Frida Fliflet

#fff

#000

Hva er lyden av skandinavisk sommer? Måkehyl og bølgeskvulp? Lyng som knaser under fjellskoene? Pissregn? Motorsykler? Antakelig ville en nordmann, svenske og en danske svart ganske forskjellig. Men de færreste ville nok tenkt at det er 

 – skandinavisk sommer – svenske Zara Larsson prøver å fange på sitt nye album. Som Sony sier: «hele albumet skal følges [sic?] ut som en sommernatt i Sverige der solen aldri går ned».

La oss ta den visuelle innpakningen først. Bildene, videoene, reklamesnuttene og pressematerialet viser tropiske fossefall, turkist hav, og det jeg som uvitende skandinav vil kalle for Hawaii-blomster.

Tjuesjuårige Zara ruller og plasker rundt, så vidt dekket i små, nostalgiske Y2K-plagg, med glitrefonter, discman, delfiner, dinglebånd rundt ankelen og solbrun karamellhud. Men alle skandinaviske jenter vet at dette er ikke sånn skandinavisk sommer er: Nei, det er sånn man ser ut når man har reist 

 fra Skandinavia, og ankommet det forjettede land kalt Syden.

med alt dette? Vel – i tillegg til å være et godt eksempel på vår kulturs a) nostalgimani og b) oppheng i det jentete, er mismatchen i estetikken også en god speiling av musikken. Pressemeldingen roper 

 Men utenom melodiøsiteten, et stakkars schlager-inspirert trekkspill og en eksepsjonelt klein sistelåt kalt «Puss puss», sliter jeg med å høre noe som helst svensk, skandinavisk eller egentlig bare egenartet ved denne platen. Det hele synes skreddersydd for amerikanske øyne og ører, for hva som er 

Så: Hvordan høres dette ut? Det korte svaret er: glatt, catchy på en kjedelig måte – og forbløffende dårlig tekstlig.

Tittellåten åpner ballet, og når den er ferdig, er også albumets beste del unnagjort. «Midnight Sun» kunne faktisk vært en reell kandidat til årets manglende sommerlåt (og med singelslippdato 13. juni var den garantert planlagt og timet til å bli det). Drum & bass-drivet er deilig, melodilinjene etser seg inn i hjernen, og jeg kjøper med glede refrengets klimaks, der vokalisten Larsson får flekse muskler: 

 – men godt for allmennheten – er den tekstlige listen for pophits blitt hevet de siste årene. Skarpe tunger og kvasse penner fra folk som Charli XCX, Sabrina Carpenter og Chappell Roan har skapt nye krav: Popteksten skal ha snert, den skal ha lag, og er den ikke smart, skal den være så dum at vi skjønner det er med vilje.

Larsson har hørt på Charlis siste album, for å si det sånn. Ikke minst har hun hørt på David Guetta og Swedish House Mafia. Og på Beyoncés «Renaissance», men det holder ei. De beste delene her er når hun skrur opp bassen og drivet, så det kan 

seg noe hardt og klubbete. Dessverre varer det sjelden mer enn ti sekunder. Det er frustrerende: Låter som «Girl’s Girl» og «Blue Moon» har kimen til virkelig gode 

i seg, hadde de vært laget av folk som tør å ta musikalske sjanser – og som kan skrive.

For flosklene flyter. Av og til lurer jeg på om ChatGPT er brukt som assistanse. Hva var skandinavisk sommer, sa du? 

Grass between my toes, tan lines, skinny dipping … so connected with it all, feel protected by the moon and the stars

. Men det er jo ikke stjerner og måne når det er midnattssol! På tide å ta seg en tur hjem til Sweden, si. Puss puss.

La solen gå ned!

Hello, Sweden! Lina Langendorf, du og bandet ditt har nettopp gitt ut platen «Undercover Beast»?

– Ja, albumet har fått en utrolig mottakelse: i Dagens Nyheter, musikkmagasinet Lira, vi var med i Kulturnyheterna på SVT, og spilte slippkonsert i Stockholm … Etter konserten kom en ung mann bort til meg og spurte: «Men vart har du 

» Jeg har bodd 20 år i Stockholm, men mange har nok kanskje ikke fått med seg hvem jeg er og hva jeg gjør.

Jeg undrer: Hva og hvem er et «Undercover Beast»?

– Jeg har vært en del i Etiopia, og i 2020 var jeg på en klubb i Addis Abeba og jammet. Etterpå var det en som kom opp og sa til meg: «You are an undercover beast!» Det er det beste artistnavnet jeg noen gang har fått. Når de så meg trodde de kanskje ikke at jeg skulle spille som jeg gjør, hehe.

Nå er du litt mindre undercover, da, etter denne mottakelsen?

– Ja, det er fantastisk. Jeg kjenner meg helt fylt til randen av all kjærligheten fra publikum. Jeg blir helt høy. Uten drugs! Musikken er min drug.

Du har altså et nært forhold til Etiopia – Langendorf United er tungt inspirert av ethiojazz. Hvordan datt du ned i denne musikkverdenen?

– Det var faktisk via en film som heter «Broken Flowers» (dramakomedie av Jim Jarmusch fra 2005, journ.anm.). Mulatu Astatke [kjent som faren til ethiojazz] hadde laget soundtracket. Jeg ble blåst av banen. I 2007 dro jeg for første gang til Mali, det ble det en 

for meg som musiker. Da jeg kom tilbake til Stockholm, og gikk på en jazzkonsert der folk satt helt stille og så alvorlige ut og klappet høflig, kjente jeg: Jeg kan ikke holde på med dette lenger. 

Første gang jeg var i Addis Abeba, var det som å komme hjem. Det er vanskelig å beskrive hvordan, jeg kjente meg bare så utrolig velkommen. Om jeg går inn på en kafé i Addis, ser folk opp og nikker. Hvis du er hyggelig i Sverige, tror folk du er ute etter noe.

Sjanger: spilleglede

, og Anniken C. Mohr

Hjelp oss, Sa_G: Hvordan uttaler vi navnet ditt? Sag? Saggy? S.A.G?

