Frida Fliflet

Av alle vonde ting å se på, ligger synet av statsledere som smisker seg opp til Trump på pressekonferanser, veldig høyt oppe. Sjølv om det er aldri så strategisk å ikke såre Trumps krystallskjøre ego, skriker primaldyret i meg: Ta igjen! Pirk ham i brunkremen! Dra ham i hentesveisen!

Men det kommer jo ingen politikere til å gjøre. Og da – kan man tenke – bør det finnes noen andre som tør å si fra. For eksempel store, amerikanske artister, som har et enormt publikum og ditto stor påvirkningsmakt. Men da må man leite med lupe. Hvor er de? Hvorfor er de så stille mens ytringsfriheten, klimapolitikken, helsesektoren, utdanningssystemet, kulturlivet, demokratiet, 

hederlige unntak. I forrige uke slapp Bruce Springsteen en live-ep (anmeldt lenger bak i magasinet), der han inkluderer sine flammende taler mot Trumps «korrupte, inkompetente og forræderske administrasjon». Trump svarte at Springsteen «ought to KEEP HIS MOUTH SHUT» – hvis ikke kan det gå galt, impliserer han. (For en retorisk parallell, bla om og les om Stalin og Sjostakovitsj). Gamle Neil Young kastet seg på, og skreiv: «Bruce and thousands of musicians think you are ruining America. (...) I am not scared of you. Neither are the rest of us.»

Også punkrockerne i Green Day – som for 19 år siden ga ut det stadig mer profetiske albumet «American Idiot» – har brukt sin verdensturné til å hamre løs mot Trump, Vance og Musk fra scenen. De har også oppdatert låtteksten til «American Idiot» ved å sy inn en Maga-referanse.

 Hvor er viktige, innflytelsesrike og politisk engasjerte artister som Olivia Rodrigo, Boygenius og Billie Eilish? Eller Ariana Grande, Lana Del Rey – Kendrick Lamar, for den del? Og 

 er samtidens to mektigste popmonolitter? Taylor Swift og Beyoncé, som begge oppfordret til å stemme på Kamala Harris i valgkampen, glimrer nå med sitt fravær.

Er de redde for å fremmedgjøre deler av fanbasen? Er de redde for å bli tatt ut av kontekst og bli trollet i hjel på internett? Er de redde for grensetrøbbel ved neste 

? Er de redde for å miste privilegier og lukrative avtaler? Kjører de Dolly Partons «sitt stille i båten»-taktikk, med håp om å nå ut til begge sider av sitt polariserte hjemland?

De unge, i starten av karrieren, har mer å tape enn de gamle legendene som pusher åtti – og de er mer sårbare for internetts og fandoms’ hysterisk lettantennelige sider. Likevel er det vanskelig å føle noen dyp sympati for denne rungende stillheten, sånn som ting er nå. De vet hva de står for, de har en enorm makt – og de velger å ikke bruke den. Kanskje det kan kalles en skam.

Savnet: protest

#fff

Du går av som dirigent og kunstnerisk leder i Solistkoret etter 35 år. Det har blitt et av Europas ledende kor, med en svært høy stjerne – og snart tar 34-årige Yuval Weinberg over roret. Hvordan blir det å forlate skipet?

– «Hva føler du nå?» Hehe. Jeg har jo levd med dette koret i 35 år, så jeg vet ikke hvordan det blir uten dem. Men jeg er først og fremst veldig takknemlig for det vi har fått holde på med og bygge opp. Jeg trives enormt godt med kvaliteten og arbeidsmoralen som Solistkoret har.

Det er ikke sånn at jeg er lei, men jeg vil også gjøre andre ting i mitt profesjonelle liv: mer instrumentalmusikk, mer orkestre, og da må jeg lage plass til det. Alt har sin tid. Og det er fint for koret å få en annen dirigent. Koret kjenner Yuval godt, og jeg har enormt tro på ham. Det er det beste valget de kunne ha tatt.

Solistkoret fyller 75 år i år. Hva var målet ditt da du startet som kunstnerisk leder?

– Jeg ville at det skulle være så høy kunstnerisk kvalitet som overhodet mulig. Hele tiden strekke seg videre. Men i det er det også en menneskelig komponent; ting må ikke være perfekte. Jeg ville utforske ny musikk med nysgjerrige sangere som vil utenfor komfortsonen. Du er ikke i Solistkoret for å søke kunstnerisk sikkerhet.

Den andre store kampsaken var at sangerne skulle få betalt – det fikk de nemlig ikke. Å være kunstnerisk leder er ikke bare å finne repertoar og dirigere. Jeg har sittet i mange møter på Stortinget, for å si det sånn. Først i 2014 kom vi på statsbudsjettet – da hadde vi holdt på i 24 år. Men jeg har jo lært utrolig mye på veien, da.

Du gjør dine avsluttende konserter med koret i disse dager: først Festspillene i Bergen – der du er festspillmusiker – så Universitetets aula i Oslo og en «finale» i Kulturkirken Jakob. Dere gjør også to konserter med Emilie Nicolas, i Grieghallen og Operaen. Her møter hennes popmusikere deres barokkmusikere. Hvordan har samarbeidet vært?

– Hvis du tenker på en del av barokklåtene, var jo de popmusikk på sin tid. Så det kjennes ikke så unaturlig – vi leker oss, blander, Emilie er med og synger på Händel, koret synger med på hennes låter, og det er også folkemusikk og impro inni der.

Blant musikerne som er med er også Eivind Helgerød, sønnen min, som har spilt med og produsert plater for Emilie. Det er veldig gøy å stå på scenen sammen, det gir en ekstra fin dimensjon. Vi pleier å gi hverandre tilbakemelding – jeg har jo hørt mye på det han har spilt og produsert opp gjennom, Emilie og Cezinando, for eksempel, og lydbildene der er ikke så langt fra f.eks. Luciano Berio (italiensk eksperimentell komponist, som Solistkoret har framført mye, journ.anm.) Vi tenker ikke så veldig båsete. Musikken er heller litt som forskjellige dialekter.

En kjempe takker av

Når man leser saker om Lauryn Hill skrevet det siste tiåret, er det et ord som stadig går igjen: enigma. Hvor er hun? Hva driver hun med? Hvordan har hun det? Hvem er hun blitt, denne visjonære rapperen, sangeren og sjangersmelteren?

Det er neimen ikke lett å finne svar. Hill, som fyller femti år på mandag, har stort sett holdt seg vekke fra offentlighetens lyskastere de siste tjuefem årene – kun avbrutt av enkeltopptredener, et par søksmål og andre utbrudd. Kanskje derfor er det så lett å tilbe henne som et ikon, om enn et sært et.

Med sitt ene studioalbum sådde Hill musikalske frø som lever og blømer i beste velgående. Storverket «The Miseducation of Lauryn Hill» (1998), ble i fjor kåret til det beste albumet gjennom tidene av Apple Music – foran Michael Jacksons «Thriller» og The Beatles’ «Abbey Road». Man kan si mye om slike kåringer, men å gi «Miseducation» førsteplassen illustrerer vel en ny tidsalder: rockens tronefall, hiphopens dominans. Færre hvite menn med gitarer, flere svarte artister opp og fram – og stadig flere av dem var kvinner.

Soloartisten Lauryn Hill debuterte til store forventninger. Hun var allerede et svært navn som del av hiphoptrioen Fugees, som nøt stor suksess med plata «The Score» fra 1996 – regnet som et av nittitallets definerende album. Dette var omtrent på samme tid som Tupac og Biggie ble skutt, og Fugees, med sin sosiale bevissthet, var et friskt pust, noe liksom sunnere. Men Hill ville befeste sin posisjon som en artist i egen rett.

