Frida Fliflet

#fff

Halloen, Vilde Iris Hartveit Kolltveit, også kjent som Iris Caltwait! Du kommer rett fra London?

– Ja, vi spilte gig der på onsdag, som del av vår litt oppstykkede turne. Så har jeg vært noen dager i studio. Jeg jobbet en del i London før covid, den britiske viben er ganske gøy. De er så … kødne. Og høflige.

Popgamet er ikke nytt for deg – du albumdebuterte i 2021, og har samarbeidet med folk som Aurora og Skaar. Så blei det stille, før du nå har sluppet andrealbumet «Again, for the First Time». Det er en plate som dreier seg mye om minner og lengsel, eller?

– Ja, eller den er litt som en tidskapsel; den speiler hva livet har vært de siste fire årene. Jeg tenker meg litt i hjel på ting. Rekkefølgen på platen er slik at den begynner i en slags tåke, blir gradvis klarere, og i siste låten når jeg en slags konklusjon: Jeg har ikke nødvendigvis funnet ut av noe, men jeg aksepterer at jeg ikke har det. Kanskje er det ikke meningen å finne ut av alt heller.

Fortell om denne motsetningen av en albumtittel! Hva er det som er første gang om igjen?

– Jeg har skrevet dagbok siden jeg var fjorten, og når jeg leste dem så jeg at «faen, jeg har jo akkurat de samme problemene nå!» Jeg følte vel at jeg aldri lærte å takle livet bedre. Jeg begynte å få litt panikk – jeg er jo snart 30, skal jeg aldri lære, skal ikke ting bli lettere etter hvert!? Det er kanskje teit å si, men ta for eksempel min egen psykiske helse – jeg har hatt flere depressive perioder, og når jeg merker det går nedover igjen, blir jeg fortsatt like dårlig. Og bare det repetitive med livet … du lager mat og tar oppvasken, vasker klær, de blir skitne, du svarer på meldinger, så får du nye med en gang.

Når folk dør, er sorgfølelsen like sterk, jeg blir helt slått i bakken av den. Da bestemor døde (låten «Pinhole» er skrevet om henne, journ.anm.), så … tenkte jeg at «dette klarer jeg ikke». Jeg trodde jeg skulle klare å bygge opp noen verktøy for å stå i det. Skal dødsfall bli like tungt hver gang? 

I pressemeldingen står det at albumet «kretser rundt lengselen etter den jeg en gang var, og den jeg trodde jeg skulle bli.» Hvem var det du trodde du skulle bli?

– Jeg trodde vel jeg skulle flytte ut av landet og være veldig fri og sterk og ustoppelig og snill og … ha en god funksjon i verden. Jeg tenkte kanskje jeg skulle bo i Paris. Men så har jeg brukt mye tid på å være sjuk, egentlig. Og jeg har jo bare blitt i Bergen. Akkurat nå har jeg flyttet hjem igjen til mine foreldre for en stund.

Om igjen, om igjen

#000

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Se godt på coveret til «Lux»: Rosalía er kledd i et nonneskaut, med øynene lukket mot solen. Armene har hun lagt rundt seg sjølv: Hun beskytter seg med en klem, knokene skimrer mot det hvite stoffet. Eller – er det et indre lys som liksom omfavner henne? Og er det egentlig solen hun lar seg tine av, eller er det Guds lys?

Den spanske superstjernens fjerde album – titulert «lys» på latin – kretser rundt denne dualiteten: det verdslige versus det gudelige. Over fire akter, femten låter (eller atten, om du har den fysiske utgaven) og femti minutter, dykker Rosalía Vila Tobello inn i troens og livets grunnspørsmål. Og i likhet med «Motomami» (2022) og «El Mal Querer» (2018), er «Lux» et album med enorm egenart. Dette høyambisiøse verket, spilt inn med London Symphony Orchestra, er en injisering av livsblod i popen; et blinkende fyrtårn som sier: se! Denne veien kan man også ta.

Rosalía lar seg vanskelig definere i en håndvending, men den 33-årige katalaneren kommer fra flamencoen, og er utdannet ved prestisjetunge Escola Superior de Música de Catalunya. Hun slo gjennom med flamencopop-opuset «El Mal Querer», en briljant sammensmeltning av middelalder-mystikk og moderne gatesmarthet – men det var med karibisk-inspirerte «Motomami» at hun virkelig ble global superstjerne. Albumet sementerte Rosalía som en gnistrende avantgardist; en som tålte sammenlikning med Björk og Kate Bush. Her var en som ville tegne popens kart på nytt.

Som plateartist er Rosalía en trofast konseptualist. Siden 2018 har hun gitt ut en drøss med hitsingler, som til sammen kunne blitt et sylskarpt popalbum. Men hummer-og-kanari-metoden har aldri interessert henne: 

No basé mi carrera en tener hits / Tengo hits porque yo senté las bases

, som hun rapper i «Bizcochito» (2022). Altså: 

Jeg har ikke basert karrieren min på å ha hits / Jeg har hits fordi jeg har gjort grunnarbeidet

. Rosalía skrider til verks med akademisk presisjon og umettelig nysgjerrighet, og albumene hennes har aldri lette løsninger. De krever noe av den som lytter, og «Lux» er hennes mest krevende til nå.

Sjølv om «Lux» ikke likner noe annet i Rosalías diskografi, er det tematiske spagettikrysset – mellom gud og verden, katolisisme og mystisisme, død og kjærlighet, begjær og femininitet – ikke nytt. Det har vært til stede på alle hennes album, men i så forskjellige former og vinkler at det 

nytt. «Lux» har flere likheter med forgjengerne. Se bare på coveret til «El Mal Querer», den tunge bruken av katolsk symbolikk, eller utforskningen av 

: I «Maldición» (2018) brøt hun forbannelsen og forvandlet seg fra fange til fri kvinne, i «Saoko» (2022) ble hun til en sommerfugl, og nå i «Berghain» blir hun en due. Rosalía er alltid i bevegelse, alltid fremover, oppover, mot himmelen. På «Lux» beveger hun seg langt forbi katolisismen, og drar veksler på islamsk, jødisk, buddhistisk og hinduistisk mystikk og spiritualisme.