, liksom. Det er først og fremst på grunn av stjernetegnet mitt, Saggitarius (Skytten), som er 

. Artistnavnet måtte funke både på norsk og på engelsk. Og da jeg bodde i Spania, var det ingen som klarte å si Gunhild. Da ble det bare G.

Du er i ferd med å ta steget opp fra rap-undergrunnen. Snart spiller du for et utsolgt Parkteatret, og nå slipper du debutalbumet?

– Ja, plata handler litt om knuffing i bransjen, litt om meg og mitt følelsesladde liv, og så er det et oppgjør med 

. Da YLTV representerte meg (norsk hiphopkanal på Youtube, journ.anm.), fikk jeg sykt mye hatkommentarer. YLTV har jo sånn 90 prosent mannlige følgere. Jeg tror de bare ikke skjønner greia, og da er de ikke redde for å trykke på tastaturet.

Men jeg ble ikke lei meg eller tenkte «å nei, musikken min suger». Jeg tenker heller «Å ja, jeg er faktisk så annerledes at de har behov for å rakke ned på det». Det er kanskje en indikator på at jeg gjør noe riktig.

Jeg liker jo å tro at jeg er noe vi har manglet i bransjen. Mange kvinnelige rappere virker som de blir spist opp av et label og mister sin kreative frihet. Og jeg kommer jo helt utenfra. Jeg flytta fra Trondheim da jeg var 19 for å studere i Spania –

Man må ikke alltid gjøre ting man blir anbefalt

Janteloven, nei takk

Hallo, Hiba Salameh, du er i London nå? Hvordan har du det?

– Ja, jeg holdt på å duppelitt – jeg kom fra Berlin for et par dager siden etter å ha spilt der. Jeg flyttet fra Palestina i fjor. Det ble vanskeligere og vanskeligere å få dra ut av landet på turné, og stadig dyrere. Så nå bor jeg i London. Det er … veldig annerledes.

Du vokste opp i byen Haifa i Israel? Hvordan var det?

– Du kaller det Israel? For meg er det en palestinsk by. Men Haifa er veldig mikset, med muslimer, jøder, kristne, arabere … Jeg vokste opp i et arabisk nabolag, og gikk på en kristen skole for arabere.

– Faren min sendte meg til å ta pianotimer fra jeg var liten unge, og sjølv om jeg ikke var spesielt motivert for å lære meg piano, elsket jeg musikk. Som 18-åring var jeg i en alvorlig ulykke, og mistet bevegelsen i venstre hånd. Men jeg oppdaget den elektroniske musikken og skjønte at jeg kunne lage musikk på dataen, uten å måtte bruke begge hendene.

Som DJ og produsent mikser du klubbmusikk med et vell av arabiske sjangre – men hvilken musikk vokste du sjølv opp med?

– Jeg har vokst opp med samme vestlige musikk som vennene mine her i London. Grunnen er enkel: Vi hadde MTV hjemme. Men foreldrene mine hørte på mye eldre arabisk musikk, så jeg ble også eksponert for det. Da jeg begynte å lage musikk sjølv og spille som DJ, begynte jeg å mikse forskjellige greier. Men hver gang tok jeg meg i å blande inn arabisk musikk. Så jeg skjønte at denne musikken ligger i hukommelsen min; jeg trenger den kontakten med røttene mine. Jeg ville ta det til klubben – der rekonstruerer du den gamle musikken, du tar liksom arven din og finner den opp på ny.

Det har kommet noen slipp det siste halvåret, blant annet fra plateselskapene Majazz og Bilna’es, som nok har åpnet manges øyne for Palestinas klubbmusikk?

Det er vanskelig å leve i livet for alle mennesker

Dansing som motstand

«Hold kjeft! Drittkjerring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Åh, åttitallet! Nittitallet! Gamle dager! Da 

 var ung, var musikkritikken bra. Den var fryktløs! Den satte skapet på 

Omtrent slik hører jeg for meg grunntonen i Torgrim Eggens hjerne mens han skreiv sin fornøyelige tekst «Et forsvar for kjip kritikk» som stod på trykk i lørdagens Klassekampen. Her går han i strupen på den «velmente og lunkne» kritikken, både innen musikk og litteratur: «Den skoleflinke og akademiserte kritikken mangler både lidenskap og mot», skriver han. Eggen lengter tilbake til det han kaller ‘gullalderen’ i musikkritikk – cirka førti år tilbake i tid, hvis jeg forstår ham rett – og forteller blant annet om en kritikerkompis i Dagbladet som fikk bæsj i posten.

Eggen refererer til et månedsgammelt essay i The New Yorker av den kjente musikkskribenten Kelefah Sanneh, kalt «How music criticism lost its edge». Han peker så på hvordan pop- og rockekritikken på 1970-tallet og utover var upløyd mark, fritt fram og fritt vilt, der nye skribenter kunne slå seg løs og skrive stort sett hva de ville.

Siden jeg ikke fantes på verken sytti-, åtti- eller første halvdel av nittitallet, er det vanskelig å være nostalgisk. Men det jeg er helt enig med Sanneh og Eggen i, er at dagens musikkritikk tidvis er ufattelig tannløs – spesielt den norske. Ofte er den også fordummende. Men det er ikke ensbetydende med at tidligere tiders kritikk var så mye bedre.

Som Sanneh og Eggen begge viser: Rock- og popmusikkpressen før i tiden kunne være 

. Og usaklig. Ta for eksempel den notoriske Lester Bangs, kritiker i toneangivende Creem og Rolling Stone på syttitallet (hvor han til slutt ikke fikk flere oppdrag fordi han var «disrespecting musicians») – eller den nådeløse Robert Christgau i The Village Voice, som i 1986 omtalte Whitney Houston som «the most revolting pop singer in Christendom». Samme år kalte Daily Mail Madonna for «The queen of slut rock». Kritikken kvinnelige stjerner måtte tåle, år inn og år ut, er knapt til å tro – den dreide seg oftere om utseendet enn musikken, og formelig dryppet av forakt.

