Kritikerne Nora Warholm Essahli og Martin Svedman ble i høst bedt om å anmelde de samme tre bøkene om rasisme og diskriminering i Prosas neste nummer.
Hensikten var å undersøke hvordan en anmelder som har personlige erfaringer med rasisme, og en som ikke har det, ville behandle disse temaene i en anmeldelse.
Redaktør Merete Røsvik hadde bevisst ikke opplyst Essahli og Svedman om konseptet. Begge trodde de var hyret til å skrive en vanlig bokanmeldelse.
Essahli har nå trukket anmeldelsen sin fra Prosa-nummeret, som lanseres 26. oktober. Hun reagerer på at hun ikke ble fortalt at teksten hennes skulle brukes til å illustrere forskjellene mellom hennes og Svedmans bakgrunn.
– Jeg har ikke fått innsyn i hva jeg var med på, og at det er min personlige og kulturelle bakgrunn som er tema, sier Essahli.
Skulle sitte i samme panel
Bøkene Svedman og Essahli ble bedt om å anmelde, er alle utgitt av den minoritetspolitiske tenketanken Minotenk.
Forfatter og kritiker Martin Svedman bekrefter at heller ikke han var klar over at en annen kritiker skulle anmelde de samme bøkene som ham.
– Det er fortsatt mye som er uklart. Var dette et eksperiment? Det er uansett veldig ugreit. Vi har ikke fått vite premissene, og det er merkelig.
De to kritikerne ble også bedt om å delta i en panelsamtale under den kommende Sakprosafestivalen i Oslo. De fikk ingen detaljer om arrangementet, men visste at samtalen skulle være relatert til bøkene de hadde anmeldt.
«Må ein være homofil for å melde ei bok om å komme ut av skapet eller flerkulturell for å vurdere ei bok om rasisme?» sto det i beskrivelsen til arrangementet, som nå er avlyst.
Nora Warholm Essahli ble overrasket over beskrivelsen da arrangementet for en uke siden dukket opp på Facebook.
Hun tok kontakt med Prosa-redaktør Merete Røsvik, som forklarte at Martin Svedman hadde anmeldt samme bøker som henne, og at begge tekstene ville bli trykket i tidsskriftet.
– Jeg har aldri skrevet for Prosa før. Det er veldig spesielt å gjøre dette første gangen de ber meg skrive for dem, sier Essahli.
Ville ha upåvirkede tekster
Merete Røsvik skriver i en e-post til Klassekampen at hun ville gi oppmerksomhet til Minotenks arbeid og samtidig konkretisere en problemstilling redaktører må ta stilling til hver gang de velger anmelder:
«Skal man finne en med god kjennskap til temaet, eller en som vurderer på grunnlag av god allmennkunnskap og har større kritisk distanse? Kravet om større mangfold av stemmer i kulturlivet har aktualisert problemstillingen. Reaksjonene jeg har fått, illustrerer jo hvor vanskelig dette er», skriver Røsvik.
– Kunne ikke prosjektet fungert like godt hvis premissene var klare på forhånd?
«Nei, tenkte jeg. Jeg ville unngå at vurderingene og utformingen av tekstene ble påvirket, men ser i ettertid at jeg holdt for hardt på dette.»
– Reduserer oss
Nora Warholm Essahli mener hun og Svedman er blitt ført bak lyset.
– Å ha flerkulturell bakgrunn gjør en sårbar for å bli oppfattet som en som stadig kommer med sine personlige erfaringer og ikke har den samme fagkunnskapen som andre.
Essahli viser til et utdrag fra «Håndbok mot rasisme» av Warsan Ismail, en av bøkene hun skulle anmelde:
Når du endelig lykkes, når du får drømmejobben, når aviser og forlag vil at du skal skrive for dem (...), skjer det forferdeligste: Du innser at den ekle følelsen fremdeles sitter i ryggmargen som en refleks. Ble jeg ansatt som en minoritetskvote?
– Dette er noe jeg kjenner meg igjen i, og som ble gjort merkelig relevant i denne saken, sier hun.
Svedman sier han støtter Essahli og skjønner at hun reagerer.
– Det reduserer oss som har fått oppdraget. Jeg blir ikke valgt fordi jeg er dyktig som kritiker, men av helt andre grunner. Det er en veldig uggen situasjon, sier Svedman.
Merete Røsvik skriver at det ikke er helt feil at Essahli og Svedman ble spurt på grunn av bakgrunnen deres.
«Her er svaret både- og. Prosa har lang tradisjon for å slippe til nye stemmer i spaltene. Noen har stor fagkunnskap og lang skribenterfaring, noen har det ene og mangler det andre, og mellom finnes det mange variasjoner. Jeg er lei meg for at jeg feilvurderte hvordan dette ville bli opplevd, og ubehaget det har ført til for Essahli spesielt.»
Støtte fra Kritikerlaget
Preben Jordal, leder i Kritikerlaget, mener redaktører må få lov til å eksperimentere, men at det denne gangen gikk galt.
– Det er uheldig at kritikerne føler de er brikker i et slags spill. Jeg tror de kunne fått et vel så bra resultat hvis de hadde opplyst om at det var flere som skulle anmelde de samme bøkene.
Essahli ble lovet 12.000 kroner for anmeldelsen. Prosa-redaktør Merete Røsvik nekter nå å betale hele honoraret og tilbyr i stedet å betale henne 6000 kroner.
Ettersom kritikerne ikke ble opplyst om premisset, mener Jordal at Essahli må få utbetalt fullt honorar.
– Redaktøren har mye å vinne på bare å være sjenerøs i denne saken.
Røsvik skriver at hun fremdeles ønsker å publisere begge anmeldelsene til fullt honorar.
«Det er ikke vanlig å betale honorar til skribenter som selv velger å trekke teksten.»
– Kritikerlaget mener dere bør betale ut fullt honorar?
«Jeg synes det er rart om Kritikerlaget vil sette en slik presedens. Men om de står på dette etter nærmere dialog med meg, kan det hende at jeg snur», skriver Røsvik.
Nora Warholm Essahli er styremedlem i Klassekampen og har tidligere vikariert i avisas debattredaksjon.
Merete Røsvik er fast kritiker i Bokmagasinet.