DebattVervepremier

Svar til Johansen

Mari Skurdal (Ansvarlig redaktør)

Liv Bjørnhaug Johansen mener at Klassekampen devaluerer kvinnearbeid fordi vi gir bort strikkepakker og neshorn-votter som vervepremier (Klassekampen 31. januar). Grunnen er at hun mener de sidestilles med andre vervepremier, som er industrielt produsert. Derfra trekker hun konklusjonen at vi mener strikkernes arbeid er verdt «nøyaktig ingenting. Null kroner». Men hvor tar hun det fra? Klassekampen hadde ikke eksistert uten tusenvis av dugnadstimer lagt ned av både menn og kvinner. Vår årlige julemesse er et eksempel: Her legger folk ned utallige arbeidstimer. De bærer bøker og plater, henter lopper, kontakter kunstnere, som donerer verk til et unikt avisprosjekt på norsk venstreside. Andre igjen sylter og ja, noen strikker. Neshornvottene vi har som vervepremie nå, er del av dette dugnadsarbeidet, som vi er så inderlig glade for. Johansen mener det er umulig å se for seg menns arbeid bli brukt på samme måte og trekker fram planker og skruer, en sekk ved eller en utskåret øse som eksempler på mannfolkarbeid. På julemessa har vi faktisk solgt vedsekker, donert av våre viktige støttespillere. Øse har vi også hatt som vervepremie, men den var lagd av palestinske håndverkere. Om de var lagd av menn eller kvinner, vet jeg ikke, men fine var de – selv om andre vervepremier i samme kampanje var produsert på fabrikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Bli abonnent

Debatt

Expats

Tilkna­ppede nordmenn?

Klassekampen hadde lørdag 8. august en morsom artikkel om expats, basert på InterNations ferske undersøkelse av 31 land. Expat og blogger Lourelou Desjardins hevder at nordmenn er verdensmestre i å holde fasaden. Den tittelen trodde jeg tilhørte engelskmenn, som holder fasaden høyt «to keep a stiff upper lip» i alle situasjoner. Utsagnet om den tilknappede norske fasaden er kanskje basert på folk fra Bærum, for den gjelder absolutt ikke Nord-Norge. Nylig møtte jeg en gammel, syk, venn: «Det går jo til hælvete, men – det tar jo tid!», svarte han på spørsmål om hvordan livet arter seg. Forskere kan ikke bare ta utgangspunkt i storbyene og Østlandet. Kystbefolkningens væremåte er selvsagt preget av fiskeryrket. Småbåtfiskeren har i tusen år måttet ta inn over seg at det å ta en tur på havet kan innebære at en kommer tilbake med tap av bruk, eller en mulig stor gevinst – eller kanskje ikke i det hele tatt. I et formannskapsmøte i Øksnes kommune fikk jeg fornøyelsen av å høre et formannskapsmedlem rope til en motdebattant: «Gå nu heim å bløgg dæ!» Jeg kan vanskelig forestille meg at en slik anmodning om selvmord vil bli ytret i et tilsvarende møte på Østlandet – i hvert fall ikke, som i Øksnes, uten sterk påtale fra ordføreren. Expats fornemmelse av utenforskap er selvsagt også et resultat av at våre kulturutøvelser ofte er knyttet til naturen og organisasjoner. En fransk dosent fortalte meg at han etter å ha startet i jobben fikk flere invitasjoner til middag av kolleger.

Oddbjørn Paulsen
Arendalsuka

Mye mer enn et bran­sje­treff

Har Arendalsuka blitt til et rent bransjetreff? Ja, ifølge arkitekt Gerrit Mosebachs kronikk i Klassekampen 13. august. Demokratifestivalen «har blitt til de profesjonelle påvirkernes tumleplass», skriver han. Hvert år kommer slike, og andre beslektede påstander, som at uka er forbeholdt eliten, er for Oslo-infisert etc, etc. Og Dagsnytt 18 biter alltid på. Selv har jeg deltatt på uka i snart ti år, enten som representant for ulike frivillige organisasjoner, som politiker, eller som profesjonell møteleder. Og jeg har alltid kommet beriket hjem igjen. Næringslivet er selvsagt tungt til stede under Arendalsuka, og det synes jeg er helt greit.

Andrew P. Kroglund
Verdensteatret

Høy kvalitet og tøff konkur­ranse, Landro

Når et etablert og høyt anerkjent kompani som Verdensteatret ikke når opp i konkurransen om ­langsiktig tilskudd, vekker det naturlig nok reaksjoner og engasjement, som når journalist Jan H. Landro i Klassekampen 8. august spør om vi skjønner hva kompaniet representerer. At sterke og anerkjente kunstnerskap ikke får tilskudd, betyr ikke at vi betviler kvaliteten deres. De frie scenekunstkompaniene i Norge holder et svært høyt nivå og høster stor anerkjennelse både nasjonalt og internasjonalt. Antall søknader til ordningene for scenekunstvirksomheter var rekordhøyt i år, og fagutvalget har gjort noen svært krevende prioriteringer mellom høyt kvalifiserte søkere innenfor Kulturfondets budsjettrammer. Årets tildelinger spenner over ulike scenekunstuttrykk, målgrupper og geografiske nedslagsfelt. De viser både bredden og styrken i norsk scenekunst. Dette er kompanier som både flytter grenser, bygger scenekunstfeltet videre, og legger til rette for et rikt tilbud til publikum. Landros påstand om at søkere som selv sitter i fagutvalg blir behandlet mindre kritisk enn andre, gir ikke riktig bilde av praksis. Vi forstår samtidig at det utenfra kan reises spørsmål når personer som sitter i utvalg også kan være søkere eller medvirkende i prosjekter. Derfor har Kulturrådet strenge habilitetsregler og faste rutiner for å håndtere slike situasjoner, og har også bedt om en ekstern gjennomgang av medlemmenes adgang til å søke tilskudd. I påvente av gjennomgangen skal medlemmer som søker tilskudd fra eget utvalg, ikke delta i behandlingen av søknader i den søknadsrunden der deres egen søknad behandles. Tidligere var medlemmer kun inhabile ved behandlingen av sin egen søknad. Kulturrådets fagutvalg vurderer søknadene etter ordningenes retningslinjer og på grunnlag av kunstfaglig skjønn. Utvalget oppnevnes for to år av gangen, og alle kan komme med forslag til utvalgsmedlemmer. Uenighet om prioriteringer vil alltid være en del av kunst- og kulturfeltet.

Kristian Seltun og Gunn Hernes