Ødelegges litteraturen av å bli utgitt? Spørsmålet stilles i en tekst av forfatteren Sofia Samatar, publisert på nettstedet LitHub. Forlagsverdenen er en blodig arena, skriver hun, og problematiserer tendensen til at forfatterens navn og identitet kommer i veien for selve teksten. Alle forfattere kjenner på identitetstyranniet, mener Samatar. Hun drømmer om en ny form for tekst og litterær metode som er «mindre som skriving og mer som å leve»: En tekst som aldri slutter, og som dermed unnslipper den blodige arenaen. En besnærende idé! Det må legges til at teksten er et utdrag fra hennes beviselig publiserte bok «Opacities: On Writing and the Writing Life».
Du kan bla til neste sideBla med piltastene
munning
Poetisk praksisMånedens dikt
den spinkle furua
bøyer seg over vannet
som din mor over blomsterbedet, den gang
den grønne vannkanna, hun holder
i hendene
kan ikke bli veldig syk
må ikke slutte
å vanne blomstene, sa du
vet at først kom insektene
så trærne
noen millioner år senere
var vi her et lite øyeblikk
en øyenstikker, en libelle
noen av klærne hennes henger i skapet ennå
noen av klærne hennes, for eksempel
den lyseblå blusen
står bøyd over vannet
stille over de blå øynene
svever et insekt, svever en sky
som løser opp ansiktet, løser det
opp i sine enkelte bestanddeler:
regn, opphold, og munn
