Pumpegris er overrasket over egen suksess. Men et stort press om å boikotte Øya, ga også en røff start.
Når du står i en tradisjon, skal du dele den. Du skal ikke holde det for deg selv, du skal gi uten å få noe tilbake. Det er en grunnstein i tradisjonsmusikken. Det er ditt ansvar som en som elsker tradisjon, sier Vera Sonne.
Allerede abonnent? Logg inn
Helt siden Woodstock i 1969 har mange musikkfestivaler vært arenaer for motkultur, fred og solidaritet – og noen ganger også direkte politisk protest. Woodstock var langt fra bare en dyrking av hippiekultur og dop, det var også en massiv antikrigsmanifestasjon mot blant annet Vietnamkrigen. Joan Baez’ protestviser og Richie Havens’ «Freedom» er eksempler på låter som satte mye av stemningen. Jimi Hendrix’ ikoniske, vrengte versjon av «The Star-Spangled Banner» var en symbolsk handling som blandet nasjonalhymnen med lyder av bomber og sirener – en bitende kritikk av krigens brutalitet. Andre store festivaler fra samme tid, som Isle of Wight og Glastonbury, fremmet også idealer om fred, sosial rettferdighet og solidaritet. Festivalene var ikke bare ren underholdning, men også arenaer til inspirasjon og sosial og politisk bevisstgjøring. Grime-punkerne i duoen Bob Vylan og klubbraptrioen Kneecaps opptreden på Glastonbury i sommer passer godt inn i denne tradisjonen, men i et røffere «2025-brand». Begge band hadde i lang tid før festivalen vært tydelige på sin støtte til palestinerne.
Esfahani tolker Bach på den riktige måten.
Liz Pelly, forfatteren av Spotify-kritiske «Mood Machine», sier hun er optimist. Hvorfor i all verden er hun det?