Frida Fliflet

Artikler

Zach Top får stadig høre at han har reddet countrymusikken. Men den trenger ingen redningsmann, mener han.

Helt ok konsertfilm med Aurora.

Simon Halsey bare elsker kor.

Generasjon K
Kva vil det eigentleg seie å vere vaksen?

Amalie Holt Kleive blei frarådet musikerlivet. I dag slipper den sjølerklærte lydnerden andrealbumet «Vi er de evige».

Sentimentalitet! Meir sentimentalitet!

En ny KI-coverlåt har jussen på sin side. Men hva med etikken?

Konsertinnhold
Har du tenkt deg på en storkonsert i 2026? Jeg kan lett kjede meg på arenakonserter, men jeg har prøvd å få tak i billetter til to stykk: hva som helst av Rosalías «Lux»-turné – som jeg med dyp livssmerte må innse at jeg ikke får tak i – og Bad Bunny i Stockholm, der billetter med brukbar sikt ligger på 4500–6000 kroner. Ikke får jeg tak i, og ikke har jeg råd! Det er en mager trøst, men vi er mange i samme situasjon. The Guardian publiserte nylig en sak om ståa i livebransjen: De største stjernene dominerer markedet totalt, og konsertbillettene er blitt en ny type statussymboler. I saken intervjuet de en 20-åring som anslår at han går månedlig på arenakonserter. Han pekte på sosiale medier, spesifikt Tiktok, som en av årsakene til utviklingen: Videosnutter av artister som spiller nye låter for første gang, tar med en overraskelsesgjest, eller andre uventede øyeblikk, går viralt og skaper fomo (fear of missing out). Kampen om billettene er beinhard – men ikke nødvendigvis på grunn av musikken. Å være til stede på den riktige konserten gir et inntrykk av eksklusivitet – så lenge du viser det til verden. Er du heldig, kan du bli repostet, få nye følgere, ja, kanskje til og med få vist videoen din på nyhetssider, skulle det skje noe virkelig spesielt på scenen. For mange er denne følelsen av eksklusivitet viktigere enn sjølve konsertopplevelsen. En ting er hva dette gjør med publikums oppførsel (filming, filming, filming).

Sverige gjør Levi Henriksen til et bedre menneske.

Både filmen og albumet «Wuthering Heights», ute i dag, kaller seg gotiske. Men er de mer enn vibes?

Andréa Louise Horstad er en sjelden kombo av produsent, tekniker, bandmusiker, filmkomponist – og nå soloartist, under navnet Andie Loui.

Finn mannen!
Raye gjør desperasjon gøy igjen.

Amerika, ja

Ole Kirkeng har kommet frem til at han lager by-country. Og han har ikke tenkt å klage på musikerlivet i Norge.

Få artister borer seg like langt inn i menneskesinnet som Okay Kaya. I kveld står hun på scenen i Operaen.

Artist? Prosjekt!
Skal vi først bli oversvømt med KI-dritt, må vi i det minste få vite at det er KI.

Røtter og føtter

Veslemøy Narvesen ser ikke på seg sjøl som en popmusiker. Hun har bare laget et popalbum.

Silvana Estrada tviheld på både livsviljen og lyrikken.

Reke seg gjennom livet
Heida Karine Mobeck vil være i øyeblikket, lage kokebok om livet – og at Trondheim Jazzorkester skal «reke» mer.

… sofaen med Meghan Markles julespesial.

Tønes skriv om ting som alle kjenner til, men som ingen har skrive låtar om. Det gjeld også når det er jul.

Dagen då Celina Isabelle redda meg frå sol og folk.

Frida Fliflet
Rosalía «Lux» På «Lux» er transformatoren Rosalía både gudelig og menneskelig. Det er skarpt, varmt og – gud! – så gråtevakkert. Rosalía unngår å dette ned i pretensiøsitetens klissete hav, dels fordi man bare må tro på henne når hun synger, dels ved å fnisende bryte den fjerde veggen, og dels fordi hun er skamløs nok til å gønne så på som hun gjør. Tenk at november kan være en så lys måned. Valkyrien Allstars «Venter på noen som venter på noen» I første halvdel av 2025 kom en rad oppsiktsvekkende gode folkemusikk-and-beyond-album: som Reolôs «Dystopi delete», Pumpegris’ «Fritids» – og til sist Valkyriens såre, vittige og faen så smarte sjuendeplate. Ingen andre kan smelte sammen Slick Rick og «Jondølen» og komme unna med det! Tekstene til Tuva Syvertsen gnistrer, og «Lyseblått» er en låt å ha med seg resten av livet. Oklou «Choke Enough» Det er et forunderlig debutalbum hun har laget, franske Oklou. Lag på lag av barokke synth-arpeggioer triller som glassperler gjennom låtene – hadde de hatt Gameboy i middelalderen, ville musikken kanskje ha hørtes ut som dette.

Black Hauge går i en høyst uærbødig dialog med en død nasjonalskatt: Olav H. Hauge. Det tåler han, mener de.

Ingen skal tru at Daniel Kvammen, sjølvutnemnd emogut, lagar julemusikk for pengane si skyld.
