Noko av det fine med å lese ungdomsbøker som vaksen er – når dei er godt skrivne – å bli påmint korleis det var. Sterke kjensler, forelsking, venskap. Og når ein hugsar kor krise det var å skilje seg ut og få feila sine påpeika, hugsar ein også kor beinharde tenåra kan vere.
Det er ingen enkle løysingar på utanforskapet i «Eg er V-vida». Heldigvis.