Å late som om alt i musikkritikken var bedre før, er bare tull: Den var tidvis forutinntatt og tendensiøs, og gjerne full av sexistisk, rasistisk og homofobisk oppgulp. Den typiske kritikeren (jepp, en middelaldrende hvit mann) hadde ingen åpenhet for annet enn 

Dessuten: Sjølv om kritikken gjerne var tung av nådeløse, sprelske metaforer og bilder – og sånn sett underholdende å lese – loddet den ikke nødvendigvis dypt, eller argumenterte godt. Eksempel: Natt og Dags anmeldelse av Anne Grete Preus, som kort og godt bestod av disse ordene: «Hold kjeft! Drittkjerring.» Dette var i 1997. Samme år skreiv Håkon Moslet i Dagbladet: «Spice Girls oppleves som et ganske sterilt og stupid orkester … Girl power, du liksom». Jaha – sterilt og stupid på hvilken måte? Hvorfor? Hvordan? Se, det var ikke gamledagers slaktersultne kritikere spesielt gode på å forklare. (Håkon Moslet gikk for øvrig hen og blei musikksjef i NRK P3).

Men for all del, du hadde også de strenge, syrlige og 

: Disse kritikerne som ble kjendiser i sin egen rett, fryktede og beundrede. Det gjelder både nevnte Bangs og Christgau – eller Greil Marcus, som famøst startet sin anmeldelse av Bob Dylans plate «Self Portrait» fra 1970: «What is this shit?». Eller The New Yorkers første pop- og rockekritiker, Ellen Willis: Hun var en av få høyprofilerte, kvinnelige rockekritikere rundt 1970, og pryder dagens magasinfront. Eller ta Pitchfork, som på tidlig 2000-tall hadde makten til å knuse en spirende karriere med én anmeldelse. Men, akk – dette var da pressen fremdeles fungerte som portvokter og satt med makta. Kritikken hadde en selvfølgelig posisjon i kulturen, som neppe kommer tilbake med det første. Og det er ikke på grunn av snillsløve kritikere.

Tror vi at profesjonelle musikere ikke tåler konstruktiv kritikk?

Poptimist?

I forrige uke skulle jeg lede en debatt på konferanseprogrammet til bransjefestivalen Bylarm, kalt «NRK x Musikk-Norge: Tidsriktig satsing eller syltynne flater?». Beskrivelsen av arrangementet begynte slik:

NRK er fortsatt Norges største scene. Flere i bransjen hevder at ‘satsing’ betyr tynnere, mer fragmenterte musikkflater og mindre redaksjonell dybde. Det er påstander – og de må diskuteres åpent.»

Timingen kunne ikke vært bedre: NRKs musikksjef, Mats Borch Bugge, hadde nettopp gått ut og erklært at P13 skal nedlegges og bli del av P3 Musikk. Samtidig vil seks reine musikkprogrammer på radio forsvinne i løpet av 2025: «Jazzklubben», «Y2K», «Hegstad», «Musikkreisen» (tidligere «Jungeltelegrafen»), «Spillerom» og «Klassisk vorspiel».

At NRK bygger ned og forflater musikkdekningen sin, er intet nytt. Både musikere, label-folk, foreninger og vanlige lyttere er – nok en gang – sinte og frustrerte. Nå skulle Bugge møte bransjemann Lars Tefre Baade, som jobber hovedsakelig med pressetjenester og promo, til en skikkelig debatt.

 forhåndspraten med debattantene, og deretter med en Bylarm-ansatt, bleiknet raskt håpet om en kritisk – kanskje til og med dyptpløyende! – debatt. Det viste seg at her var ingen spesielt kritiske eller uenige. Så hvorfor i huleste hadde Bylarm booket som de har gjort? De hadde ingen spesielt gode svar, men impliserte at jeg måtte jo skjønne at folk kanskje ikke er så glade i å være uenige, sant.

Etter at irritasjonen hadde lagt seg, undret jeg: Hvorfor er jeg egentlig overrasket? Debattene har ikke akkurat tatt fyr på Bylarm de siste årene – eller på noen andre bransjescener, for den saks skyld.

Dette er bare ett eksempel på en musikkbransje som, i motsetning til litteraturbransjen, virker forbausende redde for å ta til verbalt motmæle mot hverandre. Da jeg i forrige ukes Klassekampen leste Victor Malm, kulturredaktør i svenske Expressen, okke seg over hvor snilt og enig og konfliktsky det svenske litteraturlivet var blitt, tenkte jeg: Du skulle bare visst.

 debatt om musikk (og musikkritikk) her til lands – noe som opptrer cirka hvert skuddår hvis fullmånen lyser og Venus står i posisjon med Merkur – virker det å være ti ganger så mange litteraturdebatter. Den litterære offentligheten kan klage så mye den vil over nedgang og tapt maktposisjon, men den 

 Jeg vet ikke om jeg kan si det samme om musikkoffentligheten.

Dette virker kanskje ironisk å si etter sommerens Øya-

, men jeg er fristet til å kalle det unntaket som bekrefter regelen. (De hardeste boikottpådriverne her kom dessuten fra andre kunstmiljøer.) For med mindre noe skal nedlegges, er det neimen ikke lett å sparke opp til musikkdebatt her til lands. Framfor alt om musikalsk kvalitet og estetikk.

 innlegg og kronikker på bransjesteder som Ballade dukker opp her og der, men generelt sett er det få å spille ball med. Musikere virker påfallende mye reddere enn forfattere for å uttale seg om noe som helst som ikke er hundre prosent positivt og velmenende.

Det er neimen ikke lett å sparke opp til musikkdebatt her til lands

Uenighet, hjelp!

Chris Swanson, ringrev i indiemusikken – du og noen venner startet labelet Secretly Canadian for 30 år siden, da dere gikk på college og ikke hadde snøring på musikkindustrien. Nå har dere navn som Bon Iver og Phoebe Bridgers i stallen. Hvordan i huleste har dere fått til en slik framgang – midt i overgangen fra cd-ens heyday til strømmeplattformenes totaldominans?