Det er kanskje unødvendig å si, men: Dette er ikke et album som er laget for algoritmer, strømmetjenester eller tilfeldig lytting, ikke for hitlister eller spillelister. Det bør lyttes til kronologisk; låtene vikler seg inn og stuper ut i hverandre. Blant de noble bidragsyterne finner vi Björk og Pharrell Williams, eksperimentalisten Yves Tumor og samtidskomponist Caroline Shaw. Flamencoen finnes, fadoen finnes, her er katalanske kor og meksikansk folkevals, forvrengt synth, rap på latin, dirrende, atonal gnikking. Rosalía synger på italiensk, ukrainsk, siciliansk, arabisk – og ni språk til.

Så hvordan angriper man et verk som «Lux»? Rosalía har sjølv uttalt at det er ordene som er grunnmuren i albumet: Trangen til å utforske ideer gjennom tekst, kom før det musikalske. Allerede før albumet var ute, blei en kritiker i den spanske avisen El País så lei av alle teorier og spekulasjoner at han skreiv et langt forsvar for å 

 kunst, uten å måtte analysere alt i hjel. Og det 

en nytelse å lytte til «Lux», men den blir ikke mindre av å dykke ned i den tematiske materien. Så – la oss gjøre et forsøk.

'Lux' er en injisering av livsblod i popen

Gud og verden

Ida Messel

Personlig synes jeg rap er litt uinteressant om dagen. Jeg hører ikke så mye på amerikanske rappere: enten slipper de lite eller så skuffer de. Det har ikke skjedd noe nytt de siste fire-fem årene, sier Øyvind Holen.

Han er forfatter, journalist og det nærmeste Norge kommer en hiphop-historiker. Og dommen han feller over dagens rap, er han ikke aleine om. Både kilder vi har snakket med til denne saken, musikkskribenter og kritikere virker å enes om dette: rappen anno 2025 går litt på tomgang.

I forrige uke publiserte musikkmagasinet Billboard en nyhet som kanskje ikke var overraskende, men likevel oppsiktsvekkende: For første gang siden februar 1990, da smørsangeren Michael Bolton toppet singellistene, er det ikke en eneste raplåt inne på Billboard Top 40. Til sammenligning var det 16 raplåter inne på topp 40-lista samme uke i 2020.

Det skal sies at Billboard nylig har endret måten de regner ut listene sine på (for å unngå i overkant tilbakevendende 

). Likevel peker tallenes på en tendens som har latt seg skimte de siste årene: Hiphopen har hele tida, fra den spede begynnelsen på 1970-tallet, representert det nye, og har pushet popkulturen fremover. Nå gjør den kanskje ikke det lenger, i hvert fall i like stor grad.

Med unntak av Kendrick Lamar og Drake, har rappen produsert forsvinnende få hits de siste par årene. Samtidig har 2000-tallets mest grensesprengende rapkunstner, Kanye West, mistet grepet om både seg selv og hitlistene. Katalogen til Kanye strømmes riktignok mye – han var den tredje mest strømmede artisten på Spotify i Norge i 2024 – men som kreativ ledestjerne har han sluknet. De siste årene har store rap-bookinger til ledende festivaler, som Coachella og Primavera, tilsynelatende blitt færre. Billboards sak tvinger fram spørsmålet: Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

– Jeg har jo barn i tenårene, og de er 

interessert i hiphop. Kanskje det er foreldrene til dagens unge som prøver å tute de ørene fulle med 

– Men sånn er det jo: Når man sitter med definisjonsmakta og kan spille det man sjøl syns er kult, gjør man det – og glemmer at man har blitt eldre.

Oslo-rapper J-Zino sprudler heller ikke over av begeistring over dagens rap.

Rap-gamet har vært i konstant fornyelse hele veien

Tenkepause

For to år sidan starta du musikkselskapet og managementet Lun music. De har for eksempel Michelle Ullestad, Angelo Reira og Katarina Barruk i stallen. Å starte opp sjølv i denne bransjen krev sitt! Korfor tok du det valet?

– Eg brukar å seie at det er både det beste og det verste eg har gjort. Eg jobba tidlegare i plateselskapet Gems. På eit tidspunkt kjente eg vel på ein del frustrasjon rundt etablerte strukturar, eg ville gjere ting på andre måtar og tenke i nye banar. Særleg musikkbransjen, som er så tett knytt til utviklinga i teknologien og sosiale medium, endrar seg fort, og då må vi følgje med. Eg ville også sitte tett på artisten og den kreative utviklinga.

– Ein artistøkonomi har veldig mange ledd som tar prosent og delar av den økonomiske kaka. Det er eit sett hierarki og ein sett modell, og mange involverte: bookingledd,

 labels … Men risikoen og arbeidsmengda har flytta seg nedover til artist og management. Då tenker eg også at fordelinga og avtalane bør endre seg.

Det har dessutan blitt eit større behov for artistar å eige opphavsrettane til eigen musikk, og å sitte med kreativ kontroll sjølv. Det skjer eit skifte no; ei trekning mot indie-selskap, der fleire og fleire lagar mindre team rundt færre artistar, eller artist og management slår seg saman og lagar eigne plateselskap. Så er det ikkje så veldig mange som har så veldig mange meiningar.

Men det er vanskeleg å få det til å gå rundt økonomisk, å klare å finne ein businessmodell – i musikkbransjen kan inntekter komme eitt til to år forsinka. Offentlege midlar er jo retta mot det kunstnariske; ikkje mot å bygge opp bransjen.

Apropos – Lun har fleire hattar på. De driv management, de distribuerer musikk for labels, de gjer produksjon og promo for andre artistar. Fleire og fleire selskap, som Jansen og Bigboy, sjonglerer hattar på denne måten. Er det nødvendig for å få det til å gå rundt?