Det klarte hun: «Miseducation», med sine 77 minutter, er et omfangsrikt, referansetungt verk. Plata tar opp store, eksistensielle temaer – morskap, religion, kjærlighet og diasporaliv. Som Danielle Jackson påpeker i litteraturmagasinet The Paris Review, ble «Miseducation» kanonisk på flere måter: både i den mannsdominerte, ofte misogyne hiphopen 

 i musikkindustriens maktkorridorer, som var dominert av hvitsnippete hvite menn.

Plata var også et frampek mot hva som skulle komme. 2000-tallet ville hørtes annerledes ut uten Hills sømløse sjangerkrysninger av rap, r&b, soul og reggae. Et knippe av samtidens pop- og rapmonolitter har oppgitt henne som inspirasjon – fra Beyoncé, Kanye og Nas til Adele, Stormzy og Rosalía. (Det er også verdt å smette inn at Hill, samme år som hun slapp «Miseducation», skreiv og produserte Aretha Franklins siste store hit: «A Rose is Still a Rose».)

Døråpner-rollen Hill hadde for andre kvinnelige rappere – og posisjonen som en kompromissløs, svart kvinne i den breie vestlige popkulturen – var essensiell. Hun hadde både 

, kunstnerisk og politisk integritet. Dessuten var Hill veldig vakker, en åpenbar fordel, og ekstremt stilbevisst – men ble posisjonert som en motsats til hyperseksuelle rappere som Lil’ Kim og Foxy Brown.

Et enigma fyller femti

Et like sikkert vårtegn som russebukser og påskeliljer, er debatten om oljespons av Festspillene i Bergen. Equinor er nemlig «hovedpartner» for den tradisjonsrike festivalen – Skandinavias største festival for musikk og scenekunst, som de sier sjølv.

I år har aksjonsgruppen Folk mot fossilmakta varslet «fredelige, men forstyrrende protester». Aksjonistene krever at Festspillene forplikter seg til å fase ut sine fossile sponsoravtaler, og mener det er et paradoks at fossilselskaper får så stor plass i kulturlivet «i en tid hvor klimaendringer truer kunst og kultur verden over.»

 rett i. Det er altfor vanlig at private gigaselskaper grønnvasker seg gjennom kultur- og idrettsarrangement. Og Equinor er virkelig tungt til stede i Festspillene, med sitt Morgendagens helter-program. I pressemeldingene fra festivalen som tikker inn i innboksen min, finnes det tre logoer: Festspillenes egen, DNB og Equinor. I tillegg er styreleder i Festspillene, tidligere Høyre-politiker Thorhild Widvey, også styreleder i oljeselskapet Vår energi. (Den politiske bakgrunnen hennes er en perfekt illustrasjon: Hun har vært både kulturminister og olje- og energiminister).

Festspillene i Bergen er en festival som er sertifisert med Miljøfyrtårnet. Det vil si at de forplikter seg til en rekke klimatiltak for å drive festival på bærekraftig vis. Ikke dumt for Equinor å assosieres med! Spesielt ikke etter de siste ukenes mindre heldige pressedekning: Miljødirektoratet har funnet flere feil i Equinors håndtering av oljelekkasjen fra Njord-plattformen på nyttårsaften. I likhet med Naturvernforbundet, Greenpeace og Kystverket, har de meldt saken til politiet.

 NRK om tidsskriftet Nature sine funn: Equinors olje- og gassproduksjon har kostet estimerte 2261 milliarder kroner i klimaskader, kun i perioden 1991–2020. På den andre siden, bare i første kvartal av 2025, tjente Equinor nærmere 90 milliarder kroner.

Klart det er stygt. Og de som står på scenen, kulturutøverne sjølv, er tilsynelatende helt enige: De siste par årene har det kommet opprop mot oljeleiting fra sytten forskjellige kulturorganisasjoner, blant annet Den norske Forfatterforening og Norsk filmforbund. Iblant tar musikerne ordet direkte på scenen, som da Selma French i fjor problematiserte Shells spons av Moldejazz, der hun opptrådte.

 snakket med noen venner om dette, spurte en: Men hva er alternativet? I en ideell verden hadde kulturlivet båret seg sjølv, men det gjør det ikke. Det er vel bare å finne noen andre sponsorer, slengte jeg ut, men det var et slapt svar. Spørsmålet pirket i en breiere problematikk.

For å sette det på spissen: Festspillene mottar også støtte fra Kultur- og likestillingsdepartementet, uten at noen raser av den grunn. Alle norske kunstnere vil ha Statens kunstnerstipend, men å takke ja til penger direkte fra Equinor sitter langt inne. Men kommer ikke begge deler i bunn og grunn fra samme oljepenger? Klart at Equinor, som privat oljeselskap, har en symbolverdi – men er forskjellen 

 så veldig stor? Kulturlivet i Norge sponses per definisjon av oljen. Det gjør også alle andre sektorer i landet. 

sponses av oljen. Equinors grønnvasking-via-finkultur er bare en dråpe i det skitne, klissete oljehavet.

også oljehavet må vel bekjempes dråpe for dråpe. Å jobbe mot grønnvasking er, forhåpentligvis, ikke 

fånyttes. Men det som endrer noe i det store bildet, er jo en gjennomgripende oljestopp, en omlegging av samfunnet og senking av nordmenns materielle levestandard – med andre ord, at den norske staten får ut fingeren fort som faen og finner ut hvem vi skal være etter oljen.

Kulturlivet i Norge sponses per definisjon av oljen

Et helt vanlig oljesøl

#000

Då Lido Pimienta overraskande vann Canadas mest prestisjefylte musikkpris, Polaris Prize, i 2017, var ho eit nokså ukjent namn. Tre år etter slo ho gjennom med plata «Miss Colombia», der ho viste seg som ein eksplisitt politisk artist. Hennar elektropop-cumbia gjekk i rette med misogyni, rasisme og patriarkat – og når oppfølgjaren no kjem fem år etter, står politikken framleis sterkt. «La Belleza» reflekterer rundt kolonialisme, røter og heimland, å vera afrocolombianer i Canada og tilhøyra eit urfolk. Men det musikalske landskapet er splitter nytt: Pimienta og samarbeidspartnaren Owen Pallett har nemleg skrive og arrangert all musikken for Symfoniorkesteret i Medellín.

 klassisk instrumentalmusikk i si kjerne, inspirert av mellom anna gregoriansk song og Lubos Fisers cembalo-prega soundtrack til den tsjekkiske skrekkfilmen «Valerie and Her Week of Wonders».

Det er mektige saker. Spesielt «Ahora», ein heftig kamperklæring framført av kor, gjer alt rett. Det same gjeld «Dembow del tiempo», som veks og veks frå dei første fløytetonane, til perkusjonen kjem inn med dembowrytmen og Pimientas desperate stemme spør: 

 – og kva no? Låtas einaste tekstlinje samanfattar det apatiske følelseskaoset mange kjenner på, ein status quo i samtida.

speglar ikkje dei musikalske ambisjonane. Av og til er presisjonen på plass, men klisjéfaktoren er for høg. Det sagt, av ein eller annan grunn har eg høgare toleranse for blødmar på spansk enn eg har på norsk og engelsk. Kanskje fordi det er ein større, meir akseptert del av kvardagsspråket? Når Lido Pimienta leverer sukkerspinnfraser som «hjartet mitt er ditt», grøssar eg – men mindre enn eg elles ville gjort. Delvis er dette takka vere vokalisten Lido, som framfører linjene utan melodrama, men med djup nerve.

 er ei oppfordring: «ver lyset». Og det er lett å sympatisera med denne gløden, det større målet og meininga til «La Belleza». Men sjølv om albumet er musikalsk storslått, treff det ikkje like hardt i hjartet som ein kunne ønska.