– Vi var veldig skeptiske til strømming da den først dukket opp. Vi hadde jo en bibliotekaktig tilnærming til musikk; vi snudde på plater og holdt cd-er i hendene, vi gikk i platebutikker. Men kort sagt tror jeg vi har klart oss fordi vi aldri har gitt opp: Vi har gått på jobb hver dag, og ikke latt oss bli kyniske når ting har blitt vanskelige. Vi har hatt noen tøffe tider, og jeg har aldri hatt noen stor, overhengende plan. Men jeg har en intuisjon. Og prosjektene vi har jobbet med har vært så morsomme og så lærerike at tanken på å kaste inn håndkleet bare ikke har vært aktuelt.

Spotify, Tidal, Apple og de andre strømmetjenestene har gjort hele verdens musikkbibliotek konstant tilgjengelig. Nye artister i dag konkurrerer dermed ikke bare med hverandre, men med hele musikkhistorien. Hvordan forbereder og slipper dere en ny artist inn i en slik realitet?

– Det er avskrekkende å tenke at man konkurrerer med hele verden, så man må gå litt 

. Når det kommer en ny artist, er det noe veldig spennende med bare dette 

 før man vet hvilken retning det tar. Folk er besatt av å oppdage nye ting, med å hviske og fortelle hverandre om dette, så det viktigste når man signerer en ny artist er å finne det rette publikummet; finne de første ti tusen fansene. Du må finne de rette scenene i de rette bydelene, du må få folk til å snakke om denne nye artisten.

Og så er det visuelle viktig: Hvordan kan det gi et nytt lag til musikken og showet? Hva sier den visuelle innpakningen om artisten? Når dette er på plass, 

kan du begynne å se på strømmetall og sånn.

Vi kommer ikke unna kunstig intelligens hvis vi skal snakke om status quo i musikkbransjen. Nøyaktig hvordan det vil påvirke, er umulig å spå, men meningene er delte – mitt inntrykk er at musikere flest er livredde for KI, mens enkelte labelfolk er overraskende positive og fulle av pågangsmot. Hva tror du? Kunne du noen gang signert et KI-band?

– Det blir å strekke det litt langt. Jeg har en veldig god fantasi, men akkurat det sliter jeg med å se for meg. Men personlighet er viktig, og slik musikkindustrien og kulturen har utviklet seg de siste årene, handler det ikke bare om god musikk, men også om personlighet og karakteristikk. Er det forbeholdt bare levende, pustende kunstnere? Jeg vet ikke.

Jeg er absolutt for å bruke KI til å lage musikk, jeg synes ikke det er noe rart – jeg mener, synthen gjorde folk livredde på syttitallet, det samme med vocoderen og autotune. Men føler jeg en flik av eksistensiell frykt rundt KI? Ja, det gjør jeg. Mye mer enn den frykten jeg følte overfor strømmingens inntog for tjue år siden. Jeg bruker ganske mye tid på å ligge våken og tenke på alt KI kan utslette.

Men når det kommer til musikk, tror jeg at hjertet og sjelen i Secretly – og kjernepublikummet vårt – på en måte er knyttet til en tradisjon av å ta på ting. Små vennegjenger som drar på konsert og i platebutikker, kjøper 

, snakker med hverandre. Jeg tror folk alltid kommer til å sette pris på ekte kunst laget av ekte folk.

Jeg har aldri hatt noen stor plan. Men jeg har en intuisjon

Hvordan bli en snakkis

Anniken C. Mohr

Når du står i en tradisjon, skal du dele den. Du skal ikke holde det for deg selv, du skal gi uten å få noe tilbake. Det er en grunnstein i tradisjonsmusikken. Det er ditt ansvar som en som elsker tradisjon, sier Vera Sonne.

Hun er vokalist og låtskriver i bandet Pumpegris, og sitter i en sofa i Gamlebyen flankert av to bandkolleger: felespiller Trygve Liahagen og Astrid Garmo på gitar, synth og fele. Ikke at Pumpegris, et band på fem, er noe reint tradisjonsband. På ingen måte. De tar visepop, jazz, folkemusikk og litt shoegaze, tilsetter vittige, sjølvironiske og inderlige tekster – ja da, Valkyrien Allstars er en opplagt referanse – og rører det sammen til en ganske egen røre.

Og hvis noen skulle trenge en definisjon av brakdebut, må albumet «Fritids» fra i mars være et glimrende eksempel: NRK trillet sekser, Dag og Tid mente albumet var «makelaust». De blei booka til Øya og Vinjerock, i høst venter Oslo World med avgreininger. Men først står Bylarm for tur. (En litt omvendt rekkefølge enn de fleste band, altså).

– Det er noen mekanismer som har rulla og gått litt uten at vi har fått det med oss. «Dere har vært en skikkelig snakkis!» Å ja, var vi det? sier Liahagen.

– Dere visste ikke at dere var en hype?

– Nei. Hvordan faen skal vi vite det, liksom?

– Jeg tror vi alle er like sjokkerte. Det er jo fett med gode anmeldelser, men … er det 

– Altså, vi har jo trua på det vi lager. Men vi har alle prosjekter som driver i det ekstremt små, der vi spiller for ti stykker, liksom. Og det er en glede! Men når man er vant til det, er bare det at noen skriver en anmeldelse, sjokkerende, sier Sonne.

Musikkbransjen er dirty. Som alle andre bransjer

Sjokkstart

Rikke Løe Hovdal

Ein skal faktisk døy ein gong. Og det kjem nærmare og nærmare. Så det var kanskje naturleg å lage ei plate som handlar om tid, seier rappar Runar Gudnason.

– Eg held jo på med det mange påstår er ein ungdomskultur. Ein 

ungdomskultur. Men eg er ein rural mann på 53.

Gudnason og makkar/fetter Bård Aasen Lødemel, ein litt meir urban mann på 49, befinn seg nett no i ein høgst urural setting: i bakgarden til ein kafé på Grønland. Side Brok har inntatt hovudstaden for å øve og gjere 

før haustturneen startar i september. Dagen dette står på trykk, slepper duoen nemleg si første plate på tolv år, «All verda». Platetittelen er henta frå singelen «Esso»: 

Me er berre frå bygda, og det er all verda

. Og ligg ikkje noko av essensen i Side Brok i nett denne linja?