– For det første har vi kompetansen til å drive med desse forskjellige tinga. Både meg og Ingrid [Døssland, partnar i Lun], har erfaring frå å drive plateselskap, jobbe med promo, og begge har jobba i festival- og sceneproduksjon. Vi er først og fremst eit managementselskap, men å bygge opp noko sånt er risikofylt – vi treng nokre bein å stå på som faktisk kan hente inn pengar. Og promo og marknadsføring er oppgåver som uansett fell ned på artist og management å løyse.

Vi har berre kapasitet til å ha så og så mange artistar på 

management, så det er også ein måte å jobbe meir kortsiktig med artistar vi har trua på. Å finne management og skulle samarbeide så tett, er jo litt som å gifte seg. Det er viktig å bli kjent; at ein forstår den andre, er på same bølgelengde, har same ambisjonar.

Å finne management er jo litt som å gifte seg

Ei trekning mot indie

Folkemusikken er ein reisande musikk, seier gitarist og låtskrivar Tore Bruvoll.

– Det merkar ein godt når ein reiser rundt både i Noreg og i andre land: Det finst linkar her som er tettare enn i andre musikktypar. Vi har jo nokre middelalderballadar på denne plata, og dei har eigentleg ingenting med Nord-Norge å gjere.

Han nikkar mot Hekla stålstrenga si ferske plate, «Heimført», som ligg i vinylversjon på bordet mellom oss.

Det renn kanskje ikkje over av middelalderballadar på den gjengse pub i nord. Men viss nokon peiker på deg og roper «nemn eit nordnorsk band!», er faren stor for at det første bandet du kjem på, heiter Hekla stålstrenga. Sidan albumdebuten i 2008 har dei posisjonert seg i det nordnorske og nasjonale musikkbildet, med si blanding av viser, folkemusikk og folkrock. No har dei drive på i tjue år. Denne månaden kom plate nummer ni, «Heimført».

«Heimebrent», som nokon trudde, understrekar vokalist Anne Nymo Trulsen.

Klassekampen møter to av fem bandmedlem på Blårock, ein liten institusjon i Tromsø og eit knutepunkt for byens musikkinteresserte. Det er starten av oktober og skyfritt, men vinden tar godt. Utanfor vindauget virrar turistar rundt i tunge vinterstøvlar og skjerfet opptil nasetippen.

Å møtast heile bandet krev sin logistikk. Dei tre andre i bandet bur også i nord, men det betyr ikkje at reisevegen er spesielt kort: Knappe fjorten timar tar det å køyre til bassist Trond-Viggo Solås i Brønnøysund.

På «Heimført» har Hekla bevega seg vekk frå vise-uttrykket som har dominert de siste platene. Her er både nykomponerte og eldre, omarrangerte slåttar, pluss eit par episke middelalderballadar – og Elias Blix’ «Barndomsminne fra Nordland» som avslutning. Platetittelen betyr å komme tilbake til røtene:

Ditt eige dødsfall er gyldig fråver. Og det er omtrent det

Heime no

Ciao, Edna! Du er fra Colombias karibiske kyst, en region med rike kulturelle tradisjoner. Det er også et område som har en stor befolkning av afro-colombianere. Hvordan vil du beskrive musikken herfra?

– I denne regionen er musikken – cumbia, champeta, tambora og så videre – en måte å tenke og leve på – det er en form for kollektiv overlevelse. I denne musikken finnes minner og kommunikasjonsformer. Karibisk musikk blir ofte forbundet med fest, glede, strandliv og noe sensuelt, men er egentlig en motstand mot en langvarig, kontinuerlig kolonisering og utnytting. Rytmen eller ordene er verken pynt eller tomme feiringer, de er ektefølte svar på fortidens plyndringer.

Du er DJ, kurator og en slags musikkarkeolog. I juni ga du ut en samleplate med picó, «en lydlig reise» i picóens verden. Hjelp oss: Hva er pico for noe?

 er en type lydanlegg vi har i colombianske Karibia: stor, fargerik og håndlaget. Mer enn bare et apparat, er det en folkelig kulturell institusjon, som ble født på 50-tallet i storbyenes marginaliserte utkantstrøk. Gjennom 

 klarte svarte lokalsamfunn å finne en måte å fortelle sine egne historier på.

 stablet også på beina en sonisk dialog med Afrika: de tok plater som var på swahili, lingala eller tsonga, og tolket, omformet og omdøpte dem helt til de ble deres egne.

Dette picó-universet er et levende rom der musikken fortsatt fungerer både som arkiv, motstand og kollektiv feiring.

Du bruker mye historisk materiale både som kurator, produsent og DJ. Hvor og hvordan finner du all denne musikken!?

– Jeg jobber med utgangspunkt i lytting. Lytting er en type undersøking, en type forskning. Jeg lytter til folk, til radioarkiver, biblioteker og private platesamlinger som folk har i husene sine.

Men det som interesser meg mer enn sjølve innspillingen, er den usynlige konteksten: Hvem spilte inn dette, til hvem, under hvilke forhold? Dette guider meg både i DJ-ing og det kuratoriske arbeidet jeg gjør. Det hjelper meg å plassere lyder i rett tid, rett kontekst. Det er ikke nostalgi. Det er en type restaurering [av fortiden].

Å lytte til denne musikken er en politisk handling

Lytting som forskning

Sigrid Solbakk Raabes tredje album åpner med – kan du tro – blafrende fløytetoner. Jaså! Nytt! Uventet! Hvor skal vi nå? Svaret melder seg fort: Vi skal sånn cirka til der vi har vært før.

Sigrid – som sammen med Astrid S, Dagny og Aurora utgjør norsk pops 

 – har siden andrealbumet «How to Let Go» fra 2022 holdt en nokså lav profil. Hun har sluppet et par singler, pluss låten «The Feeling» med Kygo – et samarbeid som vanligvis betyr at popvokalister a) vil nå et nytt publikum eller b) begynner å bli mildt desperate.