På lysjakt

Ein septembermorgon i fjor sa faren min at han synest det var heilt utruleg at eit band med eit namn som 

kunne ha ein utanlandskarriere. Kvelden før hadde eg høyrt folkpoptrioen spela for eit djupt hengivent publikum på Landmark i Bergen, og var gått frå utsliten til nærmare euforisk, om enn på ein melankolsk måte. No har vel ikkje desse finlandssvenskane nokon enorm utanlandskarriere, men pappa hadde eit poeng: Det er ikkje eit bandnamn som rullar av tunga, det er ikkje snappy og Some-venleg. Det er, som bandet sjølv, hyperlokalt. Det er, som bandet sjølv, språkleg kompromisslaust, ganske sært og ganske vanskeleg å gløyma.

På måndag fyller Vasas’ forunderlege debutalbum, «Släkt med Lotta Svärd», ti år. (Lotta Svärd er ein karakter i eit dikt av Johan Ludvig Runeberg, rekna som Finlands nasjonalskald). I utgangspunktet var poenget å laga musikk på Vasadialekt, som dei snakkar i den vesle byen Vasa i Österbotten på Finlands vestkyst. Sjølve bandnamnet er ei linje i songen «Di tror int när jag säger»: 

Jag undrar om vi sku’ kunna leva ihop / Vasas flora och fauna.

Låtskrivar, gitarist og vokalist Mattias Björkas flytta frå Vasa då han var nitten år, og er i dag mangeårig Stockholmsborgar. Før «Lotta Svärd» hadde han lenge prøvd å synga på svensk i ulike former – men som mange har erfart, kom ikkje den kreative forløysinga før han tok i bruk sin opphavlege dialekt.

Björkas var i tvil om bandet faktisk ville få eit publikum, om nokon eigentleg ville forstå låtane. Men i eit musikklandskap der det å skilja seg ut blir stadig viktigare, viste dialekta seg å utelukkande bli eit fortrinn. I Sverige fekk Vasadialekta, og det finlandssvenske i seg sjølv, mykje merksemd. Dialekter står generelt svakare i Sverige enn her, dei er færre og sjeldnare. Men også i Österbotten «hålls det hårt på att dialekt är nåt som hör till hemmet», har Björkas fortalt til Svenska Dagbladet: «Det sitter nog ganska djupt hos de som skriver och sjunger, att man gör sig själv en björntjänst om man krånglar till det med konstig dialekt.» Men då «Släkt med Lotta Svärd» kom ut i mai 2015, var mottakinga overstrøymande.

Den nordiske popen har alltid kvilt tungt på melodien, mens rytme og perk har spelt andrefiolin. Vasas er intet unntak. Låtane er djupt melodiøse, og er – i likskap med ABBA – ikkje framande for å låna av europeisk 

-musikk. Dette er ikkje dans-mens-du-grin á la Robyn, men bandet er ekspertar på å la sorg og humor avløysa kvarandre på bittersøtt vis.

Viss det finst ei kjerne i «Lotta Svärd»-plata, er det den vekslande kjærleiken og ambivalensen som så mange har til sin eigen heimstad. Björkas kretsar rundt ungdom og oppvekst, og dei lokale namna og referansane ligg tjukt: 

Far genom Vöråstan / Förbi Wärtsiläs hall / Får bli Ollis i alla fall / Och vid hörnet där vid Sandögatan / hade de glömt ti salt’ / så jag strittar på is och asfalt.

Har du ikkje vore i Vasa, har du vore der no.

Men å forstå referansane er ikkje det viktigaste: Björkas er ein historieforteljar, og dei små novellene, som songane hans ofte er, står støtt. Nostalgien lukkar seg ikkje rundt songane, men opnar dei opp.

Ord som «vemod» gjekk mykje igjen i omtala av debuten, og det svenske synet på finlandssvensken som ein melankolikar, var tydeleg. Kanskje speler bandet også opp denne stereotypien, for «Släkt med Lotta Svärd» 

ei vemodig plate. Sjølv om det er balansert av oppriktig vittige linjer, er albumet fylt av svartsyn og lengsel: 

I min familj när spriten sagt sitt / är det alltid nån som ljuger brett och vitt / vi är släkt med Lotta Svärd.

Det er ikkje snappy og SoMe-venleg. Det er hyperlokalt

Til Vasaland

Kirsten Flagstad er Norges største klassiske sanger gjennom tidene. Gjennom karrieren opptrådte hun på de mest prestisjuefulle scenene som The Met i New York, La Scala i Milano – og første utgaven av Festspillene, i 1953. Nå gjør hun et slags comeback: Du har «utskilt» stemmen hennes fra gamle orkesterinnspillinger, og neste uke synger hun verk av blant annet Händel, Wagner og Grieg – sammen med to vokalensembler i Håkonshallen i Bergen. Hvordan fikk du ideen?

– Jeg er veldig interessert i moderne teknologi, men både i mediedekningen og i musikkverden generelt er dette sett på som noe veldig negativt: «KI kommer til å stjele jobbene våre og ødelegge alt». Men alt er ikke negativt!

Det fins en utrolig software – som egentlig ble lagd for rock ’n’ roll – som kan skille ut stemmen og separere den fra andre instrumenter. The Beatles gjorde dette i forfjor da de hentet ut John Lennon sin stemme fra gamle opptak og brukte den i en ny singel («Now and Then», journ.anm.). Poplåter er ofte innspilt seksjonsvis, så elementene allerede er separert og lagt lagvis i den ferdige innspillingen. Men ingen har brukt denne teknologien i klassisk musikk før, for der skjer jo innspillingene i én take, i ett gigantisk rom, med hele orkesteret pluss eventuelt sangere.

Jeg har jobbet tett med lyddesigner Max Pappenheim, en teknologisk trollmann. Jeg ville ikke ha én lang track; en karaokeversjon der man bare «synger med», så jeg har delt opp Flagstads stemme frasevis. Når hun trekker pusten, er det en ny del, og disse kan jeg «oversette» til et midi-keyboard og «styre», legge inn små pauser, osv. Jeg ville gjøre det så levende som mulig … med noen som definitivt er død. Det er utfordringen.

Hva sa folk når du la fram denne ideen? Var de litt … skeptiske?

– Sunn skepsis! De flestes reaksjon var: Okei, hvordan skal dette funke? Ingen har gjort det før, så det kan enten bli briljant eller ufattelig dumt. Men Festspillene er fantastiske, de kan ta risker. Og dette blir en mulighet til å høre Flagstads repertoar på en helt ny måte. Alle innspillingene som fins er gjort med svære orkestre, men nå har jeg arrangert alt for 16 stemmer. Alt er a cappella. Jeg vil at det skal være en feiring av den menneskelige stemmen. Og en stor feiring av Flagstad, da – å bringe stemmen hennes til liv i en konserthall, for mennesker som aldri fikk sjansen til å høre henne på ekte.

Hva synes disse to vokalensemblene om dette – å stå på scenen med en død førstesopran i koret?

– Ærlig talt vet jeg ikke ennå, for vi har ikke hatt første øving. Kanskje de synes det er litt makabert, eller kanskje synes de det er fantastisk å skape musikk sammen med en musikalsk helt. De må virkelig omstille seg og fokusere på fraseringen og uttalen hennes – de skal jo lage musikk 

Jeg har tenkt å plassere høyttaleren med Flagstads stemme inni koret, så all lyden kommer fra samme fysiske sted. Jeg hadde lyst å lime på fjeset hennes på høyttaleren, men det blei å dra det litt langt. Hehe.

