den spinkle furua
bøyer seg over vannet
som din mor over blomsterbedet, den gang
den grønne vannkanna, hun holder
i hendene
kan ikke bli veldig syk
må ikke slutte
å vanne blomstene, sa du
vet at først kom insektene
så trærne
noen millioner år senere
var vi her et lite øyeblikk
en øyenstikker, en libelle
noen av klærne hennes henger i skapet ennå
noen av klærne hennes, for eksempel
den lyseblå blusen
står bøyd over vannet
stille over de blå øynene
svever et insekt, svever en sky
som løser opp ansiktet, løser det
opp i sine enkelte bestanddeler:
regn, opphold, og munn
Du må være abonnent for å lese denne artikkelen
Allerede abonnent? Logg inn
