Anmeldelse

Skjørhet og tyngde

Jones ømme saksofonspill preger atter en utgivelse.

Chris Monsen
Kikker man: nærmere på saksofonspillet til Jones, kan man kanskje spore tvil, anger og harme. Foto: Ebru YildizKikker man: nærmere på saksofonspillet til Jones, kan man kanskje spore tvil, anger og harme. Foto: Ebru Yildiz

Darius Jones

Legend of e’Boi (The Hypervigilant Eye)

Album

AUM Fidelity

Altsaksofonisten Darius Jones sine to første utgivelser under eget navn, de glimrende trioalbumene «Man’ish Boy (A Raw & Beautiful Thing)» fra 2009 og «Big Gurl (Smell My Dream» fra 2011, viste to litt ulike sider av et gryende kunstnerskap. Det hadde røtter i blant annet 60-tallets nybrottsjazz, men var farget av mye annet, og låt ulikt det meste som kom ut på samme tid. Mens førstnevnte album er røft og har en blues-artet ballast, er sistnevntes seige frifunk et av de tyngste – på flere måter – jazzalbumene i nyere tid.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Musikkmagasinet

Essay

Bø!

Bylarm-aktuelle Bygdetrapen etablerer Telemark som et særegent litterært univers.

Album

Verdi verdig

Davidsen vokser seg inn i italiensk repertoar.

Kommentar

Det perfekte publikum

Foten har begynt å bevege seg. Fotbladet løfter seg så vidt fra fotstøtten. Mjukt hvisker foten gamle minner av tråkk mot dansegolvet. Nå fra rullestolen. «Det er noko med dei tonane», skal ho si til meg etterpå, mange ganger. Første gang jeg spilte offentlig, var på en aldersheim. Den hadde det perfekte publikummet, mente mange.