I gårsdagens avis skriver Muneeb Iqbal om sine erfaringer fra Furuset i Groruddalen i et innlegg om hvordan man kan «håndtere de komplekse integreringsutfordringene vi står overfor.» Det er lett å si seg enig med Iqbal i at «frykt ikke er veien til integrering,» men det er nok vanskeligere å slå fast hva integrering er, hvilke veier som leder dit og ikke minst hvor veiene til slutt ender opp. Hvis målet er «et samfunn der mennesker fra ulike bakgrunner kan leve sammen i respekt og forståelse», er kanskje ikke Furuset det beste eksempelet. Dessverre. Riktignok er Furuset et mangfoldig område. Samtidig er dette et sted der personer med majoritetsbakgrunn i relativ liten grad velger å flytte til og i relativ stor grad har valgt å flytte bort fra. Da vi studerte stedstilhørighet på Furuset, så vi at mange likte stedets mangfold, men mange andre ikke virket så interessert i å delta i det lokale integreringsarbeidet. Snarere ønsket disse å flytte bort fra Furuset. Blant årsakene var at man var misfornøyde med skolene, at stedet ikke opplevdes trygt og at «mangfoldet» virket fremmedgjørende.