Norsk musikkbransje har de siste årene vært preget av oppkjøp og konsolideringer. En rekke uavhengige festivaler, plateselskap, bookingselskaper og management har blitt kjøpt opp av store internasjonale selskap, i profitten og effektiviseringens navn. Det hele minner tidvis mer om New Public Management enn et kreativt felt som skal formidle kunst og kultur. Sist ut nå er ballen som ble kastet opp i lufta under Bylarm sitt innspillsmøte, der det ble foreslått at de regionale bransjefestivalene (Trondheim Calling, Vill Vill Vest, Sørveiv og Bylarm) skal konsolideres i en eller annen grad, med en tanke om at det kanskje også kan utløse flere offentlige støttekroner.
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
Jones ømme saksofonspill preger atter en utgivelse.
Skjørhet og tyngde
Anmeldelse
Darius Jones
Legend of e’Boi (The Hypervigilant Eye)
Album
AUM Fidelity
Altsaksofonisten Darius Jones sine to første utgivelser under eget navn, de glimrende trioalbumene «Man’ish Boy (A Raw & Beautiful Thing)» fra 2009 og «Big Gurl (Smell My Dream» fra 2011, viste to litt ulike sider av et gryende kunstnerskap. Det hadde røtter i blant annet 60-tallets nybrottsjazz, men var farget av mye annet, og låt ulikt det meste som kom ut på samme tid. Mens førstnevnte album er røft og har en blues-artet ballast, er sistnevntes seige frifunk et av de tyngste – på flere måter – jazzalbumene i nyere tid.