DebattVervepremier

Svar til Johansen

Liv Bjørnhaug Johansen mener at Klassekampen devaluerer kvinnearbeid fordi vi gir bort strikkepakker og neshorn-votter som vervepremier (Klassekampen 31. januar). Grunnen er at hun mener de sidestilles med andre vervepremier, som er industrielt produsert. Derfra trekker hun konklusjonen at vi mener strikkernes arbeid er verdt «nøyaktig ingenting. Null kroner». Men hvor tar hun det fra? Klassekampen hadde ikke eksistert uten tusenvis av dugnadstimer lagt ned av både menn og kvinner. Vår årlige julemesse er et eksempel: Her legger folk ned utallige arbeidstimer. De bærer bøker og plater, henter lopper, kontakter kunstnere, som donerer verk til et unikt avisprosjekt på norsk venstreside. Andre igjen sylter og ja, noen strikker. Neshornvottene vi har som vervepremie nå, er del av dette dugnadsarbeidet, som vi er så inderlig glade for. Johansen mener det er umulig å se for seg menns arbeid bli brukt på samme måte og trekker fram planker og skruer, en sekk ved eller en utskåret øse som eksempler på mannfolkarbeid. På julemessa har vi faktisk solgt vedsekker, donert av våre viktige støttespillere. Øse har vi også hatt som vervepremie, men den var lagd av palestinske håndverkere. Om de var lagd av menn eller kvinner, vet jeg ikke, men fine var de – selv om andre vervepremier i samme kampanje var produsert på fabrikk.

Du må være abonnent for å lese denne artikkelen

Debatt

Sykefravær

Hvor ble det av tillits­re­formen?

Ifølge Hurdalsplattformen vil Arbeiderpartiet (Ap) innføre en tillitsreform. Reformen skal være et svar på styringsformen New Public Management, som har vist seg å svekke de ansattes handlingsrom. En tillitsreform synes imidlertid fjern i Ap-regjeringens pågående arbeid med å redusere sykefraværet i Norge. Ordningen med ulike takster for sykemelding viser det motsatte av tillit fra politikernes side. For hvis legen fortsatt skal bruke sin kunnskap og sitt skjønn; hvorfor får hen betalt ti ganger mer for ikke å sykemelde enn for å sykemelde fullt? Det er en fornærmelse mot fastlegene å premiere dem for å la være å sykemelde et menneske, sier pensjonert fastlege Svein Gisle Apeland i et intervju med NRK 19. juli. Statssekretær Ellen Rønning-Arnesen er i samme sak uenig i at dette er premiering. Legene skal honoreres bedre med de nye takstene for å bruke mer tid på hver pasient.

Stemmerett

Å delta og å bestemme er to forskjel­lige ting

Kommunestyrerepresentantene Ewelina Baj og Olav Fjeld Kraugerud fra Ås Venstre går kraftig ut mot Frps forslag om at kun norske statsborgere skal ha stemmerett ved kommune- og fylkestingsvalg. De hevder vi vil «stenge døren» til lokalsamfunnet. Det stemmer ikke. Vårt forslag stenger ingen ute fra noe som helst, det trekker et prinsipielt skille mellom to ulike ting. Å delta i samfunnet, som er og skal være åpent for alle, og å bestemme over det, som i de aller fleste av verdens demokratier først og fremst er forbeholdt landets egne borgere. Baj og Kraugerud skriver at tillit er et sentralt stikkord for at Norge er et så godt land å bo i. Det er Fremskrittspartiet helt enig i.

Botnfrådrag

Dei ansvarlege må stå fram!

I det rause jordbruksoppgjeret i år som gav «gjennomsnittsbonden» inntektsjamstilling, var forhandlingspartnarane så smålege at dei tok frå småbrukarane all støtte gjennom eit botnfrådrag på 11.000. Dei små, som berre ville ha fått 11.000 i støtte, skulle miste alt. Det var dette eg kalla bondekannibalisme – ein freistnad på å bruke landbruksoppgjeret til å la dei små kome på menyen til dei store. Det har alltid vore så taust om dette botnfrådraget. Eg oppfordra derfor både partane som forhandla det fram, og forskarane til å stå fram og forklare, forsvare eller fordømme. Ingen av partane har så langt stått fram, men to av dei fremste forskarane innan feltet har heldigvis gjort det. Den store nestoren Reidar Almaas og den nye talknusaren Klaus Mittenzwei har brukt kompetansen sin til å gje meg støtte: Botnfrådraget bør fjernast. Denne konklusjonen er det viktigaste og derfor oppfordrar eg på nytt partane om å stå fram.