Jeg ville gjøre det så levende som mulig, med noen som definitivt er død

Flagstad på ... scenen?

Dere har hørt det før, men: Denne uken startet omsider rettssaken mot bransjeringreven, businessmannen og rapperen Sean Combs, aka P. Diddy. Som de fleste har fått med seg, står Combs tiltalt for menneskehandel, seksuelle overgrep og diverse grusomheter, og kan risikere fengsel på livstid. Sjølv nekter han straffskyld.

NRK har dekket Diddy-saken overraskende lite, dens svære kulturelle betydning tatt i betraktning. Men i en ny kommentar trekker kulturkommentator Inger Merete Hobbelstad noen lange linjer – blant annet kaller hun Diddy for «musikkbransjens beste nese». Dét er i beste fall en solid overdrivelse, og musikkbransjen er sjølvsagt altfor svær til at en slik setning gir mening. Hobbelstad skriver også at Diddy «fant autentiske, kredible artister som Biggie Smalls og Mary J. Blige» (hva er en «autentisk artist»?), og som hun påpeker, spilte Diddy en essensiell rolle i å skyve disse inn i mainstreamkulturen.

Diddy er gjerne kreditert som hjernen bak fusjoneringen av rap og R&B. På nittitallet var DJ-er i hiphopens undergrunn begynt å blande disse to stilartene – Diddy så dette, og tok det med i studio. Eller for å sitere den amerikanske musikkjournalisten Touré: «He remixed what the streets were already doing».

 utallige artiklene, kommentarene og essayene Diddy-saken har utløst, blir Combs portrettert som en ener i sitt felt: en slags genial 

med uslåelig musikk- og businessteft. Så høyt oppe, så langt ned! Det er et fall av dimensjoner; en tilfredsstillende kollektiv fortelling vi sammen kan beskue. Og 

: Dette har vært en ekstremt mektig mann. Men det som ofte blir underkommunisert, er hvor lav status kunstneren Diddy har hatt.

Trass all makt og alle penger, trass i evnene som talentspeider og produsent, har Sean Combs ofte vært en latterliggjort fyr. Først og fremst har 

Diddy framkalt stønn og hoderisting. Men også den grådige opportunisten Diddy og den flashy luksus-Diddy har fått gjennomgå. Bling er en urokkelig del av den tradisjonelle hiphopkulturen, men sjølv om Combs elsker glitter og gull, har 

knappest vært ord han har vært forbundet med. Nei, Diddy har vært lett å gjøre narr av, med sin skamløshet, sin vesle sjølvinnsikt og enorme pompøsitet.

vært en bedre partyarrangør enn kunstner. Da han gikk på universitetet, tjente han både sosial og økonomisk kapital på å arrangere fester. Hans famøse 

 var sagnomsuste, på godt og vondt. Fellesnevneren er: både på festene, i businessen og i musikken har Diddy plassert seg sjølv midt i manesjen. Når øynene nå rettes mot ham i rettssalen framover, blir han nok en gang i begivenhetenes sentrum. Men denne gangen blir det vanskelig å tjene noe på det.

Rapperen Diddy har framkalt stønn og hoderisting

Opportunisten

For den som leitar – eller har dei rette algoritmane – finst det ei rekke 

om norske jazzfestivalar. Ofte gjer dei narr av dei forskjellige bookingprofilane: For eksempel finst det ein meme der Moldejazz er representert med bilde av Astrid S, Kongsbergjazz med bilde av Kygo, osv. Vossajazz, derimot, har glimra med sitt fråvær i alle jazzmemes eg har sett (og det begynner å bli ein del). Er det fordi festivalen blir sett på som irrelevant, eller berre vanskeleg å 

? Eg gjettar sistnemnde, for Vossajazz har aldri tydd til hyperkommerse bookingar.

Dette handlar sjølvsagt om størrelse, ressursar og målgruppe, men også, tør eg påstå, integritet. Men skulle Vossajazz blitt ein meme, ville det kanskje vore bilde av ein folkemusikar. Kryssinga av jazz og folkemusikk er ei kjerne i bookingprofilen, til dei flestes glede og enkeltes irritasjon (som ein person sa, etter å ha høyrt Sondre Moshagen Lightning Trio: «det var så 

konsert, utan den forbanna folkemusikken heile tida!»).

 folkemusikken eksemplifisert med blant anna Erlend Apneseth Ensemble og Nils Økland Band – kremlag, begge to, som tidvis strekk folkestrikken langt. Namn som ULD, Riversun og Priya Bains/Mira Thiruchelvam gav også programmeringa ein ekstra snert av noko 

for å seia det litt flosklete, som kjentest veldig velkomment.

Opningskonserten med Maria Kannegaard Trio blei dessverre avlyst. Men den nye konstellasjonen Inazuma, – med bl.a. Anja Lauvdal på flygel og Nils Petter Molvær på trompet saman med Ole Morten Vågan og Thomas Strønen frå Kannegaards trio – blei meir enn ei erstatning i Kannegaards ånd. Det blei si heilt eiga, eminente greie.

Tingingsverket var det saksofoniststjerne Kjetil Møster som stod for, men her legg eg korta på bordet med ein gong: Det var så langt bortanfor min eigen smak og kunnskap at eg gidd ikkje lata som om eg kan vurdera det på ein god måte.

nye ved årets festivalutgåve, framfor alt leiinga. (Tidlegare festivalsjef Trude Storheim er blitt statssekretær hos kulturminister Lubna Jaffery). Og sjølv om Roger Urhaug, fersk sjef, gong på gong sa kor nervøs han var, såg det meste ut til å gå på skinner. Og noko er som dei alltid har vore: veteranane i Real Ones, for eksempel, spelte sin n’te gig på Vossajazz fredag kveld.

Ja, det er ei forutsigbar booking, men det er også ein sikker vinnar. Det har alltid forundra meg at Real Ones ikkje er betre kjent enn dei er på landsbasis: Folkpopen deira er frykteleg lett å lika, dei har ein enorm katalog og er eit bunnsolid liveband. Og dei treffer breitt – til venstre for meg stod ei gruppe coole Y2K2-kids og groova, til høgre stod eit par gamle damer og vrikka i veg.

er vel det nærmaste ein kjem kommers på Vossajazz, med ein brei, lett å like-appell. I år var det sandnesgauken Thomas Dybdahl som hadde oppgåva. Personleg har eg alltid kjeda meg i Dybdahls musikkunivers, og dermed aldri oppsøkt det live – men blei, må eg innrømma, positivt overraska. Løfta og drive fram av eit briljant band og ei ekstremt jovial sceneframtoning, blei det ei uvanleg vittig festivalavslutning. Og sjølv om den stakkars keyboardisten blei så dårlig midtvegs i konserten at han måtte gå av scena, var resten av gjengen så rutta at det løyste seg finfint. Kanskje hadde dei tatt til seg festivaldiktar Olaug Nilssens opningsord: Det er håplaust, men vi gir oss ikkje.

Vossajazz har aldri tydd til hyper­kommerse bookingar

Gir oss ikkje

Ei natt for eit par veker sidan vakna eg av eit hyl utanfor leilegheita. Det var ei mørk og ei lys stemme som snakka høgt og skreik om kvarandre. Ganske vanleg i Bergen sentrum (både natt og dag), men dei gav seg ikkje, og det var ein intensitet der som gjorde at eg stod opp og titta ut. «KOR EEEEE DUUU», ropte ei snøvlete mannsstemme, liksom leikent. «EG FINNAR DEG TIL SLUTT!» Utanfor såg eg ikkje ei sjel. Det blei stilt, og eg la meg igjen. Så kom eit gjennomtrengande kvinneskrik, og eg spratt opp, men det var framleis ingen i sikte. Eg gjekk ut i stova, prøvde å sjå frå alle vinklar, men nei. Det velta seg i magen. Skulle eg gå ut? Skulle eg ringa politiet? Og seia kva? «Hei, det er nokon som leiker gøymsel utanfor leilegheita mi, men – nei, høyr då – »? Eg blei ståande ei stund og speida, men alt var stille. Kanskje det berre var fyllaflørting. Eg la meg igjen, under tvil.