– Den setninga kan bety mange ting, men ja, eg synest det er ei kjerne i det vi driv med. Eg har oppdaga, som mange andre, at jo meir lokalt du gjer det – det er då det kan bli universelt, seier Gudnason.

Ei bygd kan romme si eiga verd. Men låtlinja har også ei ekstra dobbeltheit: Ho betyr at det er stort og stas å vera frå bygda – men også at «me er berre frå bygda – og det er heile verda også». Alle kjem opphavleg frå bygda, påpeiker Gudnason.

– Og når ein skriv om menneske, om liv og død og kjærleik og hat: Alle desse tinga er grunnleggande. Det skjer ikkje ein drit meir i New York enn det gjer i Hovdebygda. Det er akkurat dei same tinga overalt.

Plata kan handle om mange ting, understrekar han, men til sjuande og sist er det rapmusikk. Trommer og flow er det viktigaste:

– Viss ikkje det er i orden, er alt anna likegyldig. Dei som lagar songar seier ofte at dei toneset tekstar. I rap set vi tekst til trommer. Det må vere god flow, gode lydar, og så må dei fortelje deg noko. Gjerne både om meg og om deg som høyrer på.

Dialekt-rap er eit idiotisk ord. Alle i Noreg rappar på dialekt

Her, no, då

Christopher Olssøn

Eg veit ikkje kor nokon ting er i Oslo, slår Tobias Sten fast.

Me er på veg til fots gjennom hovudstadsgryta, åler oss forbi turistar og elsparkesyklar og bygningsarbeid og vegsperringar og trikkeskinner. Det er formiddag og sola steiker, og me skal til Oslos fremste countrybar, Bonanza. Stordingen Sten er eit par dagar i Oslo, der han no motvillig bur, for å trekka pusten før han held fram med sin 

lange haustturné. Han har nemleg blitt countrypopstjerne på rekordtid – ein type kjendis som knapt har eksistert her til lands før.

– Eg trur eg er ein plass mellom at eg ikkje veit kva som foregår og at eg synest det er veldig vanskeleg å ta innover meg, seier Sten.

– Men eg er jo blitt kjent for noko positivt. Tekstane mine treff folk. Eg har fått heilt sjuke meldingar, folk som skriv dei har trekt seg frå å ta sjølvmord fordi dei har høyrt på musikken min … Så eg synest det er eit nødvendig bidrag til samfunnet.

I skrivande stund har han seks av ti låtar på Spotifys topp-ti-liste over dei mest spelte songane i Noreg. Ting har skjedd i rakettfart: Debutalbumet «Tobias Sten» kom i mai. Førre veke sleppte han ein utvida versjon av plata med tre nye låtar, blant anna duetten «Ingen her e deg» med gudbrandsdøl Synne Vo. Låta, ein smellcatchy pedal steel-ballade om kjærleikssorg på bygda, vil nok bli ein av haustens – kanskje årets – store norske hits.

Med ei svær, lett rusten stemme, sterk meloditeft og allsongvenlege låtar om (vanskeleg) kjærleik, har Sten tatt banjo og cowboyhatt inn i det kommersielle popformatet. Det same som crossover-artistar i den amerikanske countryen har gjort i tiår, med andre ord – men i ein norsk kontekst skil Sten seg ut.

– Eg har treft folk som faktisk saknar å føla noko. Musikk som ikkje berre handlar om å ta seg ei linje og hoppa på ein russebuss og gløyma livet.

Det har også mykje å seia at tekstane hans er basert på ekte opplevingar, trur Sten. Han vil at publikum skal bli kjent med den han er.

Plateselskapa skal gjera deg til noko du ikkje er

Bygdegullet

Det er ikkje få ting Highasakite sitt nye album vil gape over: død, skam, sjukdom, makt, kjærleik, stoltheit og «stillhet som varer for lenge», ifølgje pressemeldinga. Låtane har namn som «Messiah», «Biblical» og «Requiem», mens albumcoveret viser frontkvinne Ingrid Helene Håvik sitt fjes sminka på lik-aktig, metall-inspirert vis. Dette er blodig alvor, altså.

Og sånn høyrest det ut òg. Håvik er glad i dramatikk, og sjølv om fleire av låtane her er seige som tjære, er dei også insisterande voldsomme. Lydbildet er grandiost, med harde synthar og trommer som enten er så luftige at dei nesten går i oppløysing, eller spisse og skarpe som buekorps. Det viktigaste instrumentet er likevel Håviks enorme vokal, som svever og borer seg inn høgt og lågt.

 album, er låttekstane ein bremsekloss. Å skriva godt om livets store kjensler og djupe dalar, krev presisjon, kreativitet og finesse – klart at tekstane må ha ein klangbotn, eller i alle fall ein snert. Dessverre forblir døden, skamma og makta abstrakte fenomen her, langt vekke for lyttaren, med linjer som 

Your heart is my temple / I worshipped every beat

Don’t say that you’ve let go / Like you could ever let me go

Kva og kven handlar låtane eigentleg om? Tekstane har nesten ingen scener, karakterar eller detaljar som hjelper lyttaren med å komma nærmare – og slik eg forstår målet med plata, er det nettopp å kikka nærmare på livets største utfordringar, og rista skikkeleg i lyttaren på vegen.

 ikkje har det i seg å skriva knallgode popsongar, og refrengteften hennar er udiskutabel. «Call Me When You Need Me» er catchy som fy, og dei små augneblikka av spenstig instrumentering er eit løft: den latinoflørtande trompeten i «Make It», eller orgeloutroen som utgjer «Requiem».

Likevel blir plata for flat. Sounden minner om ein del listepop frå 2010-talet, og har noko Imagine Dragons-aktig over seg, det er så patosfylt, så mørkt, men i sin iver etter å ropa om dei største kjenslene, ender det opp med å kjennast litt … kjenslelaust.

Patos, osv

Ikke før er Øya overstått, så lurer en ny musikken-og-politikken-sak i buskene. Tidlig denne uken satt popartisten Aurora side om side med Greta Thunberg ved oljeraffineriet på Mongstad i Nordhordland. Demonstrasjonen – som går ut på å blokkere inngangen til raffineriet – er i regi av aktivister fra Extinction Rebellion. Aurora har alltid vært en politisk engasjert artist, om enn i ganske vage termer à la «vi vil alle ha fred». Men at klimasaken står hennes hjerte nært, er det liten tvil om.

