Forestill deg at du er et ekorn for 8000 år siden. Satt du da i et gammelt eiketre i dagens Lisboa, kunne du tatt en eikenøtt i munnen og hoppet fra tre til tre helt til dagens Moskva. En fantastisk tanke, men også en påminnelse om klodens naturpotensial.
Ekornet hopper fra grein til grein i Anne Sverdrup-Thygesons bok «Skogen». Der tar hun leseren med på en reise i norsk skoghistorie. Gjennom fordums urskoger, oppgangssagas velsignelse og forbannelse og flatehogstens brutalitet fra midten av 1900-tallet – og fram til vår tid.
For Sverdrup-Thygeson, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og prisbelønt naturforfatter, er ekornets ferd gjennom Europa et eksempel på historier som kan utfordre menneskers endringsblindhet: «Kanskje kan skog og trær lære oss noe om tid», skriver hun. «Om endringer vi burde sett og reagert på, men ikke oppdager, fordi vårt menneskeliv er korte og vårt perspektiv begrenset».
Lav i spagat
Men man må ikke hele 8000 år tilbake i tid for å finne en mye rikere natur. Ta for eksempel en typisk norsk skog på 1500-tallet.
– Da var skogene full av herlige, gamle, kjempestore trær i størrelser du ikke finner i norske skoger i dag. En tredel av trevirke var også i form av døde, stående og liggende trær. Og på grunn av dette, et yrende liv i og på de døde og gamle trærne, sier Anne Sverdrup-Thygeson.
Når trær får lov å bli gamle, som dem i dagens produksjonsskoger ikke får, blir de mer som oss mennesker, med rynker og utvekster. Slike eldgamle trær vokser også saktere, og bevegelsen i barken er mindre. Det gir rom for skjøre arter av lav, forklarer professoren.
– Lav på barken til gamle trær slipper å bli dradd ut i spagat når barken vokser. Det skaper stabile forhold for egne mikrosamfunn med blant annet bitte små knappenålslav i barkelandskapet.
– Hva med dyrelivet?
– Det ville vært massevis med vedlevende insekter og nedbrytersopp i trærne. Det ville helt sikkert vært annerledes dyr- og fuglefauna. Ved vann og løvskog ville du hatt langt flere flaggermus, en gruppe med mange arter på dagens rødliste. Samtidig flere større rovdyr, forteller hun.
Den magiske jerven
Jerven er et av disse rovdyrene. Selv om den her til lands liker seg best i fjellet, ville utgaver av mårdyret også lusket rundt i de samme 1500-tallsskogene. I boka «Jervesporet» har forfatter og biolog Dag O. Hessen trasket rundt i sin barndoms fjellheim for å finne spor etter dyret som en gang var mye synligere i norsk natur.
– Jerven ville ikke vært nede i den tjukkeste skogen rundt Oslo, men i alle høyereliggende skogområder. Som reinsdyrspesialister ville det vært mest av dem i fjellet, sier Hessen.
Jerven befolket Norge for om lag 8000 år siden, og mårdyret fulgte reinsdyrene slik menneskene også gjorde. Vi vet lite om hvor utbredt jerven en gang var, men den dukker opp i historiske kilder. Ved Mandal er den nevnt i en rundt 1800 år gammel runeskrift, da som kallenavn på et menneske. I boka «De nordiske folkenes historie» fra 1555 bruker den svenske historikeren Olaus Magnus jerven som et kallenavn på en storspiser, men omtaler den også som et dyr – hvis pels, tenner og fett har magiske og helbredende egenskaper.
Frykten for naturen
Naturen var en gang noe vi fryktet, men drømte om å kontrollere. Nå er drømmen oppfylt. Vi har ingen jaktdata, men sannsynligvis var det en gang flere tusen jerv i Norge. I dag er det bare noen få hundre igjen, selv om den har økt noe siden 1970-tallet på grunn av fredning.
Makspotensialet av artsmangfold som naturen en gang hadde, kalles gjerne urøkosystemet. Det fantes på den tida menneskene var få og hadde dårligere våpen.
– Økosystemer er i notorisk endring og vanskelig å definere, men man kan vel kanskje si at før jakttrykket ble betydelig utover på 1700-tallet, så hadde man økosystemer som var opprinnelige i den forstand at de hadde naturlige bestander også av rovvilt, sier Hessen.
– Det var da en helt annen villmark, flere skarpe tenner og skarpe klør, og en helt annen redsel for natur.
Samtidig var det den mennesket overlevde av.
– Man må anta at det i dette økosystemet var vesentlig mer rovdyr og enda tettere av vilt de kunne ernære seg på.
– Er det mulig å forestille seg dette artsmangfoldet?
– En gang var jeg i en nasjonalpark i Rocky Mountains, Canada. En morgen gikk jeg ut av hytta og støtte umiddelbart på en ulveflokk. Så så jeg spor av to fjelløver – altså pumaer. Like etter, spor av bjørn og en svær flokk av hjort nede i dalen. Da tenkte jeg «Jøss! Slik må det ha vært i Norge en gang». Det er ikke sikkert, men det var mye villere enn i dag, forteller Hessen.