Søvnen kom ikkje. Tankane vaks og spann rundt alle episodane og historiene eg hadde høyrt om vald mot kvinner, nyheitssakene om partnardrap, all graffitien eg nyleg hadde sett i Argentina og Chile: «HER har eit kvinnedrap skjedd», «KOR ER TERESA?»

 hadde eg lese ei melding i Bokmagasinet av Josefine Kjærstads «Ingenting skal skje deg», ei sakprosabok skriven etter at far hennar drap mor hennar. Under lesinga hadde eg blitt kvalm, og no blei eg kvalm igjen. Var eg ein sånn person som lukka auga og øyra for noko eg 

, sjølv om samvitet stakk? Kva type menneske er ein då?

Så kom eg på morgonen i januar då eg passerte ein vaksen gjeng som hang midt i gata på Nordnes, fem minutt unna her eg no låg. Ingen sa eit ord, men dei såg så rastlause ut at dei måtte vera journalistar. Kva var greia? «To personar funne døde», svarte den eine mørkt og kasta med hovudet mot bygget det gjaldt. Det viste seg å vera ei nittenårig kvinne, Hennie Hayden-Rasmussen, og kjærasten. Førre veke kom obduksjonsrapporten. Den foreløpige konklusjonen til politiet er at det er han som har drepe ho, og så drepe seg sjølv.

som er registrerte så langt i Norge i år, er fire drap på kvinner – og i alle fall tre av dei er utførte av ein mann med nær relasjon til ofra. (I drapet på 58 år gamle Heidi Sagen er fire menn sikta). Ifølgje politiet var 2024 det året med flest drapssaker i nære relasjonar på ti år, og i dei fleste tilfelle av partnardrap er det registrert vald frå partnar før drapet.

VGs solide oversikt over norske partnardrap visar at sidan år 2000, er 193 kvinner og 27 menn registrert drepne i saker der partnaren er sikta eller dømt. I same periode bad 25 partnardrapsofre om valdsalarm eller besøksforbod, utan å få det innvilga, ifølgje VG. Førebyggingspotensialet er altså 

Det er blitt skrive mange spaltemeter om temaet i norsk presse, også her i avisa. Når eg no skriv om det sjølv, blir eg smått apatisk: Det er eit enormt og tilsynelatande udødeleg problem, samtidig har ikkje eg noko 

å komma med, eg treng ein ny knagg, ei ny vinkling! Men gjer ein det? Er det noko eg har lært av latinamerikanske kvinner i denne kampen – dei som har ein heilt annan, tidvis ekstrem verkelegheit når det gjeld kvinnedrap og kvinnevald – så er det å 

. Ein må gjenta fakta, gjenta historiene. Skriva ned og ropa ut namna på dei myrda kvinnene, igjen og igjen. Ikkje la saka kvila. Ikkje la dei drukna som tal i statistikken.

 berre eit rusa par som, etter å ha vore på bar, leikte gøymsel nede i Strandgaten den natta. Det kom ingen fleire lydar, og til slutt sovna eg. Men det kan også ha vore noko verre. Kanskje skjedde det ikkje noko alvorleg på gata, men seinare, inne i ei leilegheit.

Eit par dagar etter, 31. mars, blei endå to norske kvinner drepne: mor Anne (51) og dotter Elina Jeanette Grimstad (17). Drapsmannen hadde ein «ikke-familiær relasjon» til dei, sa politiet. Ifølgje TV2 og VG var han Elina Jeanette sin ekskjærast.

Kanskje skjedde det ikkje noko alvorleg ute på gata, men seinare, inne i leilegheita

Gjenta, gjenta, gjenta

Arh, kroppen! Den jævelen. Alle er me fanga i kvar vår kjøtdrakt som me må tusla rundt i til me dør. Kanskje hatar du denne drakta di, kanskje elskar du ho, kanskje er du rivnande likegyldig så lenge ho funkar. For min del tenker eg ofte på kroppen. Ja, det er 8. mars i morgon, og viss du no tenker «å nei, ikkje endå meir mas om kropp», har du min sympati. Det er aldri fred å få. Overalt, i feeden, i gatene, ruvande frå svære reklameplakatar: kjente og ukjente kroppar pressar seg fram.

Sidan starten av 1900-talet har reklameindustrien i overveldande grad brukt plettfri kropp og hud til å selja varer. Forskjellen det siste tiåret er at spekteret av kroppar har vida seg ut: Modellar 

 ha ein ekstra valk eller lår med appelsinhud. Litt strekkmerke, kanskje eit arr. Utviklinga speglar fleire tendensar i tida – blant anna eit autentitetsideal og eit nytt fokus på inkludering. Ikkje minst speglar ho måten me visar kroppane våre på sosiale medium: magar og musklar lagar ingen overskrifter lenger, tvert imot blir det applaudert. Kulturen fortel oss at slikt er modig, inspirerande og skamfjernande.

rørsla sentralt. Dei jobbar etter ein prisverdig tanke: fjern skam, tør å ta plass! Som ei motvekt til perfeksjonstyranniet flaggar kroppsaktivistar hud, hår og alt-er-vakkert-haldningar på Instagram og Tiktok. Ofte er det akkompagnert av altomfamnande, skotsikre bodskap: du fortener å ta plass, du er fin nok som du er

Om fleire trivst betre i kroppane sine, er det utelukkande eit gode. Alle tener på å seinka standarden, å visa fram det vanlege for å minska press og skam. Så korfor kjenner eg meg skeptisk til det heile? Er eg kanskje ei kjip, prippen etterleving frå viktoriansk tid!?

å diskutera denne rause kroppsfrigjeringa. Ein står i fare for å bli oppfatta som usolidarisk, ja, nesten ufeministisk. Men heilt ærleg: eg er dritlei av å få kroppar i fleisen. Uansett kor tricky forhold eg kan ha til min eigen kropp, gjer ikkje konstant eksponering for andre kroppar saka betre, sjølv når desse kroppane er estetisk uperfekte.

Då eg las essayet «Always be Optimizing» av den amerikanske journalisten Jia Tolentino, skjønte eg litt meir av min eigen skepsis. Tolentino utforskar korleis ideen om idealkvinna muterer seg og tilpassar seg vår seinkapitalistiske samtid – og korleis teknologi og sosiale medium formar desse nye ideala. Mot slutten peiker ho på ei underbelyst sanning: denne internettdrivne rørsla for å skapa 

og mangfaldiggjera skjønnheitsideal, bygger på ein premiss og kultur der vanlege fjes (og kroppar, vil eg legga til) konstant blir tatt bilde av for «

». Og dette bidrar, ironisk nok, til å halda i live ideen om at skjønnheit framleis er av enorm betydning.

den lettkledde aktivismen og alle «vanlege» reklamekroppar – framleis i bikini på storskjerm, mind you – kan også få ein motsett, utilsikta effekt: å oppretthalda den voldsomme 

 av kropp. Spekteret av kroppar i kulturen er kanskje blitt meir mangfaldig, men hovudbeskjeden synest å vera den same: Utsjånaden din er essensiell.

