Liv Bjørnhaug Johansen mener at Klassekampen devaluerer kvinnearbeid fordi vi gir bort strikkepakker og neshorn-votter som vervepremier (Klassekampen 31. januar). Grunnen er at hun mener de sidestilles med andre vervepremier, som er industrielt produsert. Derfra trekker hun konklusjonen at vi mener strikkernes arbeid er verdt «nøyaktig ingenting. Null kroner». Men hvor tar hun det fra? Klassekampen hadde ikke eksistert uten tusenvis av dugnadstimer lagt ned av både menn og kvinner. Vår årlige julemesse er et eksempel: Her legger folk ned utallige arbeidstimer. De bærer bøker og plater, henter lopper, kontakter kunstnere, som donerer verk til et unikt avisprosjekt på norsk venstreside. Andre igjen sylter og ja, noen strikker. Neshornvottene vi har som vervepremie nå, er del av dette dugnadsarbeidet, som vi er så inderlig glade for. Johansen mener det er umulig å se for seg menns arbeid bli brukt på samme måte og trekker fram planker og skruer, en sekk ved eller en utskåret øse som eksempler på mannfolkarbeid. På julemessa har vi faktisk solgt vedsekker, donert av våre viktige støttespillere. Øse har vi også hatt som vervepremie, men den var lagd av palestinske håndverkere. Om de var lagd av menn eller kvinner, vet jeg ikke, men fine var de – selv om andre vervepremier i samme kampanje var produsert på fabrikk.