Tematisk føles «There’s Always More That I Could Say» rimelig lik som «How to Let Go», som om hun ikke helt har 

 – en romantisk relasjon, som de ti låtene sirkler rundt uten å pirke særlig dypt i. Discotendensene fra forrige plate er vekke, det er også den varmere, akustiske gitaren, men jeg blir ikke kvitt følelsen av at albumet står og stamper. Det hele virker litt retningsløst.

skrive effektive pophooks, er det liten tvil om. Singelen «Fort Knox» er typisk 

 powerpop, med et smart oppbygd refreng og en synthbass som kan nikke til både Röyksopp og Tame Impala. Her er det verset som står for det største melodramaet, mens refrenget glir ut i et truende driv

: I’m gonna lock my love in a box / and safeguard it like Fort Knox

Raabe har et bedre engelsk-ordforråd enn den gjengse norske popstjerne, og sangene er plettfritt utført av musikerne. Og det finnes fine vendinger her: Måten pangåpneren «I’ll Always Be Your Girl» snur seg 360 grader rundt i refrenget: 

I’ll always be your girl / And I hate it!

På andrelåten «Jellyfish» sitter refrenget fint – setningen 

go on, dance like a jellyfish / I’m into it even if it ain’t deliberate,

 er et godt bilde på den søte, klønete flørtingen som låten beskriver.

Snakkeversene på «Kiss the Sky» høres ut som tidlig Gorillaz, før synthen og refrenget med stor R setter inn, og det blir soleklart at dette ikke er Damon Albarn.

– om å sitte fast i et hekt eller et forhold du egentlig vet er over – er en poplåt du har hørt x antall ganger før, formulert på bedre vis enn her. Albumet har litt for mange tekster som det går tretten på dusinet av i popmaskineriet.

You should catch me before you can / Before I change my mind again / These songs don’t write themselves

, slår Sigrid fast mot albumets slutt, som en høflig Sabrina Carpenter. Er man frekk nok til å ta henne bokstavelig, trenger hun altså en romantisk relasjon for å skrive låter. Og platen høres også sånn ut. Låtene blir for like. Refrengene sitter, men tekstene mangler egenart.

Si mer, vær så snill

Du slipper ditt femte studioalbum denne uka – eller, studio og studio. Du har nemlig gjort noe uvanlig: spilt inn den nye platen framfor 150 personer i Oslo Konserthus, som aldri har hørt låtene før. Hva gav deg den ideen?

– Hele prosessen når man lager en ny plate, det der hjulet med «inn i studio, ut og spille» og så videre, ble litt som en tvangstrøye. Jeg måtte ut av det. Og så ville jeg kombinere det beste ved å være artist og låtskriver: å gjøre ferdig låtene sammen med band i studio, med det å møte publikum, og den magien, den stille dialogen som kan være i rommet mellom artist og publikum under en konsert. Det er en slags kjærlighetserklæring til publikummet mitt.

Det føles også godt å plante beina i noe konkret: Samle folk og lage noe sammen.

Noen vil kanskje tenke at dette er litt gimmick-aktig. Føler du på at artister må gjøre mer og mer konseptuelle, stunt-aktige greier for å skille seg ut eller holde seg relevant?

– Det er et godt spørsmål, men nei, det kan jeg med hånda på hjertet si. Jeg håper jeg ikke kommer dit at jeg tenker sånn «Å, jeg 

være relevant». Det er for min egen del; det er i musikken jeg tør å gjøre nye ting. Jeg trenger det på et menneskelig plan – for å få puste, egentlig.

Jeg har ikke lyst å reise jorda rundt, men jeg når det kommer til musikken, vil jeg gjøre noe jeg ikke har gjort før, høre noe annet i øra mine. Den følelsen driver meg videre.

Men for all del – det er mye andre greier å forholde seg til. Andres forventninger til hvordan ting skal låte, for eksempel … men det lærer man etter hvert, at man skal ikke 

noen, man må lage musikk for sine egne ører. Det nytter ikke å lage noe man 

 andre vil ha. Men hvis du lager ting du vil lage, kan du klare å 

med folk, gjennom noe som føles ekte for deg. Da kan det føles slik for andre også.

Hvordan vil du sjølv beskrive sjølve platen? Hva ville du utforske?

– Den røde tråden er at vi alle trenger hverandre. Du vet noe jeg ikke vet, og jeg vet noe ikke du vet. Albumtittelen, «Do You Know Something I Don’t», er bevisst skrevet uten spørsmålstegn – svaret er allerede gitt, liksom.

Det er i musikken jeg tør å gjøre nye ting

Du og meg og vi

Musikkjournalist  (31 år, uten så mye vit)

I sitt svar til min tendens­sak om musikkritikk (Klasse­kampen 10. oktober), kommer Torgrim Eggen i skade for å tro at teksten min handler om ham og de magasinene han sjøl skreiv i som ung. Det må jeg dessverre avkrefte.

Jeg koste meg stort med Eggens kritikklagesang (Klassekampen 13. september), og den er én av flere tekster jeg spiller ball med. Men hadde han lest min tekst med litt mer, kremt, åpenhet, ville han sett at den ikke fokuserer på norske musikkmagasiner. Heller motsatt: Den prøver å se utover og peke på lengre linjer i den vestlige popkritikken. Jeg henter jo brorparten av eksemplene fra store angloamerikanske skribenter, magasiner og annen presse.

 noen korrigeringer, og det gjør jeg òg! Så la meg presisere at jeg på null tidspunkt har skrevet at han var en middelaldrende mann i 1985. Det ville vært veldig rart, siden han er født i 1958. Yngre enn jeg er nå, som han understreker! Det jeg skreiv, var at 

pop- og rockkritiker før i tida var en middelaldrende, hvit mann (etter å ha gitt et par eksempler på amerikanske kritikere som var famøst store i kjeften).

Jeg kunne gjerne gått inn i en lengre diskusjon om kritikkens nyanser, men at det var mye stygg sexisme og rasisme i tidligere tiders musikkritikk, er faktisk ikke til å komme unna. Eggen skriver sjøl at pop- og rocke­kritikken før i tida var «reine slagmarken» – og det er jo nettopp skarpheten, sleivsparkene og engasjementet han lengter tilbake til.