«Me har knapt prøvd å førestilla oss korleis det hadde sett ut om kulturen vår prøvde å gjera det motsette: deeskalera situasjonen, få skjønnheit til å bety 

, skriv Tolentino. Med tanke på kor fundamentalt dette poenget er, er det overraskande lite diskutert. Kanskje er spørsmålet banalt, men det tvingar seg likevel fram: Korfor er løysinga alltid 

Eg har ikkje noko godt svar, men mitt utopiske 8. mars-ønske i år er altså mindre kropp i monitor. Er det i det heile mogleg å tenka seg i ein seinkapitalistisk kultur, der kropp er status, reklame, vare, agn? Eg har mine tvil. Men litt mindre kroppsfrigjering i feeden hadde ikkje gjort noko. Det ville faktisk vore frigjerande.

Mindre kropp i monitor, takk!

Tredje juledag i Santiago de Chile var altfor varm, og då venninna mi spurte kor eg ville gå, hadde eg to krav: minst mogleg folk, mest mogleg skygge. Me kjøpte kvar vår is og sette oss i Parque Forestal, idet ei ung transkvinne kom bort og dumpa ned ved sida av oss. Har de tusen pesos, amigas, spurte ho. Eg må ha øl! Ho hadde kort nettingskjørt og leppestift utanfor munnen. Me har frukt, viss du vil ha, sa venninna mi og opna posene me hadde kjøpt på marknaden. Eg vil ha noko salt, sa kvinna, og lo rått. Så begynte ho å snakka. Munnen gjekk nonstop, og eg som trudde eg var blitt vant til chilensk spansk, måtte tru om igjen. Men venninna mi lo og tulla heilt til den framande reiste seg brått og sa: No 

 eg ha ein øl. Har du to tusen, eller? Veit du kva, det har eg faktisk, sa venninna mi, og fann to setlar. Juhu! svarte vår nye ven. Eg veit ein plass eg får to øl for to tusen! Takk, ropte ho, og svinsa bortover graset. Ho prøvde å gå elegant, men ho knakk i knea.

spurte eg. Ho er antakeleg heimlaus, definitivt prostituert, og garantert rusavhengig, samanfatta venninna mi. Ho så veldig ung ut, sa eg. Nitten, kanskje. Ho bur nok rett her ved Río Mapocho, sa venninna, mange transpersonar bur der. Korfor, spurte eg. Dei får jo ikkje jobb nokon plass, sa venninna. Ingen vil tilsetta dei. Og viss dei kjem frå fattige, uutdanna familiar, blir dei gjerne kasta ut av huset. Faktisk treng du ikkje vera trans eingong, fortsette ho, å vera homofil er nok. Alle rundt deg skjønar at du er gay, før du sjølv skjønar det: måten du går på, måten du kler deg på. Og dei lar deg får høyra det. Dermed, sa venninna, søker dei seg til kvarandre, og tar den einaste jobben dei kan få: prostitusjon.

 oss for å gå, ropte nokon: Kan eg spørra om nokre pesos, amigas? Dei har nett rive ned huset mitt. Det var ei til transkvinne, med hestehale og utringing til navlen. Ved sida av svinsa ein svær, oransje hund. Eg har ikkje meir cash, sa venninna, men du kan få frukt. Har dei rive ned huset ditt, spurte eg. Ja, sa ho, eg bur ved Río Mapocho, og førre veke kom dei og reiv ned alt, igjen, og no er det ingenting att og eg må starta på nytt og venninna mi døde førre veke, også ho blei sjuk og no er ho død.

Eg kom ikkje på eit einaste ord. Venninna mi lytta og småsnakka litt, rekte fram ein fruktpose og sa: Her har du, amiga. 

, sa ho, måtte det gå deg vel: frasen ein seier til alle, men no hadde den eit alvor ved seg, og transkvinna nikka og tok fruktposen og saman med den oransje hunden slentra ho innover i parken.

Rive ned huset, spurte eg venninna. Jepp, sa ho tilforlateleg, myndigheitene gjer det med jamne mellomrom. Dei likar ikkje at dei heimlause bur for nære turiststrøka, så dei riv ned alle rønnene og telta. Så må bebuarane starta på nytt, samla saman bit for bit. Venninna hennar døde nok av aids, fortsette ho, det er ikkje uvanleg her. Men det er jo offentleg helsesystem, sa eg, gratis? Ja, sa venninna mi, men då må du stå i kø i månadsvis. Desse folka har ikkje råd til nokon privatklinikk. Dei må venta, og dei dør i mellomtida.

Eg stolte på det ho fortalde: Ho hadde vakse opp i eit røft strøk i Santiago, var høgt utdanna og jobba i det offentlege, ho snakka med alt og alle. Eg skjønte ikkje korfor eg kjente meg så sjokkert. Visste eg kanskje ikkje at det var slik stoda var for mange transpersonar i verda? At dei ikkje får plass i arbeidslivet, at politiet fordriv dei med vald?

marsjerte Donald Trump inn igjen i det kvite hus, og eg tenkte på denne dagen i parken. Trump skriv under på eit ark, og vips, så forsvinn rettane amerikanske transpersonar har hatt under Joe Biden. Same veke, under sin tale i Davos, snakka Javier Milei – president i Argentina, nærmaste nabo til Chile og ivrig Trump-fan – nok ein gong om «kjønnsideologi» som han knytta til barneovergrep.

Strategien verkar å vera: Viss me gjer det så vanskeleg som mogleg for transpersonar å vera seg sjølv, forsvinn dei nok til slutt. Det gjer dei sjølvsagt ikkje, men fleire må kanskje leva liv som dei to transkvinnene i Santiago; tvangsflytta til yttersida av samfunnet.

Den dagen fann eg ingen ord. No finn eg eitt: umenneskeleg.

Rive ned huset

Klassekampen havna på valgvake og Palestina-demonstrasjon ved Trump Tower.

Å komme seg inn i Trump Tower tirsdag 5. november er sjokkerende enkelt. På USAs valgdag er det bare å gi den gullbelagte svingdøra et solid dytt, og så spasere rett inn. Ingen vakter, ingen ID-krav, ingen veskesjekk. Klokka har bikket fem, og mørket er i ferd med å senke seg over New York, men Trump Tower lyser i gull og marmor, og på firkantede gullskilt står det «Trump Grill», «Trump Café», «Trump Sweets». Entréhallen er staselig på en iskald måte, som om noen har innredet den ved hjelp av algoritmer.

I høyre hjørne rigges det opp til en liten valgvake, med pappfigurer av Trump og rosetter i USAs farger. Området er avstengt. Når kusina mi og jeg spør en svartkledd vakt om hva som skjer der, er han fåmælt: «It’s a private event.» Han forsvinner ned rulletrappa til underetasjen som huser Trumps grillrestaurant (satt meny: 47 dollar).

Vis-à-vis VIP-området er en suvenirbutikk fylt med Trump-effekter: sjokolader, termokopper, pyntebøker. En ung, svart kvinne i Maga-caps står vakt blant suvenirhyllene. Hun ser sliten ut. Er hun nervøs for i kveld? Hun trekker på skuldrene. Ikke spent engang? «Mja. Det som skjer, skjer for en grunn», slår hun fast. Så trekker hun på skuldrene igjen.