Bergens Tidende har dekket Mongstad-protestene tett. Da Aurora dukket opp, påpekte de at hun i 2022 opptrådte på Equinors femtiårsjubileum – en stor fest i Stavanger konserthus – og fikk penger for det. Hvor mye det er snakk om, er uvisst. Til BT sier Aurora at hun ikke vil være i et ekkokammer, men heller bruke muligheten til å framføre musikken og meningene sine for folk hun er uenig med.

Aurora, både i tale og musikk, virker det rimelig å tro henne på denne altruistiske logikken. Det minner nemlig om forrige gang hun stod i en liknende storm: I 2019, da hun fikk sterk kritikk for å skulle spille konsert i Israel – mens manageren skjulte det fra turnéplanen. Da sa hun til Klassekampen: «Jeg liker godt å blande politikk og musikk. Og snakke om medmenneskelighet og empati. Om kjærlighet og styrke.»

Å først ha fått penger fra Equinor, og så protestere mot selskapet, ser sjølvsagt ikke bra ut. Men det som ser enda mindre bra ut, er backlashen Aurora nå får på sosiale medier. Få ting får kommentarfelttroll til å gå mer bananas enn uperfekte klimaaktivister – spesielt hvis de 

er unge og kvinnelige. En, to, tre, fyr løs.

Men Aurora var langt ifra aleine om å opptre på Equinors jubileum. Samme kveld spilte blant andre Åge Aleksandersen, Kurt Nilsen og Sondre Lerche. Jeg har ikke innsyn i deres innbokser, men jeg tillater meg å tvile på at de får samme type hets.

å peke på hvor hyklersk Aurora er: Hun gir jo ut lp-plater laget av olje! Hun går med syntetiske klær laget av olje! Hun kom seg sikkert ut til Mongstad med 

Men hvordan i alle dager skal man egentlig opptre som aktivist, som musiker, ja, som menneske? På Øya-konserten for et par uker siden sa Dennis Lyxzén i punkbandet Refused: «Nu är det så at hur vi enn bär oss åt, har vi liksom blod på händerna. Jag far i affären, blod på händerna, sätter mig i bilen, blod på händerna, drikker läsk, blod på händerna.» Altså: Alt vi gjør og er og tar i, er så tilskitnet av den globale hyperkapitalismen at det er nær umulig å holde sin sti rein.

Lyxzén trakk linjer til Øyas eierselskap og videre, men argumentet kan også brukes om Auroras aktivisme. Oljebarn er vi alle, uansett. Protester i vei.

Hvordan i alle dager skal man egentlig opptre?

Plettfri aktivist?

Når festivalsommaren slår inn over landet, og samtidig markerer det etterlengta konseptet 

i denne redaksjonen, brukar eg å seie takk og farvel til alt som luktar musikkbransje og stikka til fjells. No i juli, derimot, stod både Førdefestivalen og Moldejazz på plakaten, og det høgst frivillig.

Festivalane er viktige i kvar sin sjanger: Førdefestivalen, med blikket retta mot folkemusikk frå stort sett alle kontinent, har gjort mykje viktig arbeid for det ein flosklete kan kalla 

. Moldejazz er, som dei fleste norske jazzfestivalar, ein hjørnestein i heimbyen, og ein av Europas eldste jazzfestivalar (og landets viktigaste, ifølge seg sjølv).

Moldensarane må vere blant landets største patriotar, der dei vandra og/eller hoppa rundt med skinande fjes, mildt sjokkerte over tropevêret, mens dei peikte mot Moldepanoramet og erklærte: «Blir aldri lei!» Og det var ikkje vanskeleg å forstå patriotismen under årets Moldejazz – sjølv om varmen gjorde at eg, og sikkert mange fleire med meg, droppa fleire konsertar til fordel for meir avkjølande aktivitetar.

Årets Artist in Residence i Molde var eminente Trondheim Jazzorkester, som spelte i ei rekke forskjellige konstellasjonar (sjå også platemelding på side 19). Nasjonale veteranar som Karin Krog og Bugge Wesseltoft var på plass – men her var også fleire (halv)unge, (halv)nye, veldig 

briter og amerikanarar, som representantar for noko heilt anna: festivalopnar Yussef Dayes, multikunstnar Alabaster dePlume, trommis Makaya McCraven og bluespoet Aja Monet. Det er og blir noko pussig med å sjå musikalske legender liksom løfta opp og sleppt ned i ein norsk småbykontekst – synet av den snart syttiårige souldivaen Dianne Reeves som steig ut frå restaurantkjeda Egon, for eksempel, med eit litt forvirra uttrykk i fjeset.

Samtidig er det freistande å setta spørsmålsteikn ved bookingar som Emma Steinbakken, Marstein og Kamelen. 

 Men som ein moldensar forklarte meg: «Dette er jo ein festival for 

. Det er ingen her som veit kven Arooj Aftab er, liksom.» Eg tok meg uansett i å sakna fleire friske bookingar i den meir klubbete eller indiepoppete leiren, om ein no først skal valsa utanfor jazzen.

Men viss ønsket var å Nå Dei Unge, så lukkast det i alle fall. På veg til Marstein og Kamelen flokka hordar av kvitkledde, blonde og solbrune tjueeinåringar seg rundt Romsdalsmuseets store utescene. Sjølv har eg aldri heilt fått grep om fenomenet Marstein, reint musikalsk, så det var nyttig å sjå han live. Her kom sjarmen og karismaen til syne, og han jobba hardt, aleine på scena som han var. Litt moralposering her og der («jeg takka nei til et samarbeid med et brusmerke! Jeg vil ikke si hvilket merke det var!»), men for all del: Gi ungdommen alle moralske forbilde dei kan få. Marstein vil noko, og han står for noko.