Blinde for endring
Slike forestilte tidsreiser kan ha en funksjon, mener Anne Sverdrup-Thygeson. De er en påminnelse om at vi mennesker lever så utrolig mye kortere enn trærne.
Begrepet endringsblindhet handler om at referansegrunnlaget hver og en av oss har, ikke strekker seg lenger tilbake enn vårt eget liv. Vi ser ikke endringene som alt har funnet sted før vår levetid. Vi vet for eksempel ikke at vi er i ferd med å forandre norsk skog fra et yrende, vitalt økosystem, til et forringet og monotont produksjonslandskap for tømmer.
– Den korte tidshorisonten blir en ulempe fordi vi ikke klarer å oppfatte at dagens skog er gjennomgripende endret fra en naturtilstand, sier Sverdrup-Thygeson.
Hun er opptatt av at fortellingen om den norske skogen er større og lenger enn mange tror.
– Jeg vil utvide kunnskapen om hvordan vi har endret skogen, og hva slags beslutninger som i dag tas om den, slik at flere kan være med i debatten om hvordan vi skal leve med skogen framover.
Villmarka finnes ikke
Dag O. Hessen beskriver endringsblindhet som en i utgangspunktet god menneskelig egenskap, som gjør oss til en svært tilpasningsdyktig art. Men så er det dette at vi ikke oppdager drastiske endringer som skjer over tid.
– Folk tror vi har masse villmark i Norge fordi det ser slik ut når vi sitter i et fly og ser ned på bare skog og fjell. Men villmark, definert som et område med over fem kilometer til nærmeste tyngre inngrep, har vi svært lite av. Det vi tror er villmark, er bare en bleik etterligning av hva som har vært der, sier han.
Et eldre fotografi som gjengis i boka, tatt av Hessens bestefar, viser endringen tydelig. Bestefaren har hengt opp helgas fangst av hare, orrfugl og rype – det må være nærmere hundre av dem.
– Jeg har helt sluttet å jakte i dette området, fordi det er nesten ikke dyr igjen. Det er flere jegere og hunder enn det er ryper. Men på bildet til bestefar er det overflod, sier Hessen.
Litteratur kan også gi sånne aha-opplevelser. Biologen viser til den britiske reiseskildringen «Tre i Norge ved to av dem», som beskriver en jaktferie i Gudbrandsdalen og Jotunheimen på 1880-tallet.
– Boka er riktignok en orgie i slakting, men de skyter ryper, bekkasiner og ender rett utenfor hytta. Det gir et tidsvindu til hvilke mengder av vilt det må ha vært på den tida. Også i Nansens jaktberetninger aner vi viltrikdommen som en gang var. Man kan jo bare drømme om filmopptak eller bilder fra enda lenger tilbake i tid. Jeg tror det ville vært et dyreliv vi i dag ikke kan forestille oss. Viltbestander svinger mye naturlig, men jaktstatistikken forteller om en generell nedgang.
Det må fuglene vite
Hva så med fuglene? Naturvernrådgiver og fuglekikker Martin Eggen beskriver fuglelivet som forsvant, og måter å få det tilbake igjen på, i boka «Uten fugler blir ikke livet det samme».
Når det gjelder fugler, må vi ikke så langt tilbake for å finne et mye større artsmangfold. Eggen begynner med å liste opp fugletapet i tall.
– Jeg er 46 år og husker den øredøvende lyden av fuglefjell med to millioner lundefugler på Røst – i dag er det 400.000 lundefugler igjen.
Totalt har 80 prosent av fuglene i norske fuglefjell forsvunnet siden 1970, forklarer han.
– På 1990-tallet var det ennå små gårder i Nordland hvor man hesja graset og drev gård på en måte som sikret livsgrunnlaget til et mylder av insekter, fugler og dyr – det artsrike kulturlandskapet.
Siden 2000 har 45 prosent av antallet fugler tilknyttet gårdsdrifta, forsvunnet. Og arter som storspove og vipe er på retur, forteller han. Lista er enda lenger.
– Hubroen fantes over store deler av Norge, men opptil tusen hubroer ble skutt i året. Nå er det kun omtrent tusen hubro igjen i hele landet, sier Eggen.
I tillegg til på fuglefjell og i landbruket har fuglene funnet sin plass i ulike elveløp.
– Siden industrialiseringen av Norge har norske elvedelta, spesielt i sør, blitt fjernet. Dette var fuglenes spiskammers med enorme forekomster av ulike våtmark-arter som tjeld, spover, måker og ulike ender. Denne naturrikdommen har forsvunnet mellom fingrene våre, og fortsetter å gjøre det, sier Eggen.
Også han mener vi her snakker om endringsblindhet i store deler av befolkningen.