Utenfor, i monter, står utstillingsdokker med Trump-golfkøller, Trump-joggesko, Trump-fleecevester og tørkle i halsen. I entreen går den ikoniske rulletrappa – der Trump annonserte presidentkandidaturet sitt i 2015 – opp og ned framfor et gigantisk amerikansk flagg. Men hvor er alle folka? Vi griper fatt i en tynn, småstresset type i rød Maga-fleece. Skal Trump dukke opp her i løpet av kvelden? «Nei, nei, nei, Trump er jo i Florida», ler han, og løper videre.

middag på den første restauranten vi finner som ikke ruinerer oss, går vi ned til Fox News’ hovedkontor. Tidligere på dagen pratet vi med en hjertelig, gråskjegget Trump-tilhenger, som fortalte at det skulle være en Israel/Palestina-protest her klokka kvart på sju. Er det fortsatt noe liv her, en time etter starttid? Ja, det er det vitterlig. Palestina-tilhengerne, som er i soleklart flertall, roper flammende slagord og veiver med plakater der det står ting som «ISRAHELL». Politiet blokkerer passasjen over til andre siden av avenyen, der en mindre gruppe, drapert i Israels blå og hvite flagg, hoier og vifter med armene.

En gjeng nyfrelste kommunister selger sin hjemmelagde avis – med sjokkerende lik layout som Klassekampens – for fem dollar. «Vi liker ingen av kandidatene», slår en snakkesalig, purung kommunist fast. «Vi kan ikke utstå dem! Tenk at Demokratene våger å framstille seg sjøl som å være på arbeiderklassens side». Han ler rått, og kompisen, med palestinaskjerf og lange øredobber, ler med. «Kapitalismen har ødelagt alt. Vi trenger noe helt nytt. 

Når vi skal til å krysse veien, står en mann i skinnjakke og rister på hodet. «Merk mine ord. Jeg stoler ikke på noen mennesker! Bare på Gud», sier han. Han har ikke stemt, for han merker ingen forskjell uansett. Sirener uler forbi, politiet lunter etter demonstrantene som har begynt å bevege seg oppover Fifth Avenue. Mannen hever på brynene, denne natta blir 

, sier han. «I can feel it, man». Han synes vi bør gå hjem. Skal han gå hjem selv? «Nah, man. I’m a New Yorker!»

Vi løper over veien til en gråhåret mann med enorm davidsstjerne rundt halsen, tullet inn i et israelsk flagg. «Den andre siden liker ingen av kandidatene», forklarer han. Nå skal de videre og demonstrere, og han tror de skal til Trump Tower. Skal han følge etter? 

, om han skal. En ny Israel-tilhenger kommer til, trillende på en boomblaster. Alle er gira på mer protest.

 på demonstrasjon eller hjem, men til Rockefeller Plaza, der NBC har studio. De har montert to gigaskjermer på hver side av plassen, hvor de viser sin egen livesending. Rundt oss tetner det til med folk, politimenn står og jazzer langs den ene husveggen. Tre halvunge fyrer i Maga-capser ser ut til å nyte å være midt blant det de – antakelig med rette – tror er 

I voted no to abortion! And it felt good!

En beretning fra trumpismens gylne hjerte

Siv Johanne Seglem

et eg vil si e’ en annen fortelling / Det eg får sagt e’ alltid tilfeldig

Slik går to linjer i låten «Rendezvous» som Fjorden baby! ga ut i 2011. Og kanskje er det denne andre fortellingen vokalist og låtskriver Sturle Kvilekval omsider er klar for å fortelle: om en rockedrøm i en rockeby, som viste seg å være mer dystopisk enn utopisk når det kom til stykket. Det er en fortelling om en mann og et band fra Loddefjord i Bergen, men som også kan si noe mer universelt. Det er i alle fall håpet til Kvilekval.

– «Rockebyen» er den første platen jeg har skrevet nykter, sier han.

– Skjønner du? Vi har vært på en helt annen planet, vi. Eller i alle fall jeg. I mange, mange år. Men no e’ eg tilbake. Det e’ digg, det.

Klassekampen møter fire av Fjordens fem medlemmer på stampuben i Bergen: Victoria, bedre kjent som Viccen. Bandet – halvparten kledd i egen merch, tjukke svarte boblejakker med bandnavnet på ryggen – synker ned i breie, fløyelstrekte stoler. Femtemann i bandet, Jan Henning «Flemmet» Buen, ligger hjemme med feber, men titter ut fra et innrammet bilde på veggen. (Er det stamsted, så er det stamsted).

Kvilekval har vært «sånn skikkelig» nykter i tre år, forteller han. Dét har vært avgjørende for at Fjorden sitter her nå. Han begynte å komme til seg sjølv under pandemien, da bandet begynte å jobbe med det som skulle bli «Rockebyen».

– Da begynte jeg å se at «okei, her kan vi samarbeide – jeg kan forholde meg til ham», sier trommis Jan Eivind Bertelsen, og ser bort på Kvilekval.

– Før har du vært litt syrespace i tekstene dine. Men nå har du en veldig ærlig tilnærming. Du forteller om … hvordan det har vært å være på en annen planet.

Jeg tror de fleste i bransjen vil oss det beste

Letter på loket

Jeg sier alltid at elektronisk musikk må bli mer menneskelig, sier Sofia Kourtesis.

– Likevel var jeg ganske nervøs for å lage disse låtene – mange mente det ikke var en god idé å bli 

personlig, men jeg tenkte: Nei, jeg skal ikke la maskinene snakke for meg denne gangen.

Den 39-årige musikeren, DJ-en og produsenten er hjemme i Berlin når hun svarer på telefonen. Kourtesis prøver å være hjemme tre dager hver uke, men det er ofte lettere sagt enn gjort: Hun kommer rett fra London og Amsterdam, og straks bærer det til London igjen, så Bristol for å spille med Caribou, 

 Tromsø og Oslo. For å sitere en av hennes låttitler: «Home Is Where I Can Dance».

Kourtesis har lenge vært et hypet navn i klubbmusikkverdenen, men det var med fjorårets debutalbum «Madres» – som hun nå snakker om – at hun sementerte seg som en virkelig solid kraft. Albumet ble en kritikerfavoritt og løftet fram på fjorårets årsbeste-lister, og fylte dansegulv fra Lima til Stockholm. Det er en tidvis euforisk plate, men gjennom gledestoppene og titler som «How Music Makes You Feel Better», skinner et alvor: «Madres» er dedikert til Kourtesis’ mor, som har vært døden nær av kreft.

– Men tittelen er flertallsform: «mødre»?

– Ja, albumet er også til søstrene og brødrene våre, og hele LHBT-samfunnet – det handler om denne varme, nærende følelsen av morskjærlighet, som kan komme fra alle typer mødre! Du kan være noens bestevenn og også være en mor, sant.

Når man skal beskrive Kourtesis’ house-aktige musikk, er det lett å ty til adjektiv som 

 – men det som gjør at musikken virkelig skiller seg ut, er hvor personlig den er, full av levd liv. Låtene er drysset med små feltopptak og lydsnutter, enten det er fra demonstrasjoner i Lima eller gamle filmklipp. Flere av disse livsbejaende dansestykkene handler altså om vonde og alvorlige ting: I den varme «La Perla» prøver Kourtesis å forsone seg med farens død, mens «Vajkoczy» er en hyllest til nevrokirurgen Peter Vajkoczy, som reddet livet til Kourtesis’ kreftsjuke mor (som takk tok hun ham med for å klubbe på Berghain). Hun kan ikke få rost kirurgen nok:

– Han er en engel. Jeg skjønner ikke at han kan være menneskelig – operere på mennesker i fjorten timer daglig, og 

 møte andre med en sånn varme og godhet.

Jeg har et peruansk hjerte, men en tysk motor

Mødrenes musikk

Diddys fall får neppe metoo-ballen til å rulle i musikkbransjen.

Bad Boy Entertainment heiter plateselskapet til musikkmogulen Sean «Diddy» Combs. Sjeldan har eit namn vore meir passande. Som dei fleste har fått med seg, blei Combs for ein månads tid sidan arrestert i New York – tiltalt for ei smørbrødliste av organisert kriminalitet; menneskehandel, seksuelt misbruk, kidnapping og utpressing.