Beat, Puls og Nye Takter for å inneholde «rasistisk, sexistisk og homofobisk oppgulp»? På ingen måte. Eksemplene jeg ga, var fra The Village Voice, Daily Mail og kritikeren Lester Bangs i Rolling Stone og Creem – utelukkende angloamerikansk presse, med andre ord. De norske eksemplene jeg gir etterpå, er hentet fra Dagbladet og Natt & Dag. Hvorfor Eggen gjør dette luftige hoppet for å nå sin konklusjon, er jeg neimen ikke sikker på. Kanskje ser han helst det han vil se: Seg og sitt. Det er fort gjort. Men det var ikke det teksten min handlet om.

Løft blikket, Eggen

Hva er den store protestsangen for vår tid? Jeg er fristet til å si at den ikke finnes. I Norge er ropene om «free, free Palestine» – som har gjallet under en rekke store og små konserter i år – kanskje det nærmeste du kommer. Det norske demokratiet står støtt foreløpig, og vi kan rette blikket utover. I USA, 

 Men viktige amerikanske artister, med stor påvirkningskraft i kulturen, har vært slående lite vokale om demokratidrapet som pågår i landet deres. Årets største albumslipp, Taylor Swifts «The Life of a Showgirl», er kroneksempelet; inni sin egen forgylte boble.

Det har det vært de gamle gubbene som har hevet fanen: Bruce Springsteen, Neil Young og de nå middelaldrende punkerne i Green Day. De har – så klart – møtt kraftig motbør fra president Trump, som truet med at «den uttørkede svisken» Springsteen ville betale dyrt hvis han ikke LUKKET KJEFTEN.

 skriker etter en protestsang, men konsekvensene gjør artister livredde. Forrige helg – rett etter at han hadde satt konsertrekord i USA – prøvde imidlertid countrystjernen Zach Bryan seg. Han er en av USAs største artister, som lenge har vegret seg for å ta tydelige politiske standpunkt (han har altså kjørt samme strategi som Dolly Parton). Som patriot og militærveteran har han imidlertid hatt en høy stjerne hos republikanerne, som gjerne har trykket (hvite) countrystjerner ekstra hardt til sitt bryst.

Men så la Bryan ut et klipp fra en uutgitt låt kalt «Bad News». Og hva hører vi her? Jo, en god, gammeldags protestlåt: 

I heard the cops came / Cocky motherfuckers, ain’t they? / And ICE is gonna come bust down your door … Got some bad news / The fading of the red, white and blue

Reaksjonene lot ikke vente på seg. På mandag svarte Sikkerhetsdepartementet ved å poste en romantiserende montasje av bevæpna, maskerte Ice-agenter som pågriper og arresterer folk, satt til Zach Bryans låt «Revival». Dagen etter kalte Kristi Noem, departementets sjef, «Bad News» for «komplett respektløs», og sa at den «angriper enkeltmennesker som bare prøver å holde gatene våre trygge». Nå spørs det om Bryan tør å slippe hele låten.

 å bli tydelig: Det er ikke Trumps demontering av akademia eller pressen, ikke fake news-helvetet eller klimaødeleggelsene, men Ices eskalerende massedeportasjoner som får yngre amerikanske artister til å ta bladet fra munnen.

Dagen etter at Bryan spilte sin gigakonsert, avslørte NFL (National Football League) at det er den puertoricanske superstjernen Bad Bunny som skal spille under neste års Super Bowl. Å opptre på finalen i amerikansk fotball regnes som en av de aller største ærene en populærmusiker kan få. Og så spør NFL 

Bad Bunny, et popkulturelt ikon, har vært den viktigste artisten i å normalisere spanskspråklig musikk i, tja, alle land. Høyrevridde kommentatorer og politikere fyrer seg nå opp over nettopp dette: Bad Bunny synger ikke på engelsk. Han er ikke 

 Men de virker å glemme at Puerto Rico faktisk er USAs territorium.

 kalte Trump NFLs valg av Bad Bunny «totalt latterlig», og hevdet at han ikke ante hvem superstjernen var. Mon tro om dette henger sammen med at Bad Bunny, i mye større grad enn Zach Bryan, har vært en klar kritiker av Trumps politikk? Det gjelder fremfor alt innvandringspolitikken: Faktisk droppet han å spille i USA på sin siste turné, i frykt for at publikum ville bli tatt av Ice. At en artist med enorm fanbase i USA tar et slikt valg, sender sterke signaler. Så hva skjer under Super Bowl? Vil latino-fans tørre å møte opp?

Musiker versus Ice

Hva er lyden av skandinavisk sommer? Måkehyl og bølgeskvulp? Lyng som knaser under fjellskoene? Pissregn? Motorsykler? Antakelig ville en nordmann, svenske og en danske svart ganske forskjellig. Men de færreste ville nok tenkt at det er 

 – skandinavisk sommer – svenske Zara Larsson prøver å fange på sitt nye album. Som Sony sier: «hele albumet skal følges [sic?] ut som en sommernatt i Sverige der solen aldri går ned».

La oss ta den visuelle innpakningen først. Bildene, videoene, reklamesnuttene og pressematerialet viser tropiske fossefall, turkist hav, og det jeg som uvitende skandinav vil kalle for Hawaii-blomster.

Tjuesjuårige Zara ruller og plasker rundt, så vidt dekket i små, nostalgiske Y2K-plagg, med glitrefonter, discman, delfiner, dinglebånd rundt ankelen og solbrun karamellhud. Men alle skandinaviske jenter vet at dette er ikke sånn skandinavisk sommer er: Nei, det er sånn man ser ut når man har reist 

 fra Skandinavia, og ankommet det forjettede land kalt Syden.

med alt dette? Vel – i tillegg til å være et godt eksempel på vår kulturs a) nostalgimani og b) oppheng i det jentete, er mismatchen i estetikken også en god speiling av musikken. Pressemeldingen roper 

 Men utenom melodiøsiteten, et stakkars schlager-inspirert trekkspill og en eksepsjonelt klein sistelåt kalt «Puss puss», sliter jeg med å høre noe som helst svensk, skandinavisk eller egentlig bare egenartet ved denne platen. Det hele synes skreddersydd for amerikanske øyne og ører, for hva som er 

Så: Hvordan høres dette ut? Det korte svaret er: glatt, catchy på en kjedelig måte – og forbløffende dårlig tekstlig.

