Altsaksofonisten Darius Jones sine to første utgivelser under eget navn, de glimrende trioalbumene «Man’ish Boy (A Raw & Beautiful Thing)» fra 2009 og «Big Gurl (Smell My Dream» fra 2011, viste to litt ulike sider av et gryende kunstnerskap. Det hadde røtter i blant annet 60-tallets nybrottsjazz, men var farget av mye annet, og låt ulikt det meste som kom ut på samme tid. Mens førstnevnte album er røft og har en blues-artet ballast, er sistnevntes seige frifunk et av de tyngste – på flere måter – jazzalbumene i nyere tid.
Jones ømme saksofonspill preger atter en utgivelse.
Skjørhet og tyngde
