Velferdsstrid

Høyresida har fått det for seg at behovsprøvd velferd er det eneste saliggjørende. Argumentet er gjerne at de med gode inntekter, ikke trenger offentlig støtte. Den bør derfor forbeholdes de aller mest utsatte og fattigste. Det hele låter litt hult, så lenge Høyre gir skattelettelser i milliardklassen til landets rikeste. Det synes som om hele den velferdsstatlige utviklingen i forrige århundre, fra tidligere tiders fattigomsorg til universelle velferdsordninger, har gått partiet hus forbi. Høyre har i stedet gjort seg til interesseparti for private selskaper i helse- og omsorgsbransjen.

Dagens Næringsliv har selvfølgelig gjort seg til talerør for disse kreftene og kritiserer SV for å ha sikret barnetrygd og billig tannhelse til alle. Avisa fikk denne uka svar på tiltale av SVs finanspolitiske talsperson, Kari Elisabeth Kaski, som spør hvorfor ikke lederskribenten i samme slengen går mot gratis skole og rimelige helsetjenester for alle. Det gir like lite mening å skattlegge familiene for å finansiere barnetrygda, som å skattlegge helsepasienter for å finansiere helsevesenet. Eller å innføre foreldrebetaling for barnas skolegang, med unntak for de aller fattigste.

Kaski viser til at behovsprøvde ordninger er dyre, fordi de skaper byråkrati. De aller fattigste har en tendens til ikke å bruke denne typen ordninger. Universelle modeller når de utsatte familiene best. Hun peker også på at universell velferd er universell velferd, mens omfordeling skjer gjennom skattepolitikken – ikke ved å behovsprøve tjenester som skole, helse og omsorg. Når de universelle ordningene svekkes, åpner det seg et privat marked, som de med god råd kan benytte seg av. Det svekker i neste omgang viljen til å betale skatt. De skandinaviske velferdsstatene bygger på at folk fra alle samfunnslag har felles interesse av universelle ordninger. For Høyre er det et columbi-egg å svekke dem. Interessene til de private selskapene ivaretas, samtidig som det produseres høyrevelgere på løpende bånd. Striden om de universelle velferdsordningene er en av vår tids viktigste samfunnskamper. For høyresida er det en prioritert oppgave å innskrenke dem. For venstresida og arbeiderbevegelsen er det like avgjørende å styrke dem.

Leder