– De unge i dag har ikke min erfaring av fuglelivet for 35 år siden. Derfor må vi minne hverandre på den naturen som var. Samtidig må vi også få øyene opp for det vi tross alt har bevart, sier Eggen.
Fra krumtapp til vern
I dag er det bare 1,7 prosent igjen av urskogen vi hadde mye av på 1500-tallet. Det skyldes blant annet en bitte liten oppfinnelse som kom da. Krumtappen, en bøyd metallstang som gjorde det mulig å overføre energien fra vannhjulets sirkulære bevegelse til et sagblads vertikale. Det dannet grunnlaget for å sage tømmer til plank med den såkalte oppgangssaga, og satte fart på både skogbruk og trelasteksport til Europa.
Andre hendelser av stor betydning for skogen var gruveindustriens behov for trevirke fra 1600-tallet og papirproduksjon på slutten av 1800-tallet, og ikke minst overgangen til flatehogst etter andre verdenskrig.
I tillegg har vi også arealer med karakter av å være naturskog, altså skog som ennå ikke har blitt flatehogd og derfor har en del av urskogens strukturer i behold. Disse skogene er ikke bare hjem for unike og truete arter – de gir også goder som karbonlagring, vannrensing, nye ressurser innen medisin og naturopplevelser og læring.
– Verken urskogen eller naturskogen vi har igjen i dag, er kartlagt. Vi vet ikke hvor den er, og da er det ikke mulig å ta vare på den. Derfor haster det å kartlegge denne skogen, og sikre områdene med størst verneverdi. Det haster derfor å bry seg om denne skogen, sier Anne Sverdrup-Thygeson.
Har aldri sett jerv
Hovedgrunnen til at det finnes få jerv i dag, er først og fremst at den «tas ut» eller drepes av rovdyrforvaltningen. I boka siterer Dag O. Hessen den amerikanske friluftslivsforfatteren Henry David Thoreau på hva slike tap gjør med menneskets forhold til naturen. Han lister opp alle rovdyrene som er utryddet fra skogene i Massachusetts: Jerv, puma, ulv, bjørn og gaupe. For Thoreau er det som å lese et vakkert dikt hvor flere sider plutselig er revet ut. «Det er som om jeg bor i et temmet og kastrert land», skriver han.
Dette passer også Norge i 2023, mener Hessen.
– Vi har trukket ut tennene på naturen. At vi likevel har noen hundre jerv igjen i Norge, viser imidlertid at vi fortsatt har litt av den mytologiske, utemmede urkrafta tilbake. I dag er vi heldige om vi ser et ekorn på skogsturen.
– Hva kan historier om mer artsrike perioder gi dagens debatt om natur?
– Det gir oss kunnskap om at det vi har som basis i dag, er en ekstremt fattig natur. Den har åpenbart vært veldig mye rikere. De kan også gi oss ambisjoner om å tilbakeføre natur, sier han.
Det gir en opplevelsesverdi å se disse dyrene, se sporene av dem, forteller Hessen og siterer det den amerikanske biologen Edward O. Wilson sier om jerven:
«Jeg har aldri sett en jerv og jeg håper jeg aldri vil gjøre det. (…) Det er imidlertid ikke dens fryktinngytende villdyrnatur som gjør at jeg ikke ønsker å møte den. Grunnen er at jeg finner i jerven selve legemliggjøringen av det ville, og jeg vet at det vil finnes områder av urørt natur på jorda så lenge det streifer jerver omkring.»
Nederlandske ulver
Samtidig er det håp. Ekornets tretopp-tur fra Lisboa til Moskva blir nok aldri mulig igjen, men naturen kommer overraskende fort tilbake – om den bare får lov til det.
Ulven spredde seg fort da den kom tilbake til Norge etter fredning i 1973. Da hadde den vært utryddet av hard jakt i tiårene før. Både jerv, ulv og bjørn er fredet, men sterkt bestandsregulert og kontrollert.
I Nederland kom ulven tilbake etter å ha vært forsvunnet i 140 år, og det er nå flere der enn i Norge. Naturen er dermed også mye mer robust enn man tror.
– Kan vi få noe som ligner urøkosystemer tilbake?
– Å gjenskape 1500-tallsnaturen er selvsagt urealistisk, men med en strengere forvaltning av store, dels sammenhengende nasjonalparker, med forbud mot jakt og beite, kunne man kanskje fått tilbake områder av gammel storhet. Det fantastiske med naturen er jo hvor fort den kommer tilbake igjen, sier Hessen.
Eller som journalist og forfatter Ole Mathismoen skriver i sitt bidrag til bokhøstens miljølitteratur. I «Jeg er dyret» vier han plass til en av de mest utryddningstruede soppartene i Europa – den oransjegule, dryppstein-aktige flammekjuken, en urskogart som trives i fuktig eldgammel granskog:
«Ikke mange vil savne storporet flammekjuke den dagen vi har utryddet den helt. Men den var her før oss, og den har sin plass i den gamle skogens økosystem.»