Tittellåten åpner ballet, og når den er ferdig, er også albumets beste del unnagjort. «Midnight Sun» kunne faktisk vært en reell kandidat til årets manglende sommerlåt (og med singelslippdato 13. juni var den garantert planlagt og timet til å bli det). Drum & bass-drivet er deilig, melodilinjene etser seg inn i hjernen, og jeg kjøper med glede refrengets klimaks, der vokalisten Larsson får flekse muskler: 

 – men godt for allmennheten – er den tekstlige listen for pophits blitt hevet de siste årene. Skarpe tunger og kvasse penner fra folk som Charli XCX, Sabrina Carpenter og Chappell Roan har skapt nye krav: Popteksten skal ha snert, den skal ha lag, og er den ikke smart, skal den være så dum at vi skjønner det er med vilje.

Larsson har hørt på Charlis siste album, for å si det sånn. Ikke minst har hun hørt på David Guetta og Swedish House Mafia. Og på Beyoncés «Renaissance», men det holder ei. De beste delene her er når hun skrur opp bassen og drivet, så det kan 

seg noe hardt og klubbete. Dessverre varer det sjelden mer enn ti sekunder. Det er frustrerende: Låter som «Girl’s Girl» og «Blue Moon» har kimen til virkelig gode 

i seg, hadde de vært laget av folk som tør å ta musikalske sjanser – og som kan skrive.

For flosklene flyter. Av og til lurer jeg på om ChatGPT er brukt som assistanse. Hva var skandinavisk sommer, sa du? 

Grass between my toes, tan lines, skinny dipping … so connected with it all, feel protected by the moon and the stars

. Men det er jo ikke stjerner og måne når det er midnattssol! På tide å ta seg en tur hjem til Sweden, si. Puss puss.

La solen gå ned!

Hello, Sweden! Lina Langendorf, du og bandet ditt har nettopp gitt ut platen «Undercover Beast»?

– Ja, albumet har fått en utrolig mottakelse: i Dagens Nyheter, musikkmagasinet Lira, vi var med i Kulturnyheterna på SVT, og spilte slippkonsert i Stockholm … Etter konserten kom en ung mann bort til meg og spurte: «Men vart har du 

» Jeg har bodd 20 år i Stockholm, men mange har nok kanskje ikke fått med seg hvem jeg er og hva jeg gjør.

Jeg undrer: Hva og hvem er et «Undercover Beast»?

– Jeg har vært en del i Etiopia, og i 2020 var jeg på en klubb i Addis Abeba og jammet. Etterpå var det en som kom opp og sa til meg: «You are an undercover beast!» Det er det beste artistnavnet jeg noen gang har fått. Når de så meg trodde de kanskje ikke at jeg skulle spille som jeg gjør, hehe.

Nå er du litt mindre undercover, da, etter denne mottakelsen?

– Ja, det er fantastisk. Jeg kjenner meg helt fylt til randen av all kjærligheten fra publikum. Jeg blir helt høy. Uten drugs! Musikken er min drug.

Du har altså et nært forhold til Etiopia – Langendorf United er tungt inspirert av ethiojazz. Hvordan datt du ned i denne musikkverdenen?

– Det var faktisk via en film som heter «Broken Flowers» (dramakomedie av Jim Jarmusch fra 2005, journ.anm.). Mulatu Astatke [kjent som faren til ethiojazz] hadde laget soundtracket. Jeg ble blåst av banen. I 2007 dro jeg for første gang til Mali, det ble det en 

for meg som musiker. Da jeg kom tilbake til Stockholm, og gikk på en jazzkonsert der folk satt helt stille og så alvorlige ut og klappet høflig, kjente jeg: Jeg kan ikke holde på med dette lenger. 

Første gang jeg var i Addis Abeba, var det som å komme hjem. Det er vanskelig å beskrive hvordan, jeg kjente meg bare så utrolig velkommen. Om jeg går inn på en kafé i Addis, ser folk opp og nikker. Hvis du er hyggelig i Sverige, tror folk du er ute etter noe.

Sjanger: spilleglede

Anniken C. Mohr

Hjelp oss, Sa_G: Hvordan uttaler vi navnet ditt? Sag? Saggy? S.A.G?

, liksom. Det er først og fremst på grunn av stjernetegnet mitt, Saggitarius (Skytten), som er 

. Artistnavnet måtte funke både på norsk og på engelsk. Og da jeg bodde i Spania, var det ingen som klarte å si Gunhild. Da ble det bare G.

Du er i ferd med å ta steget opp fra rap-undergrunnen. Snart spiller du for et utsolgt Parkteatret, og nå slipper du debutalbumet?

– Ja, plata handler litt om knuffing i bransjen, litt om meg og mitt følelsesladde liv, og så er det et oppgjør med 

. Da YLTV representerte meg (norsk hiphopkanal på Youtube, journ.anm.), fikk jeg sykt mye hatkommentarer. YLTV har jo sånn 90 prosent mannlige følgere. Jeg tror de bare ikke skjønner greia, og da er de ikke redde for å trykke på tastaturet.

Men jeg ble ikke lei meg eller tenkte «å nei, musikken min suger». Jeg tenker heller «Å ja, jeg er faktisk så annerledes at de har behov for å rakke ned på det». Det er kanskje en indikator på at jeg gjør noe riktig.

Jeg liker jo å tro at jeg er noe vi har manglet i bransjen. Mange kvinnelige rappere virker som de blir spist opp av et label og mister sin kreative frihet. Og jeg kommer jo helt utenfra. Jeg flytta fra Trondheim da jeg var 19 for å studere i Spania –

Man må ikke alltid gjøre ting man blir anbefalt

Janteloven, nei takk

Hallo, Hiba Salameh, du er i London nå? Hvordan har du det?

– Ja, jeg holdt på å duppelitt – jeg kom fra Berlin for et par dager siden etter å ha spilt der. Jeg flyttet fra Palestina i fjor. Det ble vanskeligere og vanskeligere å få dra ut av landet på turné, og stadig dyrere. Så nå bor jeg i London. Det er … veldig annerledes.