Dette var på dagen ti månader etter at hans tidlegare partnar Casandra Ventura – kjent som r&b-artisten Cassie – saksøkte han for valdtekt og årevis med fysisk og psykisk misbruk. Cassie opna døra for ein flaum av liknande sivile søksmål som har kome det siste året. Sjølv nektar Combs for alt.

Diddys arrest har fått massiv mediedekning, men historia er deprimerande velkjent. Mann med makt misbrukar posisjonen sin på det grovaste, forgrip seg på kvinner, truar dei til stille, mens folka rundt lukkar auga.

Gjennom eit liv som produsent, plateselskapssjef, talentjeger og (ikkje veldig god) rappar har Sean Combs spelt ei nøkkelrolle i å løfta hiphopen frå subkultur til kommersielt og popkulturelt kraftsenter. Men Diddys makt strekker seg langt utanfor musikkbransjen: 54-åringen sitt forretningsimperium har gjort han til milliardær, og fram til no har han hatt tilgang til dei inste hallane av amerikansk underhaldningsindustri, mote, politikk og næringsliv.

Som metoo-rørsla har vist oss, kan tausheitskulturen rundt mektige menn vera av enorm skala. Men i motsetning til resten av underhaldningsindustrien har den store, internasjonale musikkbransjen aldri hatt noko skikkeleg metoo-oppgjer. No håpar mange at Diddy-saka vil endra på det. Men kvifor skal akkurat dette bli tunga på vektskåla?

At musikkindustrien er notorisk nådelaus mot kvinner, er gammalt nytt. Historisk har han vore dominert av allmektige, mannlege sjefar, pluss ein festkultur der rus og sex er innebygde ingrediensar – og framleis er det flest menn som sit på toppen. Å ta for seg bransjens kvinnebehandling krev altså sin spalteplass. Men viss me ser på berre dei siste åra, føyer Combs seg inn i ei lei rekke av store musikkstjerner som er blitt saksøkte for seksuelt misbruk. Nokre profilerte eksempel er sjokkrockar Marilyn Manson, EDM-stjerna Diplo, rockemusikar Ryan Adams og countrystjerna Garth Brooks. (I tillegg kjem maktpersonane 

scenen). Det er ytst sjeldan at den skulda faktisk blir dømt – ofte endar sakene i forlik.

Forskjellen med Diddy-saka er at det er ein kjendis, Cassie, som starta søksmåla. Ofte har søksmål mot artistar eller maktpersonar i musikkindustrien blitt gjort av ukjente kvinner og dermed hatt mindre slagkraft. Som musikkjournalist Ben Sisario har peikt på, var noko av grunnen til at skuldingane mot Harvey Weinstein tok sånn fyr, at dei vart framsette av hollywoodstjerner – slik funkar både pressens og menneskets natur.

Cassie var kjærast med Diddy i 13 år. Også på jobbfronten var ho under hans venge og gav ut musikken sin på Bad Boy Records. Håpet er altså at Cassie har skapt eit momentum, at ho har dytta ein snøball utanfor bakken. Men har ho det?

Frida Fliflet

Artikler

Savnet: protest

Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Et helt vanlig oljesøl

Lido Pimienta sitt nye album viser svære musikalske ambisjonar.

Vasas flora och fauna liknar ikkje noko anna. Denne veka fyller debuten ti år.

Kirsten Flagstad gjenoppstår som sopran under årets Festspillene i Bergen.

Opportunisten

Vossajazz 2025, både med og utan folkemusikk.

Sidan 2000 har 193 norske kvinner blitt ofre for partnardrap. Dei må ikkje drukna i statistikken.

Eit utopisk 8. mars-ønske.

Rive ned huset

Klassekampen havna på valgvake og Palestina-demonstrasjon ved Trump Tower.

Fjorden baby! vet de har brent noen broer. Men nå er musikken i forsetet, insisterer de – ikke rusen eller festen.

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av familietråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Slem gut, mektig mann

Casiokids er tilbake igjen etter 13 år – hakket mer voksne, men like lekne.

Gabrielle synes det går helt fint å være representant for single, forelskede og desperate jenter.

Ein må stoppa og spola tilbake: Sa ho faktisk det der?

Reisefeber, under tvil

Veslemøy Narvesen gaper over de fleste sjangre. Snart går trommisen i gang med ... orkesterarrangering.

Vi må ikke være redde for å la musikken bare være musikk, mener Tuva Færden.

Plateaktuelle Anne Lise Frøkedal vil bygga ned avstanden mellom artist og publikum.

Alle veier fører hjem

Arooj Aftab vil fanga nattas mange stemningar.

Anmeldelse

Iver Kleive er en kirkemusikkens forkjemper. Men Den norske kirke bryr seg ikke om kulturarven sin, mener han.

Savnet: protest

Grete Pedersen tar farvel med Det norske solistkor – og begynner ved Yale University.

Lauryn Hill, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Et helt vanlig oljesøl

Lido Pimienta sitt nye album viser svære musikalske ambisjonar.

Vasas flora och fauna liknar ikkje noko anna. Denne veka fyller debuten ti år.

Kirsten Flagstad gjen­opp­står som sopran under årets Festspil­lene i Bergen.

Opport­u­nisten

Vossajazz 2025, både med og utan folke­mu­sikk.

Sidan 2000 har 193 norske kvinner blitt ofre for part­nar­drap. Dei må ikkje drukna i stati­stikken.

Eit utopisk 8. mars-ønske.

Rive ned huset

Klasse­kam­pen havna på valgvake og Palestina-de­mon­strasjon ved Trump Tower.

Fjorden baby! vet de har brent noen broer. Men nå er musikken i forsetet, insisterer de – ikke rusen eller festen.

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av fami­lie­tråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Slem gut, mektig mann

Casiokids er tilbake igjen etter 13 år – hakket mer voksne, men like lekne.

Gabrielle synes det går helt fint å være repre­sentant for single, forelskede og desperate jenter.

Ein må stoppa og spola tilbake: Sa ho faktisk det der?

Reisefeber, under tvil

Veslemøy Narvesen gaper over de fleste sjangre. Snart går trommisen i gang med ... orkes­ter­ar­ran­ge­ring.

Vi må ikke være redde for å la musikken bare være musikk, mener Tuva Færden.

Plate­ak­tu­elle Anne Lise Frøkedal vil bygga ned avstanden mellom artist og publikum.

Alle veier fører hjem

Arooj Aftab vil fanga nattas mange stemningar.

Anmeldelse

Iver Kleive er en kirke­mu­sikkens forkjemper. Men Den norske kirke bryr seg ikke om kultur­arven sin, mener han.

Kirsten Flagstad gjenoppstår som sopran under årets Festspillene i Bergen.

Opportunisten

Vossajazz 2025, både med og utan folkemusikk.

Sidan 2000 har 193 norske kvinner blitt ofre for partnardrap. Dei må ikkje drukna i statistikken.

Klassekampen havna på valgvake og Palestina-demonstrasjon ved Trump Tower.

Sofia Kourtesis’ låter er fylt av familietråder, sorg og intens glede. Men helst vil hun snakke om politikk – og å plante godhet.

Gabrielle synes det går helt fint å være representant for single, forelskede og desperate jenter.

Veslemøy Narvesen gaper over de fleste sjangre. Snart går trommisen i gang med ... orkesterarrangering.

Plateaktuelle Anne Lise Frøkedal vil bygga ned avstanden mellom artist og publikum.

Iver Kleive er en kirkemusikkens forkjemper. Men Den norske kirke bryr seg ikke om kulturarven sin, mener han.