Sommarens beste festi­val­opp­leving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Henriette Eilertsen har inntatt norsk jazz’ kjerne med noe de færreste visste at de savnet: jazzfløyte.

Lorde venter på dagen hun mister interesse for pop. Enn så lenge er den langt unna.

Hvor går grensa?

Haim slår ut håret og drar sin kos – så hvorfor høres det så tamt ut?

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Savnet: protest

En kjempe takker av

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Festspil­lene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Lido Pimienta sitt nye album viser svære musikalske ambisjonar.

Til Vasaland

Kirsten Flagstad gjen­opp­står som sopran under årets Festspil­lene i Bergen.

Opport­u­nisten

Vossajazz 2025, både med og utan folke­mu­sikk.

Gjenta, gjenta, gjenta

Eit utopisk 8. mars-ønske.

Då Trump nyleg skrota rettane til ameri­kanske trans­per­sonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

Klasse­kam­pen havna på valgvake og Palestina-de­mon­strasjon ved Trump Tower.

Letter på loket

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av fami­lie­tråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikk­bran­sjen.

Casiokids er tilbake igjen etter 13 år – hakket mer voksne, men like lekne.

Snill pike

Ein må stoppa og spola tilbake: Sa ho faktisk det der?

Du har antakeleg godt av å reisa. Berre gjer det på rett måte.

Veslemøy Narvesen gaper over de fleste sjangre. Snart går trommisen i gang med ... orkes­ter­ar­ran­ge­ring.

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Festspillene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Kirsten Flagstad gjenoppstår som sopran under årets Festspillene i Bergen.

Opportunisten

Vossajazz 2025, både med og utan folkemusikk.

Då Trump nyleg skrota rettane til amerikanske transpersonar, tenkte eg på dei eg møtte i romjula.

Klassekampen havna på valgvake og Palestina-demonstrasjon ved Trump Tower.

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av familietråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikkbransjen.

Veslemøy Narvesen gaper over de fleste sjangre. Snart går trommisen i gang med ... orkesterarrangering.