Du vokste opp i byen Haifa i Israel? Hvordan var det?

– Du kaller det Israel? For meg er det en palestinsk by. Men Haifa er veldig mikset, med muslimer, jøder, kristne, arabere … Jeg vokste opp i et arabisk nabolag, og gikk på en kristen skole for arabere.

– Faren min sendte meg til å ta pianotimer fra jeg var liten unge, og sjølv om jeg ikke var spesielt motivert for å lære meg piano, elsket jeg musikk. Som 18-åring var jeg i en alvorlig ulykke, og mistet bevegelsen i venstre hånd. Men jeg oppdaget den elektroniske musikken og skjønte at jeg kunne lage musikk på dataen, uten å måtte bruke begge hendene.

Som DJ og produsent mikser du klubbmusikk med et vell av arabiske sjangre – men hvilken musikk vokste du sjølv opp med?

– Jeg har vokst opp med samme vestlige musikk som vennene mine her i London. Grunnen er enkel: Vi hadde MTV hjemme. Men foreldrene mine hørte på mye eldre arabisk musikk, så jeg ble også eksponert for det. Da jeg begynte å lage musikk sjølv og spille som DJ, begynte jeg å mikse forskjellige greier. Men hver gang tok jeg meg i å blande inn arabisk musikk. Så jeg skjønte at denne musikken ligger i hukommelsen min; jeg trenger den kontakten med røttene mine. Jeg ville ta det til klubben – der rekonstruerer du den gamle musikken, du tar liksom arven din og finner den opp på ny.

Det har kommet noen slipp det siste halvåret, blant annet fra plateselskapene Majazz og Bilna’es, som nok har åpnet manges øyne for Palestinas klubbmusikk?

Det er vanskelig å leve i livet for alle mennesker

Dansing som motstand

«Hold kjeft! Drittkjerring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Åh, åttitallet! Nittitallet! Gamle dager! Da 

 var ung, var musikkritikken bra. Den var fryktløs! Den satte skapet på 

Omtrent slik hører jeg for meg grunntonen i Torgrim Eggens hjerne mens han skreiv sin fornøyelige tekst «Et forsvar for kjip kritikk» som stod på trykk i lørdagens Klassekampen. Her går han i strupen på den «velmente og lunkne» kritikken, både innen musikk og litteratur: «Den skoleflinke og akademiserte kritikken mangler både lidenskap og mot», skriver han. Eggen lengter tilbake til det han kaller ‘gullalderen’ i musikkritikk – cirka førti år tilbake i tid, hvis jeg forstår ham rett – og forteller blant annet om en kritikerkompis i Dagbladet som fikk bæsj i posten.

Eggen refererer til et månedsgammelt essay i The New Yorker av den kjente musikkskribenten Kelefah Sanneh, kalt «How music criticism lost its edge». Han peker så på hvordan pop- og rockekritikken på 1970-tallet og utover var upløyd mark, fritt fram og fritt vilt, der nye skribenter kunne slå seg løs og skrive stort sett hva de ville.

Siden jeg ikke fantes på verken sytti-, åtti- eller første halvdel av nittitallet, er det vanskelig å være nostalgisk. Men det jeg er helt enig med Sanneh og Eggen i, er at dagens musikkritikk tidvis er ufattelig tannløs – spesielt den norske. Ofte er den også fordummende. Men det er ikke ensbetydende med at tidligere tiders kritikk var så mye bedre.

Som Sanneh og Eggen begge viser: Rock- og popmusikkpressen før i tiden kunne være 

. Og usaklig. Ta for eksempel den notoriske Lester Bangs, kritiker i toneangivende Creem og Rolling Stone på syttitallet (hvor han til slutt ikke fikk flere oppdrag fordi han var «disrespecting musicians») – eller den nådeløse Robert Christgau i The Village Voice, som i 1986 omtalte Whitney Houston som «the most revolting pop singer in Christendom». Samme år kalte Daily Mail Madonna for «The queen of slut rock». Kritikken kvinnelige stjerner måtte tåle, år inn og år ut, er knapt til å tro – den dreide seg oftere om utseendet enn musikken, og formelig dryppet av forakt.

Å late som om alt i musikkritikken var bedre før, er bare tull: Den var tidvis forutinntatt og tendensiøs, og gjerne full av sexistisk, rasistisk og homofobisk oppgulp. Den typiske kritikeren (jepp, en middelaldrende hvit mann) hadde ingen åpenhet for annet enn 

Dessuten: Sjølv om kritikken gjerne var tung av nådeløse, sprelske metaforer og bilder – og sånn sett underholdende å lese – loddet den ikke nødvendigvis dypt, eller argumenterte godt. Eksempel: Natt og Dags anmeldelse av Anne Grete Preus, som kort og godt bestod av disse ordene: «Hold kjeft! Drittkjerring.» Dette var i 1997. Samme år skreiv Håkon Moslet i Dagbladet: «Spice Girls oppleves som et ganske sterilt og stupid orkester … Girl power, du liksom». Jaha – sterilt og stupid på hvilken måte? Hvorfor? Hvordan? Se, det var ikke gamledagers slaktersultne kritikere spesielt gode på å forklare. (Håkon Moslet gikk for øvrig hen og blei musikksjef i NRK P3).

Men for all del, du hadde også de strenge, syrlige og 

: Disse kritikerne som ble kjendiser i sin egen rett, fryktede og beundrede. Det gjelder både nevnte Bangs og Christgau – eller Greil Marcus, som famøst startet sin anmeldelse av Bob Dylans plate «Self Portrait» fra 1970: «What is this shit?». Eller The New Yorkers første pop- og rockekritiker, Ellen Willis: Hun var en av få høyprofilerte, kvinnelige rockekritikere rundt 1970, og pryder dagens magasinfront. Eller ta Pitchfork, som på tidlig 2000-tall hadde makten til å knuse en spirende karriere med én anmeldelse. Men, akk – dette var da pressen fremdeles fungerte som portvokter og satt med makta. Kritikken hadde en selvfølgelig posisjon i kulturen, som neppe kommer tilbake med det første. Og det er ikke på grunn av snillsløve kritikere.