Den vakraste konsertopplevinga kom derimot på festivalens siste kveld. Pakistansk-amerikanske Arooj Aftab, med sine tenksame, funklande låtar og ei stemme som liksom rommar hundreår, gjorde seg ypperleg i Molde domkirke. Ho er ei kul booking, ein særeigen artist som klarar å målbinde både kyrkjerom og Coachella. I stor kontrast til dei lyriske låtane, er ho tørrvittig og småarrogant på scenen: «This is when we usually go off»

 sa ho før ekstranummeret, «but my heels are six inches so I can’t be bothered».

Kontrasten mellom framtoninga og musikken var komplett

Lov med kok

Jeg blir ganske lite nervøs. Jeg tror jeg bare har ristet det av meg, sier Henriette Eilertsen.

– Da jeg var ungdom var det helt annerledes, da ble jeg dødsnervøs. Men nå 

jeg litt den spenningen. Jeg kjente det under pandemien; behovet for et adrenalinkick. Å stå på scenen og ikke vite hvordan det skal lande.

– Veldig. Men det er viktig å kjenne på ubehaget iblant. Ta ting i øyeblikket og la det stå til.

Har man fulgt bare littegrann med på norsk jazz de siste årene, har navnet Henriette Eilertsen vært umulig å unngå. Også i poplandskapet har fløytetonene hennes vært å høre, for eksempel med Fieh og Masåva. Hun er, med andre ord, i vinden. I sommer gjorde fløytisten og komponisten tre forskjellige konserter på Kongsbergjazz, inkludert bestillingsverket «Just a Universe». Under Moldejazz spilte hun blant annet med Trondheim Jazzorkester/Jason Moran, og kommende tirsdag, under Oslo Jazzfestival, spiller hun med Henriette Eilertsen Trio. Til vinteren kommer trioens debutalbum. Mange baller i luften? Ja. Men nervøs blir hun altså ikke.

Klassekampen møter Eilertsen på OLYP, et studio- og øvingsromfellesskap på Rosenhoff i Oslo. Der deler hun et lite øvingsrom med ni andre musikere. Instrumenter står og ligger på gulvet, langs vegger og hyller. Eilertsen har nettopp vært en uke i studio for å spille inn et bestillingsverk av trommis Thomas Strønen for det tyske plateselskapet ECM.

– Så nå gjenstår det bare at Manfred Eicher godkjenner det, ler hun.

Eicher, sjef på ECM, er en institusjon i europeisk jazz – som har sittet i sjefsstolen siden starten i 1969.

– Han holder fortet. Strengt. Men han har bestilt denne innspillingen, så jeg regner med det ordner seg.

Jo eldre jeg blir, jo mer skjønner jeg hva jeg selv driver med

Ro i spillet

Tittelen på Rolling Stone Magazines frontsak i mai lyder: «Lorde: ‘I’m an intense bitch’». Klassekampens utsendte forventer dermed divanykker og ufordragelighet her jeg sitter i en hotellresepsjon og venter på å møte en av tjuetitallets mest innflytelsesrike popmusikere. Men da vi blir geleidet inn rett dør i sjette etasje, er det lite divanykker å spore: Ella Yelich-O’Connor er i perlehumør. Hun slår ut med armene og ønsker høflig velkommen til et streit, blåmalt hotellrom. Balkongdøren står åpen, utenfor hyler måkene og Gröna Lunds berg-og-dal-bane-ryttere om kapp.

Da vi møtes, er det to uker til «Virgin» slippes, Lordes fjerde album. Det er derfor hun befinner seg i Stockholm, for å ha en pressedag – slik store artister gjerne gjør før plateslipp. I dag er det altså et knippe skandinaviske medier som står for tur, og Universal-ansatte tar tiden på oss med sekundpresisjon. Er det lange dager? 

– Albumet er veldig personlig å snakke om. Men dette er en bra dag, forsikrer Lorde:

Hun har spist «en hel tube!» Kalles kaviar til frokost. Hun er 

28-åringen er den typen artist som trekker seg tilbake når hun kan – men når hun først gir ut album, er hun i sentrum av popkulturen.

– Jeg har jo gitt ut musikk i tolv år nå, og jeg kan se en rød tråd fra den første versjonen av meg som åpnet munnen framfor en mikrofon, til den versjonen av meg som er på «Virgin», forteller Lorde, og setter seg til rette i en plysjstol.

– Det handler litt om å finne tilbake til noe grunnleggende, noe essensielt som alltid har vært der – samtidig som jeg også pusher meg inn i nytt territorium. «Virgin» er en utforskning av den typen kvinne jeg vil være, tror jeg.

Jeg tror jeg aldri helt kommer til å forstå berømmelse

Jomfrutur

Det er festivalsommer i Norge, det er folkemord på Gaza, og boikottørsten gjennomsyrer det norske kulturliv. Akkurat nå er alles øyne rettet mot Øyafestivalen: Norges utvilsomt beste festival for populærmusikk, med rundt 80.000 besøkende årlig. Som Klassekampen har skrevet mye om, ble Øyas eiere, festivalselskapet Superstruct, i fjor kjøpt opp av de amerikanske investeringsgigantene KKR. Disse har ikke spesielt reint mel i posen: De investerer i olje og gass og israelsk teknologi – og eier dessuten det tyske eiendomsselskapet Aviv Group, som igjen eier det israelske nettstedet Yad2.

Yad2, et slags israelsk Finn.no, annonserer for ulovlige boliger på den okkuperte Vestbredden. Nå tar flere og flere til orde for å boikotte hele Øya­festivalen, midt i en europeisk bølge av liknende tilfeller.

 knippe artister – der flere har spilt eller skal spille på Øya – ut i Klassekampen med et felles opprop. «At Øyafestivalen har vokst seg stor, bør ikke brukes som unnskyldning for å la seg kjøpe på bekostning av etiske prinsipper. Makt må ikke alltid korrumpere», skriver de.

