DebattIntegrering

Har vi en vei til integrering?

I gårsdagens avis skriver Muneeb Iqbal om sine erfaringer fra Furuset i Groruddalen i et innlegg om hvordan man kan «håndtere de komplekse integreringsutfordringene vi står overfor.» Det er lett å si seg enig med Iqbal i at «frykt ikke er veien til integrering,» men det er nok vanskeligere å slå fast hva integrering er, hvilke veier som leder dit og ikke minst hvor veiene til slutt ender opp. Hvis målet er «et samfunn der mennesker fra ulike bakgrunner kan leve sammen i respekt og forståelse», er kanskje ikke Furuset det beste eksempelet. Dessverre. Riktignok er Furuset et mangfoldig område. Samtidig er dette et sted der personer med majoritetsbakgrunn i relativ liten grad velger å flytte til og i relativ stor grad har valgt å flytte bort fra. Da vi studerte stedstilhørighet på Furuset, så vi at mange likte stedets mangfold, men mange andre ikke virket så interessert i å delta i det lokale integreringsarbeidet. Snarere ønsket disse å flytte bort fra Furuset. Blant årsakene var at man var misfornøyde med skolene, at stedet ikke opplevdes trygt og at «mangfoldet» virket fremmedgjørende.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Eu

Omskif­te­lege argument

«Hvilke vesentlige argumenter bruker ja-sida i dag, som de ikke brukte i ’72 og ’94», spør Arild Rønsen 28. august. Eg har hug til å stelle eit liknande, men likevel heilt anna spursmål: «Kva for vesentlege argument bruka nei-sida i 1972, som dei ikkje bruka i ’94 og ikkje brukar i dag?» Eg var nei-mann i 1972 av di konstateringa av at EEC/EF var «ein europeisk rikmannsklubb» vog tyngst. For dét var «Dei indre seks» – Tyskland, Frankrike, Italia, Belgia, Nederland og Luxembourg. Rike vesteuropeiske land. Berre Italia var søreuropeisk. Ingen austeuropeiske. Medlemskap hadde vore fundamentalt annleis om det Europeiske Fellesskap hadde vore eit verkeleg europeisk fellesskap, sa nei-rørsla den gongen. I 1994 var EF på veg dit. Dei siste toogtjuge åra har EU vore nettopp eit verkeleg europeisk fellesskap, dei siste tretten med åtteogtjuge medlemsland. Men nei-sida har lagd det gamle hovudargumentet sitt vekk.

Russland

Et svar til Nei til atomvåpen

20. august ble jeg utestengt fra organisasjonen Nei til atomvåpen. Organisasjonens styreleder skriver i gårsdagens Klassekampen at saken ikke handlet om hva jeg har gjort gjennom femti år. Slik ble ikke saken ført. De skriver at jeg ikke kunne sitte «i styret». Vedtaket utestengte meg som medlem, etter 44 år, på bakgrunn av et varsel om en reise til Russland i mars der jeg møtte Den russiske fredsstiftelsen. Deretter ble det lagt fram et forslag til framtidig praksis: et krav om forhåndsgodkjenning fra styret av kontakt med russiske myndigheter.

Omsorg

Skammelig, Oslo byråd

Det borgerlige byrådet har åpnet opp for konkurranseutsetting av sykehjem. Lovisenberg diakonale stiftelse kommer med en alvorlig bekymringsmelding: Modellen gir konkurransefortrinn til leverandørene med de dårligste pensjonsordningene. De ideelle leverandørene får mindre penger til bemanning, fagutvikling og nye løsninger. Det er skammelig at de private firmaene med de dårligste pensjonsordningene i dette viktige og krevende yrket, skal kunne utkonkurrere ideelle eller kommunale aktører som har bedre pensjonsordninger for sin ansatte. Det vil også gå over de hjelpetrengende som bor på sykehjem.