Rosalía vil noe helt annet med popmusikken. «Lux» beveger seg mellom nytt og gammelt, det fysiske og det spirituelle.
Lux
Columbia/Sony
Se godt på coveret til «Lux»: Rosalía er kledd i et nonneskaut, med øynene lukket mot solen. Armene har hun lagt rundt seg sjølv: Hun beskytter seg med en klem, knokene skimrer mot det hvite stoffet. Eller – er det et indre lys som liksom omfavner henne? Og er det egentlig solen hun lar seg tine av, eller er det Guds lys?
Allerede abonnent? Logg inn
Sam Cooke lever videre gjennom James Hunter.
I Mandy, Indianas verden skal det gjøre vondt.
Som jentene i enden av korridoren av Overlook Hotel i «The Shining» (1979), kan man forestille seg tvillingene i Phoenix og Mercedes Arn-Horn i det kanadiske bandet Softcult. Litt creepy og overnaturlig er det, med andre ord. For selv når debutskiva «When A Flower Doesn’t Grow» hamrer hardt mot øregangene, venter det alltid noe mystisk, eterisk grunge, slørete shoegaze eller tvilende melodiprogresjoner rett rundt hjørnet. Rundt Rrrrriot grrrl-aktige «Hurt Me» eller mer banalt henrivende «Tired», flyter saktegående klimprespor, som i en mørk dam i de nordamerikanske skoger.