Kommentar
Eurovision
T he season is upon us : bunad, pollen og russedebatt. Og Eurovision – eller Melodi Grand Prix, som nokon av oss hardnakka fortset å kalla det. Paljettar! Pyro! Så mykje dum musikk at han blir smart! Viss denne teksten hadde vore ei drøftande skuleoppgåve, ville eg for eksempel stilt spørsmål som: Kva er verdien av Eurovision i dag? Kva vil det vera, og kva er det eigentleg? Treng me det i det heile?
Slikt har eg overhovudet ikkje kunnskap til å svara på, men om ein skal gripa fatt i eit argument for Eurovisions eksistens, er det i alle fall god eskapisme og ein god fest – og det er jo ikkje argument ein skal kimsa av, spesielt ikkje i desse tider.
Men Eurovision seier òg sitt om den politiske stoda i Europa (og Midtausten, til tider). Konkurransen er uunngåeleg politisk, sjølv om han ofte prøvar å framstå som det stikk motsette, i ein felles feiring av ufarleg glitter og vind i håret. Visstnok blir deltakarane bedne om å halda den eksplisitte politikken utanfor songtekstane. I 2009, for eksempel, etter den russisk-georgiske krigen, trekte Georgia seg frå konkurransen etter at den europeiske kringkastingsunionen (EBU) las låtbidraget deira som ein direkte kritikk av Putin, og bad dei skriva om teksten.
Tanken er naturleg nok at nøytrale bodskap (i ekstragavant innpakning) = samlande.
Frida Fliflet