Det var et litt pikant og privat sammentreff som gjorde at jeg første gang fikk nyss om Lars Myttings forfatterskap. Det var senhøstes 2005, et par måneder før han debuterte, og før jeg hørte navnet hans. Forlaget Gyldendal hadde nettopp utgitt boka «Venus. Norske kvinner sett nedenfra» – «en bok om det kvinnelige kjønnsorgan og norske kvinners seksuelle fantasier», som det het i en forlagsomtale, «en bok som pirrer, provoserer og opplyser». Det var så sant som det var sagt; et stort og usedvanlig billedskapende lanseringsintervju i Magasinet i Dagbladet egget meg til å skrive et ungdommelig eplekjekt og ironisk leserinnlegg der jeg kommenterte enkelte statistiske funn som forfatterne presenterte. For eksempel: Greit nok at bemerkelsesverdig mange drømte om en runde i bingen med «monstre og demoner» – vi har alle vårt. Kanskje stammet denne fantasien fra «Sagaen om Isfolket»-bøkene som hadde vært så populære i tiårene før? At et titalls kvinner også hadde virkeliggjort fantasien, derimot – spennende.
Det velgjorte står sentralt hos Lars Mytting. Han ferdes langs både Guds uransakelige veier og kjærlighetens lønnlige stier.
Solid virke