Musikere er gode på å organisere seg, og gode på opprop. Det er viktig at bransjen viser hvor de står. Men nøyaktig 

artistene vil at Øya skal gjøre, forblir temmelig uklart. Mener de at Øya skal avblåse hele greia? Bryte alle kontrakter med artistene, arbeiderne og alle andre som er involverte? At Øya skal legge ned hvis ikke KKR skaffer seg en moralsk ryggrad?

 for å sikre videre drift. Nå er prisen blitt smertelig tydelig: De har null kontroll over hva andrehåndseierne deres driver med. Og hva kan de gjøre sjøl? De kan presse, si seg uenige, de kan stå på krava – det gjør de også, og det skulle bare mangle. Men ut over det? Tja. Øya er ikke en stiftelse som for eksempel Roskilde (som blir tungt sponset av Tuborg).

Ballen ruller fort i slike saker, men i skrivende stund er det ingen artister som har trukket seg fra Øyas hovedprogram. Det har derimot tre artister fra tirsdagsprogrammet gjort – «oppvarmingsdagen» til Øya, som foregår på mindre scener rundtom i Oslo.

 at KKR har tenkt å bli etisk forsvarlige med det første. Som professor emeritus Tor W. Andreassen sa i Klassekampen torsdag: «I disse selskapene handler alt om profitt, profitt, profitt.» KKR er noen råkapitalister. Punktum.

Så hva hjelper? At alle artister på alle Superstructs festivaler boikotter, slik at alt avlyses? Ja, kanskje. Men et slikt utfall virker mildt sagt usannsynlig.

Det er et større spørsmål som ulmer i bakgrunnen her. Hvis man virkelig mener at alle bør boikotte Øyafestivalen, har man spent opp en ekstremt stram line for seg sjøl. Nå står jeg i fare for å bli anklaget for 

-ism, men likevel: Både Ticketmaster og Live Nation – musikkbransjens to aller mektigste selskaper – har egne forgreininger i Israel. Skal de også boikottes? I så fall begynner det å bli vanskelig å dra på konsert. Live Nation eier for eksempel Norges største festival: ikke Øya, men Tons of Rock, som går av stabelen kommende uke på Ekebergsletta i Oslo.

Frida Fliflet

Artikler

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt romantisering av skandi-sommer.

Saksofonist Lina Langendorf trenger bare musikk for å bli høy. Men ikke prøv å sette henne i bås.

Hva trenger norsk rap mer av? Damer, mener Gunhild Roel. Som for eksempel henne selv.

Dansing som motstand

«Hold kjeft! Drittkjerring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Det er ikke bare musikkritikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.

Chris Swanson driver kanskje et indieselskap, men kan omsider innrømme at han vil påvirke den breie kulturen.

Sjokkstart

Side Brok finst ikkje nostalgiske. Likevel må dei sjå bakover.

Countrystjerne Tobias Sten dukka opp frå ingenting. No vil han slå eit slag for dei følsame gutane.

Highasakite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Plettfri aktivist?

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Henriette Eilertsen har inntatt norsk jazz’ kjerne med noe de færreste visste at de savnet: jazzfløyte.

Lorde venter på dagen hun mister interesse for pop. Enn så lenge er den langt unna.

Hvor går grensa?

Haim slår ut håret og drar sin kos – så hvorfor høres det så tamt ut?

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Savnet: protest

En kjempe takker av

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Festspillene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Lido Pimienta sitt nye album viser svære musikalske ambisjonar.

Til Vasaland

Kirsten Flagstad gjenoppstår som sopran under årets Festspillene i Bergen.

Opportunisten

Vossajazz 2025, både med og utan folkemusikk.

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt roman­ti­sering av skandi-sommer.

Sakso­fonist Lina Langendorf trenger bare musikk for å bli høy. Men ikke prøv å sette henne i bås.

Hva trenger norsk rap mer av? Damer, mener Gunhild Roel. Som for eksempel henne selv.

Dansing som motstand

«Hold kjeft! Dritt­kjer­ring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Det er ikke bare musikkri­tikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.

Chris Swanson driver kanskje et indie­sel­skap, men kan omsider innrømme at han vil påvirke den breie kulturen.

Sjokkstart

Side Brok finst ikkje nostal­giske. Likevel må dei sjå bakover.

Country­stjerne Tobias Sten dukka opp frå ingenting. No vil han slå eit slag for dei følsame gutane.

Higha­sa­kite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Plettfri aktivist?

Sommarens beste festi­val­opp­leving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Henriette Eilertsen har inntatt norsk jazz’ kjerne med noe de færreste visste at de savnet: jazzfløyte.

Lorde venter på dagen hun mister interesse for pop. Enn så lenge er den langt unna.

Hvor går grensa?

Haim slår ut håret og drar sin kos – så hvorfor høres det så tamt ut?

Valkyrien Allstars har spilt seg opp til å bli et av Norges viktigste band. Vi ble med dem til et sted av spesiell betydning.

Savnet: protest

En kjempe takker av

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Festspil­lene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Lido Pimienta sitt nye album viser svære musikalske ambisjonar.

Til Vasaland

Kirsten Flagstad gjen­opp­står som sopran under årets Festspil­lene i Bergen.

Opport­u­nisten

Vossajazz 2025, både med og utan folke­mu­sikk.

«Midnight Sun» høres ut som en amerikansk, glatt romantisering av skandi-sommer.

Saksofonist Lina Langendorf trenger bare musikk for å bli høy. Men ikke prøv å sette henne i bås.

«Hold kjeft! Drittkjerring», skrev Natt og Dag om Anne Grete Preus i 1997. Var egentlig kritikken så mye bedre før?

Det er ikke bare musikkritikken som er blitt servil. Det er hele bransjen.

Chris Swanson driver kanskje et indieselskap, men kan omsider innrømme at han vil påvirke den breie kulturen.

Side Brok finst ikkje nostalgiske. Likevel må dei sjå bakover.

Countrystjerne Tobias Sten dukka opp frå ingenting. No vil han slå eit slag for dei følsame gutane.

Highasakite sitt nye album er grandiost og platt på same tid.

Sommarens beste festivaloppleving kom frå ein dresskledd finne i Førde.

Festspillene i Bergen blir sponset av oljen. Men det blir alle andre også.

Kirsten Flagstad gjenoppstår som sopran under årets Festspillene i Bergen.

Opportunisten

Vossajazz 2025, både med og utan folkemusikk.