Frida Fliflet
Artikler
Helt ok konsertfilm med Aurora.
Simon Halsey bare elsker kor.
Kva vil det eigentleg seie å vere vaksen?
Løp, gå, løp
Amalie Holt Kleive blei frarådet musikerlivet. I dag slipper den sjølerklærte lydnerden andrealbumet «Vi er de evige».
Sentimentalitet! Meir sentimentalitet!
En ny KI-coverlåt har jussen på sin side. Men hva med etikken?
Konsertinnhold
Et liv i grenseland
Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.
Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?
Andréa Louise Horstad er en sjelden kombo av produsent, tekniker, bandmusiker, filmkomponist – og nå soloartist, under navnet Andie Loui.
Raye gjør desperasjon gøy igjen.
Amerika, ja
Søndag kveld vant puertoricanske Bad Bunny en av Grammy-utdelingens aller gjeveste priser: Årets album. Det fikk han for strålende «Debí tirar más fotos» («Jeg burde tatt flere bilder»), som kom i fjor januar. Det timelange albumet er, som alle hans album, kun på spansk, og plategjestene er andre – temmelig ukjente – latinamerikanske artister. I en svart fløyelsdress og med nyfriserte krøller, gikk Bad Bunny på scenen og mottok prisen. «Before I say thanks to God, I’m gonna say Ice out», sa han med tjukk aksent, til jubel og stående applaus fra salen. Han fortsatte, tydelig preget: «We’re not savage, we’re not animals, we’re not aliens, we are humans and we are Americans.» Hvem er dette «vi-et» Bad Bunny snakker om? Latinamerikanere? Mennesker med brun og svart hud? Eller kanskje bare immigranter per se, fra hvor som helst? Siden Puerto Rico formelt er en del av USAs territorium, er Bad Bunny amerikaner også etter USAs definisjon. Men sitatet hans fikk meg til å tenke på noe litteraturprofessoren min på Universitetet i Buenos Aires sa til klassen, mens han hyttet med pekefingeren: «Ikke la gringoene stjele ordet Amerika.
Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musikerlivet i Norge.
Få artister borer seg like langt inn i menneskesinnet som Okay Kaya. I kveld står hun på scenen i Operaen.
Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.
Røtter og føtter
I forrige uke spurte NRK om jeg kunne stille opp i en sak om det norske musikkåret 2026, for å si noe om hvilke sjangere og artister jeg trodde kom til å gå bra i dette ferske året. Å spå framtida er alltid umulig, og å spå framtida for en så fragmentert, forvirret og virvelvindkjapp bransje som musikkbransjen er ekstra umulig. Men jeg sa ja, bablet litt om 2025s to store gjennombrudd, Ari Bajgora og Tobias Sten, om kommers-potensialet i den nye folkemusikkbølgen, og om Sassy 009 – som tilhører det sjiktet av norske artister som er såpass edgy at de blir større i utlandet enn her (tenk Smerz og Okay Kaya). Men mens jeg sto der, hyperbevisst på kameralinsen, glemte jeg å nevne det viktigste. Og det var at lyden av 2026 – som lyden av 2025, 2024 og 2023 – ikke var så mye lyden av en spesifikk sjanger, men heller lyden av noe breiere: nemlig det lokale. Eller tradisjonen, om du vil. Dette er ikke nytt, men tendensen synes bare å styrke seg. Verdens mest strømmede artist i fjor var, nok en gang, puertorikaneren Bad Bunny.
Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.
Silvana Estrada tviheld på både livsviljen og lyrikken.
Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzorkester skal «reke» mer.
Elevér jula!
… sofaen med Meghan Markles julespesial.
Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.
Dagen då Celina Isabelle redda meg frå sol og folk.
Frida Fliflet
Finna på noko gale
Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.
Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.
Skal livet aldri bli lettere etter hvert? Det spør Iris Caltwait seg om på sitt nye album.
