For mange år siden, da jeg reiste tilbake til Iran, besøkte jeg en by kjent for sin voldsomme vind. Jeg kjøpte en liten vannmelon fra en bonde som gikk med en sliten kjerre, men da jeg skulle gi ham pengeseddelen, blåste vinden den vekk. Jeg og reisefølget prøvde å få tak i den, slik at vi nærmest havnet midt i den farlige motorveien, uten hell. Seddelen virvlet i vinden til den andre siden og merkelig nok ble den borte bak fjellene. Bonden tok det hele med ro og viftet med hendene: «Skjebnen ville det annerledes», sa han. Han nektet å ta imot penger på ny. Det var både merkelig og vakkert.
Vestens store «jeg» har vunnet store seire, men har vi mistet noe på veien?
Åndelig savn