Tror vi at profesjonelle musikere ikke tåler konstruktiv kritikk?

Poptimist?

I forrige uke skulle jeg lede en debatt på konferanseprogrammet til bransjefestivalen Bylarm, kalt «NRK x Musikk-Norge: Tidsriktig satsing eller syltynne flater?». Beskrivelsen av arrangementet begynte slik:

NRK er fortsatt Norges største scene. Flere i bransjen hevder at ‘satsing’ betyr tynnere, mer fragmenterte musikkflater og mindre redaksjonell dybde. Det er påstander – og de må diskuteres åpent.»

Timingen kunne ikke vært bedre: NRKs musikksjef, Mats Borch Bugge, hadde nettopp gått ut og erklært at P13 skal nedlegges og bli del av P3 Musikk. Samtidig vil seks reine musikkprogrammer på radio forsvinne i løpet av 2025: «Jazzklubben», «Y2K», «Hegstad», «Musikkreisen» (tidligere «Jungeltelegrafen»), «Spillerom» og «Klassisk vorspiel».

At NRK bygger ned og forflater musikkdekningen sin, er intet nytt. Både musikere, label-folk, foreninger og vanlige lyttere er – nok en gang – sinte og frustrerte. Nå skulle Bugge møte bransjemann Lars Tefre Baade, som jobber hovedsakelig med pressetjenester og promo, til en skikkelig debatt.

 forhåndspraten med debattantene, og deretter med en Bylarm-ansatt, bleiknet raskt håpet om en kritisk – kanskje til og med dyptpløyende! – debatt. Det viste seg at her var ingen spesielt kritiske eller uenige. Så hvorfor i huleste hadde Bylarm booket som de har gjort? De hadde ingen spesielt gode svar, men impliserte at jeg måtte jo skjønne at folk kanskje ikke er så glade i å være uenige, sant.

Frida Fliflet

Artikler

Skal livet aldri bli lettere etter hvert? Det spør Iris Caltwait seg om på sitt nye album.

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Ei trekning mot indie

Den nordnorske folkemusikken er like dramatisk som naturen, meiner Hekla stålstrenga.

Den colombiansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overlevelse, mener Edna Martinez.

At hun kan være popstjerne, er åpenbart. Men hva har Sigrid, nå 29, å si?

Du og meg og vi

Løft blikket, Eggen

To ferske kontroverser viser hvor det brenner hos amerikanske artister.

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt romantisering av skandi-sommer.

Sjanger: spilleglede

Hva trenger norsk rap mer av? Damer, mener Gunhild Roel. Som for eksempel henne selv.

Hiba Salameh tar sin palestinske arv med til klubben.

«Hold kjeft! Drittkjerring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Uenighet, hjelp!

Chris Swanson driver kanskje et indieselskap, men kan omsider innrømme at han vil påvirke den breie kulturen.

Pumpegris er overrasket over egen suksess. Men et stort press om å boikotte Øya, ga også en røff start.

Side Brok finst ikkje nostalgiske. Likevel må dei sjå bakover.

Bygdegullet

Highasakite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Plettfri aktivist?

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Ro i spillet

Lorde venter på dagen hun mister interesse for pop. Enn så lenge er den langt unna.

Et større spørsmål ulmer bak kravet om Øya-boikott.

Haim slår ut håret og drar sin kos – så hvorfor høres det så tamt ut?

Skal livet aldri bli lettere etter hvert? Det spør Iris Caltwait seg om på sitt nye album.

Ingen KI kunne lagd denne platen – og det kunne ingen gud heller

Har hiphopen mistet sin posisjon som pop­kulturens hitkver­nende tyngde­punkt?

Ei trekning mot indie

Den nordnorske folke­mu­sikken er like dramatisk som naturen, meiner Hekla ståls­trenga.

Den colom­bi­ansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overle­velse, mener Edna Martinez.

At hun kan være popstjerne, er åpenbart. Men hva har Sigrid, nå 29, å si?

Du og meg og vi

Løft blikket, Eggen

To ferske kontro­verser viser hvor det brenner hos ameri­kanske artister.

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt roman­ti­sering av skandi-sommer.

Sjanger: spille­gle­de

Hva trenger norsk rap mer av? Damer, mener Gunhild Roel. Som for eksempel henne selv.

Hiba Salameh tar sin pale­stinske arv med til klubben.

«Hold kjeft! Dritt­kjer­ring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Uenighet, hjelp!

Chris Swanson driver kanskje et indie­sel­skap, men kan omsider innrømme at han vil påvirke den breie kulturen.

Pumpegris er overrasket over egen suksess. Men et stort press om å boikotte Øya, ga også en røff start.

Side Brok finst ikkje nostal­giske. Likevel må dei sjå bakover.

Bygde­gul­let

Higha­sa­kite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Plettfri aktivist?

Sommarens beste festi­val­opp­leving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Ro i spillet

Lorde venter på dagen hun mister interesse for pop. Enn så lenge er den langt unna.

Et større spørsmål ulmer bak kravet om Øya-boikott.

Haim slår ut håret og drar sin kos – så hvorfor høres det så tamt ut?

Har hiphopen mistet sin posisjon som popkulturens hitkvernende tyngdepunkt?

Den nordnorske folkemusikken er like dramatisk som naturen, meiner Hekla stålstrenga.

Den colombiansk-karibiske musikken er både motstand, feiring og en form for overlevelse, mener Edna Martinez.

To ferske kontroverser viser hvor det brenner hos amerikanske artister.

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt romantisering av skandi-sommer.

Sjanger: spilleglede

Hiba Salameh tar sin palestinske arv med til klubben.

«Hold kjeft! Drittkjerring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Chris Swanson driver kanskje et indieselskap, men kan omsider innrømme at han vil påvirke den breie kulturen.

Side Brok finst ikkje nostalgiske. Likevel må dei sjå bakover.

Bygdegullet

Highasakite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.